Bare Lotte

Jeg har nådd et punkt der jeg er svært forvirret over den verden jeg observerer og lever i. Hva er ekte? Er det jeg vet riktig? Oppfatter jeg det rundt meg på en måte som stemmer overens med realiteten? Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Sitter jeg i virkeligheten og skriver på hjemmeeksamenen nå, eller bare tror jeg det?

Det siste døgnet har jeg lest alt for mye vitenskapsteori, og hele min verden har blitt snudd opp ned. At jeg la meg dritings på vin i går, og fremdeles var på snurr da jeg våknet i morges, hjelper trolig ikke på min konsentrasjon. Jeg ble nemlig så gira i går kveld da jeg leste i vitenskapsteoriboka, at jeg begynte å lage mine egne deduksjoner. Deduksjon vil si at en logisk slutning blir regnet som gyldig hvis den er logisk konsistent. Så da laget jeg en deduksjon for meg selv;

Premiss: Vin har en avslappende og gledesbringende effekt.
Premiss: Jeg drikker vin.
Konklusjon: Altså er jeg avslappet og glad.

Ohoy, som den konklusjonen stemte. I natt da hodet traff hodeputa var jeg meget avslappet og glad. Det var jeg ikke i morges da jeg så brutalt ble vekt og fikk beskjed om å dra til skolen for å jobbe med eksamen.

Nå har jeg sittet på skolen i flere timer, jeg har lest ferdig vitenskapsteoriboken og jeg skjønner ikke en dritt. Jeg er bare forvirret, jeg. Konsentrasjonen her i grupperommet er ikke på topp, egentlig gjør vi alt annet enn det vi skal gjøre. Dere ser jo meg, jeg sitter jo og blogger. Jeg, som faktisk ikke har blogget på flere måneder, fant ut at dette tidspunktet passet perfekt til å begynne og blogge igjen. Men jeg har en teori. La meg formulere den som en deduksjon;

Premiss: Når eksamensperioden starter blir alltid de første dagene brukt til useriøse og ikke-faglige gjøremål, og konsentrasjonsevnen øker jo lengere ut i eksamensperioden man kommer.
Premiss: Jeg har akkurat begynt eksamensperioden.
Konklusjon: Altså er jeg veldig ukonsentrert nå, men konsentrasjonen blir bedre om noen dager.

Vi har det så morsomt på skolen at vi tegner slikt på tavlen.

Jeg er kanskje ikke noe husmoremne. Støvet kiler gjestene i nesa, gulvet er skittent, oppvasken hoper seg opp og gangen har blitt en uoffisiell søppelplass. Likevel merker ingen som kommer hit på besøk dette. Trikset?

Hver gang jeg skal få besøk gjør jeg følgende:
1. Rydde unna alt rot. Det rotet jeg ikke får ryddet vekk, kaster jeg inn på soverommet. Ingen skal jo gå inn dit uansett.

2. Alt av oppvask plasseres i oppvaskmaskinen, alt av smuler og søl vaskes raskt vekk med kjøkkenkluten. Hvis jeg har tid vasker jeg kjapt over stekeplatene med sånn kjøkkenspray fra Jif. Da skinner den og gir en illusjon om at det er rent og ryddig her.

3. For å gi inntrykk av at stua er ren, blir stuebordet vasket kjapt over.

4. Speilet på badet blir kjapt vasket med engangsklut fra Jif (Jif er min beste venn når det kommer til husarbeid). Doen blir skrubbet ren med do-vask. Hvis vasken er veldig skitten vasker jeg den kjapt med Jif Baderomsspray. Ved å gjøre dette lukter badet rent, og det ser nesten rent ut.

5. Hvis noen søppelposer står ute i gangen løper jeg enten ut med dem, eller slenger dem inn på rommet til Joakim. Sistenevnte irriterer Joakim grenseløst, noe som gir meg desto mer lyst til å gjøre det. Hvis disse søppelposene har ligget en god stund og godgjort seg, stinker det garantert død og djevelskap i leiligheten. I ren skrekk for at dette skal være tilfelle, lufter jeg ut og sprayer med luktfjerner. Jeg tenner også noe røkelselignendegreier.

6. Det siste jeg gjør er å senke belysningen i stua, og tenne masse telys og kubbelys. På denne måten blir alt av støv skjult.


