Fat, single and ready to mingle

I hst snakket jeg med Oda om det vre singel, og det finne seg en fyr. Hun klaget p at det var vanskelig og skummelt. Jeg fnyste av henne og sa at den gangen jeg var singel hadde jeg intet problem med det! H! Jeg var s sikker p meg selv den gangen og hadde aldri noe problem med flrte. Det er jo bare kaste seg ut i det, man har jo ikke noe tape, sa jeg til henne. S lite jeg visste da. Jeg hadde grodd meg fast i rollen som kjreste, og klarte ikke lengere sette meg selv inn i den skremmende situasjonen det faktisk er mtte mte noen. Flrte med noen. Sjekke opp noen. Hva som helst med noen.

For to dager siden satt jeg p mormors med noen venninner, og vi diskuterte dette temaet. Det var kun en av de fem jentene rundt det bordet som sa at sjekking ikke er noe problem. Sjekking er ikke vanskelig. Det er jo bare mte en fyr og s dra p date. Det er ikke noe skummelt i det hele tatt. Hun kunne ikke helt skjnne hva problemet var. Lite vet hun om dette. Hun har hatt kjreste og samboer i sikkert seks r snart.

Etter jeg ble singel har jeg tenkt litt p kaste meg selv ut p markedet igjen. Det er skummelt alts. Jeg har mistet evnen til flrte. Jeg har vrt i forhold s lenge at jeg har blitt utrent. Samtidig har jeg et skilt i panna som sier utilgjengelig. Det er det skiltet alle jenter med kjreste har, og er egentlig mer en kroppsholdning og utstrling enn et skilt. Gutter blir ikke akkurat oppmuntret til sjekke en opp nr en unngr blikkontakt og ser uinteressert ut.Derfor jobber jeg for tiden med bygge opp egen selvtillit samt fjerne denne holdningen, og i gr klarte jeg det. Jeg fant en fyr p byen og sjekket han opp. Helt av meg selv. Dere kan tro jeg er stolt av meg selv.

Kanskje jeg ikke har mistet evnen. Kanskje jeg bare har gjemt den langt bak i hodet og m lete den fram igjen. Trke litt stv av glemte talenter. Kanskje jeg bare skal begynne kaste meg selv ut i det hele tiden, bare for finpusse litt. Det er til syvende og sist faktisk s enkelt som jeg sa til Oda for flere mneder siden. Det er bare kaste seg ut i det. Man har ikke noe tape. Man m bare innse det selv og gjre noe med det.

Lotte, kaster seg ut i det med hodet frst


Jente sker sjelevenn

Mot alle odds ble vi tidlig ferdige med arbeidsoppgavene vre p jobb i dag. Dette innebar noen rolige timer, og det er i slike rolige timer Hjemmet kommer godt med. N snakker jeg ikke om hjem hjemmet, men ukebladet Hjemmet. Det er et ukeblad lest av den eldre garde, og bestr for det meste av oppskrifter p sunn mat, diverse desserter og strikking. Jeg satt og bladde i det uten egentlig ense hva jeg s p.

Med ett stoppet jeg opp p en side. Jeg klarte ikke bla videre, jeg bare mtte lese alt som sto der. Jeg var kommet fram til siden med kontaktannonser. Det stakk i hjertet mitt da jeg leste om alle de litt overvektige, eldre og hyggelige damene som skte hyggelige mannfolk dele livet med. Jeg flte et ubehag da jeg leste alle annonsene fra 60 r gamle mannfolk p jakt etter en sjelevenn. Ikke fordi det er s grusomt sende inn en kontaktannonse, men jeg blir litt trist nr jeg tenker p at man kan p et tidspunkt i livet ende opp med mtte gjre det. Bare fordi man ikke finner noen p noen annen mte. Skjnt, min generasjon har jo internett. For meg fles det helt uvirkelig skulle sende inn et svar p en kontaktannonse. Helt uaktuelt.

Nesten nederst p siden sto kontaktannonsen fra ham. Jeg ble s satt ut. Mtte lese den om og om igjen. Mann, 35 r, sker en brevvenn med utsikt for et lengere vennskap. Da jeg frst leste dette syntes jeg det var litt merkelig at en mann p 35 r skulle sende inn en kontaktannonse til et ukeblad. Jeg mener, han har da vel hrt om internett? Svaret fikk jeg da jeg leste videre. Denne mannen sitter i fengsel. Han vil ha en brevvenn.

Og da tok jeg meg selv i det. Jeg satt der og stirret ned p bladet, og vurderte faktisk sende et svar til han. En stor del av meg nsket det, virkelig. Det fristet s mye. Jeg kan p ingen mte forklare hvorfor jeg flte det slik. Det eneste jeg kan si er at jeg formelig kastet bladet vekk fra meg selv, som om jeg hadde brent meg p det.

N sitter jeg her, alene og ensom i sengen, og tar meg selv i det nok en gang. Jeg klarer ikke slutte tenke p denne mannen. Hvorfor sitter han i fengsel? Er han morsom? Hva heter han? Hva gjr han til daglig nr han ikke sitter i fengsel? Kanskje han er pengeinnkrever for en skummel motorsykkelgjeng. Kanskje han er narkovrak. Kanskje han er splitter pine grn. Hva vet jeg? Jeg kommer nok aldri til finne det ut heller.

Og det er like greit, spr du meg.

Lotte, litt i overkant ensom for tiden


Det jeg trenger

Akkurat her. Akkurat n.

Dagen har vrt dritt. Tidligere nr jeg har vrt frst tte timer p skolen, for deretter tte timer p jobb, og har vrt dausliten, s har jeg kunnet dra hjem. Med hjem mener jeg ikke stedet jeg bor. Eller bodde. Men hjemme til en armkrok som ga meg kjrlighet, trygghet og omsorg. En armkrok som fikk meg til le. Fle lykke.

I en lang periode var denne armkroken J. Det er naturlig, da han faktisk var kjresten min. Etter J tok Oda p en mte over den jobben. Og hun utfrte den ekstremt bra. S mye glede og varme man kan finne hos Oda. Det var s godt komme hjem og krype inntil henne der hun l i senga og spilte pokemon. Eller s p serier. For det er serist stort sett alt Oda gjr om dagene nr hun er hjemme.

Akkurat her. Akkurat n. S savner jeg Oda alt for mye. Det er trolig fordi jeg er helt utmattet. Jeg har ikke slappet av p tolv timer, og n la jeg meg i sengen. Jeg forsker slappe av, men det gjr vondt. Inni meg. Det jeg trenger mest akkurat n er faktisk en klem. Samt at noen sier at alt kommer til bli bra. Innen i morgen er jeg trolig i bedre humr, og jeg kan fle lykke igjen.

Det er bare det at jeg ikke fler s mye lykke for tiden. Jeg forsker bare gripe tak i hvert eneste lille yeblikk med glede, og med dem forsker jeg skape en liten ball med lykke.

En klem.


Lotte, ensom trist og skikkelig jentete


Aldri mer

En jente ligger alene i sengen sin. Man kan nesten ikke se henne, hun har gjemt seg godt under alle lagene med puter og dyner og tepper. Rundt sengen ligger grdagens klr strdd og nattbordet er fullt av vannflasker. Inn gjennom sprekken mellom gardinene forsker noen stakkarslige solstrler skinne. De gir rommet en bllig og lys farge, og man kan se stvet som svever i lyset. Det er helt stille. Ingenting av dette legger jenta merke til. Hun vil ikke pne ynene.

Hvis hun pner ynene vil dagen begynne. Hun kommer til mtte kjenne p kvalmen og hodepinen. Grdagens hendelser blir tatt fram i lyset. Hun vil ikke huske. Hun vil ikke fle. Hun er helt alene og ingen kan gjre noe for ta bort all smerten hun har gjemt inne i seg.

Det starter som en vond og varm klump nede i magen. Den vokser. Trekker seg dypere inn i magen. Hun trekker pusten dypt og hurtig. Dette har hun vrt gjennom fr, hun kjenner denne flelsen inn og ut. Et ul slipper ut av munnen hennes. Et srt ul, som hres mer dyrisk ut enn menneskelig. Ut med ulet kommer trene. De strmmer nedover kinnene hennes og hun slipper ut flere ul. Hun krller seg sammen til en ball, graver ansiktet ned i puten og forsker kvele alle flelser.

Hun m fokusere. Dette har hun vrt gjennom fr. Hun har alle redskapene for takle dette. Er det noe flere r med psykolog har lrt henne, s er det hvordan man takler slike situasjoner. Hun m trekke fram alt som er positivt. Alle gode minner. Alle gode flelser. Hun hyler ned i puten n. Det nytter ikke tenke p alle de gode minner for det er det de er. Bare minner. Aldri mer skal hun f oppleve dem igjen. Aldri mer.

En stemme kjefter p henne. Skjerp deg! Ingen har ddd, du er ikke alene for alltid og alt kommer til ordne seg! Hun reiser seg sakte opp og ser ut i rommet. Ser stvet som svever i lyset. Innser at dette er en ny dag. Det er ingen bra dag. Antakeligvis kommer hun ikke til ha noen bra dager p en stund. Men det kommer til vre deler av disse dagene som er bra. Hun kommer til oppleve fine yeblikk. Selv et liv uten Oda her er et liv. Dessuten blir alle flelser blst opp til bli ti ganger verre n. Det kalles fylleangst og bakrus og gud-veit-hva. Det pleier bli snn nr man har hatt en heftig todagers, og etter man har hatt tre eksamener p en uke, og etter at man har vrt syk. Tatt i betraktning har dette faktisk vrt en grusom uke.

Hun reiser seg og klatrer ut av sengen. pner gardinene og ser ut over Trondheim som blir badet i sollys. Hun kommer til f det bra. S snart fyllesyken forlater kroppen. Heretter skal hun ikke kjre todagers hver helg. Hun skal trene oftere. Hun skal spise oftere. Hun skal ta vare p seg selv. Heretter kan det bare g en vei - oppover.



Kose?

