Fat, single and ready to mingle

I høst snakket jeg med Oda om det å være singel, og det å finne seg en fyr. Hun klaget på at det var vanskelig og skummelt. Jeg fnyste av henne og sa at den gangen jeg var singel hadde jeg intet problem med det! Hå! Jeg var så sikker på meg selv den gangen og hadde aldri noe problem med å flørte. Det er jo bare å kaste seg ut i det, man har jo ikke noe å tape, sa jeg til henne. Så lite jeg visste da. Jeg hadde grodd meg fast i rollen som kjæreste, og klarte ikke lengere å sette meg selv inn i den skremmende situasjonen det faktisk er å måtte møte noen. Flørte med noen. Sjekke opp noen. Hva som helst med noen.

For to dager siden satt jeg på mormors med noen venninner, og vi diskuterte dette temaet. Det var kun en av de fem jentene rundt det bordet som sa at sjekking ikke er noe problem. Sjekking er ikke vanskelig. Det er jo bare å møte en fyr og så dra på date. Det er ikke noe skummelt i det hele tatt. Hun kunne ikke helt skjønne hva problemet var. Lite vet hun om dette. Hun har hatt kjæreste og samboer i sikkert seks år snart. 

Etter jeg ble singel har jeg tenkt litt på å kaste meg selv ut på markedet igjen. Det er skummelt altså. Jeg har mistet evnen til å flørte. Jeg har vært i forhold så lenge at jeg har blitt utrent. Samtidig har jeg et skilt i panna som sier utilgjengelig. Det er det skiltet alle jenter med kjæreste har, og er egentlig mer en kroppsholdning og utstråling enn et skilt. Gutter blir ikke akkurat oppmuntret til å sjekke en opp når en unngår blikkontakt og ser uinteressert ut. Derfor jobber jeg for tiden med å bygge opp egen selvtillit samt å fjerne denne holdningen, og i går klarte jeg det. Jeg fant en fyr på byen og sjekket han opp. Helt av meg selv. Dere kan tro jeg er stolt av meg selv.

Kanskje jeg ikke har mistet evnen. Kanskje jeg bare har gjemt den langt bak i hodet og må lete den fram igjen. Tørke litt støv av glemte talenter. Kanskje jeg bare skal begynne å kaste meg selv ut i det hele tiden, bare for å finpusse litt. Det er til syvende og sist faktisk så enkelt som jeg sa til Oda for flere måneder siden. Det er bare å kaste seg ut i det. Man har ikke noe å tape. Man må bare innse det selv og gjøre noe med det.

Lotte, kaster seg ut i det med hodet først


Jente søker sjelevenn

Mot alle odds ble vi tidlig ferdige med arbeidsoppgavene våre på jobb i dag. Dette innebar noen rolige timer, og det er i slike rolige timer Hjemmet kommer godt med. Nå snakker jeg ikke om hjem hjemmet, men ukebladet Hjemmet. Det er et ukeblad lest av den eldre garde, og består for det meste av oppskrifter på sunn mat, diverse desserter og strikking. Jeg satt og bladde i det uten egentlig å ense hva jeg så på. 

Med ett stoppet jeg opp på en side. Jeg klarte ikke bla videre, jeg bare måtte lese alt som sto der. Jeg var kommet fram til siden med kontaktannonser. Det stakk i hjertet mitt da jeg leste om alle de litt overvektige, eldre og hyggelige damene som søkte hyggelige mannfolk å dele livet med. Jeg følte et ubehag da jeg leste alle annonsene fra 60 år gamle mannfolk på jakt etter en sjelevenn. Ikke fordi det er så grusomt å sende inn en kontaktannonse, men jeg blir litt trist når jeg tenker på at man kan på et tidspunkt i livet ende opp med å måtte gjøre det. Bare fordi man ikke finner noen på noen annen måte. Skjønt, min generasjon har jo internett. For meg føles det helt uvirkelig å skulle sende inn et svar på en kontaktannonse. Helt uaktuelt.

Nesten nederst på siden sto kontaktannonsen fra ham. Jeg ble så satt ut. Måtte lese den om og om igjen. Mann, 35 år, søker en brevvenn med utsikt for et lengere vennskap. Da jeg først leste dette syntes jeg det var litt merkelig at en mann på 35 år skulle sende inn en kontaktannonse til et ukeblad. Jeg mener, han har da vel hørt om internett? Svaret fikk jeg da jeg leste videre. Denne mannen sitter i fengsel. Han vil ha en brevvenn.

Og da tok jeg meg selv i det. Jeg satt der og stirret ned på bladet, og vurderte faktisk å sende et svar til han. En stor del av meg ønsket det, virkelig. Det fristet så mye. Jeg kan på ingen måte forklare hvorfor jeg følte det slik. Det eneste jeg kan si er at jeg formelig kastet bladet vekk fra meg selv, som om jeg hadde brent meg på det.

Nå sitter jeg her, alene og ensom i sengen, og tar meg selv i det nok en gang. Jeg klarer ikke slutte å tenke på denne mannen. Hvorfor sitter han i fengsel? Er han morsom? Hva heter han? Hva gjør han til daglig når han ikke sitter i fengsel? Kanskje han er pengeinnkrever for en skummel motorsykkelgjeng. Kanskje han er narkovrak. Kanskje han er splitter pine gærn. Hva vet jeg? Jeg kommer nok aldri til å finne det ut heller.

Og det er like greit, spør du meg. 

Lotte, litt i overkant ensom for tiden 


Det jeg trenger

Akkurat her. Akkurat nå.

Dagen har vært dritt. Tidligere når jeg har vært først åtte timer på skolen, for deretter åtte timer på jobb, og har vært dausliten, så har jeg kunnet dra hjem. Med hjem mener jeg ikke stedet jeg bor. Eller bodde. Men hjemme til en armkrok som ga meg kjærlighet, trygghet og omsorg. En armkrok som fikk meg til å le. Føle lykke.

I en lang periode var denne armkroken J. Det er naturlig, da han faktisk var kjæresten min. Etter J tok Oda på en måte over den jobben. Og hun utførte den ekstremt bra. Så mye glede og varme man kan finne hos Oda. Det var så godt å komme hjem og krype inntil henne der hun lå i senga og spilte pokemon. Eller så på serier. For det er seriøst stort sett alt Oda gjør om dagene når hun er hjemme.

Akkurat her. Akkurat nå. Så savner jeg Oda alt for mye. Det er trolig fordi jeg er helt utmattet. Jeg har ikke slappet av på tolv timer, og nå la jeg meg i sengen. Jeg forsøker å slappe av, men det gjør vondt. Inni meg. Det jeg trenger mest akkurat nå er faktisk en klem. Samt at noen sier at alt kommer til å bli bra. Innen i morgen er jeg trolig i bedre humør, og jeg kan føle lykke igjen.

Det er bare det at jeg ikke føler så mye lykke for tiden. Jeg forsøker bare å gripe tak i hvert eneste lille øyeblikk med glede, og med dem forsøker jeg å skape en liten ball med lykke.

En klem.

 


Lotte, ensom trist og skikkelig jentete

 


Aldri mer

En jente ligger alene i sengen sin. Man kan nesten ikke se henne, hun har gjemt seg godt under alle lagene med puter og dyner og tepper. Rundt sengen ligger gårdagens klær strødd og nattbordet er fullt av vannflasker. Inn gjennom sprekken mellom gardinene forsøker noen stakkarslige solstråler å skinne. De gir rommet en blålig og lys farge, og man kan se støvet som svever i lyset. Det er helt stille. Ingenting av dette legger jenta merke til. Hun vil ikke åpne øynene.

Hvis hun åpner øynene vil dagen begynne. Hun kommer til å måtte kjenne på kvalmen og hodepinen. Gårdagens hendelser blir tatt fram i lyset. Hun vil ikke huske. Hun vil ikke føle. Hun er helt alene og ingen kan gjøre noe for å ta bort all smerten hun har gjemt inne i seg.

Det starter som en vond og varm klump nede i magen. Den vokser. Trekker seg dypere inn i magen. Hun trekker pusten dypt og hurtig. Dette har hun vært gjennom før, hun kjenner denne følelsen inn og ut. Et ul slipper ut av munnen hennes. Et sårt ul, som høres mer dyrisk ut enn menneskelig. Ut med ulet kommer tårene. De strømmer nedover kinnene hennes og hun slipper ut flere ul. Hun krøller seg sammen til en ball, graver ansiktet ned i puten og forsøker å kvele alle følelser.

Hun må fokusere. Dette har hun vært gjennom før. Hun har alle redskapene for å takle dette. Er det noe flere år med psykolog har lært henne, så er det hvordan man takler slike situasjoner. Hun må trekke fram alt som er positivt. Alle gode minner. Alle gode følelser. Hun hyler ned i puten nå. Det nytter ikke tenke på alle de gode minner for det er det de er. Bare minner. Aldri mer skal hun få oppleve dem igjen. Aldri mer.

En stemme kjefter på henne. Skjerp deg! Ingen har dødd, du er ikke alene for alltid og alt kommer til å ordne seg! Hun reiser seg sakte opp og ser ut i rommet. Ser støvet som svever i lyset. Innser at dette er en ny dag. Det er ingen bra dag. Antakeligvis kommer hun ikke til å ha noen bra dager på en stund. Men det kommer til å være deler av disse dagene som er bra. Hun kommer til å oppleve fine øyeblikk. Selv et liv uten Oda her er et liv. Dessuten blir alle følelser blåst opp til å bli ti ganger verre nå. Det kalles fylleangst og bakrus og gud-veit-hva. Det pleier å bli sånn når man har hatt en heftig todagers, og etter man har hatt tre eksamener på en uke, og etter at man har vært syk. Tatt i betraktning har dette faktisk vært en grusom uke.

Hun reiser seg og klatrer ut av sengen. Åpner gardinene og ser ut over Trondheim som blir badet i sollys. Hun kommer til å få det bra. Så snart fyllesyken forlater kroppen. Heretter skal hun ikke kjøre todagers hver helg. Hun skal trene oftere. Hun skal spise oftere. Hun skal ta vare på seg selv. Heretter kan det bare gå en vei - oppover.



Kose?

