Å bo med Sheldon Cooper

Jeg har i lang tid visst at hun hadde noen små nykker, men jeg tenkte ikke noe mer over det den gang. Nå som jeg har bodd med henne en periode har jeg virkelig fått se en annen side av henne. Noe av det første hun sa til meg da jeg flyttet inn var hvordan fatene på kjøkkenet skulle stables. Til deres informasjon skal de hvite middagsfatene med ujevn kant stables i nederste hylle, mens resterende middagsfat skal stables i hyllen over. Hun håpet virkelig jeg kunne følge dette, da ingen andre i kollektivet så ut til å bry seg om hennes meninger. Jeg følger det ikke. Det er bare sånn ca. fire hvite middagsfat med ujevn kant, og X antall andre fat. De må jo få plass et sted.

Hvordan man tar seg på nesen er også veldig viktig. Hvis man stryker nesen nedover må man, og da mener jeg virkelig må man, dytte den oppover igjen. Man kan heller ikke dytte fingrene framover, for da blir huden trekt ekkelt tilbake fra neglen. Derfor må man stryke fingrene bakover, slik at huden blir dyttet tilbake.

Mat kan ikke fryses ned i lengere tid, og når utgangsdatoen på mat nærmer seg kan den ikke spises. I sengen har hun en fast plass, og det er ytterst. Ikke under noen omstendigheter kan hun tenke seg å sove innerst.

Hun lever i sin egen tidsenhet, eller tidssone, og hvis det liten sjanse til å rekke trikken venter hun på den neste. Eller den etter der. For hvis hun ser på et program på tv, må hun se den ferdig før hun kan dra.

Hvis hun snakker må man ikke finne på å avbryte henne. Hun vil fortsette å snakke for å få fram poenget sitt. Dette til tross for at man snakker høyere og raskere enn henne. Hun skal ha rett og hun skal få si det hun vil ha sagt. Hvis dette ikke går an vil hun blåse opp munnen sin og se virkelig misfornøyd ut, samtidig som hun lager en "hrrrmmmmfp"-lyd. Ganske søtt, egentlig.

Hun har sikkert noen flere nykker, men jeg kommer ikke på noen i farten for jeg har nemlig kun fire minutter på meg til å publisere dette innlegget. Vi har nemlig en konkurranse om hvem som klarer å blogge hver dag lengst mulig, og jeg skal ikke tape. Det skjer ikke.

Jeg har kanskje noen nykker selv, men de får vi ta en annen dag. Kanskje Oda kan være behjelpelig. Hun er ganske kjekk sånn sett. Over og ut!




Bilde hentet fra nett


Ps: Jeg er faktisk veldig glad i henne, og hun er ikke plagsom å bo med. NÅ MÅ JEG PUBLISERE FØR KLOKKEN ER 12!


Bare Lotte, blid og uthvilt

- Så blid du er i dag, Lotte! sa en viss frøken på gruppa mi, som har vært nevnt tidligere på denne bloggen.

Nå er det ikke slik at jeg alltid er sur når jeg er på skolen, men i det siste har jeg ikke akkurat vært en favoritt til å vinne Miss Sunshine. Det har vært mye som har skjedd, og jeg har ikke fått nok tid til å bearbeide alt. Midt oppi alt det har vi nettopp trådt inn i en veldig intensiv og stressende periode på skolen. Alt dette i tillegg til dårlig søvn om natta har ført til en dårligere versjon av Lotte. Jeg skjemmes litt av meg selv. Men nå, nå skal det bli andre baller! Eller boller. Hva heter det? Uansett, nå skal en ny og bedre Lotte møte opp på skolen om dagene.

Etter denne natten innså jeg at det eneste jeg trengte var en god natts søvn. I en egen seng, uten en annen person, og inne på et rom som ikke er varmere enn en bakeovn. Av og til trenger man å være litt for seg selv, slik at en kan bearbeide følelser og tanker uten å ta hensyn til at et annet menneske vil kommunisere. Misforstå meg rett, jeg liker faktisk å bo med ei venninne. Det er morsomt. Men det er også godt å være bare Lotte.