Jeg er egentlig ikke noe spesielt kosete av meg. For all del, det kan vre veldig koselig ligge nr et annet menneske. Kanskje kose litt. Men jeg har mine grenser. Det er begrenset hvor lenge jeg orker kose fr jeg fler et ubehag. Dette er ikke fordi jeg synes kosing er ekkelt, men heller det faktum at jeg liker ha intimsonen min for meg selv. Av den grunnen er det ogs f folk jeg faktisk vil kose med. Slik har jeg alltid vrt, helt siden jeg var lita.

Hvorfor er det da slik at jeg helt plutselig i dag fler et ekstremt behov for kos? Jeg trenger det s enormt mye. Jeg trenger at noen ligger bak meg, holder rundt meg, stryker meg p ryggen og kysser meg i nakken. Jeg trenger at den personen forteller meg hvor bra alt skal g, at jeg ser smashing ut selv om jeg er syk og at de tre eksamene framover ikke er noe stresse over. Jeg trenger at personen forteller meg at alt kommer til ordne seg. Og at jeg fr tillatelse til lukke igjen ynene og bare nyte.

Det er typisk at nr jeg trenger kosing mest er jeg singel, syk, ekkel og jvlig. Ikke engang jeg ville koset med meg selv n. Er det lov skrive slikt p bloggen uten at det tolkes feil?

Jeg fler meg s snytt av Disney og verden. Da Tornerose sovnet kom det faktisk en prins i skinnende rustning for redde henne. Han kuttet seg gjennom uendelig mye tornekratt og drepte en drage. Bare for hennes skyld. Snehvit trengte bare late som om hun dde hun, s kom det en kjekk prins ridende og kysset henne. For ikke snakke om Askepott! Hun var skitten, hun. Bare tenk p hvor ekkelt hun mtte ha luktet. Og s kom det en prins der ogs! S hvorfor kan det ikke komme en kjekk prins n? Jeg lukter vondt, og skal snart til sovne. Vet dere, jeg tror faktisk jeg skal late som at jeg dr litt ogs jeg. Bare for ke oddsene for at det kommer en prins rennende inn dra her. Selv om jeg vet at det ikke skjer. Slikt skjer aldri. Dumme Disney som har gitt meg vrangforestillinger om livet.

Men hvis det mot alle odds skulle skje, s trenger det ikke vre en ekte prins. Jeg tror jeg hadde flt meg litt ille til mote om det stormet inn en kongelig her. P rommet mitt liksom. Snakk om service fra de kongelige! Nei, jeg hadde faktisk vrt fornyd med en mann jeg. Akkurat n hadde jeg faktisk vrt fornyd med et kvinnfolk ogs. Jeg vil bare at noen skal trste meg, kose med meg og f meg til fle meg bedre. N.


Nitten bjeller

Mobilen min er en smart liten jvel. Den retter opp i alt jeg skriver, slik at jeg skriver det den vil. Bortskjemte mkkatelefon. Her om natten l jeg i senga og skrev meldinger til Oda. Det er slik vi jenter gjr nr vi ligger p hvert vrt rom, maks ti meter unna hverandre. Langt g for snakke, liksom.

- Han fr liksom ikke noe bjelle til ringe.. skrev jeg.
- Aaae. Kjipt! Likte at den bjella rang, svarte Oda.
- Haha, jeg ogs, men...nei. Og til din informasjon tror jeg ikke *her velger jeg sensurere vekk et navn* fr nitten bjeller til ringe heller. Hahah ikke en engang, og iallefall ikke nitten!
- Mann fikk nitten bjeller til ringe. Sensasjon.

Da jeg skrev disse meldingene mente jeg egentlig at han ikke fikk noen bjeller til ringe. Mobilen min fant ut at noen ikke var et dekkende nok ord, og rettet det opp til bli nitten. I dag har Oda og jeg diskutert bjeller, og forskt finne en mening i det mobilen rettet opp. Kanskje den ikke er s dum?

Det finnes mange ulike bjeller, og det finnes mange ulike grunner til at de ringer. Ta for eksempel nr du mter en fyr p en fest. Han ser fin ut. Ring ring! Han smiler til deg og har et nydelig smil. Ring ring. Han er hy. Ringa ding ding! Han har fint skjegg, men ikke bart. Ring ring ring! Han snakker til deg og du innser at han er bde smart og morsom. Ring ring ring ring, to bjeller i samme slengen! Han flrter med deg. Ring ring! Han kysser deg. Oooh ring a ding ding ding!

Det er som sagt mange bjeller som ringer, s sprsmlet er hvor mange bjeller skal til? Hvor mange bjeller m til fr en skal hoppe til sengs med en fyr? Oda og jeg diskuterte hvor lavt vi var villige til g, og kom fram til at tte bjeller kan vre nok. Vi konkluderte oss ogs fram til at disse skalte bjellene kun gjelder fram til det punktet man har hoppet til sengs med fyren. Hvis ikke vil man jo etterhvert mte p bjella i toppen av kirketrnet. Den helt enorme bjella som ringer s hyt at en m ha p seg hrselsvern. Flelsesbjella. Den overstyrer alle de andre sm bjellene, og gjr at en ikke hrer noen andre toner.

Det er her en annen hypotese kommer inn. Sett at man har tolv bjeller som ringer, uler og dinger inni hodet. Man kjenner at denne fyren han er... Ja, dere skjnner tegninga. Man blir med han hjem, og mter p kirketrnklokkas store motpart. N mener jeg den helt enorme hnda som holder rundt bjella og stopper ringingen. Skuffelsen nr man innser at her er det ikke noe hente. Hnden holder rundt bjella i all framtid, og hver gang man tenker p fyren hrer man bare stillhet. Ingen bjellelyd.

Det er derfor vi mener at disse bjellene kun gjelder fram til det punktet der man gjr det. Enten er det bra eller s er det drlig. Er det bra vil andre typer bjeller ringe. Med en annen toneart. Og da gjelder helt andre regler, som jeg ikke engang gidder tenke p. Hvem bryr seg?

Egentlig er det ganske fint tenke p bjeller og den flelsen en fr nr de ringer. Alt i alt kan det hende mobilen min ikke er s dum. Kanskje det faktisk m nitten bjeller til fr man kan vre sikker p at fyren er noe satse p. Kanskje disse nitten flotte bjellene er nok til at de teite bjellene med negativ toneart ikke blir hrt?

Ringa ding ding!


Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred


Jeg har mange tanker og flelser omkring det grusomme som har skjedd de siste dagene. Nyhetene har sttt p stort sett hele tiden, jeg har grtt for alle ofrene og de prrende og jeg har tenkt mye. Jeg velger ikke si stort om saken p bloggen min, men jeg har lagt ved en sang jeg ikke hadde sett for meg kom til bli s aktuell igjen.

Det skal vre en minnesmarkering og et fakkeltog p torget i Trondheim i kveld, klokken seks. Dessverre fr ikke jeg deltatt p dette, da jeg m p jobb. I stedet kommer jeg til tenne nok et lys i kveld nr jeg kommer hjem.

Jeg sender mange varme tanker til ofrene og de prrende, og kondolerer.


Jeg heter Lotte

I slutten av september blir jeg 22 r gammel, og jeg begynner allerede bli s gammel at jeg glemmer ting. For eksempel glemte jeg hvor gammel jeg blir da jeg skrev dette, s jeg mtte regne p det.

Jeg er elendig i matte og strk p matteeksamen. Jeg mtte ogs regne ut hvor gammel jeg var i sted ved hjelp av kalkulator.


P videregende gikk jeg omsorgsfag og deretter allmennfalig utdanning. ret etter tok jeg kjemi og matte som privatist. Jeg ville studere bioingenir, men klarte ikke bestemme meg og valgte tegnsprk. Da jeg inns at jeg suger i tegnsprk valgte jeg studere bioingenir i stedet. Min ubesluttsomhet fikk meg til kaste bort et helt r p noe jeg ikke mestret, og alt jeg sitter igjen med er litt kunnskap om dves historie, samt at jeg kan kommunisere p et flaut lavt niv.

Jeg er faktisk s ubesluttsom at min mor nektet allerede for flere r siden bli med meg p shopping. Folk flest river av seg hret nr jeg skal bestemme meg for hva jeg skal bestille av mat eller kjpe p butikken. dra p shopping med meg er nok rene marerittet.


Da er det jammen bra at jeg hater shopping! Jeg drar ikke p shopping med mindre jeg virkelig m, og da finner jeg alltid ut p forhnd hva jeg skal ha. Det st foran et grusomt prveromsspeil og prve p meg plagg etter plagg gir meg mareritt. Uansett hva jeg prver p meg, s ser det grusomt ut p meg. Det er sikkert speilene.

Hver gang jeg er til frisren fler jeg meg alltid grusom etterp. Ikke pgrunn av hret, men fordi speilene der virkelig fr fram alle skavankene mine.

Jeg er overvektig og er kanskje ikke spesielt pen, men likevel skjnner jeg meg ikke p venninnene mine som klager over utseendet sitt. Jeg har nesten aldri klaget over mitt, og er ikke misfornyd. Man er som man er, og blir ikke lykkelig av peke ut deler ved kroppen sin man hater.

Noe jeg hater derimot, er at jeg s lett blir irritert. Det finnes s mange irritasjonsmomenter der ute, og p drlige dager irriterer jeg meg over nesten alt. Mten enkelte slafser nr de spiser, hundebsjen som hundeeieren ikke har plukket opp, bussen som er stappfull og forsinket, idiotiske folk som er s dumme at man skulle tro de ikke har utviklet seg videre fra neandertalerne og den teite serien "Alle elsker Raymond" og s videre. Listen er lang over ting som irriterer meg, og den blir lengere nr jeg ikke har spist.

Hvis jeg ikke har ftt i meg mat p noen timer blir jeg umulig vre i nrheten av. Jeg blir psykisk ustabil og kan le det ene yeblikket, f et raserianfall det neste, for s ligge i fosterstilling mens jeg grter til jeg ser ut som en oppsvulmet gris. Jeg blir Lottzilla.


Jeg har slitt med av-og-p depresjoner siden tiende klasse, og har til tider vrt sppas langt nede at jeg ikke har orket noe mer. Jeg har skadet meg selv og hatet alt ved meg selv. Jeg har hatt mine dager der jeg har ligget i fosterstilling og grtt s mye fordi det gjorde vondt. Jeg hadde s vondt inni meg selv, at smerten forplantet seg i resten av kroppen.