Jeg er egentlig ikke noe spesielt kosete av meg. For all del, det kan være veldig koselig å ligge nær et annet menneske. Kanskje kose litt. Men jeg har mine grenser. Det er begrenset hvor lenge jeg orker å kose før jeg føler et ubehag. Dette er ikke fordi jeg synes kosing er ekkelt, men heller det faktum at jeg liker å ha intimsonen min for meg selv. Av den grunnen er det også få folk jeg faktisk vil kose med. Slik har jeg alltid vært, helt siden jeg var lita.

Hvorfor er det da slik at jeg helt plutselig i dag føler et ekstremt behov for kos? Jeg trenger det så enormt mye. Jeg trenger at noen ligger bak meg, holder rundt meg, stryker meg på ryggen og kysser meg i nakken. Jeg trenger at den personen forteller meg hvor bra alt skal gå, at jeg ser smashing ut selv om jeg er syk og at de tre eksamene framover ikke er noe å stresse over. Jeg trenger at personen forteller meg at alt kommer til å ordne seg. Og at jeg får tillatelse til å lukke igjen øynene og bare nyte.

Det er typisk at når jeg trenger kosing mest er jeg singel, syk, ekkel og jævlig. Ikke engang jeg ville koset med meg selv nå. Er det lov å skrive slikt på bloggen uten at det tolkes feil?

Jeg føler meg så snytt av Disney og verden. Da Tornerose sovnet kom det faktisk en prins i skinnende rustning for å redde henne. Han kuttet seg gjennom uendelig mye tornekratt og drepte en drage. Bare for hennes skyld. Snehvit trengte bare å late som om hun døde hun, så kom det en kjekk prins ridende og kysset henne. For å ikke snakke om Askepott! Hun var skitten, hun. Bare tenk på hvor ekkelt hun måtte ha luktet. Og så kom det en prins der også! Så hvorfor kan det ikke komme en kjekk prins nå? Jeg lukter vondt, og skal snart til å sovne. Vet dere, jeg tror faktisk jeg skal late som at jeg dør litt også jeg. Bare for å øke oddsene for at det kommer en prins rennende inn døra her. Selv om jeg vet at det ikke skjer. Slikt skjer aldri. Dumme Disney som har gitt meg vrangforestillinger om livet.

Men hvis det mot alle odds skulle skje, så trenger det ikke å være en ekte prins. Jeg tror jeg hadde følt meg litt ille til mote om det stormet inn en kongelig her. På rommet mitt liksom. Snakk om service fra de kongelige! Nei, jeg hadde faktisk vært fornøyd med en mann jeg. Akkurat nå hadde jeg faktisk vært fornøyd med et kvinnfolk også. Jeg vil bare at noen skal trøste meg, kose med meg og få meg til å føle meg bedre. Nå.


Nitten bjeller

Mobilen min er en smart liten jævel. Den retter opp i alt jeg skriver, slik at jeg skriver det den vil. Bortskjemte møkkatelefon. Her om natten lå jeg i senga og skrev meldinger til Oda. Det er slik vi jenter gjør når vi ligger på hvert vårt rom, maks ti meter unna hverandre. Langt å gå for å snakke, liksom.

- Han får liksom ikke noe bjelle til å ringe.. skrev jeg.
- Aaae. Kjipt! Likte at den bjella rang, svarte Oda.
- Haha, jeg også, men...nei. Og til din informasjon tror jeg ikke *her velger jeg å sensurere vekk et navn* får nitten bjeller til å ringe heller. Hahah ikke en engang, og iallefall ikke nitten!
- Mann fikk nitten bjeller til å ringe. Sensasjon.

Da jeg skrev disse meldingene mente jeg egentlig at han ikke fikk noen bjeller til å ringe. Mobilen min fant ut at noen ikke var et dekkende nok ord, og rettet det opp til å bli nitten. I dag har Oda og jeg diskutert bjeller, og forsøkt å finne en mening i det mobilen rettet opp. Kanskje den ikke er så dum?

Det finnes mange ulike bjeller, og det finnes mange ulike grunner til at de ringer. Ta for eksempel når du møter en fyr på en fest. Han ser fin ut. Ring ring! Han smiler til deg og har et nydelig smil. Ring ring. Han er høy. Ringa ding ding! Han har fint skjegg, men ikke bart. Ring ring ring! Han snakker til deg og du innser at han er både smart og morsom. Ring ring ring ring, to bjeller i samme slengen! Han flørter med deg. Ring ring! Han kysser deg. Oooh ring a ding ding ding!

Det er som sagt mange bjeller som ringer, så spørsmålet er hvor mange bjeller skal til? Hvor mange bjeller må til før en skal hoppe til sengs med en fyr? Oda og jeg diskuterte hvor lavt vi var villige til å gå, og kom fram til at åtte bjeller kan være nok. Vi konkluderte oss også fram til at disse såkalte bjellene kun gjelder fram til det punktet man har hoppet til sengs med fyren. Hvis ikke vil man jo etterhvert møte på bjella i toppen av kirketårnet. Den helt enorme bjella som ringer så høyt at en må ha på seg hørselsvern. Følelsesbjella. Den overstyrer alle de andre små bjellene, og gjør at en ikke hører noen andre toner.

Det er her en annen hypotese kommer inn. Sett at man har tolv bjeller som ringer, uler og dinger inni hodet. Man kjenner at denne fyren han er... Ja, dere skjønner tegninga. Man blir med han hjem, og møter på kirketårnklokkas store motpart. Nå mener jeg den helt enorme hånda som holder rundt bjella og stopper ringingen. Skuffelsen når man innser at her er det ikke noe å hente. Hånden holder rundt bjella i all framtid, og hver gang man tenker på fyren hører man bare stillhet. Ingen bjellelyd.

Det er derfor vi mener at disse bjellene kun gjelder fram til det punktet der man gjør det. Enten er det bra eller så er det dårlig. Er det bra vil andre typer bjeller ringe. Med en annen toneart. Og da gjelder helt andre regler, som jeg ikke engang gidder å tenke på. Hvem bryr seg?

Egentlig er det ganske fint å tenke på bjeller og den følelsen en får når de ringer. Alt i alt kan det hende mobilen min ikke er så dum. Kanskje det faktisk må nitten bjeller til før man kan være sikker på at fyren er noe å satse på. Kanskje disse nitten flotte bjellene er nok til at de teite bjellene med negativ toneart ikke blir hørt?

Ringa ding ding!


Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred


Jeg har mange tanker og følelser omkring det grusomme som har skjedd de siste dagene. Nyhetene har stått på stort sett hele tiden, jeg har grått for alle ofrene og de pårørende og jeg har tenkt mye. Jeg velger å ikke si stort om saken på bloggen min, men jeg har lagt ved en sang jeg ikke hadde sett for meg kom til å bli så aktuell igjen.

Det skal være en minnesmarkering og et fakkeltog på torget i Trondheim i kveld, klokken seks. Dessverre får ikke jeg deltatt på dette, da jeg må på jobb. I stedet kommer jeg til å tenne nok et lys i kveld når jeg kommer hjem.

Jeg sender mange varme tanker til ofrene og de pårørende, og kondolerer.


Jeg heter Lotte

I slutten av september blir jeg 22 år gammel, og jeg begynner allerede å bli så gammel at jeg glemmer ting. For eksempel glemte jeg hvor gammel jeg blir da jeg skrev dette, så jeg måtte regne på det.

Jeg er elendig i matte og strøk på matteeksamen. Jeg måtte også regne ut hvor gammel jeg var i sted ved hjelp av kalkulator.


På videregående gikk jeg omsorgsfag og deretter allmennfalig utdanning. Året etter tok jeg kjemi og matte som privatist. Jeg ville studere bioingeniør, men klarte ikke å bestemme meg og valgte tegnspråk. Da jeg innså at jeg suger i tegnspråk valgte jeg å studere bioingeniør i stedet. Min ubesluttsomhet fikk meg til å kaste bort et helt år på noe jeg ikke mestret, og alt jeg sitter igjen med er litt kunnskap om døves historie, samt at jeg kan kommunisere på et flaut lavt nivå.

Jeg er faktisk så ubesluttsom at min mor nektet allerede for flere år siden å bli med meg på shopping. Folk flest river av seg håret når jeg skal bestemme meg for hva jeg skal bestille av mat eller kjøpe på butikken. Å dra på shopping med meg er nok rene marerittet.


Da er det jammen bra at jeg hater shopping! Jeg drar ikke på shopping med mindre jeg virkelig må, og da finner jeg alltid ut på forhånd hva jeg skal ha. Det å stå foran et grusomt prøveromsspeil og prøve på meg plagg etter plagg gir meg mareritt. Uansett hva jeg prøver på meg, så ser det grusomt ut på meg. Det er sikkert speilene.

Hver gang jeg er til frisøren føler jeg meg alltid grusom etterpå. Ikke pågrunn av håret, men fordi speilene der virkelig får fram alle skavankene mine.

Jeg er overvektig og er kanskje ikke spesielt pen, men likevel skjønner jeg meg ikke på venninnene mine som klager over utseendet sitt. Jeg har nesten aldri klaget over mitt, og er ikke misfornøyd. Man er som man er, og blir ikke lykkelig av å peke ut deler ved kroppen sin man hater.

Noe jeg hater derimot, er at jeg så lett blir irritert. Det finnes så mange irritasjonsmomenter der ute, og på dårlige dager irriterer jeg meg over nesten alt. Måten enkelte slafser når de spiser, hundebæsjen som hundeeieren ikke har plukket opp, bussen som er stappfull og forsinket, idiotiske folk som er så dumme at man skulle tro de ikke har utviklet seg videre fra neandertalerne og den teite serien "Alle elsker Raymond" og så videre. Listen er lang over ting som irriterer meg, og den blir lengere når jeg ikke har spist.

Hvis jeg ikke har fått i meg mat på noen timer blir jeg umulig å være i nærheten av. Jeg blir psykisk ustabil og kan le det ene øyeblikket, få et raserianfall det neste, for så å ligge i fosterstilling mens jeg gråter til jeg ser ut som en oppsvulmet gris. Jeg blir Lottzilla.


Jeg har slitt med av-og-på depresjoner siden tiende klasse, og har til tider vært såppas langt nede at jeg ikke har orket noe mer. Jeg har skadet meg selv og hatet alt ved meg selv. Jeg har hatt mine dager der jeg har ligget i fosterstilling og grått så mye fordi det gjorde vondt. Jeg hadde så vondt inni meg selv, at smerten forplantet seg i resten av kroppen.