Om det funker? Hver gang. Ingen har kommentert at det er skittent og rotete hjemme hos meg. De skulle bare visst hvordan soverommet ser ut... Og det beste med det hele? Det tar meg maks en halvtime å gjøre dette.

Noe jeg dessverre ikke kan skjule, er min mangel på grønne fingre. Alle planter jeg tar i dør. I sommer da vi flyttet hit hadde svigermor kjøpt en plante til meg. "Denne her er skikkelig hardfør, Lotte. Hvis du klarer å ta livet av den er det et under". Vel, kjære svigermor undrenes tid er neimen ikke over!



Hvis noen har tips til hvordan jeg kan gjenopplive denne stakkarslige planten, tar jeg det i mot med et stort smil. Mot alle odds har jeg klart å få liv i en annen potteplante, dere ser så vidt et av bladene dens i høyre hjørne på bildet over. I desember hang alle bladene, de var slappe og rett og slett livløse. Nå har de løftet seg, blitt grønnere og hardere. Jeg vet seriøst ikke hva jeg har gjort annerledes. Kanskje det er våren som nærmer seg, som gjør underverker?

Bildene på forrige innlegg viste forresten tarm.

Som de fleste allerede vet, så studerer jeg andreåret ved bioingeniørutdanningen. Førsteåret var grusomt, med masse uforståelig matte og kjemi. Andreåret har derimot vært helt fantastisk hittil. Det er så mye morsomt å lære, og for en så enkel sjel som meg er det rene himmelriket! Jeg blir så lett fascinert av ting der andre bare tenker: "Åja, er det sånn den ser ut, ikke så spesielt det da". Der andre ser en haug med farger, ser jeg mange morsomme mønstre som rett og slett fascinerer meg så mye at jeg ikke kan la være å stirre på det.

I dag har vi farget vevsnitt og sett på det i mikroskop. Med vevsnitt mener jeg at de har kuttet av en bit fra et organ, for deretter å snitte tynne, tynne skiver som nesten er gjennomsiktige for det blotte øyet. Dette tynne snittet har blitt plassert på et objektglass, som man kan bruke til å se på i mikroskop. Det blir så klart utført en del andre ting med vevet før det havner på objektglasset, men det skal jeg ikke gå inn på her. Poenget mitt er at hvis man skal se på det i mikroskop er det en fordel at de forskjellige typene celler vises tydelig og skiller seg fra hverandre. Derfor farger vi dem med forskjellige farger. Nå har det seg slik at det ene mikroskopet vårt på skolen kan ta bilder av det vi ser på, og jeg har nå tenkt å vise dere noen bilder.

Kan noen av dere gjette hva disse bildene viser?
Alle bildene er tatt fra samme type organ, kan noen av dere gjette hvilket organ det er snakk om?







Bildene er litt uklare, men jeg håper jeg ikke er den eneste som sitter og tenker: "Wooow, fiiine farger!"
Sånn ellers kan jeg opplyse dere alle om at jeg fikk A på en eksamen jeg har stresset med i hele januar og februar. Hipphipp Hurra!

Det var en kald lørdag i mars hun åpnet øynene og tenkte: Må jeg stå opp nå? Igjen? Jeg vil bare sove.. Hun tvang seg opp, laget seg frokost og la seg ned i sofaen. Ikke hadde hun lyst til å se på tv. Ikke hadde hun lyst til å se på serier. Bare tanken på å være sosial gjorde henne dyster. Det eneste hun orket var å lese. Så hun leste i flere timer. Hun leste helt til boken tok slutt.

En anelse skuffet og slukøret vurderte hun for og i mot om å ta fram en ny bok. Hun gikk for å hente en ny bok samt lage seg litt middag. Ved en ren tilfeldighet snudde hun på hodet og oppdaget den ensomme pc'n. Vi er alene du og jeg, sa hun med en tom kjærlighet. Sukkende satt hun seg i sofaen og tok fram sin kjære, gamle venn. Ingenting på nettet interesserte henne lengere. Facebook gjorde henne irritert. Nettavisene gjorde henne trist. Mailen sang tom mot henne.

En plutselig lyst slo henne, og før hun rakk å tenke over det var blogg.no åpnet. Skulle hun? For en merkelig følelse det var å skrive et blogginnlegg etter så lang tid. Hun hadde egentlig ikke overskudd til å skrive noe morsomt, hadde ingen humor i dag.

