Man må lide for skjønnheten

Det sies at man må lide for skjønnheten. Jeg har egentlig aldri helt tenkt over det ordtaket, da jeg gir en lang faen i skjønnheten min. Jeg foretrekker å være naturlig, og har stort sett alltid gått den veien. Til og med da jeg "datet" (et pent ord for sene netter og lange morgener etterfulgt av den kjente walk of shame) Joakim var jeg naturlig. Han visste hva han kjøpte, og nå er han stuck med en usminket, kvisete og grinete Lotte. Kjipt for ham at jeg ikke kom med en byttelappe.

Uansett, noe ofrer jeg jo for ham. Av og til pynter jeg meg, i helgene sminker jeg meg og jeg barberer meg på steder som burde barberes. I det minste. Dessuten dusjer jeg og pusser tennene. Til jul fikk jeg en epilator av Joakim, slik at jeg kan torturere meg selv for ham. Det var ikke før jeg prøvde epilatoren at ordtaket om å lide for skjønnheten virkelig gav mening. For de av dere som ikke vet hva en epilator er, så kan jeg opplyse dere om at det er en maskin som river ut hårene med en helvetes til fart.

I starten kjennes det ut som om noen brenner deg og stikker deg på samme tid. Etterhvert blir man så bedøvd at det kun svir litt. I sted hadde jeg epilert leggene, og følte meg modig. Jeg fant ut at lårene kunne trengt å få fjernet litt hår. Venninnene mine barberer lårene sine, så det ligger sikkert noe i det. Personlig har jeg aldri giddet å fjerne hår fra lårene, men en gang må jo bli den første.

I dag har jeg funnet ut to ting: 1. Lårene er mer følsomme enn leggene. 2. Jeg har veldig store lår. Etter å ha prøvd nederst på låret, rett ved kneet på venstre fot, tenkte jeg: "Dæven så store lår jeg har, dette kommer til å ta hele kvelden. En hel kveld med smerte... I'm out! Tar det til sommeren... Kanskje...". Da hadde jeg allerede torturert venstre lår såppas mye at jeg måtte gjøre det samme på høyre, slik at det ikke ble noen forskjell. Smerte.

Jeg fatter ikke hvorfor man må lide for skjønnheten. Skulle ønske alle gikk inn for å være stygg.



Jeg heter Lotte

I slutten av september blir jeg 22 år gammel, og jeg begynner allerede å bli så gammel at jeg glemmer ting. For eksempel glemte jeg hvor gammel jeg blir da jeg skrev dette, så jeg måtte regne på det.

Jeg er elendig i matte og strøk på matteeksamen. Jeg måtte også regne ut hvor gammel jeg var i sted ved hjelp av kalkulator.


På videregående gikk jeg omsorgsfag og deretter allmennfalig utdanning. Året etter tok jeg kjemi og matte som privatist. Jeg ville studere bioingeniør, men klarte ikke å bestemme meg og valgte tegnspråk. Da jeg innså at jeg suger i tegnspråk valgte jeg å studere bioingeniør i stedet. Min ubesluttsomhet fikk meg til å kaste bort et helt år på noe jeg ikke mestret, og alt jeg sitter igjen med er litt kunnskap om døves historie, samt at jeg kan kommunisere på et flaut lavt nivå.

Jeg er faktisk så ubesluttsom at min mor nektet allerede for flere år siden å bli med meg på shopping. Folk flest river av seg håret når jeg skal bestemme meg for hva jeg skal bestille av mat eller kjøpe på butikken. Å dra på shopping med meg er nok rene marerittet.


Da er det jammen bra at jeg hater shopping! Jeg drar ikke på shopping med mindre jeg virkelig må, og da finner jeg alltid ut på forhånd hva jeg skal ha. Det å stå foran et grusomt prøveromsspeil og prøve på meg plagg etter plagg gir meg mareritt. Uansett hva jeg prøver på meg, så ser det grusomt ut på meg. Det er sikkert speilene.

Hver gang jeg er til frisøren føler jeg meg alltid grusom etterpå. Ikke pågrunn av håret, men fordi speilene der virkelig får fram alle skavankene mine.

Jeg er overvektig og er kanskje ikke spesielt pen, men likevel skjønner jeg meg ikke på venninnene mine som klager over utseendet sitt. Jeg har nesten aldri klaget over mitt, og er ikke misfornøyd. Man er som man er, og blir ikke lykkelig av å peke ut deler ved kroppen sin man hater.

Noe jeg hater derimot, er at jeg så lett blir irritert. Det finnes så mange irritasjonsmomenter der ute, og på dårlige dager irriterer jeg meg over nesten alt. Måten enkelte slafser når de spiser, hundebæsjen som hundeeieren ikke har plukket opp, bussen som er stappfull og forsinket, idiotiske folk som er så dumme at man skulle tro de ikke har utviklet seg videre fra neandertalerne og den teite serien "Alle elsker Raymond" og så videre. Listen er lang over ting som irriterer meg, og den blir lengere når jeg ikke har spist.