Jeg har gtt til en fantastisk psykolog, som lrte meg endre tankemnsteret mitt. Kjresten min har ogs lrt meg mter tenke mer positivt p og han har lrt meg sette pris p livet. Jeg har ikke vrt deprimert p over ett r og kan understreke at jeg virkelig har lrt meg tenke i et annet og bedre mnster. Da jeg strk p eksamen til jul ble jeg ikke deprimert, jeg ble derimot litt skuffet og valgte heller tenke framover. Hadde det vrt for to r siden, hadde jeg ligget i fosterstilling.


Jeg foretrekker sove i fosterstilling, gjerne med en pute mellom beina og med en pute jeg holder rundt. Jeg foretrekker sove lenge, lenge. Jeg er et B-menneske og er vken til langt p natt og sover til helst langt p dag. Jeg elsker pepsi max. Jeg er avhengig av snus, og er sikker p at jeg en dag mister tennene. P fritiden foretrekker jeg lese bker, sitte med pc'n min, se p tv og serier eller vre med venner.

Jeg er alt for drlig p vise de jeg bryr meg om hvor mye de betyr for meg. Til tider fler jeg meg egoistisk som ikke gir mer av meg selv enn det jeg gjr. Likevel vil jeg pst at jeg er villig til ofre masse for de jeg virkelig bryr meg om, til tross for at jeg kanskje ikke forteller de hver dag at jeg er glad i dem.


Jeg.... gidder ikke mer n. Herregud, poenget mitt er at jeg er lykkelig og er glad for at jeg er den jeg er, bde p godt og ondt. Tross min bagasje, tross mine skavanker og negative sider. Det finnes alt for mange der ute, som ikke har det godt, men som likevel har alle forutsetninger for f det bra. Enkelte er som meg, og trenger litt hjelp for finne lykken. Men til slutt er det kun en person som kan gjre en lykkelig, og det er at en selv velger bli lykkelig.


Jeg heter Lotte, og etter flere r med depresjoner og annet dritt, kan jeg med hnda p hjertet si at jeg er lykkelig.


Forbanna drittdag

Hodet eksploderer, samvittigheta kveler meg, jeg kjeder meg og vil dra ut. Eneste problemet er at jeg egentlig ikke vil dra ut. Jeg orker ikke. Jeg orker ingenting. Jeg burde lese til eksamen, men istedet fler jeg for drepe meg selv med kjemiboka. Jeg gidder ikke mer.

DRA TIL HELVETE! h, jeg er s sint. Jeg er s lei meg. Jeg er s lei av alt og alle. Men mest av alt er jeg lei av meg selv. DRA TIL HELVETE!

'm s frikkin' pissd.

Jeg drepte forresten ei flue med fjernkontrollen i sted. Verken flua eller fjernkontrollen overlevde. Forbanna flue som irriterer meg akkurat i dag. Hvor hjernedd gr det an bli?


Bakrusens ansikt

I det siste har jeg lagt merke til noe. Noe litt skremmende. Trist. Irriterende. Og ikke minst undvendig. Er det ikke nok at bakrusen gir meg kroppslige plager og til tider kraftig fylleangst? N skal den plutselig sl meg ned ogs?

Den siste tiden har et mnster tredt tydelig fram i lyset p dager jeg er i bakrus. N drikker ikke akkurat jeg s ofte, s mnsteret har vrt vanskelig legge merke til. Flelsene slr ned i meg som lyn fra klar himmel. De kutter alt strm rundt meg, slik at alt blir mrkt. Jeg blir rett og slett deprimert.

Jeg snakker ikke om vanlig "vre-nedfor" n, for jeg kjenner lett forskjell p vre nedfor og p vre lengst nede i brnnen. Den eneste forskjellen p "bakrus-depresjonen" min og den vanlige depresjonen jeg har slitt med, er at en vanlig depresjon sniker seg innp en. Som en katt i mrket. Derfor blir det kanskje feil kalle "bakrus-depresjonen" for en depresjon, for det er jo strengt tatt ikke det. Det er bare det at flelsene er s mye mer kraftige enn vre nedfor.

Alt blir mrkt. Ingenting gjr meg glad. Jeg orker ikke gjre noen ting, ikke engang tenke. Jeg fler for grte konstant. Alle de mrke tankene jeg har lst ned i en skuff i hodet mitt, hopper fram som et troll i en eske. Det verste er at siden de kommer s plutselig, rekker jeg ikke f opp forsvaret mitt. En vanlig depresjon sniker seg innp, slik at jeg om mulig kan gjemme meg bak festningen min. De flelsene som stormer fortet mitt p en bakrusdag er skumle. De angriper innenfra. De river ned muren jeg har rundt meg konstant - innenfra. Forbanna jvler.

Det kan da umulig vre normalt dette? Jeg har lest om at folk endrer humr nr de er i bakrus, men herregud - det m da vre mte p! Det verste er at flelsene sitter igjen i flere dager etterp. Akkurat n har jeg det halvveis bra. Jeg fler meg litt apatisk, litt trist og jeg klarer ikke helt se det flotte i alt rundt meg (og det er sommervr der ute!).

Det finnes bare en enkel lsning p dette. Jeg m slutte drikke. Eller iallefall holde meg til feste en-to ganger i mneden. Slik det har vrt de siste mnedene. Smart. Jeg undrer p hvorfor jeg har det slik.


- Blir du ekstremt nedfor nr du er i bakrus? Ikke bare litt nedfor, men skikkelig - skikkelig - nedfor?

Jeg har gtt denne stien fr

N har det skjedd. Det jeg har fryktet helt siden jeg ble syk. Jeg merket det p kroppen at depresjonen listet seg inn mot meg, klar til overmanne meg p et ubevoktet yeblikk.

Denne uka har jeg brukt mer energi p holde depresjonen p avstand, enn jeg har spart energi til bli frisk. Nr det eneste man gjr er sitte inne, syk og jvlig, skal det mye energi til for ikke bukke under i negative flelser og tanker. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for holde alt p avstand. Jeg har lest bok, jeg har sett serier, jeg har sett p tv, jeg har til og med utsatt Charlotte for smitte ved tvinge henne til se filmer med meg (stakkar jente!). Likevel kommer man til et punkt der kun sitte inne blir kjedelig. Man lengter ut.

Jeg har gtt glipp av anledninger til kose meg med vennene mine. Jeg har gtt glipp av vre sosial. Det har gjort meg isolert.

Nr jeg blir isolert skjer det noe med psyken min. Humret synker, uten at jeg ndvendigvis legger merke til det fr det er for sent. Jeg mister lysten til gjre noe. Jeg mister lysten til smile og le. Jeg mister lysten p mat. Og gr det langt nok mister jeg ogs lysten til puste.

Jeg har gtt p en smell n. Jeg er s langt nede at jeg ikke bryr meg om at jeg ikke fr til puste skikkelig lengere. Jeg nsker nesten at jeg var enda sykere, slik at jeg ikke fikk puste i det hele tatt. Og det er sykt. Jeg er helt sinnsyk. Nr jeg er s langt nede, som jeg er n, klarer jeg ikke kjempe meg opp helt alene. Men den ene personen som kunne hjulpet meg, ville ikke hjelpe meg. Han forlot meg nr jeg sa at jeg virkelig trengte han. Jeg er alene. Jeg innser det.

Han skal slippe stresse med meg. Jeg pakket sammen alt jeg hadde av ting der borte, og ruslet hjemover til mamma. Her blir jeg, fram til jeg ikke lengere grter. Jeg skal kjempe meg opp selv. Om jeg s skal ligge og grte i flere dager. Om jeg s skal vri meg i magesmerter fordi det gjr s vondt psykisk. Om jeg s skal hyle alt jeg har. Om jeg s skal se Moulin Rouge, Titanic og andre jentefilmer til det gror hjerter ut rene p meg. Jeg kommer til klare meg. Jeg vet det, for jeg har opplevd dette mange ganger tidligere. Jeg vet hvordan de mrke tankene er. Jeg vet hvordan de lurer meg til tro at jeg ikke er verdt noe, hvordan de lurer meg til tro at det er s mye enklere d, hvordan de lurer meg til tro at alt blir bedre med fysisk smerte.

Jeg har gtt denne stien fr. Jeg lar meg ikke lure av sidestier, som er skiltet som snarveier. Jeg skal flge stien rett fram, samme hva jeg stter p. Og jeg skal bli fin igjen. Uten hjelp.

Selv om det hadde vrt en trst ha noen og holde i handa p veien..

1 r har gtt siden du ble revet fra oss

Kjre Grete, i natt er det ett r siden du forlot oss s brutalt.

I dag er jeg fyllt av en tom og trist flelse. Alt av minner og flelser har dukket opp igjen, og det kjennes ut som om det nettopp har skjedd. Det har gtt et helt r, og likevel fles det som om det var i gr. Jeg savner deg enormt mye.

Jeg er ikke lenger sint for at du forlot oss. Bare trist. Jeg tenker p deg hver dag, Grete. Blir minnet p smilet ditt, latteren din og stemmen din. Mten du ga verdens beste klem p, mten du fikk alle rundt deg til fle seg spesiell og verdifull, og for ikke snakke om all den gode maten du tryllet fram.

Jeg savner deg.


Vakre Grete..


Jeg kommer trolig ikke til blogge noe mer i helga. Det er ikke stort mer si.



Noen vil ikke at hun skal vre lykkelig

Hun ligger der. Rommet er mrkt. Senga er varm. Trene er varme. Likevel fler hun verken varme eller kulde. Alt er bare tomt, trist og mrkt. Tankene snurrer, rommet snurrer, hun grter stille for seg selv. Alt bygger seg opp. Tankene kommer mot henne som en storm, og den stille grten gr over til stille hulking. Hun forsker holde igjen, men det blir bare verre. Alle flelsene strmmer mot henne, setter seg fast i magen. Det gjr vondt i magen. Hun krller seg sammen i fosterstilling og holder seg hardt for magen. Hun vil ikke dette lengere. Hun klarer det ikke. Det er ingenting som er verdt denne smerten hun fler. Det er ingen i verden som kan redde henne.

h, kunne bare noen komme og redde henne fra seg selv! Hun hper, nsker og ber for at noen skal komme og holde rundt henne. Fortelle henne at alt skal g bra. Hun vet ingenting kommer til g bra. Hver gang hun fler et snev av lykke kommer denne grusomme smerten. Det virker som om noen ikke vil hun skal vre lykkelig. Hun hater seg selv. Hun vil ikke leve. Det gjr for vondt. Au, magen. N spiser det henne opp. Hun vil finne en utvei. En vei for lsne smerten, f trene til stoppe. Sikkerhetsnlen ligger like ved. Bare litt stikking, hun vet alt vil bli bedre etter det.

