Lottemedisin, laboratoriet talking!

Jeg rykket til. Strekte nakken litt, tørket munnviken og konstaterte noe flau at jeg nok en gang hadde vekket meg selv ved å snorke. Jeg skrudde ned volumet på musikken noen hakk og lyttet, så litt rundt meg. Så etter antydninger til at noen av de andre på bussen hadde lagt merke til det. Sangen tok slutt og jeg sank ned i nok en halvsøvn med en nydelig melodi på ørene. Slik fortsatte det resten av hjemturen fra jobb.

I det siste har jeg hatt litt søvnproblemer. Hver eneste natt er fylt av helt sinnsyke eventyr, som setter Bilbo sine opplevelser i skyggen. Normalt sett husker ikke folk drømmene sine så ofte, jeg derimot har begynt å huske alle. Hele tiden. Ikke bare en drøm hver natt, men mange mange drømmer. Stressende drømmer, morsomme drømmer, kjedelige drømmer, skumle drømmer - you name it, I dream it. Det er jo morsomt nok å huske drømmene sine, problemet er bare det at jeg er så himla utslitt når jeg våkner. Dette skyldes nok også det at jeg flere ganger gjennom natten våkner av meg selv.

Jeg kan ikke komme på en eneste natt på evigheter der jeg har sovet lenge, uten slitsomme drømmer og uten å våkne hele tiden. Dette har begynt å gå utover konsentrasjonen min og energien min. Det medfører at jeg sovner på bussen, jeg har vondt i hodet, jeg har fått dårligere hukommelse og jeg har begynt å få delvis taleproblemer. Det er litt problematisk når jeg tenker på en ting og sier noe annet, eller at tunga mi krøller seg så mye at jeg ikke klarer å uttale ord riktig.

Senest i går skulle jeg ta telefonen på jobb. Vi har fått streng beskjed om at vi skal si: "Du har kommet til Laboratoriemedisin, du snakker med *navn*." Jeg ga det et ærlig forsøk og sa: "Hei, det er Lottemedisin, du snakker med laboratoriet!" Det ble litt stilt i den andre enden.. 

Det er på høy tid med litt ferie. Kanskje jeg bare er overarbeidet, eller ødelagt av turnusarbeid. Kanskje jeg er en sart liten sjel, som trenger mye fred og hvile. To uker ferie er på sin plass. Vi får se!



Lotte, siklende busspassasjer


 


Hvite fjell, men sol døgnet rundt

I flere uker har jeg fått sol og sommer gnidd inn i trynet - på facebook. Mine kjære, elskede venner og familie lengere sør har skrytt sola høyt opp i skyene. Her oppe i nord derimot, her har vi hatt snø og regn og stiv kuling. Det har ikke vært sommer. 

Nå har det seg slik at Tromsø er litt ekstrem av seg. Det er enten eller, og det går alltid all-in når det kommer til været. Var det vinter, sa du? Mørkt HELE JÆVLA TIDA. Var det sommertid, sa du? Sol HELE JÆVLA DØGNET. Det er kjekt da. Kanskje ikke på vinteren med tanke på hvor mørkeredd jeg er, men jeg skal love dere sommeren er fantastisk for meg. Folk flest sliter å sove her oppe, fordi sola konstant banker på ruta og vil inn. Jeg derimot, føler meg trygg og elsket av sola.

Det er ikke bare solas posisjon på himmelen som er så spesiell her i nord, været er like spenna gærn. Her er det pissekaldt den ene dagen, med sludd og hele pakka. Deretter blir det plutselig sol og varme. Nå har sommeren visstnok kommet for fullt, det er over 22 grader og sola skinner. Nevnte jeg at den skinner hele døgnet? Jeg hørte rykter om at sommeren snart er over da, antakeligvis er den ferdig til helga. Måtte den komme på besøk igjen flere ganger i løpet av de neste to månedene.

Det er så fint å sitter ute i sommerklær med et glass kald hvitvin, kjenne brisen leke med håret og sola steke fra oven. Det er så spesielt å sitte der og vite at er det sommer, for deretter å la blikket gli mot fjellene. Fjellene er hvite, full av snø. Skulle ønske jeg var full av vin.

Neida.

 

Joda, sa ho Lotte 


Jeg er lykkelig

"Du skriv da ganske så bra du Lotte, det har æ da sett på bloggen din!" sa broren min sånn helt tilfeldig her om dagen.

Det hender seg fra tid til annen at jeg kjenner skrivekløen. Tankene flyter, spretter og snurrer rundt oppi topplokket. De vil presse seg ut, og jeg er redd for hva som vil skje om jeg slipper dem ut. Vil det ryke av tastaturet mitt etter den voldsomme klapringen fra lenge oppbevarte og gjemte tanker?