Hvis jeg ikke har fått i meg mat på noen timer blir jeg umulig å være i nærheten av. Jeg blir psykisk ustabil og kan le det ene øyeblikket, få et raserianfall det neste, for så å ligge i fosterstilling mens jeg gråter til jeg ser ut som en oppsvulmet gris. Jeg blir Lottzilla.


Jeg har slitt med av-og-på depresjoner siden tiende klasse, og har til tider vært såppas langt nede at jeg ikke har orket noe mer. Jeg har skadet meg selv og hatet alt ved meg selv. Jeg har hatt mine dager der jeg har ligget i fosterstilling og grått så mye fordi det gjorde vondt. Jeg hadde så vondt inni meg selv, at smerten forplantet seg i resten av kroppen.

Jeg har gått til en fantastisk psykolog, som lærte meg å endre tankemønsteret mitt. Kjæresten min har også lært meg måter å tenke mer positivt på og han har lært meg å sette pris på livet. Jeg har ikke vært deprimert på over ett år og kan understreke at jeg virkelig har lært meg å tenke i et annet og bedre mønster. Da jeg strøk på eksamen til jul ble jeg ikke deprimert, jeg ble derimot litt skuffet og valgte heller å tenke framover. Hadde det vært for to år siden, hadde jeg ligget i fosterstilling.


Jeg foretrekker å sove i fosterstilling, gjerne med en pute mellom beina og med en pute jeg holder rundt. Jeg foretrekker å sove lenge, lenge. Jeg er et B-menneske og er våken til langt på natt og sover til helst langt på dag. Jeg elsker pepsi max. Jeg er avhengig av snus, og er sikker på at jeg en dag mister tennene. På fritiden foretrekker jeg å lese bøker, sitte med pc'n min, se på tv og serier eller å være med venner.

Jeg er alt for dårlig på å vise de jeg bryr meg om hvor mye de betyr for meg. Til tider føler jeg meg egoistisk som ikke gir mer av meg selv enn det jeg gjør. Likevel vil jeg påstå at jeg er villig til å ofre masse for de jeg virkelig bryr meg om, til tross for at jeg kanskje ikke forteller de hver dag at jeg er glad i dem.


Jeg.... gidder ikke mer nå. Herregud, poenget mitt er at jeg er lykkelig og er glad for at jeg er den jeg er, både på godt og ondt. Tross min bagasje, tross mine skavanker og negative sider. Det finnes alt for mange der ute, som ikke har det godt, men som likevel har alle forutsetninger for å få det bra. Enkelte er som meg, og trenger litt hjelp for å finne lykken. Men til slutt er det kun en person som kan gjøre en lykkelig, og det er at en selv velger å bli lykkelig.


Jeg heter Lotte, og etter flere år med depresjoner og annet dritt, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg er lykkelig.


Jenta som gikk på døra

Her om dagen sto jeg knallrød i trynet og ville synke i bakken. Det gjorde vondt i nesa og sjela, og halve kantina stirret på meg. Da slo det meg at på enkelte områder har jeg ikke forandret meg stort siden jeg var 5 år gammel. Jeg liker fremdeles å sove, jeg elsker fremdeles å slikke av sjokoladedeigen når vi lager sjokoladekake, jeg er fremdeles mørkeredd og jeg er fremdeles like nysgjerrig.

Jeg har en uvane med å se overalt rundt meg mens jeg går, i stedet for å fokusere på det som skjer foran meg. Denne uvanen har resultert i en del småskader allerede fra barnsben av. Da jeg var seks syklet jeg ned en bakke, og typisk nok klarte jeg ikke å fokusere på det som skjedde foran meg. Det resulterte i tidenes tryning. Jeg slo haken min så ille at de kunne se hakebenet mitt, og jeg måtte sy sju sting. Da jeg var tre år krasjet jeg visstnok i et tre med trehjulssykkelen min og fikk meg et fint sår på overleppa. Da jeg var sju år krasjet jeg med utgangsdøra så ofte, at jeg stadig hadde verandaleppe. Da jeg var fem år presterte jeg å gå inn i et gjerde. Jeg var i barnehagen/førskolen og alle barna var på vei inn igjen. Vi gikk pent på rekke og rad, og jeg var først i rekka. Man kan ikke plassere meg foran det som skjer, for jeg må jo så klart få med meg alt! Nysgjerrige Lotte snudde seg og så bak seg mens hun gikk. Da hun snudde seg for å se framover var det plutselig en gjerdestolpe der. Resultatet? En Donaldkul i panna. Legen måtte suge ut alt blodet med en diger sprøyte.