En stemme sier at det ikke blir bedre ved gjre det. Ingenting blir bedre ved gjre seg selv vondere. Man sitter kun igjen med sr og skam. Smerten vil ikke g bort. Det kjennes ut som om middagen skal komme opp. Hun hater seg selv! Den stille hulkinga gr over til smertehyl. Det gjr vondt i hele kroppen. Hun blir spist opp av sine egne flelser. Alt er bare mrkt, og det finnes ingen utvei.

Det virker som om noen ikke vil hun skal vre lykkelig.


Jeg vet n at denne "noen" var meg. Det jeg beskriver over var en helt vanlig dag for meg i lengere perioder de siste 3 rene. Nr jeg ser tilbake skjemmes jeg over meg selv, over hva jeg flte og hva jeg selv lot meg fle. Det tok meg x antall psykologtimer for klare se alt klart. Det har tatt meg utallige timer med selvransakelse. Jeg vet n at den personen som nektet meg vre lykkelig, var meg selv. Ikke Gud, ikke Joakim, ikke venninnene mine og ikke moren min. Meg selv.

Jeg skal fortsette g den veien jeg har begynt p. Dagen her startet som et mareritt i mrke, jeg fikk snudd det og n har jeg det bra. Det finnes ikke ord for hvor stolt jeg er av meg selv akkurat n, jeg klarte komme meg ut av elendigheten p egen hnd. Elendigheten fikk ikke overtaket, jeg vant denne runden. Elendigheten fr ikke ta denne jenta igjen!


Hun har nemlig mye leve for, og mye se fram til. Sommeren for eksempel.



- Er du lykkelig?


Hello, frken gynekolog

Jeg har gruet meg og forberedt meg p skrive dette skamfulle innlegget i hele helga. Jeg har sett for meg x antall skrekkscenarioer. Jeg har sett for meg skam, rdme og ydmykelser.

Jeg fjernet alt som var skrevet og begynte p nytt.


I dag er dagen jeg har gruet meg til lenge. I dag skulle jeg til gynekologen.

Da jeg satt i venterommet og ventet p at navnet mitt skulle bli ropt opp, var jeg s nervs at jeg var sikker p at jeg mtte pisse. Det kunne jeg s klart ikke, for blra mi var helt tmt. Det sto jo det p det informasjonsarket jeg fikk at det var en fordel at blra var helt tmt (Hvis ikke kunne hva skje, om jeg tr sprre? Hadde det vrt en sjanse for at jeg hadde squirtet gynekologen midt i fleisen?). Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om.

Jeg hadde sett for meg at gynekologen var en kraftig, muskuls dame med kort hr og med en halv snusdse under leppa. Jeg hadde sett for meg et skummelt kvinnfolk. Snn type kvinnfolk som brauter til pasientene sine: "flrr av'r klr'n stt d i stolen!". Jeg har god fantasi. Virkelig god fantasi.

Gynekologen viste seg vre en hyggelig, lita dame. Hun forklarte meg rolig hva som skulle skje, hva jeg skulle gjre, og hva hun skulle gjre. Jeg skulle g bak det forhenget der og kle av meg alt nedentil (her lurer jeg alltid p om det er meningen sokkene skal vre av eller p?), og s sette meg i den grusomme stolen.

Hele underskelsen var over p under 5 min, og det gjorde ikke noe spesielt vondt. Ikke pissa jeg i trynet p henne heller. Med andre ord br jeg roe ned fantasien min litt. Den har trossalt gjort til at jeg har vrt svnls i hele helga, bare fordi jeg har gruet meg.

Det er nesten slik at jeg gleder meg til neste gang jeg skal til gynekologen. Jeg bare eeeelsker at andre ser inni dsa mi. Ehm..

Og ja forresten: livmora mi og eggstokkene mine er perfekte, s n er det bare kjre p med unger liksom! (min tolking av hva hun sa)


Sjekke de bl sokkene mine da!


- Har du vrt hos gynekologen fr?
- Er det andre enn meg som lurer p om sokkene skal vre av eller p?

Hold kjnnshrene dine for deg selv, takk

Jeg er veldig redd og nervs av meg. Jeg tror det lusker troll under senga, spkelser i skapet, morderedderkopper i taket, og jeg er overbevisst om at alle disse hopper p meg nr jeg slr av lyset p rommet. Jeg er mrkeredd. Det er det ingen tvil om. Utenom det har jeg en annen liten skrekk, som ikke ofte ser dagens lys (heeh, den er ogs mrkeredd serru). Jeg er redd for kjnnshr.

Ekle, sm, tykke hr med sekreter i. Ekle hr som fester seg i tunga om du suger. Ekle hr som vokser villere enn dansinga til Mira Craig. Jeg takler dem ikke. De gjr meg kvalme, og jeg flykter fra dem. Du kan beholde kjnnshrene dine for deg selv. Takk.

Av og til str jeg ansikt til ansikt med skrekken min. Det er nr folk som ikke barberer seg nedentil har vrt p do, og de har lagt igjen en gave til de som kommer etter dem. En gave som ligger p doringen og lyser mot nestemann. Et ekkelt, mrkt og krllete hr. Ekkelt er det!

Nr jeg kommer inn p toalettet og det ligger et slikt hr p doringen, er det faktisk like fr jeg vurderer pisse i dusjen eller vasken. trke bort hret faller meg som regel ikke inn, jeg kniper igjen og gr vekk. Det ekle hret. Hvorfor kan ikke folk lre seg rengjre dasset etter seg hvis de har griset det til? Er det s vanskelig? Slike ekle folk har overbevist meg om at jeg skal ha et helt eget dass nr jeg blir stor. Resten av familien min skal pisse i ei potte i gangen.

Hold kjnnshrene dine for deg selv, takk. Det samme gjelder tiss og bsj p doringen. Lr deg trke opp etter deg, din ekle faen.


Dette er kjnnshret Hairy. Jeg hater ham.


- Liker du andres kjnnshr?
- Hva er mest heslig ha p doringen nr du skal p do: tiss, bsj, kjnnshr eller mensblod?


Pornofilmer

Etter nattens opplevelser har jeg bestemt meg for dele mine tanker om porno med dere. Ja, jeg snakker om pornofilmer.

Hvem har vel ikke sett porno?
Enten i form av blader, erotiske noveller eller filmer - you name it!

Da jeg var 15 r, syntes venninnene mine og jeg at porno var kjempekult. Vi skte det opp, lastet det ned og s p det sammen. Bare fordi vi syntes det var morsomt s klart, ikke fordi vi gjorde skitne saker. Jeg husker spesielt en film vi lo godt av. Tittelen husker jeg ikke, men handlingen har brent seg fast i minnet mitt. Det var kun spanking. Jenter som la seg over fanget p hverandre og spanket hverandre, mens de sa: "Oh yeah! Your ass is so pink and strawberry red. You like that? *spankspankspank*". For min del var aldri porno noe jeg s p for bli tent.

Likevel kan jeg rlig innrmme at i lpet av de siste rene har jeg sett porno av og til. Bde bra og drlige filmer har jeg kommet over. Jeg tenker jeg skal nevne noen bra filmer, siden jeg allerede er s godt i gang.

* I Woman (bladet alts) anbefalte de en pornofilm som visstnok skulle vre bra. Den var laget med tanke p at kvinner skulle like den. Fluff and fold er en romantisk pornokomedie. Litt for mye klsj og litt for lite hankypanky for min del, men den var helt grei. Les mer om den ved trykke p bildet.



* Pirates har mange hrt om. Den er genial! Jeg elsker pirater. Yaaarrr! Oppflgeren (Pirates 2, Stagnette's Revenge) var ikke like bra. N er sjeldent oppflgere bra, s det kom ikke som noe sjokk. Trykk p bildet for lese mer om filmen.




* Fallen er ogs verd nevne. Den handler kort sagt om en engel som har falt. Hun klarte ikke oppgaven sin og fikk klippet av vingene sine. N lever hun p jorda, og synder. Masse. Jeg liker mten hun synder p.



At pornofilmer har mer handling, frer som regel til at kvinner fr mer utbytte av det (kanskje mannfolk ogs?). Etter nattens hendelser har jeg konkludert meg fram til at det av og til kan bli litt for mye av det gode. I natt s jeg 2040. P erotikknett.no str flgende: "ret er 2040, er epidemi har gjort at mennesker knapt har sex med hverandre, man benytter dukker, svrt virkelighetstro dukker."

Oh joy, de lager jo robotmennesker (som virker ekstremt menneskelig. Utrolig hvor langt teknologien er kommet i 2040) som blir brukt som sexdukker! Det ble litt for mye for meg. Jeg satt bare og gapte. Helt serist, hvis jeg skulle laget meg en virkelighetstro robotmann, s hadde det ikke vrt fordi jeg skulle suge han. Da hadde jeg programert han til tilfredstille meg, for s pjuske meg i 12 timer i strekk. Det hadde vrt saker. Ikke i denne filmen. Her suger de robotene sine. Fantasien min er s god at jeg kan forestille meg sex med pirater, men den er ikke s god at jeg kan se for meg suge en robot. Se og le! Trykk p bildet for mer info om filmen.




S med andre ord: Jeg ser porno.

Derfor lurer jeg p: Ser du p porno?

I kveld tenner jeg et lys

Det er masse jeg hadde tenkt skrive i dag, men alt er skjvet til side n. I kveld tenner jeg et lys for vakre Regine, som i dag ikke lenger er i blant oss. Jeg har fulgt bloggen i flere mneder, jeg har grtt p hennes vegne, bedt for at et mirakel skulle skje. N har hun gtt videre, og ftt fred.



