Lottemedisin, laboratoriet talking!

Jeg rykket til. Strekte nakken litt, tørket munnviken og konstaterte noe flau at jeg nok en gang hadde vekket meg selv ved å snorke. Jeg skrudde ned volumet på musikken noen hakk og lyttet, så litt rundt meg. Så etter antydninger til at noen av de andre på bussen hadde lagt merke til det. Sangen tok slutt og jeg sank ned i nok en halvsøvn med en nydelig melodi på ørene. Slik fortsatte det resten av hjemturen fra jobb.

I det siste har jeg hatt litt søvnproblemer. Hver eneste natt er fylt av helt sinnsyke eventyr, som setter Bilbo sine opplevelser i skyggen. Normalt sett husker ikke folk drømmene sine så ofte, jeg derimot har begynt å huske alle. Hele tiden. Ikke bare en drøm hver natt, men mange mange drømmer. Stressende drømmer, morsomme drømmer, kjedelige drømmer, skumle drømmer - you name it, I dream it. Det er jo morsomt nok å huske drømmene sine, problemet er bare det at jeg er så himla utslitt når jeg våkner. Dette skyldes nok også det at jeg flere ganger gjennom natten våkner av meg selv.

Jeg kan ikke komme på en eneste natt på evigheter der jeg har sovet lenge, uten slitsomme drømmer og uten å våkne hele tiden. Dette har begynt å gå utover konsentrasjonen min og energien min. Det medfører at jeg sovner på bussen, jeg har vondt i hodet, jeg har fått dårligere hukommelse og jeg har begynt å få delvis taleproblemer. Det er litt problematisk når jeg tenker på en ting og sier noe annet, eller at tunga mi krøller seg så mye at jeg ikke klarer å uttale ord riktig.

Senest i går skulle jeg ta telefonen på jobb. Vi har fått streng beskjed om at vi skal si: "Du har kommet til Laboratoriemedisin, du snakker med *navn*." Jeg ga det et ærlig forsøk og sa: "Hei, det er Lottemedisin, du snakker med laboratoriet!" Det ble litt stilt i den andre enden.. 

Det er på høy tid med litt ferie. Kanskje jeg bare er overarbeidet, eller ødelagt av turnusarbeid. Kanskje jeg er en sart liten sjel, som trenger mye fred og hvile. To uker ferie er på sin plass. Vi får se!



Lotte, siklende busspassasjer


 


Hvite fjell, men sol døgnet rundt

I flere uker har jeg fått sol og sommer gnidd inn i trynet - på facebook. Mine kjære, elskede venner og familie lengere sør har skrytt sola høyt opp i skyene. Her oppe i nord derimot, her har vi hatt snø og regn og stiv kuling. Det har ikke vært sommer. 

Nå har det seg slik at Tromsø er litt ekstrem av seg. Det er enten eller, og det går alltid all-in når det kommer til været. Var det vinter, sa du? Mørkt HELE JÆVLA TIDA. Var det sommertid, sa du? Sol HELE JÆVLA DØGNET. Det er kjekt da. Kanskje ikke på vinteren med tanke på hvor mørkeredd jeg er, men jeg skal love dere sommeren er fantastisk for meg. Folk flest sliter å sove her oppe, fordi sola konstant banker på ruta og vil inn. Jeg derimot, føler meg trygg og elsket av sola.

Det er ikke bare solas posisjon på himmelen som er så spesiell her i nord, været er like spenna gærn. Her er det pissekaldt den ene dagen, med sludd og hele pakka. Deretter blir det plutselig sol og varme. Nå har sommeren visstnok kommet for fullt, det er over 22 grader og sola skinner. Nevnte jeg at den skinner hele døgnet? Jeg hørte rykter om at sommeren snart er over da, antakeligvis er den ferdig til helga. Måtte den komme på besøk igjen flere ganger i løpet av de neste to månedene.

Det er så fint å sitter ute i sommerklær med et glass kald hvitvin, kjenne brisen leke med håret og sola steke fra oven. Det er så spesielt å sitte der og vite at er det sommer, for deretter å la blikket gli mot fjellene. Fjellene er hvite, full av snø. Skulle ønske jeg var full av vin.

Neida.

 

Joda, sa ho Lotte 


Jeg er lykkelig

"Du skriv da ganske så bra du Lotte, det har æ da sett på bloggen din!" sa broren min sånn helt tilfeldig her om dagen.

Det hender seg fra tid til annen at jeg kjenner skrivekløen. Tankene flyter, spretter og snurrer rundt oppi topplokket. De vil presse seg ut, og jeg er redd for hva som vil skje om jeg slipper dem ut. Vil det ryke av tastaturet mitt etter den voldsomme klapringen fra lenge oppbevarte og gjemte tanker?

La oss finne det ut.

Nå har det da nesten gått et helt år siden jeg sist postet noe på den nedstøvede bloggen min. Faktisk hadde jeg glemt den litt, helt til broren min påpekte at den eksisterer. Der ute i det store rommet kalt det store internettet, der er det lagret side opp og side ned med mine tanker. Mine opplevelser, frykter, gleder og sorger. Skrevet ned og delt med alle og enhver som måtte finne på å lese. Jeg blogget aldri for andres del, jeg blogget for min del. Det var perioder jeg måtte skrive, hvis ikke ville jeg eksplodere. 

Jeg har det bra. Jeg har det fint. Jeg har det fantastisk. Jeg er forelsket. Jeg har fått meg kjæreste. Jeg har et eget sted å bo. Jeg har en fantastisk jobb. Jeg elsker byen jeg jobber i. Alt er bare fint. Og jeg vil dele det med bloggen, med dere og med meg selv. Slik at jeg på et senere tidspunkt kan se tilbake og lese at den første juni det herrens år 2014 var jeg lykkelig. 

 

Lotte,  lever det søte liv

 



Evig dag, evig natt

Det er snart gått to måneder siden jeg blogget sist, og jeg har en genial forklaring på dette. Her i nord er det nemlig et fenomen som skjer hver sommer, som kalles midnattssol. Dette innebærer at det er lyst døgnet rundt, og vi opplever aldri natt. Derfor har det ikke gått to måneder siden sist jeg blogget, fordi det har vært midnattssol og døgnet har verken hatt en begynnelse eller slutt. Døgnet har bare vart og vart og vart, og jeg har rett og slett ikke sett noen vits i å blogge flere ganger i løpet av ett og samme døgn. Skjønner dere logikken?

Arbeid går kjempefint, jeg opplever masse nytt og spennende hver dag og lærer masse. Jeg har begynt å jobbe vakter, noe som innebærer at jeg jobber både dagtid, kveldstid og nattestid. Dette er noe jeg virkelig liker. Jeg forsøker også å besøke venner og familie i Trondheim minst en gang i måneden. Fritiden min derimot, den er ikke spennende. Jeg er litt sosial med kollegaer iblant, jeg trener og jeg ser på serier. Om jeg har fått meg kjæreste enda, spør dere? Nei nei. Kjærligheten er dau. Jeg må kanskje se meg om etter noen nye snart. Winter is coming. Og jeg bor i Tromsø. Det er stappmørkt fra november til januar her. Og litt mindre mørkt den resterende tiden fram til sommerens midnattssol. Nordnorge kjenner ingen grenser, her er det all in. Det være seg dagslys eller totalt mørke. Makan til hva ei stakkars trønderjente skal finne seg i.

La meg bare få understreke: Det å jobbe som bioingeniør på sykehus er awesome! Jeg er så glad for at jeg valgte denne utdannelsen og dette yrket. 





Over og ut for denne gangen,
Lotteritilsynet

 


Et slitent drog

Det sies at den første uken er alltid verst, og det kan jeg skrive under på. Det kjennes ut som om kroppen min skal gå i oppløsning når som helst. Jeg har allerede blitt avhengig av kaffe, og jeg vet nesten ikke opp og ned på meg selv. Det er masse å lære og mange folk å bli kjent med. Hittil trives jeg kjempegodt og er veldig glad for at jeg valgte å komme opp hit. Jeg skal ikke skyve noe under noen steiner og pynte på sannheten, det har vært tidspunkt der jeg har vurdert å innta fosterstilling for å gråte mine bitre tårer. Det kan bli litt ensomt når en ikke kjenner folk her, og tilbringer dagene alene. 

Livet mitt den siste uken har så og si foregått sånn:
06.00 Våkne
06.15 Løpe inn til bad og fikse morgentrynet
06.30 Spise en rask frokost
06.45 Pusse tenner
06.50 Gå til bussen
07.15 Ankomme sykehuset, skifte klær i garderobe
07.25 Drikke kaffe, snakke med kollegaer
07.30 Arbeidsdagen begynner
15.00 Arbeidsdagen er over
15.15 Sitter på buss på vei hjem

Her varierer det litt hva som skjer, enten drar jeg på butikken eller så drar jeg rett hjem. Uansett, man kan si følgende:
16.00 Sitte hjemme og roe ned pulsen
16.30 Lage middag
17.00 Spise middag og se på serier
17.30 Chatte med folk på facebookchatten, surfe på nettet, høre på musikk, kjede meg
23.30 Gå til sengs

Sånn er livet mitt for tiden. Derfor gleder jeg meg som enormt mye til å reise hjem til Trondheim neste helg. Jeg skal sove hos en kompis og bare få masse kos hele helgen. Jeg skal møte venner og drikke god vin. Jeg skal møte familie og jeg skal bare generelt kose meg og føle meg elsket igjen! Det blir så fint.


Nei, nå må jeg gå til sengs igjen. Jeg skal jo opp om 6,25 timer. God natt!

Lotte, en strandet hval 


Mission Impossible: Farg håret ditt, kvinnfolk!

Tanken har slått meg før, men aldri så sterkt som i dag. Jeg kan umulig være et vellykket hunnkjønn. Jeg sto der på badet med engangshanskene på og ei flaske med hårfarge i venstre hand. I et forsøk på å ha et system under farging av hår hadde jeg endt opp med hår til alle kanter. Det var grisete, det var regelrett umulig for meg å farge håret på bakhodet og skuldrene mine verket. I ren panikk styrtet jeg halvnaken ut fra badet og sparket i veggen som jeg deler med min venninne Caro. Altså vi deler vel ikke veggen, men den skiller rommene våre, det gjør den. Så da blir det kanskje riktig å si at vi deler den...? Det tok 10 sekunder fra jeg sparket i veggen til hun kom løpende inn døra. 

Jeg klarer ikke engang å farge mitt eget hår. Og det er ikke spesielt langt altså! Jeg føler meg litt som et mislykket eksemplar kvinnfolk. Ikke liker jeg shopping heller.

Da jeg skulle skylle ut hårfargen hadde jeg alle intensjoner om at badet ikke skulle se ut som et makabert åsted etter meg, jeg satte meg derfor på huk. Det var en ytterst ubehagelig stilling, det rant hårfargevann overalt og jeg kunne ikke la være å nynne på kjenningsmelodien til Mission Impossible

Nå sitter jeg her med et noe mørkebrunt hår med rødskjær i, og er fornøyd med resultatet. Badet ser ut som et bad, og ikke som en scene fra Bones. Klokken er halv ett og jeg burde gå til sengs. Den første dagen i ny jobb som ferdigutdannet bioingeniør er over, og jeg er mildt sagt sliten. Det suser i hodet av all den informasjonen hjernen min har å bearbeide. Derfor skal jeg faktisk gå det enormt lange stykket på to meter bort til sengen min.

God natt!

Lotte, bioingeniør i jobb 


Handywoman i Tromsø

I hele mitt liv har jeg sluppet å måtte gjøre stort. Da jeg bodde hjemme kunne jeg stole på at mamma og stefaren min tok seg av alle problemer som måtte dukke opp. Da jeg flyttet ut med eksen min besto mine oppgaver stort sett av å holde leiligheten ryddig og ren, samt å ha kontroll på matvarer og husholdningsartikler vi hadde. Han sørget for at vi fikk internett, han reparerte ødelagte møbler, byttet lyspærer, drepte insekter, skrudde opp møbler, fikset tv og anlegg, støvsugde. Det var til og med han som brukte å sy klærne mine da de var ødelagte. En gang sydde han faktisk om en kjole jeg hadde. Han gjorde så og si alt, og jeg levde som en ekte prinsesse. 

Den dagen jeg gjorde det slutt med J var jeg fremdeles ikke helt alene. Da jeg flyttet inn på eget rom hadde jeg Oda som hengte opp bilder og speil. På en eller annen måte erstattet hun J fullstendig. Jeg merket ingenting til denne overgangen fra å være i et langvarig forhold til å være singel. Jeg fikk aldri kjenne på det å måtte greie meg helt alene. Det var derfor et stort sjokk for meg da Oda reiste fra meg til Island, samt at han jeg bodde med i kollektivet også forlot meg for en hel måned til fordel for Kina. Med ett fikk jeg ansvaret for alt selv. Den stoltheten jeg følte da jeg formaterte pc'en alene kan ikke beskrives. Følelsen jeg hadde da det var jeg som fikset det slik at vi kunne se film fra pc ved å styre med ledninger bak forsterkeren og alt dette, den kan så vidt beskrives.

I går ankom jeg Tromsø by. Det er første gang jeg er her, og nå skal jeg bo her i et helt år og jobbe. Foreldrene mine satte meg av, etterlot meg med en flatpakke og alle tingene mine. Stefaren min hengte opp to bilder for meg, ga meg en klem og ønsket meg lykke til. Klemmen fra mamma var den lengste jeg noen gang har fått, hun hadde litt problemer med å klippe navlestrengen. Så der satt jeg på min nye hybel, mutters alene med ansvaret for meg selv. Jeg innså med ett at jeg var alene, og hadde ansvaret for meg selv, for første gang i hele mitt liv. Jeg er helt alene her i helga, jeg har ingen. Det var en litt rar følelse.

Noen timer senere satt jeg svett på gulvet, med noe som skulle bli en kommode balanserende på lårene mine. På skype hørte jeg Oda se på Bones, samtidig som hun fra tid til annen kommenterte at jeg kanskje skulle vente til mandag med å sette sammen denne kommoden. Spesielt med tanke på at det i bruksanvisningen spesifikt sto at det måtte to til for å skru den sammen. "Jeg vil ikke vente til mandag, jeg vil ikke være avhengig av Caroline!", snerret jeg gjennom sammenbitte tenner i et blodsprengt ansikt. "Jeg skjønner at dette her er noe symbolsk for deg, men hadde det ikke vært lurere å vente??", halvveis tryglet Oda. Der og da bestemte jeg meg, jeg skulle klare dette. Underveis møtte jeg på noen hindringer i form av manglende skrujern til å skru sammen skuffene, men jeg er et kreativt menneske.

Etter ett døgn kan jeg stolt si at kommoden er skrudd sammen. Jeg har vondt i fingrene, kommoden er litt skjev og potetskrelleren jeg brukte som skrujern er litt ødelagt. Dette er jo bare sjarmerende. Å skru sammen en skuffe tok meg i gjennomsnitt 30 minutter. Det vil si at jeg brukte sammenlagt tre timer på å skru skuffene. Selve kommodeskjelettet brukte jeg to timer på å skru sammen. Ting tar tid når Lotte skal gjøre alt selv. Hadde J skulle skrudd sammen denne, hadde han brukt et kvarter. Antakeligvis.

Midt i rusen over å være en vaskeekte handywoman fikk jeg lyst til å henge opp bilder. Derfor hengte jeg opp fire bilder, helt av meg selv. De ble skjeve de også. Sjarmen, vet dere. Sjarmen. Nå sitter jeg i sofaen og ser på mesterverket mitt. Stoltheten gir meg en varm følelse, og jeg kjenner at jeg skal nok klare meg selv. I det minste har jeg en hammer og en boks med spiker nå.








Lotte, independent handywoman flyttet til Tromsø


Ferdigutdannet

Det tok meg 16 (eller 17??) år med skolegang, men nå er jeg da her. Ved vei ende. Virkelig ved veis ende. I dag hadde jeg siste skoledag, der vi presenterte bachelorprosjektet vårt. Vi hadde også avslutning med lærerne. Det var litt merkelig å gå i gangene på sykehuset og tenke at her, akkurat her sånn, skal jeg nok aldri gå igjen. Jeg håper virkelig at jeg får meg jobb på St. Olavs Hospital en gang i framtiden, etter jeg har fått erfaring oppe i Tromsø. Etter en lang skoledag dro vi bortover til Solsiden for å ta noen pils i sola. Det var så varmt, jeg hadde byttet ut jakke og skikkelige sko med sandaler. 

Da vi satt på Solsiden og feiret oss selv begynte det å regne. Jeg mener, det begynte å REGNE. Lenge leve trønderværet! Jeg kom hjem dryppende våt, jeg var litt kald og klærne satt klistret fast til meg. Likevel var jeg en meget lykkelig Lotte. Jeg er nemlig ferdigutdannet bioingeniør! Om to dager kommer Oda hjem. Alt er så fint og perfekt. Jeg er bare så innmari lykkelig i nåværende stund. Hadde fortids-deprimerte-Lotte visst hvor fantastisk livet hennes kom til å bli, hadde hun ikke ligget i fosterstilling i mørket!



Lotte, bioingeniør


Bacheloroppgave

Sjekk ut hva jeg har hentet fra trykkeriet i dag da:

 


Da er jeg offisielt ferdig med bacheloroppgaven. Nå gjenstår kun å presentere den på torsdag, og så er jeg ferdigutdannet. Det tok meg 16 år med skole, men nå er jeg ved veis ende. Med mindre jeg vil studere mer senere. Jeg håper ikke det. Jeg håper virkelig ikke framtids-Lotte finner ut at hun vil studere mer. Uansett er denne en av de mer viktige dagene i Lottes liv. Den dagen hun sto med sin ferdigtrykkede bacheloroppgave i hendene sine. Dette skal jeg feire med et lite glass vin. Fra mitt nye vinglass...



Lotte, WOHOHOHOHOOOOO!!!


Helseskadelig uke

I forrige uke burde noen ha advart meg om at den kommende uken kom til å være fyllt med smerter. Det hadde vært fint å fått en advarsel, slik at jeg hadde psyket meg opp til hva enn jeg kom til å møte denne uken. Hver eneste dag har jeg skadet meg på en eller annen måte.

Mandagen startet så fint og koselig. Jeg ante fred og ingen fare da jeg skulle åpne hermetikkboksen med maiskolber. At lokket skulle være så skarpt, og at et lite blodig kutt skulle gjøre så vondt, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi sett for meg.

Tirsdagen startet med et pang. Det var en lang dag. Jeg skulle bare lage meg hurtigmiddag i microbølgeovnen på skolen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor maten ikke ble varm, for det var da helt klart og tydelig varmt inne i ovnen. Det viste seg at en fjott hadde trykket inn knappen som slo på grillfunksjonen. Med andre ord varmet ikke microen maten på riktig måte, siden den var mer opptatt med å grille toppen av maten. Det var ren og skjær uvitenhet som førte til at den lille ulykken skjedde. Jeg forutså ikke at det var mulig å brenne seg på en microbølgeovn, men det greide jeg altså. Jeg kom så vidt borti grillelementet i underkant av to sekunder. Resultatet var et fint brannsår.




Onsdagen startet dårlig, med en migrene. Dagen ble ikke bedre da jeg skrapet opp underarmen min på kjøkkenvifta. Det var ren refleks å slå armen min i den retningen i et forsøk på å ta imot det fallende glasset med pesto. En eller annen idiot, mest sannsynlig meg siden det er kun jeg som bruker skapet, presterte å sette glasset med pesto for langt ute på kanten. Dette medførte at glasset falt ut da skapdøren ble åpnet, og i ren panikk kastet jeg armene etter det. Det var på ingen måte behagelig å skrape seg opp på det skarpe hjørnet av kjøkkenvifta.



Torsdagen skjedde det heldigvis ikke noe spesielt. Jeg kjente fremdeles på ettervirkningene av migrenen. Noen alvorlig skade skjedde ikke med meg, sånn rent bortsett fra at jeg presterte å få skrapet av en del av huden på brannsåret ved et uhell. Dette var ytterst ubehagelig, fordi under den skadete huden var det et væskende og sviende kjøttsår. Det kan gå betennelse i sånt, vet dere. Jeg kan utvikle sepsis, altså blodforgiftning. Kanskje jeg blir så angrepet av LPS til bakteriene at jeg får intravaskulær koagulasjon i de små blodkarene mine, noe som medfører at jeg i verste fall mister hånden! Det kan skje. Det er ikke spesielt sannsynlig, men det kan skje.

Fredag var en merkelig dag, fyllt med rosevin og vennekos. Denne dagen fikk kneet mitt gjennomgå, og jeg fikk et fint skrubbsår.



I dag, lørdag, våknet jeg opp med en ikke fullt så deilig bakrus. Jeg var svimmel, kvalm og sliten. Jeg hadde cravings for alt mulig rart av mat og drikke. Typisk nok hadde ikke fulle-Lotte sjenket framtids-Lotte en eneste tanke, så hun hadde faktisk ikke kjøpt med noe som helst til henne. Hun tenkte bare på seg selv, og spiste opp kebaben sin uten å kjøpe inn potetgull. Fulle-Lotte er ikke spesielt omtenksom. Framtids-Lotte, eller i dette tilfellet, nåtids-Lotte hadde det ikke bra. Hun bestemte seg for å kle på seg og dra på butikk. Det var da hun presterte å klemme magefettet i glidelåsen på skjørtet. Det gjorde så vondt! Huden bare hang fast i glidelåsen.

Nå ligger jeg her i sengen og tenker på hva morgendagen vil bringe. Det er tydelig at denne uken har som mål å skade meg hver dag. Hva vil morgendagen bringe?! Hvilken kroppsdel vil bli skadet? Hvor vondt vil det gjøre? Vil jeg havne på sykehus? Er det hodet som blir skadet? Er det et sted jeg allerede har blitt skadet? Jeg tør nesten ikke legge meg, i frykt for hva som vil skje i morgen. Nei, dette er ikke tidspunktet å være pysete på. Jeg legger meg, og møter morgendagen med hevet hodet og glimt i øyet. Morgendagen skal ikke få knekke denne Lotten, nei!

Lotte, full av sår og blåmerker 


Hvilket liv!

Nå for tiden jobber jeg med bacheloroppgaven, som dere sikkert har fått med dere nå. Hvis dere ikke har fått det med dere enda, shame on you! Livet mitt er fantastisk spennende, og jeg tenkte jeg skulle ta bilder en hel dag og vise alt jeg gjør om dagene. Det viste seg at jeg glemte det halvveis ut i dagen. Jaja. Her har dere en halv dag i Lottes liv:


























I Trondheim vanner de hauger med stein i håp om at de en vakker dag skal vokse til å bli store og sterke skyskrapere.



Etter å ha sett gjennom bildene innså jeg at jeg tok mange bilder av at jeg gikk. Det gjør jeg altså ikke. Det er sjeldent jeg går. 

Lotte, som går og går og aldri blir ferdig med bacheloroppgaven


En kald dusj

Siste nytt fra Osloveien: Jente med vått, dryppende hår løper opp trappen i gangen. Hun er dryppende våt og har kun et lite håndkle rundt seg. Forskrekkede naboer forteller om en bleik cellullittrumpe de ufrivillig ble vitne til. De kan ikke forstå hvorfor noen ville blotte seg selv på den måten.

La meg ta det fra begynnelsen: Vi satt på det trange grupperommet den sjuende dagen på rad. Jeg hadde så vidt begynt å venne meg til den tunge luften i det vindusløse rommet. På facebook og på nettavisene skrøt de så mye av det fine været, den deilige temperaturen og den flotte sola. Personlig hadde jeg ikke fått nyte stort av dette. Alt jeg hadde opplevd den siste uka var gnagende hodepine, verkende nakke, stress, sinne og fortvilelse. Vi nærmer oss endestasjonen på bacheloroppgaven sakte, men sikkert. Om to dager må vi være ferdige, slik at veileder kan peke ut alt vi må fikse opp i før vi leverer. Jeg vil ikke snakke mer om det.


Etter en lang dag på skolen trengte jeg en oppmuntring. Det var da jeg gikk forbi speilet at det slo meg.. Jeg har ikke trent på over en uke, og jeg har spist enorme mengder med godteri og potetgull. Det er ikke rart jeg har vært lite opplagt i det siste. Og det er iallefall ikke rart jeg har følt meg oppblåst som en gravid flodhest. Det var med nytt mot jeg tok turen innom treningssenteret, og det var med fornyet energi jeg spaserte til butikken. Der handlet jeg matvarer for 1000 kroner, og innså med skrekk og gru at jeg faktisk måtte bære alt dette med meg hjem. Og jeg hadde nettopp trent. Vel, det er en annen historie.

Det var da jeg skulle dusje alt raste sammen. Jeg hadde gått inn i dusjen og slo den på. Det hylet som slapp ut mellom de sammenbitte tennene mine var alt annet enn halvkvalt. Den smerten jeg følte var alt annet enn deilig. Vannet var iskaldt. Ikke lunket. Ikke kaldt. Iskaldt. Det var så kaldt at jeg fikk ståpels overalt. Noen hadde brukt opp alt varmtvannet.

Det er i slike stunder det er så kjekt å ha en venn i etasjen over som er villig til å låne deg dusjen sin på kort varsel. Jeg samlet sammen klærne mine, såper, shampoo og balsam. Jeg surret et lite håndkle rundt kroppen og løp gjennom leiligheten. Ut i gangen. Opp trappen. Og gjennom leiligheten der oppe.

Så da har jeg gjort det også. Nestennaken-løping gjennom et hus der det bor 17 stykker på det meste. Hvorfor ikke? 

Sånn ellers kan jeg meddele at jeg har fått meg nye kjoler og Oda sendte lakrissjokolade i posten til meg. To gode grunner til å være lykkelig. På torsdag er vi ferdige med nest siste utkast av bacheloroppgaven, da blir jeg enda mer lykkelig. 




Lotte, med rumpa bar og helgeklar


 


Lagre er ikke et alternativ

I januar mottok jeg en mail fra HiST der jeg fikk beskjed om å forsikre meg om at adressen min inne på studenweb var korrekt. Dette fordi HiST tilbyr oss forenklet sakgang i forbindelse med autorisasjonen vår. Vi må nemlig betale en koselig regning på 1500 kr for å få autorisasjonen vår. Denne regningen skulle bli sendt i posten til oss, og hadde visstnok betalingsfrist på 10 mai. Det var også viktig at adressen vår er riktig slik at autorisasjonen vår blir sendt til riktig adresse etter endt studium. 

Jeg flyttet som kjent ut fra leiligheten jeg delte med J i januar, og jeg gikk følgelig inn og endret adresse den gangen.  Tror jeg. Da jeg mottok mailen fra HiST sjekket jeg studentweben min øyeblikkelig, og jeg oppdaget at jeg fremdeles sto oppført på min gamle adresse. Dette endret jeg på, og trykket lagre. Dermed tenkte jeg at dette var i tipp topp orden. Dette viste seg å være en illusjon. 

Nå som Oda er i Island har jeg ansvaret for plantene hennes og for å sjekke at korrekt post havner i riktige hender. Plantene går det så-som-så med, men postansvaret tar jeg i det minste med det største alvor. Da hun i forrige uke mottok sin regning fra Autorisasjonskontoret og det gikk flere dager uten at jeg fikk min, begynte jeg å ane ugler i mosen. Da jeg sjekket studentweben viste det seg at adressen min ikke hadde blitt lagret da jeg endret den. Hvordan dette er mulig aner jeg ikke, for jeg husker at jeg trykket lagre. Full av panikk ringte jeg til Autorisasjonskontoret. Fem minutter for sent. De hadde rukket å stenge. Det var fredag, og jeg kunne ingenting gjøre. Bortsett fra å endre adressen igjen. Denne gangen var jeg virkelig virkelig nøye med at jeg trykket lagre.

30 minutter satt jeg i telefonkø i dag for å snakke med noen på Autorisasjonskontoret. Du er nummer ni i køen. Du er nummer ni i køen. Du er nummer ni i køen. Du er nummer ni i køen. Du er nummer åtte i køen. Du er nummer åtte i køen. Du er nummer åtte i køen. Du er nummer seks i køen. Du er nummer seks i køen. Du er nummer fem i køen. Du er nummer fem i køen. Du er nummer fem i køen. Du er nummer fire i køen. Du er nummer tre i køen. Du er nummer tre i køen. Du er nummer tre i køen. Du er nummer to i køen. Du er nummer to i køen. Du er nummer to i køen. Du er nummer en i køen. Du er nummer en i køen. Du er nummer en i køen. Du er nummer en i køen. Hallo, du har kommet til Statens Autorisasjonskontor for helsepersonell, hva kan jeg hjelpe deg med?
TAKK GUD, ENDELIG! Jeg trenger hjelp, bla bla bla bla bla. 
Dette er ikke noe jeg kan hjelpe deg med. Du må ringe HiST.
WHAT?! Hadde dette vært en tegnefilm hadde man kunne hørt lyden av knust glass da hun sa de grusomme ordene. Jeg hadde sittet i tredve minutter og bitt meg selv i fingrene av ren frustrasjon over den plagsomme stemmen, som fortalte meg hvilket nummer jeg var i køen. Stemmen hans var så mekanisk, han hørtes neddopet ut. Det er så typisk!

Lettere frustrert ringte jeg til studieveilederen på HiST. Jeg gruet meg skikkelig til å fortelle henne at jeg hadde feilet. En oppgave hadde jeg fått, og det var å sjekke at adressen stemte. Hva måtte vel hun tenke om meg, som ikke engang klarte å gjøre det? Det var en meget hyggelig og sympatisk dame som tok telefonen. Vi gikk inn og sjekket adressen min på studentweben nok en gang, og det viste seg at det ikke ble lagret på fredagen heller! Er jeg virkelig så stokk dum at jeg ikke klarer å endre og lagre noe via internett? Her har jeg vandret rundt med en illusjon om at jeg er verdensmester på pc, og så viser det seg at jeg er ubrukelig?! Livsløgnen min fikk nettopp en brist.

Uansett, den utrolig snille damen fra HiST hjalp meg, og sa at alt kom til å gå bra. Så da stoler jeg på henne. Alt vil gå bra. Alt ordner seg. Pust inn. Pust ut.

Jeg har fått meg ny mobil forresten. Samsung Galaxy S3. Jeg er forelsket.

Lotte, ubrukelig


Siden sist

Nå for tiden er det så mye fart og spenning i hverdagen min at jeg har problemer å henge med. Det skjer ting hele tida, jeg sitter ikke inne å kjeder meg på kveldstid og jeg er helt utslitt av alt dette styret. Helt sant. Jeg går ikke på veggen. I det hele tatt. 



Jeg kan egentlig oppsummere de siste ti dagene med følgende bilder:







De beste festene har spritgele, sånn er det bare. Merk dere mine ord! Nå kjenner jeg at Lottes visdomsord bare vil tyte ut av alle hull her, så jeg slenger med ett til: Man føler seg bedre på fest med nylakkerte negler. Og her får dere enda en til: Tørste planter falmer sakte, men sikkert.

Wow, jeg er virkelig i skuddet i kveld. Jeg burde skrive ned noe av dette, slik at jeg kan bli festivalens midtpunkt i juni. Ja, for kollektivet her skal arrangere en festival før jeg drar til Tromsø. Den skal vare fra mandag til lørdag, og det blir så bra! Mest fordi vi faktisk skal ha spritgele, og hva har jeg sagt om det? De beste festene har spritgele! Jeg gleder meg enormt mye til festivalen, den er et digert lyspunkt jeg kan skimte i horisonten. Som en vakker soloppgang. Jeg har allerede begynt å lage festivalarmbånd. 

Et annet digert lyspunkt i denne mørke grotten jeg befinner meg i er at vakre, fantastiske, snille Diplom-Is har begynt å produsere lollipopis på boks igjen. Tusen, tusen, tusen takk! Det er lenge siden jeg var så lykkelig som den dagen jeg tilfeldig tittet ned i frysedisken og oppdaget denne fantastiske nyheten. I frykt for at de skulle bli utsolgt og aldri få inn flere bokser, kjøpte jeg like gjerne to med en gang. Jeg har snart spist 3 liter med lollipopis. På fire dager. I dag dreit jeg rosa. Kanskje på tide å roe ned.

Eller, kanskje ikke?



Lotte, avhengig av lollipopis på boks


Denne galskapen må ta slutt!

Jeg kunne føle svetten renne nedover ryggen min. Det kilte på en ikke fullt så ubehagelig måte. Kroppen min skalv etter den harde treningsøkta jeg nettopp hadde utsatt den for. For en gangs skyld var ikke garderoben full av skravlete middelaldrende damer. Mens jeg gikk bortover mot skapene tok jeg meg selv i å sniffe litt. Det jeg liker så godt med damegarderober på treningssentre er lukta. Kvinnfolk som dusjer har en tendens til å bruke shampoer og dusjsåper som lukter frukt og bær. Jeg undres på hvordan det lukter i mannegarderoben. Jeg ser for meg at det stinker skikkelig stramt der. Jeg er glad for at jeg er kvinnfolk, og kan nyte duften av jordbær istedet for mannesvette. 

Alle disse tankene gikk gjennom hodet mitt da jeg gikk mot skapet mitt. Plutselig stoppet jeg opp..  Hvor var egentlig skapet mitt? Hvilket skap hadde jeg valgt i dag? Hodet mitt var helt tomt. Jeg hadde ikke snøring på hvilket skap jeg hadde tingene mine i. På dette tidspunktet var det kun jeg og annen person inne i garderoben, og jeg smøg meg diskre inn på en do. For å tenke. Hvor? Hvilket?! Hvorfor skjedde dette med meg akkurat i dag?!

Jeg kunne ikke akkurat være inne på den doen for alltid. Jeg ville jo ikke at den andre personen skulle tro jeg bæsjet der inne. Omsider listet jeg meg forsiktig ut av doen og gikk mot det stedet der jeg kunne se for meg at skapet var. På dette tidspunktet kjente jeg en antydning til virkelig panikk. Hodet mitt var helt tomt. Helt svart. Jeg forsøkte å tenke bakover på hva jeg gjorde da jeg ankom treningssenteret. Jeg forsøkte eliminasjonsmetoden, ved å se på alle henglåsene. Det var en god del som matchet min lås, og jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle forsøke å låse opp hver eneste en av dem. Et øyeblikk sto jeg faktisk å planla hvordan jeg skulle gjennomføre dette uten at noen andre la merke til meg. Jeg undret på om damen kom til å gå på: "HEI! Se der da! En elg løp nettopp inn i senteret!!"

Etter 15 pinefulle minutter, der jeg hadde latet som om jeg ventet på noen og ikke skulle inn i noe skap, gikk det opp et lys for meg. Jeg var nesten på gråten på dette tidspunktet. Det var med et hamrende hjerte jeg førte nøkkelen inn i hengelåsen. Låsen åpnet seg! Det ble en rørende gjenforening mellom meg og de høyt elskede tingene mine.

Dette er ikke første gang dette skjer. Dette skjer faktisk så ofte at jeg begynner å bli redd for min egen ve og vel. Har jeg virkelig blitt så glemsk? Er det fordi jeg er stresset? Er det fordi jeg har fått for lite søvn i det siste? Har jeg drukket for mye vin? Hvorfor skjer dette?! Denne galskapen må ta slutt!! Jeg vet ikke hvor mange flere ganger jeg kan blogge om akkurat dette, uten at dere tenker at jeg har begynt med copy+paste på gamle innlegg. 

Lotte, glemsk og skamfull 


Mannfolk

Det var etter lunsj vi gikk mot laboratoriet der vi analyserer prøvene i forbindelse med bacheloroppgaven. Vi hadde nettopp vært i kantinen, der de hadde en fantastisk oppfinnelse. Vannautomat med isbiter, der alt kommer ut samtidig. Det er nok unødvendig å påpeke at vi etter denne lunsjen virkelig måtte på toalettet.

Jeg: Tikka ha den blå doen!
Hun: Hvilken do mener du?
Jeg: Den med blå vegger vettu!
Hun: Skal du gå på guttedoen, enn?
Jeg: Ja, hvorfor ikke? Det er det nærmeste jeg kommer mannfolk for tida.

Blir helt sliten av alle mannfolka som løper ned døra mi nå om dagen jeg altså. Aldri fred å få.. Jadda.
 

Mannen i mitt liv..

 


Lotte, ikke helt mannevond


Free Booby

Det var kanskje litt i det optimistiske laget å ta på meg den blå BH'en i kveld. Ikke kan jeg forstå hvorfor jeg på død og liv ville ha på meg den, da det ser ut til at dens livsmål her i verden er å torturere meg. Den ser veldig fin ut på, jeg får store, fine og runde pupper i den. Akkurat slik de fleste jenter ønsker at puppene skal være. Dessverre har den spiler og sømmer som gnikker og gnukker. Litt for trang er den blitt også. Sistenevnte her var det store problemet mitt i kveld.

Jeg har vært på bursdagsfeiring hos ei i klassen, og valgte som sagt å ha på meg denne BH'en. Så klart hadde jeg på andre klær også, men det er ikke viktig i denne sammenhengen. Etter bursdagsfeiringen, som skulle fungere halvveis som et vorspiel, skulle en del av oss jentene dra på en slags klassefest arrangert av linjeforeningen vår. Dette hadde jeg egentlig gledet meg litt til. Dessverre var ikke formen min helt der i dag, da jeg faktisk var der i går. Fest, bytur, fest, nachspiel og fire timer søvn. Dette ble etterfulgt av en brå oppvåkning med 30 minutter på meg til å komme meg nedover til sentrum. Fordi vi skulle på harrytur til Sverige, fant vi ut. En halvtime før bussen gikk fra sentrum. Need I say more?

Uansett, av åpenbare grunner var jeg meget redusert denne kvelden. Utover kvelden kjente jeg at piercingen begynte å gjøre vondt igjen, og da jeg sjekket hvordan ståa var oppdaget jeg blod. Masse blod. Tydeligvis har killer BH'en fra helvete vært så trang at den har irritert piercingen utover hva som høflig er, og nå er resultatet mye blod. Med ett hadde jeg ingen gode grunner til å dra ut, så jeg dro hjem. Jeg kjente at det var på tide å slipp puppen min fri.

Nå ligger jeg med puppa bar og lar piercingen være i fred. Dere skal se det at vi blir meget gode venner snart. Bare ikke akkurat nå.



Lotte, slipp puppen fri 


Piercing

I går kveld lå jeg og tenkte på fortids-Lotte. L.F.J - Lotte før J. Jeg hadde selvtillit, turte å prøve meg på gutter og flørtet med alt og alle. Denne Lotte har jeg savnet, og i det siste har jeg funnet henne igjen. Det er også noe annet med L.F.J jeg har savnet, og det er piercingen min. På den tiden hadde jeg piercing i brystvorten, og den ble en del av meg. Så tok jeg den ut.

I dag gikk jeg og tok en ny en. Ganske spontant. Den er fin med lilla diamanter i kulene på stanga.

Nå har jeg vondt i puppen, det banker og jeg gleder meg til den ikke gjør det lengere. Husker ikke hvor lang tid det tok sist gang jeg tok piercing. Uavhengig av den smerte jeg måtte føle akkurat nå, så er jeg så glad! Jeg er nå komplett igjen. L.E.J - Lotte etter J. Og om dette ikke er forandring fra den kjedelige hverdagen min, så vet ikke jeg! Hoppet ut av loopen.

Lotte, med bankepupp 


Toneskifte

I dag fikk loopen en annen tone. Jeg gjorde nemlig noe helt vilt. Da jeg kom hjem i åttetiden tok jeg fram støvsuger, støvkost og vaskemidler. Jeg gikk til angrep på toalett, bad, oppholdsrom og soverom. Vekk med skitt og støv, inn med glede og ikke-stressende atmosfære. 

Nå har jeg vasket det meste, og vurderer nesten å vaske resten. Bare for å gjøre noe. Klokken er ti og jeg har ingenting å gjøre, annet enn å se serier og lese bok. Da jeg var hos mamma i sted så vi på nyhetene, og der viste de en sak om barn som blir født med skader grunnet antistoffreaksjon hos moren. Altså at morens immunforsvar reagerer mot noe barnet har, som for eksempel Rh(D)-uforlikelighet. Nå skal jeg ikke gå inn så mye på dette, jeg skulle bare fortelle at nyhetssaken handlet om blodplateantigener hos fosteret som aktiverte morens immunforsvar. Når morens antistoffer så går til angrep på fosterets blodplater fører dette til at blodplatene blir destruert. Dette igjen fører til at barnet kan blø ihjel eller få alvorlig hjerneblødning, siden det ikke har noen blodplater til å stoppe blødninger. At dette gikk an var for meg helt ukjent, så det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å hente fram immunhematologiboka. Tydeligvis er dette meget sjelden. Dessverre sto det kun 7 linjer om temaet i boka, og jeg ble meget skuffet. Hallo!! ALARM ALARM NERDEALARM!

Så.. nei... hva skal man gjøre på resten av kvelden, mon tro? 

Lotte, drukner i kjedsomhet 


Loop

Livet mitt har blitt en loop. Det jeg gjør om dagene er stort sett dette:

Klokken kvart på åtte våkner jeg brått av alarmen som forsøker å drepe meg. Jeg ligger i noen minutter til, hater verden og mumler skjellsord rettet mot det store intet som kalles universet. På slaget ni stormer jeg inn på grupperommet, livredd for å få en prikk. Prikkesystemet til gruppen min har jeg jo nevnt før, så jeg antar dere forstår hva jeg mener. Fram til klokken fire sitter vi på skolen og jobber, mer eller mindre, effektivt. Deretter drar jeg direkte til treningssenteret og trener. Etter trening drar jeg ofte på butikk og handler, eller så tar jeg bussen hjem. Enkelte dager går jeg faktisk i ti minutter for å ta trikk istedet. Et klokkeslett mellom seks og åtte er jeg hjemme. Da dusjer jeg og lager middag. Middagen blir spist foran pc-skjermen der en eller annen tv-serie ruller over skjermen. Nå for tiden ser jeg Gossip Girl, ja, det gjør jeg ja. Bare le så mye dere vil. Rundt klokken elleve begynner folk å bli aktive på facebookchatten, så da har jeg plutselig noen å snakke med. Nå i det siste virker det litt som om Oda vil ringe på denn tiden, så da har jeg også noen å snakke med i tlf. Klokken tolv-ett-to legger jeg meg.

Så er det å våkne til samme dritten dagen etter.

For å si det sånn... Det mest givende for meg i hele dag var å snakke med Oda i telefon. Det aller mest givende med det hele var at vi klarte å avslutte samtalen etter akkurat en time. Det sto 01:00:00, og det var jo kjempegøy! Og så drepte jeg en mygg. Med mobilen min. Mens jeg snakket med Oda. Det var egentlig ikke så veldig givende, men iallefall et lite avbrekk fra normalen!  

Angående klærne jeg forsøkte å ta livet av på søndag, så kan jeg opplyse dere om at de overlevde. De var unormalt veldig våte og noen hadde blitt misfarget, men jeg har stor tro på at de har det greit nok. Jeg har ikke tatt de ned fra tørkestativet enda, fordi de var virkelig virkelig våte. Vi får se i morgen om noen er krympet, men jeg tviler. Klær tåler visst mer enn man skulle tro.

Lotte, fanget i en loop 


Ubrukelig husmor

Husmødre verden over ble nok overlykkelige den dagen vaskemaskinen ble allemannseie. Siden den gang har vaskemaskiner blitt utviklet og oppgradert. Den dagen de fant opp vaskemaskinen kunne de nok ikke tenkt seg at monsteret en gang i framtiden kom til å ha ti tusen innstillinger. De så nok ikke for seg at kvinnfolk (merk: undertegnende) verden over kom til å stå foran det faens skaperverket og klø seg i hodet, mens de fortvilt forsøkte å finne ut hva de ulike knappene og symbolene betydde.

Jeg ble meget stolt av meg selv i dag da jeg fikk satt på en maskin med klær. Dere aner ikke hvor forferdelig denne dagen har vært. Jeg var på hardfylla til klokken halv seks i natt. Klokken halv ti sto jeg opp og dro for å ta bussen hjem fra Oslo. Det er 8 timer med buss det. I bakrus. Da jeg kom hjem var det ikke snakk om å sette seg for å slappe av. Her måtte det ryddes, lages mat, samt vasking av klær og seg selv. Så da jeg sto nede i vaskerommet og fortvilt forsøkte å få den idiotmaskina til å på magisk vis vaske klærne mine, ble jeg meget stolt det øyeblikket jeg skjønte hva symbolene betydde. Ved hjelp av en bruksanvisning valgte jeg det programmet som vasker klærne på 40 grader. So far so good...



Meg klokken to i natt. Med kaninører. Fatter ikke at jeg overlevde bussturen hjem i dag.


Etter å ha satt på maskinen omtrent krøp jeg opp trappa for å få i meg noe mat. Jeg har ikke spist mat siden i morges da jeg satt på bussterminalen og skalv. Så da jeg hadde spist opp maten og unnagjort andre gjøremål var det gått nesten en time, og jeg tenkte jeg skulle sjekke vaskemaskinen. Da jeg kom ned stusset jeg litt over at det sto at den ikke var ferdig før om enda en time. Makan hvor lang tid den liksom skulle bruke. Av gammel vane tok jeg handa mi mot glasset på døra til vaskemaskina. Den var glovarm. Jeg fikk litt panikk det øyeblikket jeg innså at drittmaskina har funnet ut at program 4, nei det skal ikke lengere være 40 graders bomullsvask. Neeeeida, program 4 vettu, det er 90 graders kokvask det. Okei..

Jeg sto der og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg forsøkte å overstyre programmet og skru ned temperaturen til 40 grader, men skaden er allerede skjedd. Faktum er at jeg har kokvasket klærne mine i nesten en time. Jeg gruer gruer gruer meg til å ta de ut av vaskemaskina etterpå. Dette er snakk om en helt full maskin, med masse klær. Jeg husker ikke alt som jeg kasta inni der, så jeg vet ikke om noen av favorittklærne mine er inne der.

Det er nok store sjanser for at lille Lotte kommer til å gråte seg i søvn i natt. Nei, jeg tror nok ikke det var dette oppfinnerne av vaskemaskinen hadde sett for seg da de skapte et monster.

Lotte, kleskrymper 


Velfortjent pust i bakken

Jeg ble så fryktelig sliten etter alt stresset med å slappe av i påsken, så jeg tok meg en liten langhelg til Oslo. Jeg syntes nesten jeg fortjener å lade opp batteriene ytterligere, jeg gikk jo tross alt en hel mil på ski i påska! 

Rett etter det ble slutt med J. fant jeg ut at jeg kom til å trenge noe å se fram til. Spesielt med tanke på at både min elskede Oda og min elskede Asgeir skulle reise fra meg. Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg bestilte billetten til Oslo. De siste tre årene har jeg vært på besøk til Iselin her i Oslo to ganger i året, en gang hvert semester. Sist semester ble det ikke noe av Oslotur, og det føltes bare så feil. Som om noe ikke stemte. Nå stemmer alt i hele verden.

Jeg blir i Oslo fram til søndagen og har masse å se fram til. I morgen skal jeg være alene hjemme på dagtid med monsterbikkja til Iselin. Han er helt enorm. Faktisk er han større enn meg. Jeg er veldig redd for hunder. Men Iselin sier han er snill som et lite lam, og han er jo faktisk veldig søt. Det skal bli interessant, men jeg har stor tro på at både jeg og bikkja overlever.

Det beste med hele turen er at jeg også har noe å se fram til etter den er over. Istedet for å være trist over at jeg må dra hjem til det kjedelige livet mitt, som forøvrig er fylt med bacheloroppgaveskriving, så har jeg noe å glede meg til. Mandag kveld kommer endelig Asgeir hjem. Da skal vi kose oss med god mat og Game of Thrones. Så... mye... glede i verden!!!

Lotte, lykkelig i Oslo


Hvis jula varer helt til påske, hvor lenge varer påsken da?

Denne påskeferien har vært fantastisk. Jeg har vært på hyttetur med foreldrene mine og lillebroren min. Hytta ligger oppe på fjellet på Røros, og jeg har koset meg utrolig mye. Ikke minst har jeg fått slappet av også, noe som var sårt trengt her i gården. Vi var veldig heldige med været, for en gangs skyld, og jeg har nesten fått litt farge i ansiktet. En av dagene gikk lillebroren min og jeg på skitur. Vi gikk en hel mil. Jeg sjokkerte mine foreldre dypt da jeg kom gående ut iført uteklær og skisko, og tok fram skiene. De kunne ikke tro sine egne øyne. Jeg har aldri vært, og kommer nok aldri til å være, spesielt glad i å gå på ski. At jeg går på en skitur frivillig er noe som skjer en gang i skuddåret. Merkelig nok har jeg gjort det frivillig to ganger hittil i år, og det er ikke skuddår...? 

Resten av tiden på hytten har jeg tilbringt med bøker, familie, brettspill, kortspill og godt selskap fra andre hyttenaboer. På lørdag hadde vi det tradisjonelle påskeskirennet med quiz. Laget mitt kom ikke på førsteplass i år, dessverre. Vi kom "bare" på andreplass, og lå 0,5 poeng bak vinnerlaget. Aaaargh! Konkurranseinstinktet mitt takler ikke slike tilbakeslag! Det er ikke sikkert jeg kan ta revansje neste år heller, siden det er store muligheter for at jeg må tilbringe påsken oppe i Tromsø. Det vet jeg ingenting om per dags dato.









Lotte, høy på fjelluft


Det er ikke offisielt før det er på facebook




Det står nå at vi er i et åpent forhold. Det har vi vært siden 14 januar. Det har vel egentlig aldri vært noen hemmelighet, vi har ikke akkurat forsøkt å skjule det. Det har bare ikke vært naturlig å dele det med omverdenen. Dette mest fordi jeg på den tiden nettopp hadde gått ut av det forhold, og det var i det tidligste laget å hoppe inn i et nytt forhold. I går fikk jeg vite at J. har funnet seg en ny potensiell kjæreste, så da tenkte jeg: "Shit au, på tide å kaste alle kortene på bordet!". Da kaster jeg alt på bordet, og vrenger skapet innside ut.

Jeg elsker henne dypt og inderlig. Jeg har aldri møtt en annen person som utfyller meg så til de grader som Oda gjør. Hun gjør meg lykkelig bare ved å eksistere. Hun får meg alltid til å le. Når hun skriver en melding til meg sitter jeg med mobilen og fniser som en elskovssyk fjortenåring. Jeg trodde aldri at jeg skulle møte en slik person. Dette er som en av de mange romantiske historiene jeg har blitt proppet full av fra Disney, og jeg trodde aldri det skulle skje meg. Jeg trodde aldri jeg skulle møte en slik person. En drømmeprins. Eller en drømmeprinsesse i dette tilfellet. Jeg hadde iallefall aldri sett for meg at det skulle være en henne som tok meg med storm. 

Jeg gruer meg litt til hva mamma vil si. Heldigvis er det fremdeles håp for framtidige barnebarn. Vi har jo tross alt et åpent forhold. Det vil si at jeg har også rom til å være Bare Lotte, og ikke Lotte-som-er-i-forhold-og-ikke-er-egen-person. Dette kan bli interessant. Jeg er svært lykkelig.

Lotte, ikke lengere 100 % singel


Glede

Da jeg flyttet gikk alt veldig raskt. Tingene mine ble pakket ned og jeg er fremdeles ikke ferdig med å pakke opp alt. I det siste har jeg lett etter favorittveska mi. Overalt. Jeg har ikke funnet den og etterhvert har den grusomme tanken slått meg at jeg kanskje har kastet den ved et uhell. Det er en stor sjanse for at den kunne havnet i søppelposen. Dette har gjort meg veldig trist.

Nå nettopp tok jeg opp en svartsekk med brettspill... og vet dere hva som lå oppi der? Veska mi!

Det er dette som kalles ekte glede!

Lotte, hoppende glad 


Uproduktiv kjedespising

Jeg la meg klokken ti i går. 

Har dere smakt nok på det utsagnet nå? Det var ikke det at jeg var utrolig trøtt og sliten, noe jeg dog burde vært etter en kraftig todagers. Det var heller det at jeg ikke ville være våken mer. Å sove fører til at en slipper å tenke, og det var nøyaktig hva jeg trengte i går. Egentlig trenger jeg det i dag også, men nå har jeg klart å holde meg våken litt lengere. Det igjen skyldes heller at jeg virkelig ikke er trøtt. Jeg sto nemlig ikke opp før klokken elleve idag, og det vil si at jeg sov i over tolv timer. Man blir da uthvilt av mindre.

Dette har vært en uproduktiv dag. Jeg la meg igår kveld med store planer og intensjoner om å bruke denne fantastiske søndagen til å trene litt. Jeg sto opp, spiste frokost, så friends, lagde middag, og så mer friends. Deretter dro jeg på besøk hos lillebroren min og spilte New Super Mario Bros, lagde enda en middag og spiste nevnte middag. Etter dette dro jeg hjem og så på film med hun tyske som bor her. 

Så. Produktiv. Dag.

Hvis alle de andre dagene av denne nesten to ukers lange påskeferien skal være slik... så kommer jeg til å være i overkant opplada til bacheloroppgaveskriving altså. Jeg kjenner at jeg gleder meg masse til å dra på hyttetur med familien. Der er det ingen pc og mobil og internett. Der er det kun familie, peiskos og bøker. Jeg gleder meg. Masse.

Lotte, uproduktiv kjedespiser


Kan ikke klage

For noen uker siden spilte vi friendsspillet på en fest. Vi spilte jentene mot guttene. Taperlaget måtte lage middag for vinnerlaget, og så klart vant jentene. Vi vinner alltid. Okei, jeg kan ikke si at vi vinner alltid, men hittil har vi vunnet 100 %. Begge gangene vi har spilt spillet. Guttenes problem er at de enten undervurderer oss eller overvurderer oss. Derfor måtte de lage middag til oss.

Da jeg kom hjem svett og jævlig fra trening i går var de i full sving ute på kjøkkenet. Jeg må ærlig innrømme at forventingene mine var lave, jeg hadde sett for meg å få servert grandis eller nudler. Den gang ei! Det ble utrolig nok en tre retters middag, som attpåtil smakte nydelig!








Jeg tok ikke noe bilder av desserten. Jeg vet ikke helt hva det var for noe, men jeg tror det var en ny form for dessert. En slags Crème brûlée-suppe-ting. Den smakte godt, merkelig nok.

Dette er absolutt en av fordelene med å bo i kollektiv. Det er sjeldent jeg virkelig føler meg alene og ensom. Det er så mye sosialt som skjer til enhver tid, og jeg har det så morsomt! Jeg er veldig glad for at jeg flyttet hit og har blitt kjent med så mange fantastiske folk. Det er trist å tenke på at jeg til sommeren flytter herifra til pokkers i vold oppi nord.. Det er nesten slik at jeg vurderer å gå en master bare for å være student for evig og alltid. Hadde jeg vunnet millioner i lotto skulle jeg vært evig student. Jeg hadde kommet til å hatt så mange grader at jeg ikke hadde visst opp og ned på meg selv!

Lotte, kun student fram til sommeren


Motivasjonen på topp, eller?

Klokken ni i morges hadde jeg "skype-møte" med de to andre på bachelorgruppa vår. Nå har startskuddet virkelig gått, og vi sitter hver for oss og skriver. Vi har fordelt teoridelen av bacheloroppgaven mellom oss. Heldigvis fikk jeg i oppgave å skrive immunologidelen. Det er jo noe jeg faktisk kan. Iallefall mye bedre enn metodevalidering og statistikk. 

Klokken kvart over ni avsluttet vi møtet, og jeg skulle begynne å skrive. Jeg så på pc'en i ca. tre minutter før jeg sukket og gikk på kjøkkenet. Fant ut at nå hadde jeg jo tid til å lage en skikkelig god omelett! Da jeg skulle spise den innså jeg at jeg kan jo virkelig ikke spise den mens jeg stresser med skole. Sånt har negativt innvirkning på fordøyelsen, mener jeg. Derfor så jeg en episode av Friends. Deretter måtte jeg nesten ta oppvasken. For oppvasken kan jo ikke stå på kjøkkenbenken å lukte. Jeg mener, hallo?! Jeg bor i et kollektiv og her vasker vi alt vårt med en gang. Trivsel og miljø, vet dere folkens, trivsel og miljø..

Før jeg ante ordet av det var plutselig klokken elleve. Jeg hadde kastet bort to timer av "arbeidsdagen" på bare tull. Klokken halv tre må jeg være ferdig, fordi da skal jeg trene. Nå er klokken halv tolv og jeg blogger. Det er viktig det også. Til mitt forsvar rakk jeg å gjøre følgende før jeg begynte å blogge:




Okei, nå har jeg faktisk ingen flere unnskyldninger. Jeg må bare bite det i meg og åpne boka. Det verste med all denne latskapen er at jeg vet hvor raskt alt kommer til å gå, bare jeg får satt i gang. Første skritt på veien er å åpne boka. I can do this...

 

3 x Lotte, lenge leve latskapen


Hva er forskjellen på en tysk og ei norsk jente?

I det siste har jeg tilbringt mye tid med ei tysk jente som bor her midlertidig. Vi snakker engelsk sammen, og det fungerer kjempebra. Egentlig er det ikke større forskjell mellom oss enn det ville vært mellom meg og ei norsk jente. Jeg tenker sjeldent over at hun ikke er norsk norsk. Vi liker mye av de samme tingene, vi er begge jenter og tenker som jenter. Vi snakker om det meste, og det er kjempekjekt. Likevel oppdaget jeg i natt en stor forskjell mellom oss.

Da vi dro hjem fra vors måtte vi gå ned en bratt bakke. Denne bakken var ganske glatt, fordi det ikke var blitt strødd. Typisk, ikke sant? Der skulle vi gå nedover i høye hæler. Jeg satte på musikk på mobilen (sangen hører dere nedenfor her) og danset nedover bakken. Jeg danset. Hoppet og snurret rundt, lo og hadde det morsomt. At det var glatt tenkte ikke jeg mye over, for jeg hadde full kontroll. Det var ikke akkurat det glatteste jeg har gått på før.

Etter en stund snudde jeg meg for å se hvordan det gikk med henne. Hun var nesten i toppen av bakken. Klamret seg til gjerdet på siden, og gled for hvert skritt hun tok. Hun så livredd ut, og brukte uendelig lang tid på å komme seg ned bakken. Da vi omsider var nederst i bakken og skulle gå bortover en sti, som forøvrig ikke var spesielt glatt, danset jeg bortover. Riverdance. Ja, for det er sånt jeg gjør når jeg er glad. Hun derimot, hun trippet langt i bakgrunnen, gikk meget forsiktig. Hun tok hvert skritt med stor omhu.

Da vi endelig kom oss hjem sa hun følgende- And this is the difference between us. I'm german and can't walk down this hills, and you norwegian people are crazy! Why don't you fall?!

Vi nordmenn er vant til å falle på is. Det har vi gjort siden vi var små. Eneste forskjellen fra da til nå er at vi har lært oss å balansere kroppen, slik at vi ikke faller i tide og utide. I ekstreme tilfeller bruker vi isbrodder, men stort sett klarer vi å holde oss på beina. Vi kan i de fleste tilfeller forutsi hvor det vil være glatt å gå, og dermed velge steder å gå som ikke er fullt så glatt. Dette er noe vi konstant gjør, og vi gjør det automatisk. Derfor kan vi gå raskere på glatt underlag enn det for eksempel hun klarte. Hadde hun tilbringt mer tid i Trondheim hadde hun nok blitt raskere etterhvert.



Funfact: Når vi spør en tysk person om å bli med på vorspiel, og de oversetter direkte, så vil de tolke det dithen som forspill i seksuell sammenheng. Tenk på det neste gang du skal spørre en tysk jente om hun kunne tenkt seg litt vorspiel.

Lotte, Trampe på glattisen


Lørdag

Idag spiste jeg en frokost som kommer til å gi meg skyldfølelse i flere uker framover. Blodårene mine er trolig blitt tettet igjen av fett.

Det var verdt det da! Så mye lykke en feit burger gir. Med masse bacon.


Bli med meg overalt



Visste dere at facebook sier hallo?! hver gang man får en notification? Det fant Oda og jeg ut isted da vi satt og skypet.

Jeg sender en stor takk til personen som fant opp skype. Tusen, tusen takk! Det gjorde så godt å se og snakke med Oda igjen. Det er sånt som man trenger av og til. Ikveld har jeg snakket med Oda i nesten to timer. I løpet av disse to timene har Oda vært med meg på kjøkkenet for å lage kveldsmat, hun har vært med meg på do, hun har vært med meg på badet når jeg har pusset tennene og hun har holdt meg generelt med selskap.



Nå kan jeg faktisk legge meg med et smil om munnen. Det har jeg ikke gjort på noen dager. Jeg tror faktisk jeg har funnet ut hva som skal til. En dose med Oda i ny og ne. Ikke fordi jeg er så insane forelska i henne, men fordi hun faktisk er blitt en av de få personene som muntrer meg opp. Uten engang å prøve. Det er en av Odas superkrefter. Superpower! Supergirl!

Lotte, endelig litt blid


Dildo i taket

Det henger en ballong i taket etter lørdag. Den blir mindre og mindre for hver dag.
"It looks more like a dildo today than a cucumber.." sa den tyske jenta som bor her i en måned. Kunne ikke sagt det bedre selv.



Denne dagen har vært utrolig kjedelig. Vi har møttes på skolen og planlagt bachelorperioden, samt laget en gruppekontrakt. Jeg kan fortelle mer om selve bacheloroppgaven senere en gang. Det kommer til å ta litt tid, og det har jeg dessverre ikke nå.

Uansett, nevnte gruppekontrakt falt ikke helt i min favør.. Jeg er som kjent et B-menneske uten like. Hadde jeg hatt et mellomnavn ville det vært forsovelse. Helvete heller, da jeg studerte tegnspråk betydde navnetegnet mitt å sovne! Dermed betyr det at jeg kommer til å komme for sent til møter med gruppen. Det er bare å innse det. For det vil skje.



Som dere kan se på bildet over her, som forøvrig er et utsnitt fra kontrakten, så kan jeg med 95% sikkerhet si at jeg kommer til å måtte be en gutt med på date innen mai. Eller løpe i undertøy foran en masse folk jeg ikke kjenner. Det kan faktisk skje at jeg kommer for sent mer enn 15 ganger. Og det vil bare være min egen feil.



Jeg gikk meg forresten nesten bort i kjelleren under sykehuset idag. Alle bygningene på sykehuset er forbundet med enormt mange tunneler under bakken. Man kan komme fra det ene bygget til det andre bygget på andre siden av sykehusområdet tørrskodd ved å gå under bakken. Dette er selvfølgelig kun for ansatte og oss studenter. Tror jeg. Primært iallefall. Som regel er det godt skiltet hvor en skal gå, for det er faktisk litt av en labyrint der nede. Idag fikk vi litt problemer, da det ikke var skiltet dit vi skulle gå. Vi gikk og gikk, og fant intet skilt der det sto forsyningssenteret. Helt til vi fant dette. Det var lett å se fra lang avstand uten briller. Jada.

Lotte, halvblindt B-menneske


Så trist

Jeg fikk aldri blogget idag, fordi jeg er så trist. Oda har reist og jeg er alene. Det er som om noen har revet ut hjertet mitt, trampet på det og kastet det inn i peisen.


Ferdig

Jeg er helt ferdig.

Det var koselig å våkne opp til skinnende sol i dag. Oda sang, pratet og lo hele veien til eksamenslokalet. Det var umulig å ikke bli smittet av det gode humøret hennes.

Humøret var ikke like bra etter eksamen, og jeg vil ikke snakke mer om det.

Humøret ble ikke bedre heller da jeg innså at dette er siste kveld med Oda før hun drar til Island. Der blir hun i fire måneder. Jeg er så lei meg. Dette blir en trist kveld. Og jeg som burde feire at jeg har tatt min forhåpentligvis siste eksamen idag!


Stressmestring

Til tider kan man observere en skremmende likhet mellom Monica i friends og meg. I går måtte jeg lese til eksamen, og jeg var så stresset. Måten jeg taklet det?

Jeg vasket hele leiligheten der jeg bor, og fikk til og med hjelp fra en av de jeg bor med! Og gudene skal vite det trengtes.. Her hadde det ikke blitt vasket på flere år tror jeg. Hybelkaninene var vokst seg så stor at støvsugeren min gikk tett. Tre ganger.

Men frykt ikke! Jeg fikk faktisk øvd til eksamen, for hele tiden mens jeg svettet rundt med støvsugeren hørte Oda meg. Til og med de jeg bor med vet noe om gjørsopp, filamentøs sopp og anaerobe bakterier nå.

Eksamen gikk helt greit. Spesielt tatt i betraktning at jeg bare fikk to timer søvn i natt grunnet feber og hoste. Det er en annen historie vi tar for oss en annen dag.


Litt trøst

Det ble lite søvn i natt, da jeg hoster hele tiden. Hvis man plusser på litt feber og snørr midt oppi alt, så får man litt av en fest! Jeg hadde eksamen idag, og den kunne gått bedre. Har eksamen imorgen og på fredag også.

Så hva gjør en når man føler seg syk og lei? Ser på tv-serier og spiser hjemmelaget crossaint med sjokolade. Av og til er det lov. Når man virkelig trenger det.


Eksamen, sa du?

Jeg begynner å bli litt bekymret for meg selv. Om to dager er det eksamen, og jeg sitter her i stua med venner og koser meg med vin. Igjen.

Til mitt forsvar har jeg gjort to eksamenssett idag. Sto opp tidlig i morges gjorde jeg også. Så noe er da gjort, nå må jeg bare få kontroll over nervene mine.


Høy i hatten

Jeg var ikke spesielt høy i hatten tidligere i dag, og det er neimen ikke rart. Det å være i bakrus er på ingen måte morsomt. Dessverre er ikke bakrus noen unnskyldning for å ikke utføre viktige oppgaver. Som å lese til eksamen. Eller iallefall skaffe seg et system i rotet. På fredag skrev jeg ut alt av forelesninger og notater, og på lørdag måtte dette sorteres. Dette er forøvrig en oppgave jeg pleier å nyte, da jeg har ekstremt stort behov for å føle kontroll over situasjoner. Når jeg sorterer ting og får et system i rotet, da føler jeg meg tilfreds. Det er først da jeg klarer å senke skuldrene. Listomanen Lotte strikes again!

Merkelig nok følte jeg ingen tilfredsstillende følelse i dag da jeg fortvilt forsøkte å sortere alt av ark og hefter og gud-veit-hva. Jeg følte bare et ekstremt ubehag, samt at jeg hørte en stemme i hodet som halvkvalt hvisket: legg deg i senga istedet, Lotte...




I flere timer satt jeg på gulvet iført nattklær og sorterte ark. Jeg hullet alle ark som trengte det. Jeg sorterte dem i hauger ut ifra hvilket tema de hadde. Deretter satte jeg alt inn i en perm. Etter det måtte jeg ordne skilleark, slik at det blir mulig for meg å finne igjen det jeg trenger. Til alt dette sier jeg bare en ting: takk og lov for at jeg har gulvvarme!

Da jeg omsider ble ferdig med den selvvalgte torturen hadde jeg faktisk ikke noe energi igjen til å lese. Så jeg gikk opp til Oda og lagde biffsnadder. Så kom en kompis av han Oda bor med, så da drakk vi vin. Nå er klokken halv tre og jeg er fin i farten. Igjen.

Hva var det jeg sa senest i forrige innlegg? Dumme jenter lærer aldri.

Lotte, ikke høy i hatten i morgen heller


Lotte vs. teknologi

- Dere to hadde ikke holdt ut en eneste dag som dataingeniør. Dere hadde kommet til å krasje med veggen tre ganger om dagen. Med vilje.

Dette sa Asgeir til Oda og meg, og siktet til vår manglende tålmodighet med teknologi. Pfffft, tenkte jeg om den saken. Jeg har kanskje dårlig tålmodighet, men jeg er jo ikke helt elendig med teknologi heller da. Trodde jeg.

Jeg ankom skolen i ettiden med den hensikt å skrive ut en del forelesninger og notater i forbindelse med eksamen. Det høres fryktelig enkelt ut, ikke sant? Vel, slik foregikk det:

13.00 Jeg har startet PC'en, setter meg i sofaen og ser i veggen.
13.10 PC'en er endelig startet opp, nå må jeg bare vente til den slutter å være treg. Dette er snakk om en liten minipc som ikke takler at noen ser på den engang.
13.15 Jeg gjør et forsøk på å åpne en mappe.
13.17 Jeg plugger i en lader.
13.20 Mappen er åpnet og jeg kan lete etter worddokumentet.
13.22 Worddokumentet er åpnet. Nå skal jeg skrive ut.
13.27 Alt har hengt seg opp, og jeg sukker irritert for meg selv.


Svarer ikke?!

13.45 Jeg har fått åpnet en god del filer fra pc med egenskrevne notater, og sendt til utskrift. Dessuten har jeg lagt dem over på minnepenn, i tilfelle det verste skulle skje. Bedre føre var.
13.50 Jeg forsøker fortvilt å komme meg inn på its learning, for å hente forelesninger lagt ut av lærerne.
14.10 Jeg har endelig fått sendt mange filer til utskrift og samtidig lagret dem.
14.12 Jeg skal skrive ut fra skriveren til HiST. Ingenting er blitt sendt over. Dette fordi dumme meg ikke var logget inn på riktig nett.
14.13 Det viser seg at HiST-nettet ikke finnes lengere, kun eduroam. Jeg må gjennomgå noen forandringer på pc for å få skrevet ut.
14.14 Jeg innser at det gidder jeg faen ikke. Jeg kan gå bort til Øya helsehus og skrive ut der istedet. Slår av pc.
14.30 Pc har endelig slått seg av, og jeg har ryddet sammen alt. Innser med ett at jeg må overføre penger til kopikortet mitt.
14.35 Pc er endelig slått på igjen, og jeg skal logge meg inn i nettbanken.
14.40 Jeg kommer meg ikke inn i nettbank, for jeg må ha engangskode. Det får man via mobil, som jeg formaterte sist uke.
14.45 Jeg har ringt banken og de har ordnet det slik at jeg får tak i engangskode.
14.46 Java... Jeg har ikke nyeste versjon av Java og banken sier jeg må avinstallere den versjonen jeg har først. Jeg forsøker, men finner ingenting. Pc er treg som alltid.