Mye har ikke forandret seg siden jeg var lita og krasjet i gjerdestolper, trær og dører. Sammen med nysgjerrigheta mi sitter jeg igjen med et stygt arr under haka, et lite hvitt arr på overleppa og et hakk i panna. Jeg er fremdeles nysgjerrig og opplever flere nær-krasje-opplevelser daglig enn det som er sunt.

Man skulle tro at jeg hadde lært etter 19 år med krasjing. Stemmen i bakhodet sier at jeg skal fokusere foran meg, men nysgjerrigheta tar over og jeg bare få med meg alt det spennende som skjer rundt meg. Her om dagen skulle jeg gå gjennom noen store dører inne på sykehuset, og jeg trykket på den knappen som åpner dørene automatisk. Hvem kunne vel vite at de dørene kom mot meg? Ikke jeg iallefall, for jeg var mest opptatt med å snakke med de bak meg. Det gjorde vondt. Alle som satt i kantina så meg. Jeg hater at alle ser på meg under mine svake øyeblikk.

Så der sto jeg knallrød i trynet og gnikket nesa mi diskre, mens de jeg går på skole med lo så de grein. Når skal jeg lære?


Mannfolk og Creme Fraiche

Hvor mange mannfolk må til for å sjekke om man har alle ingrendiensene man trenger for å lage middag? Ingen, det er nemlig best å sjekke det selv.

- Hei! Jeg er på vei hjem fra skolen nå, skal jeg dra innom butikken og kjøpe inn til middag? spurte jeg Joakim da jeg vandret gjennom sentrum.
- Ja!! svarte Joakim, tydelig lettet fordi han skulle slippe og dra på butikken.
- Jeg tenkte vi kunne spise den kyllingen i sånn karrisaus. Jeg tror vi har det meste vi trenger, men kan du gå på kjøkkenet og sjekke hva vi mangler?
- Okei, svarte Joakim åndsfraværende. Han satt sikkert og spilte wow, som alltid.
- Da mener jeg; sjekk det nå! Du har et kvarter på deg til å sjekke det, hvis ikke drar jeg ikke innom butikken.

Et kvarter senere ringte han og kunne erklære at vi kun manglet Creme Fraiche. Okei, så da dro jeg på butikken og kjøpte det. Etter å ha stått i kø i en varm og lang evighet kunne jeg endelig begynne på hjemturen. Svetten rant nedover ryggen og jeg forbannet den varme jakka mi, som blir rene bakeovnen når jeg befinner meg innendørs.

Hjemme til Joakim skulle jeg sette Creme Fraichen i kjøleskapet, og hva ser jeg? Fire bokser med Creme Fraiche sto inni der fra før av. Lettere irritert kunne jeg konstatere at en av dem faktisk var uåpnet.

- Duuu, Joakim?! spurte jeg med en påtatt hyggelig tone.
- Ja? svarte han da han stakk hodet inn døråpningen til kjøkkenet.
- Sjekket du at vi hadde alt vi trengte i sted da jeg ringte?
- Jada, jeg åpnet skuffen og leste på pakningen til karriblandingen hva vi trengte og ringte deg.
- Sjekket du inni kjøleskapet da? Det står nemlig en uåpnet boks her fra før av.
- Åja, svarte han og trakk på skuldrene.

Åååårhhh, mannfolk!



Edit: Joakim sier at det som egentlig skjedde da jeg kom hjem og fant ut at vi hadde Creme Fraiche fra før av, var at jeg fikk et anfall. Jeg slo rundt meg og kjeftet og generelt hørtes ut som Streken når han er sint. Kan jeg ikke forstå.


Idiotsjåfør del to

I dag gikk jeg over veien i sentrum. Det var et gangoverfelt, og jeg så meg om til begge sider før jeg krysset veien. Akkurat slik jeg lærte av "Trygg Trafikk" da jeg var lita. Da jeg var kommet halvveis over, kom det en bil. I motsetning til idiotsjåføren i går, stoppet denne bilen faktisk. Jeg pustet lettet ut og gikk forsiktig videre. Man må nemlig gå forsiktig i disse dager, da blandingen av is og regn fører til ekstra glatt føre. Dette hadde tydeligvis ikke sjåføren noe forståelse for, så han tutet for harde livet.