Du har vrt tapper, og gtt gjennom mye. Hvil i fred Regine.

Prv dette n!

"nsker du dufte sexy? Dypp fingeren din inn i vagina og stryk saften bak rene, som parfyme. Den inneholder feromoner som eksperter hevder tiltrekker seg det motsatte kjnn." Fra boken "den gode orgasme guiden" skrevet av Kate Taylor

Qoute Charlotte: "Hell no! Skal jeg liksom putte pussy-juice inni ret mitt? Juicey!"

Hver gang jeg har lest en sexbok har dette temaet blitt nevnt. Det virker som alle sexologer og sexspaltister er storfan av dufte fitte. At (for si det p Charlotte sin mte) pussy-juice inneholder feromoner som tiltrekker mannfolk, kan jeg forst. At man er villig til vaske seg i sin egen vte herlighet, det har jeg problemer med forst.

Jaja, hvis jeg noen gang skal gjre det, s skal jeg passe p at jeg ikke har et alvorlig tilfelle av soppinfeksjon p det tidspunktet. Hvem vet, kanskje Joakim kommer lpende med tunga ute hvis jeg bytter ut parfymen min med litt pussy-juice.

vagina
(bilde tatt fra google)


- Har du noen gang brukt din egen pussy-juice som parfyme?
- Tror du at mannfolk blir mer tiltrukket av det?
(hvis du er mann - blir du mer tiltrukket av fittelukt?)

Nedover

N gr det nedover. Jeg merker det i hele kroppen. Jeg merker det p mten jeg ikke klarer sovne. Jeg merker det p mten jeg har vondt i magen, mten jeg er kvalm p. Jeg merker det p trene. Jeg merker det p tomheten.

Jeg har verken tid eller energi til dette n. Forskjellen her er at jeg vet hvorfor jeg er trist n. Jeg vet hva som startet nedturen for fullt. Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal stoppe det, eller stanse det fra skje igjen. Det skal jeg finne ut. For dette orker jeg ikke lengere.


Snart 20

Det er 4 timer til jeg blir 20 r og dette har hittil vrt rets verste dgn. Dette blir den verste bursdagen jeg har hatt, og jeg har hatt influensa de siste fire bursdagene mine.

Jeg er s lei meg. Alt gr til helvete. Det kjennes som om Joakim og jeg rakner, jeg fler at jeg ikke har noen andre jeg kan sttte meg p. Jeg vet ikke hva som skjer, hva jeg skal gjre eller hva jeg trenger.

Jeg har gjort masse for bli i bedre humr idag. Jeg har dusjet, spist, sovet og sett p film. Alt er ting som i teorien burde ke humret mitt litt. Fail. Det har bare falt enda mere, og n er jeg p et stadie der jeg ikke tr vre alene. Jeg er redd for hva jeg kan gjre mot meg selv. Dessverre er den eneste personen i nrheten Joakim, og jeg vil ikke sttte meg p han. Jeg vil ikke vre en byrde lengere.

Jeg er s lei. Jeg skulle nske alt bare var bra. Jeg vil ikke leve slik lengere. Jeg vil ha hjelp.

Det er ikke lett

Det er ikke lett vre blid nr man ikke fler for smile.
Det er ikke lett skjule at man er trist, nr alt man vil er f en klem.
Det er ikke lett ville fortelle hvordan man har det, nr man ikke tr i frykt for at han skal g lei av deg.
Det er ikke lett gjre noe nr man bare vil legge seg ned og grte.
Det er ikke lett stvsuge og vaske hele huset nr man bare vil kaste ting rundt seg.
Det er ikke lett vite at han er i samme rom som deg, men ikke viser at han bryr seg.

Det er ikke lett.

Men hva kan man gjre?

P vei ned

Og s gikk det nedover igjen da - gitt.

Det er merkelig hvordan flelsen smyger seg innp. Jeg har hatt det s - som s de siste ukene her. Jeg har klart holde meg oppe p et niv hvor jeg fungerer og er glad. Faktisk har jeg ikke lagt merke til hvordan jeg har hatt det. N slapper jeg av og kjenner at hele kroppen roer seg ned. Det er da flelsen kommer.

Tristheten. Jeg vet ikke helt hvorfor den kommer. Det er irriterende. Jeg kjenner at alt irriterer meg. Jeg kjenner at alle irriterer meg. Jeg kjenner at jeg selv irriterer meg. Jeg fler ikke like stor glede for ting, helt snn plutselig. Eller har det egentlig blitt snn plutselig? Alt har jo kommet smygende, s jeg vet ikke nr det har skjedd.

Jeg vet ikke nr nedoverbakken begynte. Det eneste jeg vet p dette tidspunktet er at det er ikke sikkert at bremsene mine funker. Gr det nedover, er det ikke alltid jeg greier gjre noe med det. Hvis det n blir slik at jeg ikke klarer gjre noe med det, s vet jeg at etter en nedoverbakke - s kommer det alltids en oppoverbakke.

Tenkte jeg bare skulle informere dere om det, i tilfelle jeg virker litt ndsfravrende og ikke glad framover. Jeg er ikke glad akkurat n.

- Hva gjr deg glad nr du er trist?

Har du det bra?

Har du noen gang hatt det s vondt at du fr vondt fysisk?
Har du noen gang hatt det s vondt at du sker etter mter f ut flelsene, som for eksempel ved selvskading?
Lurer du noen gang p om det er bedre om du hadde vrt dd?
Bekymrer du deg s mye om noe at du ikke klarer glede deg over andre ting?
Fler du at du har problemer psykisk, som pvirker livet ditt negativt?
Fler du at du ikke kan snakke med noen om det?
Fler du at ingen forstr?


Du er ikke alene. Det har jeg forsttt n. Hvis du ser rundt deg i en folkemengde, kan jeg garantere deg at nesten halvparten av dem forstr hva du fler, p en eller annen mte. Det sies at omlag halvparten av befolkningen fr en psykisk lidelse i lpet av livet. Enkelte blir hardere rammet enn andre.

Det kan vre den glade jenta i gjengen, hun som alltid ler og er hyrstet. Hun som alle er glad i og liker. Jenta man skulle tro har et perfekt liv. Jenta alle vil vre. Hun kan lide av angst og depresjoner, men hun har ikke fortalt det til noen.

Det kan vre gutten i gjengen som har mange baller i lufta. Han som virker positiv og blid hele tida. Han som viser omsorg for andre, han som bryr seg. Han som spker og fr andre til le. Han har kanskje lav selvtillit, kanskje er han deprimert. Han har bare ikke sagt noe om det.

plager

I dag var jeg hos psykologen, mitt frste skritt mot et bedre liv. Jeg skal f orden p livet mitt. Jeg skal kjempe mot de negative tankene. Jeg skal kjempe mot flelsene som fr meg til kutte meg selv. Jeg skal f det bedre!

Hvis du selv sliter med noe, s hjelper det ha noen dele det med. En god venn, et familiemedlem eller en psykolog. Kanskje bare en person du stoler p, og som kanskje forstr deg. Hvis man snakker om problemer, og deler erfaringer kan man raskt forst at man har enkelte likhetstrekk. Hvard tar opp dette i innlegget sitt, som du kan lese her.

Hvis du tror at en venn sliter, s strekk heller ut en skulder enn snu deg med skuldra vekk. Det skal s lite til for gjre et annet menneskets liv bedre. Bare det at noen sier til meg at de er her for meg, sttter meg opp. Jeg vet at mange av vennene mine ikke forstr hvordan jeg har det. Likevel vet jeg at jeg kan grte til dem hvis det virkelig gjelder. Det er bare s trist at selv om jeg vet dette, s er ikke det alltid nok. Det er derfor jeg har oppskt en psykolog n. Nr venner ikke strekker til, s ta saken i egne hender og f hjelp.

Noe annet jeg har lagt merke til, er at folk vet altfor lite om psykiske problemer. Det gjr meg fly forbanna nr noen sier noe snt som: "Jeg er s deppa idag, jeg kranglet med ei venninne"
Depresjon er en vedvarende tristhet og tomhet. Det er s mye mer enn bare vre litt lei seg. Jeg skal ikke begynne ramse opp alle symptomene og legge ut om hvordan det er. Hvis du lurer p hva psykiske problemer er, og hva det innebrer, s rder jeg deg til ske det opp p google, eller lese litt p de linkene under. Alt er individuelt, og personer takler det p forskjellige mter. Det er derfor det ikke br ties ihjel!

Litt om psykiske lidelser.

Litt om depresjon.
Litt om angst.
Litt om bipolar lidelse.


Folk flest burde bli bedre til snakke. Psykiske plager er ingen skam. Det er sykdommer p lik linje som en influensa. Den eneste forskjellen er at det er psykisk og ikke ndvendig fysisk. Bare husk at hvis du sliter, s er du ikke alene. Gr du p en skole, s har dere garantert PP-tjeneste der. Da kan du be en lrer om henvisning til psykolog, og du fr gratis hjelp. Hvis du er under 20 r, men ikke gr p skole, kan du f hjelp fra offentlig psykolog, og dette koster deg nok en egenandel p 280 kr pr time. Da m du f fastlegen din til sende inn en henvisning til psykolog. Det er det frste skrittet som er vanskeligst. Det trre og oppske hjelp. Har du klart det, er du godt p vei. Fler jeg iallefall.

1001015


- Har du noe som plager deg, og reduserer livskvaliteten din?
- Har du noen snakke med i vanskelige perioder?

- Og har du tenkt over at det er mange der ute med psykiske plager?


Fake a smile

Alt er bare fake. Smilet du ser - er ikke ekte.

Livet lurer deg. Det er ikke noe vits i vre til. Du er en belastning for andre. Du delegger for alle andre. Andre er lei av deg. Du er bare i veien. Du fortjener ikke leve. Hrer du det? (sa Lotte til seg selv)

Er det normalt bli rolig innvendig ved se for seg at en kutter seg opp?

Skjerp deg, du surmuler bare. Ta deg litt mat og holdt kjeft. Overse det.

Edit: Jeg gremmes av og til. Jeg hper virkelig psykologen har noen vidundermedisiner gi meg. For jeg blir helt delagt av denne berg- og dalbanen. Jeg liker ikke engang karuseller!