Jeg har gått til en fantastisk psykolog, som lærte meg å endre tankemønsteret mitt. Kjæresten min har også lært meg måter å tenke mer positivt på og han har lært meg å sette pris på livet. Jeg har ikke vært deprimert på over ett år og kan understreke at jeg virkelig har lært meg å tenke i et annet og bedre mønster. Da jeg strøk på eksamen til jul ble jeg ikke deprimert, jeg ble derimot litt skuffet og valgte heller å tenke framover. Hadde det vært for to år siden, hadde jeg ligget i fosterstilling.


Jeg foretrekker å sove i fosterstilling, gjerne med en pute mellom beina og med en pute jeg holder rundt. Jeg foretrekker å sove lenge, lenge. Jeg er et B-menneske og er våken til langt på natt og sover til helst langt på dag. Jeg elsker pepsi max. Jeg er avhengig av snus, og er sikker på at jeg en dag mister tennene. På fritiden foretrekker jeg å lese bøker, sitte med pc'n min, se på tv og serier eller å være med venner.

Jeg er alt for dårlig på å vise de jeg bryr meg om hvor mye de betyr for meg. Til tider føler jeg meg egoistisk som ikke gir mer av meg selv enn det jeg gjør. Likevel vil jeg påstå at jeg er villig til å ofre masse for de jeg virkelig bryr meg om, til tross for at jeg kanskje ikke forteller de hver dag at jeg er glad i dem.


Jeg.... gidder ikke mer nå. Herregud, poenget mitt er at jeg er lykkelig og er glad for at jeg er den jeg er, både på godt og ondt. Tross min bagasje, tross mine skavanker og negative sider. Det finnes alt for mange der ute, som ikke har det godt, men som likevel har alle forutsetninger for å få det bra. Enkelte er som meg, og trenger litt hjelp for å finne lykken. Men til slutt er det kun en person som kan gjøre en lykkelig, og det er at en selv velger å bli lykkelig.


Jeg heter Lotte, og etter flere år med depresjoner og annet dritt, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg er lykkelig.


Forbanna drittdag

Hodet eksploderer, samvittigheta kveler meg, jeg kjeder meg og vil dra ut. Eneste problemet er at jeg egentlig ikke vil dra ut. Jeg orker ikke. Jeg orker ingenting. Jeg burde lese til eksamen, men istedet føler jeg for å drepe meg selv med kjemiboka. Jeg gidder ikke mer.

DRA TIL HELVETE! Åååh, jeg er så sint. Jeg er så lei meg. Jeg er så lei av alt og alle. Men mest av alt er jeg lei av meg selv. DRA TIL HELVETE!

Æ'm så frikkin' pissd.

Jeg drepte forresten ei flue med fjernkontrollen i sted. Verken flua eller fjernkontrollen overlevde. Forbanna flue som irriterer meg akkurat i dag. Hvor hjernedød går det an å bli?


Bakrusens ansikt

I det siste har jeg lagt merke til noe. Noe litt skremmende. Trist. Irriterende. Og ikke minst unødvendig. Er det ikke nok at bakrusen gir meg kroppslige plager og til tider kraftig fylleangst? Nå skal den plutselig slå meg ned også?

Den siste tiden har et mønster tredt tydelig fram i lyset på dager jeg er i bakrus. Nå drikker ikke akkurat jeg så ofte, så mønsteret har vært vanskelig å legge merke til. Følelsene slår ned i meg som lyn fra klar himmel. De kutter alt strøm rundt meg, slik at alt blir mørkt. Jeg blir rett og slett deprimert.

Jeg snakker ikke om vanlig "være-nedfor" nå, for jeg kjenner lett forskjell på å være nedfor og på å være lengst nede i brønnen. Den eneste forskjellen på "bakrus-depresjonen" min og den vanlige depresjonen jeg har slitt med, er at en vanlig depresjon sniker seg innpå en. Som en katt i mørket. Derfor blir det kanskje feil å kalle "bakrus-depresjonen" for en depresjon, for det er jo strengt tatt ikke det. Det er bare det at følelsene er så mye mer kraftige enn å være nedfor.

Alt blir mørkt. Ingenting gjør meg glad. Jeg orker ikke gjøre noen ting, ikke engang tenke. Jeg føler for å gråte konstant. Alle de mørke tankene jeg har låst ned i en skuff i hodet mitt, hopper fram som et troll i en eske. Det verste er at siden de kommer så plutselig, rekker jeg ikke å få opp forsvaret mitt. En vanlig depresjon sniker seg innpå, slik at jeg om mulig kan gjemme meg bak festningen min. De følelsene som stormer fortet mitt på en bakrusdag er skumle. De angriper innenfra. De river ned muren jeg har rundt meg konstant - innenfra. Forbanna jævler.

Det kan da umulig være normalt dette? Jeg har lest om at folk endrer humør når de er i bakrus, men herregud - det må da være måte på! Det verste er at følelsene sitter igjen i flere dager etterpå. Akkurat nå har jeg det halvveis bra. Jeg føler meg litt apatisk, litt trist og jeg klarer ikke helt å se det flotte i alt rundt meg (og det er sommervær der ute!).

Det finnes bare en enkel løsning på dette. Jeg må slutte å drikke. Eller iallefall holde meg til å feste en-to ganger i måneden. Slik det har vært de siste månedene. Smart. Jeg undrer på hvorfor jeg har det slik.


- Blir du ekstremt nedfor når du er i bakrus? Ikke bare litt nedfor, men skikkelig - skikkelig - nedfor?

Jeg har gått denne stien før

Nå har det skjedd. Det jeg har fryktet helt siden jeg ble syk. Jeg merket det på kroppen at depresjonen listet seg inn mot meg, klar til å overmanne meg på et ubevoktet øyeblikk.

Denne uka har jeg brukt mer energi på å holde depresjonen på avstand, enn jeg har spart energi til å bli frisk. Når det eneste man gjør er å sitte inne, syk og jævlig, skal det mye energi til for å ikke bukke under i negative følelser og tanker. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for å holde alt på avstand. Jeg har lest bok, jeg har sett serier, jeg har sett på tv, jeg har til og med utsatt Charlotte for smitte ved å tvinge henne til å se filmer med meg (stakkar jente!). Likevel kommer man til et punkt der å kun sitte inne blir kjedelig. Man lengter ut.

Jeg har gått glipp av anledninger til å kose meg med vennene mine. Jeg har gått glipp av å være sosial. Det har gjort meg isolert.

Når jeg blir isolert skjer det noe med psyken min. Humøret synker, uten at jeg nødvendigvis legger merke til det før det er for sent. Jeg mister lysten til å gjøre noe. Jeg mister lysten til å smile og le. Jeg mister lysten på mat. Og går det langt nok mister jeg også lysten til å puste.

Jeg har gått på en smell nå. Jeg er så langt nede at jeg ikke bryr meg om at jeg ikke får til puste skikkelig lengere. Jeg ønsker nesten at jeg var enda sykere, slik at jeg ikke fikk puste i det hele tatt. Og det er sykt. Jeg er helt sinnsyk. Når jeg er så langt nede, som jeg er nå, klarer jeg ikke kjempe meg opp helt alene. Men den ene personen som kunne hjulpet meg, ville ikke hjelpe meg. Han forlot meg når jeg sa at jeg virkelig trengte han. Jeg er alene. Jeg innser det.

Han skal slippe å stresse med meg. Jeg pakket sammen alt jeg hadde av ting der borte, og ruslet hjemover til mamma. Her blir jeg, fram til jeg ikke lengere gråter. Jeg skal kjempe meg opp selv. Om jeg så skal ligge og gråte i flere dager. Om jeg så skal vri meg i magesmerter fordi det gjør så vondt psykisk. Om jeg så skal hyle alt jeg har. Om jeg så skal se Moulin Rouge, Titanic og andre jentefilmer til det gror hjerter ut ørene på meg. Jeg kommer til å klare meg. Jeg vet det, for jeg har opplevd dette mange ganger tidligere. Jeg vet hvordan de mørke tankene er. Jeg vet hvordan de lurer meg til å tro at jeg ikke er verdt noe, hvordan de lurer meg til å tro at det er så mye enklere å dø, hvordan de lurer meg til å tro at alt blir bedre med fysisk smerte.

Jeg har gått denne stien før. Jeg lar meg ikke lure av sidestier, som er skiltet som snarveier. Jeg skal følge stien rett fram, samme hva jeg støter på. Og jeg skal bli fin igjen. Uten hjelp.

Selv om det hadde vært en trøst å ha noen og holde i handa på veien..

1 år har gått siden du ble revet fra oss

Kjære Grete, i natt er det ett år siden du forlot oss så brutalt.

I dag er jeg fyllt av en tom og trist følelse. Alt av minner og følelser har dukket opp igjen, og det kjennes ut som om det nettopp har skjedd. Det har gått et helt år, og likevel føles det som om det var i går. Jeg savner deg enormt mye.

Jeg er ikke lenger sint for at du forlot oss. Bare trist. Jeg tenker på deg hver dag, Grete. Blir minnet på smilet ditt, latteren din og stemmen din. Måten du ga verdens beste klem på, måten du fikk alle rundt deg til å føle seg spesiell og verdifull, og for å ikke snakke om all den gode maten du tryllet fram.

Jeg savner deg.


Vakre Grete..


Jeg kommer trolig ikke til å blogge noe mer i helga. Det er ikke stort mer å si.



Noen vil ikke at hun skal være lykkelig

Hun ligger der. Rommet er mørkt. Senga er varm. Tårene er varme. Likevel føler hun verken varme eller kulde. Alt er bare tomt, trist og mørkt. Tankene snurrer, rommet snurrer, hun gråter stille for seg selv. Alt bygger seg opp. Tankene kommer mot henne som en storm, og den stille gråten går over til stille hulking. Hun forsøker å holde igjen, men det blir bare verre. Alle følelsene strømmer mot henne, setter seg fast i magen. Det gjør vondt i magen. Hun krøller seg sammen i fosterstilling og holder seg hardt for magen. Hun vil ikke dette lengere. Hun klarer det ikke. Det er ingenting som er verdt denne smerten hun føler. Det er ingen i verden som kan redde henne.