Det burde ikke vært lov å ha så høy lyd på et bilhorn. Bare lydvolumet var jo nok til å gi meg piping i ørene. Lyden kom så brått og høyt at jeg nærmest pisset meg ut. Derfor stoppet jeg opp helt og trakk pusten dypt. Jeg snudde meg mot bilen, mens jeg telte til ti inni meg. Jeg stirret sjåføren rett i øynene med "sinteblikket" mitt, og deretter laget jeg en grimase. Jeg liker å lage grimaser. Da ser folk hva jeg mener. Jeg måtte bokstavelig talt holde fast hånda mi, slik at den ikke skulle fly opp av seg selv og rekke langefingeren. Man rekker ikke finger når man står midt i veien, midt i sentrum der det er masse folk. Det er ille nok at jeg så ut som en mildt sagt sinnsforvirret og mentalt tilbakestående person, med en ananas stukket opp der bak.




På pur faen gikk jeg enda mer forsiktig over, slik at det skulle ta lengere tid. Da jeg nesten var over hørte jeg at sjåføren gjorde seg klar til å kjøre videre. Akkurat da kom det fem andre mennesker som skulle over veien, en av dem var en gammel dame. Suck on that, idiotsjåfør! Det kalles karma. Du tuter ikke på folk som faktisk setter livet sitt på spill ved å vandre utendørs på dette isføret. Det er ikke akkurat som om jeg gikk over den veien frivillig. Jeg hadde ikke annet valg. Jeg måtte faktisk på skolen i dag, og jeg har ingen privatsjåfør. Hvis du har store problemer med å forholde deg i trafikken, burde du prøve å ta buss i stedet. Tenk på miljøet, din idiot!

Trygg trafikk, for store og små.
Hvor skal vi leke, og hvor skal vi gå?


Fingeren

Etter en lang skoledag blir man gjerne litt sliten og smågretten. Med tom mage blir ikke humøret bedre. Man rydder sammen tingene sine og tar fatt på hjemveien. Ute er det mørkt, kaldt og glatt. For hvert skritt du tar synker humøret mer og mer. Du tenker på de heldige barna, som sitter hjemme og nettopp har sett barne-tv. De har ikke vært på skolen i mer enn ti timer. De er ikke sultne. Vel, unntatt de som ikke går på skole, ikke har tv og ikke får mat da. Men de er det jo mer synd på enn det er på deg, så de tenker du ikke på. Du tenker kun på de som har det bedre enn deg. De heldige småjævlene, som ikke har vært sulten i seks timer. De heldige småjævlene, som ikke har sittet med analytisk kjemi i flere timer. De er heldige de. Og der halvveis danser du ute i kulda, ufrivillig, på den glatte isen. Livet er jammen urettferdig til tider!

Du kommer til et overgangsfelt, og skal til å krysse veien. Tre skritt ut i veien kommer en bil kjørende i all fart mot deg. Den bremser ikke ned. Du hyler og hopper tilbake. Føttene dine mister festet og du er to sekunder fra å havne på rævva. Jævla is. Jævla bilist, som ikke kan trafikkreglene. Jævla drittdag. Du snur deg den veien sjåføren kjørte og rekker opp handa - og du viser han fingeren samtidig som du gir ham din styggeste grimase. Ta den du, din dustesjåfør!

Dessverre var dustesjåføren allerede kjørt, og den personen du rekker fingeren til ser skremt på deg. For hun har ikke gjort noe galt. Hun har overholdt trafikkreglene hun, og hun skjønner ikke hvorfor du rekker finger til henne samtidig som du ser ut som en bavian med forstoppelse.


Når du lager et slikt tryne, da viser du at du er skummel da!

Så der står du en sen torsdagskveld og rekker fingeren til en ukjent og uskyldig person. Du tar handa sakte ned og løper over veien. Hetta blir dratt godt over hodet, den skjuler hvor teit du føler deg. Du er ikke så sint lengere. Du er bare flau. Om 40 minutter er du trygt hjemme og der kan du rekke fingeren i alle veier unntatt at det gjør noe.


And use your hips!

Jeg skulle egentlig skrive et langt innlegg med mine tanker omkring eldre og husrengjøring nå. Jeg mener, hvorfor gjøres husvasken dårligere og dårligere jo eldre de blir? Jeg konkluderte meg selv fram til at det er fordi de blir dårligere rent fysisk, synet svikter og de gir rett og slett faen. De er jo pensjonister! Når jeg blir gammel, skal jeg få barnebarna mine til å vaske for meg. Uansett om jeg er frisk og rask, eller ikke. Nå skal jo jeg blir rik og få meg vaskehjelp når jeg blir stor, så kanskje unga hennes kan vaske for meg den gang jeg blir oldis.

Denne dagen har jeg brukt på fornuftige ting, som å trene og vaske vegger (noe som er litt av ei trening i seg selv). Mormor og morfar er ikke lengere friske og raske, så det å vaske huset er ikke like enkelt slik det en gang var. Når de spør meg om jeg kan stille opp, nøler jeg ikke. De har alltid vært der for meg og hjulpet meg, så det skal bare mangle at jeg tørker ti tonn med støv og skrubber vegger. Neste uke skal jeg skrubbe ren dassen. Den er så skitten at man ikke ser at den egentlig er laget av hvit porselen. Seriøst. Jeg gleder meg.

