Denne galskapen må ta slutt!

Jeg kunne føle svetten renne nedover ryggen min. Det kilte på en ikke fullt så ubehagelig måte. Kroppen min skalv etter den harde treningsøkta jeg nettopp hadde utsatt den for. For en gangs skyld var ikke garderoben full av skravlete middelaldrende damer. Mens jeg gikk bortover mot skapene tok jeg meg selv i å sniffe litt. Det jeg liker så godt med damegarderober på treningssentre er lukta. Kvinnfolk som dusjer har en tendens til å bruke shampoer og dusjsåper som lukter frukt og bær. Jeg undres på hvordan det lukter i mannegarderoben. Jeg ser for meg at det stinker skikkelig stramt der. Jeg er glad for at jeg er kvinnfolk, og kan nyte duften av jordbær istedet for mannesvette. 

Alle disse tankene gikk gjennom hodet mitt da jeg gikk mot skapet mitt. Plutselig stoppet jeg opp..  Hvor var egentlig skapet mitt? Hvilket skap hadde jeg valgt i dag? Hodet mitt var helt tomt. Jeg hadde ikke snøring på hvilket skap jeg hadde tingene mine i. På dette tidspunktet var det kun jeg og annen person inne i garderoben, og jeg smøg meg diskre inn på en do. For å tenke. Hvor? Hvilket?! Hvorfor skjedde dette med meg akkurat i dag?!

Jeg kunne ikke akkurat være inne på den doen for alltid. Jeg ville jo ikke at den andre personen skulle tro jeg bæsjet der inne. Omsider listet jeg meg forsiktig ut av doen og gikk mot det stedet der jeg kunne se for meg at skapet var. På dette tidspunktet kjente jeg en antydning til virkelig panikk. Hodet mitt var helt tomt. Helt svart. Jeg forsøkte å tenke bakover på hva jeg gjorde da jeg ankom treningssenteret. Jeg forsøkte eliminasjonsmetoden, ved å se på alle henglåsene. Det var en god del som matchet min lås, og jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle forsøke å låse opp hver eneste en av dem. Et øyeblikk sto jeg faktisk å planla hvordan jeg skulle gjennomføre dette uten at noen andre la merke til meg. Jeg undret på om damen kom til å gå på: "HEI! Se der da! En elg løp nettopp inn i senteret!!"

Etter 15 pinefulle minutter, der jeg hadde latet som om jeg ventet på noen og ikke skulle inn i noe skap, gikk det opp et lys for meg. Jeg var nesten på gråten på dette tidspunktet. Det var med et hamrende hjerte jeg førte nøkkelen inn i hengelåsen. Låsen åpnet seg! Det ble en rørende gjenforening mellom meg og de høyt elskede tingene mine.

Dette er ikke første gang dette skjer. Dette skjer faktisk så ofte at jeg begynner å bli redd for min egen ve og vel. Har jeg virkelig blitt så glemsk? Er det fordi jeg er stresset? Er det fordi jeg har fått for lite søvn i det siste? Har jeg drukket for mye vin? Hvorfor skjer dette?! Denne galskapen må ta slutt!! Jeg vet ikke hvor mange flere ganger jeg kan blogge om akkurat dette, uten at dere tenker at jeg har begynt med copy+paste på gamle innlegg. 

Lotte, glemsk og skamfull 


Søte utbrudd:
Little Miss Sunshine

Skaff deg noe bling og fest på låsen, eller kjøp en MEGAsvær en der det står "Lotte" med idiotisk store bokstaver? :-)

30.04.2013 @ 11:58
URL: http://juliebettina.blogg.no

Skriv her:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/42481919