Åh, kunne bare noen komme og redde henne fra seg selv! Hun håper, ønsker og ber for at noen skal komme og holde rundt henne. Fortelle henne at alt skal gå bra. Hun vet ingenting kommer til å gå bra. Hver gang hun føler et snev av lykke kommer denne grusomme smerten. Det virker som om noen ikke vil hun skal være lykkelig. Hun hater seg selv. Hun vil ikke leve. Det gjør for vondt. Au, magen. Nå spiser det henne opp. Hun vil finne en utvei. En vei for å løsne smerten, få tårene til å stoppe. Sikkerhetsnålen ligger like ved. Bare litt stikking, hun vet alt vil bli bedre etter det.

En stemme sier at det ikke blir bedre ved å gjøre det. Ingenting blir bedre ved å gjøre seg selv vondere. Man sitter kun igjen med sår og skam. Smerten vil ikke gå bort. Det kjennes ut som om middagen skal komme opp. Hun hater seg selv! Den stille hulkinga går over til smertehyl. Det gjør vondt i hele kroppen. Hun blir spist opp av sine egne følelser. Alt er bare mørkt, og det finnes ingen utvei.

Det virker som om noen ikke vil hun skal være lykkelig.


Jeg vet nå at denne "noen" var meg. Det jeg beskriver over var en helt vanlig dag for meg i lengere perioder de siste 3 årene. Når jeg ser tilbake skjemmes jeg over meg selv, over hva jeg følte og hva jeg selv lot meg føle. Det tok meg x antall psykologtimer for å klare å se alt klart. Det har tatt meg utallige timer med selvransakelse. Jeg vet nå at den personen som nektet meg å være lykkelig, var meg selv. Ikke Gud, ikke Joakim, ikke venninnene mine og ikke moren min. Meg selv.

Jeg skal fortsette å gå den veien jeg har begynt på. Dagen her startet som et mareritt i mørke, jeg fikk snudd det og nå har jeg det bra. Det finnes ikke ord for hvor stolt jeg er av meg selv akkurat nå, jeg klarte å komme meg ut av elendigheten på egen hånd. Elendigheten fikk ikke overtaket, jeg vant denne runden. Elendigheten får ikke ta denne jenta igjen!


Hun har nemlig mye å leve for, og mye å se fram til. Sommeren for eksempel.



- Er du lykkelig?


Hello, frøken gynekolog

Jeg har gruet meg og forberedt meg på å skrive dette skamfulle innlegget i hele helga. Jeg har sett for meg x antall skrekkscenarioer. Jeg har sett for meg skam, rødme og ydmykelser.

Jeg fjernet alt som var skrevet og begynte på nytt.


I dag er dagen jeg har gruet meg til lenge. I dag skulle jeg til gynekologen.

Da jeg satt i venterommet og ventet på at navnet mitt skulle bli ropt opp, var jeg så nervøs at jeg var sikker på at jeg måtte pisse. Det kunne jeg så klart ikke, for blæra mi var helt tømt. Det sto jo det på det informasjonsarket jeg fikk at det var en fordel at  blæra var helt tømt (Hvis ikke kunne hva skje, om jeg tør spørre? Hadde det vært en sjanse for at jeg hadde squirtet gynekologen midt i fleisen?). Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om.

Jeg hadde sett for meg at gynekologen var en kraftig, muskuløs dame med kort hår og med en halv snusdåse under leppa. Jeg hadde sett for meg et skummelt kvinnfolk. Sånn type kvinnfolk som brauter til pasientene sine: "flærr av'ræ klær'n å sætt dæ i stolen!". Jeg har god fantasi. Virkelig god fantasi.

Gynekologen viste seg å være en hyggelig, lita dame. Hun forklarte meg rolig hva som skulle skje, hva jeg skulle gjøre, og hva hun skulle gjøre. Jeg skulle gå bak det forhenget der og kle av meg alt nedentil (her lurer jeg alltid på om det er meningen sokkene skal være av eller på?), og så sette meg i den grusomme stolen.

Hele undersøkelsen var over på under 5 min, og det gjorde ikke noe spesielt vondt. Ikke pissa jeg i trynet på henne heller. Med andre ord bør jeg roe ned fantasien min litt. Den har trossalt gjort til at jeg har vært søvnløs i hele helga, bare fordi jeg har gruet meg.

Det er nesten slik at jeg gleder meg til neste gang jeg skal til gynekologen. Jeg bare eeeelsker at andre ser inni dåsa mi. Ehm..

Og ja forresten: livmora mi og eggstokkene mine er perfekte, så nå er det bare å kjøre på med unger liksom! (min tolking av hva hun sa)


Sjekke de blå sokkene mine da!


- Har du vært hos gynekologen før?
- Er det andre enn meg som lurer på om sokkene skal være av eller på?

Hold kjønnshårene dine for deg selv, takk

Jeg er veldig redd og nervøs av meg. Jeg tror det lusker troll under senga, spøkelser i skapet, morderedderkopper i taket, og jeg er overbevisst om at alle disse hopper på meg når jeg slår av lyset på rommet. Jeg er mørkeredd. Det er det ingen tvil om. Utenom det har jeg en annen liten skrekk, som ikke ofte ser dagens lys (heeh, den er også mørkeredd serru). Jeg er redd for kjønnshår.

Ekle, små, tykke hår med sekreter i. Ekle hår som fester seg i tunga om du suger. Ekle hår som vokser villere enn dansinga til Mira Craig. Jeg takler dem ikke. De gjør meg kvalme, og jeg flykter fra dem. Du kan beholde kjønnshårene dine for deg selv. Takk.

Av og til står jeg ansikt til ansikt med skrekken min. Det er når folk som ikke barberer seg nedentil har vært på do, og de har lagt igjen en gave til de som kommer etter dem. En gave som ligger på doringen og lyser mot nestemann. Et ekkelt, mørkt og krøllete hår. Ekkelt er det!

Når jeg kommer inn på toalettet og det ligger et slikt hår på doringen, er det faktisk like før jeg vurderer å pisse i dusjen eller vasken. Å tørke bort håret faller meg som regel ikke inn, jeg kniper igjen og går vekk. Det ekle håret. Hvorfor kan ikke folk lære seg å rengjøre dasset etter seg hvis de har griset det til? Er det så vanskelig? Slike ekle folk har overbevist meg om at jeg skal ha et helt eget dass når jeg blir stor. Resten av familien min skal pisse i ei potte i gangen.

Hold kjønnshårene dine for deg selv, takk. Det samme gjelder tiss og bæsj på doringen. Lær deg å tørke opp etter deg, din ekle faen.


Dette er kjønnshåret Hairy. Jeg hater ham.


- Liker du andres kjønnshår?
- Hva er mest heslig å ha på doringen når du skal på do: tiss, bæsj, kjønnshår eller mensblod?


Pornofilmer

Etter nattens opplevelser har jeg bestemt meg for å dele mine tanker om porno med dere. Ja, jeg snakker om pornofilmer.

Hvem har vel ikke sett porno?
Enten i form av blader, erotiske noveller eller filmer - you name it!

Da jeg var 15 år, syntes venninnene mine og jeg at porno var kjempekult. Vi søkte det opp, lastet det ned og så på det sammen. Bare fordi vi syntes det var morsomt så klart, ikke fordi vi gjorde skitne saker. Jeg husker spesielt en film vi lo godt av. Tittelen husker jeg ikke, men handlingen har brent seg fast i minnet mitt. Det var kun spanking. Jenter som la seg over fanget på hverandre og spanket hverandre, mens de sa: "Oh yeah! Your ass is so pink and strawberry red. You like that? *spankspankspank*". For min del var aldri porno noe jeg så på for å bli tent.

Likevel kan jeg ærlig innrømme at i løpet av de siste årene har jeg sett porno av og til. Både bra og dårlige filmer har jeg kommet over. Jeg tenker jeg skal nevne noen bra filmer, siden jeg allerede er så godt i gang.

 * I Woman (bladet altså) anbefalte de en pornofilm som visstnok skulle være bra. Den var laget med tanke på at kvinner skulle like den. Fluff and fold er en romantisk pornokomedie. Litt for mye klæsj og litt for lite hankypanky for min del, men den var helt grei. Les mer om den ved å trykke på bildet.



* Pirates har mange hørt om. Den er genial! Jeg elsker pirater. Yaaarrr! Oppfølgeren (Pirates 2, Stagnette's Revenge) var ikke like bra. Nå er sjeldent oppfølgere bra, så det kom ikke som noe sjokk. Trykk på bildet for å lese mer om filmen.




* Fallen er også verd å nevne. Den handler kort sagt om en engel som har falt. Hun klarte ikke oppgaven sin og fikk klippet av vingene sine. Nå lever hun på jorda, og synder. Masse. Jeg liker måten hun synder på.



At pornofilmer har mer handling, fører som regel til at kvinner får mer utbytte av det (kanskje mannfolk også?). Etter nattens hendelser har jeg konkludert meg fram til at det av og til kan bli litt for mye av det gode. I natt så jeg 2040. På erotikknett.no står følgende: "Året er 2040, er epidemi har gjort at mennesker knapt har sex med hverandre, man benytter dukker, svært virkelighetstro dukker."

Oh joy, de lager jo robotmennesker (som virker ekstremt menneskelig. Utrolig hvor langt teknologien er kommet i 2040) som blir brukt som sexdukker! Det ble litt for mye for meg. Jeg satt bare og gapte. Helt seriøst, hvis jeg skulle laget meg en virkelighetstro robotmann, så hadde det ikke vært fordi jeg skulle suge han. Da hadde jeg programert han til å tilfredstille meg, for så å pjuske meg i 12 timer i strekk. Det hadde vært saker. Ikke i denne filmen. Her suger de robotene sine. Fantasien min er så god at jeg kan forestille meg sex med pirater, men den er ikke god at jeg kan se for meg å suge en robot. Se og le! Trykk på bildet for mer info om filmen.




Så med andre ord: Jeg ser porno.

Derfor lurer jeg på: Ser du på porno?

I kveld tenner jeg et lys

Det er masse jeg hadde tenkt å skrive i dag, men alt er skjøvet til side nå. I kveld tenner jeg et lys for vakre Regine, som i dag ikke lenger er i blant oss. Jeg har fulgt bloggen i flere måneder, jeg har grått på hennes vegne, bedt for at et mirakel skulle skje. Nå har hun gått videre, og fått fred.