Så her sitter jeg i den varme stua mi, med et deilig pledd rundt skuldrene mine. Ute blåser det så ille at flaggstangen svaier faretruende. Akkurat som humøret mitt. Likevel er jeg lykkelig. På en måte. Jeg tror det kommer av et annet syn på livet. Det er aldri så ille at det ikke er godt for noe. Så lenge man kommer over kneika går alt mye bedre. Ved enden av enhver bakke må det flate ut og etterhvert gå oppover. I motbakker får en trent opp kondisen. Og så videre. Dere skjønner tegninga.

Ikke gå mot lyset! Det kan hende at lyset du ser er et kommende tog.

I mitt tilfelle var lyset jeg så eksamenstoget, og det traff meg i full fart. Dessverre ble jeg ikke klemt paddeflat eller delt i fillebiter. Jeg henger fremdeles på, og krysser fingrene mine for at toget senker farten litt. De stakkars fingrene mine, med nedpirket neglelakk.

Egentlig vil jeg bare lukke igjen øynene og bli med toget hele veien til endeholdeplassen. Det er ikke et alternativ. I tillegg til stresset med å holde meg fast, må jeg møte opp på skolen, lese og gjøre oppgaver. I tillegg har jeg et lass med julegaver, jeg skal lage julekonfekt og leiligheta ser ikke ut. De tre sistenevnte vurderer jeg sterkt å nedprioritere fram til den 20 desember.

Dessuten mangler jeg adventslys, og i dag er det første søndag i advent. Jeg vet ikke hva som er opp og ned lengere, men i sann juleånd sier jeg: Vil du være med? Så heng på!!

Gratulerer med dagen, Lotte.
Takk skal du ha, Lotte.

I dag er jeg 22 år gammel, og jeg kjenner allerede rynker og hengpupper løpe etter meg.

Det er snart to måneder siden jeg sist blogget, og skal jeg være helt ærlig savner jeg det ikke. Jeg er tom for ord, rett og slett. Jeg leser fremdeles diverse blogger, men legger ikke alltid igjen kommentarer. Det er mest for å få med meg oppdateringer. Jeg liker å vite om andres liv, synes det er litt sånn koselig.

Om jeg kommer til å blogge noe i framtiden vet jeg ikke. Jeg tar det litt på sparket. Hvis noe morsomt skjer, som jeg bare må få ut, kanskje jeg oppdaterer. Man vet aldri. Det kan jo hende noe morsomt skjer i det ellers så kjedelige livet mitt.

Det var mange ting min mor advarte meg mot nektet meg å gjøre da jeg var lita. Den gangen gledet jeg meg stort til jeg en gang i framtiden ble voksen, og kunne bestemme for meg selv. Da jeg ble voksen nok til å bestemme på egen hånd, har det mer eller mindre gått opp for meg at mamma egentlig ikke er så dum. Hun nektet meg ikke å gjøre alt mulig rart, kun for å være slem. Hun hadde faktisk en grunn. Det har jeg selv smertelig erfart.

Dette er hva mamma nektet meg å gjøre, og som så klart måtte prøves ut da jeg ble voksen:
- Ikke drikke sjokomelk mens jeg spiser brødskive med sjokoladepålegg
Ingen god ide hvis man lett blir kvalm. Dette har jeg erfart opp til flere ganger. Sjokolade er jo godt!

- Ikke plukke av toppingen på pizzaen, som skal være restemat.
Dette fører bare til at jeg sitter igjen med en pizza, som kun består av pizzasaus og ost. Ingen suksess som restemat.

- Ikke spise sukker før jeg legger meg.
Dette fører til at jeg ikke får sove. Dårlig trekk når en skal stå opp klokken syv dagen etter.

- Ikke spise dessert før middag.
Man får faktisk ikke lyst på middag etterpå når en har spist masse dessert. En vil bare ha mer dessert. Spesielt hvis det er snakk om potetgull og sjokolade.

- Ikke bruke joggesko til finkjole. Med ullsokker oppi joggeskoene.
Dette er faktisk noe jeg på pur faen gjorde da jeg ble 16 år, kun for å få mamma til å rive seg i håret. Den dag i dag innser jeg hvor fullstendig stygt det er. Grøss.

- Ikke tørke meg bakfra og fram når jeg er på do.
Dette fører til urinveisinfeksjon og andre ulumskheter nedentil. Akkurat dette har jeg faktisk ikke gjort. Ville bare nevne det. Enkelte vet jo ikke dette. Du vet hvem du er.