La oss finne det ut.

Nå har det da nesten gått et helt år siden jeg sist postet noe på den nedstøvede bloggen min. Faktisk hadde jeg glemt den litt, helt til broren min påpekte at den eksisterer. Der ute i det store rommet kalt det store internettet, der er det lagret side opp og side ned med mine tanker. Mine opplevelser, frykter, gleder og sorger. Skrevet ned og delt med alle og enhver som måtte finne på å lese. Jeg blogget aldri for andres del, jeg blogget for min del. Det var perioder jeg måtte skrive, hvis ikke ville jeg eksplodere. 

Jeg har det bra. Jeg har det fint. Jeg har det fantastisk. Jeg er forelsket. Jeg har fått meg kjæreste. Jeg har et eget sted å bo. Jeg har en fantastisk jobb. Jeg elsker byen jeg jobber i. Alt er bare fint. Og jeg vil dele det med bloggen, med dere og med meg selv. Slik at jeg på et senere tidspunkt kan se tilbake og lese at den første juni det herrens år 2014 var jeg lykkelig. 

 

Lotte,  lever det søte liv

 



Evig dag, evig natt

Det er snart gått to måneder siden jeg blogget sist, og jeg har en genial forklaring på dette. Her i nord er det nemlig et fenomen som skjer hver sommer, som kalles midnattssol. Dette innebærer at det er lyst døgnet rundt, og vi opplever aldri natt. Derfor har det ikke gått to måneder siden sist jeg blogget, fordi det har vært midnattssol og døgnet har verken hatt en begynnelse eller slutt. Døgnet har bare vart og vart og vart, og jeg har rett og slett ikke sett noen vits i å blogge flere ganger i løpet av ett og samme døgn. Skjønner dere logikken?

Arbeid går kjempefint, jeg opplever masse nytt og spennende hver dag og lærer masse. Jeg har begynt å jobbe vakter, noe som innebærer at jeg jobber både dagtid, kveldstid og nattestid. Dette er noe jeg virkelig liker. Jeg forsøker også å besøke venner og familie i Trondheim minst en gang i måneden. Fritiden min derimot, den er ikke spennende. Jeg er litt sosial med kollegaer iblant, jeg trener og jeg ser på serier. Om jeg har fått meg kjæreste enda, spør dere? Nei nei. Kjærligheten er dau. Jeg må kanskje se meg om etter noen nye snart. Winter is coming. Og jeg bor i Tromsø. Det er stappmørkt fra november til januar her. Og litt mindre mørkt den resterende tiden fram til sommerens midnattssol. Nordnorge kjenner ingen grenser, her er det all in. Det være seg dagslys eller totalt mørke. Makan til hva ei stakkars trønderjente skal finne seg i.

La meg bare få understreke: Det å jobbe som bioingeniør på sykehus er awesome! Jeg er så glad for at jeg valgte denne utdannelsen og dette yrket. 





Over og ut for denne gangen,
Lotteritilsynet

 


Et slitent drog

Det sies at den første uken er alltid verst, og det kan jeg skrive under på. Det kjennes ut som om kroppen min skal gå i oppløsning når som helst. Jeg har allerede blitt avhengig av kaffe, og jeg vet nesten ikke opp og ned på meg selv. Det er masse å lære og mange folk å bli kjent med. Hittil trives jeg kjempegodt og er veldig glad for at jeg valgte å komme opp hit. Jeg skal ikke skyve noe under noen steiner og pynte på sannheten, det har vært tidspunkt der jeg har vurdert å innta fosterstilling for å gråte mine bitre tårer. Det kan bli litt ensomt når en ikke kjenner folk her, og tilbringer dagene alene. 

Livet mitt den siste uken har så og si foregått sånn:
06.00 Våkne
06.15 Løpe inn til bad og fikse morgentrynet
06.30 Spise en rask frokost
06.45 Pusse tenner
06.50 Gå til bussen
07.15 Ankomme sykehuset, skifte klær i garderobe
07.25 Drikke kaffe, snakke med kollegaer
07.30 Arbeidsdagen begynner
15.00 Arbeidsdagen er over
15.15 Sitter på buss på vei hjem

Her varierer det litt hva som skjer, enten drar jeg på butikken eller så drar jeg rett hjem. Uansett, man kan si følgende:
16.00 Sitte hjemme og roe ned pulsen
16.30 Lage middag
17.00 Spise middag og se på serier
17.30 Chatte med folk på facebookchatten, surfe på nettet, høre på musikk, kjede meg
23.30 Gå til sengs

Sånn er livet mitt for tiden. Derfor gleder jeg meg som enormt mye til å reise hjem til Trondheim neste helg. Jeg skal sove hos en kompis og bare få masse kos hele helgen. Jeg skal møte venner og drikke god vin. Jeg skal møte familie og jeg skal bare generelt kose meg og føle meg elsket igjen! Det blir så fint.