Før helga mottok jeg Zumba i posten, og først i kveld fikk jeg prøvd det. Herregud, for et mas det var på hu kjerringa. "And hips, and hips. And use your hips. Come on! HIPS HIPS HIPS, USE YOUR HIPS!", ropte hun i ett sett. "JEG BRUKER DA HIPPSN FOR HARDE LIVET HER, KJERRING!", ropte jeg tilbake med svetten rennende nedover rævvsprekka. Jeg tviler ikke på at Zumba er bra trening, og jeg blir garantert stiv i morgen. Mest i armene, men det har kanskje mest å gjøre med skrubbing av vegger. Litt deilig er det å rope skjellsord til instruktøren også. Det er ikke akkurat som om man kan gjøre det på et treningsstudio. Instruktøren sier: "Kom igjen folkens, en gang til, dette klarer dere!". Lotte roper: "HOLD KJEFT DIN JÆVLA APE. FAEN HVOR STYGT TRYNET DITT ER! KLAPP IGJEN DEN FÆLE MUNNEN DIN, DITT ESELRUMPETRYNE! Jeg klarer ikke en gang til!". Nei, det er nok like greit at jeg bestilte meg Zumba, slik at jeg kan angripe tv'n.

Herregud, hva er det jeg klarer å spy ut av meg her. Sikkert klementiner.


Prrum

Denne dagen startet ikke så bra. Jeg drakk mer vin enn vann i går kveld, og det resulterte i en fin bakrushodepine fra en annen verden. Døgnrytmen min den siste uka har vært av typen et normalt A-menneske bare kan drømme om. Jeg har blitt trøtt i sjutiden om kvelden, og har lagt meg senest klokken ni. Hver morgen har jeg stått opp mellom klokken seks og sju. Trøttheten slo til i går kveld på bloggdaten også, men jeg hadde det så artig at jeg ikke la merke til den. På bussen hjem, derimot, hadde jeg det ikke like gøy. Med andre ord sovnet jeg i kjent Lotte-sikle-over-hele-seg-og-snorke-høyt stil. Flaks at jeg har en innebygd GPS, som sørger for at jeg alltid våkner på den holdeplassen jeg skal av på. Uansett, poenget mitt var at jeg tvang meg selv til å stå opp klokken halv åtte i morges, til tross for bakrus og mindre søvn enn ønsket.

Jeg dro ikke på skolen før klokken var nærmere to. Det vil si at jeg lå i senga fra klokka var halv åtte fram til jeg dro. Det eneste jeg gjorde var å sukke høyt hvert tiende sekund for å være sikker på at Joakim fikk med seg hvor fælt jeg hadde det, samt å se på tv. Det er forresten bare dritt på tv om morgenen. Etter skolen dro jeg på besøk hos mine fantastiske besteforeldre, og spiste middag og drakk cola (snille morfar som kjøper brus hver gang jeg skal komme på besøk!). Etter jeg hadde vært hos mormor og morfar gikk jeg på do og pillet (et annet ord for tisse, ifølge mormor). Etter jeg hadde tisset pratet jeg en stund med mamma. Deretter dro jeg hjemmefra og hjem til Joakim. Der tok jeg først av meg høyre sko, og deretter venstre sko. Jeg tok deretter av meg jakke og skjerf, og de hengte jeg opp på stumtjeneren. Deretter satte jeg på pcn og skrev dette utrolig interessante innlegget, der jeg har beskrevet de viktigste hendelsene i livet mitt i detaljer. Dere liker det, ikke sant?

Neida, jeg har faktisk et poeng med denne historien. Seriøst. Da jeg kom hjem til Joakim hadde han lagt fram rent sengesett, slik at kjerringa kunne gjøre jobben sin. Skifte på senga og ligge der naken og innsmurt i olje når han kommer hjem fra skolen. Jadda. Jeg gjorde jobben min og satte på litt musikk, vrengte av meg alle klærne unntatt trusa og danset rundt med et putetrekk over hodet. Hoppet litt i senga, mens jeg fniste og slikt. Lekte putekrig med speilet. Det er jo ei anna jente inni der! Hihi.

Nå er klokken halv åtte, og jeg tror jammen det er på tide og ta kvelden. Kjerringa er sliten og finner ikke oljen. Dessuten er det så deilig å legge seg i et rent sengetrekk. Deilig, deilig. Sangen under her er også deilig. Hører du nok på den, får du den på hjernen. Prrrum. Jeg har vondt i magemusklene etter all dansinga i senga.




Herregud, jeg føler med dere. Dette innlegget var et resultat av for mye sukker, ibux og overtrøtthet.