14.47 Kjenner at tålmodigheten har tatt slutt. Jeg er tre sekunder fra å kaste pc i veggen.
14.50 Ringer Oda med tårer i øynene, ber henne om å komme bort til meg.
14.55 Forsøker å lure pc med å laste ned en oppdatering bare. Selv om jeg vet dette kommer til å bite meg i rævva neste gang jeg trenger java.
15.00 Oda kommer stormende inn døren, og redder dagen. Med å gi meg psykisk støtte.
15.10 Java er ferdig oppdatert og jeg kommer meg inn i nettbank og får overført penger til kopikort.
15.11 Oda forteller at Øya helsehus er stengt og at jeg må skrive ut fra laboratoriesenteret.
15.12 Sinneutbrudd
15.15 Rusler bort til en av pc'ene som står på laboratoriet og plugger i minnepenn.
15.30 Alle filer er åpnet, sendt til utskrift og jeg står på kopirommet med Oda og venter på at det skal skrives ut.
15.35 Oda og jeg setter på en sang og danser.
15.37 En lærer står utenfor vinduet og ser inn. Hun gir oss "thumbs up!" og ler.
16.00 Alt er skrevet ut, alt er pakket sammen og jeg kan omsider dra til byen for å handle..

Tre timer brukte jeg på å skrive ut i underkant av 20 filer, eller deromkring. Jeg innser nå at Asgeir hadde et godt poeng. Skulle jeg jobbet som dataingeniør hadde jeg antakeligvis sittet og grått i all evighet. Så mye sinne jeg følte i dag! Det er sjeldent jeg blir så sint at jeg griner, men i dag pushet java meg nesten over kanten. Bare nesten. Litt mer herk og jeg hadde løpt mot veggen med hodet først.

Lotte, mildt sagt frustrert.


Flytting!

I dag var dagen for flytting. Oda har nok engang stilt opp og vært både bærehjelp og handyman. Man må bare elske den jenta!

Det meste av tingene mine er flyttet og det er ikke mye som gjenstår. Takk og lov!


Å sove for lenge

Jeg kan ikke benekte at jeg er litt for glad i å sove. Hvis jeg ligger i en god seng, med alle putene mine og den fantastiske dynen min, skal det mye til for å få meg opp. Spesielt hvis jeg har fri fra skole. Ansvar for egen læring. Hva er det for noe tull da? Det er ikke skole. Det er sovetid, det. Barnehagen om igjen.

Problemet med å sove lenge er at søvn avler søvn. Man vil ikke føle seg uthvilt når en står opp, heller tvert i mot. Nakken verker, hodet er tungt og er en riktig uheldig så har man sovet på seg en hodepine. Det presterte jeg å gjøre i dag. Egentlig skulle jeg stå opp tidlig, for jeg må jo lese til eksamen. Ansvar for egen læring...

Nå er klokken to og jeg sitter i sofaen med tidenes hodepine. Det bare skjer ikke at jeg orker å lese til eksamen nå, og hva skal jeg gjøre da? Stryke på eksamen, kanskje? Det høres ut som en fantastisk plan, som kommer til å føre meg langt her i livet. Vær så snill, hodepine, gå din vei!





Serumtest

Har dere noen gang lurt på hvordan Candida albicans ser ut i mikroskop? Det har dere antakeligvis ikke, det er bare sånt som sånne som jeg lurer på. Dere vet kanskje ikke engang hva Candida albicans er for noe? Det er en type gjærsopp, som er kjent for å gi en ekkel kløe nedentil hos uheldige kvinnfolk. I går la jeg ut et bilde av sopp, og dere skal få se det igjen. Slik ser faktisk sopp ut som vokser på agar. De runde koloniene blir større for hver dag som går.



På skolen i dag var jeg alene i laboratoriet. Jeg bestemte meg for å hilse litt på soppen. Lukte litt på den. Den lukter faktisk veldig godt. Akkurat som gjær. Noe som egentlig er ganske logisk, med tanke på at det er en type gjærsopp. De små hvite prikkene var blitt store, runde hvitinger i dag. Skikkelig søte er de.

For å kunne være sikker på at det jeg hadde foran meg var Candida albicans utførte jeg noe som kalles serumtest. Serum er en gul, vandig løsning man får når man sentrifugerer koagulert blod med en gel mellom. Jeg blandet rett og slett serumet mitt med noen hvite kolonier sopp, og lot dette inkubere i varmeskap i 2 timer. Deretter så jeg på det i mikroskop. Under ser dere bilder av hvordan Candida albicans ser ut i mikroskop. Til venstre har dere bare vanlig sopp, uten tilsats av serum. Til høyre ser dere hvordan det ser ut etter man har blandet med serum. Dette er spesielt for Candida albicans, og det er fordi de liker seg godt i serum.


- Jaaaadda, sa jeg, dere liker serumet mitt ja. Det gjør dere ja. Åååh, så søte dere er. Sånn er det når man sitter alene på en lab, og det eneste man kan snakke til er en agarskål med sopp.

Lotte, ikke fullt-så-gal-laborant


Skole på kveldstid

Nå har eksamenstiden startet. Vi har tre eksamener i neste uke, hvorav to er praktiske eksamener. Oda, en annen i klassen og jeg bestemte oss for å dra på skolen på kveldstid. Da er det ingen andre her og vi kan fritt øve oss på hva enn vi måtte føle for!

Hvis vi skal analysere blod eller serum, må vi ta egne blodprøver! Sånn er det å være bioingeniørstudent.

Og dette kalles sopp:


Skurk- og superheltfest

Hvor mange bokser med sprayfarge må til for å gjøre Lotte blåhåret?

Vi skal ha skurk- og superheltparty her ikveld. Oda og jeg skal kle oss ut som Team Rocket, og vi leker ikke pokemon altså.


Typisk Lotte

Svett, rød og varm subber jeg inn i garderoben. Føttene er helt utslitte etter beinøkta og jeg klarer såvidt å løfte de. Etter å ha drukket masse vann må jeg en tur på toalettet. Dette er helt normalt, og alle personer med fungerende nyrer føler dette behovet flere ganger om dagen. Akkurat det viste seg å bli et lite problem da jeg åpnet døren. Der satt det visst noen på do, og de hadde glemt å låse døren. Takk for det. Det er i slike situasjoner man fryser et lite øyeblikk, før man innser at en står og ser på et annet menneske i en ydmykende situasjon. "Ooops, sorry!" sa jeg rødmende og slengte igjen døren. Som om jeg ikke var knallrød i trynet fra før av etter treningen..

Omsider var jeg klar til å hente tingene mine og dra hjem. Nå skal det nevnes at hver gang jeg er på treningssenteret har jeg mitt "faste" skap, og i dag var første gang dette skapet var opptatt da jeg ankom 3T. Lettere forvirret forsøkte jeg å lokalisere hvilket skap jeg hadde brukt. Ikke klarte jeg helt å huske hvordan låsen min så ut heller. Det er i slike situasjoner jeg får panikk, og går for det første og beste. Jeg gikk bort til et skap jeg trodde var mitt, da låsen faktisk lignet litt på det jeg så for meg at min så ut som.

Låsen min er en liten luring. Nøkkelen går inn i den, men den vil ikke alltid vries rundt og låses opp. Dette har jeg blitt vant til, og bruker dermed å lirke litt frem og tilbake helt fram til det går. Denne gangen var intet unntak. Låsen ville ikke vries rundt, så jeg sto der for meg selv og bannet en liten stund. Prøvde fortvilt å lirke opp låsen med den ubrukelige nøkkelen min. Etter mye om og men gikk det plutselig opp et lys for meg. Jeg stoppet opp og så meg rundt.

"Hva i svarte?!" tenkte jeg. Det var da ikke her jeg hadde skap? Eller...? Plutselig innså jeg at skapet mitt faktisk var flere rader unna..

Man kan si det slik at hvis jeg ikke var rød i ansiktet etter treningen eller etter den lille dohendelsen, så ble jeg det iallefall da! Hadde jeg vært alene i garderoben hadde det vært såre vel, og jeg hadde ikke brydd meg stort. Dessverre, og typisk nok, for min del var det mange folk der. De så på meg, og de så at jeg dreit på leggen. Heldigvis ikke bokstavelig, for DA hadde jeg blitt flau da.

Spøk til side, heretter skal jeg forsøke å memorere hvilket skap jeg bruker.


Lotte, lettere forvirret, men likefullt glad!


Framtids-Lotte

Da jeg så på kalenderen i sted følte jeg et stikk av medfølelse for framtids-Lotte. Ohoy, som hun kommer til å ha det fælt de neste tre ukene! Det stikker nesten litt i hjertet mitt når jeg tenker på den stakkars jenta. Hun kommer til å måtte jobbe seg ihjel på skolearbeid, bare fordi fortids- og nåtids-Lotte har valgt å utføre skippertaksmetoden. Og dette i et fag som teller like mye studiepoeng som bacheloroppgaven. Hvorfor, spør dere? Det lurer fortids-, nåtids- og antakeligvis framtids-Lotte på også! Om nøyaktig to uker skal det være to praktiske eksamener i dette faget, samt en teoretisk eksamen. Det er tre eksamener det. I et fag noen (merk: jeg) har valgt å gi faen i.

Hva forventer de av meg? Jeg har nettopp blitt singel, jeg har flyttet ut fra leiligheten vår og bor nå hos ei venninne. Alle skolebøker, skolepermer og andre skolesaker er pakket ned i gud-veit-hvilke-og-hvor-mange esker som står nede i et kott. De blir ikke pakket opp før den 1 mars, og da er det kun fire dager til eksamen. Sånt blir det stress av. Dessuten har jeg sluttet å snuse. Jeg synes faktisk det er imponerende nok at jeg har klart å møtt opp på skolen jeg, samt trene og få tid til venner og familie oppi alt dette.

I neste uke blir det full skjerpings her i gården. Det blir lange skoledager, jeg skal skaffe meg oversikt over mest mulig i faget og jeg skal øve på alt jeg er usikker på. Jeg skal iallefall øve på det jeg nesten aldri har gjort. Føle meg usikker gjør jeg jo på omtrent alt. Foruten det skal jeg lese mye teori. Når den 1 mars kommer skal jeg flytte inn på rommet mitt, og bruke et halvt døgn på å få orden der nede. Men alt dette er framtids-Lotte sitt problem. Akkurat nå er det som stresser meg mest superhelt og superskurkfesten vi skal ha i helga. Jeg har ikke fått ferdig kostymet mitt enda, og jeg har enda ikke lært meg en av replikkene jeg skal si. Dette til Odas lille frustrasjon. Faktisk tror jeg at jeg skal øve litt på den replikken nå. Blir du glad da, Oda?

Oda... Jeg synes det gjør litt vondt å tenke på at Oda flytter til Island om to og en halv uke. Hun blir borte helt til sommeren, og når hun kommer tilbake har jeg flyttet til Tromsø. Der blir jeg i minst ett år. Dette er ikke bare framtids-Lotte sitt problem, nåtids-Lotte takler dette dårlig hun også! Hun gruer seg masse, dette er faktisk nesten på kanten til kjærlighetssorg. Takk og lov for at internett og skype eksisterer!


NEEEEEEI!!!

Da jeg våknet i morges følte jeg meg litt slapp, trøtt og meget sint. Alt var altså ved det normale. Utover dagen begynte jeg å hoste. Helt ut av det blå. Deretter har det hele eskalert. Jeg hoster mye, det er helt i fra bunnen av lungene (noe som forresten er grusomt vondt, siden jeg er støl i magemusklene etter trening i går) og nå har jeg begynt å føle meg dårlig i kroppen også. Litt snørr, fryser, svetter og er fremdeles sur. Kanskje dette er en sær form for PMS?

Jeg håper det.

Hvis jeg legger meg nå vil jeg kanskje våkne i morgen tidlig og føle meg helt fin. Vi begynner på skolen klokken halv åtte, så hvorvidt jeg føler meg fin klokken halv sju om morran er et morsomt spørsmål. Jeg håper uansett at all hoste, kroppsvondt og feberlignende oppførsel har forsvunnet. Kanskje det finnes håp!

Hvis alt håp er ute og jeg virkelig er syk, må jeg dra inn årene og ringe blodbanken. Det er så typisk. Jeg får gi blod maks to ganger i året, fordi kroppen min ikke takler mer. Jeg er nylig blitt singel, så sjansen for at jeg havner i 6 måneders karantene er relativ stor. Og nå når jeg først har fått gitt blod, da presterer jeg å bli syk dagen etter?! Jeg mener, hvorfor akkurat dagen etter?! Hvorfor ikke gi meg et hint dagen jeg ga blod? Nå må de faktisk KASTE blodet mitt! Jeg har fått jernmangel uten grunn. Hva er det for noe tull da?!

Merkelig at jeg er så sint i dag altså..


Gleden

Gleden man føler når en slenger seg ned i sofaen med et iskaldt glass vin.
Gleden av å ha fri fra skole og jobb.
Gleden av å spise sjokolade.
Gleden av å ha gått ned i vekt.
Gleden av å få større muskler.
Gleden av å bli strøket på ryggen.
Gleden av å være elsket.
Gleden av sex.
Gleden av å kunne gjøre hva en vil, når en vil.

Gleden av å få den jobben en har søkt på.
Gleden av å høre på en fin sang.
Gleden av å ha nyvasket hår.
Gleden av å ikke ha kviser.
Gleden av å kunne sove lenge.
Gleden av å ha noe å se fram til.
Gleden av å ikke ha på BH.
Gleden av å være lykkelig.
Gleden man føler når man føler den bare fordi gleden i seg selv er en glede.

Dette er kanskje en blåmandag, men jeg er glad. Det finnes mange gleder i livet, det gjelder bare å komme på dem og huske dem. Gjenta dem for seg selv, til en selv tror på dem. Til tross for en blåmandag har jeg har fått gjort unna mye. Deriblant har jeg gitt blod. www.giblod.no folkens! Dessuten er det supertirsdag i morgen! Etter en lang skoledag fortjener vi taco til middag. Bare fordi vi kan.


Valgets kval

Det er endelig helg, og jeg kan gjøre hva jeg vil i kveld. Vel, nesten alt jeg vil. Det jeg har aller mest lyst til er å fylle et lekebasseng med forskjellige typer potetgull og sjokolader og bade i det. Det er da ikke et valgalternativ, men sett bort i fra det kan jeg gjøre hva jeg vil. Akkurat nå sitter jeg i sofaen og ser på Easy A på tv, drikker vin og nyter litt alenetid. Det er en sjelden kost etter jeg flyttet inn i kollektivet til Oda. For all del, det er kjempedeilig å aldri føle meg ensom og alene, men så fantastisk deilig det er å være litt alene av og til!

Nå er egentlig spørsmålet om jeg skal dra ut etterpå? Kanskje møte Oda og noen venninner på byen. Det innebærer dog at jeg må ordne meg. Ordne håret og sminke vekk kviser og sånt, vet dere. Et evig slit. Kanskje det er like greit å bli hjemme. Under kosepleddet. Med et glass vin. Det høres mye koseligere ut enn å dekke til kvisen fra helvete. Jeg sverger, det ser ut som om jeg har fått en rød skjønnhetsflekk.

Jeg har forresten ekstremt lyst på pasta med fløtesaus. Eller ostesaus. Nam..

Innså nettopp at dette må være et av de beste innleggene jeg har skrevet. Ever.


Enkelte dager

Det er enkelte dager man våkner og føler seg rævva. Uansett hva man har på seg føler man seg feit og oppblåst. Håret vil ikke ligge slik det gjorde i går. Noe er rart med ansiktet, kanskje det har forandret seg i løpet av natten. Nei, vent. Det var bare de ti tusen kvisene som fant ut at i dag var dagen å poppe fram på. "Titt-tei, Lotte! "

Det er på slike dager man ikke finner noe å ha på seg. Som regel bruker disse dagene å være grusomme for meg, men idag ble problemet løst. Jeg har vært på skolen, der jeg har hatt labundervisning. Deretter dro jeg på jobb. Det vil si at jeg har hatt på meg en hvit, posete uniform i hele dag. Faktisk har jeg hatt den på meg i 12 timer. Plutselig var det ikke så stort problem å være jentete!


Lykke


Lykke er et glass med iskald hvitvin og nybakte sjokolademuffins. Nei, forresten Oda sier det ikke heter muffins. Det heter fondant. Uansett, så er det lykke.

Lykke er å vite at jeg har langhelg nå. Lykke er å kunne kose meg med dette uten å få skyldfølelse, bare fordi jeg er jente. Jenta har tatt seg fri ikveld, slik at jeg kan være lykkelig. Det er lykke, det!


Hypokonder, hmmmMM?

Du vet du er bioingeniørstudent når du synes det er helt naturlig å ha et blodprøveglass rett ved siden av skolesakene dine.

En av de store fordelene med å være bioingeniørstudent er at vi kan analysere blodet vårt. Bare for å få trening og erfaring, vet dere. Vi må jo lære oss ting skikkelig!


I det siste har jeg, som dere vet, slitt litt med mange blåmerker. De popper opp overalt og hele tiden. Mitt nyeste merke kan observeres på venstre knoke.


Alle disse blåmerkene fikk meg til å undre på om noe var galt med meg. Kanskje jeg hadde litt for lite blodplater? Heldigvis kan vi sjekke dette på skolen, så jeg slapp å undre lenge. Det var en blodprøve og en fem minutters lang analyse på en liten, søt maskin - og på magisk vis kom det svar ut! Ifølge svarene den magiske maskinen ga meg, har jeg et helt normalt platetall. Forøvrig er alt annet normalt også, her finner du ingen blodmangel! Uansett, noe er rart med meg og blodet mitt. Blåmerker skal ikke dukke opp så raskt, de skal ikke være så intense i farge og de skal ikke vare så lenge som de gjør i full fargeprakt. Jeg er litt hypokonder nå. Og lager litt storm i vannglass. Det er bare sånn jeg er, det er min måte å få litt action i hverdagen på.


No pain, no gain

Ingen sport uten sportsskader, og dåseball er intet unntak. Beina mine ser ikke ut etter onsdagens kamp. Det er nesten en uke siden og mange av blåflekkene mine er faktisk lilla fremdeles. Jeg skal ikke skryte på meg at det er behagelig å gå rundt omkring gul og blå. Egentlig har jeg hatt litt i overkant mye blåflekker i det siste, og de dukker opp helt uten grunn. Jeg må nesten få sjekket blodplatene mine.




Det er likevel verdt det å ha fargerike bein, for jeg vant nemlig over Oda i dåseball! Nænænæ næ nææ!


6 liter vin, kald og stiv. #denfølelsen

Den følelsen...

Jeg hater misliker sterkt når folk sier "den følelsen" om teite ting. Det irriterer vettet ut av meg. Jeg får vondt i magen, krampe i øyet og smerter i handa når jeg hører eller leser at folk sier det. Jævla twitter. Det var det jeg visste! Jorda kommer til å gå under på grunn av twitter og alle twitterzombiene som blir produsert. Zombier som går rundt og sier: Når man krasjer i veggen foran mange folk.. Den følelsen. Når man ikke får på tv'en.. Den følelsen. Når det ikke er mer dasspapir igjen.. Den følelsen. DEN FØLELSEN!

Jeg skal fortelle dere DEN FØLELSEN, jeg. Når man går ut døra og det er hundreogspeikihjæl-kuldegrader der ute. DEN FØLELSEN. Når man kommer ned til byen og innser at det er morsdag imorgen, og innser at halve trondheim har innsett det samme. DEN FØLELSEN. Når man står i kassa på polet og innser at man skal bære med seg 6 liter vin hjem. DEN FØLELSEN. Når man er på butikken med 6 liter vin og innser at man skal bære med seg alle dagligvarene hjem, i tillegg til 6 liter vin. DEN FØLELSEN. Når man står utenfor butikken og innser at det er kjempelangt til trikken, det er pisskaldt ute og man skal bære med seg 6 liter vin og dagligvarer nok til å brødfø en familie på sju. DEN FØLELSEN.

Til gjengjeld var det veldig godt å komme hjem, legge seg under varmeteppet og vite at jeg slipper å reise meg på en god stund. Det er lørdag, jeg har fri og.... åååh, nei! Den følelsen, dere. Når man endelig har lagt seg for å slappe av og plutselig må tisse. DEN FUCKINGS FØLELSEN!




Lotte 14 år. Nei, vent! 23 år..


Når man innser at en begynner å bli gammel. #denfølelsen


Torturinstrument

Har dere hørt om Quiz Battle?

I det siste har jeg spilt det en del. Både morgen, dag, kveld og natt. Skjønt, det å spille det klokken åtte om morgenen ikke er det smarteste å gjøre. Man samler ikke inn poeng ved å svare feil på alt i halvsøvne. For de av dere som ikke vet hva Quiz Battle er, så kan jeg si at det er en mobilapp der man spiller mot venner eller ukjente. Man spiller hver sin runde, og får fem spørsmål hver runde. Hvert spørsmål har fire svaralternativer, og man har så og så lang tid på seg til å svare. Det finnes mange ulike kategorier, og det er om å få mest poeng. Skjønner dere tegninga?

I morges svarte jeg i halvørska. Klokken var åtte, jeg var supertrøtt og klarte så vidt å holde øynene oppe. Langt mindre tenke. Et spørsmål jeg fikk var: En musikkgruppe har oppkalt seg etter et torturinstrument, hva heter de? Da jeg så gjennom svaralternativene ble jeg litt forvirret, for det første torturinstrumentet jeg tenkte på sto ikke der! Jeg kunne ikke se svaralternativet vekkerklokke noe sted jeg?! Skjønte ingenting... Hva skjer med verden når Illustrert Vitenskap er så på bærtur liksom??

Det var meningen jeg skulle ta trikken som gikk 8.28, men det skjedde ikke. Dermed måtte jeg ta trikken 8.43. Klokken 8.37 sto jeg opp og kjørte en Lotte spesial. Klokken 8.44 sto jeg på trikkeholdeplassen og så på at trikken kom, takk og lov, ett minutt for sent. Ikke så jeg ut som et takras heller. Lotte spesial er ren magi! SuperLotte strikes again!


Jobb??

Jeg satt på et grupperom og jobbet med gruppearbeid tidligere i dag da jeg mottok en gledelig telefonsamtale. Om jeg ikke var ukonsentrert med skolearbeidet fram til da, ble jeg det iallefall etter den telefonsamtalen. Dette til stor frustrasjon fra gruppen min, som fortvilt forsøkte å bli ferdig med foredraget i dag. Vi skal nemlig framføre på mandagen, og ingenting er klart. Må faktisk møte på skolen i morgen tidlig, bare fordi vi ikke ble ferdige i dag. Jeg beklager så mye at jeg ikke var stort til hjelp i dag.

Telefonsamtalen? Hva den handlet om? Jeg kan si såppas at jeg har fått et jobbtilbud oppi Tromsø, og jeg føler ikke at jeg kan si nei til denne sjansen. Ikke bare er det innenfor det faget jeg er interessert i, men klassevenninnen min har også fått tilbud om jobb. Man sier ikke nei til en slik sjanse! Det er ikke bare snakk om en sommerjobb, det er snakk om et helt års vikariat og jeg er så utrolig glad!

Det er sånn ekte glede føles! Som en varm klump i magen, som bare vokser og vokser. Kiler på innsiden av magen. Sprer seg i hele kroppen. Det er ekte glede! Jeg er så glad!

Dessverre er et lite skår i gleden at mormor er blitt dårligere igjen. Kolsen.. Lite gøy. Det er ikke vits i at jeg tenker på det negative, bør heller fokusere på det positive. Jeg kan uansett ikke gjøre noe for verken mormor eller morfar.

Jaja...

Æ har fått mæ tilbud om jobb, æ!!


Det skal gjøre vondt

Å spille dåseball er ingen pysesport.
Føtter og legger er hovne og blå,
nesten umulig å gå på!
Det spiller ingen rolle,
for Oda kan bare ta seg en bolle.
Jeg vant nok en gang,
lyden av dåseballen som traff stolpen var en herlig klang!

Vi blir så varme
Vi blir så svette
Vi blir så slitne
Vi ler til vi gråter
Dette må vi aldri slutte å spille!

Livet er herlig!

Vi har så mange fine farger på skolen! Den blåfargen der begynner leggen min å få. Smerte.


Blå og lilla tarmer

Farget litt tarm og nyrer på skolen idag. For det er sånt som vi gjør. Vi bioingeniørstudenter.


Stiv og blå

Jeg må ha brukt noen muskler som har vært godt gjemt fram til igår da jeg sto på ski altså. Det er ikke fysisk mulig å bli så stiv og støl som jeg har blitt nå. Jeg har fått trent opp lårene nok til at de ikke skal dø på seg med en gang jeg trener. Jeg mener... En tur på ski! Hallo! Skam over lårene mine.

Og mens jeg klager over min egen ubrukelige kropp, kan jeg nevne de elendige trombocyttene mine. Dere normale folk kaller dem gjerne for blodplater. Det er de små dingsene som sirkulerer rundt i blodet og sørger for at blødninger blir stoppet. Mine trombocytter fungerer ikke bra nok. Jeg har fremdeles mange stygge blåmerker fra sist helg, da jeg flyttet. Lårene mine ser ikke ut. Nå som blåmerkene endelig har begynt å bli litt gulaktige, som er et tegn på at de har tenkt å forsvinne, så presterer jeg å gå på snørra på ski. Tadda! Plutselig poppet det opp noen nye, fine og blå flekker på lårene mine. Farger gir så mye glede i hverdagen, ikke sant?

Uansett, det er kjekt å vite at blodplatene mine fungerer bra nok til at jeg ikke blør ihjel. Det er også kjekt å vite at musklene mine vil la seg trenes opp. For å bygge muskler må man drepe muskler. Merkelige greier.

På laben er det meningen vi skal samle håret i strikk. Hvis en ikke har strikk, må man improvisere. Engangshansker kan brukes til så mangt!


SKITur og dåseball

Jeg står i toppen av bakken og ser ned. Bakken har ingen ende. Den starter i et stup og varer til det uendelige. Ikke ser jeg noe skispor der heller, så her må man stole på seg selv. Jeg stoler ikke på meg selv. Jeg kjenner kaldsvetten piple nedover ryggen, pulsen øker og det svartner for øynene. I det fjerne kan jeg høre en stemme som sier at jeg bare skal hive meg utfor. Det går bra. Det verste som kan skje er at jeg faller, og det går også bra. Jeg tror ikke på ham. Barndomsminner flasher foran øynene mine som en grusom skrekkfilm. Tårer, smerte og redsel. Det er alt jeg forbinder med å stå på ski i bratte nedoverbakker. Okei. Jeg trekker pusten dypt og setter utfor.


Jeg startet dagen klokken elleve med smil og sang. Det å drikke masse vann når man er ute må være noe av det smarteste jeg har gjort på lenge. Det skvulpet i magen og jeg måtte på do konstant, men det var verdt det! Klokken kvart over ett var jeg på vei til årets store utfordring. Skitur. SKITur. Det var litt av en gjeng vi hadde klart å skrape sammen. En sportsgaling, en som hater ski og tre nerder.

Skiløypa var full av bakker. Og skal jeg fortelle dere en hemmelighet? De oppoverbakkene jeg pustet og peset meg oppover, var på magisk vis gjort om til bratte nedoverbakker da jeg skulle tilbake igjen. En ting skal jeg ha, mulig jeg hater å gå på ski og mulig jeg er livredd for nedoverbakker - men gleden har jeg! Jeg gledet meg oppriktig til å gå på ski i morges, og jeg koste meg oppriktig. Mest på grunn av selskapet da, og fordi jeg visste at dette var siste gang på fire måneder jeg får være med venninna mi. Hun reiser nemlig til Brasil for å gå på skole. Det var kaldt og det var slitsomt, men jeg kan skryte på meg å ha gått på ski. Ikke verst det! Som belønning fikk jeg faktisk en cola (okei, jeg fikk den ikke. Jeg skal gi han penger for den neste gang jeg møter han) og grillet pølse!


Jeg klarte meg helt til slutten. Da var jeg sliten, jeg var kald og håret hadde fått rimfrost på seg. Bakken var lang, den var bratt og den var som en fuckings kuleløype. Det var intet skispor, jeg måtte stole på egne plogeferdigheter. Nevnte ferdigheter har aldri, og vil nok aldri, eksistere. Det gikk ganske greit i starten, da hadde jeg en viss kontroll. Plutselig gikk det raskere og raskere, jeg klarte ikke tenke, måtte bare holde balansen. Jeg har da aldri hatt balanse, så det var over før jeg rakk å forsøke. Jeg fløy framover og gikk på snørra. 10 poeng for stil! Flaks at det var i den siste bakken jeg falt, så slapp jeg å miste motet tidligere. Kald og forslått, men like fullt blid, dro jeg hjem. 

Etter en varm og lang dusj følte jeg meg som ny. Humøret var fremdeles på topp. Hva skjer med det egentlig? Skulle tro jeg går på lykkepiller, så glad som jeg har vært de siste dagene. Skulle nesten tro jeg var forelska. Har alle symptomene på det, sett bort i fra at jeg ikke er forelsket da. Distre, glad, kiler i magen, hele verden er fantastisk og det er nesten like før jeg ser rosa elefanter. Oda derimot, var ikke like fin i farta i dag. Hun har nemlig sittet inne og vært i bakrus, så vi fant ut at vi skulle aktivere oss litt.

La meg presentere: Dåseball!





Vi ommøblerte hele stua for å lage en bane, og spilte til svetten rant. Mye latter, mye smerter i tærne og mange mål senere har vi endelig satt oss til ro i sofaen for å se film. Jeg er så glad! Neste uke kan bare komme, jeg løper den i møte med åpne armer. Mon tro hvilke fantastiske opplevelser neste uke vil bringe!

Jeg er så glad at jeg nesten blir kvalm av meg selv.


Ingen smell idag!

Da jeg skulle ta med meg drikke til vors idag, ble jeg stoppet av min kjære Oda. Ikke sjangs i havet at jeg skulle få ta med meg en hel hvitvinsdunk! Derfor tok jeg med meg drikke på flaske.

Bare for å gjøre Oda glad drikker jeg vann ved siden av. Et glass vin og et glass vann, deretter et glass vann og så et glass vin. Sånn gjør man det.

For det kommer en dag imorgen.


Never ending story

Ikea.. Ja, ikea dere. Man går inn og kommer aldri ut igjen. Hvis man først kommer ut, ser en ut som et pakkesel. Man går og går, og kommer aldri til kassen. For hvert skritt en går, kommer det på magisk vis flere og flere varer oppi handlevognen. Hvis uhellet skulle være ute, og en ikke finner utgangen, slipper man å frykte at sultedøden kommer. Ikea har nemlig en restaurant. De er kjekke sånn sett.


Idag var jeg, som dere sikkert har forstått, på ikea. Etter jeg flyttet ut fra leiligheten til Joakim og meg, trenger jeg en god del. Ikea har jo alt, så derfor dro vi dit. Jeg kjøpte det meste jeg trengte og det var tuuuungt å bære. Faktisk var det så tungt, og været ute så ekkelt, at vi tok taxi hjem. For det kan vi gjøre nemlig, vi har jo rævva full av penger.


Jeg sverger, det så ut som det jeg hadde kjøpt var masse, men da jeg la alt utover gulvet var det plutselig ikke så mye likevel.


Å bo med Sheldon Cooper

Jeg har i lang tid visst at hun hadde noen små nykker, men jeg tenkte ikke noe mer over det den gang. Nå som jeg har bodd med henne en periode har jeg virkelig fått se en annen side av henne. Noe av det første hun sa til meg da jeg flyttet inn var hvordan fatene på kjøkkenet skulle stables. Til deres informasjon skal de hvite middagsfatene med ujevn kant stables i nederste hylle, mens resterende middagsfat skal stables i hyllen over. Hun håpet virkelig jeg kunne følge dette, da ingen andre i kollektivet så ut til å bry seg om hennes meninger. Jeg følger det ikke. Det er bare sånn ca. fire hvite middagsfat med ujevn kant, og X antall andre fat. De må jo få plass et sted.

Hvordan man tar seg på nesen er også veldig viktig. Hvis man stryker nesen nedover må man, og da mener jeg virkelig må man, dytte den oppover igjen. Man kan heller ikke dytte fingrene framover, for da blir huden trekt ekkelt tilbake fra neglen. Derfor må man stryke fingrene bakover, slik at huden blir dyttet tilbake.

Mat kan ikke fryses ned i lengere tid, og når utgangsdatoen på mat nærmer seg kan den ikke spises. I sengen har hun en fast plass, og det er ytterst. Ikke under noen omstendigheter kan hun tenke seg å sove innerst.

Hun lever i sin egen tidsenhet, eller tidssone, og hvis det liten sjanse til å rekke trikken venter hun på den neste. Eller den etter der. For hvis hun ser på et program på tv, må hun se den ferdig før hun kan dra.

Hvis hun snakker må man ikke finne på å avbryte henne. Hun vil fortsette å snakke for å få fram poenget sitt. Dette til tross for at man snakker høyere og raskere enn henne. Hun skal ha rett og hun skal få si det hun vil ha sagt. Hvis dette ikke går an vil hun blåse opp munnen sin og se virkelig misfornøyd ut, samtidig som hun lager en "hrrrmmmmfp"-lyd. Ganske søtt, egentlig.

Hun har sikkert noen flere nykker, men jeg kommer ikke på noen i farten for jeg har nemlig kun fire minutter på meg til å publisere dette innlegget. Vi har nemlig en konkurranse om hvem som klarer å blogge hver dag lengst mulig, og jeg skal ikke tape. Det skjer ikke.

Jeg har kanskje noen nykker selv, men de får vi ta en annen dag. Kanskje Oda kan være behjelpelig. Hun er ganske kjekk sånn sett. Over og ut!




Bilde hentet fra nett


Ps: Jeg er faktisk veldig glad i henne, og hun er ikke plagsom å bo med. NÅ MÅ JEG PUBLISERE FØR KLOKKEN ER 12!


Bare Lotte, blid og uthvilt

- Så blid du er i dag, Lotte! sa en viss frøken på gruppa mi, som har vært nevnt tidligere på denne bloggen.

Nå er det ikke slik at jeg alltid er sur når jeg er på skolen, men i det siste har jeg ikke akkurat vært en favoritt til å vinne Miss Sunshine. Det har vært mye som har skjedd, og jeg har ikke fått nok tid til å bearbeide alt. Midt oppi alt det har vi nettopp trådt inn i en veldig intensiv og stressende periode på skolen. Alt dette i tillegg til dårlig søvn om natta har ført til en dårligere versjon av Lotte. Jeg skjemmes litt av meg selv. Men nå, nå skal det bli andre baller! Eller boller. Hva heter det? Uansett, nå skal en ny og bedre Lotte møte opp på skolen om dagene.

Etter denne natten innså jeg at det eneste jeg trengte var en god natts søvn. I en egen seng, uten en annen person, og inne på et rom som ikke er varmere enn en bakeovn. Av og til trenger man å være litt for seg selv, slik at en kan bearbeide følelser og tanker uten å ta hensyn til at et annet menneske vil kommunisere. Misforstå meg rett, jeg liker faktisk å bo med ei venninne. Det er morsomt. Men det er også godt å være bare Lotte.


Min første natt helt alene

I natt skal jeg sove helt alene for første gang siden jeg ble singel. Det blir skummelt, spennende og samtidig litt godt. Kommer tilbake i morgen og forteller hvordan det gikk. Forhåpentligvis blir jeg ikke spist opp av noen skumle monstre i løpet av natten. De under sengen vet dere.

Uansett har jeg stor tro på at dette blir bra for meg. Jeg trenger å kjenne på hvordan det er å være helt alene. En slags generalprøve før jeg flytter ned for meg selv den 1 mars. Hadde jeg ikke fått denne muligheten hadde jeg garantert gått på en smell da. Og da mener jeg ikke den type smell jeg gikk på i helga. Jeg mener at da hadde jeg trolig endt opp i fosterstilling, halvfull på vin mens sangen "All by myself" sto på repeat. Skikkelig Lotte-for-fire-år-siden-style.

Mens jeg er i gang og ramser opp en haug med grunner til at det er bra for meg å flytte ut av rommet til Oda, bare for å psyke meg selv opp, kan jeg nevne noe som skjedde i natt. Det var et klart tegn på at nå har Oda og jeg bodd på samme rom lenge nok. Ikke bare spaserer vi rundt naken foran hverandre, og snakker åpent om absolutt alt. Ikke bare deler vi seng og ligger veldig nærme hverandre. Nei nei, ikke bare det. I natt våknet jeg av at Oda dro til seg handa mi og begynte å kose med den. Pjuske den. Sånn som kjærester gjør. Det ligger ikke i Odas natur å kose med meg, eller noen andre som ikke er kjæresten hennes for den saks skyld, så man finner ikke noen bedre grunn til å flytte ut av rommet enn det! Det beste med alt var jo at hun gjorde dette i søvne, og hvem vet hvordan dette kunne eskalert?! Hva hadde skjedd en vakker torsdagsnatt i neste uke liksom?

Nei, da er det nok like greit at jeg flytter på eget rom for en liten periode.


Jeg går ikke alene

*UUUUUL*
*UUUUUUUUL*
- Mmmhhmpf, Lotte!! mumler Oda i søvne mens hun kjører en spiss albue i siden på meg.
*UUUUUL*
- Alarm! Hvorfor har du den fæle lyden? sutrer hun og snur seg med ryggen mot meg.

Lettere forvirret og meget trøtt forsøker jeg å slå av alarmen. Det er ingen enkel oppgave, for en luring har nemlig satt på innstillingene slik at jeg må regne ut minst tre matteoppgaver for å få slumre. Hvis jeg ønsker å slumre, vil det bli lagt til ett ekstra mattestykke for hver gang jeg slumrer. Dette innebærer ganske mange ganger med *UUUUUUUUL*. Nå vet ikke akkurat dere hvilken lyd *UUUUUL* er for noe, men jeg kan opplyse dere såppass om den at jeg sier at det er en helsikes hane. Eller en kalkun. Jeg vet ikke helt, men den galer og kykkelikyer noe inni granskauen. Og akkurat dette er det som holder på å ta livet av min kjæreste Oda.

Det er blitt så ille at hun må avtale med meg når jeg setter på alarmen min, slik at hun kan sette på sin alarm et kvarter før meg. På den måten vil det være hennes egen feil om hun våkner til den grusomme lyden. Det er da problemet med å sove over sin egen alarm blir et enda større problem på morraskvisten. Stakkar jente.

- Hvorfor har du ikke stått opp selv enda da? Ææææh, jeg får ikke av alarmen! Hva er 15 ganger 4?!?! freser jeg tilbake.
- I veit ikkje ka som skjedd i! hører jeg en liten stemme svare opp fra dyna foran meg.
- Oda, nå står du opp og dusjer!
- Jadda, jadda, jadda!

Det tok sin tid, men omsider fikk jeg senga for meg selv. Femten herlige minutter i en stor og varm seng. Å bo på samme rom som en venninne over lengere tid setter virkelig et vennskapsforhold på prøve, og jeg vil påstå at vi har bestått hittil. Vi har ingen sinte krangler, og vi har utrolig nok ikke drept hverandre enda. Likevel hadde det vært litt deilig å virkelig få være for selv, og det er derfor jeg ble så glad da jeg fikk et tilbud om å sove på et annet rom i to ukers tid. En av jentene som bor her i kollektivet skal reise hjem, og foreslo at jeg kunne låne rommet hennes. Snille!!

Jeg kommer helt sikkert til å savne Oda noe forferdelig, men jeg må se det i øynene. Det er på tide å kutte navlestrengen. Hun skal jo trossalt flytte til Island om litt over en måned. Fram til da får jeg bare nyte de fantastiske morgenstundene våre der vi småkrangler, roper fra hvert vårt rom, stresser rundt for å rekke trikken mens vi hører på popcorn dubstep.



Dessuten er det ganske koselig å løpe til trikken sammen i nysnøen. Nesten litt romantisk stemning på morraskvisten.



Unormalt å være så blid etter en natt med lite søvn, klokken halv ni på morran ute i snøvær. Undrer på om jeg begynner å bli syk.


Tetrismetoden

Man svetter, puster og peser. Det svir i håndflatene og nakken. Trappene vil ingen ende ta og det man bærer skjærer seg inn i hendene. Hvert eneste trappetrinn fører til intens redsel for å falle. Faller man er man ferdig, da får man et 20 kilos monstermøbel over seg. Sjarmen med å flytte, folkens. Sjarmen.

Sist gang jeg flyttet var i sommer, da lovte jeg meg selv at det var lenge til neste gang. Dessverre ble det ikke sånn, man kan ikke planlegge alt i livet sitt. Nå har jeg offisielt flyttet ut av leiligheten jeg bodde i med Joakim. Alle tingene mine er flyttet til det huset jeg skal bo i framover, selv bor jeg på rommet hos Oda. Tingene mine er litt her og der. skal det være lenge til jeg flytter neste gang, BASTA!

I en periode av livet mitt var jeg avhengig av Tetris. Jeg kunne sitte og spille i en evighet, jeg kunne glemme å spise mat bare fordi jeg måtte slå rekorden min. Ikke engang da øynene mine ble firkantet klarte jeg å slutte med spillingen. Den dag i dag er jeg fremdeles glad i Tetris, og nynner ofte på tetrismelodien.

I dag slo det meg at flytting er litt som Tetris.
Man stabler esker, poser og møbler inn i en henger, deretter må man ta det ut av hengeren på en smart måte uten at alt faller sammen og knuses. Det er fremdeles en måned til jeg får ta over rommet her nede, men de nede var så snille at de lot meg få bruke kottet deres. Kottet er ikke akkurat noe stort, og jeg har veldig mange ting. Vi brukte nesten to timer på å stable alt inn dit. Møbler, esker, poser og fryser. Alt dette mens vi nynnet på tetrissangen.

 


En hjelpende hånd

Ikveld har jeg pakket sammen siste rest av livet mitt i pappesker og svartsekker. Heldigvis fikk jeg god hjelp av en god venninne.
Det er ikke mye morsomt å skrive om at jeg flytter helt ut, derfor blir dette et kjedelig og enkelt innlegg..


En sånnen dag

Det finnes dager der man er så sint at det kjennes ut som om noe har knytt seg i magen. Det er på slike dager der alt som kan gå galt, oftest faktisk går galt. Man forsover seg, rekker ikke spise frokost, glemmer av viktige ting hjemme når man må løpe til bussen, det er kaldt ute, man finner ikke tingene sine i skapet på skolen og flere slike godbiter som virkelig krydrer tilværelsen.

Dagens største opptur var vel da jeg pustende og pesende kom løpende opp til laboratoriene på skolen, fire minutter for sent. Jeg var stresset og sint fordi alt som kunne gå galt typisk nok hadde gått galt. Fire minutter for sent er da ikke ille med tanke på at jeg ikke fant inneskoene mine i skapet, tenkte jeg og ga meg selv en mental high-five.

-
Jasså, fem minutter for sent, Lotte. Skulle vi ikke være tidsnok da? sier ei jente på gruppa mi med en tone i stemmen som var så.... Den var så... Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare hvordan det tonefallet påvirket meg der og da, klokken fem minutter over ni en tirsdags morgen. Negler mot tavle kan kanskje beskrive det litt. Jeg hater slike bedrevitende og bebreidende stemmer og tonefall på morran når jeg virkelig har gjort mitt beste.

- Jamen jamen, jeg var tidsnok på skolen! forsøkte jeg å si.
- Mhm, sikkert, sier hun.
- JEG VAR DET FOR FAEN! Jeg fant da ikke en dritt nede i skapet fordi en viss person har slengt tingene sine der og kamuflerte mine ting!
- Hvis du skal være sur, Lotte, så gidder jeg ikke snakke til deg.

Glass som knuses, tenner som gnisser, negler mot tavler og tung pusting gjennom nesen. Slike tanker og følelser gikk gjennom hodet mitt da hun sa det. Likevel må jeg innrømme at hun hadde et poeng. Det skal ikke være lovlig å være i så dårlig humør som jeg har vært idag. Så sint. Det er ikke sunt. Verken for meg eller mennesker og gjenstander rundt meg.

Jeg sender herved ut et stort og rungende unnskyld til alle mennesker som møtte meg i dag. Det har vært lite smil, mer sure miner og mye surmuling. Jeg beklager så meget. Måtte morgendagen bli bedre. Hvis ikke kan det hende jeg må ty til sjokolade, for snusen har jeg jo liksom sluttet med.

Ingen oppturer uten nedturer.


Flørting på treningssenteret

Jeg sto i kø og ventet på å få bruke et treningsapparat da jeg kjente at en person tok på rumpa mi. "Nærkontakt", tenkte jeg, "Hmmm me like!"

- Åh, unnskyld! Det var ikke meningen, sa han.
- Det går helt fint, smilte jeg tilbake og flyttet meg noen skritt unna.
- Du sto så nære, så det var vanskelig å ikke komme borti deg..
- Det går helt fint, jeg er så vant til at folk tar på rumpa mi hele tida jeg, lo jeg til ham.

Etter noen minutter begynte jeg å trene selv, da han utbrøt:
- Næmmen, flyttet du deg nå da?!?
- Hhihihi, sa jeg.

Aaaah, ingenting muntrer opp dagen som litt spenstig flørting på 3T. I det siste har jeg lagt merke til at det er ganske mange kjekke mannfolk som trener på 3T. Jeg klager ikke på det, jeg. Nå burde jeg kanskje nevne at mannen som er nevnt over, var en meget kjekk kar. Jeg vil anslå at alderen hans var rundt 65, men det er jo bare en liten bagatell. Flørting er flørting.

Dette var faktisk det eneste spennende som har skjedd i løpet av dagen min, så vi snakkes senere.


Er hun tilbake nå da?

God dag!

Jeg vet ikke om dere husker meg, men jeg tenkte jeg skulle fortelle dere at jeg lever i beste velgående. Etter en utfordring fra en venninne skal jeg nå ta opp bloggingen igjen. Og jeg skal holde ut lengst mulig, for nå er det mye drittprat som må ut av det overfylte hodet mitt.


Det har skjedd mye rart i livet mitt siden sist gang jeg blogget, som er rundt ett år siden. Jeg slipper heldigvis å oppdatere dere på alt, da det mest spennende og de mest omveltende forandringene som har skjedd, faktisk har skjedd siden starten på det herrens år 2013.

Jeg tar det på en rolig og oversiktlig måte, så kan dere selv velge hvor mye informasjon dere vil få på en gang. Man må jo være realistisk, tenker jeg, og ikke gi dere pustevansker på grunn av innpustet drikke grunnet sjokk. Så, for å være på den sikre siden anbefaler jeg dere å sette ifra dere mat og drikke resten av dette innlegget.

- Jeg har begynt å bruke briller. Breaking neeeeeews!
- Jeg har sluttet å snuse. Eller jeg forsøker å slutte.
- Jeg er blitt singel.
- Jeg har flyttet ut fra leiligheten og bor nå hos ei venninne.
- Denne venninnen bor i et kollektiv og jeg bor på rommet hennes i hennes seng.
- Derfor føler jeg det nå er på tide å komme ut av skapet.. Neida. (Jeg har faktisk fått noen spørsmål om akkurat dette, skjønner ikke hvorfor)
- Jeg venter i spenning på å flytte for meg selv, forhåpentligvis og trolig nok i etasjen under overnevnte venninne.
- Jeg er blitt avhengig av Pokemon, for jeg er nemlig 23 år gammel.. Dette innebærer at jeg for tiden ser på pokemonserien, samt at jeg spiller på Nintendo DS. Dette gjør også venninnen min, så det er ikke bare jeg som tydeligvis er skadet.


Så... da var vi tilbake til sex og singelliv da. Tikka værra Samantha!


Dagens sannheter kan være morgendagens usannheter

Jeg har nådd et punkt der jeg er svært forvirret over den verden jeg observerer og lever i. Hva er ekte? Er det jeg vet riktig? Oppfatter jeg det rundt meg på en måte som stemmer overens med realiteten? Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Sitter jeg i virkeligheten og skriver på hjemmeeksamenen nå, eller bare tror jeg det?

Det siste døgnet har jeg lest alt for mye vitenskapsteori
, og hele min verden har blitt snudd opp ned. At jeg la meg dritings på vin i går, og fremdeles var på snurr da jeg våknet i morges, hjelper trolig ikke på min konsentrasjon. Jeg ble nemlig så gira i går kveld da jeg leste i vitenskapsteoriboka, at jeg begynte å lage mine egne deduksjoner. Deduksjon vil si at en logisk slutning blir regnet som gyldig hvis den er logisk konsistent. Så da laget jeg en deduksjon for meg selv;

Premiss: Vin har en avslappende og gledesbringende effekt.
Premiss: Jeg drikker vin.
Konklusjon: Altså er jeg avslappet og glad.

Ohoy, som den konklusjonen stemte.
I natt da hodet traff hodeputa var jeg meget avslappet og glad. Det var jeg ikke i morges da jeg så brutalt ble vekt og fikk beskjed om å dra til skolen for å jobbe med eksamen.

Nå har jeg sittet på skolen i flere timer
, jeg har lest ferdig vitenskapsteoriboken og jeg skjønner ikke en dritt. Jeg er bare forvirret, jeg. Konsentrasjonen her i grupperommet er ikke på topp, egentlig gjør vi alt annet enn det vi skal gjøre. Dere ser jo meg, jeg sitter jo og blogger. Jeg, som faktisk ikke har blogget på flere måneder, fant ut at dette tidspunktet passet perfekt til å begynne og blogge igjen. Men jeg har en teori. La meg formulere den som en deduksjon;

Premiss:
Når eksamensperioden starter blir alltid de første dagene brukt til useriøse og ikke-faglige gjøremål, og konsentrasjonsevnen øker jo lengere ut i eksamensperioden man kommer.
Premiss: Jeg har akkurat begynt eksamensperioden.
Konklusjon: Altså er jeg veldig ukonsentrert nå, men konsentrasjonen blir bedre om noen dager.


Vi har det så morsomt på skolen at vi tegner slikt på tavlen.



Kan noen gjette hva dette er?

Som de fleste allerede vet, så studerer jeg andreåret ved bioingeniørutdanningen. Førsteåret var grusomt, med masse uforståelig matte og kjemi. Andreåret har derimot vært helt fantastisk hittil. Det er så mye morsomt å lære, og for en så enkel sjel som meg er det rene himmelriket! Jeg blir så lett fascinert av ting der andre bare tenker: "Åja, er det sånn den ser ut, ikke så spesielt det da". Der andre ser en haug med farger, ser jeg mange morsomme mønstre som rett og slett fascinerer meg så mye at jeg ikke kan la være å stirre på det.

I dag har vi farget vevsnitt og sett på det i mikroskop. Med vevsnitt mener jeg at de har kuttet av en bit fra et organ, for deretter å snitte tynne, tynne skiver som nesten er gjennomsiktige for det blotte øyet. Dette tynne snittet har blitt plassert på et objektglass, som man kan bruke til å se på i mikroskop. Det blir så klart utført en del andre ting med vevet før det havner på objektglasset, men det skal jeg ikke gå inn på her. Poenget mitt er at hvis man skal se på det i mikroskop er det en fordel at de forskjellige typene celler vises tydelig og skiller seg fra hverandre. Derfor farger vi dem med forskjellige farger. Nå har det seg slik at det ene mikroskopet vårt på skolen kan ta bilder av det vi ser på, og jeg har nå tenkt å vise dere noen bilder.

Kan noen av dere gjette hva disse bildene viser?
Alle bildene er tatt fra samme type organ, kan noen av dere gjette hvilket organ det er snakk om?







Bildene er litt uklare, men jeg håper jeg ikke er den eneste som sitter og tenker: "Wooow, fiiine farger!"
Sånn ellers kan jeg opplyse dere alle om at jeg fikk A på en eksamen jeg har stresset med i hele januar og februar. Hipphipp Hurra!


Lenge siden sist

Det var en kald lørdag i mars hun åpnet øynene og tenkte: Må jeg stå opp nå? Igjen? Jeg vil bare sove.. Hun tvang seg opp, laget seg frokost og la seg ned i sofaen. Ikke hadde hun lyst til å se på tv. Ikke hadde hun lyst til å se på serier. Bare tanken på å være sosial gjorde henne dyster. Det eneste hun orket var å lese. Så hun leste i flere timer. Hun leste helt til boken tok slutt.

En anelse skuffet og slukøret vurderte hun for og i mot om å ta fram en ny bok. Hun gikk for å hente en ny bok samt lage seg litt middag. Ved en ren tilfeldighet snudde hun på hodet og oppdaget den ensomme pc'n. Vi er alene du og jeg, sa hun med en tom kjærlighet. Sukkende satt hun seg i sofaen og tok fram sin kjære, gamle venn. Ingenting på nettet interesserte henne lengere. Facebook gjorde henne irritert. Nettavisene gjorde henne trist. Mailen sang tom mot henne.

En plutselig lyst slo henne, og før hun rakk å tenke over det var blogg.no åpnet. Skulle hun? For en merkelig følelse det var å skrive et blogginnlegg etter så lang tid. Hun hadde egentlig ikke overskudd til å skrive noe morsomt, hadde ingen humor i dag.

Så her sitter jeg i den varme stua mi, med et deilig pledd rundt skuldrene mine. Ute blåser det så ille at flaggstangen svaier faretruende. Akkurat som humøret mitt. Likevel er jeg lykkelig. På en måte. Jeg tror det kommer av et annet syn på livet. Det er aldri så ille at det ikke er godt for noe. Så lenge man kommer over kneika går alt mye bedre. Ved enden av enhver bakke må det flate ut og etterhvert gå oppover. I motbakker får en trent opp kondisen. Og så videre. Dere skjønner tegninga.


Tut tut

Ikke gå mot lyset! Det kan hende at lyset du ser er et kommende tog.

I mitt tilfelle var lyset jeg så eksamenstoget, og det traff meg i full fart. Dessverre ble jeg ikke klemt paddeflat eller delt i fillebiter. Jeg henger fremdeles på, og krysser fingrene mine for at toget senker farten litt. De stakkars fingrene mine, med nedpirket neglelakk.

Egentlig vil jeg bare lukke igjen øynene og bli med toget hele veien til endeholdeplassen. Det er ikke et alternativ. I tillegg til stresset med å holde meg fast, må jeg møte opp på skolen, lese og gjøre oppgaver. I tillegg har jeg et lass med julegaver, jeg skal lage julekonfekt og leiligheta ser ikke ut. De tre sistenevnte vurderer jeg sterkt å nedprioritere fram til den 20 desember.

Dessuten mangler jeg adventslys, og i dag er det første søndag i advent. Jeg vet ikke hva som er opp og ned lengere, men i sann juleånd sier jeg: Vil du være med? Så heng på!!


Bursdagsjenta

Gratulerer med dagen, Lotte.
Takk skal du ha, Lotte.

I dag er jeg 22 år gammel, og jeg kjenner allerede rynker og hengpupper løpe etter meg.

Det er snart to måneder siden jeg sist blogget, og skal jeg være helt ærlig savner jeg det ikke. Jeg er tom for ord, rett og slett. Jeg leser fremdeles diverse blogger, men legger ikke alltid igjen kommentarer. Det er mest for å få med meg oppdateringer. Jeg liker å vite om andres liv, synes det er litt sånn koselig.

Om jeg kommer til å blogge noe i framtiden vet jeg ikke. Jeg tar det litt på sparket. Hvis noe morsomt skjer, som jeg bare få ut, kanskje jeg oppdaterer. Man vet aldri. Det kan jo hende noe morsomt skjer i det ellers så kjedelige livet mitt.



En liten oppdatering fra mitt spennende liv

Det er under en uke siden jeg hadde eksamen i matte. Jeg tok den opp fordi jeg strøk på akkurat den eksamen i desember. Matte har aldri vært min sterkeste side. Jeg har brukt nesten hele juli på å lese til eksamen (okei, nå tar jeg i litt kanskje), og var virkelig innstilt på at denne eksamenen skulle jeg ha ståkarakter i. Da jeg satt i det svette, ekle eksamenslokalet og så hvilke eksamensoppgaver som flirte opp mot meg - da holdt jeg på å spy. De har lagt ut alt av gamle eksamener fra og med 2007 på nettet, som vi har kunnet øve oss på. Den eksamen jeg fikk utdelt den 5 august var virkelig den verste jeg noen gang har sett. Jeg ante ikke opp og ned på arket engang.

Da jeg forlot eksamenslokalet den dagen hadde jeg tårer i øynene. Jeg var sikker på at jeg nok en gang hadde sikret meg en strykkarakter. Det hadde virkelig tatt seg ut. Stryke på eksamen to ganger. Alle sammen sa at jeg ikke skulle ta sorgene på forskudd og at jeg ikke skulle tenke mer på den. Så da har jeg gjort det. Altså det alle sammen har sagt. Jeg har brukt til sammen to dager på å være lei meg over min elendige matteprestasjon, for deretter å ha glemt den.

I dag logget jeg meg tilfeldigvis innpå studentweb, for å sjekke noen småting. Det var en ren tilfeldighet at jeg klikket meg inn på resultater for å sjekke om det hadde kommet noe nytt. Jeg skjønte ingenting da det plutselig sto en E og lyste mot meg. "E? Jeg har da søttan meg ikke fått noen E i noen fag i år..", tenkte jeg. Mot alle odds har de rettet eksamen i rekordfart, og mot alle odds fikk jeg en ståkarakter. Jeg er så fornøyd!

Jeg ringte faktisk til ei i klassen, for å fortelle henne den gode nyheten:
"Hei! JEG STO PÅ EKSAMEN!!!!! HYYYYYL!"
"Åh, så bra! Gratulerer! Hva fikk du da?"
"Jeg fikk en E! Jippiii!!"
"... *stillhet* ... Ble du fornøyd med en E?"
"Ja? Så klart! Herregud, jeg sto for svarte svingende! Jeg har fullført det første året av studiet! Hurra!"

Enkelte forstår visst ikke helt min evne til å senke kravene til meg selv når alt går meg i mot. Jeg innså tidlig at matte er mitt dårligste fag, og jeg blir virkelig overlykkelig over en E, eller 2'er om man heller vil si det.

Folkens, jeg sto på eksamen!! Skuldrene er senket og humøret er på topp.




Dere lurer sikkert på hva annet som opptar min verdifulle tid i denne kalde sommerårstiden. Jeg kan opplyse dere om at jeg har bannlyst lånekassen for at de feilsendte brevet mitt og fikk det i retur av posten. Dette medfører at jeg ikke får penger før om minst 2 uker.

Jeg har vært skikkelig husmor i det siste, i form av at jeg har vasket hele leiligheten samt laget masse mat. Lavkarbomat, vel og merke. Jeg har bakt knekkebrød, laget snickers, laget gele og en haug med andre morsomme saker. Jeg har forresten gått ned litt i vekt. Magen har blitt mindre og kroppen har blitt en del strammet opp. Takket være lavkarbodiett og trening. Faktisk kan jeg se føttene mine nå, uten å holde inn magen. Det er kjekt det!

Foruten dette har jeg en døgnrytme som ikke fungerer helt i forbindelse med den kommende fadderuken og skole. Derfor skal Joakim og jeg døgne i natt, for å kicksnu døgnet. Dette har fungert før, og jeg vet at dette kommer til å bli et slitsomt døgn med mye trøtthet, slapphet og kvalme. Vi har kjøpt inn to nye brettspill, så vi skal sitte oppe i natt og spille spill og se film. Det blir sikkert kjempekoselig... ... ......


Snakkes

Jeg har ikke blogget på en uke, og jeg tror faktisk jeg har tatt meg en pause. Uten å ha egentlig planlagt det.

For tiden er jeg i veldig dårlig humør, og jeg aner ikke hvorfor. Sikkert hormoner, dårlig søvn og generelt småting som irriterer meg. Jeg er bare så lei.

Jeg aner ikke om jeg gidder å blogge mer på en stund, det kommer vel ut noe i ny og ne. Det er ingen vits i å spytte ut drit når verken lysten eller inspirasjonen er der. Jeg leser fremdeles bloggene til de jeg følger fast, og når jeg er i litt bedre humør kommenterer jeg også.

Snakkes.


Dilla er bare en unnskyldning til å slippe unna..

Akkurat nå burde jeg sittet i et stille og godt opplyst rom, omringet av mattebøker, mattepapirer, kalkulator og skrivebok. Konteksamen i matte er satt til den 5 august, og jeg har en stor plan om å stå på denne eksamenen. Stryker jeg igjen, stryker jeg meg selv med strykejernet. Som jeg forøvrig har lånt av mamma, siden vi ikke har noe strykejern enda. Forøvrig vet jeg heller ikke hvordan man bruker det. Uansett, så har jeg store problemer med å sette i gang med lesinga. Det er alltid det som er det store problemet. Det er lett å pugge så snart man har satt i gang.

I helga så jeg alle Harry Potter-filmene. Jeg sa til meg selv at det var en oppvarming til kino i morgen, når jeg skal se den aller nyeste filmen. Innerst inne så vet jeg at jeg lurte meg selv. Det var da ingen jævla oppvarming. Det var for å slippe unna mattebøkene. Nå har jeg fått dilla på Harry Potter igjen, og vurderer nesten å lese alle bøkene igjen før jeg drar på kino. I morgen. Jeg kunne sikkert greid å sluke de to siste bøkene på 27 og en halv time. Alt for å slippe unna matte.

Jeg har også blitt spillegal. Mer spillegal enn jeg allerede har vært. Jeg spiller på King.com hele tida, og klarer ikke slå av. Jeg sier til meg selv at jeg spiller og snuser så mye fordi jeg har fått dilla på potetgull. Dere skjønner, jeg har lagt om kostholdet mitt og har sluttet helt å spise godteri, potet, pasta, sukker og generelt så mye karbohydrater. Det største problemet er at jeg er avhengig av potetgull, og jeg tror seriøst jeg tygger på tomme pappesker snart. Gi meg fettete, knasende og salt Sørlandschips!

Det er også unormalt ryddig her i leiligheten. Det skyldes at jeg rydder hele tiden. Seriøst. Hele tiden. Det er nesten så ille at jeg roter det til, bare for å kunne rydde. Dette er så klart ikke fordi jeg liker å rydde. Det er fordi rydding er en gyldig grunn til å utsette mattepugging. Jeg vet jo med meg selv at jeg ikke klarer å konsentrere meg om matte når det er rotete rundt meg. Det sier seg jo selv. Så.. da rydder jeg da. Hele tida.

Herregud, nå har jeg faktisk klart å produsere et helt blogginnlegg uten noe spesielt innhold. Jeg har i det minste sluppet unna et kvarter med eksamenspugging. Hurra!

Her er forresten en sang jeg har fått på hjernen. Jeg nynner og synger på den hele tida, og jeg tror faktisk det klikker for meg snart. Hør på den. Flere ganger, slik at du er sikker på at den sitter. Mohah.


Skulle jeg legge meg nå?

Klokka var tre på natta. Det var fremdeles litt mørkt der ute. Skulle jeg legge med nå? Nei, jeg ville vente litt lengere. Bare slik at det ble lyst der ute. Innendørs sto alle lys på, stearinlys var tent og telefonen lå rett ved siden av meg. Jeg var pisseredd. Ikke redd for innbruddstyver og overfallsmenn, neida, jeg var redd for å være alene. Det var første gang jeg hadde hele leiligheta for meg selv gjennom en hel helg. På dagtid gikk det greit, for da var det lyst. Der det er lys er det trygghet.

Klokka nærmet seg fem, og det hadde begynt å lysne ganske mye der ute. Jeg hørte at biler kjørte forbi på veien der ute. Jeg så aktivitet i enkelte leiligheter i naboblokkene. Skuldrene mine begynte å senke seg litt. Skulle jeg legge meg nå? Nei, jeg ville vente litt lengere. Det var trossalt kun en time igjen av den andre Harry Potter-filmen jeg så denne natten.

Klokka var litt over seks, og jeg hørte tydelig at den nærmeste naboen min hadde våknet og vandret rundt i leiligheten sin. Jeg lurte på hva naboen romstrerte med, og hvorfor naboen hadde stått opp så tidlig. Det var helt lyst ute. Jeg følte meg litt tryggere. Plasserte mobilen trygt i lomma mens jeg nølende slo av alle lys i leiligheten. Stearinlysene hadde for lengst brent ut.

Klokka var halv syv, og jeg lå anspent i senga mi. Rommet var helt lyst. Gardinene gjorde ingen god jobb med å stenge ut dagslys. Det gjorde meg ingenting. For der det er lys er det trygghet. Jeg hadde overlevd en hel natt alene i leiligheten. Jeg hadde overlevd å være alene, selv om det var helt mørkt der ute. Ingen spøkelser, demoner eller dodrauger hadde gjort noe forsøk på å ta livet av meg. Enda.

Klokka var ett på formiddagen. Jeg åpnet øynene og så rundt meg. Jeg var helt alene i rommet, og jeg var like hel. Utrolig! Det hadde tatt meg en hel time å få sove, jeg hadde ikke direkte sovet noe godt, men det hadde gått greit. Kanskje det ikke var så ille å være alene hjemme likevel? Jeg sto opp, og følte meg helt trygg. Tross alt, det var dagslys der ute.

Nå gjenstår kun en natt til alene, så kommer Joakim hjem. Denne natten kommer forhåpentligvis til å gå like bra. Jeg har fremdeles fire Harry Potter-filmer igjen å se, og så lenge det er masse lys rundt meg går det nok greit. Og så lenge jeg har mobilen i nærheten. For jeg vet at hvis det blir skummelt kan jeg ringe til noen. Det er en patetisk liten trygghet.

Jeg er et patetisk eksemplar av en 21-åring. Jeg er husredd, redd for å være alene, mørkeredd og ulogisk redd for spøkelser, monstre, dodraugen og demoner. Forøvrig er jeg også redd for insekter, hester, kyr og geiter. Tunger og spytt gir meg frysninger og tivoli skremmer livskjiten ut av meg. Heiser får meg til å svette, jeg tør ikke se for lenge i speil og høyder gjør meg svimmel.

Til tross for at jeg er redd for alt det overnevnte, så klarer jeg å leve et liv. Tro det eller ei. Man skulle tro jeg hørte til på et isolat. Med masse lys og hvite vegger, og en hvit tvangstrøye. Jeg møter frykten i hvitøyet ganske ofte, og det hjelper ikke en dritt. Jeg blir flau av meg selv.


Husmorgenet slår til

Alle kvinner har et husmorgen i seg, skjønt hos mange ligger det dypt begravd. For min del måtte det en uke som selvstendig voksen til, før genet kicket inn. Og hoooy, for en kraft det kicket inn med. Jeg går rundt omkring og rydder hele tiden. Kjøkkenet ser nærmest strøkent ut, selv etter at jeg har både baket brød og laget middag. Ja, forresten - jeg har bakt mitt første brød!



Brødet ser litt stakkarslig ut, men det så saftig ut da jeg delte det i to. Om det smaker godt vet jeg ingenting om. Tør egentlig ikke å prøvesmake engang. Men jeg vet at de gresskarkjernene på toppen smaker gull! Jeg ble litt usikker da brødet stekte i ovnen, det kan hende jeg var litt for raus med bakepulveret. Det så iallefall ut til at brødet holdt på å heve seg ut av ovnen. Jaja, når enden er god er all ting godt. Håper jeg.

Nå, hvor var jeg? Jo, husmorgenet. Mamma hadde blitt sjokkert om hun hadde sett alt jeg gjør her. Da jeg bodde hjemme var det så vidt jeg giddet å sette inn i oppvaskmaskinen, og jeg brukte minst en time på å sutre før jeg vasket badet. Det var nemlig min jobb da jeg bodde hjemme. Vaske bad og dass. Egentlig en helt grei jobb, men jeg lot mamma få vite hvor kjedelig jeg syntes det var ved å syte. Hun ble etterhvert så lei av meg at hun sluttet å be meg om hjelp. Jeg føler meg litt fæl egentlig. Spesielt med tanke på at jeg nå ser hvor viktig det er å ha det rent og ryddig rundt seg for å trives.

Jeg har nå også sett hvor irriterende det er med at man aldri får hjelp. Det er fryktelig frustrerende at man har ryddet og ordnet det koselig, og så kommer en nisse og slenger i fra seg snytpapir, ledninger og annet rask og rot. Dassring som ikke er lagt ned, tiss rundt dassen, avbarberte skjeggstubber som ligger og pryder vasken på badet. Skitne tallerkner og fat. Skitne sokker og skitten morgenkåpe som ligger på gulvet. Nei, dæven jeg kan forstå at mamma ofte er frustrert.

I dag har jeg allerede satt inn og ut av oppvaskmaskinen to ganger. Jeg har vasket klær, tatt ned tørre klær og hengt opp våte klær. Forøvrig var det Joakim som satt på maskinen med klær, og vet dere hva? Han satte på maskinen på 60 grader i stedet for 40 grader, og nå er den nye toppen min som jeg elsker så mye blitt KRYMPET! BUUUUUU JOAKIM! Det kan hende at jeg klarte å strekke den ut litt, men den kan dessverre ikke brukes som tunika lengere med kun tights under. Jeg er så trist...

Det er så typisk, man går rundt og klager på at man aldri får hjelp og at de man bor med aldri tar intiativ til å gjøre noe selv. Og plutselig en dag bestemmer samboeren seg for å være snill og faktisk gjøre noe, og så går alt bare skeis. Det minner meg egentlig om Alle elsker Raymond, der han gjør alt hun ber han om så dårlig - med vilje så klart - at kona hans ikke ber han om hjelp igjen. Vel, om det var med vilje eller et uhell at Joakim krympet tunikaen min, han slipper ikke unna. Han kan krympe så mye han vil, jeg kjøper bare nytt jeg. For hjelp skal jeg ha. Moha!