Nei, nå må jeg gå til sengs igjen. Jeg skal jo opp om 6,25 timer. God natt!

Lotte, en strandet hval 


Mission Impossible: Farg håret ditt, kvinnfolk!

Tanken har slått meg før, men aldri så sterkt som i dag. Jeg kan umulig være et vellykket hunnkjønn. Jeg sto der på badet med engangshanskene på og ei flaske med hårfarge i venstre hand. I et forsøk på å ha et system under farging av hår hadde jeg endt opp med hår til alle kanter. Det var grisete, det var regelrett umulig for meg å farge håret på bakhodet og skuldrene mine verket. I ren panikk styrtet jeg halvnaken ut fra badet og sparket i veggen som jeg deler med min venninne Caro. Altså vi deler vel ikke veggen, men den skiller rommene våre, det gjør den. Så da blir det kanskje riktig å si at vi deler den...? Det tok 10 sekunder fra jeg sparket i veggen til hun kom løpende inn døra. 

Jeg klarer ikke engang å farge mitt eget hår. Og det er ikke spesielt langt altså! Jeg føler meg litt som et mislykket eksemplar kvinnfolk. Ikke liker jeg shopping heller.

Da jeg skulle skylle ut hårfargen hadde jeg alle intensjoner om at badet ikke skulle se ut som et makabert åsted etter meg, jeg satte meg derfor på huk. Det var en ytterst ubehagelig stilling, det rant hårfargevann overalt og jeg kunne ikke la være å nynne på kjenningsmelodien til Mission Impossible

Nå sitter jeg her med et noe mørkebrunt hår med rødskjær i, og er fornøyd med resultatet. Badet ser ut som et bad, og ikke som en scene fra Bones. Klokken er halv ett og jeg burde gå til sengs. Den første dagen i ny jobb som ferdigutdannet bioingeniør er over, og jeg er mildt sagt sliten. Det suser i hodet av all den informasjonen hjernen min har å bearbeide. Derfor skal jeg faktisk gå det enormt lange stykket på to meter bort til sengen min.

God natt!

Lotte, bioingeniør i jobb 


Handywoman i Tromsø

I hele mitt liv har jeg sluppet å måtte gjøre stort. Da jeg bodde hjemme kunne jeg stole på at mamma og stefaren min tok seg av alle problemer som måtte dukke opp. Da jeg flyttet ut med eksen min besto mine oppgaver stort sett av å holde leiligheten ryddig og ren, samt å ha kontroll på matvarer og husholdningsartikler vi hadde. Han sørget for at vi fikk internett, han reparerte ødelagte møbler, byttet lyspærer, drepte insekter, skrudde opp møbler, fikset tv og anlegg, støvsugde. Det var til og med han som brukte å sy klærne mine da de var ødelagte. En gang sydde han faktisk om en kjole jeg hadde. Han gjorde så og si alt, og jeg levde som en ekte prinsesse. 

Den dagen jeg gjorde det slutt med J var jeg fremdeles ikke helt alene. Da jeg flyttet inn på eget rom hadde jeg Oda som hengte opp bilder og speil. På en eller annen måte erstattet hun J fullstendig. Jeg merket ingenting til denne overgangen fra å være i et langvarig forhold til å være singel. Jeg fikk aldri kjenne på det å måtte greie meg helt alene. Det var derfor et stort sjokk for meg da Oda reiste fra meg til Island, samt at han jeg bodde med i kollektivet også forlot meg for en hel måned til fordel for Kina. Med ett fikk jeg ansvaret for alt selv. Den stoltheten jeg følte da jeg formaterte pc'en alene kan ikke beskrives. Følelsen jeg hadde da det var jeg som fikset det slik at vi kunne se film fra pc ved å styre med ledninger bak forsterkeren og alt dette, den kan så vidt beskrives.

I går ankom jeg Tromsø by. Det er første gang jeg er her, og nå skal jeg bo her i et helt år og jobbe. Foreldrene mine satte meg av, etterlot meg med en flatpakke og alle tingene mine. Stefaren min hengte opp to bilder for meg, ga meg en klem og ønsket meg lykke til. Klemmen fra mamma var den lengste jeg noen gang har fått, hun hadde litt problemer med å klippe navlestrengen. Så der satt jeg på min nye hybel, mutters alene med ansvaret for meg selv. Jeg innså med ett at jeg var alene, og hadde ansvaret for meg selv, for første gang i hele mitt liv. Jeg er helt alene her i helga, jeg har ingen. Det var en litt rar følelse.