Er det noen andre enn meg som er s ustabil?
Isfall hva hjelper?

Lyset i tunnelen?

Dagen startet med trer. Ikke vet jeg hvorfor. Har du noen gang vknet opp og vrt totalt lei deg uten grunn? Jeg skjnner ikke hvorfor jeg er slik, eller hvorfor jeg har det slik. Jeg tvang meg selv til st opp og dra til skolen. Da jeg kom hjem hadde jeg hpet p iallefall f en klem av Joakim. Han var for opptatt med komme seg ut. Spurte ikke engang om hvordan jeg hadde det.

Jeg har det ikke bra n. Det vet ikke han. Jeg vet det godt. Han er lykkelig uvitende. Det er den smerten som spiser meg opp innenfra igjen. Jeg har s vondt langt inni meg at jeg ikke vet hva jeg skal gjre. Det eneste jeg vil er gjre noe slik at smerten stopper opp. Det gjr ingenting bedre. Jeg er s lei av det. Det kommer s raskt og uten grunn. Jeg blir helt sltt ut av flelsene. Jeg vil vite hvorfor jeg er snn. Jeg vil vite hvorfor jeg delegger mitt eget liv. Jeg vil vite hvorfor jeg delegger andres liv. Men mest av alt vil jeg ikke vre til akkurat n.

Jeg trenger at noen holder hardt rundt meg n. Det er ingen her for holde rundt meg. Det er ingen her for passe p at jeg ikke begynner med skade meg igjen. Det er ingen. Jeg er lei av vre en belastning for andre. Jeg fler for spy. Jeg takler meg ikke selv lengere.

Jeg fler at jeg ikke vil leve, snn helt plutselig. Og ganske ofte. Jeg fler jeg vil leve, men ikke slik. Jeg fler jeg ikke er verdig ta opp et liv p jorda, nr jeg ikke engang klarer gjre meg selv lykkelig. Jeg fler at jeg delegger livet til de som str meg nr. De fler de m vre her for meg hele tida, og det m de. Jeg er kravstor og tar opp mye tid. Og jeg er ikke verdt det. Jeg fler meg ikke verdt en dritt akkurat n.

Jeg vet med meg selv at jeg m gjre matte for st p tentamen neste uke. Hvis jeg ikke str p den, s stryker jeg ret her. Jeg har ei uke p meg til ve. Jeg klarer ikke finne motivasjonen til pugge matte n. Jeg vil bare d. Det er en syk ting og si, og i det yeblikket jeg sier det s lsner det en klump i magen min. Klumpen vil ut. Jeg vil ut. Jeg vil se klart. Jeg vil fle meg bra. Jeg vil glede andre. Jeg vil glede meg selv. Jeg klarer ikke. JEG KLARER IKKE!

Det eneste lyset i tunnelen er at jeg endelig har ftt pyskologtime. Det er om en mned, og det koster penger. Jeg har nesten ikke penger, men jeg m prioritere. Ha penger til mat vs. penger til en hjelp jeg srt trenger?

Her sitter jeg og klager p at jeg vil d, og s sitter det massevis av folk der ute i verden som har ftt beskjed om at de skal d pga. sykdom. Det er ikke normalt fle det jeg fler, og jeg vil ikke det skal vre slik. Jeg burde vrt full av livsglede og takke verden for at jeg er frisk. Hvorfor gjr jeg ikke det da?

Edit: Det er normalt med sammenbrudd. N har jeg hentet meg inn litt.

Livsglede

Jeg svever et sted mellom tristhet og tomhet for yeblikket. Jeg ser ut, men fler ingenting. Jeg ser rett framfor meg, jeg fr trer i ynene. Og jeg aner ikke hvorfor. Jeg vil spy, for jeg er kvalm. Jeg er egentlig ikke kvalm. Det er bare klumpen i magen som vil ut. Jeg er svimmel, men det er bare usikkerhet. Det er noe som rrer seg dypt der inne, noe som gir meg bde hodepine og svnvansker. Jeg tror det er stress. Jeg fler ingen glede akkurat n.

Istedet for fortelle dette til Joakim gr jeg rundt og bjeffer som en premenstruell bikkje, og jeg er ikke engang premenstruell lengere! Jeg skulle nske jeg var annerledes. Jeg skulle nske jeg kunne fle like stor glede over sm ting som personene i Tangerudbakken. Jeg er sikker p at en person med downs har dobbelt s mye livsglede som meg.

Jeg har ingen livsglede akkurat n.

Den mnedlige irritasjon

Dette er en slags dagens irritasjon, en liten etterligning av Sinnsyke Andre. Siden Andre aldri kommer til skrive om dette temaet, tar jeg selv p meg oppgaven.

Den mnedlige irritasjon

Jeg danset ringdans og sang en munter melodi frste gang jeg prvde o.b. pro comfort. Disse tampongene var fantastiske. De gled inn i min vulva som om de var klint til med glidemiddel, de var som en silkemyk drm. De gjorde at mensen var tlelig. S forsvant de. N er det kun den minste strrelsen som er av merket pro comfort. Jeg kan da for faen ikke bruke den minste strrelsen bare fordi den er mer komfortabel.

N m jeg bruke en tampong som loer. Hvem er det egentlig som vil ha herligheten sin full av bomullsbiter? Isted rk forresten trden ogs. Har virkelig o.b. blitt s drlig? Hvorfor har de sluttet selge favorittampongene mine p alle stedene jeg har lett?

Folk er rare
Det er utrolig hvor mange sre ting man finner hvis man sker p google. Jeg skte opp tamponger og fant dette.

"Jeg har n klart f to tamponger til sitte fast inni meg. N begynner det gjre vondt. Jeg fr de overhodet ikke ut. Jeg skulle bare prve to tamponger samtidig liksom, bare p kdd. Var vondt f de inn, men n blir de jo strre inni der og jeg klarer ikke dra de ut. Jeg trenger svar med en eneste gang! Vr s snill og svar meg, s mange som mulig. Hva i helvete skal jeg gjre???? Hvordan fr jeg de ut? Alt utenom lege eller gynekolog, aldri i livet! Hilsen dum jente!"

Hun hadde visst tampongene oppi i 20 timer. Det kan fre til TSS, toxic shock syndrom, ogs kjent som tampongsyken. Selv lurer jeg litt p om jenter som bruker disse o.b tampongene som loer er mer utsatt for f TSS? Tenk om litt av bomullen sitter fast oppi der, og det blir ekstremt gunstig for bakterier. Det kan da umulig vre bra?

Jeg tenker rett og slett for mye. Likevel tror jeg til tider at jeg tenker alt for lite. Kanskje jeg rett og slett tenker for mye, men likevel for kortsiktig. Uansett, n fr det vre nok. Lrdagen er over, og jeg skal snart stille klokka en time fram.

- Har du fremdeles o.b. pro comfort tamponger p en butikk nr deg?
Isfall, send meg en pakke eller ti!

- Hva vet du om TSS?

- Og synes du tamponger er ekkelt snakke om?

Harald Grnningen og alle vennene hans

Da jeg la meg i morgeskom jeg til tenke p noe. Det er mange ting som har det med dukke opp p de mest ubeleilige tidspunkt. Som for eksempel buser.

Busemanner, har jeg oppdaget, liker best dukke opp nr du sitter p bussen. Den tetter for nesteboret nr du forsker puste inn og den sperrer for lufta nr du forsker puste ut, noe som resulterer i en utrolig plagsom pipelyd. I tillegg til at den gjr deg om til et helvetes orkester, s kiler den deg. Du fler en trang til nyse. Men mest av alt s vil du, bare innrm det!, pilke den ut. Jeg hater bussbusemannene, de gjr meg panisk. Jeg bare m pilke dem ut. Jeg bare m snyte dem ut. De gr meg p nervene.

Et annet godt eksempel p drlige tidspunkt Harald Grnningen og co dukker opp p er nr du har lagt deg godt til rette i senga. Du skal ta kvelden og har allerede vridd deg i all verdenes stillinger for mte svnen p halvveien. Det er da du merker han. Faen ta Grnningen. Han forstyrrer svnritualet. Du m til slutt gi tapt og reise deg opp av senga for finne et papir du kan snyte deg med. For du vil jo ikke sove med Harald oppi nesa?

Da jeg var barn hadde jeg aldri slike problemer. Da pilket jeg bare ut de grnne rakkerne. Lett som bare det! Det spise dem har jeg aldri vrt noen fan av, men det var jo veldig kjekt og rulle dem sammen til en klump og kaste dem under senga. Null stress liksom. Litt nattmat til hybelkaninene. Det er nesten s jeg vurderer gjre det igjen. Joakim merker det sikkert ikke?

- Spiste du buser da du var mindre, eller gjr du det fremdeles?
- Vet du hva funksjonen til buser er?

Det er ikke bare og bare

" Hvert r blir ca. 150 000 nordmenn rammet av depresjon. Ca. 15 prosent av befolkningen har til enhver tid depressive symptomer. "

Jeg har n vrt hos legen og snakket litt med han. Vi kom fram til at jeg er deprimert (sier du det, herr doktor?!), og jeg trenger tid til ta vare p meg selv. Slik jobbsituasjonen er n, s gr ikke det. Dermed fikk jeg meg en sykemelding og han skal sende meg videre til psykolog. Leste litt p lommelegen.no om depresjon:

"
Symptomene p depresjon kan variere fra person til person og fra gang til gang. Ved de fleste depresjonene oppleves flere av disse symptomene:

- Flelse av vre trist og nedstemt.
- Tap av interesse for aktiviteter som pleier vre lystbetonte.
- Slapphet.
- Tretthet.
- Manglende initiativ.
- Manglende appetitt.
- Vekttap. (I wish)
- Liten lyst p sex.
- Skyldflelse og selvbebreidelser.
- Redusert selvtillit.
- Konsentrasjonsvansker og ubesluttsomhet.
- Tidlig oppvkning om morgenen, gjerne et par timer tidligere enn vanlig.
- Selvmordstanker.