- Ikke sitte på kalde underlag, ikke bruke for trange truser, ikke bruke stringtruser, ikke bruke truse om natta, ikke ha på meg vått badetøy for lenge og alltid gå på do etter boomchiiiicawowow.
Dette fører også til urinveisinfeksjon og andre ulumskheter nedentil. Det har jeg selv erfart. Det er bedre å sitte på varmt underlag enn å pisse blod dagen etter.

- Ikke se for lenge på tv eller sitte for lenge med pc'n. Det kan føre til firkantet øyne.
Jeg har alltid trodd at firkantet øyne var noe tull mamma sa for å skremme meg. Sannheten er at man ser alt firkantet etterpå. I tillegg blir man sliten i øynene og får kraftig hodepine.

- Ikke sitte for lenge i solen uten å drikke vann.
Hei hei, hodepine og solstikk!

- Ikke hopp i stoler, senger og sofaer.
Egentlig tror jeg hun nektet meg dette fordi hun var redd for at møblene skulle bli ødelagt. Likevel måtte det jo prøves. Drit i møblene, det er jo så fantastisk morsomt å hoppe i sofaen! Helt til man tryner, og ødelegger seg selv. Eller kneet rettere sagt.

Dette var jo faktisk verdt to webcam-bilder. Slik at dere kan synes ekstra synd på meg.

Fadderuka startet i dag, og jeg hinker rundt med et vondt kne. Grunnen? Fordi jeg ikke vil gjøre som mora mi sier! Jeg skulle hoppe fra den ene sofaen til den andre - ikke spør hvorfor, jeg får slike innfall til tider - og det viste seg at armlenet var litt høyere enn jeg trodde. Foten min hektet seg fast, jeg går på snørra ned i sofaen, mens kneet mitt krasjer hardt ned i armlenet og glir bortover det rue stoffet. Resultatet? Et skrubbsår/brann sår på venstre kne oppå det stygge og store arret mitt. Det er ganske tynn hud der, siden jeg har et arr der - som jeg nevnte i forrige setning, innså jeg akkurat nå. Det knirker merkelig i kneet mitt når jeg rører på det, det har hovnet opp litt og det gjør grusomt vondt å røre på det. Kjempefint!

Heretter skal jeg gjøre som mora mi sier. Eller nei, det skal jeg ikke. Jeg skal faktisk fortsette å gjøre det stikk motsatte, for deretter å skylde på henne. Det er jo hun som nektet meg å gjøre det da jeg var lita. Det er ikke min egen feil at jeg absolutt måtte hoppe fra den ene sofaen til den andre som en liten gorilla med adhd.

Uansett, hurra for fadderuka!

Det er under en uke siden jeg hadde eksamen i matte. Jeg tok den opp fordi jeg strøk på akkurat den eksamen i desember. Matte har aldri vært min sterkeste side. Jeg har brukt nesten hele juli på å lese til eksamen (okei, nå tar jeg i litt kanskje), og var virkelig innstilt på at denne eksamenen skulle jeg ha ståkarakter i. Da jeg satt i det svette, ekle eksamenslokalet og så hvilke eksamensoppgaver som flirte opp mot meg - da holdt jeg på å spy. De har lagt ut alt av gamle eksamener fra og med 2007 på nettet, som vi har kunnet øve oss på. Den eksamen jeg fikk utdelt den 5 august var virkelig den verste jeg noen gang har sett. Jeg ante ikke opp og ned på arket engang.

Da jeg forlot eksamenslokalet den dagen hadde jeg tårer i øynene. Jeg var sikker på at jeg nok en gang hadde sikret meg en strykkarakter. Det hadde virkelig tatt seg ut. Stryke på eksamen to ganger. Alle sammen sa at jeg ikke skulle ta sorgene på forskudd og at jeg ikke skulle tenke mer på den. Så da har jeg gjort det. Altså det alle sammen har sagt. Jeg har brukt til sammen to dager på å være lei meg over min elendige matteprestasjon, for deretter å ha glemt den.

I dag logget jeg meg tilfeldigvis innpå studentweb, for å sjekke noen småting. Det var en ren tilfeldighet at jeg klikket meg inn på resultater for å sjekke om det hadde kommet noe nytt. Jeg skjønte ingenting da det plutselig sto en E og lyste mot meg. "E? Jeg har da søttan meg ikke fått noen E i noen fag i år..", tenkte jeg. Mot alle odds har de rettet eksamen i rekordfart, og mot alle odds fikk jeg en ståkarakter. Jeg er så fornøyd!