Her ser der forresten hva jeg spiste til middag i dag, Joakim lurte seg unna. Så klart. Ovnsstekt ørretfilet og scampi, med purre og søtpaprike og "jukseris" ved siden av. "Jukserisen" er raspet blomkål stekt med smør, salt og pepper. Smakte faktisk ganske godt, og jeg savnet ikke vanlig ris eller poteter. Kanskje jeg kan takle å gå på lavkarbo. Vi får se. Det er forresten mitt nye prosjekt. Lavkarbodiett altså.






Slik ser det ut hos oss

Det er fremdeles mye smårot rundt omkring, og det er fremdeles mange småting jeg ikke har giddet å pakke ut enda. Det er så kjedelig å pakke ut og rydde! Likevel vil jeg påstå at vi alt i alt har kommet oss godt til rette her. Det begynner å føles som "hjem", og jeg liker det!




Gang


Kjøleskapet som viser at vi er ungdommer med sunt næringsvett!




Det rotete walk-in-closetet mitt. Søppelsekken inneholder Joakim sine klær.
Den brune morgenkåpen dere ser, med hvite prikker på, den bruker jeg å ta på når jeg vil føle meg sexy.


Stue med spisebord


Spisebord med mitt første mordoffer, den stakkars orkideen jeg ikke vet hvordan jeg skal gjenopplive.


Stue


Stue. Liker at det står "Tilkaller de ikke kavaleriet når du ikke kommer?"
på underteksten på tv'n når det er et par som har sex.


Lillesofa.


Store sofa.


Kommende mordoffer.

Forøvrig kan jeg opplyse at Joakim begynner å bli syk, så jeg må nok avlyse alle planer de nærmeste dagene. Det lukter en kommende mannefluensa her, og da skal han sikkert ligge i sofaen og se Tour de France til øynene renner like mye som nesen, mens han hyler at han er døden nær. Dessuten er skuldra mi blitt mye bedre, så jeg kan ikke lengere skylde på den for å slippe unna diverse gjøremål. Litt trist egentlig..


Kan noen komme å tørke meg?

Jeg våknet i morges med kraftige smerter i hele venstre armen. Først tenkte jeg at jeg hadde sovet for hardt på siden, slik at en nerve hadde sovnet. Da jeg skulle rette ut håret og oppdaget at jeg ikke klarte å klemme sammen rettetangen, skjønte jeg at noe ikke var som det skulle være. Det ble bare verre og verre, og til slutt klarte jeg faen meg ikke å tørke meg etter jeg hadde pisset. Det er veldig vanskelig å gjøre dagligdagse ting med høyre hånd, når jeg er 100% venstrehendt. Supert.

Jeg har flyttet på meg en betennelse i skuldra. Legen tror det er en betennelse i en slimsekk i skuldra, eller kanskje i en sene. Han visste ikke helt. Smerter stråler ned fra skuldren og helt ut i fingertuppene. Det gjør vondt når jeg holder armen i ro, det gjør vondt når jeg rører på armen, det gjør vondt når jeg forsøker å løfte noe, og det gjør vondt når jeg forsøker å klipe sammen fingrene. Selv det å skrive meldinger på mobilen er et herk.

Det er min egen skyld. Jeg sto på i over 12 timer i går med å flytte, bære og rydde. Nå gjenstår kun småting, som fint kan vente til skulderen er bedre. Rask og søppel som skal bæres ut og kastes, har Joakim sagt han kan ta seg av. Han har vært så utrolig snill og flink de siste dagene. Dere skulle sett ham i går. Han løftet og bar tunge esker, møbler og svartsekker opp til tredje etasje, i tillegg har han koblet opp både pc og tv. Han har også hjulpet til med å rydde på plass forskjellige ting. Jeg er imponert. Alt han har gjort, har han gjort uten å klage. I dag da jeg var hos legen, tok han å ryddet og pyntet på stuen, slik at jeg skulle slippe å gjøre det. Jeg er så heldig som har ham. Hjerte, hjerte, hjerte.

Bilder av leiligheten og slikt kommer når jeg ikke bruker tre timer på å skrive et innlegg. Skriver trossalt med kun en hånd her jeg sitter.


Hormonbombe på flyttefot

For tiden er jeg en tikkende hormonbombe. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg plutselig har blitt så ustabil, altså mer ustabil enn jeg er til vanlig. Vil ikke håret bli slik jeg vil, så klikker jeg. Mister jeg noe i bakken, så klikker jeg. I sted skulle jeg legge meg bakover i senga, og så var den ene puta skjev, da fikk jeg faktisk et lite sinneanfall. Jeg har så mye sinne i meg, som helt plutselig popper fram på de minst ventede tidspunkt. I tillegg til dette blir jeg like ofte lei meg. Tårene spretter fram fra de minste ting. Jeg så på tv i går, tror jeg så på en komedieserie - og tror dere ikke jeg plutselig begynte å sippe som en unge helt ut av det blå? Jeg tør faktisk ikke se på de fødselsprogrammene nå, for kommer sikkert til å grine meg i hjel av de nyfødte babyene. Mitt skip er lastet med raserianfall og tårer. Og dette skipet har valgt å bruke disse dagene til å pakke og flytte. Smart.

Jeg ryddet siste rest på rommet mitt i dag og pakket i svartsekker. Resultatet var 8 stappfulle svartsekker. Alt det andre har blitt flyttet til leiligheten. På et tidspunkt satt jeg faktisk på gulvet og gråt. Grunnen? Jo, jeg fant noen sko jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg ble så glad. Og samtidig lei meg, fordi jeg ikke har brukt de på lenge. Visste dere forresten at jeg har over 23 par med sko? Jeg bruker ca. 5 av dem. Resten er der kun slik at jeg kan sitte på gulvet og kose med dem mens jeg griner.



Jeg fortalte tidligere i dag at vi skulle motta nøkkelen i dag, og vi har allerede kjørt oppover to flyttelass med esker og poser og andre småtterier. Kombinasjonen av stress, hormoner, tunge esker og en leilighet i tredje etasje førte til at jeg nesten ble singel. Det er jeg sikker på. Fråden sto ut av munnen på meg der jeg peste på vei opp til tredje etasje for sikkert tiende gang. Da jeg kom opp, begynte Joakim å mase om noe. Øynene mine ble svarte, ansiktet mer rødt enn det allerede var og jeg brølte et svar tilbake. Jeg var så sint at svetten rant nedover ryggen, hendene og føttene skalv og tårene vellet opp i øynene. Problemet var ikke at Joakim maste, problemet var tidspunktet han valgte å mase. Og det største problemet var at han egentlig ikke maste heller. Han bare stilte et helt normalt spørsmål. Hormonbomben slo ned og etterlot seg et skjelv som målte 7 på Ritchers skala.

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til i morgen. Da skal vi stå opp tidlig, og flytte over resten av småtingene og eskene og posene. Deretter skal jeg til mormor og morfar for å hjelpe dem med husarbeid (Merk: vasking av leilighet og skifting på seng). Snakk om trening! Jeg har et ørlite håp om at Joakim skal trylle mens jeg er hos mormor og morfar, slik at alt av møbler er blitt flyttet over innen jeg er ferdig. Det hadde vært fantastisk om jeg slapp å flytte på tunge møbler. Spesielt med tanke på at jeg vurderte å kaste meg selv ut av vinduet i dag, da vi fortvilt forsøkte å flytte en sofa fra stua til det ene rommet. Hormoner, hormoner, hormoner.


Flytte flytte flytte flytte

I kveld får vi nøkkelen. Joakim er overbevisst om at vi skal knipse i fingrene, så er alle tingene våre på plass. Han om det, jeg mangler fremdeles å pakke ned alt jeg har i skapet mitt. Grusomt! Vurderer å slenge alt i en svartsekk og sortere det til neste år.

Uansett, planen er å få flyttet alt i morgen. Det går nok bra. Tror jeg. Håper jeg. Jaja. Nå har jeg et skap som venter på meg.


A for Absolutt fantastisk Lotte!

Det er mulig sommerværet glimter med sitt fravær, jeg storkoser meg med sommerferie likevel. I den siste tiden har jeg brukt penger på to par nye sko, masse god mat og en haug med harryvarer fra Sverige (Merk: snus og alkohol). Jeg har vært beklagende lite med venner, de fleste av dem har enten vært bortreist eller vært opptatt på de tidspunkt jeg har vært ledig. Håper på store forbedringer på den fronten til neste uke.

Jeg har også blitt hektet på The Sims - Medieval, noe som også kanskje kan forklare hvorfor jeg har vært så usosial. I dag kommenterte Joakim at jeg snakket som han når jeg snakket om spillet til han, da ble jeg så flau at jeg faktisk slo av spillet. Når den spillegale kjæresten kommenterer at jeg er mer spillegal enn han, da er det på tide å dra inn håndkledet. Herregud.


Og ja, forresten: JEG FIKK A PÅ HJEMMEEKSAMEN!

A, jeg fikk A. A, jeg fikk A. Nå tar jeg A dansen. Vifter med rumpa i bevegelser, som med god fantasi kan tolkes til å være en A. For jeg fikk A. AaaaaaaaaAAAAH!

Sånn, da hadde jeg gnidd inn det skikkelig. Jeg er ganske stolt av meg selv. Nå skal jeg forsøke å knuse Joakim i boms, kortspillet altså. De siste kveldene vi har spilt har jeg vunnet kun 3 ganger. Blir litt flau jeg, men ikke søren om jeg skal gi meg. Jeg skal vinne til slutt, og når jeg vinner skal han få kysse rævva mi!


Lotte-tid

Jeg hyler av glede og kaster meg ned i senga. Jeg hopper i senga. Jeg lager meg en pute- og dyneborg bestående av fire puter og to dyner. Jeg lener meg bakover med et fornøyd glis og med fjernkontrollen i hånda. Ingen som klager på at jeg ser på akkurat det jeg vil på tv'n. Ingen som klager på at jeg tar alle putene og dynene. Ingen som maser om å sette på en annen kanal. Ingen som maser om at jeg skal dele putene jeg har okkupert.

I helgen er jeg alene. Joakim dro på hyttetur og jeg nyter eiesyken min i fulle åndedrag. I helgen eier jeg fjernkontrollen, senga, putene, dynene, godteriet og drikken min. Ingen jeg må dele dette med. Det er deilig!

Helt til jeg skal legge meg. Da er det plutselig ikke så morsomt lengere. Det er rart med det egentlig. Man blir vant til å sove ved siden av en person, og når man først skal sove uten denne personen ved sin side - så føles alt så rart. Ingen som snorker og fiser, ingen som skjærer tenner, ingen velkjent tung pust når han går over til drømmeland. Så rart og merkelig. Og likevel litt godt. For nå kan jeg klø meg i rævva, fise og rape så mye jeg vil uten å tenke på at andre kan høre og se meg. Supert! Det er godt med litt Lotte-tid.

 


Hurra!

Jeg kan med stor glede fortelle dere alle sammen at jeg har stått på alle de vanskelige eksamenene. Karakterene var ikke strålende på alle, men jeg sto! For en herlig følelse! Jeg har mareritt i flere uker nå om at jeg kom til å stryke på Analytisk kjemi-eksamen. I går la de ut fasitsvar på eksamen, og da jeg så gjennom fasiten innså jeg at jeg hadde gjort masse feil. Med masse feil mener jeg at jeg var sikker på at jeg hadde strøket. Da jeg sjekket karakterene i dag, innså jeg at jeg kanskje har gjort noe rett. For jeg sto. Og ikke bare det - jeg fikk en D!

Nå gjenstår kun en karakter, men jeg tviler sterkt på at jeg har strøket på den. Det skal isåfall godt gjøres.




HURRA!!


Cabinfever

Helt siden jeg var 11 år har jeg vært gal etter Harry Potter. Da jeg startet å lese bøkene var vi like gamle, og jeg føler nesten at vi har vokst opp sammen. Harry Potter og jeg. Da filmene kom ut måtte jeg så klart se dem, og jeg digger dem til tross for at ting ikke alltid følger boka. Det går greit, for filmene er jo egentlig bra laget. Om en måned kommer den siste filmen ut på kino, og jeg har nedtelling. Da jeg slo på pc'n i morges, var noe av det første jeg gjorde å sjekke om de hadde lagt ut billetter for salg.

Det hadde de. De hadde lagt ut billetter for hele den første helgen, og det er mange forestillinger. Men hva er det jeg ser? Trondheim kino har to bra kinosaler i mine øyne, og det er Nova 1 og Prinsen 6. Alle andre saler suger. Både lys, bilde og seter er skuffende i de andre salene. De to overnevnte salene viser kun Harry Potter i 3D.

3D.. Jeg klarer ikke å se filmer i 3D. Det sliter ut øynene mine og jeg får vondt i hodet. Derfor ser jeg kun filmer i 2D. Filmer i 2D satt opp den helga vises kun i - unnskyld språket - drittsaler. Jeg er så skuffet! Skam dere Trondheim Kino.


Noe annet som irriterer vettet ut av meg er dette hersens drittværet. For en gangs skyld har jeg sommerferie, jeg er ikke satt opp på noen vakter på jobb og jeg har ingen skole som hemmer meg. Snart skal jeg flytte, og da blir det ikke mye tid til å sitte utendørs. Etter det skal jeg lese til nok en eksamen, og da blir det heller ikke noe utendørssitting. Så hvor er sommerværet? Jeg trenger D-vitamin! Jeg vil sitte ut i solen med ei god bok og dette:


Jeg blir så værsyk av dette været, merker at jeg er helt tullete i hodet for tida. Med humørsvinginger som ikke ligner grisen, slapphet og dårlig søvn. Det kan forsåvidt skyldes at jeg kun har sittet inne alene de siste dagene. Jeg er møkkalei av alle de elendige tv-programmene for tida. Det virker som om det eneste de viser er CSI og elendige komedieprogrammer - som jeg forresten har begynt å mislike sterkt. Jeg har aldri før tenkt over at Peter i Family Guy, Homer i The Simpson og Doug i Kongen av Queens er så jævla idioter. De irriterer vettet av meg. Tidligere har jeg ledd av dem. Idioter hele gjengen! Makan. Der ja, kom det et lite sinneutbrudd til. Skjønner dere hva jeg mener eller? Ustabil.

I morgen skal jeg tvinge meg selv til å stå opp halv ti, for å dra på legesenteret en tur. Kanskje de har noen fancy medisiner mot værsyke. Neida. Jeg skal ta en blodprøve. Nå som skolen er ferdig for året savner jeg sånn å bli stukket, at jeg rett og slett bare må dra til legesenteret og finne opp en grunn til at de skal ta blod av meg. Sånn er det å være bioingeniørstudent vettu. Neida.

Uansett, hvor var jeg? Jo, jeg skal til legesenteret en tur og deretter skal jeg bættre meg dra til byen. Der skal jeg kjøpe gave til mamman min som har bursdag, og så skal jeg sette meg ned på en kafe og lese bok. Eller noe sånt. Jeg skal ikke sitte hjemme. Får jo snart cabinfever.

Tenke seg til at selveste Lotte skulle klage over å ikke ha noe å gjøre i ferien sin da. Kanskje jeg begynner å bli syk. Får vel overtale damene på legesenteret til å undersøke meg i morgen.



Maratonløp på IKEA

Først av alt vil jeg bare si en ting. IKEA er stort. Med stort mener jeg digert. Jeg har prestert tidligere å gå meg bort i Røros sentrum, så det å gå seg bort på IKEA er nok ikke noe stort stunt fra min side. Heldigvis har de kart overalt, med en rød prikk som sier: "Her står du". Det er lesbare kart også, til og med jeg skjønner dem.

Joakim og jeg flytter snart, og det er allerede en måned siden jeg brukte en hel kveld på å lage lister over alt vi trengte. Med fargekoder, hva tingene het på IKEA, hva prisen på tingene var og hvor mange vi skulle ha av hver ting. Jeg har nemlig lært meg om Microsoft Exel på skolen, og fant ut at å lage lister var en fin anledning til å vise Joakim hvor flink jeg har blitt. Jeg hadde til og med gjort en så bra jobb at vi skrev ut hele jævla shiten og tok med oss på IKEA.

Så der sto vi da som to tullinger, med en tom handlevogn og et A4-ark med lister og fargekoder. Listomanen Lotte tar med seg pakkeselet sitt på tur. Vi gikk hele runden og plukket med alt vi trenger når vi flytter ut. I tillegg pakket vi oppi noen andre småting vi sikkert får bruk for. Det rykket litt i øyekroken til kontrollfreaken Lotte da Joakim begynte å finne ting som ikke sto på listen, men det gikk fint. Jeg slo han ikke ned med en stekepanne til 19 kroner. For IKEA har nemlig stekepanner til 19 kroner. Vi kjøpte en litt dyrere da, selv om det sto på lista at vi skulle ha den til 19 kroner.

Etter en time føltes det ut som om vi hadde løpt maraton, og jeg hadde allerede løpt inn i diverse trege folk. Hvorfor må folk absolutt stille seg midt i veien, og gå så sakte? Nei vent, jeg tror faktisk Joakim og jeg også gjorde det. Bortsett fra at han småløp med vogna etter meg, mens jeg løp fram og tilbake som den plagsomme kaninen i Alice i eventyrland. Han med klokka. Klokke ja.. Kanskje vi burde få oss ei veggklokke når vi flytter ut. Jeg får skrive det opp på lista. Uansett, slik så vogna ut etter den første timen:



Etter en lang evighet med leting etter det vi skulle ha, kom vi endelig fram til kassekøen. Der sto vi i over et kvarter. Kjekt å kunne få puste ut litt før man må stresse med å få lagt alle varene på rullebåndet, for så å pakke dem ned i poser før de neste kundene kommer med sitt lass. Da vi sto i kassekøen så handlevognen slik ut:




Vi er iallefall klar til å flytte ut nå. De eneste tingene vi virkelig trenger, er ting vi skal ønske oss i innflyttningsgave av foreldre. Og det beste av alt? Alt som lå i den handlevognen kostet under 2000 kroner. Her er det snakk om kasseroller, fat, glass og hele sulamitten. Hurra for IKEA! Kvitteringen for dette kjøpet skal jeg ramme inn og henge opp på veggen, for en så lang kvittering har jeg aldri opplevd i hele mitt snart 22-årige liv.





Prinsessen på erten drar på hyttetur

Mange drar på hyttetur når pinsen melder sin ankomst, og jeg er intet unntak. Med bagen stappet full av hodepute, pledd og et klesskift tok jeg og ei venninne bussen ut til Stjørdal, der vi ble møtt av våre to fantastiske utkårede. De hadde stresset med å komme utover for å hente sine to prinsesser, og sammen kjørte vi til hytta i Selbu. Der hadde de pyntet hytten med blomster, de hadde ryddet og fyrt i peisen. Alt av klær, gamle matrester fra frokosten og søppel var ryddet unna.

Nei, nå lyver jeg. Det er sant at de hadde kjørt helt fra Selbu for å møte oss, men de hadde ikke stresset med å kjøpe inn matvarer. Det er helt greit, jeg liker å velge ut selv hva jeg vil spise. Matfat med brødskiverester med illeluktende leverpostei var det første som ventet oss da vi åpnet døren til stua. Helt greit, prinsesse Lotte tåler det. Det ble ganske snart ryddet og fyrt i peisen. Vi satte oss ned i sofaen med en deilig kald pils - eller jeg for min del en kald rusbrus. Kort og brettspill ble funnet fram og vi storkoste oss. Jammen fikk vi et lynshow uten like også, rett utenfor hytta. Jeg liker lyn og torden, så lenge ikke lynet slår ned i nærheten av meg.

Vi grillet, dro på fisketur i regnet, koste oss og spilte diverse spill. Akkurat slik skal en hyttetur være. Spesielt når det er jeg som vinner Geni. Jeg føler meg så smart da.


En liten ulempe med hytteturer, er at en hytte er ikke en skikkelig hytte uten et realt utedass. Helt siden jeg var lita har jeg vært livredd for dodraugen, og det er jeg fremdeles. Spesielt etter jeg så filmen Død Snø. Man vet aldri hva som bor nedi utedassen, som ligger og venter til du setter ned den kalde stumpen din på dasshølet. Før du vet ordet av det blir du dratt ned i et hav av brukt dasspapir og drit. Og er det ikke dassdraugen som tar deg, så tør jeg vedde på at dassen knekker sammen under deg, og så havner du jammen meg nedi driten likevel. Derfor dro jeg aldri på do, uten å være sikker på at noen sto like i nærheten. Om uhellet skulle være ute, så visste jeg at noen var i umiddelbar nærhet for å redde meg. Dette viste seg å komme til nytte i morges, da utedassen tydeligvis hadde blitt lekk i løpet av natten. Regn hadde sivet inn og gjort alt dopapiret vått. Det er sikkert kjekt å kunne tørke vekk piss samtidig som man vasker seg nedentil, men man blir ikke akkurat så tørr av det. Heldigvis for meg sto Joakim like i nærheten, og viste seg å være en ridder i skinnende rustning med sin hvite hest - i dette tilfellet var den hvite hesten det hvite dasspapiret.

Et annet problem jeg ser til å møte hver eneste gang jeg drar på hytteturer er soveposer. Ordet sovepose gir meg avsmak. Denne prinsessa er nemlig vant til en deilig varm seng med ei varm og god dyne, samt tre puter - en under hodet, en mellom bena og til å holde rundt. Det blir litt av et sjokk å plutselig havne i ei kald, gammel seng med en sovepose. Soveposer er kalde, de har glidelåser og er egentlig ganske ubehagelig å sove i. Jeg foretrekker å trekke ned glidelåsen og bruke soveposen som ei dyne, og det er jo vel og bra, hvis man ser vekk i fra at glidelåsen skjærer meg over alt.



Jeg har innsett at campinglivet ikke er noe for meg
, og jeg er vel egentlig ikke skapt for hytteturer heller. Likevel storkoser jeg meg når jeg sitter i en varm hytte, omgitt av folk jeg trives med. Jeg får mer og mer forståelse for hvorfor foreldrene mine absolutt vil ha ei hytte. Hytte er koselig! Spesielt når man vinner Geni.


- Hva foretrekker du - hytte med eller uten utedo?


Hva skal jeg gjøre nå da?

Det har vært et slit. Disse siste ukene. Jeg har vandret rundt i en eksamenståke og ikke oppfattet noe som helst rundt meg. Sinnstilstanden min har vandret mellom å være stresset, apatisk, hysterisk, sint, trist og nervøs.

Det har vært eksamener på rekke og rad. Jeg har ikke hatt tid til å puste mellom slagene. Noen eksamener har det gått bra med. Noen eksamener aner jeg ikke hvordan det har gått på. Dessuten har jeg igjen en halv eksamen, og jeg er usikker på hvordan den blir tatt i mot av sensor. Det er dog en hjemmeeksamen, som jeg er halvferdig med. Den skal leveres senest tirsdag og jeg er ikke stresset. Det går så fint atte!

Nå sitter jeg her i senga og puster ut for første gang på sikkert godt over en måned. Kroppen min er så vant til å være stresset og hysterisk at den ikke lengere vet hvordan den skal slappe av. Skuldrene mine er så stive at de nekter å slappe av. Jeg skal nyte denne kvelden, og bare slappe av.

Det er bare det at... jeg kjeder meg! Den siste måneden har jeg hatt noe å gjøre hele tiden, og nå har jeg plutselig ingenting jeg må gjøre. Det føles så rart. Da jeg leste til eksamen var det ti tusen andre ting jeg heller ville gjøre. Nå vil jeg ingenting. Så rart.

Det er likevel deilig. Jeg har mer eller mindre sommerferie nå. Jeg kan sove lenge, jeg kan nyte livet og jeg kan endelig smile igjen. Jeg smiler - selv om eksamen i dag gikk dårlig. Det får bare være.

Jeg er fri! Hva skal jeg gjøre nå da?


Hva skulle jeg gjort uten facebook?

Uten facebook hadde jeg ikke klart å holde meg oppdatert på noen ting. Jeg hadde garantert ikke husket bursdagene til venner, søsken og foreldre. Uten facebook hadde jeg sikkert klart å glemme min egen bursdag. Takk og lov for at facebook finnes!


Engelskkunnskapene mine har heller aldri vært noe å skryte av, og takk og lov for at facebook hjelper meg til å bli bedre på det området. "Your anniversary with Joakim is 4. juni."


Om 11 timer starter eksamen i analytisk kjemi og jeg er overhodet ikke forberedt. Fikk migrene i går kveld, og har nesten ikke klart å lese noen ting i dag. Lørdag var jeg på jobb hele dagen, så da var jeg så utslitt da jeg kom hjem at jeg ikke engang orket å åpne bøkene. Fredag hadde jeg hatt eksamen i organisk kjemi, og da var jeg så psykisk nedbrutt at jeg begynte å grine bare av tanken på å lese til en ny eksamen. Dette kommer ikke til å gå bra. Jeg er innstilt på at jeg kommer til å stryke, og blir ikke lei meg hvis det skjer. Sånn er det bare.

Det som ikke gikk, det gikk ikke. Kanskje går det neste gang. Jeg gir egentlig litt faen akkurat nå. Senest tirsdag i neste uke har jeg levert den hittil halvferdige hjemmeeksamenen min, og jeg har offisielt ferie. Sommerferie! Endelig får jeg slappe av i en måneds tid før jeg skal begynne å lese til matteeksamen. Stryker jeg på analytisk korter jeg kanskje ned litt til på ferien, men den tid - den sorg.

Alt kommer til å bli så bra uansett. I slutten av juni flytter Joakim og jeg sammen og blir offisielt samboere med ansvar for egen økonomi og skittentøysvask. Det er ferie. Det er sommer og det er sol..eller regn og hagl med tanke på at vi befinner oss i Trondheim. Uansett, så blir alt så mye bedre. Jeg ser framover med et smil.



Joda, neida, så..

He he he-heeeeh.

Jeg forlot eksamenslokalet etter halve tiden i dag. Av en eller annen grunn gikk det raskt å gjøre oppgavene. Det vil derimot ikke si at jeg gjorde oppgavene på en tilfredstillende måte. Mange av oppgavene var jeg usikker på, og en oppgave visste jeg ikke engang hva handlet om. Jeg kan ikke huske at vi har hatt om dette på skolen. Tull og fanteri fra "eksamensoppgavelagerens" (hvem er det egentlig som lager eksamensoppgavene?) side altså!

Det føltes godt at jeg ikke var den eneste som forlot lokalet tidlig. Etter en raskt sammenligning med de andres svar, så skjønte jeg at enten har jeg vært på skikkelig bærtur eller så har de andre dritti på draget. Jeg tror det førstenevnte. Uansett, så svarte jeg på alle oppgavene og det burde iallefall være nok til å stå. Håper jeg.

Godt med helg da kanskje? Nei. Jeg har eksamen i analytisk kjemi på onsdag, og jeg kan ingenting i det faget. Det er jo ikke kjemi, det er matematikk! Grusomt. Jeg skal uansett gjøre mitt beste, slik jeg alltid gjør og så får vi bare krysse baller, pupper og fingrer.


Tunga rett i munnen

Jeg satt midt i eksamenslesing til organisk kjemi, svetten rant og tårene var ikke langt unna. Konsentrasjon kan ikke sies å være min sterkeste side, men akkurat i dag har jeg forsøkt å holde tunga rett i munnen. Det er siste dag før eksamen i organisk kjemi, og jeg vil ikke stryke. Jeg satt i så dyp konsentrasjon, at da mobilen min ringte knakk jeg blyet på blyantpenna og hylte av sjokk. Det er sjeldent at mobilen min ringer, jeg er ikke så populær.

- Hei! Har du sjekket eksamenskarakterene dine? spurte ei klassevenninne.
- Nei. Har de lagt ut noe nytt altså? spurte jeg og kjente at pulsen økte litt.
- JA! Karakterene i med.tek har kommet!
- Å nei!! Jeg ringer deg etterpå!! ropte jeg mens jeg løp mot pc'n.

Det tok rundt tre minutter å slå på pc'n. De tre minuttene føltes som tre døgn. Hjertet banket raskere og raskere, og tanker om at jeg hadde strøket fløy gjennom hodet på meg. De to minuttene det tok meg å komme inn på studentweb, der karakterene blir lagt ut, fikk meg nesten til å kaste pc'n i veggen. Makan så treg pc'n plutselig skulle være akkurat da jeg skulle sjekke karakterene.

Jeg lukket igjen øynene mens jeg klikket meg inn dit karakterene ble vist. Jeg trakk pusten dypt og åpnet øynene raskt, slik man trekker av et plaster raskt. Det er bedre å få det overstått, for å minske smerten. Da jeg så karakterene mistet jeg pusten et øyeblikk. "De må ha gjort en feil. Dette kan ikke stemme. Noe er galt.", var alt jeg klarte å tenke der en stor B lyste mot meg.

Da jeg forlot eksamenslokalet sist fredag, kun etter 20 minutter, var jeg 100% sikker på at denne eksamenen hadde gått strake vegen til helvete. Jeg hadde gjettet på 3/4 av spørsmålene, og det er ikke akkurat det smarteste man gjør på eksamen. Enten er jeg veldig flink til å gjette, eller så har den personen som rettet eksamen vært full. Noe må da være galt. Jeg er overlykkelig! Den praktiske eksamen i medisinsk laboratorieteknologi gikk også bra, med tanke på at jeg fikk bestått. Det var kun bestått eller ikke bestått på den. Hurra!

Nå må jeg bare holde tunga rett i munnen fram til onsdag. I morgen har jeg eksamen i organisk kjemi. Allerede på onsdag har jeg eksamen i analytisk kjemi, et fag jeg overhodet ikke forstår eller mestrer. Målet mitt på onsdag er å få en ståkarakter. Jeg blir strålende fornøyd med en E. Jeg sikter ikke mot stjernene, heldigvis.


Snart på tide å flytte

I dag dro Joakim og jeg for å se på leiligheten vi skal bo i det neste året. Den er "rett over gata" fra der vi nå bor, og er nydelig. Fine farger, mye plass til Joakim og meg - og enda bedre, jeg har fått meg walk-in-closet. Oh, hello dear heaven! Leiligheten ligger i tredje etasje og sola skinner inn hele dagen, så den er varm stort sett hele tida. Den er nesten fullt møblert, og det eneste vi trenger å kjøpe inn er noe kjøkkenutstyr, håndduker og sengetøy. Det er nesten for godt til å være sant!

Det er rart å tenke på at om en måned og en uke bor jeg ikke lenger hjemme. Da må jeg vaske klærne mine selv, holde det rent og pent rundt meg, samt lære meg å lage sunn og næringsrik mat som ikke består av kun nudler og Fjordland. Det blir herlig! Jeg er veldig spent på hvordan Joakim og jeg kommer til å takle å måtte klare oss helt selv. De siste årene har vi jo mer eller mindre bodd sammen hjemme hos moren hans, så vi vet at vi fungerer sammen. Jeg tror likevel Joakim kommer til å falle stygt ned mot bakken den dagen han innser at det ikke finnes husnisser som rydder opp og vasker rundt han. Her er det ingen kjære mor, som vasker klær og hus for han. Han får vær så god å bidra litt selv. Det går så bra så.

Foruten dette kan jeg opplyse om at jeg kun har tre eksamener igjen, hvorav en av dem garantert går til helvete. Og det sier jeg med en positiv innstilling. Så dårlig er jeg i det faget. De to eksamenene jeg hadde på fredag gikk ikke direkte som forventet. Den praktiske delen gikk i grunn greit, men den teoretiske ble bare tull. Jeg hater avkryssningseksamener. Hjemme, borte, uavgjort - og vet ikke. Det er de fire svaralternativene. Jeg gjettet på halvparten. Hallo, stryk og djevelskap!

Jeg er egentlig ganske så fornøyd nå.


Eksamenslesing og blod

Det er ikke mye som skjer nå om dagen. Jeg er fremdeles midt opp i eksamenslesingen, og jobber for harde livet (sikkert..). Det går mest i å lese i et rolig og ikke-stressende tempo. I morgen har jeg to eksamener, en praktisk og en teoretisk. Jeg gruer meg, samtidig som jeg er møkkalei og bare vil bli ferdig.

Gårdagen ble ikke brukt så masse til eksamenslesing, da jeg ga blod midt på dagen. Jeg fant ut at blodgiving var en god unnskyldning til å ikke lese tidligere på dagen, og det var utrolig mer givende å spille The Sims 3 på ettermiddagen. I natt derimot, da leste jeg så det suste i veggene. Helt sant.




Å gi blod er egentlig ikke så ekkelt.
Det gjør ikke vondt, og det er raskt unnagjort. Nåla dere ser jeg har stukket i armen, ser ganske stor ut. Det er den forsåvidt, sammenlignet med vanlige kanyler. Slike nåler man stikker i arma når man tar blodprøve, vet dere. Det jeg synes er litt morsomt, er at det gjør vondere å ta en vanlig blodprøve enn å bli stukket med den saken dere ser på bildene over. Det er litt ubehagelig, men ikke vondt. Og jeg er en skikkelig pyse.

Dessuten har blodbanken den beste isteen jeg noen gang har smakt! Det er nesten litt sært at jeg gledet meg til å dra nedover dit for å gi blod, kun fordi jeg hadde så lyst på den isteen. Jammen bra at blodtypen min er noe de virkelig ønsker, slik at jeg blir ringt opp med jevne mellomrom og får kose meg med iste! Sært.

Jeg kan også opplyse om at jeg nå har meldt meg som beinmargsdonor. Det var forbausende enkelt, det var bare å si ifra til de som jobbet i blodbanken om at jeg ville bli donor - for deretter å fylle ut et skjema og ta en blodprøve som de tok samtidig som jeg ga blod. Sjansen for at jeg matcher med noen er veldig liten, men det gjør godt å vite at jeg kanskje en gang i framtiden kan bidra med å redde livet til noen.

Hvis du ønsker å bli benmargsdonor, må du først melde deg som blodgiver. For å bli blodgiver kan du oppsøke blodbanken der du bor (for min del er det i Trondheim - i Laboratoriesenteret ved St. Olavs hospital. Mail-adressen deres er: blodgiver@stolav.no), eller du kan registrere deg på giblod.no (jeg ser forresten at den linken jeg har gitt dere ikke fungerer for tiden, jeg tror de har blitt hacket). Du kan også lese om det på Røde Kors sine sider, eventuelt google det for harde livet. Hvis du vil finne ut hva mail-adressen, eller telefonnummeret til din lokale blodbank er det jo bare å google det. Det tar deg sikkert 3 minutter.

Visste dere at Norge er det landet i Vest-Europa som har lavest antall blodgivere i forhold til befolkningstallet? Det er egentlig ganske trist med tanke på at blodgiving ikke er noe problem. Jeg skulle ønske at alle som kan gi blod, hadde meldt seg som blodgiver. Tross alt, man får jo servert tidenes beste iste!

Dette er sikkert det fjerde innlegget jeg skriver om blodgivning, og jeg vet at det kanskje er masing om emnet. Likevel mener jeg at folk burde være mer opplyst om dette emnet. Jeg hadde aldri tenkt over å gi blod før jeg leste bloggen til Regine, som skrev veldig mye om dette og opplyste folk om hvor viktig blodgivning og benmargsdonasjon er. Målet mitt er at iallefall en av leserne mine skal få opp øynene og oppsøke sin nærmeste blodbank. Er du over 18 år kan du gi blod, forutsatt at du ikke har hatt kreft, prostituert deg, har smittsomme sykdommer samt en del andre krav de har. Det skader ikke å oppsøke blodbanken for mer informasjon, tross alt kan blodet ditt redde et liv!

Over og ut. Jeg skal lese mer om blod, bakterier og mikroskop nå.



Velfortjent premie

I går kveld la jeg meg med en lykkefølelse. Det er en følelse jeg ved enkelte anledninger får når jeg vet at jeg kan sove lenge dagen etter. Alarmen var stilt inn på klokken tolv, jeg ville jo ikke sove bort hele dagen selv om jeg fikk sove lenge. Jeg hadde nesten sovnet da jeg bråvåknet og innså med en synkende magefølelse at jeg skulle stå opp klokken halv ni.

Hele gårdagen var full av tull fra min side. Jeg begynte nesten å gråte da jeg innså at det var søndag og ikke lørdag. Joakim og jeg rakk nesten ikke kinoen i går kveld, kun fordi jeg hadde sett feil på klokken og påsto at vi hadde god tid. Bursdagskaken til mormor holdt på å bli brent, kun fordi jeg glemte av klokken og var mer opptatt av å spille på King.com. Jeg hylte ned i puta da jeg innså at jeg måtte stå opp tidlig i dag for å ta vaksine. Bare tull og tøys. En god ting kom det iallefall ut av gårdagen, jeg vant meg en massasje i poker. Joakim og jeg har begynt å spille poker om ting vi egentlig ikke vil gjøre for den andre, men som vi vet at den andre setter pris på. Så er det da om å vinne, hvis ikke er du stuck med å gjøre noe du egentlig ikke vil. Kjekt at jeg knuser han mesteparten av tiden.

Uansett, da vekkerklokken ringte halv ni i morges, var det like før jeg vurderte å betale et gebyr for å ikke ha møtt opp til vaksinasjonstimen. Det hadde nesten vært verdt det. Helt seriøst, hvem er det som har lyst til å forlate den varme senga klokken halv ni om morgenen, kun for å bli stukket i arma? Ikke jeg, men jeg gjorde det likevel.

Vaksinasjonsdamen var kjempehyggelig. Det gjorde nesten ikke vondt da hun stakk meg. Dessverre viser det seg at jeg nå har nådd en alder der premie etter sprøytestikk ikke lengere er en selvfølge. Så jeg forlot vaksinasjonskontoret med en vond arm og ingen premie. Vel, det kom ikke på tale. Mulig jeg er 22 år til høsten, men jeg syntes helt ærlig at jeg fortjente en premie. Så jeg dro på en liten shoppingrunde. Nå hater jo jeg shopping, men når jeg finner noe jeg forelsker meg i med en gang - da er det greit.

Det tok meg under et kvarter å finne den velfortjente premien min, og nå sitter jeg i senga halvveis lykkelig og halvveis nedstemt. Nedstemt fordi jeg er trøtt og vil sove. Nedstemt fordi jeg vet at jeg ikke kan sove, siden jeg må lese til eksamen. Lykkelig fordi jeg kan sove lenge i morgen. Lykkelig fordi jeg har en ny topp. Lykkelig fordi jeg vet at om nøyaktig fem minutter skal jeg plage Joakim til han våkner. Det er min nye hobby. Får ikke jeg sove, får ikke han sove. Rett skal være rett.

Dette er forresten et bilde av den fantastisk gode sjokoladekaken jeg bakte til mormor.
Glasuren ble laget av smeltet stratos, blandet med litt vann, smør og kaffe.
Smaker godt!



 


Fint..

Jeg slo opp øynene og kjente en panikkfølelse langt nede i magen. Hva var klokken? Dette var tirsdag morgen, dagen da jeg skulle ha eksamen i statistikk, og jeg følte nesten at jeg måtte være der i god tid. Jeg tok en rask titt på klokken og den lille panikkfølelsen i magen bredte seg utover i hele meg. Klokken var ni og jeg skulle møtt opp for over et kvarter siden!

Jeg løp rundt omkring i bare trusa og ropte som en galing. "Å nei, å nei, å nei, å nei!! Faen, steiki, nei nei nei nei nei!" ropte jeg mens jeg febrilsk forsøkte å finne klærne mine. Joakim våknet og ble like stresset og panisk som meg. Jeg satte meg ned i senga og begynte å hyperventilere, mens tårene trillet og en følelse av et ydmykende nederlag brant nede i magen. Jeg klarte ikke å tenke klart. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Klokken var allerede fem over ni, og eksamen hadde allerede begynt.

Joakim hadde gått ut av rommet mens jeg stresset rundt som en forvirret og hysterisk lemen. Tydeligvis hadde han funnet en løsning på problemet, og kom inn på rommet igjen for å si ifra. "Jeg tror du bør kle på deg og gjøre deg klar til å dra, det kommer en taxi om noen minutter. Dette skal gå bra, Lotte. Ikke vær lei deg, bare pust rolig og gjør deg klar til å dra", sa han mens han holdt rundt meg. Klokken ti over ni sto det en drosje utenfor og ventet på meg.

Jeg løp ut til bilen- uten å vaske meg, pusse tennene eller tisse. Egentlig skal jeg være fornøyd med at jeg i det hele tatt hadde greid å kle på meg klærne mine. "Jeg må ned til nidarøhallen, kjør i en helvetes fart, jeg er sent ute til eksamen!", sa jeg til taxisjåføren, og jeg måtte ha sett rimelig gal ut der jeg satt med håret til alle kanter og med en ekkel morgenånde. "Når skal du møte opp da?", spurte han og ga meg et merkelig blikk. "For snart en halvtime siden. Eksamen begynte for snart et kvarter siden", sa jeg med tårer i øynene. Det var stort sett det eneste vi sa til hverandre på vei nedover. Han tok meg på ordet og kjørte i en helvetes fart nedover, og klokken ti på halv ti løp jeg inn i nidarøhallen på leting etter eksamensvakter.

Mot alle odds slapp de meg inn, og jeg hadde to og en halv time til rådighet for å gjøre en haug med statistikkoppgaver jeg ikke skjønte en dritt av. Klokken tolv løp jeg ut av eksamenslokalet på jakt etter et toalett. Å sitte på en vond stol i to og en halv time, mens jeg kjente at blæra presset på hjalp overhodet ikke på konsentrasjonen.

Så hvordan gikk det med eksamen? Jeg er 90% sikker på at jeg strøk, da 3 av 4 oppgaver var noe jeg ikke mestret. Det er typisk min flaks at jeg ikke fikk noe av det jeg kunne, og den ene oppgaven jeg kanskje kunne greid spolerte jeg ved å rote det til noe inn i granskauen. Dagen før eksamen var jeg overbevisst om at jeg kom til å gjøre det kjempebra på denne eksamenen, siden jeg fikset de fleste oppgavene. Nei.. Ikke det, nei.

Kort og godt kan man si at jeg betalte 155 kroner for å stryke på en eksamen. Fint..


Hei hei HEI!

Plutselig var jeg vekke i over en uke, og ikke en eneste sjel ble bekymret for meg her inne. Men frykt ikke godtfolk, jeg lever i beste velgående! I det siste har jeg vært på hyttetur, jeg har spist meg feitere enn jeg allerede er, jeg har solet meg rød og jeg har drukket meg fin på vin. Jeg har vært på kino, vært med familien, fått masse massasje av Joakim, knust Joakim i poker (som deretter måtte skifte på senga, hei hei rent sengetrekk!) og jobbet litt for lite med eksamen. Fra og med i morgen skal jeg være kjempeflink og jobbe masse med eksamen helt fram til 7 juni. Det blir en hard måned.

Jeg kunne skrevet mer, men helt ærlig så er jeg møkklei av blogging. Når jeg ikke har noe interessant og morsomt å fortelle, så får det bare være. Ikke har jeg tid til å lese andre blogger heller, selv om jeg vil. Jeg skal sette av litt tid etterpå til å lese bloggene til de jeg er blitt litt sånn derre blogge-glad i. Dere vet hvem dere er, selv om jeg ikke alltid er like flink til å kommentere - husk, jeg leser alltid det dere pøser ut.

Jeg avslutter dette innlegget med en eksplosjon av fine bilder fra påsken og livet mitt.


Improvisert kjøleskap på hyttetur


Påskeaftens outfit. Riktig kledd for å sitte ut foran bålet hele kvelden og natta.


Valper er søte... så lenge de sover.


Joakim klager på at jeg roter for mye, men personlig mener jeg dette "rotet" setter en personlig preg på rommet hans.


... som sagt, et personlig preg..


... som sagt, valper er søte når de sover.


Jeg er kanskje ikke noen kløpper på kjøkkenet, men dæven jeg er flink til å lage skeive muffinser. Det var planlagt..




Dere hører fra meg når dere minst venter det.


Drar på hyttetur med påskeegg i bur

I morgen drar jeg på hyttetur med ei venninne og familien hennes. Det blir kjempekoselig tror jeg. Jeg har ikke vært på hyttetur på flere år snart. Det blir dermed ikke noe blogging eller lesing av blogger på noen dager, men jeg tror ikke det gjør spesielt stor forskjell med tanke på at jeg ikke har rørt pc'n skikkelig på flere dager. Bare det å se på pc'n gir meg avsmak. Jeg vet ikke helt hvorfor, det er akkurat som om jeg har vært i et veldig langt forhold og nå er møkkalei av kisen. Jeg er ikke møkkalei av Joakim altså, men av pc'n. Ikke misforstå.

Starten på denne påska har blitt brukt til nøyaktig det jeg mener den skal brukes på. Storspising av godteri, harrytur til Sverige og lesing av bøker. Det er deilig. Alle stressende tanker om kommende eksamener er blitt dyttet langt bakover takket vært 800-siders lange bøker om mammutsex og steinaldermenneskesex, og så klart en haug med godteri.

Uansett, jeg skal en tur ut i kveld og får slenge meg rundt med å pakke til helga. Jeg sender en stor takk til listomanen-Lotte, som har fikset en liste slik at jeg slipper å glemme noe. Hva skulle jeg gjort uten henne?




Dessuten gjør det godt langt inn i hjerterota å vite at jeg fremdeles er mors lille prinsesse:


God påske til alle sammen!


Ønsker



Det er mange drømmer jeg har. Det er to spesielle ønsker jeg har hatt helt siden jeg var lita. Jeg skulle ønske at jeg kunne synge fint. Gjerne sunget så pent at folk ikke holdt seg for ørene og falt om i koma rundt meg. Og jeg skulle ønske jeg kunne danse. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg danset like bra som denne hunden. Det er alt jeg har å si i dag, siden jeg tok en spontantur ut på byen i går. I dag er jeg helt kake. Kake.. Jeg har lyst på kake. Nei, jeg har lyst på pai. Varm blåbærpai med vaniljeis.. Dette ble bare tull.

I morgen skal jeg en tur til Sverige og hamstre inn snus og bacon. Tenkte det var av interesse for dere å vite det.

God påske!


Oppdatering

Denne uken har jeg vært i praksis på et legesenter. Jeg har stukket i folk, blitt kalt vampyr, fått ros og nesten fått en pasient til å besvime. Alt i alt har dette vært en lærerik uke, og jeg tror faktisk at jeg vil jobbe på et legesenter en gang i framtiden. Mens jeg venter på at Horatio skal ringe meg fra Miami, så klart. En vakker dag ringer nok CSI og ber meg på sine knær om å komme over det store vannet for å fange skurker!

En liten nedtur i dag var at jeg våknet med kjempevondt i hånda. Det ble bare verre og verre utover dagen, og jeg ble sendt hjem tidlig fra praksisen. Jeg klarte ikke løfte noe uten at det gjorde vondt. Å bøye fingrene til en knyttneve gjør vondt. Jeg klarer ikke å vri på hånda heller. Den må rett og slett holdes i ro. Det kan være en begynnende betennelse, eller det kan være noe annet. Jeg håper det er noe annet, og er jeg skikkelig heldig går det over innen i morgen. Eller kanskje til over helga. Jeg håper det. Det som er litt komisk er at det er runkemuskelen det gjør vondt i, og jeg har da ikke runket noen ting jeg. Derimot har jeg tatt masse blodprøver med den hånda. Kanskje den samme bevegelsen om og om igjen, har ført til at muskelen har blitt irritert.

Joakim og jeg har forresten kanskje funnet et sted vi kan leie. Det er et fantastisk tilbud og jeg er rimelig sikker på at vi vil ta det tilbudet. Jeg håper alt går i boks. Isåfall flytter vi sammen i juli. Til en møblert tre-roms leilighet. Det hadde virkelig vært fantastisk!

Jeg venter i spenning på hva som skjer framover, men i kveld skal jeg bare slappe av med smertestillende krem, smertestillende tabletter, ingefærøl og ei bok. Jeg hadde egentlig gledet meg masse til å møte Marianne og Malin i kveld, men det får heller bli en annen gang. Selv om det er litt trist å sitte inne i kveld igjen - jeg har jo gjort det hele denne uken. Drittarm. Jaja, god ferie og god helg!


Headerproblemer

Jeg våknet i dag og følte at noe var feil. Det var noe som plaget meg. Jeg så rundt meg og oppdaget alt rotet på gulvet. Det lå en haug med klær på gulvet. Nei, forresten, det ligger en haug på gulvet. Fremdeles. Den er snart like høy som meg. For å se lyst på det, så slipper jeg å bøye meg ned så mye når jeg skal ha det som ligger øverst på haugen. Man må alltid se det fra den lyse siden.

Noe irriterte meg, og jeg kunne ikke sette fingeren på det. Det var ikke kleshaugen på gulvet. Det var ikke bokhaugen på gulvet. Det var ikke haugen med kopper og fat, som sto på bordet. Det var ikke skittent sengetøy. Det var ikke den tomme snuseska, skjønt den gjorde meg litt stresset. Det var ikke den ugjorte rapporten i analytisk kjemi jeg hadde utsatt i ei uke. Det var ingen av delene. Jeg brydde meg ikke.

En ren tilfeldighet gjorde til at jeg klikket meg innpå min egen blogg. Da oppdaget jeg det. For snart ett år siden laget jeg meg en ny header til bloggen. Det var en midlertidig header. Jeg hadde store planer om å endre den innen to måneder. Det skjedde aldri, og her satt jeg da og oppdaget hvor stygg den var. I ren desperasjon ordnet jeg meg en ny midlertidig header. Resultatet var ikke stort bedre, men denne headeren var iallefall annerledes.

Nå sitter jeg fremdeles og irriterer meg. Det er fremdeles noe som er feil, og jeg vet at det er headeren. Den irriterer meg. Jeg er ikke flink til å lage headere og slikt, det er virkelig ikke min største styrke. Så da lurer jeg på, vet du om noen som kan hjelpe meg med å lage header? Kanskje du selv kan gjøre det?

Vær så sniiiill?



Ja, jeg har vinkorker i ørene.




Du skal se mye før øya faller ut

De dårlige remixene dunket i ørene mine. Jeg var langt i fra full nok til å takle denne dårlige musikken. Jeg sto utenfor et handicap-do og trippet opp og ned. Det var det eneste toalettet jeg hadde funnet i hele etasjen og jeg hadde stått lenge utenfor. Hadde noen dødd der inne eller? Jeg sparket i døra og rev i håndtaket. Herregud, er det mulig å bruke lang tid på do? Sikkert en gjeng med jenter som sto inni der og sminket seg i det skitne speilet. Typisk jenter å dra på do sammens.

Det var lørdagskveld og jeg var på byen for første gang på to måneder. De siste helgene hadde jeg sittet inne alene og vært usosial. Jeg følte meg som en eremittkreps. De første tre helgene syntes jeg det var deilig å sitte inne for meg selv. Jeg kunne bruke kveldene på Lotte-tid. Se serier, spille teite internettspill, lese bøker og generelt stresse ned. Da det hadde gått en hel måned siden jeg sist var sosial i helgene, var det ikke like deilig lengere. Det ble kjedelig og jeg lengtet ut. Av gammel vane holdt jeg meg inne og var usosial. Jeg begynte å rope i putene og lakkerte neglene. Jeg lakkerer aldri neglene mine!

Denne lørdagskvelden fikk jeg endelig en mulighet til å være sosial. Da jeg var på bursdagsvors hadde jeg det kjempemorsomt, og kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde holdt meg hjemme alene i helgene. Da jeg ankom byen innså jeg med ett hvorfor byturer ikke hadde fristet lengere. På byen er det bare masse fulle idioter, som dytter og søler sprit på deg. Den eneste måten å unngå irritasjon over dette er å selv være den fulle idioten. Og det koster penger. Det er dyrt å dra på byen. Inngangspenger, drikkepenger og kebabpenger. Dessuten blir jeg aldri like full som alle andre. Innen jeg rekker å bli den fulle idioten, ligger jeg over ei doskål og spyr opp galleblæra mi.

Jeg vurderte å dra hjem. Det var et elendig utested, med elendig musikk og jeg hadde mistet de jeg var med. Jeg måtte noe inni helvete på do, og det eneste toalettet jeg fant var okkupert av fulle idioter. Irritasjon! I ren frustrasjon forsøkte jeg å pirke opp låsen. Det tok meg mange forsøk før jeg greide det, og neglelakken flasset av i forsøkene på å låse opp døren. "Helvete! Jeg som hadde slitt sånn med å legge den neglelakken der perfekt!", tenkte jeg mens jeg vurderte for og i mot om jeg skulle rive opp den nå ulåste døren. Jeg var ikke full nok til å gjøre spontane idiotiske handlinger og gikk min vei. Det kjentes ut som om blæren skulle sprenges, og jeg snudde om for å gå tilbake til toalettet. Fulle folk eller ikke der inne, jeg måtte pisse. Jeg rev opp døren og fikk hakeslepp.

Der sto en kis og tok ei dame opp etter veggen. Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller ikke. Jeg kunne ikke akkurat blåse ut med en kommentar av typen "get a room". Jenta med det røde håret fikk panikk. Med strømpebuksa ned på anklene forsøkte hun å lukke igjen døren, men der sto jeg. "Jeg må på do jeg", sa jeg. Hun fikk mer og mer panikk, og dro meg inn samtidig som hun stengte døra. Så der sto jeg da, inne på et skittent do sammen med noen som hadde sex. Jeg trakk på skuldrene og satte meg på dassen for å gjøre lette på blæra. "Dæven, kjekt med liveporn når man sitter på dass da", tenkte jeg. Kisen forsøkte å fortsette med henne, og jeg lurer på om de faktisk fortsatte litt. Helt til de oppdaget at jeg satt og glante på dem. "Fin truse du har der!", sa jeg og pekte på trusa hennes. "Jeg tror jeg har akkurat den samme. Du kjøpte den på H&M, ikke sant?", kommenterte jeg. Det fikk fart på henne. Plutselig sto hun der og hoppet opp og ned i et febrilsk forsøk på å få på seg klærne. Hun var ute av dassen innen jeg rakk å vaske hendene. Og kisen? Han var full han. Han bare sto der, helt apatisk og forsøkte å lukke igjen buksesmekken. Jeg fant ut at det var like greit å komme meg ut. En stemme i bakhodet mitt sa meg at det ikke var noe smart sjakktrekk å befinne seg alene inne på en do med en full og kåt fyr. Kåte fyrer er jo veldig uberegnelige.

Vel ute fra pornodassen fant jeg igjen venninnene mine, og fortalte at jeg ville dra hjem. Joakim kom for å hente meg og jeg møtte han i et lyskryss, smilende med en kebab i handa. Den lykken jeg følte inni meg da jeg sto der med kebaben i handa og så at kjæresten min kom for å hente meg, kan ikke beskrives med ord. Jeg sto der sikkert og smilte som en idiot. Men jeg var iallefall ikke en full idiot.


Min nemesis

De står der og stirrer på meg. Roper på meg. Frister meg. Torturerer meg. De ser så søte og uskyldige ut. Jeg vet de kan tilfredsstille meg. Jeg vet de kan gi meg et øyeblikk med ubetinget lykke og kjærlighet. De er så store. Fyller hele meg. Jeg vil ha dem. Eller iallefall en av dem. Jeg kan klare meg med en av dem. Det er alltid kjekt å ha en stor og god en i bakhånd.

Jeg holder snart ikke ut. Jeg vil bare smake litt. Kose meg litt. Så stor og brun, og hvit innvendig. Det verker i hele kroppen min, jeg lengter sånn. Jeg hater dem. Virkelig. Og jeg elsker dem. Virkelig. De vet de gjør meg vondt, og likevel står de der og ser så søte ut.


Se, der står de. De ser veldig søte ut, men egentlig er de utrolig utspekulerte. Jeg har stirret lengelsfullt på dem i fem timer. I alle de fem timene har de stirret fristende tilbake. Ved første øyekast ser de kanskje kun ut som to sjokoladeharer. Sannheten er at de er Kindersjokoladeharer. Min akilleshæl. Jeg tror jeg har møtt min nemesis.


4 år, snart 26?

I det siste har jeg vært veldig dårlig på å oppdatere. Hovedgrunnen har vært at jeg ikke har hatt noen humoristisk sans de siste ukene. Det har vært mye skole og ingenting spennende har skjedd. Når ingenting spennende har skjedd, klarer jeg ikke skrive noe morsomt. Når jeg ikke skriver noe morsomt er det ingen vits i å skrive i det hele tatt. Derfor har jeg holdt kjeft. Nå har derimot Joakim slått til igjen, og jeg kan fortelle dere om den koselige natten min.

Det var søndagskveld og jeg ville legge meg relativt tidlig, slik at jeg skulle komme meg opp i dag. Joakim derimot, han dro på bursdagsselskap og erklærte at han skulle på hardfylla. Joakim holder det han lover. Klokken to hadde jeg akkurat sovnet. Jeg våknet til av at det smalt i ytterdøra. "Sikkert bare Joakim som kom hjem", tenkte jeg og snudde meg rundt for å sove videre. Plutselig hørte jeg ekle brekningslyder fra toalettet. "Snart 26 år og kan ikke engang å drikke", tenkte jeg og forsøkte å stenge ut lyden. Etter en halvtime med brekningslyder orket jeg ikke mer. Jeg kledde på meg og gikk for å sjekke om Joakim var døden nær.

Der lå han med hodet og hendene nedi doskålen, og spydde. Med hendene nedi doen. Jeg spurte om han trengte hjelp, og fikk ikke noe svar. Akkurat da begynte jeg å lure på om man kunne spy i døde. Etter mye om og men fikk jeg presset ut noen grynt av han, som jeg tolket til at det hadde blitt litt mye drikke. Man kan ikke tilby gratis shots til et blokkbarn. Blokkbarn er fattige og tar i mot alt som er gratis. Jeg hentet litt cola til den stakkars fulle karen min og da ble han plutselig emosjonell.

"Lotte..?"
"Ja, Joakim?"
"....æ ælske dæ.."
"Jada, jada. Drikk cola du nå"
"Kan du ordne med spybøtte til mæ?"
"Ok"
"...du e verdens beste kjæreste..."
"Mhm, æ vet"
"..æ e så fuuuull!!" På dette tidspunktet snufset han og jeg var redd for at han skulle starte og grine.

Jeg ordnet en spybøtte og gjorde klar sengen til ham. Det tok meg et kvarter å få han i seng. Ikke klarte han å reise seg fra dassgulvet, ikke klarte han å gå selv og ikke klarte han å sette seg i senga uten å falle ned. Da han skulle kle av seg skjorten, brast nesten hjertet mitt. Herregud. Han satt i en evighet og forsøkte å kneppe opp knappene. Jeg ville hjelpe han, men da slo han bort hendene mine og ga meg et stygt blikk. Til slutt ga han opp og begynte å legge seg ned med klærne på. Det var det jeg visste. Det var ikke bortkastet å gå omsorgsfag på vgs, for jeg kan nemlig å kle av og på folk som ligger til sengs.

Etter at jeg endelig hadde fått av han klærne og lagt han trygt i sengen, samt reddet unna alt som eventuelt kunne blitt truffet av en spystråle eller en veltet spybøtte, var jeg klar til å legge meg selv igjen. Dessverre klarte jeg ikke sovne, fordi et damplokomotiv lå og snorket ved siden av meg.

4 år, snart 26? Jeg blir nesten fascinert over at det går an å bli så hjelpesløs. Nesten et under at han kom seg hjem. Makan.


Sånn ellers kan jeg fortelle at Joakim og jeg har pratet litt sammen. Vi har funnet ut at det er på tide at vi forlater redet og flytter for oss selv. Slik det ser ut nå skal vi nok leie et eller annet sted så snart sjansen byr seg. Forhåpentligvis skjer det før sommeren. Hurra!


Lotte vs. Trondheim og livet

I går da jeg la meg var det vårvær der ute. Vel, all regnet og vinden minnet mer om høst, men snøen var iallefall borte. Da jeg våknet i morges var alt hvitt der ute. Jeg burde vel egentlig skjønt allerede da at jeg burde holdt senga. Da jeg sto på kjøkkenet i de tidlige morgenstundene og smurte meg brødskive (jeg liker ikke brødskive engang!), ante jeg fred og ingen fare. Det var helt stilt i leiligheten, jeg visste at alle lå og sov. Plutselig så jeg en bevegelse i øyekroken. Jeg snudde meg og så noe stå der. Jeg klarte ikke å registrere nøyaktig hva det var som sto der. Min automatiske reaksjon var å hyle for full hals. Jeg har en teori om at hvis jeg hyler høyt nok hvis en innbruddstyv eller et morderisk spøkelse lister seg inn på meg, så vil alle andre høre meg og redde meg. Så da sto jeg der da, med kjøkkenkniven i hånda og hylte. Da jeg hørte en kjent stemme hyle like høyt, ble jeg helt satt ut. Der sto jammen svigermor i morgenkåpa. Jeg klappet igjen og kremtet. "God morgen", sa jeg og snudde meg mot brødskivene igjen. "God morgen", mumlet hun og gjorde sitt.

Det har snart gått en uke siden jeg blogget, og likevel har jeg ikke noe spennende å fortelle. Livet mitt er like spennende som en haug med klosser. Det føles mer morsomt å rive det ned enn å bygge det. Ikke i form av at jeg vil skade meg selv altså, bare i form av at jeg ikke synes det er noe gøy med skole. Jeg vet at det er snakk om kun tre uker til med skole, så er det ikke mer undervisning. Det er snakk om tre uker med virkelig pågangsmot for å lære siste rest. Det er snakk om å gi litt av meg selv for å gjøre det bra. Stå på litt for å bygge livet mitt - framtiden min. Jeg gir faen. Jeg synes det er morsommere å rive ned klossene.

Humøret mitt har forøvrig vært like ustabilt som været i Trondheim. Det er både solskinn, snø, regn og vind i løpet av en dag. Jeg er ikke i tvil om at dette har påvirket synet mitt på skolearbeid. Senest i går kveld ble det torden og lyn også. Ikke i Trondheim altså, men på rommet til Joakim. Jeg har konkludert meg fram til at jeg er dum som en hjernedød sau når det gjelder matematikk og statistikk. Jeg har også konkludert meg fram til at kalkulatoren min tåler utrolig mye. Den har blitt kastet vegg-i-mellom så ofte at den rent teoretisk burde vært knust i tusenvis av småbiter nå. Det er vel sant som mor mi sier: "ukrutt går itj". Personlig liker jeg å kalle kalkulatoren min for Satans lille hjelper. Den er her for å late som om den hjelper meg, mens det den egentlig gjør er å ødelegge livet mitt. Helt sant.

Etter å ha kastet den i veggen i går, la jeg meg i fosterstilling og gråt. Lenge. Det var deilig og slippe ut følelsene. I morges våknet jeg til en helt ny vinter der ute (det er så koselig at Trondheim nekter å la våren slippe til altså. Nei.) og jeg følte for å legge meg i fosterstilling igjen. Det gjorde jeg ikke. Jeg er en ekte hverdagshelt og sto opp. Lotte 1, Trondheim og livet 0

Da jeg bestemte meg for å droppe undervisningen og dra hjem fra skolen, var det ikke hvitt der ute. Det regnet i alle mulige retninger. Jeg sverger - på enkelte tidspunkt virket det som om det regnet oppover. Vinden, vet dere, den helvetes vinden. Innen jeg nådde fram til bussholdeplassen var jeg gjennomvåt. Som en våt sau. En hjernedød, dum og våt sau. Lotte 1, Trondheim og livet 1.

Jeg lurer på hva stillinga blir i morgen og om jeg velger å bygge opp klossene, i stedet for å rive dem ned.


Trøbbel med jura

Jeg husker da jeg var 15 år gammel og plutselig en dag oppdaget at puppene mine hadde blitt større. Jeg ble kjempeglad. Da jeg var 17 år gammel oppdaget jeg at de hadde vokst enda mer. Jeg var strålende fornøyd, og mente de faktisk var ganske store. Hurra for pupper! På bildet under ser dere forresten hvordan jeg så ut på håret da jeg var 17.



Nyttårsaften 2008 var en minnerik kveld
. Jeg skal ikke nevne stort om den natten i skrivende stund, men jeg tenkte å legge ved et bilde for å illustruere hvor store puppene mine var på det tidspunktet. Jeg var 19 år gammel og litt i overkant beruset. Puppene hadde ikke vokst spesielt mye siden jeg var 17 år, og jeg hadde i bunn og grunn slått meg til ro med at dette var utstyret jeg skulle ha resten av livet.



17 mai 2009 var det året jeg trolig brukte bunaden min for siste gang. Vi er nå kommet i 2011 og puppene mine bare: "BOOM"!



7 år har gått siden jeg satt i bila og så puppene gjenspeile seg i bilvinduet. 7 år har gått siden jeg virkelig la merke til jentene. 5 år har gått siden jeg slo meg til ro med at 70B var den bh-størrelsen jeg skulle bruke resten av livet. Jeg vet ikke hva om skjedde. For mye potetgull, cola og sjokolade har visst lagt seg rett på jura, og nå har jeg måttet kaste alle bh-ene mine. Fine bh-er, mange av dem faktisk ganske nye. Det er penger rett ut av vinduet det, for det koster å ha pupper. Puppene mine eksploderte på null komma niks, og jeg la ikke merke til det selv før jeg en dag oppdaget at puppene hang utenfor bh-en. "Hva har skjedd her?!", tenkte jeg. Det ble ganske dyrt å kjøpe seg nye bh-er.

Nå ser det ut til at jeg må invistere i en ny bunad også. Jeg har hele veien vært glad i puppene mine og vært fornøyd med at jeg har noe mer enn ei diger rævv. Selv på dårlige dager der den ene tydeligvis prøver alt den kan for å gjøre seg større enn den andre, selv på slike dager har jeg vært glad i dem. Det er nemlig viktig å være glad i seg selv, akkurat som en er. Selv om det innebærer at man blir skrapa blakk, fordi man har måttet gå til innkjøp av nytt undertøy for alle penga. I går begynte jeg å tvile litt. Er det egentlig så bra at puppene har vokst i fra meg?

Jeg prøvde bunaden min i går. 17 mai 2009 var som sagt sist gang jeg brukte den. Jeg elsker bunaden min. En grønn nordlandsbunad. Den er kjempefin. Jeg tenkte å ha den på meg på 17 mai i år. Det blir nok ikke noe av. Det går ikke an å få igjen hektene i brystregionen, og det var da jeg så dette at det virkelig gikk opp for meg. Det er trøbbel med jura. Jeg kan ha blitt så feit som bare det, bunaden får jeg på uansett. Men jeg kan virkelig ikke gå rundt på selveste nasjonaldagen til Norge med puppene hengende utenfor bunaden! Tanten min foreslo at jeg skulle prøve en stram sportsbh. Kanskje den klarer å presse inn jura nok til at jeg får igjen hektene. Eventuelt gjøre som Gwyneth Paltrow i Shakespeare in Love og sulle meg selv inn i noe for å presse dem flate. Jeg skal prøve iallefall, kanskje det blir bunad på 17 mai!

Det gikk nettopp opp for meg at jeg har klart å spytte ut et helt innlegg om puppene mine, og det poenget jeg egentlig skulle fram til var at bunaden min var blitt for trang oppi. Fantastisk gjort! Hvor mange ganger har jeg egentlig sagt pupper?


Lyd, lys og lukter

De siste dagene har jeg slitt veldig mye med migrene, det har til tider vært grusomt. Spesielt med tanke på at jeg hver eneste dag har måttet møte opp på skolen. Det å sitte på skolen med migrene er egentlig ikke det verste. Det verste er å ta bussen.

Når jeg har migrene blir jeg følsom for lys, lyder og lukter. Folk rundt meg har jublet og danset rumba fordi sola har bestemt seg for å varme oss litt. Jeg har gått med hodet bøyd og bannet for meg selv. Det er så lenge siden jeg har sett skikkelig sol, at jeg blir helt blendet. Ikke akkurat noe man ønsker med et hode som hyler av smerte, men jeg lyver hvis jeg sier at vårværet ikke har påvirket meg humørmessig. Man kan ikke klage når sola skinner og snøen smelter. I går så jeg folk sitte og sole seg i solveggen, og det er et syn jeg ikke har sett på over et halvt år! Skarpt lys eller ikke, jeg hilser sola velkommen.

Hvor var jeg hen? Jo, bussen. Lys er ikke et problem der. Alle lydene og luktene er derimot en utfordring. Folk som snakker, høytaleren som roper ut hver bussholdeplass, unger som skriker og dører som hyler når de åpnes og lukkes. Lydene kan jeg til dels stenge ut med ipoden. Enya og Secret Garden er fin musikk å høre på i slike stunder.

Hadde det bare vært funnet opp noe slikt for nesa. Det nytter ikke å puste med munnen, for da høres jeg ut som en hund på en varm sommerdag. Dessuten må jeg konsentrere meg for å klare og puste med kun munnen, og konsentrasjon er ikke noe jeg er spesielt flink til. Dermed sitter jeg der da og puster inn luktene. Luktene som blir forsterket når hodet verker.

Mannen som sitter bak meg har ikke pusset tennene på flere dager. Han er nok en liten smugdranker, ut ifra den gamle alkoholånden hans å dømme. Den kjekke mannen i slutten av tjueårene, som sitter ved siden av meg har dårlig mage. Han sender ut små smygere med jevne mellomrom, og håper vel at jeg tror det er noen andre. Men jeg er ikke dum. Jeg vet at selv kjekke gutter fiser. Ungen som ligger i barnevogna si har bæsjet. Den middelaldrende mannen svetter og han glemte nok å ta på seg deodorant i dag. Ungjenta på bakerste rad glemte å sminke seg og ordne håret. Hun fikser håret med litt hårspray (hvem gjør forresten det på bussen?!). Den eldre damen med pelskåpen fra 1800-og-frys-ihjel sitter på femte rad og ser fisefin ut. Hun har håndvesken sin i fanget og sitter rett i ryggen. Trekker ikke på en mine. Hun har trolig brukt opp halve gammeldame-parfymen sin i dag. Det lukter fisefin mormor på lang vei. Da jeg gikk bak henne på vei til bussholdeplassen, kunne jeg kjenne parfymelukten hennes på fem meters avstand. Kanskje hun følte at pelskåpa luktet litt for mye dyr og sprayet den med godlukt. Hvem vet?