De aller fleste som fr en depresjon, blir helt bra igjen! Men det kan ta tid. Dette er de viktigste elementene i behandlingen:
Hvil ut! Slapphet, tretthet og manglende initiativ er vanlige symptomer ved depresjon. Lytt til kroppen din, og ta det med ro. Du trenger sove nr du er svnig, og du trenger ta det med ro nr du er vken. Sett ned kravene til deg selv, og tilpass aktiviteten til det du fler du kan klare.
Kontakt lege. Det finnes gode behandlingsmuligheter ved depresjoner, og du trenger en fast legekontakt. Kanskje fler du at du ikke har krefter til g til lege, men gjr det likevel. Det er nyttig f snakket om hvordan du har det, og det er en styrke vite at noen forstr litt av det du sliter med.
Samtalebehandling. Regelmessig samtaler med fastlegen, en psykolog eller psykiater er fundamentet i behandlingen.
Medikamentell behandling. Legen vil hjelpe deg med vurdere om det kan vre nyttig for deg bruke antidepressive medisiner. Virkningen kommer etter 2 til 3 uker. For unng tilbakefall m man vanligvis bruke medisinene i 3-6 mneder. "

fretter1226947981

Jeg har troen p at dette kommer til bli bedre. Eller jeg har ikke troen, men jeg vil ha troen! Jeg har hatt s mange nedperioder de siste rene at jeg nesten har blitt vant til g rundt nedstemt. Jeg har blitt vant til ikke fle meg tilstrekkelig. Kanskje det kan bli en endring i dette?

Jeg hper bare at de p jobben min har forstelse for at jeg ikke har det bra n, og at jeg virkelig trenger dette. Selv omsykemeldingen minantakeligvis kommer til g utover de p jobben min. Jeg har ftt beskjed av Joakim om ikke beklage meg, for dette er jo tross alt ikke min feil. Det er ingens feil at jeg ikke har det bra inni meg.

Folk som selv ikke er deprimert, eller ikke har vrt deprimert, klarer ikke alltid sette seg inn i denne situasjonen. Det er lett og si at man er deppa nr man er lei seg, men det er s mye mer enn det. Det er flelsen av tomhet og tristhet som aldri vil slutte. Nr du er lei deg gr det jo som regel raskt over, men for de med depresjon vedvarer denne flelsen. Det er ikke bare " ta seg sammen", som s mange pent sier. Det er ikke bare " tenke positivt, s ordner alt seg med en gang". Det er fryktelig vanskelig tenke framover, og det krever mye energi ta seg sammen nok til virke blid mot andre mennesker. Jeg blir helt sliten etter en dag p jobb der jeg har gjort alt for vre blid og hyggelig. Det er ikke bare og bare.

Hva kan du gjre?
Hvis du kjenner noen som er deprimert, eller som du har deprimert, s grip inn. Det er bedre gripe inn en gang for mye enn en gang for lite. Oppmuntring og sttte er den beste hjelpen. Det verste du kan gjre er bebreide personen, kritisere eller vre avvisende. Bare vr der, vr positiv og hjelp personen til fle seg bedre med seg selv. Av og til er det nok. Andre ganger m det legehjelp til. Denne hjelpen m s klart oppskes selv, og om du s oppmuntrer personen til beske legen, s er det kjempeflott. Joakim oppmuntret meg til oppske legen.

- Er du en av de 15% i Norge med depresjon, eller kjenner du noen som er deprimert?
- Hva betyr ordet depresjon for deg?

Dd og sorg

Dd.
Hva tenker du nr du hrer ordet dette ordet?

Sorg.
Smak p ordet, kjenn p det, fl p det.

now5

Hvorfor er det et tabu snakke om dd? Hvorfor tr ingen ta rundt sorgen og snakke om det? Hvorfor unngr folk venner som nettopp har mistet noen som sto seg nr? Hvorfor vet man aldri hva man skal si?

Ordet dd er et skummelt ord. Det er et ord med en dyp betydning. At et menneske er dd betyr at det ikke lenger er her hos oss. Det betyr at noen som sto det menneske nrt opplever en sorg.

Ordet sorg brukes sjeldent. Det snakkes sjeldent om, og folk vet ikke hva de skal si til personer som lever i sorg. Det innebrer et digert savn, masse trer og hundrevis av stormende flelser. S klart man ikke vet hva man skal si, for man vet jo ikke nyaktig hva den personen trenger hre. Kanskje personen ikke trenger hre noe i det hele tatt? Kanskje personen bare trenger vite at en er der.

Jeg skal ikke legge skjul p at jeg ikke har det bra for tida. Jeg var deprimert lenge fr Grete gikk bort. Alt fltes tungt allerede da. N fles alt mye verre. Innerst inne vil jeg vre i fred. Jeg vil ikke dra p jobb og jeg vil ikke mte personer. Jeg vil grte meg ferdig. Jeg klarer det ikke. Samtidig biter jeg tennene sammen og mter opp p jobb. Jeg mter Charlotte og er med henne, fordi hun for yeblikket betyr alt for meg. Det gikk opp for meg da jeg trodde hun ogs dde i brannen. Herregud, s glad jeg er i henne. Tross i alt jeg fler, s vet jeg at hun har det verre enn meg.

Hun har det mye verre. Hun har nettopp mistet moren sin. Hun mistet alt hun eide i brannen. Mesteparten av hennes minner forsvant. Samtidig forsker hun holde hodet hyt oppe. Hun er pen om det som skjedde, og hun snakker om det. Det er bare s trist at hun fler at flesteparten av hennes venner snur seg vekk fra henne. Hun blir virkelig lei seg. Folk unngr henne, og hun merker det. Dette er s klart fordi de ikke vet hva de skal si til henne. Som igjen kommer av at dd er ettabu og et mt omrde.

Folk som mister sine kjre trenger vennene sine. De trenger vite at folk er der. Venner skal ikke ndvendigvis fungere som psykologer i en slik situasjon, de skal vre et fristed. Nr jeg er med Charlotte gjr vi andre ting enn snakke om alt som har skjedd. Vi ser filmer, vi snakker om andre koselige ting og vi ler sammen. S klart i enkelte sammenhenger snakker vi om Grete og barndommen vr. Vi snakker om minner og ting som fr oss til grte. Charlotte skal f grte s mye hun vil i armkroken min. Det m ut, for det hoper seg bare opp mer og mer.

Selv skal jeg grte litt n. For jeg trenger det. Av og til m man bare f ut flelser.

Tenk over det med dd. Hvis noen du kjenner mister sine kjre, ikke unng dem. Kom i mot dem. Mt dem p halvveien. Vis at du bryr deg.

- Synes du det er ekkelt snakke om dd?

Jeg vil ha en klem

Jeg synes det er vanskelig tenke p at det er morsdag idag, nr en mor gikk bort i gr morges. Grete, jeg tenker p deg hvert ledige sekund. Du sniker deg inne p tankene mine. Nr jeg tenkte p hvilket skjrt jeg skulle ha p i dag, s kom jeg p at du en gang begynte foresl klr som kunne matche det skjrtet. Du var s snill og omtenksom. Jeg vil ha en klem.

Kjre Grete

Det er som en uvirkelig drm. Det er som et mareritt jeg ikke vkner opp av. Telefonsamtalen med ordene: "Grete gikk bort i natt", vil ikke slutte spilles om og om igjen. Jeg har aldri sett eller hrt moren min s knust. Jeg selv har aldri flt meg s knust.

Trene stopper ikke. Det kjennes ut som om noen river ut hjertet og magen min. En av personene som betyr mest for meg ble tatt ifra meg inatt. Hun var ikke direkte i familien min, men hun var det likevel. Hun var der fra jeg var nyfdt, og hun har fungert som en slags "reserve-mamma" for meg. Hun var min mors bestevenninne, hun var mor til ei av mine gode venninner og en av mine klassekamerater. Sammen har vi fem gjort mye sammen. Det er mange minner jeg har.

Jeg kan f.eks.huske at Charlotte - alts, datteren hennes, og jeg skte gjennom klesskapet hennes for finne noen stilige sko. Grete hadde alltid skapet fullt av stilige klr og sko. Hennes sans for mote slo aldri feil (med mindre man tenker p de sre tightsene i forskjellige farger hun hadde p seg i -94, men alt kler den smukke).

Jeg kan ogshuske at Grete kledde opp Charlotte og meg i matchende klr, og hun ordnet hret vrt helt likens. For da kunne vi g som sstre. Charlotte og jeg har alltid vrt som sstre, vi har alltid kranglet og alltid blitt venner igjen.

osstre
Meg, Christopher og Charlotte

Jeg husker gode middager, lange samtaler og gode flelser. Jeg husker den glede du alltid fikk meg til fle.

Jeg savner allerede at du gir meg en klem og sier: "Husk at e kjempeglad i d, Lottemor". Det finnes ikke noe jeg hater mer her i verden enn bli kalt Lottemor, men om du kom tilbake til oss s hadde du kunne ftt sagt det s mange ganger du bare ville.

Grete var den type person man ikke kunne unng like. Hun spredte om seg med glede, og fikk alle rundt seg til fle seg verdsatt. Jeg visste med meg selv at hvis jeg hadde problemer, og virkelig trengte hjelp, s var hun der. Reservemamman min, som alltid har brydd seg om meg.

Jeg skulle egentlig hre etter om jeg fikk komme p besk hos dem forrige uke, men det ble ikke til at jeg gjorde det. Jeg var s sliten... Jeg var s sliten?! Jeg angrer, jeg skulle nske jeg fikk mte henne en siste gang. Nei, faktisk, skulle jeg nske dette aldri hadde skjedd. Jeg sender mange tanker til Charlotte og Christopher, hennes to barn.

grete

Kjre Grete
Jeg er fremdeles i sjokk. Jeg vet ikke hva jeg skal si, hva jeg skal fle eller hvordan jeg skal slutte grte. Jeg har allerede snakket ut i tomme luften til deg mange ganger, og spurt om du har det bra n. Jeg hper du gr videre og fr det bra. Du fortjener all lykke og glede som finnes i hele verden. Du er et nydelig menneske og jeg savner deg. Vi alle savner deg.


Trene vil ikke stoppe...

Link til artikkel p adressa.no

Kjre dagbok

Kjre dagbok, ikke si det til noen.