Du har vært tapper, og gått gjennom mye. Hvil i fred Regine.

Prøv dette nå!

"Ønsker du å dufte sexy? Dypp fingeren din inn i vagina og stryk saften bak ørene, som parfyme. Den inneholder feromoner som eksperter hevder tiltrekker seg det motsatte kjønn."  Fra boken "den gode orgasme guiden" skrevet av Kate Taylor

Qoute Charlotte: "Hell no! Skal jeg liksom putte pussy-juice inni øret mitt? Juicey!"

Hver gang jeg har lest en sexbok har dette temaet blitt nevnt. Det virker som alle sexologer og sexspaltister er storfan av å dufte fitte. At (for å si det på Charlotte sin måte) pussy-juice inneholder feromoner som tiltrekker mannfolk, kan jeg forstå. At man er villig til å vaske seg i sin egen våte herlighet, det har jeg problemer med å forstå.

Jaja, hvis jeg noen gang skal gjøre det, så skal jeg passe på at jeg ikke har et alvorlig tilfelle av soppinfeksjon på det tidspunktet. Hvem vet, kanskje Joakim kommer løpende med tunga ute hvis jeg bytter ut parfymen min med litt pussy-juice.

vagina
(bilde tatt fra google)


- Har du noen gang brukt din egen pussy-juice som parfyme?
- Tror du at mannfolk blir mer tiltrukket av det?
(hvis du er mann - blir du mer tiltrukket av fittelukt?)

Nedover

Nå går det nedover. Jeg merker det i hele kroppen. Jeg merker det på måten jeg ikke klarer å sovne. Jeg merker det på måten jeg har vondt i magen, måten jeg er kvalm på. Jeg merker det på tårene. Jeg merker det på tomheten.

Jeg har verken tid eller energi til dette nå. Forskjellen her er at jeg vet hvorfor jeg er trist nå. Jeg vet hva som startet nedturen for fullt. Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal stoppe det, eller stanse det fra å skje igjen. Det skal jeg finne ut. For dette orker jeg ikke lengere.


Snart 20

Det er 4 timer til jeg blir 20 år og dette har hittil vært årets verste døgn. Dette blir den verste bursdagen jeg har hatt, og jeg har hatt influensa de siste fire bursdagene mine.

Jeg er så lei meg. Alt går til helvete. Det kjennes som om Joakim og jeg rakner, jeg føler at jeg ikke har noen andre jeg kan støtte meg på. Jeg vet ikke hva som skjer, hva jeg skal gjøre eller hva jeg trenger.

Jeg har gjort masse for å bli i bedre humør idag. Jeg har dusjet, spist, sovet og sett på film. Alt er ting som i teorien burde øke humøret mitt litt. Fail. Det har bare falt enda mere, og nå er jeg på et stadie der jeg ikke tør å være alene. Jeg er redd for hva jeg kan gjøre mot meg selv. Dessverre er den eneste personen i nærheten Joakim, og jeg vil ikke støtte meg på han. Jeg vil ikke være en byrde lengere.

Jeg er så lei. Jeg skulle ønske alt bare var bra. Jeg vil ikke leve slik lengere. Jeg vil ha hjelp.

Det er ikke lett

Det er ikke lett å være blid når man ikke føler for å smile.
Det er ikke lett å skjule at man er trist, når alt man vil er å få en klem.
Det er ikke lett å ville fortelle hvordan man har det, når man ikke tør i frykt for at han skal gå lei av deg.
Det er ikke lett å gjøre noe når man bare vil legge seg ned og gråte.
Det er ikke lett å støvsuge og vaske hele huset når man bare vil kaste ting rundt seg.
Det er ikke lett å vite at han er i samme rom som deg, men ikke viser at han bryr seg.

Det er ikke lett.

Men hva kan man gjøre?

På vei ned

Og så gikk det nedover igjen da - gitt.

Det er merkelig hvordan følelsen smyger seg innpå. Jeg har hatt det så - som så de siste ukene her. Jeg har klart å holde meg oppe på et nivå hvor jeg fungerer og er glad. Faktisk har jeg ikke lagt merke til hvordan jeg har hatt det. Nå slapper jeg av og kjenner at hele kroppen roer seg ned. Det er da følelsen kommer.

Tristheten. Jeg vet ikke helt hvorfor den kommer. Det er irriterende. Jeg kjenner at alt irriterer meg. Jeg kjenner at alle irriterer meg. Jeg kjenner at jeg selv irriterer meg. Jeg føler ikke like stor glede for ting, helt sånn plutselig. Eller har det egentlig blitt sånn plutselig? Alt har jo kommet smygende, så jeg vet ikke når det har skjedd.

Jeg vet ikke når nedoverbakken begynte. Det eneste jeg vet på dette tidspunktet er at det er ikke sikkert at bremsene mine funker. Går det nedover, er det ikke alltid jeg greier å gjøre noe med det. Hvis det nå blir slik at jeg ikke klarer å gjøre noe med det, så vet jeg at etter en nedoverbakke - så kommer det alltids en oppoverbakke.

Tenkte jeg bare skulle informere dere om det, i tilfelle jeg virker litt åndsfraværende og ikke glad framover. Jeg er ikke glad akkurat nå.

- Hva gjør deg glad når du er trist?

Har du det bra?

Har du noen gang hatt det så vondt at du får vondt fysisk?
Har du noen gang hatt det så vondt at du søker etter måter å få ut følelsene, som for eksempel ved selvskading?
Lurer du noen gang på om det er bedre om du hadde vært død?
Bekymrer du deg så mye om noe at du ikke klarer å glede deg over andre ting?
Føler du at du har problemer psykisk, som påvirker livet ditt negativt?
Føler du at du ikke kan snakke med noen om det?
Føler du at ingen forstår?


Du er ikke alene. Det har jeg forstått nå. Hvis du ser rundt deg i en folkemengde, kan jeg garantere deg at nesten halvparten av dem forstår hva du føler, på en eller annen måte. Det sies at omlag halvparten av befolkningen får en psykisk lidelse i løpet av livet. Enkelte blir hardere rammet enn andre.

Det kan være den glade jenta i gjengen, hun som alltid ler og er høyrøstet. Hun som alle er glad i og liker. Jenta man skulle tro har et perfekt liv. Jenta alle vil være. Hun kan lide av angst og depresjoner, men hun har ikke fortalt det til noen.

Det kan være gutten i gjengen som har mange baller i lufta. Han som virker positiv og blid hele tida. Han som viser omsorg for andre, han som bryr seg. Han som spøker og får andre til å le. Han har kanskje lav selvtillit, kanskje er han deprimert. Han har bare ikke sagt noe om det.

plager

I dag var jeg hos psykologen, mitt første skritt mot et bedre liv. Jeg skal få orden på livet mitt. Jeg skal kjempe mot de negative tankene. Jeg skal kjempe mot følelsene som får meg til å kutte meg selv. Jeg skal få det bedre!

Hvis du selv sliter med noe, så hjelper det å ha noen å dele det med. En god venn, et familiemedlem eller en psykolog. Kanskje bare en person du stoler på, og som kanskje forstår deg. Hvis man snakker om problemer, og deler erfaringer kan man raskt forstå at man har enkelte likhetstrekk. Håvard tar opp dette i innlegget sitt, som du kan lese her.

Hvis du tror at en venn sliter, så strekk heller ut en skulder enn å snu deg med skuldra vekk. Det skal så lite til for å gjøre et annet menneskets liv bedre. Bare det at noen sier til meg at de er her for meg, støtter meg opp. Jeg vet at mange av vennene mine ikke forstår hvordan jeg har det. Likevel vet jeg at jeg kan gråte til dem hvis det virkelig gjelder. Det er bare så trist at selv om jeg vet dette, så er ikke det alltid nok. Det er derfor jeg har oppsøkt en psykolog nå. Når venner ikke strekker til, så ta saken i egne hender og få hjelp.

Noe annet jeg har lagt merke til, er at folk vet altfor lite om psykiske problemer. Det gjør meg fly forbanna når noen sier noe sånt som: "Jeg er så deppa idag, jeg kranglet med ei venninne"
Depresjon er en vedvarende tristhet og tomhet. Det er så mye mer enn å bare være litt lei seg. Jeg skal ikke begynne å ramse opp alle symptomene og legge ut om hvordan det er. Hvis du lurer på hva psykiske problemer er, og hva det innebærer, så råder jeg deg til å søke det opp på google, eller lese litt på de linkene under. Alt er individuelt, og personer takler det på forskjellige måter. Det er derfor det ikke bør ties ihjel!

Litt om psykiske lidelser.

Litt om depresjon.
Litt om angst.
Litt om bipolar lidelse.


Folk flest burde bli bedre til å snakke. Psykiske plager er ingen skam. Det er sykdommer på lik linje som en influensa. Den eneste forskjellen er at det er psykisk og ikke nødvendig fysisk. Bare husk at hvis du sliter, så er du ikke alene. Går du på en skole, så har dere garantert PP-tjeneste der. Da kan du be en lærer om henvisning til psykolog, og du får gratis hjelp. Hvis du er under 20 år, men ikke går på skole, kan du få hjelp fra offentlig psykolog, og dette koster deg nok en egenandel på 280 kr pr time. Da må du få fastlegen din til å sende inn en henvisning til psykolog. Det er det første skrittet som er vanskeligst. Det å tørre og oppsøke hjelp. Har du klart det, er du godt på vei. Føler jeg iallefall.

1001015


- Har du noe som plager deg, og reduserer livskvaliteten din?
- Har du noen å snakke med i vanskelige perioder?

- Og har du tenkt over at det er mange der ute med psykiske plager?


Fake a smile

Alt er bare fake. Smilet du ser - er ikke ekte.

Livet lurer deg. Det er ikke noe vits i å være til. Du er en belastning for andre. Du ødelegger for alle andre. Andre er lei av deg. Du er bare i veien. Du fortjener ikke å leve. Hører du det? (sa Lotte til seg selv)

Er det normalt å bli rolig innvendig ved å se for seg at en kutter seg opp?

Skjerp deg, du surmuler bare. Ta deg litt mat og holdt kjeft. Overse det.