Min første natt helt alene

I natt skal jeg sove helt alene for første gang siden jeg ble singel. Det blir skummelt, spennende og samtidig litt godt. Kommer tilbake i morgen og forteller hvordan det gikk. Forhåpentligvis blir jeg ikke spist opp av noen skumle monstre i løpet av natten. De under sengen vet dere.

Uansett har jeg stor tro på at dette blir bra for meg. Jeg trenger å kjenne på hvordan det er å være helt alene. En slags generalprøve før jeg flytter ned for meg selv den 1 mars. Hadde jeg ikke fått denne muligheten hadde jeg garantert gått på en smell da. Og da mener jeg ikke den type smell jeg gikk på i helga. Jeg mener at da hadde jeg trolig endt opp i fosterstilling, halvfull på vin mens sangen "All by myself" sto på repeat. Skikkelig Lotte-for-fire-år-siden-style.

Mens jeg er i gang og ramser opp en haug med grunner til at det er bra for meg å flytte ut av rommet til Oda, bare for å psyke meg selv opp, kan jeg nevne noe som skjedde i natt. Det var et klart tegn på at nå har Oda og jeg bodd på samme rom lenge nok. Ikke bare spaserer vi rundt naken foran hverandre, og snakker åpent om absolutt alt. Ikke bare deler vi seng og ligger veldig nærme hverandre. Nei nei, ikke bare det. I natt våknet jeg av at Oda dro til seg handa mi og begynte å kose med den. Pjuske den. Sånn som kjærester gjør. Det ligger ikke i Odas natur å kose med meg, eller noen andre som ikke er kjæresten hennes for den saks skyld, så man finner ikke noen bedre grunn til å flytte ut av rommet enn det! Det beste med alt var jo at hun gjorde dette i søvne, og hvem vet hvordan dette kunne eskalert?! Hva hadde skjedd en vakker torsdagsnatt i neste uke liksom?

Nei, da er det nok like greit at jeg flytter på eget rom for en liten periode.


Jeg går ikke alene

*UUUUUL*
*UUUUUUUUL*
- Mmmhhmpf, Lotte!! mumler Oda i søvne mens hun kjører en spiss albue i siden på meg.
*UUUUUL*
- Alarm! Hvorfor har du den fæle lyden? sutrer hun og snur seg med ryggen mot meg.

Lettere forvirret og meget trøtt forsøker jeg å slå av alarmen. Det er ingen enkel oppgave, for en luring har nemlig satt på innstillingene slik at jeg må regne ut minst tre matteoppgaver for å få slumre. Hvis jeg ønsker å slumre, vil det bli lagt til ett ekstra mattestykke for hver gang jeg slumrer. Dette innebærer ganske mange ganger med *UUUUUUUUL*. Nå vet ikke akkurat dere hvilken lyd *UUUUUL* er for noe, men jeg kan opplyse dere såppass om den at jeg sier at det er en helsikes hane. Eller en kalkun. Jeg vet ikke helt, men den galer og kykkelikyer noe inni granskauen. Og akkurat dette er det som holder på å ta livet av min kjæreste Oda.

Det er blitt så ille at hun må avtale med meg når jeg setter på alarmen min, slik at hun kan sette på sin alarm et kvarter før meg. På den måten vil det være hennes egen feil om hun våkner til den grusomme lyden. Det er da problemet med å sove over sin egen alarm blir et enda større problem på morraskvisten. Stakkar jente.

- Hvorfor har du ikke stått opp selv enda da? Ææææh, jeg får ikke av alarmen! Hva er 15 ganger 4?!?! freser jeg tilbake.
- I veit ikkje ka som skjedd i! hører jeg en liten stemme svare opp fra dyna foran meg.
- Oda, nå står du opp og dusjer!
- Jadda, jadda, jadda!