Alt jeg vet er at folk tenker lite på hvordan de lukter på bussen. Takket være andre har jeg blitt mer obs på min egen kroppslukt. Hvis jeg har glemt å pusse tennene, passer jeg på å puste med munnen godt lukket. Jeg tar aldri på meg mye parfyme, bare akkurat nok til at man kan kjenne lukta hvis man lener seg mot meg. Jeg fiser ikke. Herregud. Jeg kan godt forstå at folk med for eksempel KOLS ikke kan ta bussen. Jeg som er funksjonsfrisk kveles nesten av luktene!

Uansett, jeg har som sagt slitt med migrene de siste dagene. Der har dere grunnen til at jeg har vært fraværende. Jeg kommer plutselig tilbake. Uten migrene.


Røde striper

Jeg tok meg fri fra skolen i går for sitte hårmodell ei venninne som hadde prøve. Man skulle tro jeg fikk sove litt lengere, siden jeg ikke skulle på skolen. Det skjedde ikke. Jeg skulle ønske jeg var en person som våknet om morgenen uten å være trøtt og sur. Heldigvis måtte jeg ta buss i sammenlagt en time for å komme meg dit, og fikk sovet ut litt på bussen. Flashback til siste året på videregående. Da gikk jeg nemlig på den skolen hun hadde prøven på. Mange herlige minner fra da jeg sovnet på bussen og folk kastet appelsinbåter på meg om morgenen. Jeg kan ikke forstå at de turte det med tanke på hvor sint, stygg og ekkel jeg er når jeg er trøtt. Bildet under tok jeg akkurat da jeg gjespet, og jeg har konludert meg fram til at jeg må slutte å gjespe offentlig. Det er en grunn til at gjesping offentlig blir sett på som noe uhøflig. Ingen ser fine ut når de gjesper.



Venninna mi gjorde egentlig ikke noe spesielt
annerledes med håret mitt. Siden jeg har planlagt å spare til lang pannelugg, fant vi ut at det var lurest å bytte side jeg har skillen min på. Helt fram til jeg startet på videregående hadde jeg midtskill og lang panneluff. Det så grusomt ut. Da venninnene mine tok mot til seg og sa i fra om at jeg kanskje skulle vurdere en sideskill istedet, tok jeg sideskillen på høyre side. Jeg har i alle år siden den gang irritert meg grønn og grå over at panneluggen aldri ville ligge mot venstre. Jeg har noen søte små kværviller (for å blande inn trøndersk i et ord som sikkert ikke finnes) der, som gjorde til at panneluggen delte seg og ville ligge i forskjellige retninger.

Det tok meg og venninna mi over ett år på å finne ut at vi kanskje kunne prøve å bytte side jeg har skillen min på. I ett år, helt siden jeg startet å sitte modell for henne, har hun irritert seg over disse grusomme kværrvillene. Jeg har irritert meg over dem i fem år. Det har aldri falt meg inn å flytte skillen til den andre siden. Det er ikke naturlig for meg med forandringer, jeg er jo et vanemenneske og er veldig lite impulsiv. Skjønt når det kommer til hår kunne jeg ikke gitt mer faen i hva folk gjør med det. Det er jo bare hår. Uansett, det viste seg at luggen legger seg naturlig den andre veien, så nå har jeg byttet side jeg har sideskillen min på. Det er stort det! For meg altså. Et stort skritt for Lotte, resten av verden kunne ikke gitt mer faen.

Oppgaven på prøven hennes var ikke bare å klippe, det var også farging av hår. Jeg stiller gladelig opp når det er snakk om gratis hårfarging. Resultatet var en litt mørkere nyanse av det jeg hadde fra før av, samt røde striper som glir fint inn. Jeg ble ganske så fornøyd. Jeg liker røde striper. Spesielt når de er mer rødbrune og gir et fint spill i håret.





Før- og etterbilde. Det slo meg nettopp nå at jeg burde ha tatt etterbildet med en gang jeg hadde vært hos venninna mi. Bildet ble tatt i dag, og håret er ikke akkurat noe pent i dag. Kanskje jeg tar et finere bilde når jeg har dusjet og håret ikke er påvirket av den urolige søvnen min. Mobilkameraet gir ikke akkurat rettferdighet ovenfor håret heller. Man ser iallefall at jeg har byttet side på skillen, at håret er litt kortere og man kan så vidt skimte de røde stripene.

Oi, herregud som jeg babler. Jeg har bare ligget i senga i hele dag, og formen har ikke vært noe bra. Dessuten er jeg underernært på sosial omgang. Jeg får litt munndiare/skrivediare i slike stunder. Det resulterer i slike lange, kjedelige innlegg der jeg kveler dere med unyttig informasjon om sideskillen min.


Ikke noe poeng

Jeg har gått på en liten smell igjen, og er helt utslitt på alle områder. Det er mulig det skyldes at Joakim med 90% sikkerhet har smittet meg med snørret sitt. Dette til tross for at jeg har pakket i meg så masse c-vitaminer at jeg snart pisser appelsiner. Jeg har vondt i hele kroppen, hodet verker, musklene er stive, huden svir, jeg er slapp og er konstant trøtt. Dessverre har jeg ikke tid til å bli syk, så jeg møter opp på skolen og sover der i stedet.

Når skoledagen er over sover jeg hele veien hjem. Snorker litt slik at sidemannen min på bussen kan le av meg. Når jeg kommer hjem kler jeg av meg og legger meg i senga med pc'n. Der blir jeg helt til jeg går og pusser tennene for å ta kveld.

Med andre ord har jeg de siste kveldene kun sittet i senga med pc'n. Jeg har sett en og en halv sesong av Privat Praksis. Jeg har spilt massevis på King.com. At jeg har laget meg en bruker på King.com er forresten et klart bevis på at jeg sliter litt med spillegalskap. Dette ble bekreftet av filmen Joakim viste meg i sted. Han filmet meg mens jeg satt i senga og spilte. På filmen prøvde han å få kontakt med meg, alt han fikk til svar var: "Joakim, la mæ vær. Æ SPILLE!". Jeg har herved ingen rett til å klage på at han spiller for mye cs og wow.

Jeg hadde virkelig ikke noe poeng med dette innlegget. Nå skal jeg hente meg en appelsin, se mer Privat Praksis og vurdere for og i mot om jeg egentlig gidder å se Paradise Hotel. Jeg tror kanskje jeg begynner å bli voksen, for jeg fikk magesår av å se på det i går.

Det tikket forresten inn en grusomt stygg sms fra mormor i sted. Jeg svelgte drikken i feil hull og fikk hosteanfall, mens Joakim lo så mye at en snørrboble på størrelse med en fotball sprakk i trynet på han.
" Ei blondina traff ein neger i ein bar, tok han med hjæm og sa:
- Bind mæ te sænga å gjær det som negran e bæst på!
Negeren batt ho te sænga, stjal tvèn, videoen, stereoen og stakk ;)
"
Vel, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst av at mormor sender meg grisemeldinger eller at hun spyttet ut slike rasistiske utsagn.


Hvor ærlige er dere?

Jeg har alltid trodd at mobilkameraet mitt gjør meg styggere enn jeg egentlig er, men tydeligvis er det motsatt. Hadde dere sett hvordan håret virkelig var etter at frisøren tok ut hårrullene, hadde dere ikke sagt at det var pent. Det var grusomt. Jeg så ut som en blanding av en puddelrocker, mamma fra 90-tallet og Tore Strømøy.

Heldigvis satt jeg bare hårmodell for en venninne som øvde seg på å rulle opp hår. Jeg har tidligere vurdert å ta permanent, bare for å prøve det, men etter håropprullinga innså jeg at jeg foretrekker rett hår best. Venninna mi sa faktisk direkte til meg at jeg ikke kler krøller, og hun sier slikt rett ut. Hun har forøvrig bestemt at jeg skal la panneluggen gro nå. Hun har nemlig en teori om at det kommer til å passe meg bedre.

Hvor ærlige var dere egentlig? To av ti stykker sa rett ut at jeg kler rett hår best. Fire av ti sa at det sikkert ble penere hvis håret fikk legge seg. De andre sa rett og slett at det var fint. Jeg mistenker at dere som sa det kom til å legge seg egentlig syntes at jeg ikke kledde dette. Dere bare forsøkte å pakke inn at dere ikke likte det. Har jeg rett?

Jeg gjorde dette for å sjekke hvor ærlige dere egentlig er. Mange velger å lyve framfor å være ærlig, spesielt hvis de er redd for at det kan såre. Det har jeg full forståelse for, og jeg er ikke akkurat noe bedre på det området selv. Av og til er det lettere å ta en liten hvit løgn, framfor å risikere og såre noen. Hvis ei venninne av meg hadde brukt masse penger på noe som egentlig fikk henne til å se ut som en overvektig flodhest fra verdensrommet, som hun var veldig stolt av, så vet jeg helt ærlig ikke om jeg hadde turt å fortelle henne sannheten. Man vil jo helst ikke såre noen man er glad i, men man vil jo heller ikke at den personen skal gå rundt og se ut som noe de oppdaget og dokumenterte i Hessdalen.

Hvor ærlige er dere? Hadde dere kunnet fortalt en venn at den nye buksa gir henne fire rumpeballer? Nå som dere vet at jeg ikke har brukt masse penger på en permanent, synes dere helt ærlig at jeg kledde det? Eller synes dere jeg kler rett hår best?


Vært hos frisøren

Jeg tok meg en tur til frisøren i dag. Følte at jeg trengte en forandring. Det sies at man føler seg så mye bedre etter man har gjort en liten forandring. Det er sant som de sier. Jeg har alltid hatt lyst til å prøve permanent, og i dag tok jeg skrittet. Altså, jeg tok ikke permanent i skrittet. Dere skjønner hva jeg mener.








Jeg er litt usikker på om jeg liker resultatet eller ikke. Frisøren sa at det kommer til å legge seg litt finere snart. Jeg minner litt om mamma på begynnelsen av 90-tallet egentlig. Da jeg sendte henne et bilde, sa hun at hun likte den nye hårsveisen min. Jeg tror hun lengter litt tilbake til sine beste år.

Så, hva synes dere? Skal jeg beholde håret slik eller ikke? Jeg vil dere skal være helt ærlig. Hvis det ser helt grusomt ut, ønsker jeg ikke at folk skal le bak ryggen min bare fordi en gjeng med blogglesere ikke hadde bein i nesa til å være ærlig.


Du må bruke det som er inni firkanten her

- Du bare gjør sånn og sånn og sånn og bla bla bla.
- Åja, ehh.. Hæ?

Jeg hadde sikkert spurt henne for femte gang om den samme tingen. Jeg hadde det litt tungt for å forstå hva det var hun mente. At tankene mine vandret til andre temaer hver gang hun svarte meg hjalp nok ikke på forståelsen. Jeg prøvde virkelig å fokusere, problemet var bare det at jeg var så fordømt sliten. Det hadde vært en lang dag og med alt bråket inne på laboratoriet hadde jeg store problemer med å få med meg hva hun sa. Det var viktig at jeg fikk det med meg, siden jeg faktisk skulle skrive en obligatorisk rapport om akkurat dette.

- Så hvordan vil du jeg skal skrive dette da? Jeg ser du har skrevet ned en mal på tavla, men jeg skjønner rett og slett ikke tankegangen din. Kanskje du kan utbrodere litt, slik at jeg er sikker på at jeg gjør det rett.

Det var et ærlig spørsmål. At hun hadde forsøkt å forklare dette tidligere hjalp nok ikke på humøret hennes. Jeg så at hun var utålmodig. Likevel ble jeg litt sjokkert over hvor sint hun ble.

- Du må bruke det som er inni den firkanten her, sa hun med hevet stemme samtidig som hun tegnet en firkant rundt hodet sitt med hendene. Deretter snudde hun på hælen og marsjerte vekk. Igjen sto jeg med et rødt og forbauset ansiktsutrykk. Litt småsjokkert. Litt fornærmet. Litt ydmyket. Og veldig sint.

Hvis hun vil at vi skal levere perfekte rapporter bør hun skrive bedre maler og forklare bedre. Så enkelt er det. Hvis hun ender opp med fjorten rapporter, som ikke tilfredsstiller og dermed må gjøres om igjen, får det være hennes problem. Det er hun som får mer arbeid med å rette dem. Ikke mitt problem. Jeg har nemlig problemer med å bruke det som er inni firkanten.


Det finnes barn der ute som du kan hjelpe

For en stund tilbake nevnte jeg at jeg gjerne vil dra til Afrika og jobbe som frivillig. Jeg vil så gjerne gi noe til de som trenger det mest. Det ser ikke ut til at det blir noe av dette for min del denne sommeren, da jeg er kort på både penger og tid. En gang i løpet av livet skal jeg gjøre noe aktivt for å hjelpe, bare ikke i år. Det jeg derimot har store planer om å gjøre, er å bidra med litt penger. Marimusa reiser nemlig til Sør-Afrika snart, der hun skal jobbe som frivillig på et barnehjem kalt Home of Hope.

På dette barnehjemmet bor det mishandlede og hiv-smittede barn i alderen fra 0 til 6 år. De får en ny sjanse i livet, takket være barnehjemmet. Dessverre har barnehjemmet dårlig økonomi, og det resulteter i at de små ikke får alt de fortjener. Bleier blir skiftet når det er høyst nødvendig, og det kan kun brukes 6 våtservietter hver dag. 6 våtservietter på ca 30 barn. Det gjør vondt å tenke på.

Mari har startet en innsamlingsaksjon, der alle som vil bidra kan donere bort litt penger. Jeg er student, og lever på lånekassa. Selv har jeg ikke rævva full av penger, men jeg skal uansett gi penger. Pengene går til barna. Derfor oppfordrer jeg nå alle dere som leser dette å bidra litt dere også. Målet til Mari er å dra nedover neste fredag med 10 000 kr. Vil du også hjelpe henne med dette?

Hvor mye du eventuelt vil donere er opp til deg, de setter pris på det uansett. Tenk deg hvor lite 50 kroner er for deg, men hvor mye det er for barna på barnehjemmet. Selv skal jeg overføre 200 kroner. For min del betyr det at jeg må droppe å kjøpe skolemat i kantina et par dager, og det gjør meg ingenting når jeg vet hvor mye det betyr for de små.



Kontonummeret er:  4230 55 37890



Et bilde fra barnehjemmet


Hjelp til å samle inn penger til Home of Hope
, slik at de kan kjøpe inn bleier, våtservietter, håndduker, pledd og noen leker. Det finnes folk der ute som trenger hjelp, og her har du en sjanse til å hjelpe noen. Du vet at pengene går direkte til barna. De har hatt en urettferdig og fæl start på livet, hjelp til med å gi de en bedre hverdag.

Her finner du link til barnehjemmet: http://www.homeofhope.co.za/index.php

"Home of Hope is a very special place providing safety and care for babies and young children until they can be placed in a suitable new home. This is an especially rewarding project where volunteers are able to see the positive difference their caring contribution makes to the lives of some very special babies and young children. The children come from varying backgrounds, some abandoned in dustbins, others abused, neglected, raped or infected with HIV. Volunteers are so important to this project and will play a real part in caring for these children."


Hun var høygravid- og hun røyket

I dagens samfunn er det en del fokus på gravide og hva man bør gjøre- og ikke gjøre. Røyking har i mange år vært et stort nei, og jeg tør påstå at de fleste vet at røyking skader fosteret. Det er nettopp av den grunn at jeg blir forskrekket når jeg ser gravide røyke.

Det er helt forståelig at man er avhengig av røyk, og at det er vanskelig å slutte. Jeg er selv avhengig av snus, og vet hvordan akkurat det der er. Likevel hadde jeg sluttet på dagen om en graviditetstest lyste positivt mot meg. Når man ikke engang er villig til å stumpe røyken for babyen sin, hvor mye bryr man seg egentlig da?

Det er lenge siden man trodde at røyking ikke kunne skade fosteret. Fremdeles er det 17% av de gravide som røyker. Jeg kan ikke forstå hvordan noen vil påføre det uskyldet fosteret sitt slike plager. Nikotin får blodårene i morkaken til å trekke seg sammen, noe som fører til at fosteret får mindre oksygen og næring. I tillegg kommer alle de andre kjemiske stoffene man inhalerer når man røyker. Snus skader like mye. De kjemiske stoffene går over i morens blod, og derfra tar de veien til morkaken. Er ikke de røykende gravide klare over dette? Eller er de rett og slett egoistiske og dumme?




Bilde fra google (røyking og graviditet)


Hvis man er gravid uten å vite det
, så kan man ikke klandre mødrene for å skade fosteret. Man tror jo gjerne at de stumper røyken med en gang de finner ut av graviditeten. Jeg forventer iallefall det. De har ingen rett til å tvinge på fosteret alle plagene røyking og snusing medfører. Fosteret har ikke noe annet valg enn å ligge der i mors mage og motta alle de skadelige stoffene. Det er urettferdig!

Da jeg gikk hjem fra skolen i dag gikk det en gravid kvinne foran meg. Hun var noen få år eldre enn meg, vil jeg tro. Da jeg oppdaget røyken i hånda hennes stoppet jeg opp et øyeblikk. Jeg ble rett og slett sjokkert. Hun var høygravid. Jeg ble fryktelig sint. Hun kunne overhodet ikke bruke unnskyldningen: "Jeg visste ikke at jeg var gravid". Hun hadde ingen unnskyldning for at hun pattet på den røyken!

Jeg blir så frustrert. Synes du det er greit at gravide røyker?


Rumpeglaner

Jeg liker å se på andres rumper. Det er ingen hemmelighet. Her om dagen satt jeg og ei klassevenninne i kantina på skolen. Vi satt der og spiste lunsjen vår, pratet og diskuterte hvilke skoleoppgaver vi skulle jobbe med framover. Plutselig merket jeg at hun ble distrahert. Jeg fulgte blikket hennes og oppdaget hva hun ble så fascinert over.

- Det var ei fin rumpe, sa hun.
- Hvilken rumpe? spurte jeg.
- Den der vel, sa hun og pekte.
- Det var ei lita rumpe, kommenterte jeg.
- Jeg synes det er fint jeg, sa hun med et sukk.
- Se på buksa hennes da, den er så langt opp at rumpeballene blir skilt, sa jeg og demonstrerte med hendene hva jeg mente.

Plutselig snur hun seg med rumpa mot oss, hun trekker opp buksa ekstra mye og bøyer seg framover - som for å vise at hun hadde oppdaget at vi glante og diskuterte rumpa hennes.

Tydeligvis holder det ikke at kantinen er full av folk som bråker. Glaner en lenge nok, og demonstrerer nok med hendene blir man uansett oppdaget. Så da sitter man der og føler seg som en rumpestalker. Man føler seg som de stygge, patetiske mennene i amerikanske filmer som glaner på damer. Det er lite gøy.

Jeg - Lotte - er en rumpeglaner. Jeg liker å se på andres rumper. Rumper er fint. Jeg liker å diskutere andres rumper. Jeg liker å ta på andres rumper, skjønt jeg holder fingrene for meg selv mesteparten av tida.

Jeg lurer på hvem rumpejenta var. Håper jeg ikke støter på henne på skolen noen gang i framtiden. Det kan bli flaut.


Om det å studere bachelor i bioingeniør

Det er kun to eneste grunn til at jeg fremdeles går bioingeniør, og det er et ønske om å bli bioingeniør og klassevenninnene mine. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke holdt ut. Det sies at førsteåret på en bachelor er det tøffeste, fordi de skal kvitte seg med ugresset. Ugresset som bare sitter der og egentlig ikke duger til en dritt. Det er visst ikke så lett å bli kvitt ugress, for det skal sies at HiST virkelig står på for å kvitte seg med oss!

Lange skoledager, fra åtte til fire. Vi har i gjennomsnitt fire innleveringer i uken. Med innleveringer menes obligatoriske øvinger i analytisk kjemi, organisk kjemi, statistikk, dataoppgaver/Exeloppgaver og kjemirapporter. Hver øving tar som regel minst 4 timer å gjøre. Analytisk kjemiøvinger tar oftest lengere tid, da de er grusomt vanskelige.

Jeg gikk gjennom timeplanen i sted, og fant ut at vi har mindre undervisning framover. Dette betyr flere fritimer som kan brukes på alle innleveringene. Her har dere et eksempel fra uke 11 og 12.





Disse to ukene er stappet fulle av innleveringer, som er der kun for å gi oss studenter magesår. Og kanskje fordi det er meningen vi skal lære noe. Ikke vet jeg, for jeg har ikke tid til å fundere over saken. Jeg må nemlig gjøre kjemiøvinger! Til tross for alle innleveringene de to ukene, kjenner jeg en lettelse. Alle de hvite feltene sier at jeg har fri, og dermed kan jeg planlegge litt selv. Når vi har undervisning hver dag fra åtte til fire, er det sjeldent jeg er i form til å jobbe med studier etter skoledagen er over. Man må være supermann for å ha overskudd til alt. For min del vil det si at jeg ikke får tid til å lese på egen hånd, jeg får ikke tid til å gjøre noe i mitt tempo. Jeg må bare forsøke så godt jeg kan å henge på, samt møte opp på flest mulig forelesninger for å lære av lærerne (enkelte av dem kan ikke engang å lære bort).

Jeg har alltid trodd at høgskolen handlet om selvstudium. Jeg trodde vi selv kunne velge om vi ville møte opp på forelesninger, eller om vi heller ville studere på egen hånd. Som bioingeniørstudent har du ikke noe valg. Du må møte opp. Spesielt hvis du skal få innlevert og få det godkjent. Får du det ikke godkjent, får du ikke ta eksamen. Tar du ikke eksamen får du ikke fortsette til neste år. Fortsetter du ikke til neste år blir du ikke bioingeniør.

Hvis du mot all forventning skulle stryke på en eksamen, får du en sjanse etter sommerferien til å ta den opp igjen. Stryker du på den, får du seg deg om etter en annen utdanning.

Om jeg vil anbefale dette studiet til andre? Du skal ha jævlig lyst til å bli bioingeniør for å holde ut dette studiet. Du må ha et pågangsmot uten like for å gjøre det bra. Du må være veldig god i matte og kjemi for å kunne henge med (jeg er ingen av delene, og strøk på matte). Du må tåle blod og det å ta blodprøver. Studentene øver seg på blodprøvetaking på hverandre. Personlig ville jeg heller latt hele klassen ta blodprøver av meg hver eneste dag, framfor å ha matte og kjemi.



Mange har allerede sluttet hittil, enda flere kommer til å slutte etter sommeren. Jeg vet ikke enda om jeg er en av dem. Det eneste jeg vet er at hver gang jeg nevner at jeg ønsker å slutte til Joakim eller til de i klassen, så får jeg kjeft. Jeg skal ikke være svak. Jeg skal holde tenna sammen og gjøre så godt jeg kan. Går det ikke, så går det ikke. Slutter jeg så sitter jeg igjen med et år av livet mitt kastet bort, og en haug med studielån jeg må nedbetale.



Jeg har et ønske om å bli bioingeniør
, og jeg har bestemt meg for å stå på. Det kommer til å koste meg blod, svette og tårer. Kanskje mest blod. Jeg går jo tross alt bioingeniør. Blodprøvetaking. Du skjønner poenget.



Det er ikke sunt

I forrige uke skrev jeg at jeg er fryktelig sint for tiden. Charlotte hadde en fin teori jeg ikke ser vekk i fra.



Jeg har fortrengt alt av negative følelser de siste månedene, spesielt etter nedturen da jeg strøk på matteeksamen. Til tross for at jeg har vært helt utslitt, har jeg stått på så godt jeg kan for å møte opp på skolen og jobbe med innleveringene. Vi har i gjennomsnitt fire obligatoriske innleveringer i uken. I tillegg har vi ofte undervisning til klokken fire. De få fritimene jeg har om dagene, bruker jeg på å jobbe med innleveringer. Jeg rekker så vidt å levere en innlevering før den neste puster dårlig ånde i trynet på meg. Jeg hater dårlig ånde.

Det har vært et ork, og jeg har ikke klart å senke skuldrene et eneste sekund. Alt av sinne, frustrasjon og nedstemthet har jeg stengt inne i et rom langt bak i hodet. Alle de negative tankene som fortalte meg at jeg ikke strekker til, at jeg er elendig på skolen, at jeg er en elendig venn og en elendig kjæreste- har jeg forsøkt å overse. Det er vanskelig å være en god venn og en god kjæreste, når en er helt utslitt etter at skoledagen er over. Man kan ikke strekke til på alt. Det har jeg innsett.

Nå har det seg kanskje slik at det å fortrenge slike følelser, ikke er så sunt som en skulle tro. Fortrengte følelser har det med å sprette fram når man minst venter det. I mitt tilfelle har følelsene sneket seg ut gjennom sinne. Jeg har omgjort alle de triste følelsene til sinne, og hver eneste dag våkner jeg opp med en surmunn. Jeg smiler nesten ikke lengere. Jeg føler et intenst sinne mot alle som maser på meg, eller rett og slett snakker til meg.

I går fikk jeg også en liten nedtur, der jeg bare lå i senga og gråt. Alt stresset, all frustrasjonen og alt ville ut. Jeg lot det slippe ut, og er ikke like sliten i dag som jeg har vært i det siste. Jeg er ikke fullt så sint (hvis vi ser vekk i fra at jeg er mislykket på skolen og ikke engang greier analytisk kjemi) og jeg smiler litt. Litt.

Poenget mitt er at det er sunt å slippe ut negative følelser, istedet for å samle på dem. Jeg er lei av å være så sint hele tiden. Stakkars Joakim gjør alt han kan for å få meg i bedre humør. Han er den snilleste på jord mot meg, og likevel starter jeg dagen med å kjefte han ørene full. I dag dro jeg innom butikken for å kjøpe "unnskyld"-gave til Joakim. En cola og en Litago sjokomelk. Håper han tilgir meg for at jeg er en bitch.

Fritt for å være mindre bitch framover.


Harry-harry-harrytur!

Da vekkerklokka ringte kvart over åtte i morges, holdt jeg seriøst på å spy. Det var jo lørdag! Hvem er det som frivillig står opp før klokken tolv på en lørdag? Jeg, tydeligvis.

Man må visst stå opp tidlig hvis man skal ta fleskbussen til Sverige. Harrytur er saker! Kjøpte masse alkohol, åtte ti-pakninger med Capri Sonne (kostet 45 kr for to ti-pakninger, mens i Norge koster det 44 kr for en fem-pakning!) og masse snus. Nå har jeg snus ut påske, tror jeg. Det er digg. Kjøpte bacon også, så klart. Det er ikke harrytur, med mindre man kjøper bacon og snus!




Harry-harry, hei hei, harry-harry, hei!


Resten av dagen skal jeg slappe av.
Det er deilig med helg, og tenk hvor mye jeg har fått ut av dagen! Det å stå opp før klokken ni på lørdager er visst ikke så dumt. Skjønt jeg tenkte ikke direkte positivt om det i morges..


The sweetest thing

Hun er en player. Hun gir faen i Mr. Right. Hun vil ha Mr. Right Now. Ingen mann vil noen gang få henne til å binde seg. Jenta drar på byen, danser og koser seg. Hun møter en fyr, som gir henne et skikkelig dårlig førsteinntrykk. Hun kaller ham en kødd. De krangler. De blir venner. Danser, flørter og koser seg. Han forteller henne at han skal i bryllup om noen dager. Hun klarer ikke å slutte å tenke på han. Venninnen hennes blir lei av at hun maser så mye om han, så hun drar likegreit med seg den kjærlighetssyke venninnen til bryllupet. De møter opp, og oppdager at det er han som er brudgommen! Verden går i tusen knas, og rimelig ydmyket reiser de hjem igjen. I tre timer hadde de kjørt for å møte han. Jenta blir trist og føler at livet ikke er like bra, slik det var før hun møtte han. Tiden går og hun kjemper seg gjennom den plutselige krisen i livet sitt. Hun tenker fremdeles på han, men forsøker å kose seg på byturer likevel. Danser og flørter med gutter. Plutselig en kveld sitter han utenfor huset hennes. Han erklærer at han ikke giftet seg likevel. De kysser og gifter seg. Alle levde lykkelig i alle sine dager.

Sukk.. Denne filmen har jo alt! Hvem visste at det er så lett å finne sin sjelefrende? Ekte, sann kjærlighet innpakket i mye drama. Det spiller ingen rolle hvor mye dritt som skjer underveis, fordi det ender alltid godt. Man blir gift og lever lykkelig i alle sine dager. Det er jo slik det er! Filmen setter virkelig fokus på sannheten. Tenk at man bare kan dra på byen, og plutselig møte drømmemannen?! Sykt at man kan vite det allerede etter en kveld at man har møtt på drømmemannen. Det å kjøre i tre timer for å møte han uanmeldt er jo helt normalt. Gutter elsker slikt! Det sier seg selv at de gjerne vil at du skal stalke dem etter første møte. Det viser jo at du er interessert. Når sant skal sies, så er jo de interessert i deg. For det er slik det fungerer. Man møter en person, og bim-sala-bim, så er man forelsket. For resten av livet.

Jeg elsker egentlig slike jentefilmer. Romantiske komedier. Det er godteri det. Jeg blir litt forelsket. Svever rundt på en rosa sky der jeg innbiler meg at alle gutter er romantiske. Innbiler meg at Joakim skal komme dansende inn døra med en bukett roser, mens han roper ut at han elsker meg over alt på jord. Jeg blir raskt revet ned fra den rosa skyen når han kommer inn på rommet uten roser. Det han gjør er å slippe en diger fis, som slettes ikke lukter slik en bukett roser gjør, som sitter igjen i både tak og vegger i flere timer i ettertid. Deretter erklærer han så klart at han elsker meg. Men det er kun fordi jeg kjeppjager han med luktfjernerflaska. Hverdagsromantikk kalles det.

Første gang jeg møtte Joakim, samme kveld som jeg kysset han for første gang, var forresten ute på byen. Vi var dritings, og husker egentlig ikke stort av det. Jaja, kanskje slike filmer har et snev av sannhet. Venninnene mine og jeg gjør forresten slik hver gang vi spiser ute (se film under). Ren rutine.


Sinna-sinna-sinna-Lotte

- Dæven han steike, huttetu med satan i Japan og andre drittskapninga. Det va som faen. Drittdag. Drittklær. Drittmørke. Drittkulde. Drittkvise. Dritt. Dritt. Dritt. Ååååh!

Jeg våknet i morges, og så svart. Jeg stirret rett i taket og startet dagen med å banne høylydt, mens jeg fortvilt forsøkte å få på meg klærne. Klærne hadde på merkelig vis havnet på vranga. Rommet var på merkelig vis iskaldt. Mobilen ringte på merkelig vis alt for tidlig ut i fra mine beregninger. Skjønt jeg lett kan beregne ting til min fordel. Hadde det vært opp til min frie vilje, hadde jeg sovet fram til i morgen.

Slik ble det ikke. Jeg måtte komme meg på skolen, til den helsikes obligatoriske undervisninga. Jeg rakk ikke spise frokost. Jeg glemte å pusse tennene. Bussen var stappfull. Personen foran meg luktet gammelt egg. Ingen av sangene på Ipoden min fristet. Nakken verket. Jeg hadde vondt i magen. Og jeg var trøtt.

At jeg er morgengretten er fremdeles ingen hemmelighet. Jeg er jo det hver gang jeg må stå opp tidlig, og faktisk enkelte dager der jeg har fått sove lenge også. Normalt avtar surheta mi utover dagen, forutsatt at jeg får i meg mat og drikke. Det skjedde ikke i dag. Fire timer etter at jeg hadde bannet meg igjennom morgenen var jeg fremdeles sint. Jeg hadde spist mat og drukket masse. Det hjalp ikke.

På et tidspunkt hørte jeg det buldre inne i hodet mitt. Som torden, vet dere. Jeg kjente en varm og ekkel følelse strømme gjennom kroppen min. Den startet nederst i magen og gikk oppover helt til den traff hodet, der den vokste og holdt på å eksplodere. Der og da klarte jeg ikke å oppfatte hva visse personer sa til meg, det eneste jeg hørte var brølet inne i hodet mitt. Jeg fikk bilder på hornhinna om at jeg plutselig vokste meg stor som Hulken, tok tak i stolen og dænget til den jævla.... vel, det tar vi en annen gang.

Jeg er så sint! Og jeg kan på ingen måte forstå hvorfor jeg er så sint. Jeg bare er det. Derfor har jeg holdt meg innendørs i dag, i trygg avstand fra alle andre medmennesker her på jorden. Nå gleder jeg meg til Joakim kommer hjem fra skolen. Kanskje han vil ta i mot noen slag. Neida. Joda. Nei.

Dessuten har det vært litt ubehagelig i magen min de siste dagene. Jeg klarer ikke helt forklare det. Første gang jeg kjente det, føltes det som om hjertet mitt hadde forflyttet seg til rett over navlen. Jeg trodde nesten at en diger arterie skulle til å sprekke. Andre gangen kjentes det ut som om tarmene mine var forvandlet til en ål, som snurret på seg. Etter det har det vært på forskjellige steder, og det er omtrent den samme følelsen som andre gangen. I dag var det på venstre side, omtrent der jeg vil tro bukspyttkjertelen ligger. Jeg er jo litt hypokonder, og ser for meg at det er alt fra en tett blodåre til kreft. Har faktisk vært innom tanken på at jeg kan være gravid uten å vite det også, men hva er sannsynligheten for det da? Jeg har jo gått på p-piller konstant i 7 år og uten å glemme en eneste pille. Kanskje jeg bare har hatt mye gass i magen i det siste. Eller kanskje det er en bendelorm - æsj. Har du hørt om noe lignende?


Legekontroll på alle under 30 år

Det viktig å få i seg nok væske både før, underveis og etter en blodgivning. Dette erfarte jeg sist gang jeg ga blod, da jeg ble skikkelig dårlig etterpå. Det vil man jo ikke ha noe av, så derfor drakk jeg masse vann og iste denne gangen. Når man drikker mye, må man ofte på do. Jeg gikk på do rett før jeg dro hjem, og etter en halvtime holdt jeg på å pisse meg ut igjen. Bokstavelig talt. Jeg sto på butikken og kjente at blæra nærmest eksploderte. Likevel måtte jeg ha ostepølser. Man har ikke tid til å tisse når man skal kjøpe ostepølser. Ostepølser er viktig.


Nå har jeg kommet meg hjem, allerede tisset tre ganger på to timer og spist ostepølse. Jeg har bestilt opp de polvarene jeg skal kjøpe på harryturen til Sverige lørdag, og alt er bare fryd og gammen. Jeg lurer forresten på hvem som har ansvaret for oversettingen på disse sidene. Hvordan har de tid til å foreta legekontroll på alle kundene?


Alle hjerters dag

Ingen kan si at jeg ikke er romantisk. Det første jeg gjorde i morges da jeg stod opp var å løpe til butikken, kun for å kjøpe frokost til kjæresten min. Jeg kjøpte ferdigsmurt baguett og en iskald cola. Deretter brukte jeg ti minutter på å vekke den sure kjæresten min, som egentlig ville sove noen timer til. Da han til slutt begynte å bjeffe til meg, ble jeg så irritert at jeg dro til ham med puta. Happy Valentine, darling!

Denne dagen gjør meg litt småkvalm. Facebooken min blir spammet av alle kjæresteparene der ute, som overøser hverandre med romantiske og klissete veggmeldinger. Hjerter meg her, og hjerter meg der. Jada, det er valentines day i dag. Dere vet vi bor i Norge? Det er i USA de gir hverandre gaver og blomster på denne dagen. Her i Norge gjør vi det på vanlige ukedager, kun for å vise at vi bryr oss om den andre. Iallefall gjør Joakim og jeg det.

Hvorfor skal denne dagen være så spesiell? I et parforhold er alle dager spesielle. Det går ikke en eneste dag uten at Joakim og jeg gjør noe hyggelig for hverandre, kun for å vise hvor glad vi er i den andre. Valentines day er en dag funnet opp av de som vil tjene penger på idiotiske, elskovssyke par som ikke helt har forstått enda at man kan gjøre koselige ting og gi gaver til hverandre når som helst. Det er mer romantisk å bli overrasket av en uventet gave, enn å gå rundt på Valentines day og vite at man kommer til å få en gave kjæresten mest sannsynligvis ikke har lyst til å gi deg.

Og dette sier jeg ikke kun fordi Joakim har bannlyst denne dagen og har nektet å gi meg gave. Jeg er ikke bitter. Jeg har nemlig bestemt at han skal få lage middag i dag, og det er den beste gaven jeg noen gang kan få. Veien til hjertet går via magen, vet dere.

Alle hjerters dag, du liksom. Pfft.


Gi blod

Neste uke skal jeg gi blod. Blodet består av røde blodlegemer, hvite blodlegemer og blodplater. Når du gir blod skiller de disse fra hverandre og bruker alt. Sist gang jeg ga blod fikk jeg vite at jeg har masse blodplater, noe de er interessert i. Problemet den gangen var at jeg noen dager tidligere hadde hatt migrene, og hadde tatt migrenemedisin. Migrenemedisinen min gjør til at de ikke kan bruke blodplatene (regler, schregler, tregler). Dette syntes jeg var litt synd, og bestemte meg da for å ikke ta verken migrenetabletter eller ibux (man kan visst ikke gi blodplater hvis man har tatt ibux noen dager før heller) 10 dager før neste blodgivning.

I forrigårs ble jeg innkalt som blodgiver, og tenkte at det passet jammen fint siden jeg ikke hadde tatt noen tabletter de siste dagene. I natt fikk jeg migrene, og det har fortsatt i hele dag. Jeg har ved flere anledninger hatt migrenemedisinen i hånda, klar til å ta den. Ved hver anledning har samvittigheten min vunnet. Helvete heller, jeg har masse blodplater de kan bade i og da synes jeg de skal få lov til det. For 100 år siden så brukte de ikke tabletter mot migrene. De bet sammen tennene og fortsatte med gårdsarbeidet. Derfor la jeg fra meg tablettene og fortsatte med matteoppgaver.

Det å gi blod er viktig, og om du kan gi blod - gjør det! Det gjør ikke vondt, i verste fall er det litt ubehagelig. Ubehagelig eller ikke, tenk på all den gode karmaen du sikrer deg og tenk på at du redder liv!


Jeg som er bioingeniørstudent kan ikke ha sprøyteskrekk. Blodprøvetaking er fredagskos.


Vil du vite mer om blodgivning? Gå inn på giblod.no.


Stinker mann

Ofte går jeg på butikken med planer om å kjøpe noe jeg trenger. Det være seg snus, tamponger eller deodorant. 6 av 10 ganger kommer hjem med massevis av varer, men ikke akkurat den tingen jeg i utgangspunktet dro til butikken for. I morges innså jeg at gårdagen var et slikt tilfelle.

Jeg sto på badet, trøtt og morgengretten. Da jeg innså at jeg var tom for deodorant fikk jeg panikk. What to do liksom? Akkurat da fikk jeg øye på deodoranten til Joakim. Jeg kunne vel ikke..? Det var krise. Bedre enn ingenting. Jeg gjorde det.

Hvorfor stinker det så mye mann av mannedeodoranter? Det stinker ikke så mye kjerring av damedeodoranter. Jeg fikk panikk og forsøkte å vaske vekk lukten. Det hjalp ikke. Selv ikke dusjing i parfyme hjalp mot lukta. Med halen mellom beina vandret jeg til bussen, vel vitende om at jeg stinket mann.

Jeg stinker fremdeles mann, men slipper iallefall å føle at jeg stinker svette. Hvor den ekle ideen om å låne Joakim sin deo kom fra, aner jeg ikke. Jeg tenker ikke klart om morgenen. Er alltid så trøtt og forvirret. De dårligste ideer kan virke glimrende i de tidlige morgentimene.

Når det er sagt, så låner visst Joakim og jeg ofte ting fra hverandre. I skrivende stund sniker Joakim seg ut med epilatoren min. Jeg lurer litt på hvor han har tenkt å bruke den. Jeg vil helst ikke tenke på det...



Hygiene, hva er det? Æsj.


To år har gått

Hei Grete.

Jeg vet ikke om de har pc'er og internett der oppe i himmelen, og uansett så tror jeg ikke du vet at jeg har en blogg. Likevel vil jeg skrive litt til deg her. For to år siden sto jeg på jobb da telefonen min ringte. Den beskjeden jeg fikk da glemmer jeg aldri. Jeg glemmer aldri hvordan føttene mine skalv og hvordan alt ble svart rundt meg.

Man kan aldri forberede seg på å miste noen som står en nær. Du ble revet så brått i fra oss, på en forferdelig urettferdig måte. Du etterlot deg to fantastiske barn, hvorav datteren din er bestevenninnen min og er en av de personene som betyr mest for meg i hele verden. Hun er som en lillesøster for meg, og du var som en slags reservemamma for meg.

Jeg tenker på deg hver eneste dag. Av og til snakker jeg til deg. Av og til føler jeg at du er der når jeg har det tungt. Når jeg har det vondt og tenker på deg, så er det en liten trøst. Jeg føler at du er der og at du vil gi meg en klem. Åh, som jeg savner de klemmene dine. Ikke en eneste person i hele verden kan å gi en klem slik du kunne. Måten du smilte med hele deg samtidig som du sa: "Husk at æ e kjempeglad i dæ, Lottemor. Godpia mi! Husk det!", deretter slo du armene dine rundt meg og ga meg en lang og varm klem. Du luktet så godt og var så varm. Du strålte kjærlighet og glede.

Jeg husker det. Jeg husker deg. Jeg husker at du var glad i meg. Jeg husker hvordan du var glad i alle. Jeg husker hvordan du viste til alle og enhver hvor glad du var i dem. Du var et fantastisk menneske, som kunne lyse opp en dårlig dag. Du hadde evnen til å få andre til å føle seg vel og komfortabel med seg selv.

Det er urettferdig at de beste personene blir tatt fra oss. Vi kunne trengt deg her nede, vet du. Du gjorde verden til et bedre sted. Kanskje gjør du himmelen til et bedre sted. For hvis himmelen finnes, så vet jeg du er der. Hvis det er slik at man etter døden bare går til et annet nivå med andre sjeler, så gjør du isåfall den plassen bedre. Jeg håper og tror vi møtes igjen, den dagen tiden er inne. Jeg ser fram til å se smilet ditt igjen. Jeg ser fram til å få en klem av deg igjen.

Hvis du hører meg når jeg snakker til deg og hvis du merker det når jeg tenker på deg, så vet du hvor mye du betyr for meg. Jeg tenner et lys for deg i kveld, og kommer til å tenke på alle de gode minnene du gav meg. Tusen takk for at du var til og tusen takk for at du ga meg så mye kjærlighet. Jeg savner deg.


Grete, Charlotte og meg (med kosebamsen til Charlotte og en rar trutmunn) for mange år siden.

Kjempeglad i deg Grete!


En gang Lotte, alltid Lotte

Det vanker visst straff på meg likevel. Jeg hadde planlagt alt, men jeg var så trøtt. Da vekkerklokka ringte, slumret jeg i 20 minutter. Bare tanken på å stå opp var grusom. Joakim lå ved siden av meg og var så varm. Det slo meg som en god ide å bli litt lengere i senga, bare for å varme meg på ham. Irriterende nok flyttet han seg unna hele tida. Jeg ville jo bare varme de kalde føttene mine! Da jeg til slutt sto opp, lå han halvveis oppover veggen i et fortvilt forsøk på å rømme fra de kalde føttene mine. Jeg var iallefall varm og litt mer våken. Så sto jeg opp, og ble kald med engang og følte at livet var over. Dritbra ide, Lotte. Den slo virkelig an!

Hvor ble det av den gode døgnrytmen min? Hvor ble det av morgenfuglen Lotte? Bortevekke. Poff. Jeg får vel bare innse realiteten. En gang Lotte, alltid Lotte. B-menneske og konstant forsinket.

Klassevenninna mi bare ga meg "blikket" da jeg løp inn i rommet. Blikket som viste at hun ikke var sjokkert over at jeg kom over et kvarter forsinket og at hun var skuffet. Jeg forsøkte å unnskylde meg med å si at jeg var så trøtt. Til svar fikk jeg: "Jaja, men jeg får iallefall noen å trene med da!". "You wish", tenkte jeg.

Det virker forresten som at jeg har pådratt meg noe omgangssykelignende greier, så nå tar jeg kvelden. Aua i magen.

Jau, god helg!


Det handler om planlegging

- Klokken ni i morgentidlig skal vi møtes. Klokken ni. Ikke klokken halv ti eller ti. Hører du det Lotte?
- Ja, klokken ni. Jeg skal komme dit tidsnok. Kanskje vi skal si halv ni istedet, slik at vi er sikker på at jeg kommer tidsnok.
- Hvis du ikke kommer klokken ni så får du en straff! Ja, du får en straff. Jeg tenker vi sier at straffen blir å være med meg på en treningstime! Hah!
- Okei, okei, okei. Jeg lover å komme tidsnok!!
- Fint, hvis du er flink kanskje vi kan kose oss med cola og potetgull også. Det er jo tross alt fredag i morgen.

Nå har det virkelig gått så langt at klassevenninnen min truer meg med straff hvis jeg ikke dukker opp tidsnok. Det viser hvor fæl uvanen min har blitt. For flere år siden var jeg alltid tidsnok, ofte kom jeg et kvarter før avtalt tid. Nå er jeg alltid en halvtime forsinket. Jeg skjønner at det er irriterende for de som må vente på meg, og jeg hater egentlig at det er blitt slik.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har kjeftet Joakim huden full fordi han er forsinket til avtaler. Alt for mange ganger har jeg stått ute i kulda og ventet på ham, mens sinnet har bygd seg opp. Det har alltid eksplodert med en gang jeg har satt meg inn i bila. Det svir litt å måtte innrømme at jeg minst like ille, om ikke verre.

En av de få tingene jeg alltid har sagt til Joakim når han har kommet med sine utallige unnskyldninger om hvorfor han er forsinket, er at det handler om prioriteringer og planlegging. Hvis man vet at man skal møtes klokken seks, så planlegger man det slik at man er der ca fem på seks. Det er ren høflighet. Jeg lukter en smule dobbeltmoral her.

Jeg er egentlig flink til å planlegge, men det er alltid noe annet viktig jeg må gjøre før jeg kan dra. Sånn i siste sekund. Det fører ofte til at jeg mister bussen, og dermed blir jeg minst ti minutter forsinket. Jeg må rett og slett forbedre meg, og det starter allerede i morgen tidlig!

Det handler om planlegging. Hvis jeg beregner at det tar 45 minutter med bussen, så må jeg dra klokken åtte for å rekke bussen. Hvis jeg står opp klokken halv åtte har jeg en halvtime på å ordne meg, så kan jeg spise frokost på skolen. Hvis jeg gjør klar skolesekken og alt annet før jeg legger meg, så sparer jeg tid på det. Se her, nå har jeg planlagt alt og kan umulig komme for sent i morgen tidlig!

Flinke Lotte. Håper jeg ikke forsover meg, da vanker det treningstime på meg.


Man må lide for skjønnheten

Det sies at man må lide for skjønnheten. Jeg har egentlig aldri helt tenkt over det ordtaket, da jeg gir en lang faen i skjønnheten min. Jeg foretrekker å være naturlig, og har stort sett alltid gått den veien. Til og med da jeg "datet" (et pent ord for sene netter og lange morgener etterfulgt av den kjente walk of shame) Joakim var jeg naturlig. Han visste hva han kjøpte, og nå er han stuck med en usminket, kvisete og grinete Lotte. Kjipt for ham at jeg ikke kom med en byttelappe.

Uansett, noe ofrer jeg jo for ham. Av og til pynter jeg meg, i helgene sminker jeg meg og jeg barberer meg på steder som burde barberes. I det minste. Dessuten dusjer jeg og pusser tennene. Til jul fikk jeg en epilator av Joakim, slik at jeg kan torturere meg selv for ham. Det var ikke før jeg prøvde epilatoren at ordtaket om å lide for skjønnheten virkelig gav mening. For de av dere som ikke vet hva en epilator er, så kan jeg opplyse dere om at det er en maskin som river ut hårene med en helvetes til fart.

I starten kjennes det ut som om noen brenner deg og stikker deg på samme tid. Etterhvert blir man så bedøvd at det kun svir litt. I sted hadde jeg epilert leggene, og følte meg modig. Jeg fant ut at lårene kunne trengt å få fjernet litt hår. Venninnene mine barberer lårene sine, så det ligger sikkert noe i det. Personlig har jeg aldri giddet å fjerne hår fra lårene, men en gang må jo bli den første.

I dag har jeg funnet ut to ting: 1. Lårene er mer følsomme enn leggene. 2. Jeg har veldig store lår. Etter å ha prøvd nederst på låret, rett ved kneet på venstre fot, tenkte jeg: "Dæven så store lår jeg har, dette kommer til å ta hele kvelden. En hel kveld med smerte... I'm out! Tar det til sommeren... Kanskje...". Da hadde jeg allerede torturert venstre lår såppas mye at jeg måtte gjøre det samme på høyre, slik at det ikke ble noen forskjell. Smerte.

Jeg fatter ikke hvorfor man må lide for skjønnheten. Skulle ønske alle gikk inn for å være stygg.



Jenta som gikk på døra

Her om dagen sto jeg knallrød i trynet og ville synke i bakken. Det gjorde vondt i nesa og sjela, og halve kantina stirret på meg. Da slo det meg at på enkelte områder har jeg ikke forandret meg stort siden jeg var 5 år gammel. Jeg liker fremdeles å sove, jeg elsker fremdeles å slikke av sjokoladedeigen når vi lager sjokoladekake, jeg er fremdeles mørkeredd og jeg er fremdeles like nysgjerrig.

Jeg har en uvane med å se overalt rundt meg mens jeg går, i stedet for å fokusere på det som skjer foran meg. Denne uvanen har resultert i en del småskader allerede fra barnsben av. Da jeg var seks syklet jeg ned en bakke, og typisk nok klarte jeg ikke å fokusere på det som skjedde foran meg. Det resulterte i tidenes tryning. Jeg slo haken min så ille at de kunne se hakebenet mitt, og jeg måtte sy sju sting. Da jeg var tre år krasjet jeg visstnok i et tre med trehjulssykkelen min og fikk meg et fint sår på overleppa. Da jeg var sju år krasjet jeg med utgangsdøra så ofte, at jeg stadig hadde verandaleppe. Da jeg var fem år presterte jeg å gå inn i et gjerde. Jeg var i barnehagen/førskolen og alle barna var på vei inn igjen. Vi gikk pent på rekke og rad, og jeg var først i rekka. Man kan ikke plassere meg foran det som skjer, for jeg må jo så klart få med meg alt! Nysgjerrige Lotte snudde seg og så bak seg mens hun gikk. Da hun snudde seg for å se framover var det plutselig en gjerdestolpe der. Resultatet? En Donaldkul i panna. Legen måtte suge ut alt blodet med en diger sprøyte.

Mye har ikke forandret seg siden jeg var lita og krasjet i gjerdestolper, trær og dører. Sammen med nysgjerrigheta mi sitter jeg igjen med et stygt arr under haka, et lite hvitt arr på overleppa og et hakk i panna. Jeg er fremdeles nysgjerrig og opplever flere nær-krasje-opplevelser daglig enn det som er sunt.

Man skulle tro at jeg hadde lært etter 19 år med krasjing. Stemmen i bakhodet sier at jeg skal fokusere foran meg, men nysgjerrigheta tar over og jeg bare få med meg alt det spennende som skjer rundt meg. Her om dagen skulle jeg gå gjennom noen store dører inne på sykehuset, og jeg trykket på den knappen som åpner dørene automatisk. Hvem kunne vel vite at de dørene kom mot meg? Ikke jeg iallefall, for jeg var mest opptatt med å snakke med de bak meg. Det gjorde vondt. Alle som satt i kantina så meg. Jeg hater at alle ser på meg under mine svake øyeblikk.

Så der sto jeg knallrød i trynet og gnikket nesa mi diskre, mens de jeg går på skole med lo så de grein. Når skal jeg lære?


Mannfolk og Creme Fraiche

Hvor mange mannfolk må til for å sjekke om man har alle ingrendiensene man trenger for å lage middag? Ingen, det er nemlig best å sjekke det selv.

- Hei! Jeg er på vei hjem fra skolen nå, skal jeg dra innom butikken og kjøpe inn til middag? spurte jeg Joakim da jeg vandret gjennom sentrum.
- Ja!! svarte Joakim, tydelig lettet fordi han skulle slippe og dra på butikken.
- Jeg tenkte vi kunne spise den kyllingen i sånn karrisaus. Jeg tror vi har det meste vi trenger, men kan du gå på kjøkkenet og sjekke hva vi mangler?
- Okei, svarte Joakim åndsfraværende. Han satt sikkert og spilte wow, som alltid.
- Da mener jeg; sjekk det nå! Du har et kvarter på deg til å sjekke det, hvis ikke drar jeg ikke innom butikken.

Et kvarter senere ringte han og kunne erklære at vi kun manglet Creme Fraiche. Okei, så da dro jeg på butikken og kjøpte det. Etter å ha stått i kø i en varm og lang evighet kunne jeg endelig begynne på hjemturen. Svetten rant nedover ryggen og jeg forbannet den varme jakka mi, som blir rene bakeovnen når jeg befinner meg innendørs.

Hjemme til Joakim skulle jeg sette Creme Fraichen i kjøleskapet, og hva ser jeg? Fire bokser med Creme Fraiche sto inni der fra før av. Lettere irritert kunne jeg konstatere at en av dem faktisk var uåpnet.

- Duuu, Joakim?! spurte jeg med en påtatt hyggelig tone.
- Ja? svarte han da han stakk hodet inn døråpningen til kjøkkenet.
- Sjekket du at vi hadde alt vi trengte i sted da jeg ringte?
- Jada, jeg åpnet skuffen og leste på pakningen til karriblandingen hva vi trengte og ringte deg.
- Sjekket du inni kjøleskapet da? Det står nemlig en uåpnet boks her fra før av.
- Åja, svarte han og trakk på skuldrene.

Åååårhhh, mannfolk!



Edit: Joakim sier at det som egentlig skjedde da jeg kom hjem og fant ut at vi hadde Creme Fraiche fra før av, var at jeg fikk et anfall. Jeg slo rundt meg og kjeftet og generelt hørtes ut som Streken når han er sint. Kan jeg ikke forstå.


Idiotsjåfør del to

I dag gikk jeg over veien i sentrum. Det var et gangoverfelt, og jeg så meg om til begge sider før jeg krysset veien. Akkurat slik jeg lærte av "Trygg Trafikk" da jeg var lita. Da jeg var kommet halvveis over, kom det en bil. I motsetning til idiotsjåføren i går, stoppet denne bilen faktisk. Jeg pustet lettet ut og gikk forsiktig videre. Man må nemlig gå forsiktig i disse dager, da blandingen av is og regn fører til ekstra glatt føre. Dette hadde tydeligvis ikke sjåføren noe forståelse for, så han tutet for harde livet.

Det burde ikke vært lov å ha så høy lyd på et bilhorn. Bare lydvolumet var jo nok til å gi meg piping i ørene. Lyden kom så brått og høyt at jeg nærmest pisset meg ut. Derfor stoppet jeg opp helt og trakk pusten dypt. Jeg snudde meg mot bilen, mens jeg telte til ti inni meg. Jeg stirret sjåføren rett i øynene med "sinteblikket" mitt, og deretter laget jeg en grimase. Jeg liker å lage grimaser. Da ser folk hva jeg mener. Jeg måtte bokstavelig talt holde fast hånda mi, slik at den ikke skulle fly opp av seg selv og rekke langefingeren. Man rekker ikke finger når man står midt i veien, midt i sentrum der det er masse folk. Det er ille nok at jeg så ut som en mildt sagt sinnsforvirret og mentalt tilbakestående person, med en ananas stukket opp der bak.




På pur faen gikk jeg enda mer forsiktig over, slik at det skulle ta lengere tid. Da jeg nesten var over hørte jeg at sjåføren gjorde seg klar til å kjøre videre. Akkurat da kom det fem andre mennesker som skulle over veien, en av dem var en gammel dame. Suck on that, idiotsjåfør! Det kalles karma. Du tuter ikke på folk som faktisk setter livet sitt på spill ved å vandre utendørs på dette isføret. Det er ikke akkurat som om jeg gikk over den veien frivillig. Jeg hadde ikke annet valg. Jeg måtte faktisk på skolen i dag, og jeg har ingen privatsjåfør. Hvis du har store problemer med å forholde deg i trafikken, burde du prøve å ta buss i stedet. Tenk på miljøet, din idiot!

Trygg trafikk, for store og små.
Hvor skal vi leke, og hvor skal vi gå?


Fingeren

Etter en lang skoledag blir man gjerne litt sliten og smågretten. Med tom mage blir ikke humøret bedre. Man rydder sammen tingene sine og tar fatt på hjemveien. Ute er det mørkt, kaldt og glatt. For hvert skritt du tar synker humøret mer og mer. Du tenker på de heldige barna, som sitter hjemme og nettopp har sett barne-tv. De har ikke vært på skolen i mer enn ti timer. De er ikke sultne. Vel, unntatt de som ikke går på skole, ikke har tv og ikke får mat da. Men de er det jo mer synd på enn det er på deg, så de tenker du ikke på. Du tenker kun på de som har det bedre enn deg. De heldige småjævlene, som ikke har vært sulten i seks timer. De heldige småjævlene, som ikke har sittet med analytisk kjemi i flere timer. De er heldige de. Og der halvveis danser du ute i kulda, ufrivillig, på den glatte isen. Livet er jammen urettferdig til tider!

Du kommer til et overgangsfelt, og skal til å krysse veien. Tre skritt ut i veien kommer en bil kjørende i all fart mot deg. Den bremser ikke ned. Du hyler og hopper tilbake. Føttene dine mister festet og du er to sekunder fra å havne på rævva. Jævla is. Jævla bilist, som ikke kan trafikkreglene. Jævla drittdag. Du snur deg den veien sjåføren kjørte og rekker opp handa - og du viser han fingeren samtidig som du gir ham din styggeste grimase. Ta den du, din dustesjåfør!

Dessverre var dustesjåføren allerede kjørt, og den personen du rekker fingeren til ser skremt på deg. For hun har ikke gjort noe galt. Hun har overholdt trafikkreglene hun, og hun skjønner ikke hvorfor du rekker finger til henne samtidig som du ser ut som en bavian med forstoppelse.


Når du lager et slikt tryne, da viser du at du er skummel da!

Så der står du en sen torsdagskveld og rekker fingeren til en ukjent og uskyldig person. Du tar handa sakte ned og løper over veien. Hetta blir dratt godt over hodet, den skjuler hvor teit du føler deg. Du er ikke så sint lengere. Du er bare flau. Om 40 minutter er du trygt hjemme og der kan du rekke fingeren i alle veier unntatt at det gjør noe.


And use your hips!

Jeg skulle egentlig skrive et langt innlegg med mine tanker omkring eldre og husrengjøring nå. Jeg mener, hvorfor gjøres husvasken dårligere og dårligere jo eldre de blir? Jeg konkluderte meg selv fram til at det er fordi de blir dårligere rent fysisk, synet svikter og de gir rett og slett faen. De er jo pensjonister! Når jeg blir gammel, skal jeg få barnebarna mine til å vaske for meg. Uansett om jeg er frisk og rask, eller ikke. Nå skal jo jeg blir rik og få meg vaskehjelp når jeg blir stor, så kanskje unga hennes kan vaske for meg den gang jeg blir oldis.

Denne dagen har jeg brukt på fornuftige ting, som å trene og vaske vegger (noe som er litt av ei trening i seg selv). Mormor og morfar er ikke lengere friske og raske, så det å vaske huset er ikke like enkelt slik det en gang var. Når de spør meg om jeg kan stille opp, nøler jeg ikke. De har alltid vært der for meg og hjulpet meg, så det skal bare mangle at jeg tørker ti tonn med støv og skrubber vegger. Neste uke skal jeg skrubbe ren dassen. Den er så skitten at man ikke ser at den egentlig er laget av hvit porselen. Seriøst. Jeg gleder meg.

Før helga mottok jeg Zumba i posten, og først i kveld fikk jeg prøvd det. Herregud, for et mas det var på hu kjerringa. "And hips, and hips. And use your hips. Come on! HIPS HIPS HIPS, USE YOUR HIPS!", ropte hun i ett sett. "JEG BRUKER DA HIPPSN FOR HARDE LIVET HER, KJERRING!", ropte jeg tilbake med svetten rennende nedover rævvsprekka. Jeg tviler ikke på at Zumba er bra trening, og jeg blir garantert stiv i morgen. Mest i armene, men det har kanskje mest å gjøre med skrubbing av vegger. Litt deilig er det å rope skjellsord til instruktøren også. Det er ikke akkurat som om man kan gjøre det på et treningsstudio. Instruktøren sier: "Kom igjen folkens, en gang til, dette klarer dere!". Lotte roper: "HOLD KJEFT DIN JÆVLA APE. FAEN HVOR STYGT TRYNET DITT ER! KLAPP IGJEN DEN FÆLE MUNNEN DIN, DITT ESELRUMPETRYNE! Jeg klarer ikke en gang til!". Nei, det er nok like greit at jeg bestilte meg Zumba, slik at jeg kan angripe tv'n.

Herregud, hva er det jeg klarer å spy ut av meg her. Sikkert klementiner.


Prrum

Denne dagen startet ikke så bra. Jeg drakk mer vin enn vann i går kveld, og det resulterte i en fin bakrushodepine fra en annen verden. Døgnrytmen min den siste uka har vært av typen et normalt A-menneske bare kan drømme om. Jeg har blitt trøtt i sjutiden om kvelden, og har lagt meg senest klokken ni. Hver morgen har jeg stått opp mellom klokken seks og sju. Trøttheten slo til i går kveld på bloggdaten også, men jeg hadde det så artig at jeg ikke la merke til den. På bussen hjem, derimot, hadde jeg det ikke like gøy. Med andre ord sovnet jeg i kjent Lotte-sikle-over-hele-seg-og-snorke-høyt stil. Flaks at jeg har en innebygd GPS, som sørger for at jeg alltid våkner på den holdeplassen jeg skal av på. Uansett, poenget mitt var at jeg tvang meg selv til å stå opp klokken halv åtte i morges, til tross for bakrus og mindre søvn enn ønsket.

Jeg dro ikke på skolen før klokken var nærmere to. Det vil si at jeg lå i senga fra klokka var halv åtte fram til jeg dro. Det eneste jeg gjorde var å sukke høyt hvert tiende sekund for å være sikker på at Joakim fikk med seg hvor fælt jeg hadde det, samt å se på tv. Det er forresten bare dritt på tv om morgenen. Etter skolen dro jeg på besøk hos mine fantastiske besteforeldre, og spiste middag og drakk cola (snille morfar som kjøper brus hver gang jeg skal komme på besøk!). Etter jeg hadde vært hos mormor og morfar gikk jeg på do og pillet (et annet ord for tisse, ifølge mormor). Etter jeg hadde tisset pratet jeg en stund med mamma. Deretter dro jeg hjemmefra og hjem til Joakim. Der tok jeg først av meg høyre sko, og deretter venstre sko. Jeg tok deretter av meg jakke og skjerf, og de hengte jeg opp på stumtjeneren. Deretter satte jeg på pcn og skrev dette utrolig interessante innlegget, der jeg har beskrevet de viktigste hendelsene i livet mitt i detaljer. Dere liker det, ikke sant?

Neida, jeg har faktisk et poeng med denne historien. Seriøst. Da jeg kom hjem til Joakim hadde han lagt fram rent sengesett, slik at kjerringa kunne gjøre jobben sin. Skifte på senga og ligge der naken og innsmurt i olje når han kommer hjem fra skolen. Jadda. Jeg gjorde jobben min og satte på litt musikk, vrengte av meg alle klærne unntatt trusa og danset rundt med et putetrekk over hodet. Hoppet litt i senga, mens jeg fniste og slikt. Lekte putekrig med speilet. Det er jo ei anna jente inni der! Hihi.

Nå er klokken halv åtte, og jeg tror jammen det er på tide og ta kvelden. Kjerringa er sliten og finner ikke oljen. Dessuten er det så deilig å legge seg i et rent sengetrekk. Deilig, deilig. Sangen under her er også deilig. Hører du nok på den, får du den på hjernen. Prrrum. Jeg har vondt i magemusklene etter all dansinga i senga.




Herregud, jeg føler med dere. Dette innlegget var et resultat av for mye sukker, ibux og overtrøtthet.


Bloggdate

Det var med en urolig følelse i magen jeg ankom Graffi i går kveld. Jeg skulle møte tre jenter jeg kjenner, men som jeg aldri hadde møtt tidligere. I flere år har vi lest hverandres blogger og kommentert fram og tilbake. I mange måneder har vi snakket om at det var på tide for oss å møtes. Det tok sin tid, men til slutt var dagen kommet.

Jeg åpnet døra til Graffi og tenkte: Herregud, hva har vi å snakke om? Jeg så meg om i lokalet og der satt to stykker og vinket til meg. Jeg trakk pusten dypt og satte meg ned med dem. Marianne og Malin tok vel i mot meg, og etter en liten stund kom Marimus løpende inn døra.

Det tok ikke lang tid før praten var i gang. Vi spiste mat og gikk til mormors for å drikke oss fine på vin. Ikke en eneste gang ble det en pinlig pause. Det var akkurat som om vi hadde kjent hverandre i flere år. Jeg hadde det kjempeartig og dette er noe vi absolutt burde gjenta! En skikkelig fyllekule neste gang hadde vært noe.

Nå er jeg trøtt og i minibakrus. Skolen venter, og alt jeg egentlig vil gjøre er å legge meg ned for å sove for alltid. Sove kan jeg gjøre etter barnetv i kveld!


Ny pc og eksamenskarakter

Operasjon: kicksnu døgnet gikk kjempefint. Jeg sovnet i sjutiden på kvelden og våknet igjen klokken fem om morgenen, uten å være trøtt! I går kveld var jeg nok engang trøtt, klokken sju. Snakk om å ha klart å snu døgnet da! Dessverre sovnet jeg og ble vekt av Joakim etter en og en halv time. Neste gang jeg sovnet var i totiden på natta. Jeg er litt usikker på hvordan døgnrytmen min er nå, vi får se i kveld.

Jeg har forresten kjøpt meg ny pc. Den er kjempestor, kjemperask og jeg elsker den. Når jeg får tid skal jeg gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Jeg skal tråkke på den gamle pcn min. Sjekke hvor ødelagt det monsteret blir. Den duger ikke til noe annet enn å være dørmatte uansett så...

I går fikk vi vite eksamenskarakteren i matte og jeg ble overhodet ikke noe overrasket over resultatet. Jeg har aldri før gått ut av et eksamenslokale og følt et nederlag, slik jeg gjorde akkurat den dagen. Jeg kan ikke matte og det førte til at jeg strøk på eksamen. Jeg er ikke sjokkert, kanskje litt skuffet og litt flau, men jeg orker ikke ta meg nær av det. Siden jeg allerede hadde innstilt hjernen min på at jeg hadde strøket, så har jeg allerede planlagt å ta den igjen i august. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde håpet på en E, for da hadde jeg jo stått. Likevel så ønsker jeg ikke å ha en E på vitnemålet mitt, og hadde nok kommet til å tatt opp eksamen igjen hvis det hadde vært resultatet. At jeg nå strøk betyr ikke at jeg blir kastet et skritt tilbake, det betyr rett og slett at det blir enklere å ta den opp igjen (og det kan jo helt ærlig ikke gå verre på den eksamenen).


Operasjon: kicksnu døgnet

Nyttårsaften ble døgnrytmen min snudd fra dårlig til ille. Jeg var oppe til langt utpå morraskvisten og sov til langt på dag. Denne døgnrytmen ble på merkelig vis vedlikehold de påfølgende dagene. Antakeligvis skyldes det at det er så mye spennende på tv klokken 2 om natta (hallo, tv norge!). Tirsdag ble jeg syk og det førte til at døgnrytmen gikk fra ille til faretruende ille.

Definisjon på mine døgnrytmer:
Veldig bra/uoppnåelig: Sovne i tolvtiden, stå opp i syvtiden.
Bra: Sovne i totiden, stå opp i tolvtiden.
Dårlig: Sovne i tretiden, stå opp i totiden.
Ille: Sovne i sekstiden, stå opp i firetiden.
Faretruende ille: Sovne i titiden, stå opp i sekstiden.

Man kan se ut ifra definisjonsoversikten min over her, at jeg den siste tiden har vært våken til titiden om morgenen og våknet først på kvelden. Hele dager har blitt kastet bort, og jeg har vel egentlig ikke fått noe ut av livet mitt. Døgnrytmen min er veldig sårbar, og det er altfor lett å påvirke den i negativ retning. Å påvirke den i positiv retning er derimot nesten umulig.

Jeg vet at mange bruker å forandre døgnrytmen gradvis ved å legge seg litt tidligere for så å stå opp litt tidligere. Det går ikke til meg, da jeg faktisk ikke blir trøtt uansett hvor tidlig jeg står opp. Hvis kroppen min er innstilt på å sovne i sekstiden om morgenen, hjelper det ikke at jeg samme dag har stått opp klokken sju. Jeg blir rett og slett ikke trøtt tidligere av å stå opp tidligere, og ender til slutt opp med under en time søvn. Det er normalt for meg, og jeg har for lengst blitt vant til å kun sove i fire timer på skoledager. Da befinner jeg meg på stadiet "bra" og sovner rundt klokken to, for så å tvinge meg selv til å stå opp klokken syv.

På mandag skal jeg begynne på skolen igjen, og må på nytt stå opp klokken syv. De siste dagene har jeg fremdeles vært lys våken klokken syv. Derfor kjører jeg i natt i gang operasjon: kicksnu døgnet. Jeg har nå vært våken i fjorten timer, og planlegger å være våken i fjorten timer til. Trøtt blir jeg uansett ikke før om seks timer, så akkurat nå går det kjempefint. Spørsmålet er hvor fint det kommer til å gå om ni timer. Derfor har jeg noen redbull ved min side, og jeg møter utfordringen med åpne armer og øyne. I morgen skal jeg legge meg klokken ni!

Ønsk meg lykke til. Det er jammen fint jeg har ting å fylle tiden med som for eksempel Timon og Pumpa (hallo igjen, tv norge!) og webcam-funksjoner.



Dette går så fint så!