Edit: Jeg gremmes av og til. Jeg håper virkelig psykologen har noen vidundermedisiner å gi meg. For jeg blir helt ødelagt av denne berg- og dalbanen. Jeg liker ikke engang karuseller!

Er det noen andre enn meg som er så ustabil?
Isåfall hva hjelper?

Lyset i tunnelen?

Dagen startet med tårer. Ikke vet jeg hvorfor. Har du noen gang våknet opp og vært totalt lei deg uten grunn? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er slik, eller hvorfor jeg har det slik. Jeg tvang meg selv til å stå opp og dra til skolen. Da jeg kom hjem hadde jeg håpet på å iallefall få en klem av Joakim. Han var for opptatt med å komme seg ut. Spurte ikke engang om hvordan jeg hadde det.

Jeg har det ikke bra nå. Det vet ikke han. Jeg vet det godt. Han er lykkelig uvitende. Det er den smerten som spiser meg opp innenfra igjen. Jeg har så vondt langt inni meg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det eneste jeg vil er å gjøre noe slik at smerten stopper opp. Det gjør ingenting bedre. Jeg er så lei av det. Det kommer så raskt og uten grunn. Jeg blir helt slått ut av følelsene. Jeg vil vite hvorfor jeg er sånn. Jeg vil vite hvorfor jeg ødelegger mitt eget liv. Jeg vil vite hvorfor jeg ødelegger andres liv. Men mest av alt vil jeg ikke være til akkurat nå.

Jeg trenger at noen holder hardt rundt meg nå. Det er ingen her for å holde rundt meg. Det er ingen her for å passe på at jeg ikke begynner med å skade meg igjen. Det er ingen. Jeg er lei av å være en belastning for andre. Jeg føler for å spy. Jeg takler meg ikke selv lengere.

Jeg føler at jeg ikke vil leve, sånn helt plutselig. Og ganske ofte. Jeg føler jeg vil leve, men ikke slik. Jeg føler jeg ikke er verdig å ta opp et liv på jorda, når jeg ikke engang klarer å gjøre meg selv lykkelig. Jeg føler at jeg ødelegger livet til de som står meg nær. De føler de må være her for meg hele tida, og det må de. Jeg er kravstor og tar opp mye tid. Og jeg er ikke verdt det. Jeg føler meg ikke verdt en dritt akkurat nå.

Jeg vet med meg selv at jeg må gjøre matte for å stå på tentamen neste uke. Hvis jeg ikke står på den, så stryker jeg året her. Jeg har ei uke på meg til å øve. Jeg klarer ikke å finne motivasjonen til å pugge matte nå. Jeg vil bare dø. Det er en syk ting og si, og i det øyeblikket jeg sier det så løsner det en klump i magen min. Klumpen vil ut. Jeg vil ut. Jeg vil se klart. Jeg vil føle meg bra. Jeg vil glede andre. Jeg vil glede meg selv. Jeg klarer ikke. JEG KLARER IKKE!

Det eneste lyset i tunnelen er at jeg endelig har fått pyskologtime. Det er om en måned, og det koster penger. Jeg har nesten ikke penger, men jeg må prioritere. Ha penger til mat vs. penger til en hjelp jeg sårt trenger?

Her sitter jeg og klager på at jeg vil dø, og så sitter det massevis av folk der ute i verden som har fått beskjed om at de skal dø pga. sykdom. Det er ikke normalt å føle det jeg føler, og jeg vil ikke det skal være slik. Jeg burde vært full av livsglede og takke verden for at jeg er frisk. Hvorfor gjør jeg ikke det da?

Edit: Det er normalt med sammenbrudd. Nå har jeg hentet meg inn litt.

Livsglede

Jeg svever et sted mellom tristhet og tomhet for øyeblikket. Jeg ser ut, men føler ingenting. Jeg ser rett framfor meg, jeg får tårer i øynene. Og jeg aner ikke hvorfor. Jeg vil spy, for jeg er kvalm. Jeg er egentlig ikke kvalm. Det er bare klumpen i magen som vil ut. Jeg er svimmel, men det er bare usikkerhet. Det er noe som rører seg dypt der inne, noe som gir meg både hodepine og søvnvansker. Jeg tror det er stress. Jeg føler ingen glede akkurat nå.

Istedet for å fortelle dette til Joakim går jeg rundt og bjeffer som en premenstruell bikkje, og jeg er ikke engang premenstruell lengere! Jeg skulle ønske jeg var annerledes. Jeg skulle ønske jeg kunne føle like stor glede over små ting som personene i Tangerudbakken. Jeg er sikker på at en person med downs har dobbelt så mye livsglede som meg.

Jeg har ingen livsglede akkurat nå.

Den månedlige irritasjon

Dette er en slags dagens irritasjon, en liten etterligning av Sinnsyke Andre. Siden Andre aldri kommer til å skrive om dette temaet, tar jeg selv på meg oppgaven.

Den månedlige irritasjon

Jeg danset ringdans og sang en munter melodi første gang jeg prøvde o.b. pro comfort. Disse tampongene var fantastiske. De gled inn i min vulva som om de var klint til med glidemiddel, de var som en silkemyk drøm. De gjorde at mensen var tålelig. Så forsvant de. Nå er det kun den minste størrelsen som er av merket pro comfort. Jeg kan da for faen ikke bruke den minste størrelsen bare fordi den er mer komfortabel.

Nå må jeg bruke en tampong som loer. Hvem er det egentlig som vil ha herligheten sin full av bomullsbiter? Isted røk forresten tråden også. Har virkelig o.b. blitt så dårlig? Hvorfor har de sluttet å selge favorittampongene mine på alle stedene jeg har lett?

Folk er rare
Det er utrolig hvor mange sære ting man finner hvis man søker på google. Jeg søkte opp tamponger og fant dette.

"Jeg har nå klart å få to tamponger til å sitte fast inni meg. Nå begynner det å gjøre vondt. Jeg får de overhodet ikke ut. Jeg skulle bare prøve to tamponger samtidig liksom, bare på kødd. Var vondt å få de inn, men nå blir de jo større inni der og jeg klarer ikke å dra de ut. Jeg trenger svar med en eneste gang! Vær så snill og svar meg, så mange som mulig. Hva i helvete skal jeg gjøre???? Hvordan får jeg de ut? Alt utenom lege eller gynekolog, aldri i livet! Hilsen dum jente!"

Hun hadde visst tampongene oppi i 20 timer. Det kan føre til TSS, toxic shock syndrom, også kjent som tampongsyken. Selv lurer jeg litt på om jenter som bruker disse o.b tampongene som loer er mer utsatt for å få TSS? Tenk om litt av bomullen sitter fast oppi der, og det blir ekstremt gunstig for bakterier. Det kan da umulig være bra?

Jeg tenker rett og slett for mye. Likevel tror jeg til tider at jeg tenker alt for lite. Kanskje jeg rett og slett tenker for mye, men likevel for kortsiktig. Uansett, nå får det være nok. Lørdagen er over, og jeg skal snart stille klokka en time fram.

- Har du fremdeles o.b. pro comfort tamponger på en butikk nær deg?
Isåfall, send meg en pakke eller ti!

- Hva vet du om TSS?

- Og synes du tamponger er ekkelt å snakke om?

Harald Grønningen og alle vennene hans

Da jeg la meg i morges kom jeg til å tenke på noe. Det er mange ting som har det med å dukke opp på de mest ubeleilige tidspunkt. Som for eksempel buser.

Busemanner, har jeg oppdaget, liker best å dukke opp når du sitter på bussen. Den tetter for nesteboret når du forsøker å puste inn og den sperrer for lufta når du forsøker å puste ut, noe som resulterer i en utrolig plagsom pipelyd. I tillegg til at den gjør deg om til et helvetes orkester, så kiler den deg. Du føler en trang til å nyse. Men mest av alt så vil du, bare innrøm det!, pilke den ut. Jeg hater bussbusemannene, de gjør meg panisk. Jeg bare pilke dem ut. Jeg bare snyte dem ut. De går meg på nervene.

Et annet godt eksempel på dårlige tidspunkt Harald Grønningen og co dukker opp på er når du har lagt deg godt til rette i senga. Du skal ta kvelden og har allerede vridd deg i all verdenes stillinger for å møte søvnen på halvveien. Det er da du merker han. Faen ta Grønningen. Han forstyrrer søvnritualet. Du må til slutt gi tapt og reise deg opp av senga for å finne et papir du kan snyte deg med. For du vil jo ikke sove med Harald oppi nesa?

Da jeg var barn hadde jeg aldri slike problemer. Da pilket jeg bare ut de grønne rakkerne. Lett som bare det! Det å spise dem har jeg aldri vært noen fan av, men det var jo veldig kjekt og rulle dem sammen til en klump og kaste dem under senga. Null stress liksom. Litt nattmat til hybelkaninene. Det er nesten så jeg vurderer å gjøre det igjen. Joakim merker det sikkert ikke?

- Spiste du buser da du var mindre, eller gjør du det fremdeles?
- Vet du hva funksjonen til buser er?

Det er ikke bare og bare

 " Hvert år blir ca. 150 000 nordmenn rammet av depresjon. Ca. 15 prosent av befolkningen har til enhver tid depressive symptomer. "

Jeg har nå vært hos legen og snakket litt med han. Vi kom fram til at jeg er deprimert (sier du det, herr doktor?!), og jeg trenger tid til å ta vare på meg selv. Slik jobbsituasjonen er nå, så går ikke det. Dermed fikk jeg meg en sykemelding og han skal sende meg videre til psykolog. Leste litt på lommelegen.no om depresjon: 

"
Symptomene på depresjon kan variere fra person til person og fra gang til gang. Ved de fleste depresjonene oppleves flere av disse symptomene:

- Følelse av å være trist og nedstemt.
- Tap av interesse for aktiviteter som pleier å være lystbetonte.
- Slapphet.
- Tretthet.
- Manglende initiativ.
- Manglende appetitt.
- Vekttap. (I wish)
- Liten lyst på sex.
- Skyldfølelse og selvbebreidelser.
- Redusert selvtillit.
- Konsentrasjonsvansker og ubesluttsomhet.
- Tidlig oppvåkning om morgenen, gjerne et par timer tidligere enn vanlig.
- Selvmordstanker.