Noen timer senere satt jeg svett på gulvet, med noe som skulle bli en kommode balanserende på lårene mine. På skype hørte jeg Oda se på Bones, samtidig som hun fra tid til annen kommenterte at jeg kanskje skulle vente til mandag med å sette sammen denne kommoden. Spesielt med tanke på at det i bruksanvisningen spesifikt sto at det måtte to til for å skru den sammen. "Jeg vil ikke vente til mandag, jeg vil ikke være avhengig av Caroline!", snerret jeg gjennom sammenbitte tenner i et blodsprengt ansikt. "Jeg skjønner at dette her er noe symbolsk for deg, men hadde det ikke vært lurere å vente??", halvveis tryglet Oda. Der og da bestemte jeg meg, jeg skulle klare dette. Underveis møtte jeg på noen hindringer i form av manglende skrujern til å skru sammen skuffene, men jeg er et kreativt menneske.

Etter ett døgn kan jeg stolt si at kommoden er skrudd sammen. Jeg har vondt i fingrene, kommoden er litt skjev og potetskrelleren jeg brukte som skrujern er litt ødelagt. Dette er jo bare sjarmerende. Å skru sammen en skuffe tok meg i gjennomsnitt 30 minutter. Det vil si at jeg brukte sammenlagt tre timer på å skru skuffene. Selve kommodeskjelettet brukte jeg to timer på å skru sammen. Ting tar tid når Lotte skal gjøre alt selv. Hadde J skulle skrudd sammen denne, hadde han brukt et kvarter. Antakeligvis.

Midt i rusen over å være en vaskeekte handywoman fikk jeg lyst til å henge opp bilder. Derfor hengte jeg opp fire bilder, helt av meg selv. De ble skjeve de også. Sjarmen, vet dere. Sjarmen. Nå sitter jeg i sofaen og ser på mesterverket mitt. Stoltheten gir meg en varm følelse, og jeg kjenner at jeg skal nok klare meg selv. I det minste har jeg en hammer og en boks med spiker nå.








Lotte, independent handywoman flyttet til Tromsø


Ferdigutdannet

Det tok meg 16 (eller 17??) år med skolegang, men nå er jeg da her. Ved vei ende. Virkelig ved veis ende. I dag hadde jeg siste skoledag, der vi presenterte bachelorprosjektet vårt. Vi hadde også avslutning med lærerne. Det var litt merkelig å gå i gangene på sykehuset og tenke at her, akkurat her sånn, skal jeg nok aldri gå igjen. Jeg håper virkelig at jeg får meg jobb på St. Olavs Hospital en gang i framtiden, etter jeg har fått erfaring oppe i Tromsø. Etter en lang skoledag dro vi bortover til Solsiden for å ta noen pils i sola. Det var så varmt, jeg hadde byttet ut jakke og skikkelige sko med sandaler. 

Da vi satt på Solsiden og feiret oss selv begynte det å regne. Jeg mener, det begynte å REGNE. Lenge leve trønderværet! Jeg kom hjem dryppende våt, jeg var litt kald og klærne satt klistret fast til meg. Likevel var jeg en meget lykkelig Lotte. Jeg er nemlig ferdigutdannet bioingeniør! Om to dager kommer Oda hjem. Alt er så fint og perfekt. Jeg er bare så innmari lykkelig i nåværende stund. Hadde fortids-deprimerte-Lotte visst hvor fantastisk livet hennes kom til å bli, hadde hun ikke ligget i fosterstilling i mørket!



Lotte, bioingeniør


Bacheloroppgave

Sjekk ut hva jeg har hentet fra trykkeriet i dag da:

 


Da er jeg offisielt ferdig med bacheloroppgaven. Nå gjenstår kun å presentere den på torsdag, og så er jeg ferdigutdannet. Det tok meg 16 år med skole, men nå er jeg ved veis ende. Med mindre jeg vil studere mer senere. Jeg håper ikke det. Jeg håper virkelig ikke framtids-Lotte finner ut at hun vil studere mer. Uansett er denne en av de mer viktige dagene i Lottes liv. Den dagen hun sto med sin ferdigtrykkede bacheloroppgave i hendene sine. Dette skal jeg feire med et lite glass vin. Fra mitt nye vinglass...



Lotte, WOHOHOHOHOOOOO!!!


Helseskadelig uke

I forrige uke burde noen ha advart meg om at den kommende uken kom til å være fyllt med smerter. Det hadde vært fint å fått en advarsel, slik at jeg hadde psyket meg opp til hva enn jeg kom til å møte denne uken. Hver eneste dag har jeg skadet meg på en eller annen måte.