Når mannfolk blir syke, så blir de syke



Kjære A.

Du aner ikke hvor rett du har. I starten da jeg ble syk, benyttet jeg muligheten for alt den var verdt. Jeg lå i senga og sutret helt til Joakim ble lei av meg og dermed gjorde alt for at jeg skulle holde kjeft. Han ordnet med te, suppe og vann. Han masserte meg og ga meg masse kos. Hvis man så vekk i fra at jeg hadde snørr tytende ut av både nesa og ørene, og hvis man så vekk i fra at jeg hadde feber og hostet opp nok slim til å fylle Mjøsa, så hadde jeg det egentlig ikke ille. Det er nok det eneste positive ved å være syk. Man får oppmerksomhet av de rundt seg. Ikke nødvendigvis fordi de synes spesielt synd på deg, antakelig skyldes det mest at de velger å være slaver framfor å måtte høre på sytinga og masinga di.

Jeg hadde det iallefall greit nok, forholdene tatt i betraktning. Så skjedde det uunngåelige. Joakim våknet en morgen og var syk. Når mannfolk blir syk, da blir de syk. Han var nesten døden nær, han lå i senga og vridde seg i innbilt smerte. Han maste så mye at det til slutt snappet for meg. Jeg orket ikke et sekund til av maset hans, så det endte med at jeg måtte krype til apoteket og kjøpe alt fra nesespray til repsils.

Her lå jeg i senga med konstant vondt i hodet, grunnet ekstremt tette bihuler. Hver gang jeg hostet, kjentes det ut som om øynene skulle sprette ut av øyehulen sin. Jeg hostet hele tida. Snørra rant konstant. Kroppen verket. Jeg så ut som et vandrende lik. Han var litt snørrete og hadde litt vondt i halsen. Men han var jo syk, så det sier seg selv at det var jeg som måtte dekke til trynet mitt med et skjerf og dra på butikken.

I flere dager lå vi der i senga, side om side og så i taket. Vi konkurrerte om hvem som hostet mest, hvem som produserte mest snørr og hvem som hadde høyest kroppstemperatur. Den som ikke klarte å overbevise den andre om at den var sykest, var den som måtte lage mat eller dra på butikken.

Det var med andre ord lite trøst å få på Joakimfronten, og jeg vendte meg mot den eneste som kunne gi meg kos og trøst uten å forvente mat eller sex i betaling. Jeg tror jeg har funnet ut hovedgrunnen til at kosebamser ble oppfunnet. De er en varm og trøstende favn i dårlige perioder. Man blir aldri for gammel til å ha en kosebamse eller to.


Hvilket liv!

Det er ikke mye som har skjedd her i gården de siste dagene. Jeg ligger fremdeles svett og ekkel i senga, med snørr klint ut over hele det kvisebefengte trynet mitt. Jeg hoster, nyser og griner. Mesteparten av tiden sover jeg, og hvis jeg ikke sover så spiller jeg på 123spill.no.

Skolen startet på tirsdag, og det var stort sett den eneste dagen jeg har møtt opp denne uka. På siste skoledag lovte jeg meg selv at jeg skulle være flink det neste semesteret og møte opp på forelesningene, slik at eksamenlesinga skulle gå lettere. Det starter virkelig bra.

Jeg fant forresten ut at det ikke var ørene som var problemet. Problemet var tette bihuler, og de plager fremdeles vettet av meg. Ibux og saltvannsspray lindrer litt. Det er likevel kjempesynd på meg. Stakkar, stakkar meg.


Heldigvis har jeg Tedda, som passer på meg. Hun er myk og god, hun.


Syt syt

Hvordan kjenner man at man har ørebetennelse? Jeg har så vondt i venstre øre at jeg får tårer i øynene. I tillegg tror jeg bihulene mine er tette, siden når jeg nyser eller snyter meg eksploderer hodet, og det kjennes ut som om øyeeplene blir presset ut av øyehula si. Samtidig som jeg syter nå, kan jeg vel nevne at jeg er veldig snørrete og har kjempevondt i halsen. Jeg hoster hele tida, og hver gang jeg hoster kjennes det ut som om hodet eksploderer. I tillegg til alt det, så har jeg kjempevondt i hodet.

Og så er jeg sulten.

Dette var virkelig en bra start på året, og en kjempebra start på det nye semesteret. Starter skoleåret med fravær, jeg. Nå skal jeg syte og grine litt. Kanskje Joakim gir meg litt trøst. Det er så masse masse kjempesynd på meg!


Det var en gang en levende organisme som tok over verden

Jenter med store pupper opplever ofte at gutter ikke ser dem i øynene når de snakker. De stirrer på melonene, som om det skulle vært et koldtbord fullt av sex og øl. Jeg har akkurat det samme problemet! Jeg snakker med folk og ingen ser meg i øynene. Med folk mener jeg forøvrig både jenter og gutter, voksne og unge. De glaner.

De glaner på den levende organismen, som befinner seg midt i trynet mitt. Puppene mine kan være så store de vil. Jeg vedder på at jeg kan gå toppløs uten at det hadde gjort noen forskjell. De hadde fremdeles stirret på kvisa. Det digre, røde og pulserende djevelavkommet, som bare venter på å ta over verden.

Jeg forsøkte å klemme den i går, i et håp om at den ville bli mindre og med tiden forsvinne. I dag da jeg våknet hadde den vokst i både bredde og høyde. Fargen var ikke lengere lyserød, den var blitt mørkerød og lilla. Hadde den ikke vært tydelig tideligere, så lyste den jammen opp rommet nå.

Joakim har en teori om at den har spredt seg innover i hodet mitt, og at den tar over kommandosentralen. Snart eksploderer vel hodet mitt i en diger kvisesuppe. Det er forøvrig Joakim som løper rundt meg og roper: "Hallo! Lotte, er du der?! Ikke gi etter! Hold ut, jeg skal få deg ut derifra! Ikke la kvisa ta over!".

Med andre ord føler jeg meg som et verdifullt og høyt elsket menneske. Nå skal jeg forsøke å finne ut hvordan i huleste jeg skal greie å dekke over denne kvisa i morgen. Jeg kan virkelig ikke troppe opp på skolen med en pulserende kvise midt på nesa, som tar all oppmerksomheten vekk fra foreleseren. Det hadde jo vært uhøflig.




Det beste med jula 2010




Det beste med jula er, og kommer alltid til, å være familien. Familiekos og masse god mat er oppskriften på en fin jul for min del. Da jeg har innsett at jeg er blitt voksen, og dermed får minst julegaver, så er ikke gaver lengere like viktig. Det viktigste er å kose seg!

Første juledag spiser vi alltid en nydelig julelunch, og dette året var ikke noe unntak. Mormor kunne av diverse grunner ikke komme til oss for å spise, dermed ordnet vi maten og troppet nedover til henne og morfar. Det er ikke jul uten julelunch bestående av ristet loff med røyket laks, eggesalat og eggerøre!



Andre juledag dro jentene på byen og det viktigste med byturer er kebab!



Utenfor kebabsjappa møtte jeg selveste Pisspreikdronninga! Malin hadde til og med tatt med seg kjæledyret sitt på byen. Det er jo kjekt å henge katta over ørene! Smart! Skulle ønske jeg også tenkte på å ha med meg lue, med tanke på at jeg nok engang har blitt syk. Uansett, det ble et kort møte da venninnene hennes ville gå videre (sikkert fordi de ikke hadde med seg kjæledyret sitt på byen, det var pissekaldt ute).





Nyttårsaften feiret jeg ved å spise middag med noen venninner, før vi dro videre på fest. Jeg laget maiskrem, og den ble utrolig nok kjempegod. Biff og fløtegratinerte poteter er slettes ikke dumt!



Jeg går inn i det nye året med gode venner, en herlig kjæreste og en helvetes svær kvise på nesa. I følge enkelte kan den visst observeres fra månen. Jeg håper det nye året blir litt bedre enn det forrige og jeg håper kvisa forsvinner i løpet av den neste måneden. Det er mitt nyttårsforsett.


Hvor er nøkkelen?

Etter en lang og slitsom måned har jeg endelig ferie, og jeg har lagt merke til at jeg samtidig har tatt ferie fra bloggen. Under eksamensperioden måtte jeg tvinge meg selv til å ikke sette meg ned foran pc'n. Jeg og pc'n har et usunt kjærlighetsforhold, og jeg har innsett at jeg muligens er litt pc avhengig. Og kanskje en smule spillegal. Alt for å ikke lese kjemi, anatomi og matte, vet dere. Kabal er så utrolig mye mer givende.

Nå som jeg har ferie og all verdens tid frister ikke pc'n lengere. Jeg har rett og slett blitt avvennet. Abstinensene har sluppet taket og jeg kjenner ikke den plagsomme trangen til å "bare sjekke facebook". Dessuten har jeg innsett at det å spille kabal i flere timer faktisk er litt.... patetisk.

Nå har jeg lyst til å gjøre ti tusen andre ting, og jeg irriterer meg fremdeles over at døgnet bare har 24 timer. Egentlig har ikke ting endret seg så mye. Jeg er fremdeles stresset og nedfor. Ikke fordi jeg har eksamener som henger over hodet mitt og som hindrer meg i å gjøre det jeg vil. Nånei, tvert i mot fordi jeg har så mange ting jeg vil gjøre, og alt for lite tid. Jeg vil lese bøker, jeg vil spille de nye DS-spillene mine (som jeg forresten kjøpte i dag), jeg vil se på serier og filmer, jeg vil være med familie og venner og jeg vil sove. Det er ikke nok timer i døgnet til å dekke alle de ønskene mine. I tillegg har jeg jo andre behov som å spise mat, dusje og gjøre andre ting for å holde meg i live. Nå har jo jeg alltid vært flink til å kombinere ting, så jeg både leser, ser på tv og spiser samtidig.

Julefølelsen har jeg mistet. Den har vært der siden desember startet, men jeg har fortrengt den. Jeg kunne ikke la meg selv slappe av under eksamensperioden, julefølelsen har den effekten på meg og det kunne jeg ikke risikere. Derfor låste jeg inn julefølelsen og gjemte nøkkelen. Nå ser det ut til at jeg har mistet nøkkelen, og det er jo litt trist da. Jeg er min egen lille Grinchen. Grønn og jævlig (i dag var jeg faktisk grønn i trynet, men det tror jeg skyldes et litt for høyt alkoholinntak i går).

Blogge gjør jeg igjen når døgnet får flere timer. Eller muligens når jeg blir lei av å lese, spille DS-spill og se på filmer. Det skjer vel om noen dager, vil jeg tro. Da slenger jeg også ut noen bilder fra jula mi (deriblant et bildebevis på at jeg har møtt pisspreikdronninga og kjæledyret hennes!)

Jeg fikk forresten D på kjemieksamen. Jeg tror ikke sensor hadde låst vekk julefølelsen, for sensor var jammen snill!

Over og ut.


God jul

For første gang på sikkert 8 år var jeg den i familien som sto opp først. Jeg hoppet opp av senga og ropte: "DET ER JUL!". Neida. Jeg krøp ut av senga og tenkte: "Jeg må ha vært sinnsyk for 8 år siden, som sto opp så tidlig".

I går hadde jeg kjøpt meg snus, og på kvelden da jeg skulle åpne den, var den tom! Det er nedtur på kvelden før kvelden det. Derfor sto jeg opp ekstra tidlig i dag, slik at jeg fikk byttet den før Tre nøtter til Askepott begynte. Viktig det.

Ønsker dere alle en fin jul.


Krig med min verste fiende

Det er ikke ofte jeg møter den verste fienden min. Med omtanke for meg selv og de rundt meg velger jeg å utsette møtene i det lengste. Det ender alltid stygt når vi møtes.

Fienden min er grusom. Den bråker, skader meg og gjør aldri som jeg vil. Den gjør meg så forbannet at jeg koker over. Det starter som regel bra. Vi snakker høflig til hverandre og forsøker så godt vi kan å samarbeide. Dessverre har omstendighetene rundt møtene ofte skylden i at det først går galt. Jo trangere det er rundt oss, jo nærmere må vi stå hverandre. Jo nærmere vi må stå hverandre, jo mindre albuerom har vi rundt oss. Vi krasjer bort i ting rundt oss, den setter seg fast og jeg river den til meg for å få gjort det som må gjøres. Det ender alltid med at den sparker meg i skarpleggen, og det svartner for meg. Jeg kaster den veggimellom mens jeg roper som King Kong på en dårlig dag.

Min verste fiende er støvsugeren. Vi hadde et stygt møte i dag. Jeg skulle støvsuge rommet mitt, og der er det trangere enn i bøttekottet Harry Potter sov i sine ti første leveår. Med andre ord er det vanskelig å komme til der man skal fjerne støv, og jeg forsøker fortvilt å lirke støvsugeren fram. Den setter seg fast. Jeg blir mer og mer irritert. Resultatet har dere vel allerede skjønt.

I dag fikk jeg to krigsskader. Et blåmerke på leggen og en sort flekk på sjela mi. Jeg er overbevist om at hver gang jeg får et sinneanfall, setter det igjen en sort flekk på sjela mi. De sinneutbruddene jeg får når jeg har krig med støvsugeren setter garantert igjen så store sorte flekker på sjela mi, at det snart ender med et sort hull som sluker alt og alle rundt meg. I rent sinne. Jeg hater støvsugeren.

Rommet er iallefall rent.


Så flau jeg er

- Lotte, nå må du stå opp, sa Joakim forsiktig.
- Nei.
- Jo, Lotte... Du har eksamen i dag, og se her da! Jeg har laget frokost til deg!
- Nei. Jeg vil sove i ti minutter til.

- Lotte, nå har det gått ti minutter.
- Nei.
- Nå må du faktisk stå opp hvis du ikke skal bli stressa.
- Nei. Jeg vil sove i ti minutter til.

- Lotte, jeg vet du er trøtt, men du må stå opp. Du kan sove når du kommer hjem.
- Nei.
- Vær så snill..
- Nei. Jeg gidder ikke dra. Jeg stryker uansett, så da vil jeg heller sove mer og ta den en annen gang.

Det endte med at jeg sto opp av senga med surleppa på geip og tårene rennende. Jeg hadde fått i underkant av to timer søvn, som alltid. I tillegg hadde jeg en bankende hodepine, som var såppas ille at jeg ikke klarte å tenke. Det er et under at Joakim klarte å få meg opp av senga. Jeg har fremdeles ikke helt forstått hvorfor han var våken klokken halv sju om morgenen, og jeg er fremdeles litt i sjokk over at han er så snill med meg for tida. Han er herlig. Dessuten hadde han varmet opp senga da jeg kom hjem fra eksamen, så det var deilig å legge seg ved siden av ham. Soving er undervurdert.

Uansett, jeg hadde matteeksamen i dag og var 100% sikker på at jeg kom til å levere blank. Jeg kan ikke matte, det har aldri vært min sterkeste side. Det sies at man lærer matte ved å gjøre oppgaver, og jeg har ikke gjort en eneste oppgave i studieuka her. Jeg har lest og sett over oppgaver som er gjort tidligere (gjort av andre altså, jeg har seriøst ikke gjort noe matte i år. Jeg skjemmes. Jeg bruker da aldri å være en gratispassasjer. Jeg hater gratispassasjerer) i år. Derfor hadde jeg innstilt hjernen min på at jeg kom til å stryke.

Da de leverte ut eksamenssettet og jeg så oppgavene, kjente jeg et lite håp spire dypt inne i den forpestede sjela mi. De to første oppgavene kunne jeg sikre meg 40 % på, og det er nok til å stå på eksamen. De to første oppgavene var noe jeg burde kunne. Og så fikk jeg hjerneteppe. For første gang i hele mitt liv fikk jeg hjerneteppe! Hele eksamenskarakteren min sto på spill her, og så fikk jeg hjerneteppe! Jeg måtte rett og slett bare gå videre og forsøke meg på de andre oppgavene, men jeg skjønte faen ikke en dritt. Bare på noen av dem, men jeg vet ikke om det er rett.

Så med andre ord har jeg mest sannsynligvis strøket på matteeksamen og kjemieksamen i år. Herregud, så flau jeg er. Jaja, jeg har ferie nå da!


Kjære julenissen, jeg liker de ikke sprengt

Kjære julenissen.
Man vil alltid ha det man ikke får, og jeg har hatt lyst på deg siden i går kveld. Jeg har lengtet etter deg. Det kribler i magen når jeg holder deg i hånda mi. Du er så hard og fristende.

Jeg åpner deg og føler kjærligheten strømmer ut av deg og omfavne meg. Jeg stikker hånda mi ned i deg og plukker opp en bit. Jeg åpner munnen og fører deg inn der du hører hjemme. Under leppa mi.

Men hva faen? Renner det av deg igjen? Jeg spytter deg ut og studerer deg. Antakelsen min var rett. Du er sprengt. Du havner i søppla. Jeg plukker opp en ny bit og undersøker den. Den er også sprengt.

Slik fortsetter det helt til jeg finner en som ikke er sprengt. Jeg innser raskt at halve dåsa mi er tom. Dåsa mi som jeg hadde så kjær. Alt innholder bare renner ut når jeg tar det i munnen.

Hat er et veldig sterkt ord, som overhodet ikke burde bli misbrukt. I de fleste tilfellene er det mer rett å si misliker sterkt. Vel, jeg hater når nesten all snusen er sprengt. Det gjør meg så sint, frustrert og lei meg. Jeg kunne jo like gjerne brukt bakesnus. Og jeg kan ikke å bake! Jeg vet jeg har sagt: "Æ kainn bak æ", men det var bare lureri. Jeg kan ikke. Jeg vil ikke ha ekle ting under neglene mine.

Poenget mitt, kjære julenissen, er at jeg skulle ønske du tok kontakt med snusguden for å fortelle han hva jeg mener. Jeg har forsøkt å nå han, men i disse eksamenstider er det begrenset hvor mye tid jeg kan bruke på å søke opp snusguden i telefonkatalogen. Du skal vite det at jeg har vært veldig snill i år. Nåja, den siste delen av året iallefall.

Uansett, vær så snill og ta kontakt med snusguden. Det er så kjipt hver gang jeg åpner ei snusdåse og oppdager at alt er sprengt. Det gjør vondt dypt i hjerterota, spesielt når dette er det mest alvorlige problemet mitt for tida (rett etter det faktum at jeg kommer til å stryke på eksamen).

Kos og klem fra Lotte den sutrete.



Herregud Lotte...


Symptomer

Et klassisk tegn på at man har vært usosial og stresset over lengere tid er urovekkende perioder med uvanlig oppførsel. Symptomer på tilstanden jeg har valgt å kalle (i ren mangel på oppfinnsomhet i disse vanskelige tider) eksamens-eremittkrepseperioden kan være alt fra tårer, sinneutbrudd med det resultat at omgivelsene blir ødelagte og ukontrollerbare latteranfall. Man kan gå fra å ligge i fosterstilling til å hoppe rundt naken, mens man ler av verden. Man kan ende opp med en ødelagt kalkulator og en ødelagt tv, grunnet kraften i kastet av kalkulatoren (dette symptomet har jeg forøvrig ikke opplevd enda, takk gud. Jeg hadde ikke klart meg uten tv'n).

Et annet plagsomt symptom er innsovingsproblemer og mareritt, som i sin tur igjen fører til lite konstruktive dager. En blir så trøtt at man henger over bøkene og stadig trykker feil på kalkulatoren (her passer forresten symptomet med ødelagt tv og kalkulator inn). Øynene glir igjen, samvittigheten gnager på innsiden og stresset roper i ørene. Hver gang man sovner, det være seg på dagtid eller om natta, bråvåkner man av at noen roper en i øret at en kommer til å stryke på eksamen.

Jeg tar meg selv i å se ut i luften mens jeg tenker på hva lykkelige folk gjør akkurat nå. Folk som kan takke seg lykkelige for at de ikke har matteeksamen på mandag. De er sikkert på fylla hele gjengen. Håper de ender opp med fylleangst, roping på elgen og generelt løs mage i morgen. Og hodepine. Jeg hadde gledelig byttet bort matteeksamen med det. På mandag er jeg ferdig. Da skal jeg slutte å syte. Man har ikke noe å syte over når man har venner en kan være med uten å få skyldfølelse fordi man burde gjøre skolearbeid.

Ferie kom til meg! Jeg savner et sosialt liv. Jeg savner vennene mine. Helvete, jeg savner å være i bakrus. Dessuten savner jeg å smile med hele meg bare fordi jeg er lykkelig. Snart blir jeg lykkelig. Snart ser jeg vennene mine. Snart blir det jul. Kom blåne, kom jente, kom gutt, snart kommer jula til Lotte!


Mr. Funny

Det hadde vært en lang dag på jobb. Føttene verket, hodet banket og magen rumlet. Når magen rumler, hodet banker og føttene verker, da er det lurest å stenge seg inne i et bomberom. Lottzilla slipper løs og hun er sint. Sinnet hennes slår deg ned som en atombombe. Jeg mener det, redd deg selv! Det som er litt merkelig med Lottzilla er at sinnet hennes kan sprenge en hel by, men plutselig slår det om og hun ender opp i fosterstilling. Hun oversvømmer byen med tårer i stedet. Lottzilla er ustabil.

Joakim vet alltid hva han skal gjøre når jeg er et monster. Han snakker ikke til meg. Han ordner slik at jeg får i meg mat og han maser ikke. Han burde jobbe med sånn forhandlingsgreier i FBI. Han kunne nok fått en gisseltaker til å roe seg ned. Trossalt, han takler jo meg.

I dag hentet han meg på jobb og ba meg om å ringe for å bestille mat. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og fikk vite at det kom til å ta ti minutter. Ti minutter senere sto jeg der og skulle betale.

- Hei, jeg skal betale for en gresk biff! sa jeg med noe som lignet mer på en grimase enn et smil.
- Nei, det skal du ikke, sa han og så alvorlig ut.
- Hæ?
- Vi er tomme for mat, skjønner du.
- Hæ? Eh, nei. Jeg ringte for ti minutter siden og da sa dere det var greit!
- Ja, men vi gikk tom og jeg rakk ikke si ifra til han som tok telefonen.
- Hæ? Nei!
- Beklager, men vi har ikke mer mat igjen.

Akkurat der og da stoppet tiden. Jeg kjente Lottzilla strømme inn i alle blodårene mine. Dette kunne få to utfall:  Jeg kom til å få et anfall og det kunne ende med at jeg kastet et glass i trynet på ham. Eller så kunne det ende med at jeg kom til å gi restauranten fuktskader pga tårer.

- Neida, jeg bare tuller!

Hahaha, mr. Funny. Kjempemorsomt. Tulle med meg når jeg er sulten. Kjempesmart. Jeg rødmet, betalte, tok opp maten og løp derifra. Jeg er så lettlurt at jeg skjemmes av meg selv.


Kun en uke igjen

Denne dagen startet på ekte Lotte-vis. Jeg våknet sur som et råttent morrabrød. Få timer søvn med en haug av rare drømmer. Verkende hodepine, verkende hals og tett nese. Det eneste som skilte denne dagen fra andre dager var at jeg skulle ha eksamen. Dagen var rett og slett dømt til å bli forferdelig.

Joakim hoppet opp av senga og laget frokost til meg før jeg i det hele tatt klarte å åpne øynene. Jeg fikk til og med sjokolade. Slike ting gjør humøret bedre og gjør eksamensnervene mindre. (Dette er en påminnelse til meg selv: Jeg har den beste kjæresten ei jente kan ha. Husk det når han ikke tar ned toalettsetet, kaster fra seg skittentøy på gulvet og roter overalt!)

Klokken fem over åtte sto jeg på bussholdeplassen sammen med en haug andre mennesker. Bussen skulle komme når som helst. Ti minutter gikk og ingen buss hadde kommet. Flere folk kom til bussholdeplassen. En buss passerte på den andre siden av veien. Ti minutter gikk og enda en buss passerte på den andre siden av veien. Etter at jeg hadde stått på holdeplassen i tjuefem minutter hadde fremdeles ingen buss kommet på min side av veien. Det begynte å snø og jeg kjente nervene gi meg mer hodepine. Det var et kvarter til jeg skulle møte opp på eksamenslokalet. En halvtime til dørene kom til å bli lukket. Hvor var bussen?

Det sies at når man venter på bussen kommer den aldri, og når man gir opp kommer det plutselig tre busser. Jeg hadde begynt å tenke tanken på at jeg kom til å gå glipp av eksamen og vurderte nesten å gå hjem til senga. Etter en halvtimes venting i snøvær ankom to busser. Jeg hoppet på den ene, og angret øyeblikkelig. Stopp-knappen fungerte ikke, så folk måtte rope til bussjåføren når de skulle av. Jeg hadde ingen stemme i morges pga forkjølelsen, så jeg ble mer nervøs for å skulle komme meg av bussen enn jeg var for å komme for sent til eksamen.

Problemer er til for å løses, så jeg hoppet av holdeplassen før, der jeg visste mange andre skulle av. Tre minutter før dørene ble stengt stormet jeg inn i eksamenslokalet. Anatomieksamen gikk ikke så bra som jeg hadde håpet, men den gikk bedre enn forventet.

Nå gjenstår kun en helvetesuke uten like, der jeg skal pugge så mye matte at jeg driter andregradslikninger og derivasjoner. Neste mandag skal jeg sitte i tre grusomme timer og forsøke alt jeg kan for å ikke stryke på matteeksamen, og deretter har jeg endelig ferie. Endelig. Endelig. Endelig!


Læreren min i kjemi har lagt ut fasit på eksamen

Er det nå jeg skal si: "Hva var det jeg sa?"

Jeg hadde spart på eksamensbesvarelsen min. Læreren la ut fasit. Nå har jeg sett over og telt over hvor mange prosent rett jeg har. Jeg håper med marg og bein at sensor er kjempesnill og ser gjennom fingrene de små feilene jeg har. Hvis sensor er snill på enkelte av oppgavene har jeg en sjanse til å stå. Jeg har akkurat ikke nok rett til å stå, bare pågrunn av noen småfeil her og der (og så klart det faktum at jeg har enormt mye feil og ubesvarte oppgaver).

Derfor har jeg kun en ting å si til alle de der ute som påsto at "dette kom til å gå sååå bra atte": Jeg vet best.

Jeg vet alltid best. Og jeg vet at jeg ikke kan kjemi.

Jeg var egentlig forberedt på det. Likevel blir man jo litt skuffet og sint på seg selv. Jeg gjorde faktisk så godt jeg kunne. Ingen kunne krevd mer av meg. Utregninger og lignende er jeg utrolig dårlig på, og når hele eksamen består av utregningsoppgaver er det egentlig et under at jeg i det hele tatt greide noen ting. Hvis man ser positivt på det.

Jeg er bare så utrolig eksamenslei nå at jeg bare vil grine, igjen. Jeg gjør ikke annet enn å stå opp, spise, lese, spise, lese mer og enda litt mer for deretter å sove. Deretter står jeg opp og gjentar hele rutinen om igjen. Dag ut og dag inn, og for hver dag føler jeg at eksamen nærmer seg og kunnskapen blir ikke større. I morgen skal jeg på jobb og får ikke lest noen ting i det hele tatt. Jeg drar hjemmefra i titiden og kommer hjem igjen i titiden på kvelden. All logikk sier at jeg ikke er i form til å innta noen kunnskap etter jobb i morgen.

Jeg er lei meg, sint, skuffet og generelt utslitt på alle områder. Nå skal jeg legge meg hvis jeg skal være i form til å stå opp i morgen. Og det verste er at jeg er så utslitt at jeg ikke engang har lyst til å sove. Jeg får ikke til å sove. Det er bare dritt hele opplegget.


Vil du følge bloggen min, eller vil du ha flere lesere?

I det siste har jeg oppdaget at flere og flere legger meg til som venn her på blogg.no. Jeg har aldri sett at noen av dem kommenterer til meg. Legger de meg til som venn med baktanker om at jeg skal besøke bloggen deres og kommentere til dem, eller vil de rett og slett være vennen min fordi de vil følge bloggen min?

Jeg legger ikke til folk som venner når de bare sender meg en forespørsel, uten å skrive til meg at de legger meg til fordi de vil lese bloggen min. I starten da jeg begynte å blogge godtok jeg til alle som la meg til. Det endte i en venneliste pakket full med tull. Enkelte spyttet ut ti innlegg på en time, der de bare skrev dritt som brydde meg midt i analåpningen. Andre skrev kun om dagen outfit. Så var det de som spammet alle på vennelista si med spørsmål av typen: "Fin blogg, kommenter til meg da?", og bloggen deres var proppfull av innlegg med overskrifter av typen: "Headerkonkurranse", "Hot eller not?", "Heia bloggen, i dag pakket jeg en tampong opp i rumpa og spiste en kjeks med muggelost" (okei, kanskje ikke av den siste typen der. Dere skjønner hva jeg mener. Blogger som kun skriver om hva de har gjort fra og med da de sto opp om morgenen. Det interesserer meg ikke).

For all del, legg meg gjerne til som venn. Jeg liker å sjekke ut nye blogger for å se om det er noe jeg liker. Jeg liker bare ikke å legge til folk som ikke engang har lest bloggen min. På vennelista mi finner du kun blogger jeg har interesse av å lese, og folk jeg vet leser bloggen min.

Jeg er kanskje prippen og kravstor, jeg er kanskje en bitch og egoistisk. Det spiller ingen rolle. Jeg liker å ha det ryddig rundt meg, inkludert vennelista mi. Ved å vite hvem jeg har på vennelista og hva de skriver, har jeg også lettere for å følge dem uten å bruke bloglovin. Det går ikke an å følge favorittene mine hvis vennelista er full av folk som irriterer meg, som spammer oversikten over nyeste innlegg. Det bare går ikke. Rotete hode, rotete kommode. Ryddig venneliste har samme effekt som en vanlig liste for kontrollfriken Lotte.

Jeg vet forresten hvorfor man fiser mer av å spise erter og bønner.



Det som er gjort er hjort, sa elgen og døde av skam

Enkelte sliter med hjerneteppe under eksamener. Enkelte er så nervøse at de får forstoppelse i forkant av en eksamen. Enkelte leverer eksamen blank, fordi de rett og slett ikke klarer oppgavene.

Jeg har aldri hatt noe problem med hjerneteppe. Jeg pugger, møter opp og leverer. Denne gangen var intet unntak. Jeg pugget så svetten rant. Jeg var for første gang så nervøs at jeg ikke klarte å sove. Jeg møtte opp og så oppgavene. Hjernen min sa ikke stopp. Det var mangelen på kunnskapen som stoppet meg. Jeg innså med skrekk og gru at jeg rett og slett ikke hadde kunnskap nok til å kunne svare på 1/4 av eksamen. De andre oppgavene hadde jeg heller ikke direkte peiling på hvordan jeg skulle løse. Likevel leverte jeg. Ikke blank, men med 3/4 løst. Om oppgavene ble løst rett har jeg ingen anelse om. Jeg kan da for faen ikke kjemi. Jeg bare gjorde oppgavene ut i fra hvordan jeg trodde de skulle gjøres.

Det har gått en dag nå og jeg tenker fremdeles litt på eksamenen. Jeg forlot eksamenslokalet med en tom magefølelse. Bokstavelig talt. Jeg var sulten. Neste gang skal jeg ta med meg matpakke. Kanskje noen kjekser. Uansett, jeg følte meg helt tom. Eksamen var gjort, og det som er gjort det er gjort. Enkelt og greit. Jeg leverte så godt jeg kunne, og går det til helvete så går det til helvete. Går det ikke til helvete, så tror jeg helvete har fryst til is. Det verste som kan skje er at jeg stryker og må gjøre den om igjen. Nei, forresten. Det verste som kan skje er at jeg stryker, må ta den om igjen og stryker igjen. Det skal ikke skje. Stryker jeg en gang er det flaut, stryker jeg to ganger graver jeg meg ned i skam.

Nå har jeg så smått begynt på eksamensforberedelsene i anatomi. Jeg har 500 sider koselig lesestoff å få unna. Det skremmer meg litt at jeg brukte 4 timer på 30 sider i dag. Hvis jeg skal lese konstant fram til eksamen, med kun sove-, spise- og dusjepauser må jeg lese i gjennomsnittet 10 sider i timen. Jeg har alltid likt å lese og kan lett sluke ei 700 siders bok på under et døgn. Når det kommer til faglitteratur blir det merkelig nok litt verre. Plutselig skal jeg lære det jeg leser, og da holder det ikke å lese som Supermann. Skjønt Supermann hadde sikkert lært av å lese superraskt. Jeg skulle ønske jeg var Supermann. Uten den teite drakten med trusa utenpå altså.

Tvi tvi til Lotte!


Plutselig skal jeg ha eksamen

Jeg har konkludert meg fram til at morgendagen har hoppet på meg som julekvelden på kjerringa. Det hadde vært en lettelse om jeg kunnet sagt: "Hei, kjemieksamen! Du stresser ikke meg, for jeg er kjempegodt forberedt!". I stedet må jeg bite i det sure eplet og innse at jeg enten er dum som en stokkand, eller at jeg rett og slett har jobbet for lite med kjemi i år. Det sistenevnte tror jeg ikke er et alternativ engang, da jeg faktisk har jobbet rævva av meg i flere måneder nå. Kjemi er og blir vanskelig.

Morgendagen bringer intet godt. Etter nøye studering av tidligere eksamener, har jeg funnet ut at hvis jeg klarer halvparten av minst 4 oppgaver, har jeg nok til å kunne stå. Tror jeg. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å klare det, jeg.

Kan folk vennligst slutte å si: "Du klarer det så fint, Lotte. Du er jo kjempesmart. Dette kan du. Du stryker ikke på eksamen. Du kommer til å gjøre det knallbra"? Folk kan også slutte å smile forventningsfullt mens de sier dette. Jeg liker ikke å ha press på meg. Jeg fungerer dårlig under press. Dessuten vet jeg best selv hvordan jeg ligger an i kjemi. Jeg ligger ikke an.

Uansett, ønsk meg alt godt og masse lykke til. Jeg kommer til å trenge det.


Kviseangrep fra en annen verden

Jeg så meg i speilet og hylte. Det så ut som om jeg var blitt angrepet av byllepesten. Kvisene var overalt. De var store og, jeg sverger, de pulserte. Den verste hadde plassert seg midt i pannen. Den var diger og betent. Når jeg strammet ansiktsmusklene ble den blåst opp, akkurat som en ballong. Hinnen rundt den var nesten gjennomsiktig. Egentlig minnet den meg om en oppblåst kondom, med sæd inni. For noe hvitt og ekkelt så jeg under den gjennomsiktige hinnen.

Mamma kom inn på badet og hoppet forskrekket tilbake. "Hva har skjedd med ansiktet ditt?!", ropte hun. "Ikke vet jeg, men det kjennes ut som om den djevelen her kommer til å sprekke snart", svarte jeg og strammet ansiktet for å demonstrere Kong Kvisemonster.

Så sprakk den. Akkurat som en ballong man har blåst alt for mye luft inn i. Heslig kviseinnhold rant nedover ansiktet mitt. Jeg trodde jeg skulle spy.

Akkurat da våknet jeg. Jeg spratt opp av senga og løp halvnaken ut til badet. Hysterisk trykket jeg trynet opp mot speilet og speidet etter voksende monsterkviser. Det er første gang jeg har vært takknemlig for de kvisene jeg har. De pulserer iallefall ikke.


Å nei, gjorde jeg? Åh ja, jeg gjorde.

Jeg sukket høyt og tørket vekk en tåre. Det var like før jeg kastet de 10 kilos tunge bøkene i veggen. Etter 8 timer med konstant kjemipugging hadde jeg nådd bunnen. Jeg var svimmel, så dobbelt og klarte så vidt å holde øynene åpne. Det eneste som fristet var en varm dusj, en god dyne og en skål med popcorn.

Når jeg er sliten og har god tid på å dusje, liker jeg gjerne å skjemme meg litt bort i samme slengen. Jeg er visst litt jentete sånn sett med både ansiktsmaske, kroppsskrubb, hårkur og hele røkkelet. Da jeg sto der under det varme vannet og sendte varme tanker til min kjære mor som for noen år siden kranglet til seg en tropedusj, fant jeg ut at en ansiktsmaske var virkelig noe jeg trengte nå. Jeg strakk den skjelvende hånden min etter flasken, åpnet den og sprutet en stor klatt i hånda. Jeg gnidde det inn i ansiktet. Og akkurat da oppdaget jeg at noe var galt.

Siden når hadde ansiktsmasketingen luktet slik? Hadde den en slik konsistens? Jeg fikk bange anelser og våknet opp fra tåken jeg tydeligvis hadde vandret rundt i. Hadde jeg..? Nei, jeg hadde vel ikke...? Den dyre shampoen min, som jeg skjemmer bort håret mitt med? Jo, det hadde jeg. Jeg hadde gnidd inn trynet fullt av den dyre frisørshampoen min. Jeg hadde brukt nesten siste rest av shampoen min på den slitne ansiktshuden min.

Supert Lotte. Virkelig. Supert.

Ser dere? Det er sånt eksamen gjør med en! Det er ikke sunt. Jeg er snart et vrak, og jeg nekter å innfinne meg med at jeg må stå opp før tolv for å lese til eksamen. Studenter som gjør det får A, og jeg liker ikke A for det er den samme bokstaven som i ANALSEX, ANANAS, APRIKOS og APPELSINHUD. Jeg er ikke fan av noen av dem. Derfor holder jeg meg til å bare stå på eksamen. Det er kjekt å være så sliten at jeg kan lure hodet mitt til å godta slik.

Eksamenslesing i morgen også. God natt.


Stinkdyr på bussen

Jeg sitter her og ser ut av vinduet. Ser at det norske landskapet passerer forbi vinduet. Kjenner at ryggen verken og rumpa sovner etter nesten åtte timer med konstant sitting. Føttene stivner i sittende stilling og det knaker i nakken når jeg snur på hodet.

Mannen tre rader bak meg har snakket i telefonen nesten konstant siden vi forlot Oslo. Han snakker på et eller annet asiatisk språk. Hvorfor er det alltid ikke-norsk språkelige som konstant snakker i telefonen på bussen? Jeg blir så nysgjerrig. Snakker han dirty med elskerinna si kanskje? Jeg vil vite!

Det er heldigvis ikke så bråkete på bussen i dag, som det var sist gang. Jeg slipper i det minste å høre to jenter snakke om håret til hverandre og fnise over forrige helgs festligheter. Når det kommer til det punktet at den ene jenta spør: "Er det deeer månen?" og jeg tenker: "Nei, det er en ost svevende på himmelen, smartass", da har jeg fått nok.

Som sagt slipper jeg unødvendig mye bråk i dag. Bare noen snorkende passasjerer og en asiater som shitshatter i telefonen. Det å ta buss er egentlig ikke så ille. Sånn egentlig.

Forresten, glem det. Det er en eller annen person ombord på denne bussen som har gassproblemer. Det lekker konstant ut illeluktende tarmgass fra han eller henne. Jeg kveles. Slipp meg ut! Er vi framme snart?! At man har mageproblemer kan jeg forstå. At man sitter og fiser i en buss med under ti andre passasjerer kan jeg ikke forstå. Seriøst. Det er faktisk et do på denne bussen. Jeg bare nevner det... Kanskje visse personer får en idè om å bruke det?

Jeg er iallefall på vei hjem til Trondheim igjen. Helga har flydd av gårde og jeg vil tilbake allerede. Hjemme venter eksamenslesing, svette, tårer og hjerteproblemer. Jeg takler ikke stress så bra. Når jeg kommer hjem og får tid skal jeg lese litt blogger. Har ikke vært nevneverdig aktiv på internett de siste dagene.

Herregud, nå stinker det død og djevelskap her igjen. Si meg, har et stinkdyr krøpet oppi rævva på'n?





Det er alltid en glede å finne bilder tatt i fylla på pc'n. Ser ut til at jeg hadde en fin lørdag. Med stort hår. Veldig stort hår. Ser ut til at Iselin også hadde en fin lørdag, men jeg skal spare henne for nervene ved å legge ut bilder av henne. Vi skulle liksom kle oss ut som hulder. Som om jeg ikke ser ut som det til vanlig.




- Har du hatt en fin helg?
- Hvis man har luft i magen og sitter på en buss: slippe ut gass eller knipe igjen rævballene?


Blindern

"Hvordan skal jeg åpne denne døra her da?"

Det var alt jeg klarte å tenke da jeg sto utenfor butikken. Alt stoppet opp. Jeg klarte ikke å tenke. Jeg skjønner virkelig ikke hva som skjedde. Kanskje hjernen min fikk en midlertidig black-out. Plutselig kom det en mann og så dumt på meg. Han dyttet opp døra og gikk inn. Jeg nølte et sekund eller to før kroppen plutselig kickstartet og jeg spratt inn døra med null kroppskontroll. Mannen så nok en gang dumt på meg og holdt opp den andre døra for meg. Han trodde sikkert jeg var tilbakestående. Eller full.

De er ofte full her på studenthjemmet til Iselin. Blindern. Jeg liker meg her. Hvis jeg noen gang skal flytte til Oslo for å studere, så skal jeg søke om å få bo her. Det er dog store sjanser for at jeg utvikler en mild form for alkoholisme av det da, men det er sikkert verdt det. Nå skal jeg ta meg en paracet og åpne ei flaske hvitvin. Jeg har ikke drukket på sikkert over en måned, hvis vi ser bort i fra i går kveld. Jeg tror det er pågrunn av gårdagens morsomheter at jeg trenger paraceten. Uansett, jeg fortjener de to flaskene med hvitvin som står i kjøleskapet.

Senere skal jeg gå på Hundringsjakt. Jeg har nemlig hørt rykter om at han bor et sted her.


- Hva skal du gjøre i helga?


Move bitch!

Mamma lærte meg at man skal respektere andre mennesker. Huset med det rare i, Lilly's butikk, Sesam Stasjon og mange andre tv-serier som gikk på NRK innprentet meg at man skal behandle andre mennesker bra. Kardemommeloven lærte meg at man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.

Det er derfor det er så vanskelig for meg å smile høflig når jeg helst vil bite av øret på enkelte personer. Helvete ta kardemommeloven når jeg blir dyttet av bussen klokka åtte om morgenen! Hvem er det som gjør sånt? Jeg hadde stått ute i kulda og ventet på bussen i over ti minutter. Hun kom tre sekunder før bussen ankom busstoppet. Jeg skulle til å gå på bussen, hun trengte seg forbi meg og dyttet meg ut. Deretter stilte hun seg slik at ingen kom forbi henne, mens hun brukte ørten førti minutter på å betale. Jeg trodde det var meningen man skulle slippe fram de med t-kort jeg? Men så trodde jeg også at man skal vente høflig i kø.

Uansett, man kødder ikke med Lotte klokka åtte om morgenen. Jeg presset meg inn og satte albuen hardt i ryggen på merra. Move bitch! Dytter du meg ned trappa, gir jeg deg ryggskader. Sånn er det bare.

For øvrig holdt bussen på å kjøre ned ei gammel dame i går. Det var hennes feil. Bussen hadde grønt lys, hun hadde rød mann. Det var midt i prinsen krysset og det kom biler og busser fra alle kanter. Hva tenkte hun på da hun spaserte rett ut i veien? Hadde hun forventet at all trafikken stoppet opp? Damen bare presset seg fram, og så seg ikke om til sidene. Hun bare masjerte rett fram, og selv om hun så at bussen kjørte fortsatte hun. Hun så direkte sjokkert ut da bussen ikke stoppet for henne, men bare kjørte videre. Dermed så jeg at ansiktet hennes gikk fra sjokkert til fly forbanna. Hun hyttet med neven, ropte og slo stokken sin inn i bussen. Dumme menneske. Det er faktisk en grunn til at en smarting fant opp trafikklys. Det er ikke for at de skal lyse opp med fine farger på en mørk vinterdag. Sett fra den annen side kan det jo hende hun hadde gode grunner til å springe ut i gata. Jeg skal ikke dømme, jeg skal være grei og snill. Men for helvete, tenk litt da!

Jeg kan ikke få sagt det nok hvor lei jeg er av å ta buss. Jeg er møkklei av stappfulle busser og folk som ikke passer seg når andre skal av. Jeg hater at jeg må presse meg fram, og deretter rope fortvilt til sjåføren at han må åpne døra igjen. Jeg hater desperasjonen jeg føler når bussen begynner å kjøre og jeg fremdeles ikke har kommet meg av. Jævla idioter hele gjengen, enn å stå der som en flokk med hjernedøde sauer, hva med å flytte seg? Jeg er møkklei. Busser som aldri kommer tidsnok, skyhøye priser, fjortiser som bråker og gamle gubber som fiser.


- Hvis en ukjent person hadde dyttet deg for å komme foran deg i køen, hva hadde du gjort?


"Jeg-må-bare-gjøre-noe-så-viktige-gjøremål-får-vente-til-siden"-syndromet

Jeg liker den reklamen på Viasat 4 for Politistasjonen Danmark. De forteller at serien handler om Danmarks mest hardbarkede forbrytere. Deretter forteller de hva "dagens" episode skal handle om. Den skal handle om noen som har stjålet neglelakk i forskjellige farger. Dæven de er hardbarkede, de danske forbryterne. Det må jeg si. Neglelakk i forskjellige farger. De matchet sikkert ikke klærne deres engang. Jeg tror nok det er en sak for Fanthomas! Kanskje han er villig til å bistå det danske politiet.

Jeg gjør alt for å slippe unna skolearbeid. Jeg vil ikke gjøre kjemioppgaver, jeg vil ikke jobbe med prosjektoppgaven og jeg vil ikke løse matteoppgaver. Jeg gjør hva som helst for å slippe unna, om jeg så skal sitte og nistirre på teite tv-reklamer dagen lang. Det er merkelig hvor mye mer underholdende det er å plystre med på kjente reklamemelodier (merk: reklamen for gulesider) enn å sikre framtida mi. En utdanning er ingenting opp mot den erfaringa jeg får ved å plystre samtidig som jeg spiller Hjerter.

Apropos Hjerter, så har jeg funnet ut en taktikk. Jeg vinner hver gang, selv om visse personer alltid skal ødelegge (Joakim, Kristine og Stian har jeg kalt dem - det er så mye morsommere å spille når noe trigger vinnerinstinktet mitt). Taktikken går ut på å starte runden med å ta storeslem. Altså å ta alle 26 poengene. Dermed får jeg null poeng, mens de andre deltakerne får 26 poeng hver. Deretter går det bare ut på å spille taktisk riktig, slik at jeg får minst poeng hver påfølgende runde. Jeg eier dere! Hører dere det?!

Nå gjorde jeg det igjen. Slippe unna skolearbeidet altså. Man kan lure hjernen sin til å tro hva som helst. Jeg valgte nettopp å lure hjernen min til å tro at det er kjempeinteressant å prate om taktikk i Hjerter. Et tåpelig kortspill på pc'n. Men hva mener hjernen min at jeg skal gjøre istedet da liksom? Prakke den full av fagstoff kanskje? Tror ikke det.

Nå skal jeg spille litt mer hjerter og se litt mer reklamer på tv. Hva som helst for å slippe unna skolearbeidet.




Det er så typisk Teddy Bed å snike seg med på fotoshooten min. Jævla linselus.



- Lider du også av "jeg-må-bare-gjøre-noe-så-viktige-gjøremål-får-vente-til-siden"-syndromet?


Jeg har gitt blod. Har du?

Man kan si mye om meg, men er det en ting jeg ikke er så er det gavmild. Jeg har aldri likt å dele, spesielt ikke mat eller godteri. Da jeg var lita fikk jeg raserianfall hvis noen tok leken min. Mamma sa jeg skulle dele, og jeg ga leken gråtende i fra meg. Det var lørdagskveld og jeg satt foran tv'n og koste meg med lørdagsgodtet mitt. Mamma sa jeg skulle dele godteriet mitt med den andre ungen som var på besøk. Jeg tenkte stygge tanker om personen og delte motvillig godteriet mitt. Hvis noen spør om jeg kan dele noe med dem, smiler jeg og deler. Innvendig tenker jeg at de kunne for helvete kjøpt seg det selv. Fjernkontrollen liker jeg å ha for meg selv. Pc'n min er min. Jeg liker rett og slett ikke å dele. Folk kan holde seg til sine egne saker, jeg er ikke et helvetes bibliotek.

Enkelte unntak finnes det så klart. Jeg kan godt dele med andre hvis de deler med meg. Deling av godteri på en filmkveld går helt fint, hvis alle bidrar. Personer jeg bryr meg om, som ikke har råd til det, kan jeg også dele med. Uten stygge tanker. Likevel kan man konkludere seg fram til at jeg ikke vender det andre kinnet til og jeg er ikke en gavmild person. Litt av et kupp med andre ord. Lucky Joakim.

Til tross for at jeg er en så forferdelig person har jeg helt frivillig delt noe viktig i dag. Blodet mitt. Jeg har gitt blod. Har du?


Å gi blod redder liv. Det var ikke like forferdelig som jeg hadde forestilt meg. Et lite stikk og litt ubehag, men over på under et kvarter. Man får oppfølging hele veien, og de som jobber der gir deg en helt utrolig service. Du får iskald eple- eller appelsinjuice, du kan også få iskaldt vann. De har til og med kjekser. Jeg var litt svimmel og slapp etter jeg ga blod, men det er ingenting sammenlignet med hvor god følelse jeg har inni meg. God karma, folkens! Jeg lever fremdeles, og kanskje kan blodet mitt bidra til at noen andre får leve videre.

Er du interessert i å gi blod eller vil du vite mer om det? Gå inn på GiBlod.no.


Jeg fikk et krus i takkegave også! Her kommer Mummi!


- Liker du å dele?
- Har du gitt blod, eller kunne du tenkt deg å gi blod?


Helvetesukene trer i kraft

I tunge og stressende stunder er det viktig å ha små lyspunkt man kan holde fast med blikket. Det sies at man ikke skal se på lyset når man befinner seg i en mørk tunnel, men det er reinspikka tull. Det verste som kan skje er at lyset viser seg å være et møtende tog i 200-og-shit-fart. Det beste som kan skje er at du ikke dør av stress og depresjon.

Jeg velger å se på lyset, og krysser fingrene for at det ikke er et tog som tuter i mot meg. De neste fem ukene kommer jeg til å bli mentalt ustabil. Psykisk sett kommer jeg til å være på en plass mellom stressa og deprimert. Av og til kommer jeg til å være fly forbanna. Andre ganger kan man være så heldig at man får et smil fra meg.

Eksamenstida starter, og jeg har laget meg en leseplan. Jepp, listomanen Lotte måtte trå til for å få orden i systemet, og nå er planene klare. For de spesielt interesserte ser helvetesukene (heretter forkortet HU) slik ut:
HU1: Gjøre skolearbeid og lese anatomi
HU2: Lese kjemi og gjøre matte
HU3: Lese kjemi, nå starter presset
HU4: Eksamen i kjemi, deretter lesing av anatomi
HU5: Eksamen i anatomi, deretter storpugging av matte
Uke 6: Eksamen i matte. JULE-fuckings-FERIE!

Planene er klare, og stressnivået har økt betraktelig. Jeg kjenner humøret synke og monsterlotte titte fram bak sinte øyne. Noe må gjøres (bortsett fra å lese til eksamen, altså), for å holde monsterlotte i sjakk. Derfor har jeg nok en gang spurt listomanen Lotte om eksperthjelp og gledesplanen framover ser slik ut:
- Kino for å se Hærri Påttah
- Besøke Iselin i Oslo
- Putti Plutti Pott den 7 desember
- Juleferie





- Hvilke lyspunkt har du framover?


Motivasjonen har gått i minus

Herregud, eksamenene puster meg i nakken. Jeg er så stressa at jeg snart får forstoppelse og stressutslett. Drømmene mine for tida er helt sinnsyke. I går natt var det noen som klatret inn vinduet og forsøkte å voldta meg med ei kjemibok. Jeg forsøkte å slå slemmingen, men slagene mine hadde ingen kraft. Deretter måtte jeg løpe etter ei i klassen, fordi jeg hadde laget krem til henne. Med slike sære og stressende drømmer er det ikke rart at jeg våkner opp med hodepine og med en tung følelse i magen.

Når jeg våkner tidlig om morgenen etter ei natt med lite og dårlig søvn, og kjenner at det er iskaldt på rommet, synker motivasjonen like lavt som gradestokken der ute viser. Motivasjonen har gått i minus. Jeg forsøker å tenke: "Hei, Lotte. Det er en ny dag, du må på skolen og lære deg mest mulig. Du har viktige innleveringer du må gjøre og om under en måned har du tre eksamener som du ikke engang har begynt å lese til". Deretter synker motivasjonen min enda mer, og jeg føler for å grynte og legge meg inntil varme Joakim igjen. En god seng, en varm Joakim og flere timers søvn frister langt mer enn skolearbeid og eksamensstress.

Så hvorfor står jeg opp i det hele tatt? Det lurer jeg også på.


- Har du noen viktige prøver/tentamener/eksamener til jul som du gruer deg til?
- Har du noen tips for å senke stresset og få opp motivasjonen?


Baaanet må jo ikke fryse!

" Kjære Lotte . Morfar lurte på om ikke dok kunne dra til byen ilag i morgen . Det ville jo være nesten som da du var yngre ha ha . Klem fra mormora di :-o "

Mormor er veldig søt når hun sender sms.  Det å sende tekstmeldinger og sende fancye bilder med grusomme sanger og lyder har blitt den nye hobbyen hennes, og hun er en racer når hun skriver. Hun skriver raskere enn meg, og jeg rekker så vidt å svare før jeg får en roman i svar tilbake. Hun har ikke helt skjønt dette med at :-o er et gispefjes og ikke et smilefjes. Hun synes den er søt, nemlig.

Noen timer før jeg fikk denne sms'en av henne hadde jeg vært på besøk hos besteforeldrene mine. Vi hadde diskutert hvor kaldt det var ute og mormor hadde påpekt hvor trang kåpen min hadde blitt rundt livet (ja, jeg har lagt på meg litt de siste årene mormor). Hun mente det var tide på at baaanet (stakkar barnet på mormorspråket) fikk seg en ny og varm vinterjakke. Ikke snakk om at jeg skulle fryse. Vi ble enige om at jeg skulle få penger til jakke i julegave, og jeg hoppet av glede og klemte både mormor og morfar.

Så fikk jeg da denne sms'en og jeg kunne ikke la være å smile. Stakkar morfar har ikke stort å gjøre om dagene, han har jo ingen hobby. Han ble faktisk glad da de fjernet minibanken her oppe på Hallset, for da hadde han en unnskyldning til å dra ned til byen. For å ta ut penger i banken. Jeg foreslo at han kunne dra på bingo, men da så han bare stygt på meg. Skjønner han godt jeg.

Da jeg var lita brukte morfar og jeg ofte å dra på shopping sammen, og det var tider det! Jeg fikk ikke bare klær, jeg fikk også leker. Jeg var så lykkelig. Jeg savner den tiden, så da mormor sendte meg den sms'en nølte jeg ikke et sekund. Så klart jeg ville dra til byen med morfar!

Dagen etter dro vi sammens ned til byen for å shoppe vinterklær til baaanet. Det ble ikke helt som i gamle dager, jeg har nemlig fått forståelse for penger nå. Samt at jeg ikke er interessert i leker lengere da. Vel, ikke slike leker jeg kunne tenkt meg å shoppe med morfaren min. Resultatet av shoppingen var en varm vinterjakke og et par ullsokker. Ah, årets beste julegave tror jeg!

Jeg sier bare en ting: Du vet at vinterjakka di er varm, når du svetter i minusgrader. Takk mormor og morfar, jeg er glad i dere, og jeg gleder meg til neste gang jeg skal komme på middagsbesøk. Hjemmelagde kjøttkaker er nammenam.


- Har du et bra forhold til besteforeldrene dine?


Hell i uhellet og uhell i hellet i uhellet

Det er ikke lett å være Lotte når det er glatt ute. Skoene mine er glatte og jeg har null balanse. For en person med ei så stor og baktung rumpe som meg er det generelt vanskelig å holde seg i vater når en går.

På vinteren finner du meg som regel viftende med hendene, hylende og dansende bortover gata. Enkelte ganger griper jeg tak i en lyktestolpe og later som om den er en strippestang. Andre ganger tar jeg piruetter og later som jeg er en ballerina. Faktisk har jeg det med å ta en riverdance bortover gata til tider også. For å holde balansen i all galskapen stepper jeg for å finne en likevekt. Ah, jeg elsker riverdance.

I dag gikk jeg nesten på rumpa. Det eneste som reddet meg var den superkjappe, superwoman-reaksjonen min. Jeg bøyde knærne mine og stilte meg i "jeg-later-som-om-jeg-skal-hoppe-på-ski"-stillingen. Jeg er ikke like elegant som profesjonelle skihoppere. Til tross for at jeg reddet rumpa mi, gikk ikke alt etter superwomans planer. Det hadde seg slik at jeg hadde en enormt tung veske i dag. Jeg sverger, den var minst like tung som rumpa mi. Merkelig at den ikke har raknet med alle de bøkene oppi. Uansett, i stedet for å falle bakover, falt jeg til siden.

Hell i uhellet var at det var et vindu der jeg krasjet inni. Uhell i hellet i uhellet var at jeg krasjet trynet inni vinduet og trolig skremte alle de som satt der. Man blir alltid så pen når man presser trynet sitt inn i et vindu. Det er virkelig flatterende. Virkelig. Ah, jeg elsker vinteren.

Forresten tapte jeg et veddemål i morges. Broren min og kjæresten ventet barn, og jeg var 99% sikker på at det skulle bli en gutt. Joakim veddet 50 kroner på at det ble ei jente, og nå er jeg 50 kroner fattigere. Folkens, jeg har blitt tante igjen! Det er ei utrolig nydelig jente, som skal hete Edda.


- Har du tante/onkel-barn?


Alle facebookvenner: se ut vinduet og oppdater!

I helga sitter jeg barnevakt for lillebroren min, og det mest spennende jeg har opplevd hittil var da jeg skulle vaske klær og mistet vaskemiddelet på gulvet.

Det blir ikke produsert noe spennende blogginnlegg nå, jeg er tom for drivstoff. Derfor har jeg en stor plan om å spise en deilig frokost med lillebroren min nå, bestående av nystekte rundstykker og masse godt pålegg. Twilight Eclipse står på planen, og det samme gjør en koselig middag med Joakim og Ironman i kveld. Ikke at Ironman kommer hit da. Jeg mente at vi skulle se filmene.

Sånn ellers kan jeg opplyse alle der ute om at nå har snøen kommet tilbake, og jeg er sjokkert over at kun en person på hele vennelista mi på facebook har opplyst alle andre om det hittil. Kanskje fordi klokka er tolv, folk står ikke opp så tidlig i mørketiden. Kanskje mesteparten av de som er der ute rett og slett er så fyllesyk at de ikke har sett ut enda?! Da vil det jo si at det er min oppgave her i verden og opplyse dem på facebook om at , nå har snøen kommet!



Nei, forresten. Jeg tror folk er mer interessert i hva jeg drømte i natt. Virkelig. Herregud, jeg skjemmes over meg selv. Snakkes igjen når jeg ikke tror jeg er morsom.


- SNØ!! Har du snø der du bor?


Cause I'm a fjortisgirl

Du møter dem på bussen. Når du går gjennom byen står de der og henger. Når du går gjennom butikksenteret i nærområdet ditt, står de faen meg der også. Du hører dem på lekeplassen like ved der du bor.

De hyler, roper og bråker. De snakker høyt om sex, kuksuging og fitter. De fniser og hyler. De får deg til å tenke tilbake til de årene du var slik, og du håper virkelig innerst inne at du ikke var så ille.



Jeg satt på bussen på vei hjem fra skolen i dag
. Det hadde vært en lang dag, som startet med at jeg forsov meg og verken rakk å spise frokost eller dusje meg. Skoledagen hadde vart i ti lange timer. Jeg satt der på bussen, helt utslitt og sulten. Følte meg som en pose med søppel. Turte ikke se ut vinduet engang, det viste meg speilbildet mitt.

Mens jeg satt der for meg selv, hørte på musikk og telte inni meg grunner til å være lykkelig kom de på bussen. Jentegjengen. De samlet seg sammen bakerst i bussen og begynte å synge på selvkomponerte sanger hvor hovedinnholdet var kuk, kuksuging, fitte og puling. De sang høyt. De sang så høyt, at selv ikke ipoden min overdøvet dem. De fniste som en gjeng med hyener. Grusomme hyener på fjorten år.

Det var akkurat i det øyeblikket jeg fant den viktigste grunnen til å være lykkelig. De årene er bak meg. De årene jeg følte meg usikker, ville være kulest i gata og ville at alle skulle like meg. De årene jeg håpløst forsøkte å få oppmerksomheten til en gutt. Jeg ville bare bli lagt merke til, jeg ville bare at noen skulle se meg og like meg. Jeg snek unna drikkevarer fra foreldrene mine og drakk det fordi jeg trodde jeg var kul. Jeg røykte fordi alle de andre gjorde det. Jeg snakket om sex hele tida, og la ut i det vide og det brede om sex i all offentlighet. Jeg gjorde som alle andre. Jeg trodde at jo mer høylydt jeg var, jo mer oppmerksomhet fikk jeg. De årene er forbi. Jeg er glad for det.

Jeg satt der for meg selv og mimret. Plutselig nådde syngingen deres nye høyder. Da ei jente plutselig ropte ut: Hun suger kuuuuuuuuuuuuk. Hun er en kuuuksuuuuger!, fikk jeg nok. Jeg ble flau på deres vegne. Tenkte de ikke over at det satt en haug med andre mennesker på den bussen? Hva om noen som kjente dem satt på bussen? Blir de ikke bittelitt flau av seg selv?

Jeg har sikkert vært like ille selv. Jeg er heldigvis ikke slik nå lengere. Med visse unntak av to flasker hvitvin og en jentegjeng. Merkelig at jeg sitter her og klager på hvor jævlig en gjeng med fjortenåringer er, når jeg med sikkerhet kan påstå at voksne folk på fylla er like ille - om ikke verre. Merkelig med det. Jeg har vel lite tålmodighet på en dårlig dag.


Hej, hej, hej jag är bara 14 år, kom och titta på mig, kom och ta på mig. För jag vill jo bara va din tjej. Du får ta på mig om du ber mig snällt. För jag vill jo bara va me dig. Do you wanna be my fjortisboy?


- Hva mener du om folk som sitter på bussen og roper om sex, kuk og andre ting du ikke vil høre om?


What a date

"En svenske kjører på motorveien i England. På radioen advarer de mot en galning som kjører på feil side av veien.
- En galning? utbryter svensken.
- Det er jo hundrevis av dem!"

Jeg skulle bodd i England. Jeg er nemlig venstrehendt. I går kveld tok Joakim meg med ut for å øvelseskjøre. What a date. Det var utrolig romantisk å sitte i ei bil langt oppi i svarte skauen midt på natta. Da Joakim brølte til meg at jeg måtte bremse, ble jeg nesten kvalt av all romantikken.

Joakim: Nå skal du bremse helt. Nei nei nei, ikke gass! Brems, Lotte, brems!
Lotte: *får panikk og tråkker på bremsen*
Joakim: HUSK Å TRYKKE NED CLUTCHEN FØRST!
*bilen bråbremser*
Joakim: ...du kvelt den.
Lotte: Hva med å fortelle meg detaljert hva jeg skal gjøre før du ber meg om å gjøre det?
Joakim: Jeg glemte det.

Joakim: Nå kjører du litt fortere, og så slipper du gassen og trykker ned clutchen og bytter til andre giret. Lotte... Lotte...? LOTTE STOPP!!
Lotte: HVA NÅ DA?!
Joakim: Hvor er andre giret? Fortell meg hvor andre giret er.
Lotte: Der.
Joakim: Det er femte giret. Jeg tror vi må øve litt på giringa.
Lotte: Jamen... jeg er venstrehendt skjønner du, det er ikke så lett for meg.

Jeg synes ikke det er noe morsomt å kjøre bil jeg. Pisser meg nesten ut i ren skrekk. Med en gang jeg sitter bak rattet får jeg den følelsen jeg hadde i sommer, da Charlotte tvang meg med i berg-og-dal-banen. Livredd og overbevisst om at noe ille kommer til å skje. For noe ille kommer faktisk til å skje. Det er liksom snakk om at jeg, som ikke engang klarer å sykle som et normalt menneske, skal lære meg å kjøre bil.

Joakim sier at alt går bedre etterhvert
, at øvelse gjør mester og blablablu. Han har sikkert helt rett, men jeg vedder 1000 kr på at jeg kommer til å:
a) kjøre ned et dyr
b) havne i grøfta
c) rygge inn i en lyktestolpe
d) unngå at noe skjer ved at jeg aldri greier å ta lappen

"Det var en gang en gutt og mora som kjørte til butikken. Da gutten så en mann som gikk litt lenger fremme, spurte han moren sin:

- Skal vi kjøre over han?
Da svarte mora på kødd: - Ja! Vi kjørern rett ned!
Plutselig sier det et BOM og mora ser forskrekket ned på sønnen og skriker: Hva var det?
- Da svarte sønnen: Nei, jeg så du holdt på å bomme så jeg tok han med døra."

Ingen dyr, mennesker eller biler ble skadet under gårdagens øvelseskjøring.


- Har du tatt lappen?


Dodraugen, troll og andre monstre

Da jeg var fem år sa storebroren min at dodraugen var i do. Han fortalte meg at hvis jeg satt for lenge på do, kom dodraugen til å dra meg ned. Dette førte til at jeg i mange år dobbeltsjekket i do før jeg i det hele tatt turte å sette meg ned. Det førte også til at jeg med jevne mellomrom dobbeltsjekket mens jeg satt på do. Jeg turte ikke sitte for lenge om gangen, og min største frykt var at jeg en dag skulle være uoppmerksom. Jeg var nemlig overbevisst om at et øyeblikks uoppmerksomhet var alt som skulle til for at han fikk sjansen til å dra meg ned i undervannsverdenen sin.

Jeg har alltid hatt lett for å tro på overnaturlige saker. Med min aktive barnefantasi trodde jeg at lekene mine levde, at det fantes hekser gjemt i kommoden, spøkelser inne i skapet og monstre under senga. Da jeg lærte meg å lese tok det ikke lang tid før jeg kastet meg over Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Jeg elsket eventyrene om Espen Askeladd, som vant prinsessa og halve kongeriket. Eventyrene om trollene fascinerte meg, og jeg visste innerst i meg selv at troll fantes dypt inne i skog og fjell.

Den dag i dag, tror jeg ikke på verken dodraugen eller troll. Likevel var det mange gode minner om mørke høstkvelder og lesing av folkeeventyr som kicket inn da jeg var på kino lørdag. Trolljegeren må være en av norges beste filmer, som noen gang er laget. De fikk meg nesten til å tro på troll igjen.

Nå håper jeg bare at ingen lager en film om dodraugen, for da får jeg nok problemer med dobesøk igjen.


- Har du sett Trolljegeren, eller har du tenkt å se den?


Helg, hva er det?

Dagens flotteste facebookstatus:

Kjærringa var tissnødig, stormet inn på herretoalettet, tok ned trusa og sætte rompa opp i pissoaret. Da hun var ferdig slapp hun en brakfis, hun så seg rundt og oppdaget at det sto en mann der. Flau og forlegen sa hun, dere mannfolk har det lett, dere behøver bare å riste han, mens vi kvinnfolk må blåse ho tørr!!!

Herlig, herlig!

SE! En fugl fløy forbi trynet mitt! Sånt skjer kun på halloween, dere!

I kveld hadde jeg egentlig en knallgod plan om å kle meg stygt og dra dritings på byen. Samvittigheten slo inn, og jeg innså med skrekk og gru (passer fint nå som det er halloween) at jeg skal bruke morgendagen på matte, kjemi og medisinsk laboratorie teknologi. Hva var helg igjen? Jeg husker ikke helt.

Kveldens planer har blitt endret til et lite kinobesøk, og Trolljegerne står på planen. Kan umulig være så ille at det ikke er godt for noe, sa Lotte og tok på seg joggebuksa.

Du tror forresten at du er smart? Vel, prøv dette spillet. Enkel og morsom hjernetrim for sånne tapere som meg, som ikke har forstått hva helg er for noe.


- Hvilke planer har du resten av helga?


Blodfan

Det siste jeg gjorde på pc'n i natt før jeg la meg var og lese på adressa.no. Der skrev de om folk som lå utenfor kinoen, klar til å kapre seg billetter til den nye Harry Potter-filmen. Billettene skulle bli lagt ut klokken 8 i morges, og folk lå ute i kulda for å sikre seg dem. "Stakkars folk", tenkte jeg og slo av pc'n.

Jeg åpnet vinduet, og konstanterte
at dette kom til å bli en kald natt. Jeg la meg under den varme dyna mi og fikk meg en god natts søvn. Klokken halv tolv våknet jeg og slo på pc'n. Jeg gikk inn på trondheimkino.no og så om det var mulig for meg å kapre meg noen billetter til den helga.

Nesten alt var borte
, inkludert de gode plassene. Med unntak av fire gudsforlatte plasser i midten av salen. Favorittplassene mine. Jeg kjøpte meg to billetter og lo da jeg tenkte på de stakkars folkene som sikkert hadde pådratt seg lungebetennelse i kampen om gode billetter.

Jeg er blodfan av Harry Potter-bøkene
. Jeg kunne giftet meg med bøkene. Herregud, jeg skulle ønske det var virkelighet. Jeg hadde garantert havnet i Ravnklo. Garantert. At jeg er blodfan, gjør meg derimot ikke til blodfan av filmene. Jeg synes sjeldent filmene er halvparten så gode som bøkene. Men greit at folk vil ligge ute i kulda for å få gå på premieren altså. Det er vel først da man er blodfan. Så jeg er vel bare vannfan jeg da. Eller noe sånt.

 

POUR SOME OUT FOR HARRY POTTERS PARENTS!!


- Sverger du til bøkene eller filmene?


Projects Abroad

I flere år har jeg lekt med tanken på å dra til et land og jobbe som frivillig. På grunn av skole og lite informasjon om saken har jeg bare lagt denne tanken til side.