De aller fleste som får en depresjon, blir helt bra igjen! Men det kan ta tid. Dette er de viktigste elementene i behandlingen:
Hvil ut! Slapphet, tretthet og manglende initiativ er vanlige symptomer ved depresjon. Lytt til kroppen din, og ta det med ro. Du trenger å sove når du er søvnig, og du trenger å ta det med ro når du er våken. Sett ned kravene til deg selv, og tilpass aktiviteten til det du føler du kan klare.
Kontakt lege. Det finnes gode behandlingsmuligheter ved depresjoner, og du trenger en fast legekontakt. Kanskje føler du at du ikke har krefter til å gå til lege, men gjør det likevel. Det er nyttig å få snakket om hvordan du har det, og det er en styrke å vite at noen forstår litt av det du sliter med.
Samtalebehandling. Regelmessig samtaler med fastlegen, en psykolog eller psykiater er fundamentet i behandlingen.
Medikamentell behandling. Legen vil hjelpe deg med å vurdere om det kan være nyttig for deg å bruke antidepressive medisiner. Virkningen kommer etter 2 til 3 uker. For å unngå tilbakefall må man vanligvis bruke medisinene i 3-6 måneder. "

fretter1226947981

Jeg har troen på at dette kommer til å bli bedre. Eller jeg har ikke troen, men jeg vil ha troen! Jeg har hatt så mange nedperioder de siste årene at jeg nesten har blitt vant til å gå rundt nedstemt. Jeg har blitt vant til å ikke føle meg tilstrekkelig. Kanskje det kan bli en endring i dette?

Jeg håper bare at de på jobben min har forståelse for at jeg ikke har det bra nå, og at jeg virkelig trenger dette. Selv om sykemeldingen min antakeligvis kommer til å gå utover de på jobben min. Jeg har fått beskjed av Joakim om å ikke beklage meg, for dette er jo tross alt ikke min feil. Det er ingens feil at jeg ikke har det bra inni meg.

Folk som selv ikke er deprimert, eller ikke har vært deprimert, klarer ikke alltid å sette seg inn i denne situasjonen. Det er lett og si at man er deppa når man er lei seg, men det er så mye mer enn det. Det er følelsen av tomhet og tristhet som aldri vil slutte. Når du er lei deg går det jo som regel raskt over, men for de med depresjon vedvarer denne følelsen. Det er ikke bare "å ta seg sammen", som så mange pent sier. Det er ikke bare "å tenke positivt, så ordner alt seg med en gang". Det er fryktelig vanskelig å tenke framover, og det krever mye energi å ta seg sammen nok til å virke blid mot andre mennesker. Jeg blir helt sliten etter en dag på jobb der jeg har gjort alt for å være blid og hyggelig. Det er ikke bare og bare.

Hva kan du gjøre?
Hvis du kjenner noen som er deprimert, eller som du har deprimert, så grip inn. Det er bedre å gripe inn en gang for mye enn en gang for lite. Oppmuntring og støtte er den beste hjelpen. Det verste du kan gjøre er å bebreide personen, kritisere eller være avvisende. Bare vær der, vær positiv og hjelp personen til å føle seg bedre med seg selv. Av og til er det nok. Andre ganger må det legehjelp til. Denne hjelpen må så klart oppsøkes selv, og om du så oppmuntrer personen til å besøke legen, så er det kjempeflott. Joakim oppmuntret meg til å oppsøke legen.

- Er du en av de 15% i Norge med depresjon, eller kjenner du noen som er deprimert?
- Hva betyr ordet depresjon for deg?

Død og sorg

Død.
Hva tenker du når du hører ordet dette ordet?

Sorg.
Smak på ordet, kjenn på det, føl på det.

now5

Hvorfor er det et tabu å snakke om død? Hvorfor tør ingen ta rundt sorgen og snakke om det? Hvorfor unngår folk venner som nettopp har mistet noen som sto seg nær? Hvorfor vet man aldri hva man skal si?

Ordet død er et skummelt ord. Det er et ord med en dyp betydning. At et menneske er død betyr at det ikke lenger er her hos oss. Det betyr at noen som sto det menneske nært opplever en sorg.

Ordet sorg brukes sjeldent. Det snakkes sjeldent om, og folk vet ikke hva de skal si til personer som lever i sorg. Det innebærer et digert savn, masse tårer og hundrevis av stormende følelser. Så klart man ikke vet hva man skal si, for man vet jo ikke nøyaktig hva den personen trenger å høre. Kanskje personen ikke trenger å høre noe i det hele tatt? Kanskje personen bare trenger å vite at en er der.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ikke har det bra for tida. Jeg var deprimert lenge før Grete gikk bort. Alt føltes tungt allerede da. Nå føles alt mye verre. Innerst inne vil jeg være i fred. Jeg vil ikke dra på jobb og jeg vil ikke møte personer. Jeg vil gråte meg ferdig. Jeg klarer det ikke. Samtidig biter jeg tennene sammen og møter opp på jobb. Jeg møter Charlotte og er med henne, fordi hun for øyeblikket betyr alt for meg. Det gikk opp for meg da jeg trodde hun også døde i brannen. Herregud, så glad jeg er i henne. Tross i alt jeg føler, så vet jeg at hun har det verre enn meg.

Hun har det mye verre. Hun har nettopp mistet moren sin. Hun mistet alt hun eide i brannen. Mesteparten av hennes minner forsvant. Samtidig forsøker hun å holde hodet høyt oppe. Hun er åpen om det som skjedde, og hun snakker om det. Det er bare så trist at hun føler at flesteparten av hennes venner snur seg vekk fra henne. Hun blir virkelig lei seg. Folk unngår henne, og hun merker det. Dette er så klart fordi de ikke vet hva de skal si til henne. Som igjen kommer av at død er et tabu og et ømt område.

Folk som mister sine kjære trenger vennene sine. De trenger å vite at folk er der. Venner skal ikke nødvendigvis fungere som psykologer i en slik situasjon, de skal være et fristed. Når jeg er med Charlotte gjør vi andre ting enn å snakke om alt som har skjedd. Vi ser filmer, vi snakker om andre koselige ting og vi ler sammen. Så klart i enkelte sammenhenger snakker vi om Grete og barndommen vår. Vi snakker om minner og ting som får oss til å gråte. Charlotte skal få gråte så mye hun vil i armkroken min. Det må ut, for det hoper seg bare opp mer og mer.

Selv skal jeg gråte litt nå. For jeg trenger det. Av og til må man bare få ut følelser.

Tenk over det med død. Hvis noen du kjenner mister sine kjære, ikke unngå dem. Kom i mot dem. Møt dem på halvveien. Vis at du bryr deg.

- Synes du det er ekkelt å snakke om død?

Jeg vil ha en klem

Jeg synes det er vanskelig å tenke på at det er morsdag idag, når en mor gikk bort i går morges. Grete, jeg tenker på deg hvert ledige sekund. Du sniker deg inne på tankene mine. Når jeg tenkte på hvilket skjørt jeg skulle ha på i dag, så kom jeg på at du en gang begynte å foreslå klær som kunne matche det skjørtet. Du var så snill og omtenksom. Jeg vil ha en klem.

Kjære Grete

Det er som en uvirkelig drøm. Det er som et mareritt jeg ikke våkner opp av. Telefonsamtalen med ordene: "Grete gikk bort i natt", vil ikke slutte å spilles om og om igjen. Jeg har aldri sett eller hørt moren min så knust. Jeg selv har aldri følt meg så knust.

Tårene stopper ikke. Det kjennes ut som om noen river ut hjertet og magen min. En av personene som betyr mest for meg ble tatt ifra meg inatt. Hun var ikke direkte i familien min, men hun var det likevel. Hun var der fra jeg var nyfødt, og hun har fungert som en slags "reserve-mamma" for meg. Hun var min mors bestevenninne, hun var mor til ei av mine gode venninner og en av mine klassekamerater. Sammen har vi fem gjort mye sammen. Det er mange minner jeg har.

Jeg kan f.eks. huske at Charlotte - altså, datteren hennes, og jeg søkte gjennom klesskapet hennes for å finne noen stilige sko. Grete hadde alltid skapet fullt av stilige klær og sko. Hennes sans for mote slo aldri feil (med mindre man tenker på de sære tightsene i forskjellige farger hun hadde på seg i -94, men alt kler den smukke).

Jeg kan også huske at Grete kledde opp Charlotte og meg i matchende klær, og hun ordnet håret vårt helt likens. For da kunne vi gå som søstre. Charlotte og jeg har alltid vært som søstre, vi har alltid kranglet og alltid blitt venner igjen.

osstre
Meg, Christopher og Charlotte

Jeg husker gode middager, lange samtaler og gode følelser. Jeg husker den glede du alltid fikk meg til å føle.

Jeg savner allerede at du gir meg en klem og sier: "Husk at æ e kjempeglad i dæ, Lottemor". Det finnes ikke noe jeg hater mer her i verden enn å bli kalt Lottemor, men om du kom tilbake til oss så hadde du kunne fått sagt det så mange ganger du bare ville.

Grete var den type person man ikke kunne unngå å like. Hun spredte om seg med glede, og fikk alle rundt seg til å føle seg verdsatt. Jeg visste med meg selv at hvis jeg hadde problemer, og virkelig trengte hjelp, så var hun der. Reservemamman min, som alltid har brydd seg om meg.

Jeg skulle egentlig høre etter om jeg fikk komme på besøk hos dem forrige uke, men det ble ikke til at jeg gjorde det. Jeg var så sliten... Jeg var så sliten?! Jeg angrer, jeg skulle ønske jeg fikk møte henne en siste gang. Nei, faktisk, skulle jeg ønske dette aldri hadde skjedd. Jeg sender mange tanker til Charlotte og Christopher, hennes to barn.

grete

Kjære Grete
Jeg er fremdeles i sjokk. Jeg vet ikke hva jeg skal si, hva jeg skal føle eller hvordan jeg skal slutte å gråte. Jeg har allerede snakket ut i tomme luften til deg mange ganger, og spurt om du har det bra nå. Jeg håper du går videre og får det bra. Du fortjener all lykke og glede som finnes i hele verden. Du er et nydelig menneske og jeg savner deg. Vi alle savner deg.


Tårene vil ikke stoppe...

Link til artikkel på adressa.no

Kjære dagbok

Kjære dagbok, ikke si det til noen.