Jeg ringte faktisk til ei i klassen, for å fortelle henne den gode nyheten:
"Hei! JEG STO PÅ EKSAMEN!!!!! HYYYYYL!"
"Åh, så bra! Gratulerer! Hva fikk du da?"
"Jeg fikk en E! Jippiii!!"
"... *stillhet* ... Ble du fornøyd med en E?"
"Ja? Så klart! Herregud, jeg sto for svarte svingende! Jeg har fullført det første året av studiet! Hurra!"

Enkelte forstår visst ikke helt min evne til å senke kravene til meg selv når alt går meg i mot. Jeg innså tidlig at matte er mitt dårligste fag, og jeg blir virkelig overlykkelig over en E, eller 2'er om man heller vil si det.

Folkens, jeg sto på eksamen!! Skuldrene er senket og humøret er på topp.


Dere lurer sikkert på hva annet som opptar min verdifulle tid i denne kalde sommerårstiden. Jeg kan opplyse dere om at jeg har bannlyst lånekassen for at de feilsendte brevet mitt og fikk det i retur av posten. Dette medfører at jeg ikke får penger før om minst 2 uker.

Jeg har vært skikkelig husmor i det siste, i form av at jeg har vasket hele leiligheten samt laget masse mat. Lavkarbomat, vel og merke. Jeg har bakt knekkebrød, laget snickers, laget gele og en haug med andre morsomme saker. Jeg har forresten gått ned litt i vekt. Magen har blitt mindre og kroppen har blitt en del strammet opp. Takket være lavkarbodiett og trening. Faktisk kan jeg se føttene mine nå, uten å holde inn magen. Det er kjekt det!

Foruten dette har jeg en døgnrytme som ikke fungerer helt i forbindelse med den kommende fadderuken og skole. Derfor skal Joakim og jeg døgne i natt, for å kicksnu døgnet. Dette har fungert før, og jeg vet at dette kommer til å bli et slitsomt døgn med mye trøtthet, slapphet og kvalme. Vi har kjøpt inn to nye brettspill, så vi skal sitte oppe i natt og spille spill og se film. Det blir sikkert kjempekoselig... ... ......

Jeg har mange tanker og følelser omkring det grusomme som har skjedd de siste dagene. Nyhetene har stått på stort sett hele tiden, jeg har grått for alle ofrene og de pårørende og jeg har tenkt mye. Jeg velger å ikke si stort om saken på bloggen min, men jeg har lagt ved en sang jeg ikke hadde sett for meg kom til å bli så aktuell igjen.

Det skal være en minnesmarkering og et fakkeltog på torget i Trondheim i kveld, klokken seks. Dessverre får ikke jeg deltatt på dette, da jeg må på jobb. I stedet kommer jeg til å tenne nok et lys i kveld når jeg kommer hjem.

Jeg sender mange varme tanker til ofrene og de pårørende, og kondolerer.

Jeg har ikke blogget på en uke, og jeg tror faktisk jeg har tatt meg en pause. Uten å ha egentlig planlagt det.

For tiden er jeg i veldig dårlig humør, og jeg aner ikke hvorfor. Sikkert hormoner, dårlig søvn og generelt småting som irriterer meg. Jeg er bare så lei.

Jeg aner ikke om jeg gidder å blogge mer på en stund, det kommer vel ut noe i ny og ne. Det er ingen vits i å spytte ut drit når verken lysten eller inspirasjonen er der. Jeg leser fremdeles bloggene til de jeg følger fast, og når jeg er i litt bedre humør kommenterer jeg også.

Snakkes.

Akkurat nå burde jeg sittet i et stille og godt opplyst rom, omringet av mattebøker, mattepapirer, kalkulator og skrivebok. Konteksamen i matte er satt til den 5 august, og jeg har en stor plan om å stå på denne eksamenen. Stryker jeg igjen, stryker jeg meg selv med strykejernet. Som jeg forøvrig har lånt av mamma, siden vi ikke har noe strykejern enda. Forøvrig vet jeg heller ikke hvordan man bruker det. Uansett, så har jeg store problemer med å sette i gang med lesinga. Det er alltid det som er det store problemet. Det er lett å pugge så snart man har satt i gang.