Mandagen startet så fint og koselig. Jeg ante fred og ingen fare da jeg skulle åpne hermetikkboksen med maiskolber. At lokket skulle være så skarpt, og at et lite blodig kutt skulle gjøre så vondt, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi sett for meg.

Tirsdagen startet med et pang. Det var en lang dag. Jeg skulle bare lage meg hurtigmiddag i microbølgeovnen på skolen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor maten ikke ble varm, for det var da helt klart og tydelig varmt inne i ovnen. Det viste seg at en fjott hadde trykket inn knappen som slo på grillfunksjonen. Med andre ord varmet ikke microen maten på riktig måte, siden den var mer opptatt med å grille toppen av maten. Det var ren og skjær uvitenhet som førte til at den lille ulykken skjedde. Jeg forutså ikke at det var mulig å brenne seg på en microbølgeovn, men det greide jeg altså. Jeg kom så vidt borti grillelementet i underkant av to sekunder. Resultatet var et fint brannsår.




Onsdagen startet dårlig, med en migrene. Dagen ble ikke bedre da jeg skrapet opp underarmen min på kjøkkenvifta. Det var ren refleks å slå armen min i den retningen i et forsøk på å ta imot det fallende glasset med pesto. En eller annen idiot, mest sannsynlig meg siden det er kun jeg som bruker skapet, presterte å sette glasset med pesto for langt ute på kanten. Dette medførte at glasset falt ut da skapdøren ble åpnet, og i ren panikk kastet jeg armene etter det. Det var på ingen måte behagelig å skrape seg opp på det skarpe hjørnet av kjøkkenvifta.



Torsdagen skjedde det heldigvis ikke noe spesielt. Jeg kjente fremdeles på ettervirkningene av migrenen. Noen alvorlig skade skjedde ikke med meg, sånn rent bortsett fra at jeg presterte å få skrapet av en del av huden på brannsåret ved et uhell. Dette var ytterst ubehagelig, fordi under den skadete huden var det et væskende og sviende kjøttsår. Det kan gå betennelse i sånt, vet dere. Jeg kan utvikle sepsis, altså blodforgiftning. Kanskje jeg blir så angrepet av LPS til bakteriene at jeg får intravaskulær koagulasjon i de små blodkarene mine, noe som medfører at jeg i verste fall mister hånden! Det kan skje. Det er ikke spesielt sannsynlig, men det kan skje.

Fredag var en merkelig dag, fyllt med rosevin og vennekos. Denne dagen fikk kneet mitt gjennomgå, og jeg fikk et fint skrubbsår.



I dag, lørdag, våknet jeg opp med en ikke fullt så deilig bakrus. Jeg var svimmel, kvalm og sliten. Jeg hadde cravings for alt mulig rart av mat og drikke. Typisk nok hadde ikke fulle-Lotte sjenket framtids-Lotte en eneste tanke, så hun hadde faktisk ikke kjøpt med noe som helst til henne. Hun tenkte bare på seg selv, og spiste opp kebaben sin uten å kjøpe inn potetgull. Fulle-Lotte er ikke spesielt omtenksom. Framtids-Lotte, eller i dette tilfellet, nåtids-Lotte hadde det ikke bra. Hun bestemte seg for å kle på seg og dra på butikk. Det var da hun presterte å klemme magefettet i glidelåsen på skjørtet. Det gjorde så vondt! Huden bare hang fast i glidelåsen.

Nå ligger jeg her i sengen og tenker på hva morgendagen vil bringe. Det er tydelig at denne uken har som mål å skade meg hver dag. Hva vil morgendagen bringe?! Hvilken kroppsdel vil bli skadet? Hvor vondt vil det gjøre? Vil jeg havne på sykehus? Er det hodet som blir skadet? Er det et sted jeg allerede har blitt skadet? Jeg tør nesten ikke legge meg, i frykt for hva som vil skje i morgen. Nei, dette er ikke tidspunktet å være pysete på. Jeg legger meg, og møter morgendagen med hevet hodet og glimt i øyet. Morgendagen skal ikke få knekke denne Lotten, nei!

Lotte, full av sår og blåmerker 


Hvilket liv!

Nå for tiden jobber jeg med bacheloroppgaven, som dere sikkert har fått med dere nå. Hvis dere ikke har fått det med dere enda, shame on you! Livet mitt er fantastisk spennende, og jeg tenkte jeg skulle ta bilder en hel dag og vise alt jeg gjør om dagene. Det viste seg at jeg glemte det halvveis ut i dagen. Jaja. Her har dere en halv dag i Lottes liv:


























I Trondheim vanner de hauger med stein i håp om at de en vakker dag skal vokse til å bli store og sterke skyskrapere.