Bloggdate

Det var med en urolig følelse i magen jeg ankom Graffi i går kveld. Jeg skulle møte tre jenter jeg kjenner, men som jeg aldri hadde møtt tidligere. I flere år har vi lest hverandres blogger og kommentert fram og tilbake. I mange måneder har vi snakket om at det var på tide for oss å møtes. Det tok sin tid, men til slutt var dagen kommet.

Jeg åpnet døra til Graffi og tenkte: Herregud, hva har vi å snakke om? Jeg så meg om i lokalet og der satt to stykker og vinket til meg. Jeg trakk pusten dypt og satte meg ned med dem. Marianne og Malin tok vel i mot meg, og etter en liten stund kom Marimus løpende inn døra.

Det tok ikke lang tid før praten var i gang. Vi spiste mat og gikk til mormors for å drikke oss fine på vin. Ikke en eneste gang ble det en pinlig pause. Det var akkurat som om vi hadde kjent hverandre i flere år. Jeg hadde det kjempeartig og dette er noe vi absolutt burde gjenta! En skikkelig fyllekule neste gang hadde vært noe.

Nå er jeg trøtt og i minibakrus. Skolen venter, og alt jeg egentlig vil gjøre er å legge meg ned for å sove for alltid. Sove kan jeg gjøre etter barnetv i kveld!


Ny pc og eksamenskarakter

Operasjon: kicksnu døgnet gikk kjempefint. Jeg sovnet i sjutiden på kvelden og våknet igjen klokken fem om morgenen, uten å være trøtt! I går kveld var jeg nok engang trøtt, klokken sju. Snakk om å ha klart å snu døgnet da! Dessverre sovnet jeg og ble vekt av Joakim etter en og en halv time. Neste gang jeg sovnet var i totiden på natta. Jeg er litt usikker på hvordan døgnrytmen min er nå, vi får se i kveld.

Jeg har forresten kjøpt meg ny pc. Den er kjempestor, kjemperask og jeg elsker den. Når jeg får tid skal jeg gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Jeg skal tråkke på den gamle pcn min. Sjekke hvor ødelagt det monsteret blir. Den duger ikke til noe annet enn å være dørmatte uansett så...

I går fikk vi vite eksamenskarakteren i matte og jeg ble overhodet ikke noe overrasket over resultatet. Jeg har aldri før gått ut av et eksamenslokale og følt et nederlag, slik jeg gjorde akkurat den dagen. Jeg kan ikke matte og det førte til at jeg strøk på eksamen. Jeg er ikke sjokkert, kanskje litt skuffet og litt flau, men jeg orker ikke ta meg nær av det. Siden jeg allerede hadde innstilt hjernen min på at jeg hadde strøket, så har jeg allerede planlagt å ta den igjen i august. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde håpet på en E, for da hadde jeg jo stått. Likevel så ønsker jeg ikke å ha en E på vitnemålet mitt, og hadde nok kommet til å tatt opp eksamen igjen hvis det hadde vært resultatet. At jeg nå strøk betyr ikke at jeg blir kastet et skritt tilbake, det betyr rett og slett at det blir enklere å ta den opp igjen (og det kan jo helt ærlig ikke gå verre på den eksamenen).


Operasjon: kicksnu døgnet

Nyttårsaften ble døgnrytmen min snudd fra dårlig til ille. Jeg var oppe til langt utpå morraskvisten og sov til langt på dag. Denne døgnrytmen ble på merkelig vis vedlikehold de påfølgende dagene. Antakeligvis skyldes det at det er så mye spennende på tv klokken 2 om natta (hallo, tv norge!). Tirsdag ble jeg syk og det førte til at døgnrytmen gikk fra ille til faretruende ille.

Definisjon på mine døgnrytmer:
Veldig bra/uoppnåelig: Sovne i tolvtiden, stå opp i syvtiden.
Bra: Sovne i totiden, stå opp i tolvtiden.
Dårlig: Sovne i tretiden, stå opp i totiden.
Ille: Sovne i sekstiden, stå opp i firetiden.
Faretruende ille: Sovne i titiden, stå opp i sekstiden.

Man kan se ut ifra definisjonsoversikten min over her, at jeg den siste tiden har vært våken til titiden om morgenen og våknet først på kvelden. Hele dager har blitt kastet bort, og jeg har vel egentlig ikke fått noe ut av livet mitt. Døgnrytmen min er veldig sårbar, og det er altfor lett å påvirke den i negativ retning. Å påvirke den i positiv retning er derimot nesten umulig.