Det tok sin tid, men omsider fikk jeg senga for meg selv. Femten herlige minutter i en stor og varm seng. Å bo på samme rom som en venninne over lengere tid setter virkelig et vennskapsforhold på prøve, og jeg vil påstå at vi har bestått hittil. Vi har ingen sinte krangler, og vi har utrolig nok ikke drept hverandre enda. Likevel hadde det vært litt deilig å virkelig få være for selv, og det er derfor jeg ble så glad da jeg fikk et tilbud om å sove på et annet rom i to ukers tid. En av jentene som bor her i kollektivet skal reise hjem, og foreslo at jeg kunne låne rommet hennes. Snille!!

Jeg kommer helt sikkert til å savne Oda noe forferdelig, men jeg må se det i øynene. Det er på tide å kutte navlestrengen. Hun skal jo trossalt flytte til Island om litt over en måned. Fram til da får jeg bare nyte de fantastiske morgenstundene våre der vi småkrangler, roper fra hvert vårt rom, stresser rundt for å rekke trikken mens vi hører på popcorn dubstep.



Dessuten er det ganske koselig å løpe til trikken sammen i nysnøen. Nesten litt romantisk stemning på morraskvisten.



Unormalt å være så blid etter en natt med lite søvn, klokken halv ni på morran ute i snøvær. Undrer på om jeg begynner å bli syk.


Den følelsen

Jeg åpner øynene til et lyst rom. Ved siden av meg ligger Oda og puster tungt. Jeg strekker litt på kroppen og kjenner etter hvor det gjør vondt. Kun hodet, takk og lov. Hva skjedde i går? Jeg kan ikke huske noe etter klokken elleve. Klokken elleve... Åh, herregud! Nå husker jeg noe. Aaaargh, det knyter seg i magen. Bildene! Tortur! Fylleangsten!

Den følelsen.

Når du våkner opp klokken tolv og innser at du har sovet i tolv timer. Når du innser at du gikk på en smell uten like i går kveld. Når du vil kvele deg selv med puta.

Slike dager får meg til å undre på hvorfor i helvete jeg gidder å feste. Enn å gå på en smell så til de grader at jeg havnet i sengs før klokken tolv?! Det har jeg ikke gjort på lenge. Det var ikke det at jeg drakk mer enn jeg bruker, men heller det at jeg var sliten og... Nei, jeg skjønner ikke hvorfor jeg forsøker å snakke det bort. Det som har skjedd, har skjedd og det er intet jeg kan gjøre med det. Jeg oppførte meg som 14 år gamle Lotte på fjortisfylla, og de andre sendte meg til sengs. Det var lurt av dem.

Gå skamme seg, Lotte!


Tetrismetoden

Man svetter, puster og peser. Det svir i håndflatene og nakken. Trappene vil ingen ende ta og det man bærer skjærer seg inn i hendene. Hvert eneste trappetrinn fører til intens redsel for å falle. Faller man er man ferdig, da får man et 20 kilos monstermøbel over seg. Sjarmen med å flytte, folkens. Sjarmen.

Sist gang jeg flyttet var i sommer, da lovte jeg meg selv at det var lenge til neste gang. Dessverre ble det ikke sånn, man kan ikke planlegge alt i livet sitt. Nå har jeg offisielt flyttet ut av leiligheten jeg bodde i med Joakim. Alle tingene mine er flyttet til det huset jeg skal bo i framover, selv bor jeg på rommet hos Oda. Tingene mine er litt her og der. skal det være lenge til jeg flytter neste gang, BASTA!

I en periode av livet mitt var jeg avhengig av Tetris. Jeg kunne sitte og spille i en evighet, jeg kunne glemme å spise mat bare fordi jeg måtte slå rekorden min. Ikke engang da øynene mine ble firkantet klarte jeg å slutte med spillingen. Den dag i dag er jeg fremdeles glad i Tetris, og nynner ofte på tetrismelodien.