I helga så jeg alle Harry Potter-filmene. Jeg sa til meg selv at det var en oppvarming til kino i morgen, når jeg skal se den aller nyeste filmen. Innerst inne så vet jeg at jeg lurte meg selv. Det var da ingen jævla oppvarming. Det var for å slippe unna mattebøkene. Nå har jeg fått dilla på Harry Potter igjen, og vurderer nesten å lese alle bøkene igjen før jeg drar på kino. I morgen. Jeg kunne sikkert greid å sluke de to siste bøkene på 27 og en halv time. Alt for å slippe unna matte.

Jeg har også blitt spillegal. Mer spillegal enn jeg allerede har vært. Jeg spiller på King.com hele tida, og klarer ikke slå av. Jeg sier til meg selv at jeg spiller og snuser så mye fordi jeg har fått dilla på potetgull. Dere skjønner, jeg har lagt om kostholdet mitt og har sluttet helt å spise godteri, potet, pasta, sukker og generelt så mye karbohydrater. Det største problemet er at jeg er avhengig av potetgull, og jeg tror seriøst jeg tygger på tomme pappesker snart. Gi meg fettete, knasende og salt Sørlandschips!

Det er også unormalt ryddig her i leiligheten. Det skyldes at jeg rydder hele tiden. Seriøst. Hele tiden. Det er nesten så ille at jeg roter det til, bare for å kunne rydde. Dette er så klart ikke fordi jeg liker å rydde. Det er fordi rydding er en gyldig grunn til å utsette mattepugging. Jeg vet jo med meg selv at jeg ikke klarer å konsentrere meg om matte når det er rotete rundt meg. Det sier seg jo selv. Så.. da rydder jeg da. Hele tida.

Herregud, nå har jeg faktisk klart å produsere et helt blogginnlegg uten noe spesielt innhold. Jeg har i det minste sluppet unna et kvarter med eksamenspugging. Hurra!

Her er forresten en sang jeg har fått på hjernen. Jeg nynner og synger på den hele tida, og jeg tror faktisk det klikker for meg snart. Hør på den. Flere ganger, slik at du er sikker på at den sitter. Mohah.

Klokka var tre på natta. Det var fremdeles litt mørkt der ute. Skulle jeg legge med nå? Nei, jeg ville vente litt lengere. Bare slik at det ble lyst der ute. Innendørs sto alle lys på, stearinlys var tent og telefonen lå rett ved siden av meg. Jeg var pisseredd. Ikke redd for innbruddstyver og overfallsmenn, neida, jeg var redd for å være alene. Det var første gang jeg hadde hele leiligheta for meg selv gjennom en hel helg. På dagtid gikk det greit, for da var det lyst. Der det er lys er det trygghet.

Klokka nærmet seg fem, og det hadde begynt å lysne ganske mye der ute. Jeg hørte at biler kjørte forbi på veien der ute. Jeg så aktivitet i enkelte leiligheter i naboblokkene. Skuldrene mine begynte å senke seg litt. Skulle jeg legge meg nå? Nei, jeg ville vente litt lengere. Det var trossalt kun en time igjen av den andre Harry Potter-filmen jeg så denne natten.

Klokka var litt over seks, og jeg hørte tydelig at den nærmeste naboen min hadde våknet og vandret rundt i leiligheten sin. Jeg lurte på hva naboen romstrerte med, og hvorfor naboen hadde stått opp så tidlig. Det var helt lyst ute. Jeg følte meg litt tryggere. Plasserte mobilen trygt i lomma mens jeg nølende slo av alle lys i leiligheten. Stearinlysene hadde for lengst brent ut.

Klokka var halv syv, og jeg lå anspent i senga mi. Rommet var helt lyst. Gardinene gjorde ingen god jobb med å stenge ut dagslys. Det gjorde meg ingenting. For der det er lys er det trygghet. Jeg hadde overlevd en hel natt alene i leiligheten. Jeg hadde overlevd å være alene, selv om det var helt mørkt der ute. Ingen spøkelser, demoner eller dodrauger hadde gjort noe forsøk på å ta livet av meg. Enda.

Klokka var ett på formiddagen. Jeg åpnet øynene og så rundt meg. Jeg var helt alene i rommet, og jeg var like hel. Utrolig! Det hadde tatt meg en hel time å få sove, jeg hadde ikke direkte sovet noe godt, men det hadde gått greit. Kanskje det ikke var så ille å være alene hjemme likevel? Jeg sto opp, og følte meg helt trygg. Tross alt, det var dagslys der ute.