I kveld satt jeg og snakket med en venninne, da hun plutselig luftet at hun hadde lest litt om å være frivillig i blant annet Mexico og Sør-Afrika. Jeg ble øyeblikkelig interessert, og klikket meg inn på siden hun snakket om.

Projects Abroad ga meg masse nyttig informasjon, og jeg har nok engang begynt å leke med tanken på å reise til for eksempel Tanzania. De har tilbud om å kun være der en måned også, så da kan jeg uten problemer bruke sommerferien min uten at det krasjer med skolen.

Det virker som om Projects Abroad har mange tilbud for oss som ønsker å jobbe som frivillige. For min del blir det vel aktuellt å jobbe med barn og unge, med mindre de også har noen tilbud for folk som holder på å utdanne seg til bioingeniører. Jeg vet ikke helt hvor aktuelt det er med blodprøvetaking og slikt i Afrika? Det må jeg undersøke nærmere. Jeg kan uansett tenke meg å jobbe på for eksempel et barnehjem.

Venninna mi og jeg avtalte at vi skulle undersøke dette nærmere. Kanskje er det en mulighet for at vi kan dra en måneds tid i sommer? Vi får se hva vi kommer fram til. Det hadde vært en opplevelse for livet. Jeg vil virkelig gjøre noe for andre, og jeg som er studentfattig med ufattelig lite fritid, har ikke så mange muligheter til vanlig med å hjelpe de som trenger det.


- Vet du noe om frivillig arbeid i utlandet? Har du noe å fortelle om det?
- Kunne du tenkt deg å jobbe som frivillig?


Falle-på-rævva-bli-våt-bak-og-knuse-pc'n-klubben

Jeg våkner etter en time med søvn. Jeg trenger ikke engang vaske søvnen ut av øynene, for den har aldri vært der. Ute regner og snør det om hverandre. Jeg tar en rask kikk ut av vinduet og konstanterer at i dag er det nødvendig å dra inn det harde artilleriet. Hardt vær, krever at jeg slår hardt mot hardt. Ut av døren stormer jeg med ti tonns tunge vintersko, vinterkåpe, hansker, paraply og en sekk som veier mer enn meg.

Det første som møter meg når føttene mine treffer bakken er null bakkekontakt. Føttene mine går som trommestikker bortover gata og jeg er hellig overbevist om at i dag er dagen jeg ikke ankommer skolen uten skader. Etter ti lange minutter sitter jeg endelig trygt på bussen.

Etter tre lange kvarter går jeg av bussen og ut i det forfriskende regnet (det var ikke akkurat de ordene jeg brukte da jeg beskrev været, stille i mitt sinn, i morges). Jeg trekker pusten dypt inn og går mot sykehuset. Det er da jeg blir obs på hva som foregår rundt meg. Overalt ser jeg folk hyle og vifte med armene. Folk faller på både rumpe, rygg og mage.

Plutselig er det ei som går rett foran meg som tryner så det ljomer i fjellene. Den-gode-sameritan-instinktet mitt kicker øyeblikkelig inn, og jeg er på vei til å hjelpe henne opp. Det er da jeg merker at jeg beveger meg i nedoverbakke, selv om jeg står i ro. Jeg hyler og vifter like vilt med armene som de omkring meg. Plutselig er jeg fullverdig medlem av hyle-klubben.

Jeg er fast bestemt på å ikke bli medlem i falle-på-rævva-bli-våt-bak-og-knuse-pc'n-klubben. Derfor inntar jeg surfe-kult-nedover-bakken-stillinga og suser nedover bakken, tar en 540 og lander perfekt nederst i bakken, uten å hyle. Deretter snur jeg meg rundt og moonwalker bort til sykehuset, mens jeg flirer og peker på alle idiotene som ligger og spreller på bakken.

True story. Bortsett fra det med å gli ned bakken med stil da. Og det med moonwalk. Pc'n min er iallefall hel. Poenget mitt er at jeg skal skaffe meg isbrodder neste gang jeg får penger. Greit nok at jeg tilbringer 5 av dagene mine på sykehuset, og dermed har redningen nær hvis nøden blir stor. Jeg vil uansett ikke ende opp som en strandet hval rett foran Samfunnet, sprellende i sørpe og isvann.


- Har du gått på rævva i år?


Jeg kommer til å savne deg

Etter et halvt års kamp, måtte jeg se den tapt. Prognosene hadde ikke vært gode. Jeg hadde vært forberedt på denne dagen lenge. Den dagen smerter, blod og tårer ble byttet ut med et tomt hull.

Det føles så tomt uten deg. Etter fire år har du blitt en del av meg. At du plutselig er ute av livet mitt, er vanskelig å forstå. Jeg bar deg nær hjertet mitt, og var oppriktig glad i deg. Du hjalp meg med å komme over komplekser og dårlig selvbilde. Du ga meg mot til å vise meg naken. Du fikk meg til å føle meg bra.

Det siste halve året har ikke vært bra. Du har gjort meg mer vondt enn godt. Det startet med et lite sår, som ikke ville gro. Det begynte å verke, og jeg gjorde alt jeg kunne for å hjelpe deg. Jeg kunne ikke det. Jeg kan ikke utrette mirakler.

Nå ser jeg deg ligge på baderomshylla. Naken, ensom og forlatt. Utstøtt. Min kjære piercing. Jeg tok deg til mitt bryst, bokstavelig talt, og ting ble ikke som jeg hadde håpet. Jeg kommer til å savne deg.


- Har du noen piercinger?


Jeg har fått meg en ny venn

Jeg er en flittig student. Jeg tilbringer med glede ti til tolv timer på skolen hver dag, bare for å kunne sikre meg en fin C. Karakterer er viktige vettu. Lesing av kjemi og oppgaver i kjemi er noe jeg gjør på ukentlig basis. Lesing av anatomi og oppgaveskriving om diverse organer og oppbyggingen deres er noe av det morsomste jeg vet.


Jeg tar studiet veldig seriøst, og har en konsentrasjon som ikke ligner grisen. Man får ikke kontakt med meg når jeg sitter og leser om nyrene. Det er så spennende dere. Jeg blir helt med! Nefroner, glomeruli med bowmans kapsel, podocytter og mesangiale celler er noe jeg kan ramse opp alt om akkurat nå. Rent teoretisk skulle jeg kunne ha ramset det opp iallefall, med tanke på hvor mange timer jeg har sittet her. Dessverre sovnet jeg midt oppi en haug med nefroner..


Dessuten lengter jeg litt etter det sosiale livet mitt. Dessverre er det ingen i nærheten jeg kan snakke med, derfor skaffet jeg meg en ny venn. Han og jeg snakker og ler masse sammen. Jeg kaller han Mr. Bones. Jeg tror han er litt dævv.


Dere ser han i bakgrunnen der. Han har akkurat sagt noe kjempemorsomt om nyrer og slikt dere ikke forstår. Intern humor, vet dere. Jeg ler så jeg griner.

Nå må jeg logge av. Mr. Bones krever min oppmerksomhet. Han blir litt fornærmet når jeg overser ham. Skjønner han godt jeg. Det er ikke så morsomt å stå i et hjørne mutters alene.


- Er du flink på skolen?


P-r-i-o-r-i-t-e-r-i-n-g

- I morgen skal jeg sove helt til klokken to og deretter skal jeg bestille meg en deilig middag, som jeg skal spise mens jeg sitter i senga. Jeg skal tilbringe hele dagen under dyna med ei bok og jeg skal kun røre på meg når jeg må på dass.

I dag våknet jeg faktisk først klokken to. Jeg bestilte meg mat, som Joakim - etter en halvtime med mas hentet. Jeg har kun beveget meg vekk fra senga to ganger for å gå på do. Jeg har lest ut boka og har rukket å begynne på bok nummer to.

Dette har virkelig vært en lenge etterlengtet dag. Ingen bakrus, ikke noe skolestress og ikke noe annet mas. Bare jeg, meg og boka mi. Og det begynnende liggesåret mitt.

At det er mandag i morgen bekymrer meg ikke stort, slik det har gjort alle andre søndager siden jeg startet på skolen. Jeg ser fram til morgendagen. To timer med skole, der jeg skal gjøre et kjemiforsøk med en fantastisk labpartner. Deretter to timer med rapportskriving med nevnte labpartner. Etter det skal jeg til ei venninne, som skal leke seg med håret mitt. Når hun er ferdig med meg drar jeg til en annen venninne og skal kooose meg. Lekser og stress får vente til tirsdag.

Det er som jeg alltid sier til Joakim når han er stresset fordi han har glemt å gjøre noe eller har avtalt flere ting på en gang. P-r-i-o-r-i-t-e-r-i-n-g. Man må prioritere. Det viktigste først. Pust rolig. Stress ned. Alt kommer til å ordne seg til slutt likevel. Jeg velger å prioritere min egen lykke framfor stress og kommende utbrenthet.

Jeg er litt lykkelig akkurat nå. Jeg elsker å bruke en hel dag på å lese tilfredstillende bøker. Jeg er faktisk så lykkelig nå at jeg nesten åpner anatomiboka og leser om urinveissystemet. Nefroner og slikt er spennende, men det er da måte på hvor såkalt lykkelig jeg er. Er jo ikke gal heller da.


- Har du hatt en fin helg?


Litt småforvirret

Det føltes ut som om jeg nettopp hadde sovnet. Hele kroppen skrek da jeg hørte den grusomme lyden fra telefonen. Jaja, på tide å stå opp. Hvorfor var lyset på? Jeg skjønte ingenting da jeg så Joakim sitte der og lese ei bok (han har begynt å lese ei bok folkens, jeg er sjokkert!), klokka ni om morgenen. Jeg satte meg opp og begynte å lete etter klærne mine.

- Hva er det du gjør? spurte Joakim
- Vekkerklokka ringte, jeg må stå opp..
- Hæ?
- Ja, klokka er ni og jeg vil sove lengere, sa jeg med gråten i halsen.
- Hahaha hæ? Klokka er ikke ni, Lotte. Klokka er tre, midt på natta.
- Ja, men... vekkerklokka ringte jo? Hvorfor gjorde den det da?
- Det var noen som ringte deg. Legg deg til å sove mer du.
- Ja, men jeg må stå opp klokken ni.
- Da kan du sove i seks timer til! Jippi!
- Ja, men... jeg vil sove lengereeeee!!! hulket jeg ut og la meg til for å sove.

Koselig med folk som ringer klokka tre om natta.

Nå er det helg! Jeg har helg! Helg, helg, helg! Hurra! Da kan jeg sove lenge, og slipper ti timers skoledager. Hurra! God helg!

- Hva skal du gjøre i helga?


Dagen da Gud hadde PMS

Den dagen jeg forsover meg og glemmer å kle meg varmt og tørt, er selvsagt dagen skjebnen ville at det skulle pissregne. Den dagen jeg er blakk som ei kirkerotte ville så klart skjebnen det til at jeg ikke rakk å smøre mat. Den dagen jeg glemmer av bussruta er dagen skjebnen ville at jeg måtte vente i over et kvarter på bussen.

Den dagen var i dag.

Jeg hadde nettopp vært på skolen i ti timer, og gikk ut i høstkulda for å sjekke om bussen kom snart. Bussen kom ikke på en god stund. Det regnet ute, så jeg stilte meg inne i et busskur for å holde meg tørr. Himmelen ville det slik at regnet økte i styrke, og jeg tenkte: "Hadde det ikke vært typisk om det blåste opp skikkelig, slik at regnet havnet på meg nå!".

Og akkurat da blåste det opp skikkelig. Det regnet vannrett, rett inn i busskuret der jeg sto i alt for kalde klær. Det var det jeg visste. Gud er ei kjerring, og i dag hadde kjerringa PMS. Jeg forsøkte å stille meg slik at regnet ikke blåste direkte på meg, og tror dere ikke vinden forfulgte meg? Var dette en form for sær humor ovenfra?

Da bussen endelig kom etter et kvarter var hendene mine røde og iskalde. Klærne klistret seg fast til kroppen og jeg hadde så stive brystvorter at jeg kunne drept noen med dem. Poke ut øyet på noen med dem. Takk for det.

Men ja... det var jo kjempekoselig med en slik avslutning på den ti timers lange skoledagen.


- Har du støvler og regnklær?


Mobilen fra helvete

Du ringer av deg selv. Du sender meldinger til feil personer. Du vil ikke reagere når jeg trykker som en gal på skjermen. Du vil ikke vekke meg om morgenene, skjønt dette kanskje ikke fullstendig din feil. Vi vet jo begge hvor hardt det er å få opp selveste Lotte klokka sju om morran.

Likevel har jeg fått nok. Første gang jeg så deg, var det kjærlighet ved første blikk. Da jeg holdt deg i min hånd for første gang, kjente jeg gleden spire i meg. Denne gleden gikk raskt over i frustrasjon, da jeg ikke fikset tastaturet ditt. Tastaturet med de små knappene inni en skjerm, som jeg måtte trykke på. I starten tenkte jeg at alt var en vanesak. Jeg hadde jo en touchtelefon, og hvor kult var ikke det?!

Etter noen måneder var det ikke kult. Det var ikke en vanesak. Du var umulig å skrive på. Etterhvert gikk jeg også lei av å rette opp i skrivefeilene mine. Restultatet var at jeg konstant sendte ut meldinger, der det så ut som om jeg hadde slukt ei flaske vin eller to i forkant.

Jeg er lei av at andre tror jeg er dritings hele tida. Nå når du i tillegg har begynt å sende ut personlige og veldig private meldinger til flere personer ad gangen, får jeg litt hetta. Du har vendt deg i mot meg. Alle de hemmeligheter jeg har delt med deg, har du valgt å videresende til personer de ikke er ment for. I det siste har du også begynt å ringe i ett kjør. Det koster penger det, lille venn. Når folk kontakter meg og ber meg om å slutte å bølleringe dem, så har det gått for langt.

Hva er det, lille venn? Er du ensom? Gjør du tenåringsoppgjør? Vil du ha oppmerksomhet? Føler du at jeg misliker deg, og vil endre dette ved å få meg til å eksplodere? Du har klart det. Gratulerer.

I neste uke havner du i boksen din inne i skapet. Du blir ERSTATTET. Skjønner du det? Jeg håper du er fornøyd nå, ditt lille sorte monster. Heretter kjører jeg i den rosa fila. Jeg skal ha en søt, rosa og gammeldags klapptelefon. Itte'no knussel. Det er slutt på fyllemeldinger og bølletelefoner.



Jeg tar heretter over makta over mitt eget telefonliv. Over og ut.


- Hvor lenge har du hatt den mobilen du har nå?


Hei, Lotte

Dere vet den reklamen der hun damen møter på en mann på en kafe? Han sier hei, og hun søker gjennom hodet sitt etter navnet hans. Husker dere den? Av og til møter man på personer man vet man burde vite navnet på, personer som er bekjente og som sier hei til deg. Jeg møter iallefall på slike personer i blant, og det er litt av en jobb å lete gjennom alle filene i harddisken der oppe. Det er alltid like kjipt, stressende og flaut. Spesielt hvis den personer selv må fortelle deg hvem han/hun er.

I morges var jeg veldig trøtt. Jeg skulle på jobb og tok på meg arbeidsgenseren, pusset tennene og gikk til bussen. På bussen satt en usedvanlig blid bussjåfør og strålte som ei sol. Jeg presset fram det søteste smilet jeg får til klokken halv ni om morran og sa et lavt "hei!". "Hei, Lotte!" fikk jeg til svar. Jeg ble litt satt ut og så litt nøyere på sjåføren. Kjente jeg ham? Hvordan i huleste visste han hva jeg het? Jeg kjente rødmen stige og smilet mitt stivnet. "Eeeehhheehee hei..." mumlet jeg og så ned.

Da oppdaget jeg navneskiltet mitt. Jeg skulle jo på jobb, så jeg gikk rundt med et navneskilt på venstre pupp. Han lo da jeg oppdaget navneskilet mitt og rødmet mer. Jeg fniste litt og gikk lengere bak i bussen.

Det er ikke første gang dette skjer når jeg har på navneskiltet mitt. På jobb for en tid tilbake sto jeg i kassa og tok i mot varer fra en kunde. Jeg ga han et strålende hei og til svar fikk jeg "Hei, Lotte! Hvordan har du det i dag da?". Jeg blir litt småskremt når folk jeg ikke kjenner sier navnet mitt til meg. Hva skal jeg svare da? "Hei... du.". Sikkert.


- Møter du av og til på en person du ikke husker navnet på?


Mitt skip er lastet med

Mitt skip er lastet med skole, jobb, innleveringer, Hepatitt B-vaksine, hodepine og dårlig humør.

Bare to dager igjen, og så har jeg helg. Bare to dager igjen, og så har jeg fri. Bare to dager igjen, og så kan jeg endelig slappe av. De siste dagene har vært mindre koselige. Bare stress, grining og sutring. Jeg sender mange varme tanker til de rundt meg som må leve med meg. Stakkar folk!

Jeg så meg selv i et vindu i dag da jeg gikk til bussen. Merkelig at småbarn ikke griner når de ser meg. Jeg ser ut som en sliten, bitter og sur kjerring. Rett og slett skummel. En lærer sa til meg for mange år siden at jeg er som en åpen bok. Humøret mitt blir reflektert i ansiktet mitt og i kroppsholdningen min. Hun påsto at jeg har et dårlig pokerfjes. Det tviler jeg ikke på. Alle følelser jeg har vises klart og tydelig. Er jeg sint, kan du banne på at jeg har en surmunn og svarte øyne. Er jeg trist, henger hele trynet nedover. Er jeg glad.... vet dere hva? Det vet jeg ikke lengere, for jeg har ikke vært glad på en god stund. Antakeligvis stråler jeg glede når jeg føler glede. Til helga kanskje...



Jeg må lære meg å kamuflere humøret mitt. Det er bare så jævla vanskelig når alt jeg vil er å krype ned senga og gjemme meg for alltid. Kanskje jeg kan sove i tre år og plutselig være ferdigutdannet. Kanskje jeg kan sove ei ukes tid og plutselig være lottomillionær når jeg våkner. Kanskje..

Jeg tror jeg starter på prosjekt "sov for alltid" nå.


- Hva er ditt skip lastet med?


Fiskeboller lengter etter havet

Hurra... Det er mandag. Ny uke, nye muligheter og så videre. Jeg kjenner det sitrer i kroppen av den gleden jeg føler. Det er mandag dere! Er ikke det fantastisk da?

Da jeg våknet i morges, var jeg skrekkslagen. De drømmene jeg har hatt i natt er av den typen jeg ser for meg at manusforfatteren til Saw-filmene har. Herregud. Folk ble torturert og drept. Tenner ble trukket ut av trynet til folk, og ansiktene ble knust med en metallstang. Alt det blodet og den hylinga. Svært som folk hyler når de blir torturert altså. Og som om det ikke var nok, så sto jeg i et prøverom og prøvde på meg en jeans. Mareritt deluxe liksom.

Skolen i dag var helt grei. Jeg tegnet i tre timer. Tegnet arterier, vener, kapillærer, hjertemuskulatur og slike kule ting. Rene barnehagen. Det triste er at jeg tror en gjeng med barnehageunger hadde tegnet finere enn meg. Man ser ikke engang hva jeg har tegnet, så det er bra jeg skrev en overskrift over for å forklare hva som var hva. Takk og lov.

Nå skal jeg skrive litt om de forskjellige tingene jeg har tegnet. Det vedder jeg på at barnehagekidsa ikke hadde fått til. Vi hadde blitt et bra team tror jeg. De små tegnerne og skriveren Lotte.

Spiste forresten fiskeboller i hvitsaus til middag i dag. Joakim hadde stått i en time og laget den. Snille Joakim. Kanskje han vil sitte i fire timer å gjøre lekser for meg også.


- Hva spiste du til middag i dag?


Duemannen og apene

Jeg har ikke sett bussen så full på lenge. Den var stappet full av fulle folk. De brølte, kastet ting, sølte øl rundt seg, slo i vinduene og regelrett skremte livskjiten ut av meg. Jeg var edru. Klokken var litt over elleve på kvelden (for en times tid siden). Jeg er litt småskjelven fremdeles.

I morges våknet jeg klokken åtte. Jeg så i taket og tenkte: "Shit, jeg er i god form!". Jeg reiste meg og tenkte: "Shit, jeg er ikke i god form!". Jeg sovnet igjen og våknet både klokken ni og ti og elleve. De to nevnte tankene gikk gjennom hodet mitt hver gang jeg våknet. Klokken tolv tvang jeg meg selv til å stå opp.

Vi feiret nemlig bursdagen til Joakim i går (han hadde forresten bursdag i går), og det ble en del mer hvitvin enn planlagt. Kompisene til Joakim hadde ordnet overraskelsesparty for ham, og jeg har hatt store problemer med å holde det skjult for ham i over en uke. Jeg er ikke så god på å holde på slike saftige hemmeligheter. Mer om det en annen gang.

Iallefall, jeg satt på bussen i sted. Jeg var edru og i bakrus. Når bakrusen kommer, kommer også et lite snev av angst. Ikke fylleangst, jeg bare blir generelt redd og skvetten. Aner ikke hvorfor. Alle de skumle, fulle folkene gjorde meg veldig ukomfortabel. Jeg plugget i ørepluggene og skrudde på musikk med volumet på maks. Det var da han dultet borti meg.

Den første gangen han dultet borti meg tenkte jeg at han bare kom borti meg. Den andre gangen ble jeg litt irritert. Den tredje gangen tok jeg ut ørepluggen og snudde meg mot ham. "Kan jeg få låne en øreplugg?", spurte han med ølånden sin. Det dunstet øl av ham.

Nei, helst ikke. Egentlig ville jeg være i fred. "Greit, bare lån den du, men ikke klag på musikken min!", gryntet jeg tilbake. Jeg tror ikke engang jeg smilte til ham. Daddy Yankee strømmet ut av ørepluggene og plutselig begynte han å digge musikken med hodet. Du vet sånn som enkelte gjør. Hvorfor gjør de det? De ser ut som en gjeng med duer.

Rundt meg sto og satt en gjeng med fulle folk og brølte, som en gjeng med forhistoriske aper. Ved siden av meg satt en fyr i smoking og digget musikken jeg hørte på. Selv satt jeg og ønsket meg en fjernkontroll som kan styre alle rundt meg. En fjernkontroll jeg kunne brukt for å få hele bussen til å holde kjeft. Helvetes fulle folk.

Det var en stor lettelse jeg kjente da jeg kunne gå av bussen og ut i stormen. Heller vind som gir meg hår i munnen, framfor en stappfull buss med fulle folk. Fulle folk er ustabile og respektløse. De søler øl på de rundt seg, de roper og bråker, de slåss og de kjefter. Jeg blir redd. Duemannen ved siden av meg var grei da. En due blant en flokk med aper.




- Hvorfor blir folk så bråkete når de er fulle?
- Hvorfor "digger" folk med hodet når de hører på musikk?


Herregud, folk er late

Jeg har alltid likt pc-spill. I perioder har det gått mye i edderkoppkabal, minesveiper og det der hjerter-spillet. I andre, lengre perioder har det gått ekstremt mye i tetris og spill fra 123spill.no. The Sims har jeg spilt siden det kom ut for ørten førti år siden. Til tross for at jeg fremdeles spiller Bubble Shooter, The Sims og Tetris som en helt fra en annen verden, er det et spill jeg savner mye. Et spill jeg spilte mye da jeg var lita. Roller Coaster Tycoon. Noen som husker det?

Jeg ble helt oppslukt av å bygge verdens beste fornøyelsespark. Jeg elsket å få folk til å spy av karusellene mine, og jeg hatet at folkene var så dumme. Dumme, dumme spill-figur-mennesker. De kastet fra seg søppel overalt. Jeg plasserte ut søppelkasser, og likevel klarte de ikke å gå bort til den for å kaste søppelet. Det var visstnok fordi det var for langt unna. Jeg måtte plassere søppelbøtter overalt. Til slutt hadde jeg nesten flere søppelbøtter enn det kom mennesker i fornøyelsesparken min. Herregud, så late de var.

I går da jeg sto på jobb slo det meg hvor realistisk det spillet egentlig var. Like ved pakkebordet har vi satt ut to søppelkasser. Hver kveld er alltid den ene så full av søppel at det flyter over. Den andre søppelkassen er nesten tom.  Søppelkassen står ikke gjemt, alle ser den, men ingen bruker den. Hvorfor? Er det fordi folk er så late?

Det siste spørsmålet fikk jeg forresten svar på i går. En mann sto midt i mellom søppelkassene. Han så fra den ene til den andre. Han så søppelet rant over på den ene søppelkassen, mens den andre var tom. Han nølte et øyeblikk og så gikk han mot den fulle og kastet søppelet sitt. Søppelet hans falt forresten på gulvet. Jeg plukket det opp. Hvorfor gikk han ikke fem skritt ekstra for å kaste søppelet i en tom søppelkasse undrer du kanskje på? Fordi den andre var nærmest døra. Herregud, folk er late. Heretter skal jeg begynne å bytte om på søppelkassene, slik at begge blir fylt opp.

Herregud, folk er late! Men jeg har ingenting jeg skulle ha sagt om den saken. Jeg tar jo trossalt heisen en etasje, bare for å slippe unna trappene.


- Er du lat?


Det skal mer til for å ødelegge humøret mitt i dag

Sola skinte fra skyfri himmel der jeg spaserte over brua mot sentrum. Jeg gikk i mine egne tanker og nynnet på bursdagssangen for meg selv. Jeg bruker å gjøre det på bursdagen min. Bursdagssanger er koselige. Jeg smilte litt for meg selv da jeg tenkte på den fine bursdagsgaven som lå trygt plassert i sekken min. Enn at klassevenninnene mine ga meg en minirettetang i bursdagsgave? De har kun kjent meg i en måned og likevel visste de uten å spørre meg hva jeg ønsket meg.

I natt hadde jeg kun sovet i to timer, og jeg var rimelig gretten da jeg våknet og krøp i kulda bortover til bussen. Klokken to hadde jeg fått bursdagsgave, cola og sjokolade. Det skal ikke stort mer til for å få lille frøken sutremunn i godt humør. Spesielt ikke når været er så fint som det er. Så der gikk jeg da i min egen lille bursdagsverden og sjenket ikke de rundt meg noen tanker.

Gangveien over brua er delt inn i en gangvei -og en sykkelvei. Jeg som ikke har to hjul der føttene mine er, holdt meg på min side - gangveien. Det gjorde visst en idiot på sykkel også. Holdt seg på min side altså. Her klager syklistene i Trondheim i hytt og pine over at det er så lite sykkelveier her i byen, og så klarer de faen meg ikke å holde seg på de sykkelstiene som er. Idioten kom borti meg da hun kjørte forbi meg. Jeg skvatt som et helvete, og hadde jeg vært litt spretten hadde jeg sikkert plumpet over gjerdet og ut i elva. Typisk meg, vet dere. I rent sinne og smerte tenkte jeg: "AU, svarte! Idiot! Dustebæsj! Sjalupropp! Skaff deg din egen bursdag hvis du er så jævla sjalu!".

Deretter vandret jeg videre med freidig mot og nynnet på enda flere bursdagssanger. Det skal mer til enn en idiot på sykkel for å ødelegge humøret mitt på bursdagen min, skal jeg fortelle dere. Hadde det derimot vært i morgen det hadde skjedd, hadde jeg nok løftet kjolen og spurtet etter idioten og kastet henne av sykkelen og uti elva. Man kødder ikke med en Lotte med søvnmangel. Man gjør ikke det.

Bursdagsbilder:







- Hvorfor sykler så mange syklister på gangstien, når det finnes sykkelfelt?


Hurra for meg!

Plutselig ble klokken over tolv og jeg er blitt 21 år. Jeg minnes at jeg i fjor tenkte at "nå går det bare nedover", og det har det faen meg gjort også. Puppene henger, rumpa henger, magen henger, surmunnen henger og jammen har jeg ikke fått noen rynker også. Det er jeg overbevisst om.

I dag våknet jeg i knallform, til tross for at jeg var ute i går. Jeg er litt stiv i føttene da. Vi jentene dro på Frida og danset salsa. De danset salsa, mener jeg. Personlig danset jeg Lotte-salsa. Jeg tror det er en helt egen sjanger. Jeg var sikkert litt av et syn. Husker at jeg på et tidspunkt tenkte: "Faen, neste gang tar jeg på meg joggesko istedet!"

Ettermiddagen min har blitt brukt på store mengder ostekake og familieselskap. Det var kjempekos. Så synd at Joakim gikk glipp av det. Han lå nemlig i senga og hadde det fælt han. Han var ikke i knallform, for å si det mildt. Jeg regner med dette gir meg frikort fra minst ti framtidige familieselskaper hos ham.

Miss dramaqueen i storform!


Nå skal jeg legge meg. Bursdagen min skal nemlig tilbringes på skolen. Jeg skal titrere syre-base-greie-ting. Kommer sikkert til å sprute saltsyre i øynene mine. Jeg sa jo at det bare går nedover herfra.


Bursdagsfeiring

På mandag har jeg bursdag. I kveld skal jeg feire den med Strawberry Daquiries og jentekos. I morgen skal jeg feire med kake og familie. Det blir sikkert kjempegodt med kake i morgen, jeg kommer helt sikkert ikke til å være skjelven og kvalm. Sånn er det å bli 21! Nå går det bare nedover.




- Hva skal du i kveld?


Streng beskjed

I dag har jeg fått kjeft av tannlegen min. Hun dro fram et speil, slik at jeg selv kunne få se hvor fælt tannkjøttet mitt er. "Se her! Se på tennene dine og tannkjøttet ditt!", sa hun. Jeg så jeg, men det var faen ikke det blodige tannkjøttet mitt jeg så. Det var heller ikke de tørre leppene eller de trøtte øynene. Det jeg så var en diger dobbelthake, en buse som stakk ut av nesa og ekstremt mange hudormer på haka. Herregud, er det slik tannleger må se på hver dag? Dobbelthaker og busemenn. Stakkar.

Jeg fikk streng beskjed om å bruke tanntråd og skylle munnen min med fluor. Hvis ikke så kom tennene mine til å falle blodig ut av kjeften min en vakker torsdag. Eller noe sånt. Jeg har iallefall betent tannkjøtt og syreskader. Jaja, jeg har iallefall ingen hull.

Bilde fra google


Denne dagen startet med at jeg fikk
ei melding klokka sju av ei i klassen der det sto: "God morgen Lotte:) Er du våken?" Jeg svarte: "Sånn halvveis :|" Svarte rattata (som bestemor så pent sier det når hun er sint). Jeg satt oppe til klokken 2 i går natt med matematikken fra helvete, og fikk sammenlagt tre timer med søvn. Jeg møtte opp på skolen med tom mage, siden jeg så klart ikke greide å stå opp da jeg skulle. Etter fire timer med skole befant jeg meg på bussen på vei oppover til tannlegen. Der overlevde jeg diverse torturmetoder, som gikk ut på å skrape tannkjøttet mitt til blods. Etter det dro jeg hjem og la meg i fosterstilling. Etter det dro jeg tilbake til skolen igjen og jobbet med kjemi og matte fram til klokken ni på kvelden.

Nå er det en time siden jeg kom hjem. Dette har vært den lengste og verste dagen jeg har vært med på lenge. Jeg sitter her med så mange inntrykk og følelser jeg må bearbeide (negative så klart). Så nå legger jeg meg faktisk i fosterstilling. I morgen tar jeg meg selv fri. Jeg vil ikke ha åttetimers skoledag med matte og kjemi. Ellers takk.

Så sliten, stressa og i dårlig humør er jeg:




- Har du hatt hull i tennene noen gang?
- Hvordan har din dag vært?


Pffffffff

Ulempen med å gå bioingeniør (hvis vi ser vekk fra alt skolearbeidet) er blodprøvetakinga. Blodprøvetaking er morsomt det, så lenge du er personen som sitter bak nåla. Det å være prøvekanin er ikke alltid like gøy.

I går satt jeg i stolen og ventet på at ei i klassen skulle stikke meg. Hun stakk kanylen (på godt norsk: nåla) inn, og satte på prøveglasset. Det kom ikke noe blod ut. Trolig hadde hun stukket litt for langt inn, så egentlig hadde det fikset seg selv hvis hun hadde tatt kanylen litt lenger ut. Hun gjorde ikke det. Hun trakk hele greia ut.

I prøveglasset er det vakuum, som suger ut blodet. Det er meningen man skal ta av prøveglasset før man trekker ut kanylen. Det som skjedde da hun trakk alt ut på en gang var at det kom en rar lyd, sånn type "lufta går ut av ballongen"-lyd, pfffffffff. Det gjorde helsikes vondt og det sprutet ut litt blod. Reaksjonen min var å hyle: "FYYY FAEN! Æsj!". Hennes reaksjon var å si unnskyld utallige ganger. Hun ble så lei seg stakkar.

Så nå har jeg lært hva som skjer hvis man trekker ut hele greia på en gang. Kjekt å vite det da. Bare så synd at jeg har så jævla vondt i arma mi i dag. Blåmerke har jeg fått også.


- Ville du latt noen som ikke kan det, ta blodprøve av deg?


You rock!

Jeg slengte igjen døra etter meg, sparket av meg skoene og bannet litt for meg selv. For en helvetes dag dette hadde vært. Etter få timer med dårlig søvn, måtte jeg gjøre kjemi og matte. I flere timer. Jeg hadde spist for lite. Jeg så på ingen måte fram til lørdag og jobbing. Helg, my ass. Jeg gikk gjennom posten. Da så jeg det.

En rød konvolutt til meg?! Egentlig måtte jeg pisse, men nysgjerrigheten tok overhånd. Jeg måtte åpne det.


Først trodde jeg Joakim hadde fått et romantisk innslag.
Hvor den tanken kom fra aner jeg ikke, for jeg tør vedde en blodprøve på at han aldri kommer til å gjøre noe slikt. Han er kanskje snill som dagen er lang, men spesielt romantisk ala amerikanske filmer er han ikke. Han laget middag til meg i sted da, telles det som romantisk? Iallefall, jeg sto der i gangen og trippet, måtte fremdeles på do. Jeg åpnet kortet.


"Kjære Lotte <3
Du er den kuleste i verden. Jeg er din ALLER største fan. Skulle ønske vi begge kjørte på feil side av veien, så kunne du bytta ut Joakim med MEG!

Bloggen din er bare SÅ awesome. Jeg er innom flere ganger om dagen, særr azz!!!
Håper vi en vakker dag kan møtes IRL <3 <3 <3

Jeg ønsker meg autografen din til jul, for du er så KUL (rim.. just for you)

Håper mitt lille fanbrev lyste opp dagen din. Fanbrev er mye bedre enn regninger, og SNØRR!

YOU ROCK!
Lots of love,
Pisspreikdronninga"


Jeg pissa nesten på meg, takket være pisspreikdronninga. Yeah! Du lyste opp dagen min. Har smilt helt siden jeg så kortet. Okei, jeg smilte ikke før jeg hadde fått pissa da, men you made my day! Som du ser er jeg DIN STØRSTE FAN. Smask og dask!

Vi to og Marianne må møtes en dag. Drikke oss drita, spise masse mat og rulle bortover gata i kjolene våre!


Kjemi-Lotte i en sexy labfrakk og med et par frekke vernebriller!


Nå skal jeg kle av meg klærne, legge meg i senga ved siden av Joakim og..... gjøre matte! Jeg elsker å være student.


- Hvilken blogger vil du møte IRL (som Malin så fint skrev det ;))?

 


Veien om mol, lineære likningssett og slikt liksom

Kjemi og matte. Matte og kjemi. Kjemi og matte. Matte og kjemi. Og litt anatomi.

Jeg var ikke klar over at det å være bioingeniørstudent innebærer å studere så mye. Jeg jobber rævva mi av meg om dagene, og det sier mye, for rævva mi er svær. I dag har jeg jobbet med skolearbeid fra klokken tolv til klokken ni, med kun få pausers mellomrom. Sist torsdag var jeg på skolen fra klokken åtte om morgenen til klokken seks om kvelden. Resten av dagene har jeg skole fra åtte til fire, og jeg forsøker å lese litt anatomi om kveldene. Vanskelige fag, mange innleveringer og en helvetes til stå på-vilje fører til at jeg ikke har tid til det som er viktig her i livet. Nemlig Charmed, True Blood, Sons of Anarchy, Supernatural, Dexter, The Mentalist og The Joakim-show.

Jeg må lære meg å prioritere bedre. Må jo få tid til venner og Lotte-tid blant alle seriene og studeringen vettu. For ikke å snakke om alkohol og jobb, ikke samtidig så klart. En full Lotte på jobb på en leketøysbutikk hadde ikke blitt særlig populært.

Ikke blir det noe bra blogging heller, når alt jeg tenker på er hvordan jeg skal regne ut antall mol av så og så mye NaCl og H2SO4. Gå veien om mol folkens! That's the spirit! I natt kommer jeg til å forsøke og løse lineære likningssett i søvne. Det går sikkert like dårlig som det bruker å gjøre. Skjønner ikke en dritt jeg.

Nå er det på tide å legge seg. Har vært en lang dag for en liten Lotte med stor rævv.

Ps: Kjøpte meg sko og volumtang i dag. Tenkte jeg fortjente litt belønning for at jeg har vært så flink i det siste. Meldt meg som blodgiver og jobbet bra på skolen og slikt, liksom.


- Er du flink i kjemi og matte?

 


Fantastisk regnfull dag

Stå opp tidlig. Løpe til bussen. Kjøpe ny paraply. Bli våt på bena. Fryse. Stresse. Løpe inn i klasserommet. Sitte der i flere timer. Spise mat. Sitte i klasserommet i flere timer. Dra til blodbanken og ta diverse blodprøver. Sette seg på et grupperom og jobbe med kjemi i flere timer. Gå til bussen.

Stå ute i regnet med den nye paraplyen i en evighet. Bli gjennomvåt på beina. Puste ut frostrøyk. Fryse fordi noen har tatt den eneste varme jakka jeg har på fest. Magen rumler. Humøret synker. Bussen kommer og spruter meg ned med sølevann. Bli enda mer våt og kald.

Komme hjem. Kle av seg våte klær. Legge seg under dyna. Spise mat. Lese anatomi.

Der har dere dagen min. Humøret mitt er så langt nede akkurat nå, at jeg advarer alle og enhver der ute. Ta ikke kontakt med Lotte på et døgn. Dette er en advarsel. Ta kontakt på eget ansvar.

Jeg skulle virkelig ønske jeg fikk tilbake jakka mi hun dama tok sist gang jeg var på fest. Jeg begynner endelig å bli frisk, og jeg vil virkelig virkelig ikke bli sykere. Det er nemlig kaldt ute nå.

Snakkes når det slutter å regne i Trondheim.


- Hvordan har dagen din vært?


Snørr i en ellers så fin hverdag

- AU!! ropte jeg mens jeg innvendig ramset opp diverse banneord jeg kan på forskjellige språk (tre med andre ord)
- Skjerp deg du da pysa, lo mamma.

Mamman min er nemlig helsesekretær og stikker folk på daglig basis. I dag fikk hun gleden - og jeg tuller ikke nå, jeg tror hun virkelig føler en glede av å stikke meg.

- Gap opp, ned med tunga og si AAA, sa hun mens hun kom med en grusom trepinne og en lang q-tips.

- AAAAAaaaaNGGHFGGHGGJJGGGHGHHHHGGGGuuusj! Flaks for deg at jeg ikke har spist noe i dag, for da hadde det vært synd på deg hvis jeg hadde spydd nå!!!!

Dama må være ond. Hun stakk q-tipsen så langt ned i halsen min at jeg brakk meg. Stakkar meg. Hun bare lo.

Etter en halsprøve og en crp kom hun fram til at jeg ikke er syk. Jeg er egentlig frisk. Jeg er bare oppmerksomhetssyk. Jeg har også gjort Joakim syk, bare fordi jeg er oppmerksomhetssyk. Neida. Jeg har en virusinfeksjon. Det er ingenting verken jeg, hun eller legen kan gjøre. Jeg må bare ta det med ro, hive i meg Ibux og suge på repsils til jeg får diare.

Derfor dro jeg hjem fra skolen, la meg i senga og sov. Deretter dro jeg til en restaurant med tre venninner og spiste en sterk pizza. Så drakk jeg en cappuccino med "after eight"-sjokolade i. Deretter leide vi to filmer, som vi så. Sammenkrøllet i sofahjørnet hylte vi for hver gang den djevelungen kom på skjermen. Etter det gikk jeg hjem, og nå sitter jeg her og ødelegger blogginnlegget mitt med hverdagssprøyt dere ikke vil høre om.

Dere vil sikkert høre om snørret mitt istedet. Farge, konsistens og mengde. Ikke sant? Vel, i dag er det grønnaktig, slimete og i store mengder. Så vet dere det.


Her tenkte jeg å legge ut et bilde av snørrpapiret mitt, men det får da være måte på hvor ekkel jeg skal være.



- Hva har du gjort i dag?

- Hva er vondest: stikk i fingeren eller blodprøve fra arma?

 

God natt.


Livets mange spørsmål

I dag har jeg mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt.

Hvorfor får jeg alltid mareritt når jeg sover innerst?
Hvorfor er man alltid mer snørrete og har mer vondt i halsen når man nettopp har stått opp?
Hvorfor har man mindre matlyst når man er syk?
Hvorfor ble jeg først nesten frisk, og så dobbelt så syk igjen?
Hvorfor er jeg så sint i dag?
Hvorfor er jeg litt trist i dag?

Og hvor finner jeg motivasjon til å gjøre lekser?

Photobucket

Nå skal jeg legge meg i fosterstilling og begrave ansiktet mitt i pelsen på Teddy Bed, kosebamsen min. Det er jammen kjipt å være syk.


- Er du syk, du også? Si at du er syk da, please.

Jenta som spiser hår

Timen var akkurat ferdig og vi gikk ut fra forelesningssalen, ei i klassen min og jeg.

- Du vet hun der som alltid forstyrrer i timen, som alltid stiller lærerne spørsmål? Hun gjør meg så kvalm. Så du henne i dag eller? Hun satt seriøst og spiste håret sitt?
- Du mener vel "spiste på håret sitt"?
- Nei, jeg mener at hun spiste håret sitt! Jeg blir så kvalm!!


Jeg klarte ikke helt å forstå hva hun mente. Hun overdrev, så klart. Hun måtte jo nesten overdrive. Ingen spiser håret sitt?

Den jenta vi prater om er strengt tatt ei dame. Det ser ut som om hun er minst 30 år. Hun er ikke fra Norge, og hun prater veldig dårlig norsk. Ingen skjønner hva hun sier. Spesielt ikke foreleserne. Hver forelesing avbryter hun foreleseren, midt i en setning, minst ti ganger og stiller spørsmål. Det tar unødvendig mye av tida vår, da foreleserne ikke skjønner ett kvekk av hva hun sier. Det hele bruker å utvikle seg til å bli en gjettelek der foreleseren forsøker å komme fram til hva hun sier. En stygg rutine har det blitt, og vi andre blir mer og mer irritert. Jenta jeg snakker om har alltid fett hår og går i joggeklær. Hun stormer forsinket inn på forelesningene og bråker verre enn en tornado. Og ja, så spiser hun håret sitt.

I dag så jeg det. Jeg satt ved siden av henne. Plutselig begynner hun å gre gjennom håret sitt, og får tak i en liten neve med løse hår, som hun plukker fra handa si og putter i munnen. Hun spiser håret sitt som om det var godteri. Jeg måtte rett og slett snu meg vekk fra henne i alle de tre timene jeg satt ved siden av henne i dag. Jeg ble så kvalm. Da hun toppet det hele ved å stikke hendene nedi buksa si og romstrere nedi der i over fem minutter, holdt jeg på å kaste opp.

Uvaner folkens! Jeg har tatt det opp før. Enkelte uvaner er det best man legger i fra seg hjemme. Spesielt når man er blitt voksen. Det er ikke akkurat som om jeg sitter på forelesningene og pirker nese.

Det verste er at hun virker som en veldig hyggelig dame. Hun studerer flittig og det virker som om hun er flink på skolen, selv om hun ikke henger med i svingene. Det skyldes sikkert språkproblemene, vil jeg tro. Likevel gjør uvanene hennes oss alle irriterte og kvalme. Hva er det meningen vi andre skal gjøre da? Si ifra til henne? Fortelle henne at hun gjør oss kvalme? I dag vurderte jeg å tilby henne håret mitt. Jeg røyter veldig mye for tida, og det smaker sikkert kjempegodt.

Spise håret sitt. Æsj.


- Har du noen gang hørt om noen som spiser håret sitt?

Dukketerror

Lokalet var nesten tomt. Jeg skulle bare løpe opp og hente jakka mi i garderoben. Tenkte jeg skulle gå en tur på do før jeg dro hjem, er jo ikke noe morsomt å sitte på bussen i tre kvarter når man må pisse. Jeg gikk inn på do og lukket igjen døra. Så sto hun der. Bak døra.

Hjertet mitt stoppet opp, jeg hylte og pisset meg litt ut. Den jævla dukka sto der bak døra og så på meg med øyne som lyste av djevelskap. Pippi Langstrømpedukka med øyne som følger etter deg når du beveger deg. En alldeles livaktig dukke som sto der, like høy som et lite barn. Herregud så redd jeg ble. Jeg gikk ikke på do. Jeg rev med meg jakken min og løp alt jeg klarte.

- Hvorfor i helvete står det et utyske av ei dukke på do?! omtrent ropte jeg til kollegaen min.
- Hun sto i døråpningen tidligere, men jeg tenkte jeg skulle flytte henne inn bak døra for å sjekke om noen ble skremt.
- Vel, jeg ble skremt. Jeg hater dukker!
- Og så jobber du på en leketøysbutikk?
- ...


Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til dukker. Da jeg var lita var jeg alltid redd for at dukkene mine skulle våkne om natta og være levende. Jeg tror kanskje jeg hadde blitt litt påvirket av Toy Story. Og hvem sier av Disneyfilmer ikke skremmer livskjiten ut av barn?

Jeg husker en jul, jeg var vel rundt 5 år gammel. Mormor og morfar kom med en diger pakke, og jeg husker hvor glad jeg ble. En stor pakke! En stor og hard pakke! Hurra! Så åpnet jeg den. Og ble livredd. Inni pakken var det ei dukke, som var like høy som meg. Hun snakket hvis man trykte på en knapp på magen hennes. "Hei, vil du være vennen min?"

Jeg plasserte henne under senga mi, og lekte aldri med henne. I flere måneder terroriserte hun meg. Jeg var redd for å sovne om natta, i ren frykt for at hun skulle våkne til live og drepe meg. Jeg hadde ofte mareritt om at hun sto i fotenden av senga og sa med den ekle, skumle stemmen sin: "Hei, vil du være vennen min?"


Lånt fra google.

Ah, alle disse herlige barndomsminnene.


- Trodde du lekene dine ble til live om natta da du var liten?


En helt utrolig spennende update

Jeg er helt elendig på bloggefronten for tida. Jeg er helt elendig på alle andre fronter også.


Jeg har vært syk siden lørdag, og det kunne ikke passet dårligere. Jeg har gått glipp av jobb, jeg klarer ikke å møte opp på skolen og jeg har ikke overskudd til skolearbeid. Nå har jeg hentet pc'n min hjemmefra og skal ligge med den i senga til Joakim resten av dagen. Pc'n min og meg. Et perfekt par. Og Joakim da. Han er også syk.

Hva har skjedd i det siste, bortsett fra at jeg har blitt syk?
Jeg har kjøpt en Nintendo Wii i bursdagsgave til Joakim og har knust han i bowling. Jeg har lest mer kjemi og anatomi enn jeg trodde var mulig (det går litt sakte i svingene når jeg må snyte meg hvert halve minutt). Takket være stresset med skolen har jeg begynt å pirke fingerhuden igjen, og jeg har erfart at det svir noe inni hampen mye med håndsprit i sår på fingrene. Jeg har spydd i vasken til svigermor (en morsom liten historie jeg aldri kommer til å fortelle dere i detaljer).

Og så har jeg utført min første venepunksjon! Altså jeg har tatt blodprøve av en medstudent. Stakkar, stakkar jente. Hun fikk hevne seg ved å gjøre det samme på meg, så da går det nok greit. Første gangen jeg forsøkte klarte jeg overhodet ikke å finne blodåra hennes, og jeg fikk ikke ut noe blod. Det var skikkelig nedtur. Hun syntes jeg så skuffet ut, så jeg fikk prøve på den andre arma hennes, og da gikk det! Den følelsen jeg fikk da jeg så blodet komme er ubeskrivelig. Jadda!


Yeah!

Nå skal jeg kose meg med Kleenex, ingefærøl, snus og blogglesing. Ønsk meg god bedring da, og dull litt med meg. Det er så synd på meg, nemlig.


- Har det skjedd noe spennende hos deg i det siste?


Smattedama

I fjor studerte jeg tegnspråk. Det var et veldig avslappende og deilig år, med lite lesing og lite oppgaveskriving. Året før det tok jeg matte og kjemi som privatist, og det var nesten mer avslappende enn å studere tegnspråk. I år studerer jeg bioingeniør og kroppen min har gått inn i sjokkmodus. Den fungerer ikke. Jeg er helt satt ut av alt skolearbeidet jeg får slengt i trynet. Jeg må lese, hele tida, for å henge med i svingene. Hvem kunne vite at å være seriøs student er så tungt?

Og det verste av alt? Jeg må stå opp tidlig for å møte opp på forelesinger. Jeg! Stå opp! Tidlig! Ordene "Lotte står opp tidlig" hører ikke sammen i samme setning. Kroppen min er kanskje i sjokkmodus, jeg føler meg kanskje veldig apatisk. Likevel er det mye plass i topplokket til stress. Stress. Stress. Stress. Det føles konstant ut som om jeg har løpt 60 meteren (jeg har dårlig kondis). Dette fører så klart til at jeg er slapp og sliten mesteparten av tiden. Jeg har ikke energi til noe, og når jeg skal sove klarer jeg ikke å sovne. Derfor har det vært mange våkenetter i det siste. Kan like gjerne få meg unge, jeg er jo våken om natta likevel.

Lite søvn fører til at jeg er konstant irritert. Det skal ikke mye til før jeg snapper. Og det er her vi kommer til dagens opplevelse, som ga meg litt av en tankevekker.

Jeg ble så irritert av tanken på dette, at jeg tenker vi roer oss litt ned med en gladsang:


Sånn, nå ble jeg litt roligere. Det har seg slik at jeg satt på bussen. Det var tidlig om morgenen, og jeg var trøtt. Veldig trøtt. Jeg hadde fått to timer med søvn, jeg var sulten og hadde nok en gang forsovet meg. Jeg fant fram ipoden, og gjorde meg klar til å få opp humøret med litt gladsanger. Etter fem minutter gikk den tom for strøm. Jeg hadde så klart glemt av å lade den opp. "Jaja, jeg får vel sitte og se ut vinduet da", tenkte jeg i et forsøk på å være positiv.

Det var da jeg hørte henne. Smattedama. Hvert tiende sekund (jeg telte) smattet hun. Hun laget en av de verste lydene jeg vet om. For hvert tiende sekund som gikk laget hun lyden, og jeg kjente jeg ble varmere og varmere. Jeg kjente at blodtrykket mitt økte. Raseriet begynte å boble. Etter ti minutter med til sammens 60 smattinger, skal den jævla dama være jævla glad for at jeg ikke er Hulken. For da.... da altså.... da hadde jeg blitt stor og grønn, og jeg hadde revet av henne den jævla tunga.

Det var akkurat i det øyeblikket
jeg så for meg at jeg rev ut tunga hennes, at jeg fikk en tankevekker: Herregud, jeg må huske på å lade opp ipoden.


- Hører du på musikk når du sitter på bussen?


Fabelaktig date

Her tar jeg meg en pause fra pc'n i to dager, og hva venter meg når jeg kommer tilbake igjen? 50 uleste innlegg på bloglovin. Jeg får vel bare hive meg i det, vil jo ikke gå glipp av noe. Kan jo hende det står noe snadder.

I går hadde jeg en fabelaktig date med Captain Morgan. I dag hadde jeg en fabelaktig date med senga. Helt om natta, fosterstilling om dagen.

Ville bare stikke innom og fortelle dere at jeg lever i beste velgående fremdeles. Jeg forsover meg om morran, sovner på skolen og sover etter skolen. Jeg jobber, leser skolebøker og forsøker å presse inn tid til venner i alt det der. Jeg har aldri vært en kløpper på å sjonglere, men jeg skal nok greie å kaste inn en blogg-ball blant alle de andre ballene jeg har i lufta også. I morgen.

Nå skal jeg ta meg litt iskald pepsi max og en snus, og lese blogger i flere timer.


Spy, rap og klem fra bakruslotte.

SuperLotte is back!

Jeg bråvåknet og kastet meg etter mobilen. Klokken var plutselig kvart over sju! Jeg tok en liten salto - okei, nå lyver jeg litt, jeg hoppet ut av senga med hodet først, og letet i ren panikk etter klærne mine. Jeg løp mot do, mens jeg febrilsk forsøkte å kle på meg. Jeg kledde på meg mens jeg pissa. Jeg pussa tennene mens jeg børstet håret. Jeg tok veska mi, la ei skolebok i den og forsøkte å kle på meg jakka samtidig som jeg tok på meg skoene. Klokken ti på halv åtte sto jeg på bussholdeplassen. Det tar minst ett minutt å gå dit.

SuperLotte is back!

Dere skjønner, jeg har spilt så mye Super Marie 64 på DS i det siste, at jeg selv følte for å bli litt super. Derfor slo jeg med vilje av vekkerklokka da den ringte klokka halv sju i morges. Litt spenning i hverdagen er bra for helsa. Litt høyt blodtrykk og slikt er med på å skape effektivitet vettu.

Jeg sovna på skolen. Så mye for SuperLotte.


Bilde fra i fjor. Jeg ser fremdeles like blid og velstelt ut om morran.

Hva er vitsen med å legge seg tidlig, når typen din ligger hele natta og spiller på DS'en din og med jevne mellomrom vekker deg for å spørre om hvor stjernene er? Hva er egentlig vitsen i det hele tatt med å legge seg? Tror jeg skal begynne å døgne jeg, og heller sove når jeg kommer hjem fra skolen. På den måten får jeg kanskje med meg hva som skjer på skolen også. Gleder meg til vi skal ta blodprøver av hverandre. Kommer sikkert til å sovne med nåla i en eller annens stakkars blodåre.


- Har du forsovet deg hittil i høst?

Yatzy!

- Åååh, Joakim!! I morgen er det mandag, og da tar det nye busselskapet over! Kanskje jeg får sitte på med en av de nye bussene? Åååh ja!!
- Blir du seriøst så glad hvis du får sitte på en av de nye bussene?
- Nei, men det er viktig å blåse opp slike ting. Små gleder, større lykke vettu. Derfor storgleder jeg meg til å sitte på en av de nye bussene! Viktig med litt glede i hverdagen.

Klokken halv åtte i morges sto jeg på bussholdeplassen. Det kilte nesten i magen, for jeg ville virkelig sitte på en av de nye bussene. De nye, grønne bussene. Ei i klassen min hadde fortalt meg at hun hadde sittet på med en av de nye bussene, og setene var kjempedigge! Jeg sto og trippet for meg selv, og så etter bussen. Plutselig så jeg noe stort og grønt som kom kjørende. Yatzy!! Det var en av de nye bussene. Jeg jublet for meg selv og gikk ombord.

Nedtur. Den største nedturen jeg har hatt på lenge. De lurte meg. Det var ingen ny buss. Det var en gammel buss, som de hadde malt grønn! Dumminger!!! Det ødela hele morgenen min. Jeg gikk fra middels morragretten, med et snev av godt humør - til ekstrem morragretten, med null sans for humor. Takk skal dere ha. Jaja, de kjørte meg iallefall fra AtB. HE HE HE ny buss, my ass.

Da jeg skulle hjem, var jeg trøtt og sliten.
Jeg hadde i grunn lagt morgenens skuffelse bak meg, og merket at en ny spire av håp vokste inni meg. Kanskje, kanskje jeg fikk sitte på en av de nye bussene hjemover? Yatzy! Altså, maxi yatzy! Det var en ny buss. Hurra!

Og vet dere hva? Den var ikke så digg som hun i klassen skulle ha det til. Det var en buss. En grønn buss, med grå seter.

Hva skal jeg glede meg til nå da?


- Hva gleder du deg til?

Vekkerklokka ringer fremdeles

Er det normalt å høre vekkerklokka ringe i tide og utide? Jeg snakker ikke om når den skal ringe, jeg mener når den er slått av. I sted satt jeg i senga mi, trøtt og sliten. Jeg koste meg med snus, cola og blogger. Og så ringer faen meg den jævla vekkerklokka (jeg banner fordi vekkerklokka og jeg har et litt anstrengt forhold for tida)! Jeg letet etter mobilen, og akkurat da innså jeg at lyden ikke kom fra mobilen. Den kommer fra hodet mitt.

Det er offisielt. Jeg er blitt gal. Etter flere morgener på rad der jeg har måttet stå opp før klokken er 8, har jeg altså blitt vippet av pinnen. Blitt ko-ko. Tullerusk. Reint spikka gærn.

Vekkerklokka ringer fremdeles. Jeg hører den grusomme alarmtonen, den gjør meg faktisk kvalm. Jeg forsøker å ignorere den, for jeg vet innerst inne at alarmen er slått av, og det skal den være i minst et døgn til.

Jeg er blitt paranoid. Jeg tror konstant at vekkerklokka ringer, og at jeg har forsovet meg igjen. Jeg er faktisk blitt så paranoid at jeg tror dette i nåværende øyeblikk, og jeg tør banne på at klokka er 1 om natta og jeg er faktisk våken. Jeg sover ikke. Jeg har ikke forsovet meg. Jeg har fri i morgen. Så hold kjeft din jævla vekkerklokke! Hadde det ikke vært for at vekkerklokka egentlig er mobilen min, så hadde jeg for lengst skylt den ned i do. Mobilen min og jeg har et hat-elsk-forhold. Jeg hater den om morran og når den aldri ringer eller sender meg meldinger, jeg elsker den når den får meg til å føle meg trygg og til tider elsket.

Det var forresten grusomt å stå opp klokka halv åtte i morges. Det var jo trossalt lørdag, og lørdager er til fordi jeg skal sove lenge. Ikke i dag. Jeg dro på jobb. På jobb klarte jeg å kjøre på stortåa mi med en gaffeltruck-greie-ting-som-man-bruker-til-sånne-trepaller-de-spikrer-i-fengsel. En sånn ting man drar etter seg vettu, en slags vogn. Jeg vet ikke hva det heter jeg. Jekk! Heter det jekk? Åh, samme det. Jeg er så trøtt og vekkerklokka gjør meg forvirret. Poenget mitt var at jeg klarte å kjøre på stortåa mi med den. Resultatet var at neglen ble bøyd oppover og bakover, og så begynte jeg å blø! Nå har jeg sikkert blånegl, men problemet er at jeg ikke klarer å se det. For jeg har nemlig på meg blå neglelakk på tærne. Jeg vil tørre å påstå at den kamuflerer en eventuell blånegl ganske så bra. Og siden blodet er vasket vekk, kan jeg ikke sutre til Joakim. Isåfall må jeg ta av neglelakken, og det orker jeg ikke for DEN JÆVLA RINGINGA GJØR MEG GAL!

Så her sitter jeg da, klokka ett på natta. Jeg er trøtt, sliten, paranoid og jeg har vondt. Og lider av en liten dose galskap. FML, jeg legger meg. Håper jeg ikke har så vondt i tåa i morra. Det er ikke kult å gå rundt offentlig når det ser ut som om jeg har fått en trepall stappet langt oppi huttiheita baki der sola aldri skinner.

God natt.


- Hører du av og til lyder, du vet ikke er der?

10 grunner til å ikke drikke dagen før viktige bilder skal tas

Grunn 1, 2 og 3:


Dette bildet tok jeg i dag til adgangskortet mitt på sykehuset. Kortet skal vare i 3 år. Jeg satt der i stolen, var trøtt og i bakrus. Håret var fett, sminken var fra i går og leppene tørrere enn halsen min. Fotografen sa jeg skulle smile. Jeg ville ikke smile. Så jeg smilte. Mitt skjeve smil, som egentlig ikke er et smil. Det er et; jeg smiler fordi du synes jeg burde gjøre det, men egentlig så ser jeg for meg måter å slå inn nesa di på, bare fordi du sier jeg skal smile-smil. Jeg ser nå at bildet av bildet kamuflerte de fleste av skavankene mine, takk og lov! På dette bildet ser øynene mine ut som to sorte hull i hodet mitt. På adgangskortet er øynene mine halvveis lukket, og man ser at jeg har på meg gammel sminke. Jeg ser rett og slett full ut. Eller bakfull. Jajaja!

Grunn 4:



Mopedlappen min, jeg var 17 år. Jeg var på fylla dagen før og jeg spydde rett før vi dro nedover til biltilsynet. Jeg tok faktisk med meg en plastpose på bussen, i tilfelle jeg måtte spy på bussen. Da jeg tok den testen, var jeg livredd for å spy på pc'n til biltilsynet. Bildet er ett av mine fineste minner. Ah, disse vakre minnene. Spy, spy og spy.

Grunn 5, 6, 7, 8, 9 og 10:


Passbildet mitt. Det skal vare i 10 år. Hurra! Jeg ser ut som søstra til Quasimodo. Håret fett, uten sminke, tomme øyne, feit hud og uheldig med lyset. Der har man meg. Skulle ønske man kunne bruke bilder man har tatt med webcam på passet, da hadde jeg blitt fornøyd!



Ooops! Det var ikke det bildet jeg mente! Jeg mente så klart noe slikt:


Så vet de at jeg snuser, liksom.

Uansett, det var en grunn til at jeg nektet å vise dere passbildet da jeg fikk passet. Det var ikke bare fordi jeg sa det var stygt. Det er stygt. En passkontrollør lo av det. Grunnen til at de sier vi må ta passbilder hos politiet og være sånn, og sånn og sånn på det - er fordi de har en så jævla kjedelig jobb at den eneste formen for glede i arbeidsdagen deres er stygge bilder. Det går helt fint for meg. Jeg kan godt være med på å støtte arbeidsgleden deres jeg! Håper de får mareritt av bildet mitt.

En ting er iallefall sikkert. Neste gang jeg skal ta passbilde (altså om 9 år) skal jeg ikke drikke dagen før. Jeg skal bruke flere timer på å sminke meg, ordne håret og så videre. Faktisk skal jeg dra til frisøren først og så til en make-up artist, så jeg er sikker på at jeg har det beste utgangspunktet. Faktisk tror jeg at jeg skal dra til en plastisk kirurg først også. Altså, det må kanskje planlegges litt. Vi får se - om 9 år.

Folkens, ikke drikk dagen før dere skal ta bilde til førerkort, adgangskort, pass +++
Unger, ikke drikk i det hele tatt (så er jeg litt forbilde også, liksom)


- Er du heldig med passbilder og den type bilder?

Kjærestetortur

I dag har jeg drevet med kjærestetortur. Jeg tvang han med på shopping. Stakkar gutten ble, i følge seg selv, dratt rundt omkring i hundretusen butikker. Det nøyaktige antallet butikker var 4, siden han rømte for å ta seg en røyk. Jeg skjønner han godt. Jeg hadde rømt når som helst jeg også, om det var mulig.

Dere husker jeg har nevnt hvor ondskapsfulle speil kan være? Prøveromsspeil er tvers igjennom onde. Det var et veldig dårlig sjakktrekk av meg å dra på shopping akkurat i dag. I dag har jeg en skikkelig forferdelig hårdag, jeg droppet sminken og..... så hadde jeg ikke engang på meg et matchende undertøyssett! Speildemonene hadde fest da jeg stilte meg foran speilet og prøvde klær. Jeg er 99% sikker på at jeg hørte speildemonene le og skåle for hver gang jeg bannet. Jeg håper de ble møkkings og får tidenes hangover. Drittspeil. Jeg føler egentlig at jeg tar opp dette temaet hver gang jeg har vært på shopping. Det er litt gammelt nytt. Jaja, Lotte. På tide å komme seg videre kanskje? Kanskje finne noe annet å klage på?

Uansett, jeg fant til slutt noen klær jeg ikke så ut som en feit flodhest i og Joakim kunne puste lettet ut. Han sto klar ved inngangspartiet til City Syd, som en forbanna maratonløper foran start, og løp med en gang han så jeg hadde betalt. Han hadde det visst travelt, gitt. Jeg kan ikke klandre han. Stakkar, stakkar, stakkar Joakimsen.

I morgen er sommerferien offisielt slutt for min del, og jeg plasserer meg nok en gang foran skolepulten. Denne gangen skal jeg stå opp om morgenene og jobbe med skolearbeidet helt til huden faller av meg. Jeg leste nemlig noe om at hvis jeg skal sikre meg gode karakterer må jeg jobbe minst 45 timer i uka med skolearbeidet. Hurra! Hurra for matematikk og kjemi! Hurra hurra hurra! Rene 17 mai her i gården nå.


- Er sommerferien slutt for din del?


Spennende liv

Det er to dager til skolen starter. Det er fint vær ute. Jeg har korte negler igjen. Jeg trenger nye klær. Jeg har kjøpt meg nye penner. Og jeg skal spille Super Mario 64 på Nintendo DS'en min etterpå.

Så spennende er mitt liv.

- Hvor spennende er ditt liv?

Lille Petter Edderkopp - flat som en flatlus

Hvis jeg en gang i framtiden får unger skal jeg ikke ha de i senga med meg. Jeg er et monster. Et stort, fælt monster som dreper og skader andre i søvne. Til vanlig er det Joakim det går ut over. Han blir presset oppover veggen, dyttet ut av senga og får støtt og stadig diverse kroppsdeler slått i ansiktet. I natt var det lille Petter Edderkopp. Han døde.

Sånn, nå har jeg vært ydmyk ovenfor den stakkars edderkoppen. Da er det på tide å få ut mine traumatiserte følelser. Jeg våknet i morges, sto opp fra sengen og kledde på meg. Da jeg snudde meg og så oppi senga lå det en diger, flat og livløs edderkopp - akkurat der ryggen min hadde vært noen minutter tidligere.

Hva skjer med at insekter er så jævla dumme at de legger seg under ryggen og rævva mi? Først en idiotisk morderbie i Los Angeles og nå en jævel av en edderkopp på størrelse med en.... hest. Ja, for i min edderkoppfobihjerne så den like stor ut som en hest. Man spøker ikke med sånt.

Jeg er helt skjelven. Tanker om at den har vandret rundt på den sovende kroppen min og lagt egg har streifet den hysteriske hjernen min omtrent hvert tiende sekund i dag. Jeg lå på en diger edderkopp. Herregud. Jeg er dødsdømt. Skal virkelig si at fredag den 13 startet bra!

Sånn ellers har jeg vært i Sverige og hamstret snus og brus i dag. Jeg har vært hos ei venninne og fått farget håret og klippet det. Nå blir det spillkveld med diverse brettspill. Virker som om fredag den 13 avsluttes bra!


- Hvordan hadde du reagert om du hadde oppdaget at du hadde sovet på en diger edderkopp?

Automatisk vinking

Når jeg går for meg selv langs veien på vei til butikken eller bussen, lever jeg i min egen lille rosa boble. Jeg ser det rundt meg, men jeg ser ikke. Jeg observerer, men reflekterer ikke. Jeg bare er og jeg bare går. Det verste jeg vet når jeg flyter rundt i min lille boble er biler som tuter på meg når de kjører forbi, og personer fra bilen som vinker. Tidligere brukte jeg å stoppe opp og se dumt på dem. Jeg så at noen vinket, men jeg klarte ikke å få kroppen til å reagere og jeg klarte ikke å se hvem det var som vinket. For de som satt i bilen så jeg nok ut som en dum zombie, med hodet på skakke og tomme øyne.

Det siste året har jeg øvd meg på dette med automatisk vinking.
Når jeg ser noen som vinker, så vinker jeg tilbake. Dette har vist seg å være meget dumt. De siste dagene har det skjedd flere ganger at noen har vinket til meg fra en bil, og jeg har automatisk løftet handa og vinket tilbake. Det er ikke før etter jeg har vinket og bilen har kjørt videre, at jeg har stoppet opp og tenkt: "Hvem var det der?!". Jeg har snudd meg og sett noen andre bak meg. Okei, så jeg har blitt henne. Jenta som vinker til fremmede. Den innbilske jenta som tror alle vinker til henne.

Heretter skal jeg feste håndjern på hendene mine når jeg går ut. Jeg må få slutt på denne automatiske vinkingen. Jeg vil ikke være jenta som vinker til fremmede. Jeg vil heller være zombien fra Byåsen med et tomt blikk og en treg reaksjonsevne.

Men mest av alt vil jeg vandre rundt i den rosa boblen min uten å bli forstyrret
. Dere aner virkelig ikke hvor mange løsninger på verdensproblemer jeg har løst på det viset. Min verden altså. Ikke jorda. Jeg er ikke akkurat overmenneskelig heller, jeg er en zombie.


- Lever du ofte i din egen lille boble?

Ja, jeg er lykkelig

- Er du lykkelig, Lotte?

Vi lå i det mørke rommet, det var midt på natten og vi samarbeidet om å knuse bossen i Super Mario Bros på Nintendo DS. Jeg tenkte meg om et øyeblikk og svarte; Ja, egentlig. For hvordan kan jeg unngå å være lykkelig når jeg har alt jeg kan ønske meg og mer til?

Jeg har en deltidsjobb jeg stortrives i. Jeg kom inn på det studiet jeg ønsker å studere. Jeg har venner. Jeg har familie. Og jeg har den beste kjæresten ei jente kan drømme om. Og så har jeg en pc, en Nintendo DS, en ipod og en mobil. Dessuten har jeg ei seng med rent sengetrekk.

Hva betyr vel små bagateller i hverdagen? Hva gjør det vel om jeg ikke har penger den neste uka? Hva gjør det vel at jeg må stå opp klokken 7 på en lørdag morgen? Hva gjør det vel at jeg har vondt i nakken og føttene?

