En kald dusj

Siste nytt fra Osloveien: Jente med vått, dryppende hår løper opp trappen i gangen. Hun er dryppende våt og har kun et lite håndkle rundt seg. Forskrekkede naboer forteller om en bleik cellullittrumpe de ufrivillig ble vitne til. De kan ikke forstå hvorfor noen ville blotte seg selv på den måten.

La meg ta det fra begynnelsen: Vi satt på det trange grupperommet den sjuende dagen på rad. Jeg hadde så vidt begynt å venne meg til den tunge luften i det vindusløse rommet. På facebook og på nettavisene skrøt de så mye av det fine været, den deilige temperaturen og den flotte sola. Personlig hadde jeg ikke fått nyte stort av dette. Alt jeg hadde opplevd den siste uka var gnagende hodepine, verkende nakke, stress, sinne og fortvilelse. Vi nærmer oss endestasjonen på bacheloroppgaven sakte, men sikkert. Om to dager må vi være ferdige, slik at veileder kan peke ut alt vi må fikse opp i før vi leverer. Jeg vil ikke snakke mer om det.


Etter en lang dag på skolen trengte jeg en oppmuntring. Det var da jeg gikk forbi speilet at det slo meg.. Jeg har ikke trent på over en uke, og jeg har spist enorme mengder med godteri og potetgull. Det er ikke rart jeg har vært lite opplagt i det siste. Og det er iallefall ikke rart jeg har følt meg oppblåst som en gravid flodhest. Det var med nytt mot jeg tok turen innom treningssenteret, og det var med fornyet energi jeg spaserte til butikken. Der handlet jeg matvarer for 1000 kroner, og innså med skrekk og gru at jeg faktisk måtte bære alt dette med meg hjem. Og jeg hadde nettopp trent. Vel, det er en annen historie.

Det var da jeg skulle dusje alt raste sammen. Jeg hadde gått inn i dusjen og slo den på. Det hylet som slapp ut mellom de sammenbitte tennene mine var alt annet enn halvkvalt. Den smerten jeg følte var alt annet enn deilig. Vannet var iskaldt. Ikke lunket. Ikke kaldt. Iskaldt. Det var så kaldt at jeg fikk ståpels overalt. Noen hadde brukt opp alt varmtvannet.

Det er i slike stunder det er så kjekt å ha en venn i etasjen over som er villig til å låne deg dusjen sin på kort varsel. Jeg samlet sammen klærne mine, såper, shampoo og balsam. Jeg surret et lite håndkle rundt kroppen og løp gjennom leiligheten. Ut i gangen. Opp trappen. Og gjennom leiligheten der oppe.

Så da har jeg gjort det også. Nestennaken-løping gjennom et hus der det bor 17 stykker på det meste. Hvorfor ikke? 

Sånn ellers kan jeg meddele at jeg har fått meg nye kjoler og Oda sendte lakrissjokolade i posten til meg. To gode grunner til å være lykkelig. På torsdag er vi ferdige med nest siste utkast av bacheloroppgaven, da blir jeg enda mer lykkelig. 




Lotte, med rumpa bar og helgeklar


 


Søte utbrudd:

Skriv her:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/42654195