Nå gjenstår kun en natt til alene, så kommer Joakim hjem. Denne natten kommer forhåpentligvis til å gå like bra. Jeg har fremdeles fire Harry Potter-filmer igjen å se, og så lenge det er masse lys rundt meg går det nok greit. Og så lenge jeg har mobilen i nærheten. For jeg vet at hvis det blir skummelt kan jeg ringe til noen. Det er en patetisk liten trygghet.

Jeg er et patetisk eksemplar av en 21-åring. Jeg er husredd, redd for å være alene, mørkeredd og ulogisk redd for spøkelser, monstre, dodraugen og demoner. Forøvrig er jeg også redd for insekter, hester, kyr og geiter. Tunger og spytt gir meg frysninger og tivoli skremmer livskjiten ut av meg. Heiser får meg til å svette, jeg tør ikke se for lenge i speil og høyder gjør meg svimmel.

Til tross for at jeg er redd for alt det overnevnte, så klarer jeg å leve et liv. Tro det eller ei. Man skulle tro jeg hørte til på et isolat. Med masse lys og hvite vegger, og en hvit tvangstrøye. Jeg møter frykten i hvitøyet ganske ofte, og det hjelper ikke en dritt. Jeg blir flau av meg selv.

Alle kvinner har et husmorgen i seg, skjønt hos mange ligger det dypt begravd. For min del måtte det en uke som selvstendig voksen til, før genet kicket inn. Og hoooy, for en kraft det kicket inn med. Jeg går rundt omkring og rydder hele tiden. Kjøkkenet ser nærmest strøkent ut, selv etter at jeg har både baket brød og laget middag. Ja, forresten - jeg har bakt mitt første brød!



Brødet ser litt stakkarslig ut, men det så saftig ut da jeg delte det i to. Om det smaker godt vet jeg ingenting om. Tør egentlig ikke å prøvesmake engang. Men jeg vet at de gresskarkjernene på toppen smaker gull! Jeg ble litt usikker da brødet stekte i ovnen, det kan hende jeg var litt for raus med bakepulveret. Det så iallefall ut til at brødet holdt på å heve seg ut av ovnen. Jaja, når enden er god er all ting godt. Håper jeg.

Nå, hvor var jeg? Jo, husmorgenet. Mamma hadde blitt sjokkert om hun hadde sett alt jeg gjør her. Da jeg bodde hjemme var det så vidt jeg giddet å sette inn i oppvaskmaskinen, og jeg brukte minst en time på å sutre før jeg vasket badet. Det var nemlig min jobb da jeg bodde hjemme. Vaske bad og dass. Egentlig en helt grei jobb, men jeg lot mamma få vite hvor kjedelig jeg syntes det var ved å syte. Hun ble etterhvert så lei av meg at hun sluttet å be meg om hjelp. Jeg føler meg litt fæl egentlig. Spesielt med tanke på at jeg nå ser hvor viktig det er å ha det rent og ryddig rundt seg for å trives.

Jeg har nå også sett hvor irriterende det er med at man aldri får hjelp. Det er fryktelig frustrerende at man har ryddet og ordnet det koselig, og så kommer en nisse og slenger i fra seg snytpapir, ledninger og annet rask og rot. Dassring som ikke er lagt ned, tiss rundt dassen, avbarberte skjeggstubber som ligger og pryder vasken på badet. Skitne tallerkner og fat. Skitne sokker og skitten morgenkåpe som ligger på gulvet. Nei, dæven jeg kan forstå at mamma ofte er frustrert.

I dag har jeg allerede satt inn og ut av oppvaskmaskinen to ganger. Jeg har vasket klær, tatt ned tørre klær og hengt opp våte klær. Forøvrig var det Joakim som satt på maskinen med klær, og vet dere hva? Han satte på maskinen på 60 grader i stedet for 40 grader, og nå er den nye toppen min som jeg elsker så mye blitt KRYMPET! BUUUUUU JOAKIM! Det kan hende at jeg klarte å strekke den ut litt, men den kan dessverre ikke brukes som tunika lengere med kun tights under. Jeg er så trist...

Det er så typisk, man går rundt og klager på at man aldri får hjelp og at de man bor med aldri tar intiativ til å gjøre noe selv. Og plutselig en dag bestemmer samboeren seg for å være snill og faktisk gjøre noe, og så går alt bare skeis. Det minner meg egentlig om Alle elsker Raymond, der han gjør alt hun ber han om så dårlig - med vilje så klart - at kona hans ikke ber han om hjelp igjen. Vel, om det var med vilje eller et uhell at Joakim krympet tunikaen min, han slipper ikke unna. Han kan krympe så mye han vil, jeg kjøper bare nytt jeg. For hjelp skal jeg ha. Moha!