Etter å ha sett gjennom bildene innså jeg at jeg tok mange bilder av at jeg gikk. Det gjør jeg altså ikke. Det er sjeldent jeg går. 

Lotte, som går og går og aldri blir ferdig med bacheloroppgaven


En kald dusj

Siste nytt fra Osloveien: Jente med vått, dryppende hår løper opp trappen i gangen. Hun er dryppende våt og har kun et lite håndkle rundt seg. Forskrekkede naboer forteller om en bleik cellullittrumpe de ufrivillig ble vitne til. De kan ikke forstå hvorfor noen ville blotte seg selv på den måten.

La meg ta det fra begynnelsen: Vi satt på det trange grupperommet den sjuende dagen på rad. Jeg hadde så vidt begynt å venne meg til den tunge luften i det vindusløse rommet. På facebook og på nettavisene skrøt de så mye av det fine været, den deilige temperaturen og den flotte sola. Personlig hadde jeg ikke fått nyte stort av dette. Alt jeg hadde opplevd den siste uka var gnagende hodepine, verkende nakke, stress, sinne og fortvilelse. Vi nærmer oss endestasjonen på bacheloroppgaven sakte, men sikkert. Om to dager må vi være ferdige, slik at veileder kan peke ut alt vi må fikse opp i før vi leverer. Jeg vil ikke snakke mer om det.


Etter en lang dag på skolen trengte jeg en oppmuntring. Det var da jeg gikk forbi speilet at det slo meg.. Jeg har ikke trent på over en uke, og jeg har spist enorme mengder med godteri og potetgull. Det er ikke rart jeg har vært lite opplagt i det siste. Og det er iallefall ikke rart jeg har følt meg oppblåst som en gravid flodhest. Det var med nytt mot jeg tok turen innom treningssenteret, og det var med fornyet energi jeg spaserte til butikken. Der handlet jeg matvarer for 1000 kroner, og innså med skrekk og gru at jeg faktisk måtte bære alt dette med meg hjem. Og jeg hadde nettopp trent. Vel, det er en annen historie.

Det var da jeg skulle dusje alt raste sammen. Jeg hadde gått inn i dusjen og slo den på. Det hylet som slapp ut mellom de sammenbitte tennene mine var alt annet enn halvkvalt. Den smerten jeg følte var alt annet enn deilig. Vannet var iskaldt. Ikke lunket. Ikke kaldt. Iskaldt. Det var så kaldt at jeg fikk ståpels overalt. Noen hadde brukt opp alt varmtvannet.

Det er i slike stunder det er så kjekt å ha en venn i etasjen over som er villig til å låne deg dusjen sin på kort varsel. Jeg samlet sammen klærne mine, såper, shampoo og balsam. Jeg surret et lite håndkle rundt kroppen og løp gjennom leiligheten. Ut i gangen. Opp trappen. Og gjennom leiligheten der oppe.

Så da har jeg gjort det også. Nestennaken-løping gjennom et hus der det bor 17 stykker på det meste. Hvorfor ikke? 

Sånn ellers kan jeg meddele at jeg har fått meg nye kjoler og Oda sendte lakrissjokolade i posten til meg. To gode grunner til å være lykkelig. På torsdag er vi ferdige med nest siste utkast av bacheloroppgaven, da blir jeg enda mer lykkelig. 




Lotte, med rumpa bar og helgeklar


 


Lagre er ikke et alternativ

I januar mottok jeg en mail fra HiST der jeg fikk beskjed om å forsikre meg om at adressen min inne på studenweb var korrekt. Dette fordi HiST tilbyr oss forenklet sakgang i forbindelse med autorisasjonen vår. Vi må nemlig betale en koselig regning på 1500 kr for å få autorisasjonen vår. Denne regningen skulle bli sendt i posten til oss, og hadde visstnok betalingsfrist på 10 mai. Det var også viktig at adressen vår er riktig slik at autorisasjonen vår blir sendt til riktig adresse etter endt studium. 

Jeg flyttet som kjent ut fra leiligheten jeg delte med J i januar, og jeg gikk følgelig inn og endret adresse den gangen.  Tror jeg. Da jeg mottok mailen fra HiST sjekket jeg studentweben min øyeblikkelig, og jeg oppdaget at jeg fremdeles sto oppført på min gamle adresse. Dette endret jeg på, og trykket lagre. Dermed tenkte jeg at dette var i tipp topp orden. Dette viste seg å være en illusjon. 