Igår skjedde det igjen. Jeg ville gjøre det, men jeg lot være. Det gjorde så vondt. Det kjentes ut som om jeg skulle kveles. Jeg måtte bite meg i handbaken for å ikke hyle i smerte. Det gjorde så vondt i magen. Alt planter seg der, alltid. Jeg ville bare at smerten skulle forsvinne. Alt ble svart. Midt oppi alt lurte jeg på hvorfor jeg sto og slo hodet mitt inn i skapet. Jeg lurte på hvorfor jeg brukte hårstrikket rundt håndleddet for å gjøre meg vondt. Det var da jeg innså at tross i alt vil jeg beholde fornuften. Jeg vil ikke gjøre noe jeg kommer til å angre på, uansett hvor mye det frister.

Når jeg tenker på hva jeg føler, så blir jeg sint. Skikkelig forbannet på meg selv. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er lei meg. Det finnes ingen logisk årsak til det. Jeg skjemmes. Jeg vil ikke at andre skal vite.

Idag satt jeg og hørte på alt venninna mi snakket om. Jeg forsøkte å le med når hun lo, jeg forsøkte å smile for å vise at alt er bra. Alt er ikke bra. Det er tungt å smile. Det er kvalmende å tenke på å være med andre. Jeg vil bare være for meg selv, samtidig vil jeg ikke være med bare meg selv. Jeg vil at noen skal holde rundt meg og si at alt går bra, selv om jeg innerst inne tror at ingenting går bra.

Kjære dagbok... Når skal jeg kunne smile igjen uten å føle meg tvunget?

alene

Det er så feil

Jeg fant nettopp ut at ei som gikk i parallellklassen min på videregående har dødd i ei bilulykke. Jeg vet ikke hva jeg skal si, tror jeg er litt i sjokk. Det skal så lite til før alt går galt. Det føles så feil at ei som jeg har snakket med og ledd med, har forlatt verden. Det er feil. Det er urettferdig. Det er...vanskelig å innse.

Jeg kjente henne ikke noe godt. Hun var kun en bekjent. Men jeg husker henne, og jeg likte henne. Hun virket som et fantastisk menneske. Jeg sender tanker til alle de som sto henne nær.

Det er så feil.

Linken til artikkelen på adressa.no

Det er på tide å rydde i sekken min

Jeg er en sart sjel. Jeg gråter over alt og ingenting. Jeg er en mester til å stikke hodet under og bli dratt lenger ned.

Det kommer ikke som et sjokk at jeg sitter her med rødkantede øyne og rennende nese. Jeg har grått meg gjennom de siste femti sidene av boka jeg leser. Om jeg gråter fordi det er trist eller fordi det treffer meg på steder som for tiden er ømme, vet jeg ikke. Det spiller ingen rolle. Jeg har fått tømt meg litt.

PhotobucketIdas dans er en mors fortelling om sin kreftsyke datters siste tid av livet. Hun forteller om hvordan familien deres levde hver dag i nuet, fylt med kjærlighet, ærlighet og åpenhet. Hun forteller at hun har oppdaget at det er sunt å utforske den dype brønnen man har av innestengte følelser iblant, for å fungere. Vi alle bærer på en slags bagasje, som vi forsøker å fortrenge. Av og til er det sunt og se hva vi har i sekken, og slippe det ut.

For min del er jeg elendig på å rydde i sekken min. Jeg er veldig flink til å se etter hva jeg har i sekken, for så å putte det på plass. Jeg tuller meg inn i min egen tristhet og selvmedlidenhet. Ikke aner jeg hvorfor jeg skal synes synd på meg selv engang. Jeg er en evig pessimist og jeg er lei av det.

Jeg vil rydde i sekken min, kaste ut gamle og ubetydelige ting. Kun på den måten kan jeg få plass til nye ting, og jeg vet at snart kommer halvparten av den sekken til å være full av mormor. Jeg har flere valg nå. Jeg kan legge meg ned og gråte til jeg spyr, eller jeg kan fokusere på det som fremdeles er. Det å ta sorgene på forskudd er ikke bra, såppas har jeg forstått.

En psykolog kunne ha hjulpet meg gjennom det meste, og jeg tror jeg skal oppsøke en ut på nyåret. Jeg har det ikke bra, og det at mormor lurer bak i hodet mitt gjør ingenting bedre. Jeg går rundt og er trist mesteparten av tiden, og jeg aner ikke hvorfor. Det finnes ikke en eneste logisk grunn til det, og jeg bør ikke analysere alt heller. Dagligdagse gjøremål frister ikke, og jeg blir sliten av å forholde meg til mange mennesker på engang. Det letteste for meg, og det jeg har mest lyst til, er å forholde meg til en person ad gangen. På den måten blir jeg, uten å tenke på det, mer positiv og jeg får ikke lyst til å gjemme meg bort.

Det er på tide at jeg stikker opp hodet mitt fra hullet mitt, at jeg rydder i sekken min og at jeg ser mer positivt på alt. Men hvor skal jeg starte?

Stenger du ofte inn følelser?
Får du ut følelser ved å lese bøker eller se filmer som rører deg?

"Jeg har lest mange personlige beretninger om sykdom, sjelesmerte og død. Dette er den vakreste av dem alle." Jon Magnus, forfatter av Karlsvogna

Jeg anbefaler denne boka.

My body is a movie, and your penis is the star

" Så.. hvor stor var han? "
" Han var... middels "
" ...og hva sa du til han? "
" Hva mener du? "
" Hva er det vi alltid sier til en gutt, uansett hva? "
" Oh...my...god! Kuken din er så...stor! "
" Good girl! "

En passe dårlig oversettelse og qouting fra min side, fra en passe bra film.

Har dere tenkt over at det er ting man kan si, og ikke si, til en gutt? Det har jeg, for jeg har erfart det. Nå skal jeg dele to historier med dere, som jeg fremdeles tenker tilbake på og ler av:

1. Det var sommeren for to år siden, jeg var på fest, veldig beruset og halvveis blekket. Plutselig våkner jeg av at en fyr stapper handa mi nedi buksa si. Det i seg selv er jo upassende. Det verste var at jeg ikke kunne kjenne noe nedi der, bortsett fra hår. Her snakker vi rene regnskogen. Et sted inni jungelen fant jeg så vidt hans lille tiger. Den var så liten og hele situasjonen var så crazy, at jeg sprutet ut i latter. Det endte med at han kastet meg ut, bokstavelig talt. Jeg tryna ut døra og våknet opp dagen etter med en 30 åring i senga mi, men det er en annen historie.

2. Jeg var sammen med en fyr med en usedvanlig liten kuk, men til hans forsvar så kunne han å bruke den. Han måtte bare stille meg spørsmålet jeg fryktet: "Synes du jeg har liten kuk?" Jeg ble tatt på senga, og stammet fram noe sånt som at neeeida, den er kjempebra. Mine erfaringer er at de med stor kuk ikke kan å bruke den, og de med liten kuk er en mester i senga. Så la jeg til at han var jo fantastisk i senga. BOMMERT! I tillegg presterte jeg å si at den var kjempesøt da. Han stilte meg aldri det spørsmålet igjen. Merkelig nok.

Som dere sikkert skjønner har jeg lært leksa mi, og har skjønt hva jeg ikke skal si. Tror jeg da. Jeg reagerer så merkelig under press, og sier de rareste ting. Den beste måten å unngå og svare på et slikt spørsmål er å kaste seg over han, og få han til å glemme alt annet enn deg. (Her merket jeg at det ble litt tull med og/å)

Når jeg tenker meg om nå, så sporet dette innlegget litt av. Det jeg hovedsaklig skulle fram til er at The penissong har brent seg fast på hjernen min. Takk til The Sweetest thing.



Jenter: Har du bæsja på draget og sagt til en gutt at han er liten?
Gutter: Tar du deg nær av det hvis ei jente påpeker kuken din i negativ retning (hvis det er noe å påpekte though)?


Da sier jeg som jentene i filmen: My body is a movie, and your penis is the star.

Forresten: Jeg gjorde ingenting med den tredveåringen. Han var ekkel.
Blogges!

Pupper

Har dere lagt merke til at puppene deres er så utrolig mye finere når dere ligger? Nå snakker jeg om dere jenter altså. Jeg tok sol idag og tok meg selv i å tenke hvor fine puppene mine plutselig var. Ikke at jeg ser så mye på puppene mine altså. Iallefall ikke når jeg blir blendet av UV-stråler.

Det er veldig stor forskjell på puppene fra når man står og når man ligger. Når man ligger blir de rundere og ikke så hengete. Når man står, så tar tyngdekraften kontrollen og drar dem til seg. Akkurat dette fikk jeg se et godt eksempel av sist gang jeg var på 3T.

Nå er det snakk om en utrolig muskuløs, sexy dame på sikkert 35 år. Jeg vet ikke hvem hun er, jeg vet bare at hun har en bakende verdt å nevne. Puppene derimot gjorde meg fascinert. Veldig fascinert. Hun lå der naken i badstua da jeg kom inn. Hun hadde store, runde pupper. Jeg vil tro hun har fikset litt på dem.

Se for deg dette:
lady

Dette synet kunne gitt meg litt av en fantasi de neste ukene, men typisk nok reiste hun seg og fantasien ble blåst bort. Puppene ble som to appelsiner, hengende i en "tynn hudtråd". Se for deg at du har en appelsin i en liten plast pose. Når du holder den er den tynn øverst, avlang nedover og nederst har du appelsinen hengende.

hengpupp pupper
Er det slik at formen på puppene blir den samme når man tar silikon? Er det ikke mulig å unngå hengepupper? Jeg skulle virkelig ønsket at puppene mine var runde, faste og ikke fullt så tatt av tyngdekraften. Hvis det ikke er noen vits i å ta plastisk kirurgi, hvorfor ønsker jeg det da?

Tilbake til det jeg startet innlegget med. Der lå jeg da i solariumet, og beundret puppene mine. Kanskje de ikke er så ille likevel? Dessuten har jeg jo en piercing til pynt.

Dere jenter:
- Hvilken form har puppene dine?
- Er du fornøyd med de puppene du har?
- Har du noen gang ønsket å ta plastisk kirurgi?

Dere gutter:
- Hvilken form på pupper liker du best?
- Store eller små pupper?
- Synes du naturlige pupper, eller pupper som er blitt fikset på er best?



RSS 0.91