Igr skjedde det igjen. Jeg ville gjre det, men jeg lot vre.Det gjorde s vondt. Det kjentes ut som om jeg skulle kveles. Jeg mtte bite meg i handbaken for ikke hyle i smerte. Det gjorde s vondt i magen. Alt planter seg der, alltid. Jeg ville bare at smerten skulle forsvinne. Alt ble svart. Midt oppi alt lurte jeg p hvorfor jeg sto og slo hodet mitt inn i skapet. Jeg lurte p hvorfor jeg brukte hrstrikket rundt hndleddet for gjre meg vondt. Det var da jeg inns at tross i alt vil jeg beholde fornuften. Jeg vil ikke gjre noe jeg kommer til angre p, uansett hvor mye det frister.

Nr jeg tenker p hva jeg fler, s blir jeg sint. Skikkelig forbannet p meg selv. Jeg skjnner ikke hvorfor jeg er lei meg. Det finnes ingen logisk rsak til det. Jeg skjemmes. Jeg vil ikke at andre skal vite.

Idag satt jeg og hrte p alt venninna mi snakket om. Jeg forskte le med nr hun lo, jeg forskte smile for vise at alt er bra. Alt er ikke bra. Det er tungt smile. Det er kvalmende tenke p vre med andre. Jeg vil bare vre for meg selv, samtidig vil jeg ikke vre med bare meg selv. Jeg vil at noen skal holde rundt meg og si at alt gr bra, selv om jeg innerst inne tror at ingenting gr bra.

Kjre dagbok... Nr skal jeg kunne smile igjen uten fle meg tvunget?

alene

Det er s feil

Jeg fant nettopp ut at ei som gikk i parallellklassen min p videregende har ddd i ei bilulykke. Jeg vet ikke hva jeg skal si, tror jeg er litt i sjokk. Det skal s lite til fr alt gr galt. Det fles s feil at ei som jeg har snakket med og ledd med, har forlatt verden. Det er feil. Det er urettferdig. Det er...vanskelig innse.

Jeg kjente henne ikke noe godt. Hun var kun en bekjent. Men jeg husker henne, og jeg likte henne. Hun virket som et fantastisk menneske. Jeg sender tanker til alle de som sto henne nr.

Det er s feil.

Linken til artikkelen p adressa.no

Det er p tide rydde i sekken min

Jeg er en sart sjel. Jeg grter over alt og ingenting. Jeg er en mester til stikke hodet under og bli dratt lenger ned.

Det kommer ikke som et sjokk at jeg sitter her med rdkantede yne og rennende nese. Jeg har grtt meg gjennom de siste femti sidene av boka jeg leser. Om jeg grter fordi det er trist eller fordi det treffer meg p steder som for tiden er mme, vet jeg ikke. Det spiller ingen rolle. Jeg har ftt tmtmeg litt.

PhotobucketIdas dans er en mors fortelling om sin kreftsyke datters siste tid av livet. Hun forteller om hvordan familien deres levde hver dag i nuet, fylt med kjrlighet, rlighet og penhet. Hun forteller at hun har oppdaget at det er sunt utforske den dype brnnen man har av innestengte flelser iblant, for fungere. Vi alle brer p en slags bagasje, som vi forsker fortrenge. Av og til er det sunt og se hva vi har i sekken, og slippe det ut.

For min del er jeg elendig p rydde i sekken min. Jeg er veldig flink til se etter hva jeg har i sekken, for s putte det p plass. Jeg tuller meg inn i min egen tristhet og selvmedlidenhet. Ikke aner jeg hvorfor jeg skal synes synd p meg selv engang. Jeg er en evig pessimist og jeg er lei av det.

Jeg vil rydde i sekken min, kaste ut gamle og ubetydelige ting. Kun p den mten kan jeg f plass til nye ting, og jeg vet at snart kommer halvparten av den sekken til vre full av mormor. Jeg har flere valg n. Jeg kan legge meg ned og grte til jeg spyr, eller jeg kan fokusere p det som fremdeles er. Det ta sorgene p forskudd er ikke bra, sppas har jeg forsttt.

En psykolog kunne ha hjulpet meg gjennom det meste, og jeg tror jeg skal oppske en ut p nyret. Jeg har det ikke bra, og det at mormor lurer bak i hodet mitt gjr ingenting bedre. Jeg gr rundt og er trist mesteparten av tiden, og jeg aner ikke hvorfor. Det finnes ikke en eneste logisk grunn til det, og jeg br ikke analysere alt heller. Dagligdagse gjreml frister ikke, og jeg blir sliten av forholde meg tilmange mennesker p engang. Det letteste for meg, og det jeg har mest lyst til, er forholde meg til en person ad gangen. P den mten blir jeg,uten tenke p det,mer positiv og jeg fr ikke lyst til gjemme meg bort.

Det er p tide at jeg stikker opp hodet mitt fra hullet mitt, at jeg rydder i sekken min og at jeg ser mer positivt p alt. Men hvor skal jeg starte?

Stenger du ofte inn flelser?
Fr du ut flelser ved lese bker eller se filmer som rrer deg?

"Jeg har lest mange personlige beretninger om sykdom, sjelesmerte og dd. Dette er den vakreste av dem alle." Jon Magnus, forfatter av Karlsvogna

Jeg anbefaler denne boka.

My body is a movie, and your penis is the star

" S.. hvor stor varhan? "
" Han var... middels "
" ...og hva sa du til han? "
" Hva mener du? "
" Hva er det vi alltid sier til en gutt, uansett hva? "
" Oh...my...god! Kuken din er s...stor! "
" Good girl! "

En passe drlig oversettelse og qouting fra min side, fra en passe bra film.

Har dere tenkt over at det er ting man kan si, og ikke si, til en gutt? Det har jeg, for jeg har erfart det. N skal jeg dele to historier med dere, som jeg fremdeles tenker tilbake p og ler av:

1. Det var sommeren for to r siden, jeg var p fest, veldig berusetog halvveis blekket. Plutselig vkner jeg av at en fyr stapper handa mi nedi buksa si. Det i seg selv er jo upassende. Det verste var at jeg ikke kunne kjenne noe nedi der, bortsett fra hr. Her snakker vi rene regnskogen. Et sted inni jungelen fant jeg s vidt hans lille tiger. Den var s liten og hele situasjonen var s crazy, at jeg sprutet ut i latter. Det endte med at han kastet meg ut, bokstavelig talt. Jeg tryna ut dra og vknet opp dagen etter med en 30 ring i senga mi, men det er en annen historie.

2. Jeg var sammen med en fyr med en usedvanlig liten kuk, men til hans forsvar s kunne han bruke den. Han mtte bare stille meg sprsmlet jeg fryktet: "Synes du jeg har liten kuk?" Jeg ble tatt p senga, og stammet fram noe snt som at neeeida, den er kjempebra. Mine erfaringer er at de med stor kuk ikke kan bruke den, og de med liten kuk er en mester i senga. S la jeg til at han var jo fantastisk i senga. BOMMERT! I tillegg presterte jeg si at den var kjempest da. Han stilte meg aldri det sprsmlet igjen. Merkelig nok.

Som dere sikkert skjnner har jeg lrt leksa mi, og har skjnt hva jeg ikke skal si. Tror jeg da. Jeg reagerer s merkelig under press, og sier de rareste ting. Den beste mten unng og svare p et slikt sprsml er kaste seg over han, og f han til glemme alt annet enn deg. (Her merket jeg at det ble litt tull med og/)

Nr jeg tenker meg om n, s sporet dette innlegget litt av. Det jeg hovedsaklig skulle fram til er at The penissong har brent seg fast p hjernen min. Takk til The Sweetest thing.



Jenter: Har dubsja p draget og sagt til en gutt at han er liten?
Gutter: Tar du deg nr av det hvis ei jente ppeker kuken din i negativ retning (hvis det er noe ppekte though)?


Da sier jeg som jentene i filmen: My body is a movie, and your penis is the star.

Forresten: Jeg gjorde ingenting med den tredveringen. Han var ekkel.
Blogges!

Pupper

Har dere lagt merke til at puppene deres er s utrolig mye finere nr dere ligger? N snakker jeg om dere jenter alts. Jeg tok sol idag og tok meg selv i tenke hvor fine puppene mine plutselig var. Ikke at jeg ser s mye p puppene mine alts. Iallefall ikke nr jeg blir blendet av UV-strler.

Det er veldig stor forskjell p puppenefra nr man str og nr man ligger. Nr man ligger blir de rundere og ikke s hengete. Nr man str, s tar tyngdekraften kontrollen og drar dem til seg. Akkurat dette fikk jeg se et godt eksempel av sist gang jeg var p 3T.

N er det snakk om en utrolig muskuls, sexy dame p sikkert 35 r. Jeg vet ikke hvem hun er, jeg vet bare at hun har en bakende verdt nevne. Puppene derimot gjorde meg fascinert. Veldig fascinert. Hun l der naken i badstua da jeg kom inn. Hun hadde store, runde pupper. Jeg vil tro hun har fikset litt p dem.

Se for deg dette:
lady

Dette synet kunne gitt meg litt av en fantasi de neste ukene, men typisk nok reiste hun seg og fantasien ble blst bort. Puppene ble som to appelsiner, hengende i en "tynn hudtrd". Se for deg at du har en appelsin i en liten plast pose. Nr du holder den er den tynn verst, avlang nedover og nederst har du appelsinen hengende.

hengpupppupper
Er det slik at formen p puppene blir den samme nr man tar silikon? Er det ikke mulig unng hengepupper? Jeg skulle virkelig nsket at puppene mine var runde, faste og ikke fullt s tatt av tyngdekraften. Hvis det ikke er noen vits i ta plastisk kirurgi, hvorfor nsker jeg det da?

Tilbake til det jeg startet innlegget med. Der l jeg da i solariumet, og beundret puppene mine. Kanskje de ikke er s ille likevel? Dessuten har jeg jo en piercing til pynt.

Dere jenter:
- Hvilken form har puppene dine?
- Er du fornyd med de puppene du har?
- Har du noen gang nsket ta plastisk kirurgi?

Dere gutter:
- Hvilken form p pupper liker du best?
- Store eller sm pupper?
- Synes du naturlige pupper, eller pupper som er blitt fikset p er best?



RSS 0.91