Jeg lever og jeg er frisk - mer eller mindre iallefall. Noe mer kan jeg ikke be om. Jeg har ikke rett til å be om noen ting. Derimot kan jeg gjøre noe med de små bagatellene, istedet for å klage og be om å få det bedre. Hvorfor skal jeg lage problemer for meg selv og gjøre meg selv stresset og trist, bare fordi ting ikke går nøyaktig som jeg vil?

Ja, jeg er lykkelig. Så lykkelig som jeg kan bli, tror jeg. Med mindre jeg plutselig vinner 90 millioner i lotto eller noe sånt, da hadde jeg plutselig blitt overlykkelig.

Slik forsøker jeg å tenke hver eneste dag. Enkelte dager går det - og da omfavner jeg lykkefølelsen jeg har inni meg. Andre dager går det ikke - og da forsøker jeg alt jeg kan for å unngå og omfavne den tristheten og tomrommet som vil sluke meg levende. I det siste har tristheten og tomrommet svevd rundt meg som en irriterende mygg, men jeg har vært altfor sliten til å vifte den vekk. I dag, derimot, har jeg kjøpt meg en elektrisk fluesmekker - så vik unna din jævla mygg! Meg får du ikke bite og dra med ned i mørket.



Jeg er Lotte, og jeg er klar for å omfavne resten av dagen med et smil - selv om jeg er blakk og sliten.


- Er du lykkelig?

Burnout

- Tjoooohooo! Hva spiller dere? spurte jeg da jeg hoppet inn på rommet til lillebroren min.
Han og søskenbarnet vårt satt i senga hans og spilte playstation.

- Vi spiller Burnout, svarte lillebror åndsfraværende. Utrolig at jeg fikk kontakt med han i det hele tatt. Hvis du slår opp tv-zombie i leksikonet, ser du et bilde av ham. Nå tror jeg ikke akkurat at tv-zombie er et ord, men det burde finnes i boka. Jeg tror nesten jeg skal sende inn et forslag til Det store norske leksikon med et bilde av lillebror.

- Åååh, jeg elsker Burnout! Får jeg være med?! Får jeg? Pliiiiis'a!

- Greit, du får spille når vi er ferdige med denne banen.

- JIPPIII!!!! Jeg skal bare slå av pc'n!


Jeg danset avgårde til stua der pc'n sto på bordet og surret for seg selv. Jeg skulle bare sjekke Facebook, og så slå av. Det tok meg tre minutter. Da jeg på ny stakk hodet inn døråpningen til lillebror, så jeg at de hadde slått av.

- What?! Har dere slått av? Skal vi ikke spille mer?!


- Bare spill du. Vi skal ut nå.

- Åja... Så vi skal ikke spille sammens likevel?

- Nei.


Nedtur.

Jeg kan da ikke spille alene. Det er ikke noe morsomt. Da kan jeg like gjerne spille et spill på 123spill.no. Eller jeg kan gå ut på lekeplassen, sette meg på humpedissa og leke for meg selv. Kjempemorsomt.

That's it Jeg skal personlig sørge for at julenissen ikke kommer med gaver til lillebror i år. Og ikke kom her å si at julenissen ikke finnes, for hvert år får jeg minst to pakker der det står at den er fra nissefar! Selv om det er skrifta til mamma, så vet jeg at nissen finnes. Mamma bare samarbeider med ham! Okei?!

Okei... Nå tror jeg kanskje at jeg skal gå meg en tur på lekeplassen. Alene. På humpedissa. Snakkes.


- Hvor lenge trodde du på julenissen?


Positive Lotte

Denne dagen startet bedre enn den i går. I dag rakk jeg nemlig ikke å stå opp på feil fot - jeg tryna ut av senga. Man kan vel si det slik at jeg sto opp på feil tryne. Håret ser - om mulig - verre ut enn i går. I dag står det bokstavelig talt rett opp. Øynene er klistret igjen. Det klør på leggen. Jeg har vondt i magen. Puppene lever sitt eget liv. Og jeg er trøtt.

Men; det er sol ute! Hei hei hei! Man kan ikke klage når det er fint vær ute. Det er ikke noe vits i å kaste bort en finværsdag når den først kommer på besøk her i Trondheim.

Nå ble det forresten overskyet. Jaja, jeg skal ikke gråte over spilt melk. Jeg setter meg ute med ei bok likevel, jeg. Lenge leve positive Lotte!


Jeg savner å ligge på den dobbeltsenga der.

Ha en fin dag, alle sammen!



- Skinner sola hos deg?

Se opp for surmunnen!

I dag har jeg virkelig stått opp på feil side av senga. Jeg våknet med et snerr, og er overbevisst om at jeg kommer til å snerre resten av dagen også. Hvorfor er vi så sinna i dag da, Lotte? Ikke har jeg sovet dårlig, ikke har jeg spist for lite og ikke har jeg pms. Hvorfor vil jeg slå til alle som snakker til meg da?

Jeg lå i senga og så på tv, i et håp om at teite serier ville få opp humøret mitt. Jeg lo ikke av Simpsons, derimot begynte jeg nesten å bite negler i ren frustrasjon (og de neglene kostet meg penger altså!). Da Kongen av Queens begynte måtte jeg rett og slett slå av tv'n. Herregud, så forbanna de folka gjør meg. Idioter hele gjengen. De tror de er så morsomme, men sannheten er at de er teitere enn en gjeng med fulle klovner.

I dag er alle rundt meg idioter. Alt er idiotisk. Og jeg? Jeg er faen ikke bedre. Orker ikke se på meg selv i speilet engang. Håret mitt står til alle kanter, og uansett hva jeg gjør spretter det opp igjen. Og den surmunnen da! Herregud, stakkar alle rundt meg som må se på den.


Av ren medlidenhet for mine medmennesker, skal jeg sperre meg selv inne i dag. Det er ikke trygt for de rundt meg akkurat nå. Det kan jo hende jeg biter av noen hodet i et lite sinneutbrudd. For å ikke snakke om at jeg risikerer å ødelegge noen andres humør også, og det hadde jo vært verdens undergang!

Så hva kan surpompen gjøre resten av dagen? Lese bok? Nei, Frodo irriterer vettet av meg. Spille DS? Nei, jeg blir så forbanna når jeg ikke greier et spill beregnet på unger fra 3 år og oppover. Vil ikke risikere å slenge DS'en min i veggen, den kostet trossalt over 1000 kr. Se TV? Det er vel også utelukket. Se en film? Se en serie?

Jeg tror jeg skal se Charlie's Angels. De jentene er fantastiske! Når jeg blir stor skal jeg gifte meg med Drew Barrymore. Hun er heit.


- Har du en fin dag i dag?

Quasimodo-Lotte

Det var lørdag natt, jeg var sliten og ville hjem. Ei venninne sa vi kunne gå inn til sentrum og ta bussen hjem. Helmaks Egon! Jeg tok av meg de høyhælte skoene og byttet om til et par flate sko, og tok fatt på veien. Det tok sikkert 20 minutter, minst. Etter 10 minutter kjente jeg at føttene verket. Jævlig smart å tre på seg stylter når man skal på fest, det er så bra for føttene det.

Vi kom da omsider fram til byen. Der viste det seg at vi skulle bli kjørt hjem istedet, men da måtte vi gå bort dit bila var. Supert, 10 minutter ekstra å gå!! Jaja, vi sparte 60 kroner. Etter bilturen ventet nok en 10 minutters gåtur før jeg kom meg trygt hjem. Den lille spaserturen tok litt lengere tid enn planlagt. Føttene verket så mye at det var like før jeg stilte meg på knær og krabbet hjemover.

Trygt hjemme i senga mi tok jeg en liten titt under fotsålene. Hurra! Jeg hadde fått tidenes vannblemmer. Vannblemmer klarer virkelig å sprite opp et allerede sprita sinn. Jeg la meg ned og sovnet.

Søndag våknet jeg med spyet i halsen. Da jeg løp til do holdt jeg på å besvime av smertene under føttene. Jeg brukte lang tid på do-gulvet. Ikke søren om jeg skulle gå tilbake til senga med disse føttene. Omsider fikk jeg kvalmen under kontroll og jeg bokstavelig talt krøp tilbake til senga.

I dag er det mandag og vannblemmene ser ut til å ha blitt mindre. Føttene verker ikke lengere like sterkt. Jeg kjenner ingen banking under der. Likevel klarer jeg ikke å gå som en normal person. Hvis dere har sett "Ringeren i Notre Dame"- tegnefilmen fra Disney, så vet dere hvem Quasimodo er. Jeg går akkurat som ham. Bortsett fra at jeg ser ut som om jeg har fått en påle stukket opp bak i tillegg til den søte haltinga mi.


Neste gang jeg skal ut og skal ha på meg høyhælte sko, skal jeg pakke inn føttene i bobleplast. Har hørt at det beskytter mot vannblemmer og gnagsår. Dessuten ser det jo litt fancy ut med alienføtter som lager morsomme lyder når jeg går (boblene som sprekker vet dere, knall!).


- Hva kan jeg gjøre for å beskytte føttene mot vannblemmer når jeg skal bruke høyhælte sko?

Masegutten

Er det en ting jeg får skikkelig noia for når jeg er i dårlig form og humør, så er det mas. Lillebroren min har visstnok diplom i masing.

- Du, Lotte... Syntes du at Jurassic Park er bra?

- Ja.

- Du, Lotte... Du vet de ungene i første filmen. Er de med i andre og tredje filmen?

- Husker ikke.

- Du, Lotte... Handler andre og tredje filmen om den andre øya?

- Vet ikke. Sikkert.

- Ja, men du Lotte... Du har jo sett filmene, du må jo huske?!

- Jeg sa jeg husker ikke! Se filmene selv god damn it!!!!


Han så litt lei seg og fornærmet ut, og gikk på rommet sitt for å se på film. Nå sitter jeg her i sofaen med tidenes fylleangst, bakrusmage og tømmermenn og i tillegg har jeg nå skyldfølelse. Svarte. Jeg tror nok jeg må gå og si unnskyld til ham, være et bra forbilde.

Jeg skal aldri la øl flomme ned halsen min igjen. Aldri. Jeg blir så dårlig, dårlig, dårlig av det. Hvordan vet man at man er allergisk mot noe i ølet? For det er kun øl jeg blir sånn dårlig av. Jeg kan drikke store mengder vin og sprit uten å kjenne noe dagen derpå, men med en gang jeg drikker noe øl blir jeg dårlig. Til tider blir jeg også dårlig rett etter jeg har drukket øl (en gang spydde jeg som en gris etter to øl...det var den kvelden!).


Oh baby, baby!


- Blir du dårlig av øl?
- Takler du mas når du er i dårlig form?


Lotte venneløs - no more!

Lotte venneløs er ikke lengere så venneløs. Endelig har de kommet tilbake fra sydentur, så slipper jeg å ende opp som Gollum. Snakke med meg selv og spise rå fisk, vet du. Det er ikke sunt å være isolert fra vennene sine. Man blir rar av det.

Nå skal jeg sette meg litt ute i sola igjen. Må sluke mest mulig sol før den forsvinner igjen. Her i Trøndelag ser vi sola så sjeldent at hele gjengen lider av D-vitaminmangel og skrumplever. Vi må jo drikke for å holde oss varme serru!

Gleder meg som en unge til i morgen. Da skal jeg få høre om sydenturen, har hørt rykter om svømming med delfiner og lignende. Sjalu sa du? Neida, for jeg har nemlig sett han som spiller Blade, jeg. Slå den liksom. Han hadde store hender. Og var full. Og hadde på seg solbriller inne. Og en alpelue. Eller en lue av noe slag. Samme det. Jeg vil til syden igjen.



Vi snakkes!


- Har du sommervær der du bor?

Skummelt med ferie

Har noen sett den episoden av Reba, der Barbara Jean sparker og slår Brock i søvne? Grunnen er fordi hun har så mye innestengt sinne mot ham. Vel, jeg fikk meg en knyttneve midt i trynfjøla i natt. Lurer på hva Joakim er så sint på meg for..

Helga her har vært dritt. Det er ikke sunt med ferie! Plutselig skal man tilbake på jobb, og når man er ferdig på jobb er man halvdød. Lørdag sto jeg opp klokken sju etter tre timer søvn, jeg dro hjemmefra rundt halv ni og jeg kom hjem fra jobb klokken åtte på kvelden. Jeg krøp hjem fra jobb. Det var en fin lørdag. Kjempefin. I dag er det mandag og jeg er fremdeles sliten etter at jeg jobbet lørdag. Som sagt, det er ikke sunt med en måneds ferie. Kroppen forfaller serru. Det er forresten grunnen til at jeg ikke har blogget.

Nå skal jeg dusje og legge meg i senga mi, tror jeg. Lese litt. Jeg har begynt med Ringenes Herre-bøkene igjen. Denne gangen skal jeg klare å lese mer enn en og en halv bok.

Snakkes når jeg er levende igjen!


- Hvorfor er det så tungt å begynne på jobb/skole igjen etter en lang ferie?!

Vekk ikke monsteret som sover

Jeg er ingen morgenfugl. Jeg er ikke en person som hopper opp av senga og synger av full hals om morgenen. Derimot er jeg i stand til å bite av hodet på enhver som er idiot nok til å vekke meg før klokken 10 11 12 13 14 15.

For noen dager siden la jeg meg ikke før klokken var rundt 7 på morgenen. Jeg befant meg i en drømmeverden med mange sinte drømmer. Jeg drømmer ofte sinte drømmer. Kanskje fordi jeg bærer så mye sinne, som må bearbeides. Problemet er at hvis noen vekker meg, mens jeg drømmer, blir jeg ofte forvirret og klarer ikke helt å skille virkelighet fra drøm. En kompis av Joakim stakk hodet inn vinduet og forsøkte å vekke oss. Reaksjonen min?

Det husker jeg ikke helt. Jeg kan huske noe om en idiot i drømmen min som jeg ville banke livskjiten ut av. Et sted ble denne personen blandet med stakkaren, som hang inn vinduet og ville vekke oss for å spørre om mobilen sin. Det jeg gjorde, i følge Joakim, var å reise meg i sittende stilling og tok av meg sovemasken mens jeg så på ham som om jeg ville drepe ham. Jeg strakte meg mot han og brølte noe lignende: "Stikk av før æ knuse trynet ditt!!!!!"

Dette er en unnskyldning. Jeg hadde ingen intensjoner om å knuse trynet ditt. Jeg trodde du var en annen person. En jævla irriterende og fæl person. Ikke ta det ille opp. Det kan skje den beste. Remember next time - vekk ikke monsteret som sover... Hun er nemlig ikke helt god.


- Er du hyggelig om morgenen?

K.O

Jeg blir litt fraværende den neste uken. Jeg har nemlig fått lånt meg Tekken 6!


Heretter skal enhver krangel mellom Joakim og meg avgjøres med at jeg knuser ham i Tekken. Sånn skal det gjøres!

Er det forresten noen her som vet om man kan betale semesteravgift før skolestart? Hadde vært kjekt å fått ordnet opp med lånekassen før skolestart om mulig.

K.O


- Liker du Tekken?


3T mot Lotte, 1-0

3T har funnet seg en ny metode for å gi støttemedlemmer skyldfølelse for at de ikke trener. De spammer dem med meldinger,der de oppmuntrer til å trene og svømme på Pirbadet. Jo lengere siden det er du har trent, jo flere meldinger får du.

I mitt tilfelle klikket mobilen min av alle meldingene som poppet inn på en gang. 20 meldinger. Jeg brukte et kvarter på å få slettet dem, slik at mobilen min fikk det bra igjen. Mobilen min er et uskyldig offer i alt dette. Denne krigen er mellom meg og 3T. At jeg ikke har trent er ingen andres skyld. Det skal heller ikke gå ut over de jeg er glad i.

Jeg skal trene igjen. Jeg skal. Til helga kanskje. Ja, til helga kanskje.


- Er du flink til å trene i ferien din?

Manndomsprøven

Klokka nærmet seg halv fem på morgenen. Joakim og jeg sjanglet bortover veien, hånd i hånd. Sola hadde stått opp, og jeg så tre veier istedet for en. Vi hadde en lang og brutal gåtur foran oss, men det gjorde ingenting. Vi var fulle og vi var sammen.

Foran meg tronet en lang og bratt bakke. Jeg trakk pusten dypt og gikk oppover. Etter to meter krøp jeg oppover bakken. Svetten rant nedover ryggen. Hjertet hamret i brystet på meg. En blodåre pumpet i tinningen. Jeg kjente blodsmaken i munnen. Denne manndomsprøven skulle jeg bestå!


Begynnelsen av bakken. Bak svingen ventet en enda brattere strekning.

Det å gå hjem fra fest i en rett strekning, er en utfordring jeg tar på strak arm. Det å gå hjem fra fest når hele veien består av bratte og lange bakker, er noe jeg aldri gjør igjen. Neste gang tar jeg taxi!

Da jeg sto nederst i bakken var jeg full. Da jeg sto lå øverst i bakken var jeg i bakrus. At jeg i mine yngre dager løp opp disse bakkene på daglig basis kan jeg ikke forstå. Virkelig ikke. Hvor har den ikke eksisterende kondisen min blitt av?

Sånn ellers kan jeg fortelle at jeg har slått en gutt i FIFA (han var veldig høy på pæra før vi startet, han var ikke like høy i hatten da jeg hadde knust han), og jeg kom inn på bioingeniør i Trondheim. Hurra, hurra, hurra!


- Har du god kondis?
- Hvis du søkte på skole til høsten, kom du inn på førstevalget?

Oi

Plutselig forsvant jeg noen dager. Jeg har nemlig vært veldig opptatt med å vaske klær og oppvask. Slike viktige husmoroppgaver.

I morgen skal jeg ta meg tida til blogg og blogglesing.

Ps: Ingen klær ble ødelagt under husmorforsøket mitt.


- Hva har du gjort de siste dagene?

Det lille kofferteventyret

Jeg satt der i sofaen og kaldsvettet. Så på klokka hvert tiende sekund. Sjekket mobilen hvert femte minutt, bare sånn i tilfelle han hadde ringt. Hvorfor ringte han ikke? Han skulle jo ringe for tre timer siden!

I flere timer satt jeg der og ventet. Ble mer og mer nervøs. Ville han ikke komme i dag likevel? Hadde noe skjedd? Fant han ikke fram? Kanskje han hadde mistet nummeret mitt. Å herregud, så typisk.

Jeg sovnet. Etter fire timer bråvåknet jeg og fikk panikk. Hadde han forsøkt å ringe meg mens jeg sov?! Kanskje han hadde vært her og ringt på døra, og så hadde jeg ikke åpnet?! Å nei!!!

Klokken halv åtte på kvelden ringte telefonen. Han skulle komme om en time. Jeg kjente det krible i magen. Jeg gledet meg slik. Det å være adskilt i så lang tid smerter et ungt pikehjerte.

Klokken halv ni ringte det på døren. Jeg hoppet opp av sofaen og hylte av glede. Jeg løp mot døra og rev den opp. Da han sto der i døråpningen var det like før jeg falt om av ren glede.

"Her er kofferten din, frøken", sa leveringsmannen.

Kofferten min er kommet tilbake. Jeg fikk den levert på døra, og nå er vi lykkelige alle sammen.
Snipp snapp snute, og så var kofferteventyret ute (he-he).

Faen.

De mista kofferten min.

Mannen på LAX forsikret meg om at han hadde ordnet det slik at kofferten ble sendt hele veien fra LA til Oslo. Det skjedde ikke da. Kofferten min er i London den. Eller kanskje den er i Oslo nå. Eller kanskje den er i Trondheim. Hvem vet?

Jeg vet bare at alt jeg trenger og vil ha, ligger oppi den kofferten.

Knall. Fuck fuck fuck.

Helveteshunder

Åh, herregud. Jeg trodde seriøst helveteshundene var kommet for å hente meg i morges. De hadde sikkert hørt rykter om at jeg var på klubb i går kveld og kastet i meg et ukjent antall tequilashotter. De hadde sikkert også fått med seg at vi ikke kom oss i seng før klokken var nærmere sju, og at vi måtte stå opp klokka ni for å dusje og pakke ferdig. Utsjekking klokka 12. Derfor var jeg overbevist om at noen hadde sendt helveteshundene etter meg.

For det er da ikke menneskelig å la en stakkars Lotte gå gjennom slik tortur, bare for morro skyld?

Nå skal jeg seriøst krype ned til resepsjonen og sjekke ut, for så å krype hele veien opp til taket. Der blir jeg resten av dagen. I skyggen. Snorkende og fisende. Skal jo aldri møte hotellgjestene igjen likevel, så litt kroppslyder er på sin plass føler jeg. Flyet går ikke før klokken halv ti i kveld, og jeg kommer hjem i Trondheim om 24 timer i følge norsk klokke. Jeg skjønner ikke helt det der med tidsforskjellene, jeg. Jeg reiser ikke før om litt under 12 timer, ifølge klokka her i Los Angeles. flyturen tar over 14 timer + 2 timer fra London til Oslo + 1 time fra Oslo til Trondheim + ventetiden vi bruker. Det skal bli til sammens et døgn med reising. Likevel er jeg i Trondheim om 24 timer i følge norsk tid?!

Nei. Nei. Nei. Jeg stikker jeg. Blogger vel ikke før på mandag eller noe sånt. Jeg har nemlig tenkt å bruke hele søndagsnatta mi på Joakim. Han har kjøpt Fanta.

- Ønsk meg god tur hjem!

Smaskelyder

Er det en ting jeg hater, så er det kjærestepar som lager smaskelyder når de kliner. Her om dagen satt jeg på taket og slappet av i solen. Plutselig hører jeg ekle lyder. Lyder som minner meg om spytt. Jeg snudde meg mot lyden, og oppdaget århundrets mest forelskede kjærestepar. Disse to mannfolkene klynget seg fast til hverandre i bassenget og kysset som om de ikke hadde sett hverandre på flere århundrer. Det var nok like før badeshortsene (merk: speedoene) føk av dem.

Jeg ble så kvalm. Nå tenker vel mange av dere at jeg er homofob og at jeg ikke takler å se på at gutter kysser. Der tar dere feil. For min del kan gutter både leie hender og kysse foran meg. Så mye de vil. Jeg synes et forelsket homofilt par er like søtt som et forelsket heterofilt par.

Likevel... disse lydene de lagde. Virkelig sutte- og smattelyder. Det var like før jeg kastet boka mi i hodet på dem. Er det virkelig så vanskelig for klissete kjærestepar å vise litt respekt for folk rundt seg?!

Drit i å lage slike ekle lyder når dere kysser offentlig. Okei? Lydene deres gjør meg kvalm! Det er greit at dere vil spise hverandre til frokost, lunsj og fuckings middag, men gjør det i stillhet!



En annen ting som irriterer meg her nede er at 50% av snusen jeg har kjøpt er sprengt! Altså posene er sprengt. Dritt!


AAARGH!

Jeg har forresten endret litt på designet/headeren. Ble så lei av det jeg hadde. Det er ikke perfekt, men det kommer noe bedre en gang i framtida. Når jeg tenker meg om sa jeg omtrent det samme sist gang jeg skiftet til et elendig design, og det var vel for ca ett år siden? Ting går ikke alltid så raskt med Lotte-toget.


- Hva synes du om kjærestepar som lager ekle smaskelyder når de kysser offentlig?


Mykporno

"The reason they call it soft porn is 'cause it doesn't make you hard." Pablo Francisco

Her om dagen var jeg
på utkikk etter noen billige bøker jeg kunne lese, mens jeg soler meg på taket. Valget falt på kiosklitteratur. Det er billige bøker jeg kan kaste uten å få skyldfølelse når jeg skal reise hjem. Problemet er vel heller at disse bøkene er fulle av mykporno. Porno skrevet av frustrerte husmødre for husmødre.

I nåværende øyeblikk er jeg en frustrert "husmor", for å si det på en sensurert og pen måte. Når jeg ligger på taket, omringet av fine mannekropper (slapp av Joakim, de er homofile hele gjengen, jeg bor trossalt på et gayhotell!) og leser bøker der det står beskrevet i detaljer hvordan "han førte tungen nedover magen hennes, helt til han fant det magiske punktet. Det punktet som strålte ut energi. Hun skalv som et aspeløv da han lot tungen gli over det pulserende punktet i underlivet." og "han stønnet høyt da han gled inn i henne. Hun stønnet lavt i øret hans. Sammen red de stormen til de begge nådde det øverste punktet, og begge sank sammen i ren nytelse da det var over", så er det neimen ikke rart det flipper for meg der jeg ligger i varmen.

Flaks at bøkene er stappet full av mykporno istedet for skikkelig naughty-naughty-handlinger. Hadde det vært tilfelle burde de homofile mannfolkene på taket vært rimelig glad for at jeg har type, for hadde jeg vært singel da... da altså... da hadde jeg antakeligvis druknet dem i bassenget i et vilt forsøk på litt nærhet.

Det er neimen ikke lett å være på ferie når man blir torturert med mykporno.




- Har du noen gang lest "husmorporno"/kiosklitteratur?

Mansionparty, skyting og politi

Jeg skal ikke klage på at det er kjedelig her iallefall. I gårkveld dro vi til et mansionparty for å feire 4 juli. Jeg har aldri sett et så stort hus før! Tikka bli rik liksom! De hadde jacuzzi og basseng også! Awesome! Det som var litt sært var at huset ikke hadde noen møbler. De som bodde der gikk rundt i morgenkåper, skulle tro Hugh Hefner er forbildet deres. Ifølge dem var det ikke noe møbler, fordi de ville feste. Jo mindre møbler på et stort party, jo mindre blir ødelagt. Logisk. Jeg har aldri sett makan før. Jeg har heller aldri følt meg så bleik før. Vi fire jentene var de enste hvite der. Jeg følte meg litt malplassert egentlig. De spilte bare yo yo-musikk, og det er ikke helt meg. Det var et helt greit party. Jeg hadde det gøy, så lenge det varte iallefall.

Jeg satt og snakket med en hyggelig kar da det plutselig ble bråk ute i gangen. Jeg er vant til at folk sloss litt på fester, så jeg reagerte ikke spesielt. Det gjorde han jeg pratet med. Før jeg rakk å tenke hadde han dratt meg opp og dro meg med til en annen ende av huset, langt vekk fra bråket. Jeg møter de andre jeg kom dit med i det rommet og plutselig hører vi pistolskudd. Den eneste tanken jeg hadde var: Hva faen?!

Plutselig ble hele huset mørklagt, de som bodde der løp rundt og ba alle om å slå av musikken og ropte: "GET THE FUCK  AWAY FROM THE WINDOWS!" Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og satte meg ned i mørket og pratet videre med han som dro meg vekk fra bråket. Akkurat der og da tenkte jeg ikke over at jeg nettopp hadde vært i hus med en crazy fyr som dro fram en pistol. I ettertid blir jeg litt skjelven av tanken.

Politiet kom omsider, så klart. Noen naboer hadde ringt til dem. Politiet sjekket området rundt huset, pluss huset, for å forsikre seg om at ingen var skadet. Da de var ferdige, fikk vi lov til å dra. Da var det trygt. Ok.

Vi dro til McDonalds og kjøpte oss frokost (visste dere at de ikke selger burgere klokken fem om morran på McDonalds her?! Jeg hadde skikkelig lyst på feit nattmat i form av cheeseburger, og så endte jeg opp med pannekaker! Fra McDonalds?!). Han som dro oss med på mansionpartyet kjørte oss til studioet sitt (der blant annet The Game spiller inn musikken sin). Der fikk vi lov til å lage egen beat og sånne andre faguttrykk jeg ikke kan.

Kort oppsummert kan man si at:
- Vi dro til et mansionparty
- Det var stappfullt av hasj, alkohol og yo-yo-musikk, følte nesten at hele greia var litt ghetto
- Det ble bråk, og noen avfyrte skudd
- Politiet kom
- Vi fikk se litt hvordan de lager musikk

Oh yes. Party in the U-S-A!

Den rosa grisen

Den lille rosa grisen savner kjæresten sin.

Jeg satt våken helt til klokken tre i natt, i håp om at han skulle våkne. Tidsforskjellen mellom Los Angeles og Norge er ikke akkurat praktisk. Skype derimot, er veldig praktisk. Da han omsider våknet hadde vi saftig nettsex, og jeg kom som et uvær. Nei. For det første har jeg negler som er så lange og skarpe at de sikkert kan filetere en fisk. For det andre er jeg ikke noen fan av nettsex. Og så lå Charlotte rett ved siden av meg. Hun er heller ikke noen stor fan av at Joakim og jeg har nettsex. Hvorfor jeg kom inn på temaet nettsex akkurat nå aner jeg ikke, det var overhodet ikke det jeg skulle fortelle dere. Må være varmen som gjør meg helt tullete.

Poenget mitt var at jeg var våken helt til fem i natt, og det angrer jeg litt på akkurat nå. Når man er på ferie skal man jo ikke sove til langt på dag. Det sier seg selv. Derfor sto jeg opp klokka ni og gikk på taket for å sole meg. Problemet var at jeg var så trøtt, så trøtt. Jeg sovna.

Da jeg våknet var jeg våt. Over hele kroppen av svette. Det var så varmt! Munnen var tørr som sandpapir. Jeg kjente at jeg hadde snorket. Jeg så litt rundt meg og til min store skrekk oppdaget jeg at jeg ikke lengere var alene på taket. Taket var plutselig fullt av andre hotellgjester. Det var ingen vits i å håpe på at ingen hørte meg. Jeg snorker verre enn et damplokomotiv ifølge Joakim. Jeg tørket sikkelet vekk fra munnviken og skjulte rødmen som steg opp. Skjønt det gjorde nok verken noe fra eller til om jeg rødmet, for jeg hadde prestert å bli solbrent. Igjen! Ansiktet mitt, armhulene (!!) mine, magen min, brystet mitt, skuldrene mine. Au au.

Heldigvis har Charlotte også blitt solbrent, så jeg er ikke den eneste rosa grisen her i Los Angeles som sier "au" hver gang jeg rører på meg. Jeg brukte forresten solkrem, med solfaktor 30. Jeg svettet den vel av meg i søvne. Typisk meg.

Uansett, jeg savner Joakim! Hørte du det Joakim? I fucking miss you!


- Fan av nettsex du?

Pussy-Lotte på nye eventyr

- Kan vi ikke ta den der istedet da? Den ser jo kjeempemorsom ut. Se så glad alle ungene er!!

Jeg var desperat. Jeg var villig til å kaste bort tid av livet mitt på denne karusellen:


Bare for å slippe unna denne grusomme berg- og dalbanen:


Bildet viser egentlig ikke hvor fæl den så ut. Den var stor. Det så ut som det gikk raskt. Det var en loop der også! Jeg hater slike berg- og dalbaner. Hjertet mitt stopper nesten bare jeg tenker på dem. Dessverre var Charlotte bestemt i sin sak. Jeg skulle bli med henne på den. Jeg hadde godt av å være litt tøff! Her har dere meg rett etter vi gikk av den:


Ser jeg lykkelig ut? Ser jeg ut som om jeg nettopp har gjort noe kjempemorsomt? Det var ikke gøy. Jeg er tidenes største pussy. Pingle. Pyse. Kall meg hva du vil. Jeg er stolt av å si at jeg synes berg- og dalbaner beregnet på fireåringer er ti ganger morsommere enn slike store monstre. Jeg fikk ikke puste, hjertet mitt stoppet sikkert hundre ganger og alt hjernen min klarte å fokusere på var: "Ikke tiss deg ut. Ikke spy. Pust. Bare pust. Klip Charlotte hardt i arma, slik at hun forstår at du er sint på henne. PUST, god damn it!"

Da jeg gikk av, skalv beina mine så ille at jeg et øyeblikk trodde jeg trengte rullator. I over en halvtime tenkte jeg for meg selv at dette var noe av det verste jeg hadde vært med på. Så feil kan man ta. Charlotte lurte meg med i denne (se bildet under) også, ved bruk av argumenter som: "Disneyland er kjent for denne! Man kan ikke dra til Disneyland uten å ta denne!!!"


Det eneste jeg tenkte rett etter jeg hadde tatt den var: "You bitch!!!!!!" Den så kanskje ikke noe skummel ut, sett utenfra. Jeg så for meg at det var et slags spøkelseshus, og det kan jeg takle hele dagen og natten framfor hva som egentlig befant seg inni der. Tower of Terror heter attraksjonen. Jeg døpte den til Terror of my Nightmares. Ofte om natta våkner jeg av at jeg har mareritt om at jeg er inne i en heis, som faller ned. Vel, inni dette "hotellet" var det en heis vi satt i. Og vet dere hva? Den gikk opp og slapp oss ned, gang på gang. Heisdøren åpnet seg slik at vi enten så inn i hotellet eller vi så rett ut.

Dette er det verste jeg har vært med på. Da jeg satt i den heisen ble plutselig marerittet mitt til virkelighet. Nå vet jeg iallefalll hvordan det føles ut når heisen faller ned. Man kan vel si det slik at i dag har jeg møtt mine redsler ansikt til ansikt, og jeg har overlevd. Jeg har sett skrekken min rett i øynene, og det beste er at jeg ikke pissa meg ut!

Jeg er kanskje en pussy. Pingle. Pyse. Feiging. Likevel kan jeg stolt fortelle til speilbildet mitt at jeg har vært tøff. Tøffere enn toget. De hadde forresten en attraksjon med et tog, som gikk sakte. Bare ungene hylte. Jeg tror jeg hadde foretrukket det framfor skrekkheisen og Lotte-skremmer-berg-og-dalbanen.


- Liker du berg- og dalbaner?

Stukket på rumpa og megaturist

Er det et insekt i nærheten, kan du banne på at det velger ut meg som offer. I går lå vi på taket og solte oss, og jeg reiste meg opp for å smøre inn Charlotte på ryggen med solkrem. Da jeg la meg ned igjen kjente jeg en forferdelig svie. Da hadde en idiotveps prestert å legge seg på MIN solseng. Jeg mener.. Hallo?! Skaff deg en egen solseng din jævla veps! Resultatet ble at den stakk meg på rumpa, og nå har det hovnet opp så mye at jeg nesten blir redd for at det er noe galt med meg.


Nå fikk dere forresten et bilde av rumpa mi. UUUH! You like? Herregud..

I tillegg til at jeg har gått rundt i Hollywood og klødd meg på rævva i hele dag, har jeg også gjort mer skam av meg selv ved å være skikkelig turist. Vi tok en sånn sightseeingtur der vi satt i en åpen buss og fikk sett hjemmene til stjernene. Jeg ble så flau av meg selv. Jeg er en person som ler av alle japsene, som springer rundt i grupper med kameraer, og så er jeg like ille selv! Derfor dro jeg hetta langt over hodet og gjemte meg bak kameraet. Neida. Det blåste så fælt at jeg endte opp med å se ut som Bridget Jones til slutt. Dere vet den scenen der hun og Daniel (Hugh Grant) drar på helgetur, og de reiser i en cab. Håret hennes står rett til værs når de kommer fram. Der hadde dere meg..



Nå skal jeg forsøke å gre håret mitt, slik at det ikke står av seg selv. Merkelig hvor utseendefiksert man blir av å være her i Los Angeles. Altså, jeg har neglelakk på tærne!


Det sies forresten at de ikke selger snus i USA. Bullshit. Jeg fant det i dag!


- Hvor er det merkeligste stedet du har fått et insektbitt/stikk?

Bra de viser at de bryr seg da!

I dag har jeg tilbringt hele dagen på det fantastiske taket vårt. Jeg har alltid fundert litt over at folk sier slikt som "solstålene slikker meg på huden" og lignende utsagn. I dag skjønte jeg hva de mener. Solstålene slikker virkelig huden min! Man kan også si at den stryker lett over huden. Sannheten er vel egentlig at den brenner seg gjennom marg og bein, i et febrilsk og ondskapsfullt forsøk på å gi deg hudkreft. Brunfarge fikk jeg iallefall i dag, og det eneste jeg gjorde var å ligge i en deilig dobbeltseng på et tak, med ei bok foran trynet. I tillegg har de servering av mat og drikke på taket! Jeg ble litt småsulten og fant ut at jeg skulle bestille meg et fat med nachos. Dama kom med et digert fat og umenneskelige mengder guacamole. Enn det! Da jeg reiste hjemmefra var jeg redd for at jeg ikke skulle få mat servert på senga igjen på minst tre uker, og så kommer jeg hit og finner ut at det gjør jeg bættre meg likevel!

Uansett, da jeg bestilte ville dama ha romnummeret mitt og navnet mitt. Det tok henne lang tid å forstå navnet mitt, og jeg stavet det for henne ca hundre ganger (helt til jeg kom på at "Helvete! Amerikanerne har jo ikke bokstaven Ø i alfabetet sitt"). Da var hun visst ikke så dum likevel.

Servicen på dette hotellet er fantastisk. I sted da jeg satt på dass, kliss naken (skulle dusje da serru, og jeg pisser ikke i dusjen), kom det ei dame og banket på døra. Da jeg ikke svarte åpnet hun døra og ropte: "Hello?? Is it anybody heeeereeee?"
Jeg satt der på dass, kliss naken og visste ikke hva jeg skulle gjøre: "Ehhhhm... I'm sorry, I'm on the toilet!"
Hun begynte og fnise litt og sa: "I'm soo sorry! It's room service, I just want to check on you. Is everything okey?"
"Oh, yes! Everything is fine!!!"
"Okey, have a nice day, bye!"


Noen timer senere fant jeg en lappe stukket under døra:


Det var da måte på å vise hvor velkommen jeg er. Skal nesten tro de tror jeg er rich and famous, men det er jeg ikke. Jeg bare bor med miss Diva. Dette brevet må jeg si føles veldig personlig, de har til og med skrevet navnet mitt. Nei, vent litt der mister!


Ms. Tovar? TOVAR? Ser jeg ut som en tova r kanskje? Det var da for svarte ikke det jeg brukte ørten førti minutter på å stave for den stakkars dama på taket. Tovar? Dama var visst dum likevel! Bra de viser at de bryr seg da.

Vel vel. Nachosen her er i det minste god.


- Liker du guacamoledip?

Los Angeles

Jeg liker meg skikkelig godt her i Los Angeles. Det er steike varmt om dagen og overraskende kjølig på kvelden. Med en gang sola går ned, kommer ståpelsen fram. Det igjen betyr at jeg ikke trenger å ha på aircondition om natta, noe som igjen betyr at jeg ikke blir syk. Og det - det er bra. Det er ikke noe sjakktrekk å bli støggsyk her i USA, har jeg hørt.

Vi dro en tur til Downtown i dag, men det var ikke noe bra. Bare masse skumle folk. Derfor dro vi nok en gang til Hollywood and Highland. Liker meg mye bedre der. Det er så fint der. Spesielt på kvelden. Jeg har aldri sett så mange limousiner på en gang. En dag i nærmeste framtid (strengt tatt må det jo være i løpet av de neste to ukene - siden vi reiser hjem etter det) har vi tenkt oss nedover til Santa Monica. Det blir nok flere dager. Litt shopping, mye soling på stranda. Deilig!

Jeg er ikke så flink til å oppdatere eller å kommentere i disse dager. Dere skjønner, jeg bruker tida mi på å sole meg.

Snakkes i sola da!


- Har du, eller skal du, reise noe i sommer?

Fansen samlet ved stjerna til Michael Jackson

I dag er det ett år siden Michael Jackson gikk bort. Charlotte, jeg og to andre jenter vi er her i LA med vandret bort til stjerna hans på Walk of fame. Der var mange fans allerede samlet. Lys var tent, fans satt i ring rundt stjerna hans, fans sto rundt i ring. Alle sang.




I morgen kommer det til å bli ti ganger så mange fans der. Politiet har allerede stengt veien langs stjernene. Vi har planlagt å dra til Forest Lawn Memorial Park i morgen, samt å dra utenfor huset hans der ungene befinner seg. Der skal alle synge "Cry". Turen går så videre til Hollywood, der stjerna hans er. Klokken halv ni skal alle tenne lys. Det kommer til å bli en veldig følelsesladet dag, jeg blir så lett påvirket av andre humør og følelser.



Herregud!!!!

Jeg er så helsikes solbrent!


Her har jeg brukt opp halve lønna mi på solarium for å forberede huden min på litt sommersol (for den ville absolutt ikke komme til Trondheim). Så kommer jeg til Los Angeles og skal sole meg bittelitte før vi drar ut. I litt over en time lå jeg på den fantastiske solsenga (se bilde under, det er den dobbeltsenga vi lå på), vi glemte solkrem og det resulterte i at vi ser ut som to små griser på tur til California. Jadda.


Fantastisk! Her har vi den flotte solplassen med et herlig basseng, og så må jeg dekke meg til og holde meg i skyggen?! Herregud!!!! Har unngått sola som en sky vampyr i hele dag. I nåværende øyeblikk sitter jeg og smører meg med aftersun m/aloe vera for sikkert ørtende gang. Armene har begynt å få tilbake sin naturlige farge, men høyre skulder brenner så mye at jeg faktisk tror jeg kunne stekt egg på den. Med litt tålmodighet så klart.


- Hvor lang tid tar det som regel før en solbrenthet forsvinner?

Mitt møte med Robert Pattison

Åååååh, dere aner virkelig ikke for en fantastisk dag dette har vært for meg! Først koste jeg meg i solen, oppe på det fantastiske taket her. Følte meg nesten rich and famous, liksom.


Etter at vi, så klart, hadde blitt solbrent fant vi ut at det var smart å ta en kald dusj. Det hjalp ikke. Jeg brenner opp. Huden min brenner. Jeg er rød. Knallrød! Iallefall, etter et vilt forsøk på å lindre solbrentheten dro vi til Hollywood, og hvem tror dere jeg møtte der? Ingen andre enn Robert Pattison. Fikk så klart ta bilde med han da. OH MY FUCKING GOD!



Dessverre var jeg så gal, at han......ikke ville møte meg til en sen middag og dessert naken i senga.

Møtte forresten på Colin Farrel rett før vi dro hjem! Mmmmmmmm.... Dessverre kom jeg i buksene da jeg fikk øye på ham, så han ville ikke bli med meg for å drikke Irish Coffee. Kan ikke forstå det der altså. Forsto det slik at han liker både frokost, lunsj og fuckings middag jeg.


Dagen her kunne virkelig ikke blitt bedre. Eller jo. Hvis jeg ikke hadde blitt solbrent og drømmekarene mine ikke hadde vært av voks, hadde denne dagen blitt perfekt! Men herregud folkens, hva hjelper mot solbrenthet? What to do?!


- Hva lindrer solbrenthet?
- Hvem er din drømmemann/drømmekvinne i Hollywood?

Mynteproblem

Pengboka mi sprenges snart. Ikke det at jeg har så jævlig mye penger at det gjør noe, faktisk er jeg tilnærmet blakk fram til lønna og skattepengene tikker inn på konto i løpet av denne uken. Pengboka mi er stappfull av mynter. Amerikanske mynter. Jeg har nemlig et bittelite turistproblem. Da jeg ikke vet hvilke av myntene som er hva, så betaler jeg kun med sedler. Derfor har myntene hopet seg opp som flatlus på en skitten mus.

I nåværende øyeblikk sitter jeg i senga og studerer myntene. Det er på tide å komme til bunns i dette! Hva faen er "one dime"?! Jeg skjønner ikke noe av pengesystemet til amerikanerne, jeg. Dollar, cent og nå plutselig slenger vi inn dime? Dime? Kom an! Og hva er en "quarter dollar"? En kvart dollar? Hvor mange cent er en dollar da? 100? Jeg skjønner ikke en dritt. Vet dere hva jeg skal gjøre? Jeg skal google det. Ja, det skal jeg!

One dime er 10 cent. 100 cent blir 1 dollar. Dollar kalles ofte bucks. Det må jeg huske. Har alltid trodd at de snakket om hundre bøtter på filmer jeg ;) Thank you wikipedia! Nå skal jeg bare forsøke å sortere engelske og amerikanske mynter. De frekke engelskmennene forsøker å lure seg ned til amerikanerne, men det kommer ikke på tale. Naughty, naughty!

I dag har jeg fått tre orgasmer forresten. En orgasme for hvert skopar jeg prøvde på meg. Og en kraftig nedtur for hver gang jeg fant ut at jeg ikke hadde råd. I dag. Men neste gang. Når jeg får penger. Da skal jeg tilbake og da skal jeg faen meg få trippelorgasme! Bare så dere har det klart.


- Hva skjer i kalde Norge da?


Endelig framme!

Etter 25 timer med venting, stressing, sutring og krangling har vi endelig ankommet hotellrommet vårt i Los Angeles. Endelig! Flyturen til LA fra London tok rundt 11 timer. Så flaks at vi hadde så god plass til føttene våre da!



Hurra for fotplass! Tusen takk til personen foran meg, som lente seg bakover med en gang. Det gjorde resten av flyturen til en drøm. Heldigvis kom en snill flyvertinne og ga meg vin.



Boka var bare full av dritt, så humøret steg mange hakk med litt vin innabords. Visste dere forresten at man visstnok ikke skal blande reisesyketabletter (som gjør deg døsig) med vin? Mitt råd er å gjøre det, for da sovner man.

Uansett, vi har kommet fram til Los Angeles nå. Klokken er 18.02 her, og vi skal ut og utforske rundt hotellet. Har hørt rykter om at det ligger en Starbucks her et sted. Må. Ha. Noe. Godt.

Hotellrommet er forresten kjempefint! Her har dere et lite bilde av "stua" vår. Tenkte å ta bilder av resten, men vi har vært her i en time nå og Charlotte har allerede greid å bombe stedet med klær og dilldall. Hun er et naturtalent!




Kommer tilbake når jeg har tid og har noe å komme med.




- Liker du å fly?

Snart reiser jeg!

Nå får jeg snart et skikkelig anfall, sånn type "stresset-Lotte-klikker-mentalt-og-slenger-kofferten-som-veier-for-mye-i-veggen-og-griner-fordi-hun-sikkert-knuste-parfymeflaska-da-hun-kastet-kofferten". Jeg får lov til å ha med meg en koffert, som veier 20 kg, og håndbagasje på 10 kg. Så fint da!

Så fint at kofferten min veier 18,5 kg med og håndbagasjen veier 8 kg. Det blir plass til mye shopping det! Jeg har forsøkt å ta ut bagasje fra kofferten i håp om at det hjalp, men det er begrenset hvor mye jeg kan ta ut. De klærne jeg har med, må jeg ha med. Toalettsakene må jeg ha med. De tre par skoene må jeg ha med (ærlig talt, det ene paret veier mindre enn ei fjær).

Foreldrene mine har alltid sagt at jeg ikke skal ta sorgene på forskudd og problemer skal ikke lages av meg selv. Problemer er til for å løses! Derfor har jeg en løsning på mine sjelesorger. Hvis det ender opp med at jeg shopper for mye, så tar jeg og hiver ut halve innholdet i kofferten. Eller noe sånt. Det ordner seg. I verste fall får jeg leve med å betale hvis det veier noen kg for mye. Problem løst ;)

Jeg tror hodet mitt blåses av kroppen snart. Så stresset har jeg ikke vært på lenge. Herregud. Jeg reiser om 14 timer.

Gi meg litt Lotte-tid?

Lotte sitter i senga med pc'n og forsøker å spytte ut et blogginnlegg. Joakim henger over henne og spør om alt mulig rart, bare for å irritere.
- Åååh, kan du ikke sette deg på pc'n din og spille litt wow?!
- Men... Lotte... Jeg er jo lei av wow, jeg vil heller ligge i senga.
- Joakim, jeg er sliten og vil bare ha litt Lotte-tid. Gå og spill litt wow du nå.
- Er det sånn du behandler den snille kjæresten din, som kom med både frokost og middag til deg i dag?? Den snille kjæresten som kom for å hente deg på jobben din og ventet i en halvtime på at du skulle bli ferdig? Den snille kjæresten som til og med kjøpte snus til deg? Er dette takken jeg får?


Beklager Joakim, det var ikke meningen å "tvinge" deg til å spille favorittspillet ditt. Tusen takk for at du er den beste kjæresten i hele verden. Er jeg tilgitt nå?


Sånn ellers kan jeg fortelle:

Hadde det ikke vært for at jeg er så sliten akkurat nå, hadde jeg vært både stresset og i hundre. På lørdag reiser jeg til Los Angeles og jeg føler at ikke en dritt er klart. Jeg har et helt A4-ark fullt av ting jeg bør gjøre innen fredag. Listoman, vet dere. Apropos listoman, her har dere pakkelistene mine:


4 ark med lister. Jeg elsker lister. Alt føles så bra når man har en liste foran seg. Nå skal jeg ikke begynne med å preike om hvor mye jeg elsker lister igjen. Jeg har andre viktige ting fore. Som å korte ned listene. 4 ark er kanskje litt vel mye.. Det bør kanskje nevnes at jeg skrev stort og fordelte de inn i "toalettsaker", "klær side 1", "klær side 2" og "diverse saker og ting". Viktig med system. Alt føles så bra når det er orden rundt en. Stopp! Nå må jeg seriøst slutte med tørrpratet om hvor viktig lister og system er.

En liten stemme bak i hodet mitt roper at jeg må slå av pc'n og være snill med Joakim. Jeg tror det er samvittigheten min som snakker. Han har trossalt vært verdens snilleste i dag, og han er oppmerksomhetssyk. Da fortjener han litt av min oppmerksomhet. Vi har trossalt bare 60 timer på oss før jeg reiser vekk. Lotte-tid kan jeg vel ha siden.


- Klarer du å skrive når noen andre ser på?


Håpløse Lotte, ingen framtidig husmor

- Du e itj så jente av dæ du...

Joakim sitter i senga med den hvite kjolen min i den ene hånden si, i den andre hånda har han ei synål. Jeg er et vandrende katastrofeområde på alt som har med husarbeid å gjøre. Støvsuging, vasking av klær, stryking av klær, sying av klær og matlaging - you name it. Jeg er katastrofe. Joakim derimot er min hverdagshelt. Hver eneste dag viser han at han er mer verdt enn ti husmødre. Han kan vaske, stryke, sy og lage mat. My hero!!

På en eller annen måte utfyller Joakim og jeg hverandre. Han er den praktiske av oss, han gjør tingene. Dessverre er han litt lat og glemsk (han har visst konsentrasjonsproblemer), så jeg er den som sparker han bak slik at han begynner å gjøre tingene. Jeg er også den av oss som har kontroll på dager, avtaler og slike viktige saker. Vi er litt av et team, skal jeg si dere.

Når jeg skal støvsuge ender jeg alltid opp med å rive ned noe, eller så mister jeg støvsugeren på tærne. Det hele ender som regel opp med at jeg kaster støvsugeren tvers over rommet og ødelegger noe - i rent raseri. Når jeg vasker klær, krymper de eller blir misfarget. Når jeg skal stryke klær... ja, for å si det sånn - det er bra vi har røykvarsler! Synåler og jeg har aldri gått bra sammen. Jeg treffer aldri hullet! Bra jeg ikke er gutt. Det hadde vært en depressiv tilværelse. Matlaging? Jeg presterer å brenne nudler. Derfor skal jeg bli rik og få meg hushjelp når jeg blir stor. For jeg er virkelig ikke noe koneemne.

Nå må jeg nesten avslutte. Han har nesten reparert ferdig kjolen (han klarte til og med å gjøre det mens han snakket i telefonen. Wow! Det er det jeg sier dere, han er my hero!!) og jeg kan jo ikke sitte med bloggen når han jobber rævva av seg. Det blir jo feil.


Jeg er håpløs. Klarer ikke blåse tyggisbobler engang.

- Er du flink med husarbeid?

Jeg har alltid rett

- Det er den samme familien som i forrige film. De får problemer igjen, så hun kommer tilbake.
Han var sikker i sin sak, og når han mener han har rett er det ikke stort andre kan si eller gjøre. Han har rett. Alltid. Iallefall ifølge seg selv. De sier at det ikke bare er arv unger får fra sine foreldre, miljøet påvirker også. Det at jeg er minst like sta og at jeg alltid har rett, kan jeg med hånda på hjertet påstå at jeg har arvet fra ham. Han er ikke min biologiske far, men han er pappan min likevel. Han har alltid vært der i livet mitt og jeg har arvet massevis fra ham. Derfor så jeg han rett i øynene og sa:
- Det er ikke den samme familien. Nanny McPhee trenger aldri å komme tilbake, fordi hun gjør en så god jobb med ungene. Det er garantert en annen familie.

- Nei, det er ikke det.
Han begynte å bli litt småirritert. Han visste han hadde rett.
- Skal vi vedde om det? Jeg vet jeg har rett.
Jeg har aldri feil.
- Det er greit det. Vi får se hvem som har rett da!

Han var sikker på at han hadde rett.

Det ble ikke noe veddemål, men hadde det vært det hadde jeg vunnet. Lett. Jeg har alltid rett. Alltid.


Bilde lånt fra trondheimkino.no

Familietid er koselig. Mamma, pappa, lillebror og Lotte dro på kino for å se Nanny McPhee 2. Lotte likte den nok best av alle i kinosalen. Garantert. Jeg vet jeg har rett.


- Liker du familiefilmer/barnefilmer?
- Innrømmer du ofte at du har feil?


Regn. Humør.

Klokken tolv la jeg meg.
Klokken ett var jeg fremdeles våken.
Klokken to var jeg også våken.
Klokken tre var jeg irritert.
Klokken fire var jeg forbanna og utslitt.
Klokken fem var jeg nok sovnet.
Klokken seks våknet jeg igjen, og sovnet.
Klokken syv forsøkte jeg å sove mer.
Klokken halv åtte sto jeg opp.

Lys våken. Ikke et gram trøtt. Okei, kanskje et gram trøtt, men ikke mer. Jeg føler meg bare tom. Kanskje litt trist? Ikke glad iallefall. Noen følelser er det, men jeg er redd for å kjenne på dem. Det er for tidlig. På morran. Og jeg skal på jobb om en time. Klokken 6 i kveld er jeg ferdig på jobb, da skal jeg kjenne på følelsene mine. Da skal jeg komme til bunns i alt, og kanskje får jeg det bra. Kanskje. Kanskje ikke.

Det regner ute. Det passer bra. Da matcher jeg og været. Det er viktig å matche, vet du.


- Hva skal du gjøre i dag?

Føkk VM

Hvorfor sier man så mye dumt når man krangler? Det er så mye annet som burde blitt sagt, istedet for det som ble sagt. Det er så mye som burde blitt fortalt, som forsvant bak den røde skyen av sinne.

Av og til får man nok. Av og til blir det for mye. Av og til er den eneste løsningen å trekke seg tilbake og slikke sine sår i fred. Jeg skal bruke resten av dagen til å tenke over alt. Jeg skal bruke denne dagen til å legge alt av vonde tanker og følelser bak meg, slik at jeg møter opp med et smil på jobb i morgen. Et ekte smil.

Jeg skal også finne ut hva jeg skal ha med meg til LA. Klær må vaskes. Klær må pakkes. Alt må være klart innen onsdag. Hvis ikke bryter jeg nok sammen av stress. Enn at det er en uke og en dag til jeg reiser? Det er helt sykt å tenke på. Jeg blir helt syk av å tenke på det.

Jeg skjelver. Halvveis fordi jeg gleder meg slik til å reise, og halvveis fordi jeg er så sint og lei meg. Enn at så mange forskjellige sterke følelser får plass i en enkelt kropp?

Og... føkk VM. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.


- Er du like gal etter VM, som alle de rundt meg for tida?


Sol inne, sol ute, sol på jobben

I dag spiste jeg frokost ute på verandaen iført bikini. Det har jeg ikke gjort siden i fjor sommer. Jeg har savnet det. Jeg tenkte at "Hei, jeg har jo fri! Da skal jeg nyte sola og bli brun!", og så ringte telefonen... Et par timer senere var jeg iført arbeidsklær. Jeg sto bak disken på jobb, og stirret lengselsfullt ut vinduet der sola stekte bakken. Ikke noe galt med det altså. Jeg skal trossalt til LA om ei uke, og da blir jeg garantert brun. Jobbing betyr penger, og penger betyr shopping i LA. Man kan ikke klage, kan man vel?

I morgen har jeg nok en gang fri, og den fridagen skal jeg nyte ute i.... nei, forresten. Den skal jeg nyte inne. Her i Trøndelag har vi ikke sommervær to dager på rad. Værgudene kan jo ikke akkurat skjemme oss bort. Det blir for dumt.

- Jeg tror jeg skal skaffe meg litt fri fra jobben, sier mannen.
- Hvordan skal du få til det, lurer blondinen.
Han viste henne, ved å klatre opp veggen, og henge seg opp ned fra taket. Formannen kommer og spør hva han driver med.
- Jeg er en taklampe.
- Jeg tror du trenger å dra hjem for å hvile deg litt, sier formannen.
Mannen hopper ned og begynner å gå mot døra, og blondinen følger etter.
- Hva i all verden er det du gjør, roper formannen.
- Jeg går hjem, jeg kan da ikke arbeide i mørke, svarer blondinen.


He he he... eeeh...


- Har du hatt sol i dag?

StresseLotte kom på besøk

I dag har jeg hatt besøk av StresseLotte. Jeg tror jeg har nevnt henne ved tidligere anledninger. Det er henne som gjør meg hysterisk, og får meg til å lage lange og unødvendige lister. I dag var intet unntak.

Jeg satt i sofaen og nippet til vannglasset mitt mens jeg gikk gjennom de listene jeg laget tidligere i år. De listene som handler om hva vi skal gjøre i LA. Hva vi hadde planlaget å gjøre, hva vi hadde planlagt å ordne i god tid før vi reiser. Vel, de listene har så klart blitt glemt og jeg har ikke sjenket de noen store tanker.

Nå er det 9 dager til vi drar og vi har jo ikke en dritt klart! Noe dritt har vi klart, så klart. Sier jeg klart en gang til flipper jeg ut. Vi har ordnet ESTA, pass, hotell, fly og.... noe mer tror jeg. Transport har vi helt glemt. Hva vi skal gjøre der har vi også glemt. Derfor kom StresseLotte på besøk i dag.

Jeg har brukt en del timer på å lese gjennom alt vi hadde tenkt i januar, og jeg har funnet ut hva vi skal gjøre nedi der. Jeg har også lest litt mer på hvordan vi skal bestille det. Skjønt jeg skjønner jo ikke en dritt. Det står jo på engelsk, og det blir aaaltfor slitsomt for den lille nøtta mi. Jeg har iallefall laget en oversiktlig liste på 3 sider. Aaah, ingenting motvirker stress så godt som en deilig liste.

Resten får Charlotte ta seg av, eller hjelpe meg med. Nå skal jeg sparke StresseLotte ut av tempelet mitt og slappe av. Nyte livet, vet dere. Det er viktig.

- Vet du noe om hvordan man kan komme seg rundt omkring i Los Angeles?
- Hva gjør du når du er stresset?


Hadebra alle fine klær

To ganger i året går jeg gjennom klesskapet på jakt etter klær som det er på tide å ta farvel med. Hver gang er det noen klær som smiler til meg og sier: "Ikke kast oss. Det kan jo hende vi passer om et år når du har slanket deg litt?"

Jeg er lei av å føle meg lurt. De sleipe klærne skal ikke lengere få lov til å manipulere meg. Det som bør kastes, skal kastes. Det var iallefall den innstillinga jeg hadde da jeg stakk hodet inn i klesskapet i dag. Jeg hadde tatt på meg strengmaska og funnet fram svartsekken. Etter ti minutter lå jeg i fosterstilling inne i klesskapet og tviholdt rundt forskjellige bukser og kjoler, mens jeg gråt mine bitre tårer. Jeg ville virkelig ikke gi slipp på dem. Jeg hadde jo trossalt rukket å binde meg til dem. Det var et bånd mellom oss, og man kaster ikke noe man har kjært. Ville du kastet kjæresten din i en søppelsekk liksom? Ville jeg gjøre det? Det skal jeg forresten ikke svare på.



Det var et mareritt uten like. Jeg gikk gjennom skuffe for skuffe, så gjennom klær, prøvde på meg klær og forsøkte å være streng. Skikkelig streng. "Nei, Lotte. Den der har du ikke brukt på over ett år. Nei, Lotte. Den buksa der får du faktisk ikke på deg!" Jeg vedder på at de fleste som har lagt på seg litt har en "slankejeans" i skapet sitt. Jeg hadde tre. Tre bukser som lo mot meg hver gang jeg så nedi skuffa med klærne. Jeg innser nå at jeg - om mulig - har vært litt vel optimistisk. Sjansen for at jeg kom til å fjerne nok av bilringen til å komme meg inn i tre bukser, som for lengst har blitt for trange, er like stor som at vi i Trondheim får en varm og solrik sommer. Lik null, med andre ord. Derfor kastet jeg dem... Okei, jeg innrømmer det. Jeg sparte på en. Det kan jo hende bilringen blir mindre etter sommeren. Man vet jo aldri.


Klesskapet før jeg begynte. Bare rot og fanteri.



Halvveis i "strenge-Lotte-skal-kaste-alt-hun-ikke-bruker"



FERDIG!




- Hvor ofte rydder du i klesskapet ditt?
- Har du noen "slankejeans"?

Slutt å streik!

Jeg kjenner at reisefeberen melder sin ankomst. Om 10 dager skal jeg reise til LA, og overalt hvor jeg snur meg er det streik. British Airways (som er det flyselskapet vi skal reise med) har hatt streik i lang tid nå. Charlotte og jeg pustet ut med et stort sukk da det sto at de var ferdige med streiken. Fem dager senere gikk de ut i streik igjen. Nå ser jeg at vektene på forskjellige flyplasser i Norge også går ut i streik, deriblant vektere på Gardemoen Lufthavn.

Hvorfor gjør de dette mot meg? De må da skjønne at de gir meg urolig mage til tusen ved å streike slik, 10 dager før jeg skal reise! British Airways prioriterer lange flyreiser, så vi kommer oss nok fra London til LA. Problemene oppstår hvis vi ikke kommer oss fra Oslo til London. For å ikke snakke om problemer som kan oppstå om vi ikke kommer oss fra Trondheim til Oslo.

Nei... Nå må jeg nesten ta meg en lang og varm dusj, jeg. Kanskje litt avslapping hjelper mot reisefeber. Herregud, streikeidioter! Jeg kommer til å krepere av høyt blodtrykk innen neste onsdag.

Slutt å streike! Gi dem det de vil ha! Gi meg hva jeg vil ha! Okei, Lotte. Pust. Rolig. Sånn ja. Fokuser. Du kommer deg til LA. Slapp av. Det går bra, selv om de streiker. Pust Lotte. Ikke tenk på at de streiker. Pust.


- Har du noen tips mot reisefeber?


Plutselig ble vi foreldre

Hils på vårt nye barn, Teddybed.


Joakim og jeg adopterte han i går, og vi har allerede fått smake på hvordan det er å være foreldre. Kjære vene, for en liten masekopp! Vi voksne hadde tenkt å kose oss med en film, og tror du ikke Teddy kranglet til seg å få se den med oss? Vi advarte ham og sa at filmen var altfor skummel for en liten pjokk som han, men neida. Teddy mente han var stor nok han. Han var ikke så tøff i hatten da han gjemte seg i halsgropen til Joakim og skalv som et lite aspeløv. Nånei. Han angrer nok på at han så den filmen. Det hele resulterte i at han krevde å få sove mellom Joakim og meg i natt. Jeg håper det ikke blir en vane.

Som alle andre småbjørner, trenger Teddy mye søvn. Komisk nok er han ganske lik meg (arv og miljø, vet du), så han klarer ikke lukke øynene skikkelig. Derfor plager det han at det er så lyst ute. Men Lottemor vet råd:


Nå sover Teddy så søtt, som bare småbjørner kan. Jeg benytter muligheten til å komme meg litt ut. Det er finvær ute, jeg skal grille og kose meg med venner. Teddy mumlet noe i søvne om at jeg skulle hilse alle dere ukjente der ute. Er han ikke søt?


- Hvilke planer har du i kveld?


Kjøpesenteret fra helvete

Jeg våknet av at jeg hylte i morges. Et lite mareritt hadde sneket seg inn i søvnen min. Nå lurer du sikkert på hva Lotte har mareritt om, og det skal jeg jammen meg fortelle deg!

Jeg drømte at jeg var på City Syd (kjøpesenter på Tiller i Trondheim). Det nærmet seg stengetid, og jeg måtte dra opp til tredje etasje. Dessverre viste det seg at rulletrappa var i det morderiske humøret. Den kappet av diverse kroppsdeler på alle forbipasserende. Hun jeg var på shopping med skulle absolutt opp den trappa. For herregud, de hadde jo salg på Bik Bok i tredje etasje. Vi måtte opp. Basta bom. Hun endte opp uten sitt venstre øre. Jeg...løp opp trappa. Og vet dere hva? Kondisen min er visst enda dårligere i drømme. Merkelig.

Alltid når jeg drømmer om kjøpesenter, får jeg mareritt. Enten er det rulletrapper fra helvete, eller så må jeg klatre over broer. Det er butikkansatte som vil drepe meg, butikker som stenger, folk som faller ned fra taket, heiser som styrer seg selv og kroppsdeler som flyr rundt meg. Masse blod. Masse stress.

Jeg tror disse kjøpesenterdrømmene gir alle et ganske klart bilde av mine følelser angående shopping. Jeg har avtalt at jeg skal dra på City Syd i dag med ei venninne. Det ga meg mareritt i form av morderiske rulletrapper. Jeg vil virkelig ikke utsette meg selv for grusomme prøveromsspeil i dag. Likevel må jeg. Sommerklær må'n ha.


Et vanlig kjøpesenter, eller et sted der alle mine mareritt blir til virkelighet?
Bilde lånt fra google.



Ønsk meg lykke til, folkens!


- Har du hatt mareritt i det siste?

Bikinitrøbbel

"Herregud, har jeg så mange kviser? Er alt det der hudormer? Å nei... er det enda flere strekkmerker? De lyser jo opp. Jeg ser ut som en rødstripet zebra. Hva skjer med de håndtakene der? Jeg kan jo brukes som ei trillebår. Seriøst, jeg burde hatt et varselsskilt: Se opp for humpete tur. Cellullitter i veien. Herregud! Har jeg SÅ hårete legger? Barberte jeg dem ikke for noen dager siden? Jeg kan virkelig ikke kjøpe denne bikinien. Ærlig talt. Jeg kan ikke bruke bikini i det hele tatt..."

"Seriøst, Lotte. Står du her og snakker dritt til deg selv? Merker vi kanskje litt tegn til personlighetsforstyrrelser her?"

- OK. Hør her ditt jævla blanke prøveromsspeil. SLUTT MED DETTE! Du gir meg personlighetsforstyrrelser. Ikke smil til meg! Jeg vet du hater meg. Du får meg til å hate meg selv. Ikke se på meg sa jeg! Dra til blokksberg!

Da jeg sto halvnaken i prøverommet og oppdaget at jeg kjeftet på prøveromsspeilet, skjønte jeg at dette må slutte. Speilet framhevet alle skavankene mine. Det speilet er besatt av demoner. Alle prøveromsspeil er besatt av demoner. Speilene på frisørsalonger også. De ødelegger selvfølelsen og selvtilliten min.

Neste gang jeg skal på shopping skal jeg ha med meg et laken. Trodde du jeg hadde tenkt å bruke det som en burka? Nånei du, jeg skal henge det over speilet. Jeg skal prøve på meg klærne, og spørre tilfeldige forbipasserende om hvordan klærne ser ut på meg. Jeg regner med de kommer med mye mer konstruktiv kritikk enn det jeg selv gjør når jeg står foran prøveromsspeilet.


Jeg gir opp. Det er ikke bare prøveromsspeil som har noe mot meg.
Mobilkameraet har visst også en aldri så liten vendetta mot meg.


Det er 17 dager til jeg reiser til LA, tror jeg. Etter mange timer med selvtortur har jeg endelig fått kjøpt meg to bikinier og en knallfin kjole. Jeg orker ikke bry meg om hvordan prøveromsspeilet får meg til å føle meg. Drittspeil. Når jeg blir president, skal jeg forby alle speil. De gjør folk overfladiske.


- Har du kjøpt deg ny bikini til sommeren?

Jeg kommer alltid tilbake!

Akkurat som Kaptein Sabeltann kommer jeg alltid tilbake...

...i morgen. Mye har skjedd, gleder meg til å få spyttet ut litt! Jeg har det endelig mye bedre (neimen ikke rart, med tanke på at jeg har sommerferie nå. På en måte. Hvis man ser vekk i fra jobb).

Gleder meg masse til å ta fatt på de ørten-hundre-og-uendelige-med-blogginnleggene på bloglovin jeg har gått glipp av. Det var ikke ironi, altså. Jeg savner dere litt. Jeg tar det igjen i morgen. Senga kaller. Tjohei!


- Hvordan har DU det?
- Når har du sommerferie?

Gnisten er forsvunnet

Jeg har mistet litt av gnisten min. Jeg fikk gode karakterer på eksamen, og det ga meg et lite løft. Jeg skal snart til LA, og tanken på det løfter meg litt. Jeg har leiligheta for meg selv i helga, og tanken på det løfter meg også litt. Håret mitt har fått en make-over, og har blitt mørkere og litt rødere. Tanken på det løfter meg også litt.

Likevel er det som om ingenting løfter meg nok. Jeg er rett og slett for sliten.

Det er tonnevis av blogger jeg vil lese, jeg har lyst til å kommentere og jeg har lyst til å svare på de kommentarene dere har gitt meg. Jeg har lyst til å ta på meg et hulaskjørt og danse av glede. Det er mye jeg har lyst til. Jeg er bare litt sliten. Derfor kommer jeg tilbake når jeg har mer energi til å gi av meg selv. Kanskje dere får se et bilde av den nye hårfargen min også.

- Hva skal du i helga?

B for Best!



Husker dere for litt siden, da jeg fortalte at jeg gråt av indre smerte på grunn av en eksamen jeg følte gikk rett vest? Vel, den gikk rett bbbbbbbest! B for best! Tok dere den? Jeg fikk B!

Med andre ord har jeg brukt unødvendig mye tid på å grue meg, føle meg elendig og bekymre meg. Likevel var denne negative tankegangen om egne prestasjoner viktig for meg. For tenk om den hadde gått rett til vest? Da hadde jeg vært mentalt innstilt på det, og hadde dermed sluppet en kraftig smell.