Nå som Oda er i Island har jeg ansvaret for plantene hennes og for å sjekke at korrekt post havner i riktige hender. Plantene går det så-som-så med, men postansvaret tar jeg i det minste med det største alvor. Da hun i forrige uke mottok sin regning fra Autorisasjonskontoret og det gikk flere dager uten at jeg fikk min, begynte jeg å ane ugler i mosen. Da jeg sjekket studentweben viste det seg at adressen min ikke hadde blitt lagret da jeg endret den. Hvordan dette er mulig aner jeg ikke, for jeg husker at jeg trykket lagre. Full av panikk ringte jeg til Autorisasjonskontoret. Fem minutter for sent. De hadde rukket å stenge. Det var fredag, og jeg kunne ingenting gjøre. Bortsett fra å endre adressen igjen. Denne gangen var jeg virkelig virkelig nøye med at jeg trykket lagre.

30 minutter satt jeg i telefonkø i dag for å snakke med noen på Autorisasjonskontoret. Du er nummer ni i køen. Du er nummer ni i køen. Du er nummer ni i køen. Du er nummer ni i køen. Du er nummer åtte i køen. Du er nummer åtte i køen. Du er nummer åtte i køen. Du er nummer seks i køen. Du er nummer seks i køen. Du er nummer fem i køen. Du er nummer fem i køen. Du er nummer fem i køen. Du er nummer fire i køen. Du er nummer tre i køen. Du er nummer tre i køen. Du er nummer tre i køen. Du er nummer to i køen. Du er nummer to i køen. Du er nummer to i køen. Du er nummer en i køen. Du er nummer en i køen. Du er nummer en i køen. Du er nummer en i køen. Hallo, du har kommet til Statens Autorisasjonskontor for helsepersonell, hva kan jeg hjelpe deg med?
TAKK GUD, ENDELIG! Jeg trenger hjelp, bla bla bla bla bla. 
Dette er ikke noe jeg kan hjelpe deg med. Du må ringe HiST.
WHAT?! Hadde dette vært en tegnefilm hadde man kunne hørt lyden av knust glass da hun sa de grusomme ordene. Jeg hadde sittet i tredve minutter og bitt meg selv i fingrene av ren frustrasjon over den plagsomme stemmen, som fortalte meg hvilket nummer jeg var i køen. Stemmen hans var så mekanisk, han hørtes neddopet ut. Det er så typisk!

Lettere frustrert ringte jeg til studieveilederen på HiST. Jeg gruet meg skikkelig til å fortelle henne at jeg hadde feilet. En oppgave hadde jeg fått, og det var å sjekke at adressen stemte. Hva måtte vel hun tenke om meg, som ikke engang klarte å gjøre det? Det var en meget hyggelig og sympatisk dame som tok telefonen. Vi gikk inn og sjekket adressen min på studentweben nok en gang, og det viste seg at det ikke ble lagret på fredagen heller! Er jeg virkelig så stokk dum at jeg ikke klarer å endre og lagre noe via internett? Her har jeg vandret rundt med en illusjon om at jeg er verdensmester på pc, og så viser det seg at jeg er ubrukelig?! Livsløgnen min fikk nettopp en brist.

Uansett, den utrolig snille damen fra HiST hjalp meg, og sa at alt kom til å gå bra. Så da stoler jeg på henne. Alt vil gå bra. Alt ordner seg. Pust inn. Pust ut.

Jeg har fått meg ny mobil forresten. Samsung Galaxy S3. Jeg er forelsket.

Lotte, ubrukelig


Siden sist

Nå for tiden er det så mye fart og spenning i hverdagen min at jeg har problemer å henge med. Det skjer ting hele tida, jeg sitter ikke inne å kjeder meg på kveldstid og jeg er helt utslitt av alt dette styret. Helt sant. Jeg går ikke på veggen. I det hele tatt. 



Jeg kan egentlig oppsummere de siste ti dagene med følgende bilder:







De beste festene har spritgele, sånn er det bare. Merk dere mine ord! Nå kjenner jeg at Lottes visdomsord bare vil tyte ut av alle hull her, så jeg slenger med ett til: Man føler seg bedre på fest med nylakkerte negler. Og her får dere enda en til: Tørste planter falmer sakte, men sikkert.

Wow, jeg er virkelig i skuddet i kveld. Jeg burde skrive ned noe av dette, slik at jeg kan bli festivalens midtpunkt i juni. Ja, for kollektivet her skal arrangere en festival før jeg drar til Tromsø. Den skal vare fra mandag til lørdag, og det blir så bra! Mest fordi vi faktisk skal ha spritgele, og hva har jeg sagt om det? De beste festene har spritgele! Jeg gleder meg enormt mye til festivalen, den er et digert lyspunkt jeg kan skimte i horisonten. Som en vakker soloppgang. Jeg har allerede begynt å lage festivalarmbånd. 