Her ser der forresten hva jeg spiste til middag i dag, Joakim lurte seg unna. Så klart. Ovnsstekt ørretfilet og scampi, med purre og søtpaprike og "jukseris" ved siden av. "Jukserisen" er raspet blomkål stekt med smør, salt og pepper. Smakte faktisk ganske godt, og jeg savnet ikke vanlig ris eller poteter. Kanskje jeg kan takle å gå på lavkarbo. Vi får se. Det er forresten mitt nye prosjekt. Lavkarbodiett altså.





Det er fremdeles mye smårot rundt omkring, og det er fremdeles mange småting jeg ikke har giddet å pakke ut enda. Det er så kjedelig å pakke ut og rydde! Likevel vil jeg påstå at vi alt i alt har kommet oss godt til rette her. Det begynner å føles som "hjem", og jeg liker det!




Gang


Kjøleskapet som viser at vi er ungdommer med sunt næringsvett!




Det rotete walk-in-closetet mitt. Søppelsekken inneholder Joakim sine klær.
Den brune morgenkåpen dere ser, med hvite prikker på, den bruker jeg å ta på når jeg vil føle meg sexy.


Stue med spisebord


Spisebord med mitt første mordoffer, den stakkars orkideen jeg ikke vet hvordan jeg skal gjenopplive.


Stue


Stue. Liker at det står "Tilkaller de ikke kavaleriet når du ikke kommer?"
på underteksten på tv'n når det er et par som har sex.


Lillesofa.


Store sofa.


Kommende mordoffer.

Forøvrig kan jeg opplyse at Joakim begynner å bli syk, så jeg må nok avlyse alle planer de nærmeste dagene. Det lukter en kommende mannefluensa her, og da skal han sikkert ligge i sofaen og se Tour de France til øynene renner like mye som nesen, mens han hyler at han er døden nær. Dessuten er skuldra mi blitt mye bedre, så jeg kan ikke lengere skylde på den for å slippe unna diverse gjøremål. Litt trist egentlig..

Jeg våknet i morges med kraftige smerter i hele venstre armen. Først tenkte jeg at jeg hadde sovet for hardt på siden, slik at en nerve hadde sovnet. Da jeg skulle rette ut håret og oppdaget at jeg ikke klarte å klemme sammen rettetangen, skjønte jeg at noe ikke var som det skulle være. Det ble bare verre og verre, og til slutt klarte jeg faen meg ikke å tørke meg etter jeg hadde pisset. Det er veldig vanskelig å gjøre dagligdagse ting med høyre hånd, når jeg er 100% venstrehendt. Supert.

Jeg har flyttet på meg en betennelse i skuldra. Legen tror det er en betennelse i en slimsekk i skuldra, eller kanskje i en sene. Han visste ikke helt. Smerter stråler ned fra skuldren og helt ut i fingertuppene. Det gjør vondt når jeg holder armen i ro, det gjør vondt når jeg rører på armen, det gjør vondt når jeg forsøker å løfte noe, og det gjør vondt når jeg forsøker å klipe sammen fingrene. Selv det å skrive meldinger på mobilen er et herk.

Det er min egen skyld. Jeg sto på i over 12 timer i går med å flytte, bære og rydde. Nå gjenstår kun småting, som fint kan vente til skulderen er bedre. Rask og søppel som skal bæres ut og kastes, har Joakim sagt han kan ta seg av. Han har vært så utrolig snill og flink de siste dagene. Dere skulle sett ham i går. Han løftet og bar tunge esker, møbler og svartsekker opp til tredje etasje, i tillegg har han koblet opp både pc og tv. Han har også hjulpet til med å rydde på plass forskjellige ting. Jeg er imponert. Alt han har gjort, har han gjort uten å klage. I dag da jeg var hos legen, tok han å ryddet og pyntet på stuen, slik at jeg skulle slippe å gjøre det. Jeg er så heldig som har ham. Hjerte, hjerte, hjerte.

Bilder av leiligheten og slikt kommer når jeg ikke bruker tre timer på å skrive et innlegg. Skriver trossalt med kun en hånd her jeg sitter.