Mission Impossible: Farg håret ditt, kvinnfolk!

Tanken har slått meg før, men aldri så sterkt som i dag. Jeg kan umulig være et vellykket hunnkjønn. Jeg sto der på badet med engangshanskene på og ei flaske med hårfarge i venstre hand. I et forsøk på å ha et system under farging av hår hadde jeg endt opp med hår til alle kanter. Det var grisete, det var regelrett umulig for meg å farge håret på bakhodet og skuldrene mine verket. I ren panikk styrtet jeg halvnaken ut fra badet og sparket i veggen som jeg deler med min venninne Caro. Altså vi deler vel ikke veggen, men den skiller rommene våre, det gjør den. Så da blir det kanskje riktig å si at vi deler den...? Det tok 10 sekunder fra jeg sparket i veggen til hun kom løpende inn døra. 

Jeg klarer ikke engang å farge mitt eget hår. Og det er ikke spesielt langt altså! Jeg føler meg litt som et mislykket eksemplar kvinnfolk. Ikke liker jeg shopping heller.

Da jeg skulle skylle ut hårfargen hadde jeg alle intensjoner om at badet ikke skulle se ut som et makabert åsted etter meg, jeg satte meg derfor på huk. Det var en ytterst ubehagelig stilling, det rant hårfargevann overalt og jeg kunne ikke la være å nynne på kjenningsmelodien til Mission Impossible

Nå sitter jeg her med et noe mørkebrunt hår med rødskjær i, og er fornøyd med resultatet. Badet ser ut som et bad, og ikke som en scene fra Bones. Klokken er halv ett og jeg burde gå til sengs. Den første dagen i ny jobb som ferdigutdannet bioingeniør er over, og jeg er mildt sagt sliten. Det suser i hodet av all den informasjonen hjernen min har å bearbeide. Derfor skal jeg faktisk gå det enormt lange stykket på to meter bort til sengen min.

God natt!

Lotte, bioingeniør i jobb 


Søte utbrudd:

Skriv her:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/42956772