Et annet digert lyspunkt i denne mørke grotten jeg befinner meg i er at vakre, fantastiske, snille Diplom-Is har begynt å produsere lollipopis på boks igjen. Tusen, tusen, tusen takk! Det er lenge siden jeg var så lykkelig som den dagen jeg tilfeldig tittet ned i frysedisken og oppdaget denne fantastiske nyheten. I frykt for at de skulle bli utsolgt og aldri få inn flere bokser, kjøpte jeg like gjerne to med en gang. Jeg har snart spist 3 liter med lollipopis. På fire dager. I dag dreit jeg rosa. Kanskje på tide å roe ned.

Eller, kanskje ikke?



Lotte, avhengig av lollipopis på boks


Denne galskapen må ta slutt!

Jeg kunne føle svetten renne nedover ryggen min. Det kilte på en ikke fullt så ubehagelig måte. Kroppen min skalv etter den harde treningsøkta jeg nettopp hadde utsatt den for. For en gangs skyld var ikke garderoben full av skravlete middelaldrende damer. Mens jeg gikk bortover mot skapene tok jeg meg selv i å sniffe litt. Det jeg liker så godt med damegarderober på treningssentre er lukta. Kvinnfolk som dusjer har en tendens til å bruke shampoer og dusjsåper som lukter frukt og bær. Jeg undres på hvordan det lukter i mannegarderoben. Jeg ser for meg at det stinker skikkelig stramt der. Jeg er glad for at jeg er kvinnfolk, og kan nyte duften av jordbær istedet for mannesvette. 

Alle disse tankene gikk gjennom hodet mitt da jeg gikk mot skapet mitt. Plutselig stoppet jeg opp..  Hvor var egentlig skapet mitt? Hvilket skap hadde jeg valgt i dag? Hodet mitt var helt tomt. Jeg hadde ikke snøring på hvilket skap jeg hadde tingene mine i. På dette tidspunktet var det kun jeg og annen person inne i garderoben, og jeg smøg meg diskre inn på en do. For å tenke. Hvor? Hvilket?! Hvorfor skjedde dette med meg akkurat i dag?!

Jeg kunne ikke akkurat være inne på den doen for alltid. Jeg ville jo ikke at den andre personen skulle tro jeg bæsjet der inne. Omsider listet jeg meg forsiktig ut av doen og gikk mot det stedet der jeg kunne se for meg at skapet var. På dette tidspunktet kjente jeg en antydning til virkelig panikk. Hodet mitt var helt tomt. Helt svart. Jeg forsøkte å tenke bakover på hva jeg gjorde da jeg ankom treningssenteret. Jeg forsøkte eliminasjonsmetoden, ved å se på alle henglåsene. Det var en god del som matchet min lås, og jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle forsøke å låse opp hver eneste en av dem. Et øyeblikk sto jeg faktisk å planla hvordan jeg skulle gjennomføre dette uten at noen andre la merke til meg. Jeg undret på om damen kom til å gå på: "HEI! Se der da! En elg løp nettopp inn i senteret!!"

Etter 15 pinefulle minutter, der jeg hadde latet som om jeg ventet på noen og ikke skulle inn i noe skap, gikk det opp et lys for meg. Jeg var nesten på gråten på dette tidspunktet. Det var med et hamrende hjerte jeg førte nøkkelen inn i hengelåsen. Låsen åpnet seg! Det ble en rørende gjenforening mellom meg og de høyt elskede tingene mine.

Dette er ikke første gang dette skjer. Dette skjer faktisk så ofte at jeg begynner å bli redd for min egen ve og vel. Har jeg virkelig blitt så glemsk? Er det fordi jeg er stresset? Er det fordi jeg har fått for lite søvn i det siste? Har jeg drukket for mye vin? Hvorfor skjer dette?! Denne galskapen må ta slutt!! Jeg vet ikke hvor mange flere ganger jeg kan blogge om akkurat dette, uten at dere tenker at jeg har begynt med copy+paste på gamle innlegg. 

Lotte, glemsk og skamfull 



Om meg

Jeg er Lotte, en 24 år gammel bioingeniør fra Trondheim bosatt i Tromsø. Elsker mat og vin, og er litt over gjennomsnittet avhengig av pc og mobil. Jeg leser bøker, spiller Pokemon SoulSilver på DS og trener når det passer meg. Denne bloggen blir brukt til å få ut irritasjon, glede og sorger.

Mer om meg


bloglovin Follow on Bloglovin