Jeg vet at mange bruker å forandre døgnrytmen gradvis ved å legge seg litt tidligere for så å stå opp litt tidligere. Det går ikke til meg, da jeg faktisk ikke blir trøtt uansett hvor tidlig jeg står opp. Hvis kroppen min er innstilt på å sovne i sekstiden om morgenen, hjelper det ikke at jeg samme dag har stått opp klokken sju. Jeg blir rett og slett ikke trøtt tidligere av å stå opp tidligere, og ender til slutt opp med under en time søvn. Det er normalt for meg, og jeg har for lengst blitt vant til å kun sove i fire timer på skoledager. Da befinner jeg meg på stadiet "bra" og sovner rundt klokken to, for så å tvinge meg selv til å stå opp klokken syv.

På mandag skal jeg begynne på skolen igjen, og må på nytt stå opp klokken syv. De siste dagene har jeg fremdeles vært lys våken klokken syv. Derfor kjører jeg i natt i gang operasjon: kicksnu døgnet. Jeg har nå vært våken i fjorten timer, og planlegger å være våken i fjorten timer til. Trøtt blir jeg uansett ikke før om seks timer, så akkurat nå går det kjempefint. Spørsmålet er hvor fint det kommer til å gå om ni timer. Derfor har jeg noen redbull ved min side, og jeg møter utfordringen med åpne armer og øyne. I morgen skal jeg legge meg klokken ni!

Ønsk meg lykke til. Det er jammen fint jeg har ting å fylle tiden med som for eksempel Timon og Pumpa (hallo igjen, tv norge!) og webcam-funksjoner.



Dette går så fint så!


Når mannfolk blir syke, så blir de syke



Kjære A.

Du aner ikke hvor rett du har. I starten da jeg ble syk, benyttet jeg muligheten for alt den var verdt. Jeg lå i senga og sutret helt til Joakim ble lei av meg og dermed gjorde alt for at jeg skulle holde kjeft. Han ordnet med te, suppe og vann. Han masserte meg og ga meg masse kos. Hvis man så vekk i fra at jeg hadde snørr tytende ut av både nesa og ørene, og hvis man så vekk i fra at jeg hadde feber og hostet opp nok slim til å fylle Mjøsa, så hadde jeg det egentlig ikke ille. Det er nok det eneste positive ved å være syk. Man får oppmerksomhet av de rundt seg. Ikke nødvendigvis fordi de synes spesielt synd på deg, antakelig skyldes det mest at de velger å være slaver framfor å måtte høre på sytinga og masinga di.

Jeg hadde det iallefall greit nok, forholdene tatt i betraktning. Så skjedde det uunngåelige. Joakim våknet en morgen og var syk. Når mannfolk blir syk, da blir de syk. Han var nesten døden nær, han lå i senga og vridde seg i innbilt smerte. Han maste så mye at det til slutt snappet for meg. Jeg orket ikke et sekund til av maset hans, så det endte med at jeg måtte krype til apoteket og kjøpe alt fra nesespray til repsils.

Her lå jeg i senga med konstant vondt i hodet, grunnet ekstremt tette bihuler. Hver gang jeg hostet, kjentes det ut som om øynene skulle sprette ut av øyehulen sin. Jeg hostet hele tida. Snørra rant konstant. Kroppen verket. Jeg så ut som et vandrende lik. Han var litt snørrete og hadde litt vondt i halsen. Men han var jo syk, så det sier seg selv at det var jeg som måtte dekke til trynet mitt med et skjerf og dra på butikken.

I flere dager lå vi der i senga, side om side og så i taket. Vi konkurrerte om hvem som hostet mest, hvem som produserte mest snørr og hvem som hadde høyest kroppstemperatur. Den som ikke klarte å overbevise den andre om at den var sykest, var den som måtte lage mat eller dra på butikken.

Det var med andre ord lite trøst å få på Joakimfronten, og jeg vendte meg mot den eneste som kunne gi meg kos og trøst uten å forvente mat eller sex i betaling. Jeg tror jeg har funnet ut hovedgrunnen til at kosebamser ble oppfunnet. De er en varm og trøstende favn i dårlige perioder. Man blir aldri for gammel til å ha en kosebamse eller to.


Hvilket liv!

Det er ikke mye som har skjedd her i gården de siste dagene. Jeg ligger fremdeles svett og ekkel i senga, med snørr klint ut over hele det kvisebefengte trynet mitt. Jeg hoster, nyser og griner. Mesteparten av tiden sover jeg, og hvis jeg ikke sover så spiller jeg på 123spill.no.

Skolen startet på tirsdag, og det var stort sett den eneste dagen jeg har møtt opp denne uka. På siste skoledag lovte jeg meg selv at jeg skulle være flink det neste semesteret og møte opp på forelesningene, slik at eksamenlesinga skulle gå lettere. Det starter virkelig bra.

Jeg fant forresten ut at det ikke var ørene som var problemet. Problemet var tette bihuler, og de plager fremdeles vettet av meg. Ibux og saltvannsspray lindrer litt. Det er likevel kjempesynd på meg. Stakkar, stakkar meg.