Forvent det verste, håp på det beste og ta det som det kommer. Det er vel mer eller mindre den tankegangen jeg forsøker å holde meg til. Skjønt jeg må øve litt på den siste delen. Jeg bruker mye tid på å bekymre meg, istedet for å ta det som det kommer.

I dag er forresten formen bedre, jeg har kommet meg ut og kjenner allerede at humøret er på vei oppover. At jeg nettopp fant ut at jeg fikk B på eksamen, ga meg også en humørboost. Det eneste problemet er vel helst at jeg er så mye i hundre nå at jeg ikke klarer å roe meg ned. Jeg hopper. Og en liten stemme i hodet mitt, som ligner mistenkelig mye på legen min sin, sier at jeg skal ta det med ro. For mye fysiske anstrengelser gjør vondt verre. Sitt i ro, Lotte!


...men jeg vil ikke sitte i ro. Jeg vil ut og feire!

Jeg håper denne humørboosten er nok til å få opp humøret mitt sånn at det holder seg slik. Det er på tide å få det bra igjen nå. Livet er for kort til å være lei seg. Hvis psyken min hadde vært på bølgelengde med tankegangen min, da hadde vi snakket. Man råder ikke alltid over psyken, dessverre. Det eneste man kan gjøre er å gjøre det beste ut av situasjonen. Det har jeg gjort disse dagene, og jeg merker allerede framgang. Det hjelper!

Jeg er så glad for at jeg har lært meg hvordan jeg selv skal få det bedre, uten at jeg må være avhengig av noen andre. Det betyr bare en ting - jeg er på god vei til å bli selvstendig! Det er jammen på tide. Jeg blir trossalt 21 år i år.

Tusen, tusen takk til alle dere søtinger der ute, som kommer med gode ord når jeg har det tungt. Jeg kjenner dere ikke, iallefall ikke utenfor bloggverdenen, men dere gir en utrolig støtte. Jeg er glad i dere, jeg!


- Forvent det verste, håp på det beste og ta det som det kommer - er du enig i den tankegangen?

Kjære fulle idioter

Kjære fulle idioter

Dere står utenfor vinduet mitt og bråker. Jeg hørte den ølen en av dere nettopp åpnet. Jeg hører dere skåler. Jeg hører dere ler og har det forferdelig morsomt. Nå skal dere høre på meg litt. Jeg har det ikke morsomt. Jeg ligger i senga med feber, kroppsmerter og har pusteproblemer. Halsen verker. Hodet verker. Nå som klokken nærmet seg halv ett, hadde jeg håpet på litt stillhet. Slik at jeg kan lide i stillhet. Så måtte dere så klart komme og forstyrre mitt "lide-i-stillhet"-prosjekt.

Anse dette som en advarsel. Hvis dere ikke har fjernet dere innen ti minutter, ser jeg ingen annen utvei enn at jeg må krype ut av senga, ta på meg noen klær og komme ut for å kjeppjage dere til helvete vekk herfra. Jeg advarer dere. Jeg har ikke dusjet på to dager. Håret er så fett at det står av seg selv, jeg har trossalt svettet på grunn av feberen i flere dager. Stemmen min høres ut som en gammel drankers whiskystemme. Jeg er tett i nesa. Når jeg puster, knurrer det i brystet. Og jeg sleper meg bortover gulvet når jeg går. Dere kommer til å bli skremt.

Jeg er sint. Dere vil ikke se Lottzilla på en dårlig dag. Kom dere unna. Øyeblikkelig. Jeg tar ikke ansvar for helsen deres om dere ikke forlater området. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg er smittefarlig - men hvis jeg er det, anse det som en farlig trussel. Dere vil ikke ende opp som meg.

Ensom og alene på en lørdagskveld. Trist, syk og patetisk. Svett og ekkel. Med en ekkel hoste.

Løp, idioter, løp! Trollet kommer for å ta dere! Jeg spiser idioter som dere til middag. Og jeg er sulten. Jeg er så sliten at jeg ikke har orket å lage meg middag i dag, men jeg kan gjøre et lite unntak med dere. Man blir aldri for sliten for litt idiotsnacks, ikke sant?

Stekk av!


Med vennlig hilsen

lottepotte.blogg.no / Lottzilla / LOTTE-ER-SINT-NÅ

Cosylan gjør alt til en drøm

Folk blir så snille når man er syk. Jeg elsker det! Jeg trenger bare å sutre litt, så kommer noen løpende og sier noen trøstende ord. Ikke at det ikke trengs, for det gjør det absolutt. Sammen med sykdommen kom et lite snev av depresjon. Jeg merker det med hele kroppen, og det triste er at jeg er altfor utslitt til å kjempe mot det akkurat nå. Jeg er så sliten av å ha pusteproblemer, hoste og hodepine. Feberen marsjerer inn i kroppen min igjen og alt verker. Jeg vil bare sove jeg. Helst uten feberdrømmer, de skremmer meg.

Derfor ble jeg så glad da mamma banket på vinduet i sted og ga meg en hel flaske med Cosylan (hostesaft med morfin i, Lotte liker!). Joakim kom hjem med Kleenex, potetgull, Fanta, snus og mat. Hadde det ikke vært for at jeg føler meg så rævva nå, hadde jeg sagt at jeg skulle ønske jeg var syk oftere! Det er jammen stas å bli dullet med..

..helt til de som duller med deg forlater deg i senga, slik at du må hente deg mer brus på egen hånd, fordi de drar på den festen du ville dratt på. Hvis det er frøken Karma som er på banen igjen, får jeg anfall. Sånn type Lottzilla-anfall. Det holder nå. Jeg har fått nok av strekkmerkeangrep og andre stormangrep. Jeg trenger faktisk ikke å få slengt bronkitt etter meg i tillegg. Når jeg blir frisk skal jeg drikke meg sørpe og så skal jeg klage på frøken Karma dagen derpå, når jeg er fyllesyk. Heretter skal hun få skylda for alt. Ingenting er min feil. Jeg er jo perfekt. Og syk.

Sukk.. Jeg legger meg igjen nå. Hvis dere ikke hører noe fra meg på et par dager, frykt ikke - jeg er trolig bare altfor neddopet på Cosylan til å tenke på egen hånd.


Bilde lånt fra google


- Fortell en vits da. Muntre meg opp litt?

Monster

Når jeg puster, høres jeg ut som jenta i Exorsisten. Det høres ut som om jeg har et lite monster fanget i lungene. Det knurrer på en måte. Slim, så klart. Helt jævlig egentlig. Det å ikke kunne puste skikkelig, fordi en slimball eller ti er i veien, gir meg litt panikk.

Snille Joakim løp bort til apoteket for å kjøpe hostesaft og halstabletter til meg. Hostesafta hjalp! Halstablettene derimot... de var det futt i. De var så sterke at jeg måtte spytte ut tabletten for å ikke grine. Jeg griner visst for ingenting, jeg.

Nå skal jeg legge meg nedpå igjen. Det er ikke så ille å være syk når man ikke har høy feber lengere. Jeg har hatt det verre.

God helg!

- Hva skal du i helga?

Syk, sykere, Lotte

Drit i det å omfavne livet. Drit i det å sette pris på alt rundt seg. Nå er det synd på Lotte.

I hele går gikk jeg rundt og hostet. Jeg kom hjem fra jobb i går kveld, og hadde vondt i musklene og hodet. Etter en time begynte jeg å fryse, mens jeg svettet. Huden begynte å brenne, det gjorde vondt bare jeg rørte på meg en millimeter. Jeg fant fram febermåleren, og sutret litt til Joakim.

Gjennom hele natta har jeg vridd meg rundt i smerte. Jeg har svettet som en gris, samtidig som jeg har hatt gåsehud. På det høyeste var febern nesten opp i 40 grader, og jeg har nettopp innsett at helga mi er ødelagt.

I dag hadde jeg ti tusen planer. Jeg skulle på politistasjonen, jeg skulle i banken, jeg skulle møte noen fra klassen og prate tegnspråk for å øve til eksamen. Jeg skulle feire bursdagen til venninna mi, med hardfylla og grilling. Det blir vel heller til at jeg blir med på grillinga og drar hjem for å se Paradise Hotel, alene. Ensom. Syk. Stakkar meg!

Helga hadde jeg også planlagt ferdig. Jeg hadde sagt ja til sjefen da han spurte om jeg kunne jobbe fredag og lørdag. Da ble han glad. Jeg tror ikke han ble like glad når jeg ringte i sted og fortalte at jeg er syk.

Lørdag skulle jeg i følge planene feire bursdagen til en kompis, det ser ut til at de planene også går i vasken. Jeg føler for å grine. Stakkar meg!


- Har du noen supertips, som gjør meg frisk i en fei?

Nå er det tid for å nyte

Skolen er offisielt over. Siste undervisningsdag har vært, skjønt jeg har ikke vært på skolen på gud-veit-hvor-lenge. Eksamen er om to uker, og da har jeg skikkelig sommerferie. Om en måned stikker jeg trynet mot Los Angeles. Nåde Island hvis de sender en askesky mot oss på det tidspunktet. Da blir det baluba! Flaks for Island at jeg nettopp har hatt en voldsom periode med pms, og dermed ikke blir forandret til pms-monster igjen før om tre måneder. Island hadde hatt et skikkelig problem hvis de hadde ødelagt USA-turen min, midt i en pms-periode. Dere har sett Hulken? Ja? Der har dere meg. Bortsett fra at jeg ikke er fullt så grønn.


Lotte sint. Lotte verre enn Godzilla. Lotte is Lottzilla!

Framover skal jeg nyte livet, og glede meg over alt som finnes. Fuglene som kvitrer, Joakim som promper, pms-en som har tatt farvel, føttene som verker etter flere timer med jobb, den iskalde vinen i glasset mitt hver dag framover, snusen under leppa, senga som er så deilig, sola som skinner og sola som ikke skinner. Jeg føler meg som Snehvit i skogen når hun synger for alle dyrene. Skjønt.... resultatet av meg som synger for dyrene heller hadde lignet mer på Fiona i Shrek. Stakkar fuglene.


- Har du det bra for tida?
- Setter du pris på alt rundt deg?

Luksus

- Hva skal du bli når du blir voksen-voksen da? spurte en arbeidskollega meg.
- Har du sett norske Hollywoodfruer? Der har du meg om noen år, svarte jeg med et glis.

Sjansen for at det skjer er svært liten, men akkurat nå er bare tanken på det en nytelse. Det å ha en mann med masse penger, det å kunne være hjemme og det å leve livet uten å stresse med penger er en veldig fristende tanke. Hvis jeg hadde vært hjemmeværende rikmannsfrue hadde jeg hatt masse tid til å gjøre alt jeg vil gjøre. Tenk dere hvor masse blogging det hadde blitt da!

Okei.. Jeg har det ikke så ille. Da jeg kom hjem fra jobb i kveld, helt utslitt og gretten, hadde kjæresten min laget middag til meg. Det eneste jeg trengte å gjøre var å sette meg godt til rette og få maten servert. Det er luksus! Iskald Fanta fikk jeg også. Mulig Hollywoodfruene har det kjekt med alle pengene sine, men jeg vedder hele formuen min (altså 0 kroner) på at de ikke har en så flott kar som jeg har! Ikke engang Hollywoods husfedre slår Joakim.


- Hva har du gjort i dag?

Om rumpesprekker, sure damer og ville unger

Jeg kjeder meg aldri på jobb. Ingen dager er like. Dessverre er det en ting som aldri kommer til å endre seg. Det gjentar seg hver gang jeg er på jobb. Rumpesprekken.

Den helvetes sprekka som smiler til alle som går bak meg når jeg bøyer meg ned. Jeg skjønner ikke hvorfor genseren ikke vil holde seg der jeg vil den skal være - godt plassert over rumpa. Det er mulig jeg får en amazing rumpe i jeansen min, og det er neimen ikke rart med tanke på hvor tight den er. Det er vel helst det som er problemet, den glir ned når jeg bøyer meg. Ikke kan jeg bruke en annen bukse heller, for jeg tror ikke sjefen ville hoppet i taket av glede om jeg hadde møtt opp på jobb i kosebukse. Åh, det hadde vært digg. Jeg tror faktisk jeg skal prøve meg på det en dag. Det kommer til å bli en befrielse å kunne bøye seg uten å være livredd for at mr. crack skal flørte med kunder og arbeidskollegaer.

Mens jeg allerede er inne på emnet kunder, kan jeg ta opp noe annet jeg har på hjertet. Jeg jobber jo, som dere sikkert ikke vet, på en leketøysbutikk. Der er det mange barn. Det er logisk, med tanke på at det er barn som skal bruke lekene. Og så klart vil de gjerne prøve lekene før de kjøper dem, det er naturlig. Å trykke på alle knapper man finner er gøy (bare spør meg, jeg brukte min første arbeidsdag på å gå kollegaene mine på nervene ved å trykke på alle leker jeg fant), det er kjempegøø-øøy! At jeg blir sliten i hodet av alle lydene og alt bråket, er forståelig. Likevel bryr jeg meg ikke. Som sagt vet jeg hvor gøøø-øøy det er å trykke på knappene. Det gjorde ikke fru. klageplage i dag.


Merkelig at ungene ikke blir hørselsskadet, slik de holder på.
 Det er jeg overbevisst om at jeg har blitt iallefall.
Bilde lånt fra google.


"Kan du ikke få de hersens ungene til å oppføre seg?!!?!?!?", glefset hun til meg. Til meg!!! Det er ikke mine unger. Det er ikke mitt ansvar å passe på ungene. Ser jeg ut som en barnehagetante kanskje? Hvis du har problemer med unger og bråk bør du unngå leketøysbutikker. Ok?

Og mens jeg er inne på temaet, vil jeg gjerne sende mange varme tanker til alle foreldre der ute som har barn, som er overalt. Jeg beundrer deres evne til å ikke rive av dere håret når ungen deres løper overalt, river ned alt, hyler og bråker, og ikke minst begynner å hylgrine hvis den ikke får viljen sin. Jeg beundrer deres evne til å ikke grave dere ned. Jeg beundrer deres evne til å ikke sette dere ned og vugge, mens dere trykker på en leke selv. Jeg hadde gått fra forstanden. Jeg hadde låst ungen min inn i bila og dratt til butikken alene. Ikke dere. Og det beundrer jeg dere for. Men kanskje et hundebånd hadde vært noe?

- Hva synes du om unger, som løper overalt på en leketøysbutikk?

Hva har du gjort nå da, Lotte?

- Hvordan skal du få råd til alt det der da, frøken?

Joakim sto foran meg med armene i kryss og ga meg et blikk som fortalte meg at nå hadde jeg tatt av litt for mye igjen. Det skjer hver gang jeg virkelig ønsker meg noe og har penger. Det skjer forresten hver gang jeg har penger og bare får et innfall også. Det skjer generelt når jeg har penger. Om dette var et innfall eller om det var noe jeg virkelig ønsket meg, vet jeg ikke. Penger ble brukt. Altfor mange penger i følge blikket Joakim ga meg.

- Jeg vet ikke. Kanskje vi kan droppe drikking og festing resten av måneden?


Jeg smilte sukkersøtt da jeg svarte Joakim. Svaret falt ikke helt i smak. Han himlet med øynene og gikk bort til pc'n sin. Han spiller veldig mye. Hvis han hadde fulgt med litt mer på meg og hva jeg gjør istedet for å spille hele tiden, hadde han kanskje kunnet forhindre de til tider vanvittige innfallene mine.

Det spiller ingen rolle. Jeg kan med glede droppe festing resten av måneden til fordel for de bøkene og filmene jeg kjøpte meg i dag. I nåværende øyeblikk er jeg fyllt opp av den gledesrusen en får når man shopper. Det er jammen bra jeg hater å shoppe klær, for grensa mellom shoppingglad og shopaholic er veldig liten for meg. Det er jeg sikker på. Jeg tror nesten jeg må sjekke om det er noe mer jeg ønsker meg på nett. Nettshopping, det er saker det!







- Er det så galt å bruke 729 kroner på fem bøker og to filmer da? spurte jeg Joakim.
- Nei, det er jo ikke det. Så lenge du har råd til det så.

Ja da. Gni det inn. Jeg er fattig. Det er du også. Og du kjøpte deg faktisk en 42 tommer flatskjerm, en playstation 3, playstationspill, nytt wowspill og forsterker.


- Liker du nettshopping?
- Har du kjøpt deg noe nytt i det siste?

Oh Africa

Det bråker så mye her at jeg ikke engang hører hva jeg selv tenker. Ikke at mine egne tanker er så viktige at det gjør noe, de driver meg jo som regel til vanvidd, men det hadde vært kjekt å hatt det stille rundt meg i minst fem sekunder slik at jeg hadde klart å produsere et blogginnlegg som ikke driver dere til vanvidd.

De holder fremdeles på med å rive inngangspartiet til Joakim, og den uendelige borringa og bankinga i muren gir meg frysninger og hodepine. Nå tok jeg nettopp på meg hodetelefonene til Joakim, de fungerer som hørselsvern. I tillegg satte jeg på denne på full styrke:



Nå hører jeg ingen banking og borring. Peace!


- Har du noe musikktips til meg?

Dukke-Edward

Når du står på jobben med en leke i handa og kjenner at tårene svir bak øyelokkene, da vet du at det har vært en lang dag med altfor lite mat. Vi var underbemannet på jobb i dag grunnet sykdom, jeg var dum og hadde spist for lite mat og jeg hadde på meg en altfor trang jeans (er sikker på at 9 av 10 kunder trodde jeg var en rørlegger på jakt etter leker, ikke en ansatt).

Så da sto jeg der da, sliten og sulten. Foran meg hadde jeg en hel rekke med Barbiedukker og drømte meg bort. Jeg skulle ønske jeg var 8 år og hadde masse penger. Jeg ble litt trist av tanken på at det ikke fantes like mange fine dukker da jeg var lita. Plutselig så jeg dem...


Bilde lånt fra google

Noen premieidioter har laget Twilightdukker, og de ligner ikke engang! Jeg sto der med pakken av dukke-Edward og kjente tårene brenne bak øyelokkene. Jeg ble så sint! Det må da være måte på hva de skal tjene penger på?! Hvis de først skal tjene penger, så kan de i det minste gå litt mer inn i oppgaven. Britney Spears-dukka jeg hadde da jeg var lita (jada, jeg vet jeg sier i mot meg selv her. Jeg er i mot å lage dukker av kjendiser, men hadde en selv. Faktisk hadde jeg en Mel C-dukke også;)) lignet iallefall på henne! Denne miniatyrutgaven av Edward ser jo mer ut som en... som en.... ikke Edward. Kjempedommelomme premieidioter som ikke klarer å gjøre jobben sin ordentlig. Hmpf.

Det er forresten kun fire undervisningsdager igjen på skolen, og så kan jeg sove så lenge jeg vil hver dag uten å få skyldfølelse! Da kan jeg fokusere på å få i meg nok mat før jeg drar på jobb, så slipper vi flere dukke-Edward-situasjoner.


- Hva synes du om at de lager dukker av kjendiser og filmkarakterer?



Hadde jeg bare fått en slik

Akkurat nå hadde jeg frivillig gitt dere pengene mine og alle DS-spillene mine, hadde jeg bare fått en slik:


Mer får dere ikke av meg i dag, med mindre dere tropper opp på døra med en slik is. Det er nemlig veldig synd på meg. Bakrus, smådeprimert og ekstrem tørre lepper fører til en Lotte som ligger i senga og streiker. Tolk det som du vil.


- Hvilken is er din favoritt?

Sånn, nå kan du ta deg av avhørene!

Jævlig hyggelig at jeg ble vekt klokken sju av at Joakim tok av meg sovemaska, så alvorlig på meg og sa: "Sånn, nå kan du ta deg av avhørene!"

Hva f**#¤%&=!!! Her forsøker jeg å få meg litt søvn, slik at jeg skal klare å stå opp klokken 8 for å dra på jobb, og så vekker han meg? For at jeg skal ta meg av avhørene? Hvilke avhør forresten?

Anyways, nå må jeg løpe til bussen. Åtte timers arbeidsdag venter smilende på meg. Oh joy!


- Hva skal du i dag?

Ønskeliste

Å spille Alias på tegnspråk var tilnærmet umulig. Jeg skjønte ikke bæret av hva de andre på gruppa mi forsøkte å si til meg... så... vi tapte. Ikke se på meg! Jeg kan da ikke tegnspråk, herregud, jeg bare studerer det for å ha noe å drive med om dagene. Det er faktisk begrenset hvor mye Bubble Cannon 2 man kan spille i løpet av en dag, og moren min har sagt til meg at man bør ha noe å falle tilbake på i framtiden. Noe å vise fram. I juni kan jeg vise fram at jeg har studert tegnspråk (framtidige arbeidsgivere bryr seg vel ikke noe om jeg kan det eller ikke, men det ser fint ut på papiret da!).

Beskjed til Joakim:

Jeg ønsker meg dette!

Sånn ellers:



- Nevn en ting du ønsker deg akkurat nå?


Hvem sa at eksamen bare er stress?

Om fire uker har jeg praktisk eksamen i tegnspråk. Burde jeg være stresset? Sikkert nok. Jeg kan ikke nok tegnspråk til å imponere sensorene, men da får jeg vel bare gjøre det beste ut av det!

I kveld skal jeg og noen andre fra klassen møtes hos ei klassevenninne for å praktisere litt tegnspråk. Vi skal drikke vin, spise sjokolade og potetgull og spille Fantasi, Alias og Geni på tegnspråk. Hvem sa at eksamen bare er stress? Hvem sa at man ikke kan ha det morsomt når man øver til eksamen? Eksamen kan være gøy det! Spesielt etter ei flaske vin eller ti.

Sånn ellers kan jeg nevne at jeg nesten begikk et lovbrudd i dag. Det var tre sekunder fra at jeg tok kvelertak på to unger på bussen. Helvetes drittunger. Frekke i kjeften, bråkte og sparket i setet. Når jeg hørte bråket deres over musikken fra ipoden er det et tegn på at de burde lære seg å bruke innestemme. Hvor var foreldrene da de skulle lære det? Hm? HM?

Nå stikker jeg avgårde med ei flaske vin!


- Er du stresset for tida?


Ro ned borringa da, dude

Jeg står på kjøkkenet, de nystekte bollene er nettopp blitt ferdige og den kalde isteen står klar i kjøleskapet. Jeg tar fram pakken med det merkelige pulveret. Jeg rører det ut i isteen, og jeg er klar til å servere den deilige coctailen av lang søvn og stillhet. Nå skal de helvetes arbeiderkarene holde kjeft lenge nok til at det blir stilt rundt meg. Endelig blir det slutt på all borringen, bankingen og sagingen. Silence to the people!

Utrolig hvilke veier fantasien tar veien når du blir forstyrret i søvnen din. De har begynt å rive ned inngangspartiet utenfor til Joakim nå. De skal bygge et nytt og fancy inngangsparti. Bare så jævlig synd at de må bråke så mye for å få gjort det! Makan. Folk forsøker faktisk å sove til langt på dag her, og det går ikke når det bråker! Det må da de også skjønne, eller?

Nå skal jeg hjem til mor og rydde rommet mitt. Det er blitt utlånt uka her til storebroren min, så det er ikke noe alternativ å sove hjemme. Jaja. Jeg får vel bare stå opp tidlig, slik at de ikke vekker meg da. Hurra. Dustearbeidere, tvinge meg til å stå opp tidlig midt i uka. Blir sint av mindre.


- Klarer du å sove når det er mye bråk rundt deg?


En blotter midt i rushtrafikken

Man observerer litt av hvert når man tar bussen hver dag. Det er forskjellige passasjerer av alle slag. Du har den gutten som hører på dunk-dunk-plukke-stjerner-i-ecstasy-rus-musikk med digre øretelefoner på full guffe. Du har den jenta som sprayer seg med parfyme, slik at hele bussen kveles. Du har de fjorten år gamle jentene som snakker om hvor full de ble i helga av den ene rusbrusen de drakk. Du har den gamle dama som forteller sidemannen om hvor vond gikta hennes har blitt. Du har den middelaldrende mannen som stinker karri- og hvitløkssvette. Du har personen som sover, sikler og snorker (denne personen er forresten som regel meg). På bussen observerer man litt av hvert.

Det er ingenting i forhold til hva man kan observere om man bare tar seg tida til å se ut ruta. I dag satt jeg på bussen, hvilte hodet mot ruta og hørte på musikk. Vi var like ved Tiller, og det var midt i rushtrafikken. Jeg så ned på veien og alle bilene som sto i feltet ved siden av bussen. Bussen var ganske høy, så man så rett ned inn gjennom vinduene. Hva så jeg?

En penis. En stiv penis. Og en hånd som virkelig gjør jobben sin.

Det var utrolig. Her satt jeg midt i rushtrafikken og kjedet livet av meg, og som et svar på mine bønner fikk jeg levende underholdning servert ratt på et gullfat. Jeg ville ikke se, men jeg klarte ikke la være. Mannen runket for harde livet, det virket nesten som om han konkurrerte mot lyskrysset. Det var så fascinerende. Øynene mine brant, jeg ble kvalm og flau. Likevel måtte jeg se på. Jeg måtte.

Til alle dere syke, syke mannfolk som runker midt i rushtrafikken: Alle som har høyere biler enn dere, ser hva dere driver med. Med mindre dere har et usedvanlig stort utstyr å skryte av, vennligst behold lillemann på plass inni teltet sitt. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å la være og leke med ham (hadde jeg vært gutt hadde jeg hatt ei hånd rundt han hele tida!), men tenk om det er noen småbarn som ser ut ruta akkurat i det øyeblikket du runker? Skjerpings!


Eh... ja. Google..

- Har du sett noen du ikke kjenner runke?
- Hvordan hadde du reagert om du hadde sett noen runke midt i rushtrafikken?

Iron Man!

Jeg skal visst på kino i dag for å se Iron Man 2. Hva er Iron man? Har ikke engang sett den første filmen, jeg. Ja, jeg går ut i fra at det er en film til? Siden den jeg skal se heter Iron Man 2? Det blir sikkert kjempemorsomt.

Lillebroren min - Lui - og stefaren min skulle egentlig dra sammen og se den, men det dukket opp noe slik at stefaren min ikke kunne. Lui kan ikke engelsk, og han er ikke spesielt flink til å lese undertekster, så dette kan nok bli en opplevelse uten like. Jeg ser for meg situasjonen. Vi to i kinosalen, jeg som leser opp det som står på undertekstene for lillebror, mens de i salen biter negler for å ikke klore ut å øynene mine.

Vent litt...

Der kom Lui løpende bort til meg med et digert glis og en DVD i handa. Nei faen. Det er Iron Man. Har du sett på makan. Da får jeg visst sett den første filmen likevel. Hurra!

Det er søndag og jeg sitter barnevakt. Det er 2 mai og det er nok snø ute til å lage snøballer og ha snøballkrig. Klokka er tolv og jeg har stått opp for over tre timer siden. Og det er søndag, men det nevnte jeg visst i sted.

Nå skal jeg se Iron Man. Blogges hvis jeg fremdeles har øynene i behold etter kinoturen!


Lui og meg



- Hva gjør du denne søndagen?
- Er det snø der du bor?

Husk!! Ikke pirk av huden på fingrene!!



Neste gang jeg forteller dere at jeg skal ha eksamen, må dere huske på å minne meg på en ting. En meget viktig ting. Jeg må ta på plaster på tommelfingrene mine - og det skal være på gjennom hele eksamensperioden.

Eksamen betyr stress. Stress betyr pirking av huden på tommelfingrene. Pirking av huden på tommelfingrene betyr at det gjør vondt i ettertid, og det er stygt. At det gjør vondt i ettertid og at det er stygt betyr... vel, dere skjønner tegninga.

Etter to våkenetter og flere uker med stress er jeg endelig ferdig med eksamen. Nå kan magen roe seg ned, og huden på tommelfingrene gro ut. Ikke at magen er så urolig. Det er vel heller snakk om stressnakke, stresshodepine og stressvugging. Jeg vugger når jeg er stresset. Fram og tilbake, litt som en mentalpasient man ser i filmer. Kanskje jeg burde gå til anskaffelse av tvangstrøye og sekretær. På den måten klarer jeg sikkert ikke å pirke av huden, vugginga passer perfekt inn i bildet og jeg slipper å skrive noe selv.

Nå skal jeg endelig legge meg ned til en god natts søvn. For første gang på lenge. I armkroken til Joakim, som herved kåres til årets beste, mest omsorgsfulle og mest forståelsesfulle kjæreste (for en liten periode iallefall, vi får se hvor lenge det varer;)). Det er nok ikke så lett å ha en kjæreste som har pms-tendenser til tross for at hun ikke har pms. Det ene øyeblikket vil hun kose, det neste glefser hun fordi du sitter i veien for pcen hun bruker til å skrive eksamen på, og i øyeblikket etter griner hun fordi hun gaaarantert kommer til å stryke. Premie til Joakim er på vei!


- Har du noen uvaner?
- Hvordan er du når du er stresset?


Fem sider med bullshit og diaredritt

Hadde jeg hatt et bilde av meg selv, der man ser hvor mye jeg lider i nåværende øyeblikk, skulle jeg lagt det ut her. Slik at dere alle får se hvor forferdelig Lotte har det. Vent litt, her fant jeg et.



Jeg vet ikke om man ser at jeg har det forferdelig på bildet, eller om det bare er jeg som er forferdelig på det. Poenget er at det er 22 timer til eksamen skal leveres og jeg er faen ikke ferdig! Det jeg har skrevet er fem sider med bullshit og diaredritt. Bare tull hele greia.

Det sies at hvis man føler eksamen går dårlig, så går den som regel bra. Kan folk være så snill å holde kjeft om akkurat det? Denne eksamenen her har jeg en skikkelig bæææd feeling på, og jeg vet jeg bare kan håpe på en D. Får jeg en E så tror jeg faktisk at jeg hopper ned fra fortauskanten. Slutt å fortelle meg at jeg tar feil. Jeg vet da hva som er en bra fagtekst og ikke. Makan.

Jeg kommer til å jobbe med eksamen resten av dagen, og kommer derfor ikke til å lese andre blogger før jeg er ferdig. Beklager at jeg er dårlig på kommentarfronten for tida.

Ønsk meg lykke til videre!


Så typisk Joakim

Sist gang jeg kom hjem fra Oslo, hadde Joakim og jeg avtalt at han skulle hente meg nede på Sentralstasjonen. Han dukket ikke opp til avtalt tid. Et kvarter gikk, jeg ringte og kom rett til telefonsvareren. En halvtime etter avtalt tid så jeg han kjøre inn på området. Mobilen hans var avslått, eller noe sånt. Den gangen var jeg utslitt etter en lang busstur uten søvn, og jeg var sint og redd fordi jeg trodde han aldri kom til å dukke opp. Noe busskort eller penger til buss hadde jeg ikke.

For to dager siden avtalte vi at han skulle hente meg også denne gangen. Jeg ba han om å ha på lyden på mobilen, slik at han hørte det hvis jeg ringte - sånn just in case i tilfelle noe skjedde. Jeg ville ikke ha en reprise av sist gang.

Klokken kvart over seks våknet jeg av bussjåføren, som sa over høytaleren at bussen var kommet helt fram til Klett, og at vi kom til å være i byen klokken kvart på sju. Joakim og jeg hadde avtalt at han skulle komme kvart på 8 for å hente meg. Bussjåføren hadde visst kjørt villmann helt fra Oslo, for vi lå langt foran tidsskjemaet.

Jeg tok fram telefonen og ringte til Joakim. Telefonsvarer. Jeg ringte igjen. Og igjen. Og igjen. Og ca 21 ganger til. Ikke noe svar. Jeg sto i sentrum uten busskort eller penger, med tårer i øynene. Jeg så ut som et vandrende neddopet utedass, etter å ha sovet med sminke på ombord på bussen. Kroppen var stiv og støl, rumpa hadde sovnet, jeg var sulten og måtte pisse. Ingen Joakim.

Klokken ti over sju fikk jeg tak i han. Det var den 26 gangen jeg ringte, og jeg hadde omtrent et anfall der jeg sto. Hvordan er det mulig å ikke våkne av at telefonen ringer i ett strekk i over et kvarter?! Jeg har sikkert pådratt meg hjerte - og karsykdommer nå grunnet stress.

Nøyaktig klokken 07.24 svinset Joakim inn på Sentralstasjonen. Han gjorde det godt igjen, ved å kjøpe en cola til meg, så nå er jeg rolig.

ÅÅÅh jeg har savna Joakim, jeg. ♥


- Er det ofte at du ikke hører at telefonen ringer om du sover?

Mr. Handyman

Kristine og jeg bor på studenthjemmet der Iselin bor mens vi er i Oslo. I den korridoren rommet vårt ligger i driver de med ekstrem oppussing for tida. De borrer, river, banker og styrer. Skulle tro vi sov midt på en byggeplass. Det gjør virkelig ingenting. Visste dere at det finnes mange kjekke arbeidskarer her? Jeg har ikke sett en eneste feit og ekkel, gammel gubbe med rumpesprekk. Derimot har jeg sett kjekke karer, med muskuløse armer og deilige rumper i en sexy arbeidsbukse. Nevnte jeg at jeg er svak for karer i arbeidsklær? Mmmm, snadder til lottepotte det. (Joakim er mye mer sexy i arbeidsbukse enn de arbeidskarene, så klart!! he-heee)

I dag har jeg drukket masse vann, slik at jeg har kunnet gå på do hvert kvarter, bare for å kunne stirre på rumpa til mr.handyman. Han tror vel jeg er gravid, lider av inkontinens eller generelt har lita blære. Doturene tok slutt da jeg slapp en veldig høylydt fis ved et uhell. Veggene på dette studenthjemmet er ikke akkurat lydisolerte. Man klarer lett å høre hva personen i rommet ved siden av gjør eller sier. Temmelig sprutrød løp jeg tilbake på rommet igjen, og viste meg ikke utenfor døra før arbeidsdagen hans var over. Nå tror han vel at jeg har løpt fram og tilbake i dag fordi jeg har hatt sprutrævv. Fantastisk.

Jeg savner Joakim, jeg. Jeg slipper å finne opp unnskyldninger for å kunne se på han. Han sitter jo bare i datastolen uansett.


Stian fra paradise er snekker. Han er ikke helt min type gutt, for å si det slik Noor sa det i fjor. Likevel vedder jeg på at jeg hadde smeltet foran føttene på han om han hadde dukket opp i arbeidsklærne sine. FEED ME! (bilde fra google)


- Liker du mannfolk i arbeidsbukser?


Oslo!

Nå er jeg i Oslo, og det er fint vær. Jeg håper faen meg det pissregner i Trondheim!! Stikker snart snuten mot polet. Vi skal ut i kveld, tenkte vi. Jeg har til og med kjøpt meg ny kjole.

Bussturen i går var et helvete. Jeg brukte 9 timer på å lese 20 sider av noe eksamensteori-greier. I tillegg kom det på to personer på Lillehammer, som satte seg ved siden av Kristine og meg. Den ene jenta snakket konstant i to og en halv time. Jeg undres om hun i det hele tatt pustet. Herregud, kvinnfolk altså!

Nå er jeg, som sagt, i Oslo. Jeg deler en seng med Kristine, og..... vel, hun er ikke Joakim da. Hun vekker meg klokka 7, klokka 10 og klokka 12 for å spørre om hva klokka er og om vi kan stå opp snart. Supert.

Hvis jeg ikke oppdaterer spesielt ofte, er det fordi jeg er opptatt med alkohol og spooning med Kristine. Vi blogges!


- Har du noe utested i Oslo, du kan anbefale?


Dilemma

Jeg har et lite dilemma. I morgen reiser jeg til Oslo, og ifølge billettene er det snakk om en femdagers tur. I følge bagasjen er det snakk om en tre ukers ferie. Jeg har en koffert, en sekk og i tillegg må jeg ha en egen pose til det jeg ikke får plass i kofferten. Pakkelista mi var så lang at jeg måtte skrive på begge sidene av arket. Primadonna på tur serru.

Vel, tilbake til dilemmaet igjen. For å komme fram til bussen som går til Oslo må jeg ta en buss ned til byen. Joakim kan ikke kjøre, for han skal spille wow hele natta og trenger å sove hele morgendagen. Stakkars gutten. Iallefall, det jeg lurer på er hvilken dør jeg skal bruke når jeg skal gå ombord på bussen? Det mest normale hadde jo vært å gått inn dørene foran, men tenk om jeg setter meg fast? Det er typisk meg. Først må jeg gå inn døra med posen foran meg og sekken på ryggen, så må jeg snu meg for å få inn kofferten. Jeg kommer faktisk til å sette meg fast, jeg. Det er typisk meg.

Jeg tror jeg tar bakdørene.



I dag kom jeg forresten over min gamle hjemmeside. Jeg trodde den var slettet og lagt i glemmeboksen for flere år siden. Den gang ei. Nå aner jeg ikke hva passordet er, og jeg rødmer av tanken på at jeg har vært tretten, trang og trivelig en gang i tida. Linken får dere overhodet ikke, men dere skal få den store gleden av å se bildet som pryder forsiden.


Jeg sier ingenting. Jeg later som ingenting. Hvis jeg lukker øynene kanskje det forsvinner.


- Har du hatt en hjemmeside?


Bubble Cannon is mah life!

Jeg trodde nettopp livet mitt var over. Jeg gikk inn på siden til favorittspillet mitt, som dere forresten finner her, men så sto det at spillet var fjernet! Oh may gahd! Derfor gikk jeg til fryseren og hentet opp boksen med sjokoladeis, satte meg under dyna og spiste sjokoladeis rett fra boksen mens jeg så en episode med Charmed. Det finnes ikke en ting litt sjokoladeis ikke kan fikse!

Av gammel vane klikket jeg meg inn på siden til Bubble Cannon igjen, og plutselig var spillet der! Det var like før jeg hentet enda en boks med sjokoladeis - bare for å feire altså. Livet mitt er ikke over likevel, folkens! Hurra!

Nå er det bare to dager til jeg reiser til Oslo på en femdagers tur. Jeg gleder meg! Det skal bli godt å komme seg unna Trondheim og eksamensstress, skjønt jeg skal jo jobbe med eksamen nedi Oslo også... Isj... Det legger jo en liten demper på gleden, men jeg skal kose meg likevel. Jentetur til Oslo slår ikke feil!

Nå har jeg ikke mer tid til dere. Jeg skal nemlig spille Bubble Cannon... erhm... jobbe med eksamen.


- I hvilken by bor du?

Få krapylet ditt til å holde kjeft og sitte i ro

- Vi sier til henne at hvis hun er stille den første akten, så skal hun få massevis av godteri i pausen. I andre akt får hun lov til å bråke så mye hun vil.

Det der hørte jeg ei dame si til sin mann på søndag. Jeg var på Hallset skole og skulle se Hallset Revyen, der lillebroren min spilte. Jeg gledet meg skikkelig til å se stykket. Det er trossalt ikke hver dag man får se lillebroren sin leke superstjerne på scenen. Damen jeg nevnte satt rett bak meg, og hun hadde med seg dattera si på to år. "Hun sa vel ikke det jeg trodde hun sa?!", tenkte jeg.

Oh yes, she did.

Ungen oppførte seg nesten eksemplarisk den første akten. Hvis vi ser vekk ifra en del småsnakking. Mer kan man ikke forvente fra en to år gammel unge. Da vi kom inn i salen etter pausen satt de på plassene sine. Ungen drakk en halv flaske solo i en slurk (dæven, til og med jeg klarer ikke det!), og hun satt og knasket på godteri. Andre akt begynte, og ungen fikk mark i ræva. Hun sparket i setet mitt og hylte, grein og generelt bråkte. Moren gjorde ingenting. Hysjet ikke engang på ungen. Jeg holdt på å få nervesammenbrudd. Jeg fikk nesten ikke med meg hva som skjedde på scenen, alt jeg hørte var den jævla ungen.

Tre seter ved siden av meg satt venninna til mamma. Hun hadde med seg datteren sin på ett år. Datteren hennes begynte plutselig å hylgrine. Hva gjorde hun? Hun tok med seg ungen ut av salen, slik at ikke andre ble forstyrret.

La meg gjenta: slik at ikke andre ble forstyrret!

Det er greit at man tar med seg ungene sine på slike arrangement. Det gjør ingenting om ungene lager litt lyder, men hvis de blir en liten orkan, som forstyrrer alt og alle, ta til helvete å få ungen ut av salen! Hvis du vet at ungen din ikke klarer å være noenlunde stille i en halvtime, skaff en barnevakt og dra alene for å se stykket. Helt ærlig, jeg tror ikke en toåring får mye ut av en revy. Og hvis du likevel absolutt skal ha med krapylet, sørg for faen å holde beina til ungen din vekk fra seteryggen min! En gagball hadde kanskje vært en investering også. ;)

- Synes du småunger bør få lov til å hyle og grine under en forestilling?

Lotte 1, Lotte 2 og Lotte 3

Det hadde vært deilig med en liten ferietur nå. En tur der jeg kan slappe av og nyte livet. Nei, vent. Jeg skal jo til Oslo i helga! Da får jeg vel bare bite sammen tennene (må passe på at tunga ikke er i veien) og holde ut dette uendelige maset.

I nåværende øyeblikk har jeg to stemmer, som krangler om oppmerksomheten min, i hodet.

Lotte 1: Isj, du kan jobbe med eksamen i morgen. Legg deg ned, se litt på tv.
Lotte 2: Er du helt skutt i hodet, ditt lille troll?!
Lotte 1: Nei, bare lei.
Lotte 2: Sett i gang og jobb med eksamen, ditt drog.
Lotte 1: Nei.
Lotte 2: JO!
Lotte 1: Tror jeg stikker en tur til Krista og ser kamp jeg nå. Nyte livet, vet du.
Lotte 2: Det kan du ikke mene?! Du har to eksamener som skal leveres om ei og ei halv uke! Den ene har du ikke begynt på engang. Du har oppgaver du skal gjøre ferdig til i morgen, eksamensgruppa di stoler på at du gjør det. Du kan ikke svikte dem. Du MÅ gjøre ferdig oppgavene. Bla bla bla bla..
Lotte 1: ...åh.. Jeg vil ikke! Det tar så lang tid og det er så kjeede-eeelig!
Lotte 2: Skjerp deg. Jobb. Nå. Hvis ikke sladrer jeg til... til..... til.... noen.

Lotte 3: Å, HOLD KJEFT BEGGE TO! Jeg skal jobbe. Slapp av nr 2. Jeg skal møte Krista og leve livet senere i uka nr 1. Så ta deg en bolle eller ti. Bare hold kjeft, er dere snille.


Nei, det er visst tid for medisin og eksamensjobbing nå. Iallefall ifølge nr 2. Vi blogges, hvis jeg overlever dette.

Rosa elefanter, røde streker og skjeve bokstaver

I helga har jeg virkelig vært vill. Jeg har levd livet slik en sunn norsk ungdom bør gjøre. Jeg har vært på vilt raveparty, sniffet kokain og drukket meg full på Smirnoff Ice. Jeg har strippet på bordet foran mange ukjente folk. Jeg har hatt vill sex med ei ukjent jente, med utrolig store pupper. Jeg har tilbringt ei natt i fyllearresten. Og ja, så har jeg sunget karaoke.

Nei.

Slik har facebookprofilen min sett ut i helga:


Så deprimerende. Jeg har vært på vei til do for å drukne meg selv ca hvert kvarter i kveld. Resten av tida har jeg pirket av meg fingerhuden, bitt i stykker leppa mi og grått noen bitre tårer. Det jeg har jobbet med i hele helga har resultert i to sider (TO SIDER!!!!!!!) fullstappa av dritt. Jeg håper de andre på gruppa godtar det jeg har gjort, eller iallefall gir meg litt snill konstruktiv kritikk. Eksamen er ikke noe morsomt.

På slutten nå var jeg faktisk litt redd for at word-programmet skulle gå i lufta. Uansett hva jeg skrev, ble det feil. Røde streker. Overalt. Bokstavene svømte foran øyene på meg. Ansiktet til Joakim ble fordreid slik at det så ut som en rosa elefant. Stemmen hans hørtes ut som Fran Nanny. Så nå har jeg bestemt meg for å legge fra meg alt.

Vi tar det i morgen. Det ordner seg. Det gjør det alltid.


- Hva har du gjort i helga?

The best little whorehouse in Texas

Da jeg sto opp i morges, skulle jeg være flink pike. Jeg skulle lese til eksamen. Plutselig fant jeg ut at jeg måtte spise frokost. Mat må man jo ha, men jeg lovte meg selv at etter jeg hadde spist skulle jeg begynne med lesinga. Det er viktig å sette seg mål her i livet, hvis man skal få noe gjort.

Plutselig banker det på døra. Det var søsteren til Joakim, og hun tilbydde seg å klippe oss to langhårede slaskefanter. Det kunne jeg jo ikke si nei til, så da ble jeg med henne hjem for å klippe meg. Det tok på å sitte stille i en halvtime, skal jeg si dere. Dere kan jo tenke dere hvor sulten jeg var da vi var ferdige?! Da måtte jeg så klart dra på butikken og skaffe meg mat. Mat må man jo ha.

Etter jeg hadde spist var det noe innmari interessant på bloglovin, og blogger må man jo lese når man kan. Plutselig var klokken åtte, og Joakim fant ut at han ville dra på skoshopping. Og skoshopping sier man ikke nei til! Dere skjønner tankegangen min? Jeg endte opp med x antall undertøy, tights og lilla eyeliner. Det er viktig det, skjønner dere. Sko ble det ikke så mye av dessverre..

Da jeg kom hjem var klokka halv ti, og omtrent hele dagen hadde gått. Jeg skulle bare sjekke de nyeste blogginnleggene på bloglovin, og der så jeg at noen hadde lagt ut en youtubevideo. Den fikk meg på tanken på Dolly Parton, så det måtte jeg jo søke opp. Og hva tror dere jeg finner?!

The best little whorehouse in Texas. Hele filmen. Starring Dolly Parton. Den bare måtte jeg se. Det skjønner dere?

Nå er klokken snart halv tolv, og jeg har ikke lest noen ting i dag. Men for å se det på den lyse siden, jeg fant igjen en sang fra filmen, som jeg var så glad i da jeg var lita. Jeg brukte nemlig å se den filmen da jeg var lita, mormor var ikke så streng med aldersgrenser på filmer. Det er neimen ikke rart jeg er sånn som jeg er. 6 år og ser på grisefilmer, kanke bli noe bra ut av det serru.



Hvis du ikke vet hva The best little whorehouse in Texas er, så kan du jo smugkike litt på youtube på denne linken.

Nå skal jeg lese litt til eksamen jeg. Yeah right.


- Er du like flink til å lure deg unna arbeidsoppgaver/gjøremål som jeg er?
- Har du noen gang sett The best little whorehouse in Texas?

Lille ollebolle

Okei. That's it. Ingen flere boller på deg lille ollebollelotte.



Takk og lov for at lånekassen spyttet ut litt penger til meg i dag. Nå har jeg penger til å kjøpe meg frukt, supper og barnemat. Mat som metter akkurat, mat som gjør til at jeg må spise hver 4 time og mat som gjør til at jeg ikke føler meg ulykkelig. Ikke rart at babyer stort sett er fornøyde, har dere smakt den gode maten de får, eller? Herlig!

Nå skal jeg trøstespise litt frukt, mens jeg jobber med eksamen. Ønsk meg lykke til!


- Hva gjør du i dag?

Hoppe ut av vinduet

Jeg har nesten sovet i tolv timer. Herregud. Her skulle jeg på skolen til klokken halv ni, og så våkner jeg klokken ett. Jeg er fremdeles trøtt. Kroppen er slapp. Hodet verker. Nesa renner. Det er sikkert bare fordi jeg har hatt vinduet åpent i natt. Jeg håper det. Det er ikke tid til å bli syk nå!

Nå skal jeg liste meg ut på do, og så skal jeg løpe tilbake til rommet igjen. Jeg vet ikke om mamma har oppdaget at jeg ikke har vært på skolen i dag - enda. Usj. Jeg hører hun sitter på kjøkkenet med ei venninne. Kanskje jeg skal forsøke å hoppe ut vinduet, og "plutselig" komme hjem? Det må da være troverdig om jeg låser opp døra, kommer inn og sparker av meg noen sko (som typisk nok må være finsko, siden alt annet ligger på gangen)? Jeg tror jeg gjør det jeg.

Eksamenslesinga venter, så jeg må finne fram noen høyhæla finsko jeg kan hoppe ut vinduet med.


- Hvor mange timers søvn fikk du i natt?

Maktkampen. Lotte mot kroppen.

- Kan jeg komme og se Paradise Hotel til deg i morgen? Det er jo torsdag, og parsermoni!
- Ehm, Lotte? Det er onsdag i morgen, lille venn. Men du kan godt komme på torsdagen da, hvis du vil
- Er det onsdag i morgen? Da er det jo tirsdag i dag..
- Ja.


Jeg er helt bortevekke i topplokket i dag. Jeg skjønte ingenting da jeg våknet av vekkerklokka i morges. Enda mindre skjønte jeg da jeg oppdaget at jeg lå i senga til Joakim. Hva gjorde jeg der? Hadde jeg fri idag? Nei, da hadde jo ikke den grusomme vekkerklokka vekt meg. Jeg måtte nok stå opp. Ville bare sove litt til..

Jeg våknet to timer senere og følte i hele kroppen at jeg hadde gjort noe galt. Jeg hadde forsovet meg - igjen! Etter 5 minutter løp jeg til bussen. Da jeg endelig kom fram på skolen... sovnet jeg. De er så heldige de som har meg på gruppa si. Jeg føler jeg har mye å gi når det kommer til gruppeeksamen. De gjør alt, mens jeg sover. De burde takke meg, synes jeg. Ærlig talt, så er jo jeg den personen som gir gruppa nok søvn. Jepp.

Nå sitter jeg her med øyne som lukker seg igjen helt av seg selv. Det er en maktkamp uten like. Lotte mot kroppen. Hvem vinner?


- Er du trøtt i dag?

Puslespillbitene begynner å falle på plass

Jeg har nå nesten lest ferdig Sagaen om Isfolket. Det er kun den siste boken igjen, og den tror jeg at jeg skal vente litt med å lese. At jeg er blitt så raskt ferdig med serien tyder kun på en ting - jeg har ikke noe liv! Det er nesten litt flaut.

Nå skal det bli andre boller. Ikke bare er jeg tom for bøker å lese, jeg er også klar til å begynne med eksamen. Problemstillingen ble forresten følgende: "Hvordan er det for en hørende, som ikke vet noe om hørselshemming, å møte en hørselshemmet person?" Det skal jeg nok klare å dra i land!

I tillegg har jeg fått meg jobb. Jeg begynner i morgen. Se der, se der. Puslespillbitene i livet mitt begynner å falle på plass. Det er ikke verst.

Om 68 dager reiser jeg til LA. Det er vårvær med sol og blå himmel ute. Hurra!


- Merker du at humøret stadig blir bedre, jo varmere og lysere det blir der ute?

Bring it on bitch!

Jeg har vært veldig, veldig slem pike i det siste. Det har kommet tydelig frem den siste uka. Det virker som om frøken Karma har peilet meg inn på radaren sin og sender små uventede angrep hele tida. Uka startet dårlig med angrep fra gamle damer med gåstaver og eldre menn med handlekurver. Det hele har blitt krydret med småspenstige kviser og snørr i nesa. Hodepinen har vært konstant hele uka. Saldoen min gikk plutselig over i minus. Pc-laderen min sluttet å virke.

Og tror dere ikke været snudde om også? Jeg sto i byen idag, følte meg faktisk litt fin, for en gangs skyld. Jeg hadde trossalt tatt på meg noe annet enn joggebuksa. Til og med håret så fint ut. Dette likte ikke frøken Karma. Selvgodhet er en synd. Derfor sendte hun et digert regnskyll over meg (og forøvrig resten av Trondheim by. Beklager alle dere som var i sentrum i dag. Det var nok min skyld at det ble så ille regnvær). Man skulle nesten tro noen sto på en bygning og tømte ei bøtte vann over meg. Så brått og voldsomt kom regnet. Håret mitt gikk fra pent og pyntelig, til grusomt vått - type våt sau. Det stinket sikkert våt sau av meg også.

Disse angrepene fra frøken Karma har jeg overlevd, og stort sett trukket på skuldrene av. Det skal mer enn som så for å knuse den fabelaktige Lotte, skal jeg si deg! Det skal ikke forundre meg at frøken Karma oppdaget min likegyldighet. For vet dere hva jeg oppdaget da jeg kom ut fra dusjen?!

Den hurpa har gått over streken! Hun har angrepet meg med strekkmerker. På magen!! Jeg er da for søren meg ikke gravid, hva skal jeg med strekkmerker der? Det samme gjelder puppene, men det skal ikke hun få skylda for. Hun kan da ikke noe for at puppene mine har eksplodert det siste året, og har vokst over sans og samling (Joakim sans og samling altså. Han liker store pupper har jeg hørt han mumle i søvne).

Dette finner jeg meg ikke i. Strekkemerker på håndtakene kan jeg overleve, strekkmerker på lårene kan jeg overleve og det samme gjelder puppene. Magen, derimot, er et forbudt område. Hva blir det neste trekket hennes? Stormangrep med cellulitter? Bring it on bitch! Jeg skal vise deg karma, jeg.


- Har du strekkmerker?
- Kan man få strekkmerker til å forsvinne?

Var det virkelig slutt?

Alt sto stille. Hjertet mitt gråt. Jeg fikk en vond følelse i magen. Alt ble svart rundt meg. Folk snakket til meg, men jeg klarte ikke oppfatte hva de sa. Det var over.
Var du virkelig død?

Jeg forsøkte alt. Jeg forsøkte å gi deg strøm, men du reagerte ikke. Pulsen din var stille. Alt raste rundt meg.

I ren desperasjon ringte jeg til Joakim, vi måtte kjøre deg til legen. Nå! I bila hørte jeg Joakim si trøstende og beroligende ord. "Slapp av, det ordner seg. Alt skal gå bra, Lotte. Det er ikke sikkert det er henne det er noe galt med."
Var det virkelig slutt?

Vi kom fram til akutten. Mannen studerte deg nøye. Forsøkte selv å gi deg strøm. Det funket. Du levde fremdeles! Min kjære, så lettet jeg ble i det øyeblikket. I to og et halvt år har jeg hatt deg, jeg er ikke rede til å gi slipp på deg. Du er en av mine nærmeste. Du er den som får opp humøret mitt på dårlige dager. Du underholder meg når jeg kjeder meg. Du gir meg informasjon når jeg er uvitende. Du lar meg ha kontakt med andre.
Jeg er så glad i deg.

Min kjære pc. Du nektet å ta til deg strøm. Jeg så at batteriet ditt døde mer og mer. Ingenting kunne jeg gjøre for å hjelpe deg. Laderen var død. Ikke du. 500 kroner kostet det meg å redde forholdet vårt.
Det var verdt det.



- Har du bærbar pc? Hvor lenge har du hatt den?

En meget opptatt pike

I morgen skal jeg sitte på en kafe med noen jenter fra klassen. Vi skal drikke kaffe, spise påsmurte boller og skravle i timesvis. Akkurat som de eldre damene gjør det. Det blir en fin måte å starte dagen på.

Dessverre skal vi ikke på kafe for å kose oss. Vi skal jobbe med eksamen. Eksamen er aldri kos. Nå er det tre uker til jeg skal levere to eksamener, og jeg har overhodet ikke tid til å jobbe med slikt. Jeg er jo en meget opptatt pike, vet dere. Jeg har mange bøker jeg vil lese, Paradise Hotel går på tv 3 og foruten PH er det mange andre tv-programmer som er viktig å få med seg. I tillegg må jeg nesten spille litt The Sims og trene på 3T.

Er det rart jeg ikke har tid til eksamener, eller?!



Dessuten er jeg opptatt av å være bedre enn Joakim til å rape.


Jeg kommer til å svare på spørsmålsrunden når jeg får tid (mellom alle tv-programmene, vet dere). Hvis noen fremdeles har spørsmål, fyr løs! Trykk her.


- Har du noen eksamener i år?

En liten takketale

Jeg føler meg smigret over å kunne sitte her i dag på denne fantastiske tirsdagen fra helvete. Jeg har mange jeg vil takke. Først og fremst vil jeg takke mannen som luktet dårlig ånde og gammel ridderost på bussen i morges. De deilige duftene dine ga meg virkelig en fin start på dagen. Matlyst? Hvem trenger det. Takk for at du hjelper meg med å gå ned de kiloene jeg gikk opp i påska! Så generøst av deg.

Jeg vil også takke den søte gamle damen som spiddet meg i låret med gåstaven sin på Tiller. Det var en fin måte å vise at du ville ha hele fortauet for deg selv. Jeg beklager at jeg forsøkte å gå forbi deg. Du skjønner, jeg hadde et jobbintervju jeg måtte komme tidsnok til. Jeg burde så klart forstått at du ikke brukte gåstavene som gåstaver, men som spyd.

En stor takk sendes til den gamle mannen på Rema 1000. Det er forståelig at du holdt handlekurven så langt ut fra deg fordi du trengte god plass. Dumme meg. Jeg burde så klart forutsett at du hadde tenkt å snu deg akkurat da jeg skulle passere deg. Det var så klart min feil at jeg ble truffet av handlekurven din i en rasende fart, og det var min egen dårlige balanse sin skyld at jeg trynet rett inn i en av dørene til fryseskapene.

Den største takken sendes til Team Trafikk, som lot meg vente i byen i over 20 minutter. Det var kun den lille piffen som skulle til for å gjøre denne dagen fullkommen. Etter å ha tatt buss i sammenlagt 3 timer på en dag, var venting i sentrum blant en haug med folk, virkelig en drøm. At dere kun sendte en buss til en stappfull bussholdeplass kan jeg forstå. Hvorfor kjøre flere busser, når man kan stappe passasjerer som ansjos i en hermetikkboks for å redde miljøet? Jeg regner med at de som sto igjen på bussholdeplassen, uten å komme på bussen, sendte dere en stor takk. Ansjosene på bussen var lykkelige stablet i høyden. Personlig satt jeg omtrent på fanget til en dame i førtiårsalderen. Det var knall!

Takk alle sammen. Tusen, tusen takk! Denne dagen kommer jeg til å huske lenge. Det er ikke ofte jeg blir spiddet i låret og slengt inn i fryseskapdører.



Pssst! Hvis du har har noen spørsmål til meg, så har jeg en spørsmålsrunde gående for tida. Du kan også stille Joakim spørsmål om meg. Han gnir seg i hendene, klar til å spytte dritt om meg. Trykk her.



- Hvem vil du takke i dag?

The Easter Games 10

I morgen kommer dagen jeg har gruet meg til i ett år. Gaukrennet. Eller The Easter Games, som de så fint kaller det i år. I fjor ble jeg litt for full, og endte opp med ledertrøya (den som er fullest får den, logisk nok). Jeg mistet den så klart da jeg la meg ned bak en snøhaug, og forsvant inn i eventyrland. Dagen etter laget jeg Lottes påskevettregler. I år skal jeg følge de reglene til punkt og prikke. Jeg skal spise masse mat, drikke saktere og mindre enn i fjor og ha på meg skikkelige klær. Jeg skal ikke våkne opp hver dag resten av året med fylleangst. Igjen.



Lagene har blitt trekt og jeg er meget fornøyd med min partner. Alex og jeg skal knuse de andre! Skjønt det ser veldig mørkt ut. Vi starter med minus fem poeng, for Alex har visst gjort noe som ikke er greit. Bestikking for å finne ut hva øvelsene er eller noe slikt. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg reagerte ca. sånn da jeg fant det ut:


Takk for den LEXI. La meg påpeke at jeg er en dårlig taper.



Joakim og meg i fjor. Jeg håper virkelig at jeg ikke har blitt for feit til dressen min. Da har vi et stort problem. Vi kan ikke ha noe av at den revner når jeg setter med ned. Det hadde jo blitt litt flaut.


Nå skal jeg løpe hjem til mamman min og spise pinnekjøtt. Jeg gleder meg masse! Dere får ha en fin dag.


- Har du noe forslag til hva jeg kan grille i morgen? Ikke pølser.

Gratulerer med dagen

Gratulerer med dagen Ninafina! ♥


I kveld stikker vi ut og feirer deg. Vin, vin og vin!

Nå må du nesten ønske henne til lykke med dagen. For Nina har bursdag!!

De dro på hyttetur med det svake kjønn i bur

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det er vår ute, snøen smelter vekk og jeg ser asfalten. Jeg har vært på harrytur til Sverige og hamstret rød Bacardi Breezer og snus. Bilturen i seg selv var jo en opplevelse. Det å sitte i en bil med tre andre gutter som sitter og snakker om at kvinner er det svake kjønn og at homofili er en genfeil, var en utfordring i seg selv for et lite PMS-troll som meg. Svake kjønn du liksom.

Menn er flinke til å konsentrere seg om en ting av gangen, og det er ikke noen hemmelighet at de er sterkere enn oss kvinner fysisk sett. På den annen side har vi kvinner andre egenskaper, som å løse flere oppgaver på en gang og en haug med andre eksempler jeg ikke har energi til å ramse opp nå. Vi løser oppgaver på forskjellige måter, enkelte utfordringer klarer menn bedre enn kvinner og omvendt. Kvinner og menn utfyller hverandre, og det blir i mine øyne feil å si at et kjønn er sterkere enn det andre.


Uansett, denne diskusjonen fikk jeg nok av i bila. På hjemveien la jeg meg godt til rette i fanget til Joakim og sov. Det er alltid koselig å våkne med at folk tar bilde av deg mens du sover.


Drit i å ta bilde av meg!!

Da jeg kom hjem ringte jeg et nummer som hadde ringt meg i løpet av dagen. Det viste seg å være et sted jeg har søkt jobb! De lurte på om jeg fremdeles var interessert, og om jeg kunne komme en tur neste tirsdag. Denne dagen blir bare bedre og bedre! Nevnte jeg at det er vår der ute også eller? Fantastisk!


Bilde fra forrige helg. Minn meg på å bleke tennene.

Nå ser jeg fram til resten av påskeferien. Gode middager hjemme hos mor står på timeplanen, pinnekjøtt og lammelår. Herlige kvelder med hvitvin og asfalt uten snø. Nevnte jeg at det er vår der ute? Ja, jeg gjorde visst det. Det er store muligheter for at jeg får meg jobb. Jeg er snart ferdig med humørsvinginger.

Den eneste mørke skya på himmelen er eksamenen som ligger og lurer over hodet mitt. Det er som en tordensky. Det er ei uke til jeg skal ha levert inn en problemstilling, og jeg finner ikke ut hva jeg skal skrive om. De har sagt at jeg kan skrive om hva jeg vil, bare det handler om døvhet eller døves kultur. Det vil jo si omtrent alt det. Hjelp meg noen? Vær så snill?


- Mener du at kvinner er det svake kjønn?
- Har du noe forslag til hva jeg kan skrive om på eksamen med temaet Døve?



Besatt

Hadde jeg vært Joakim i går, hadde jeg trolig spist opp neglene mine i ren angst. Han visste aldri i hvilket humør jeg var i. Det ene øyeblikket smilte jeg og lo. Tre sekunder senere satt jeg i senga og hylgrein. Han spurte hva det var, og jeg fikk raseriutbrudd. Man skulle tro jeg var besatt av noe.


Man har jenta fra Eksorsisten, og så har man meg.


Jeg var ikke besatt av noe. Det var bare frøken PMS som var ute og gikk seg en lørdagstur. Nå er jeg heldigvis balansert igjen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var redd for at depresjonen var på vei tilbake i går. Jeg har ikke vært deprimert på lenge, og det har føltes som en ferie. Jeg har vært veldig balansert. Glad og lykkelig. Helt til i går. Da brøt helvete løs.

Men det er ikke en ting en god bok, sjokolade og cola ikke kan fikse!

Forresten Marianne: Du har så rett i at Vanja og nattdemonen er den beste boka i Sagaen om Isfolket! Jeg tror nesten jeg må lese den på nytt igjen.


- Hva gjør du for å bli i bedre humør?

Vik unna!

ÅÅÅH! Hvis en eneste person ser på meg nå, så stikker jeg seriøst gaffelen rett i magan på dem! Ikke snakk til meg. Ikke se på meg. Bare hold kjeft. Ikke pust! Det irriterer meg.

Jeg er så sint. Jeg tror faktisk det er store muligheter for at jeg koker over snart. Et skummelt sinneanfall er på vei. Jeg har allerede fått et lite utbrudd. Det gikk ut over håret mitt. Nå er søppelbøtta til svigermor full av håret mitt, og jeg tror faktisk jeg har en antydning til måne. Så fint da! Sånn går det når man ikke hører på meg. Hørte du det, håret mitt?! Pass deg!

Det samme gjelder sminken. Dæven, jeg sier deg, et eneste lite kvekk fra deg og du havner rett i den første brødskjærermaskina jeg finner! Og klærne. Jeg skal ikke engang nevne klærne. Hele klesskapet mitt er tre sekunder fra å sendes til månen. Ikke den på hodet mitt, nei. ÅÅÅH!

Nå skal jeg spise litt mat, og krysse fingrene for at humøret bedrer seg noen hakk.Jeg hater, hater, hater, hater, hater pillefri uke. Jeg hater, hater, hater, hater, hater mensen. Jeg hater, hater, hater, hater, hater menssmerter og stive muskler. Jeg hater, hater, hater, hater, hater alle rundt meg som smiler akkurat nå!

Til og med Joakim irriterer meg, og han er jo så søt. Han kjøpte rusbrus og salat til meg. Kjæresten min ♥

Hvis humøret stiger, stikker jeg ut i kveld. Drukne sinnet i rom.

- Hva skal du i kveld?

Hard mage

Jeg ble lurt med på hard mage (gruppetime på 3T) av ei venninne i dag. Jeg syntes det var kjempegøy og jeg vil gjerne gjøre det flere ganger.

B..b...b...b..b..BULLSHIT!


Jeg føler jeg trener bedre alene. At det lå en dame på godt oppe i femtiårene ved siden av meg, og viste mer styrke og utholdenhet enn meg, var rett og slett flaut. Enn at noen på femti år er sprekere enn meg på tjue år. Det er nederlag, men det kom ikke som noe sjokk.

For å dekke over mitt nederlag dro jeg på butikken for å kjøpe meg sjokolade. Jeg skal vise dama, jeg! Hun er kanskje sprekere enn meg, men jeg er flinkere til å spise godteri. Så det så!

Nå sitter jeg her i senga, støl og sliten. Humøret er litt så-som-så, og så ser jeg følgende kommentar som er tikket inn i løpet av dagen:



Snille, søte, nydelige og herlige Rebella har med ett gjort dagen min bedre. Trykk på bildet over for å komme til innlegget hun laget til meg. Det var ti ganger bedre enn Americas Funniest Homevideos. Takk for at du trakk opp surmunnen min til et latterglis, Rebella. Du er bestest! Ikke bry deg om hvor slem doen er, det vet ikke sitt eget beste. Og jeg må bare få sagt det: det at jeg lo så mye av innlegget ditt var ti ganger bedre trening enn gruppetimen på 3T!

Nå skal jeg, med godt humør, kose meg resten av kvelden. God helg og god påske, alle sammen!


- Trener du mye mage?


Jobbsøking

Hver dag lærer man noe nytt, og i dag lærte jeg noe utrolig viktig, som jeg skal ta med meg videre i livet.

Når man skal søke jobb er det viktig å ha på seg klær man føler seg fin og komfortabel i. Det er ikke et bra sjakktrekk å ta på seg en bukse som glir ned under rumpa hver gang du rører på deg. Man gir ikke noe spesielt bra inntrykk når man går som om man har gjort nummer 2 i buksa. Sagging ekke kult!

Jeg tror jeg kamuflerte ganglaget mitt bra. Med det nydelige smilet mitt. Å ja, forresten, angående smilet. Jeg lærte enda en ting i dag. Når man har spist, så bør man pusse tennene etterpå. Spesielt hvis man skal søke jobb. Man sjarmerer ikke noen eventuell arbeidsgiver med gule tenner og matrester mellom fortennene.

Til tross for en bukse ned på knærne, gule tenner med matrester og ekstrem nervøsitet, så fikk jeg levert en del søknader. Nå er det bare å vente. Jeg skal ut i morgen igjen og søke på flere steder. Et sted der ute i den store verden må det vel finnes en jobb for lille Lotte.


- Har du noen jobb? Isåfall, hvilken?


Alle barna

Alle barna koste seg på skolen unntatt Lotte, hun var ei sur potte.

Her forsøkte jeg å være morsom, men det slo litt feil. Alt jeg gjør for tiden slår litt feil. Jeg er fraværende for tida. Humøret har tatt seg en liten tur nedover. Jeg har problemer med søvn, og hele kroppen min verker. Jeg kommer til å lese og kommentere blogger når jeg føler meg bedre. Tilgi meg.


Ååh, jeg gleder meg sånn til det blir sommer og sol.


- I mellomtiden kan jo dere forteller meg morsomme ting dere har opplevd i det siste?
Jeg elsker når dere får meg til å le.

320 kg, sa du? Null problem!

For ett år siden tok jeg 70 kg i beinpress. Jeg var kjempestolt av meg selv. Nå tar jeg bare 60 kg, men jeg har aldri følt meg noe mindreverdig av den grunn. 60 kg er ikke så ille det heller, når man har dårlige knær (noe må jeg jo skylde på). Jeg var fornøyd med de skarve 60 kiloene jeg tok, helt til igår.

Jeg går bort til beinpressmaskina, og hva ser jeg? En person hadde peisa på med vekter. 320 kg var det sammenlagt. Hvem i helvete klarer å ta så mye? En smule flau begynner jeg å ta av vekter etter vekter. Jeg vet hvordan kontrasten blir. Knusende.


Beinpressmaskina før og etter.

Jeg er realistisk og skjønner så klart at jeg aldri i verden kommer til å klare 320 kg. Jeg kommer ikke engang til å klare 100 kg. Det minste jeg kan håpe på er 70 kg. Det skal jeg klare. Mitt nye mål. Drit i nyttårsforsetter, det er like greit å komme med dem i mars.

- Trener du?


RSS 0.91