Heldigvis har jeg Tedda, som passer på meg. Hun er myk og god, hun.


Syt syt

Hvordan kjenner man at man har ørebetennelse? Jeg har så vondt i venstre øre at jeg får tårer i øynene. I tillegg tror jeg bihulene mine er tette, siden når jeg nyser eller snyter meg eksploderer hodet, og det kjennes ut som om øyeeplene blir presset ut av øyehula si. Samtidig som jeg syter nå, kan jeg vel nevne at jeg er veldig snørrete og har kjempevondt i halsen. Jeg hoster hele tida, og hver gang jeg hoster kjennes det ut som om hodet eksploderer. I tillegg til alt det, så har jeg kjempevondt i hodet.

Og så er jeg sulten.

Dette var virkelig en bra start på året, og en kjempebra start på det nye semesteret. Starter skoleåret med fravær, jeg. Nå skal jeg syte og grine litt. Kanskje Joakim gir meg litt trøst. Det er så masse masse kjempesynd på meg!


Det var en gang en levende organisme som tok over verden

Jenter med store pupper opplever ofte at gutter ikke ser dem i øynene når de snakker. De stirrer på melonene, som om det skulle vært et koldtbord fullt av sex og øl. Jeg har akkurat det samme problemet! Jeg snakker med folk og ingen ser meg i øynene. Med folk mener jeg forøvrig både jenter og gutter, voksne og unge. De glaner.

De glaner på den levende organismen, som befinner seg midt i trynet mitt. Puppene mine kan være så store de vil. Jeg vedder på at jeg kan gå toppløs uten at det hadde gjort noen forskjell. De hadde fremdeles stirret på kvisa. Det digre, røde og pulserende djevelavkommet, som bare venter på å ta over verden.

Jeg forsøkte å klemme den i går, i et håp om at den ville bli mindre og med tiden forsvinne. I dag da jeg våknet hadde den vokst i både bredde og høyde. Fargen var ikke lengere lyserød, den var blitt mørkerød og lilla. Hadde den ikke vært tydelig tideligere, så lyste den jammen opp rommet nå.

Joakim har en teori om at den har spredt seg innover i hodet mitt, og at den tar over kommandosentralen. Snart eksploderer vel hodet mitt i en diger kvisesuppe. Det er forøvrig Joakim som løper rundt meg og roper: "Hallo! Lotte, er du der?! Ikke gi etter! Hold ut, jeg skal få deg ut derifra! Ikke la kvisa ta over!".

Med andre ord føler jeg meg som et verdifullt og høyt elsket menneske. Nå skal jeg forsøke å finne ut hvordan i huleste jeg skal greie å dekke over denne kvisa i morgen. Jeg kan virkelig ikke troppe opp på skolen med en pulserende kvise midt på nesa, som tar all oppmerksomheten vekk fra foreleseren. Det hadde jo vært uhøflig.




Det beste med jula 2010




Det beste med jula er, og kommer alltid til, å være familien. Familiekos og masse god mat er oppskriften på en fin jul for min del. Da jeg har innsett at jeg er blitt voksen, og dermed får minst julegaver, så er ikke gaver lengere like viktig. Det viktigste er å kose seg!

Første juledag spiser vi alltid en nydelig julelunch, og dette året var ikke noe unntak. Mormor kunne av diverse grunner ikke komme til oss for å spise, dermed ordnet vi maten og troppet nedover til henne og morfar. Det er ikke jul uten julelunch bestående av ristet loff med røyket laks, eggesalat og eggerøre!



Andre juledag dro jentene på byen og det viktigste med byturer er kebab!



Utenfor kebabsjappa møtte jeg selveste Pisspreikdronninga! Malin hadde til og med tatt med seg kjæledyret sitt på byen. Det er jo kjekt å henge katta over ørene! Smart! Skulle ønske jeg også tenkte på å ha med meg lue, med tanke på at jeg nok engang har blitt syk. Uansett, det ble et kort møte da venninnene hennes ville gå videre (sikkert fordi de ikke hadde med seg kjæledyret sitt på byen, det var pissekaldt ute).





Nyttårsaften feiret jeg ved å spise middag med noen venninner, før vi dro videre på fest. Jeg laget maiskrem, og den ble utrolig nok kjempegod. Biff og fløtegratinerte poteter er slettes ikke dumt!



Jeg går inn i det nye året med gode venner, en herlig kjæreste og en helvetes svær kvise på nesa. I følge enkelte kan den visst observeres fra månen. Jeg håper det nye året blir litt bedre enn det forrige og jeg håper kvisa forsvinner i løpet av den neste måneden. Det er mitt nyttårsforsett.



RSS 0.91