I dag slo det meg at flytting er litt som Tetris.
Man stabler esker, poser og møbler inn i en henger, deretter må man ta det ut av hengeren på en smart måte uten at alt faller sammen og knuses. Det er fremdeles en måned til jeg får ta over rommet her nede, men de nede var så snille at de lot meg få bruke kottet deres. Kottet er ikke akkurat noe stort, og jeg har veldig mange ting. Vi brukte nesten to timer på å stable alt inn dit. Møbler, esker, poser og fryser. Alt dette mens vi nynnet på tetrissangen.

 


En hjelpende hånd

Ikveld har jeg pakket sammen siste rest av livet mitt i pappesker og svartsekker. Heldigvis fikk jeg god hjelp av en god venninne.
Det er ikke mye morsomt å skrive om at jeg flytter helt ut, derfor blir dette et kjedelig og enkelt innlegg..


Har enda mer på hjertet

Å sitte på skolen for å lese til eksamen
er mye morsommere når en ikke
drakk for mange glass med vin igår.


Har så mye på hjertet

I dag har jeg så utrolig mye på hjertet.
Likevel vil jeg bare si noen få små ord.
Hvis du skal vaske klær,
så er det morsommere å gjøre det
etter noen glass med vin.


En sånnen dag

Det finnes dager der man er så sint at det kjennes ut som om noe har knytt seg i magen. Det er på slike dager der alt som kan gå galt, oftest faktisk går galt. Man forsover seg, rekker ikke spise frokost, glemmer av viktige ting hjemme når man må løpe til bussen, det er kaldt ute, man finner ikke tingene sine i skapet på skolen og flere slike godbiter som virkelig krydrer tilværelsen.

Dagens største opptur var vel da jeg pustende og pesende kom løpende opp til laboratoriene på skolen, fire minutter for sent. Jeg var stresset og sint fordi alt som kunne gå galt typisk nok hadde gått galt. Fire minutter for sent er da ikke ille med tanke på at jeg ikke fant inneskoene mine i skapet, tenkte jeg og ga meg selv en mental high-five.

-
Jasså, fem minutter for sent, Lotte. Skulle vi ikke være tidsnok da? sier ei jente på gruppa mi med en tone i stemmen som var så.... Den var så... Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare hvordan det tonefallet påvirket meg der og da, klokken fem minutter over ni en tirsdags morgen. Negler mot tavle kan kanskje beskrive det litt. Jeg hater slike bedrevitende og bebreidende stemmer og tonefall på morran når jeg virkelig har gjort mitt beste.

- Jamen jamen, jeg var tidsnok på skolen! forsøkte jeg å si.
- Mhm, sikkert, sier hun.
- JEG VAR DET FOR FAEN! Jeg fant da ikke en dritt nede i skapet fordi en viss person har slengt tingene sine der og kamuflerte mine ting!
- Hvis du skal være sur, Lotte, så gidder jeg ikke snakke til deg.

Glass som knuses, tenner som gnisser, negler mot tavler og tung pusting gjennom nesen. Slike tanker og følelser gikk gjennom hodet mitt da hun sa det. Likevel må jeg innrømme at hun hadde et poeng. Det skal ikke være lovlig å være i så dårlig humør som jeg har vært idag. Så sint. Det er ikke sunt. Verken for meg eller mennesker og gjenstander rundt meg.

Jeg sender herved ut et stort og rungende unnskyld til alle mennesker som møtte meg i dag. Det har vært lite smil, mer sure miner og mye surmuling. Jeg beklager så meget. Måtte morgendagen bli bedre. Hvis ikke kan det hende jeg må ty til sjokolade, for snusen har jeg jo liksom sluttet med.

Ingen oppturer uten nedturer.


Flørting på treningssenteret

Jeg sto i kø og ventet på å få bruke et treningsapparat da jeg kjente at en person tok på rumpa mi. "Nærkontakt", tenkte jeg, "Hmmm me like!"

- Åh, unnskyld! Det var ikke meningen, sa han.
- Det går helt fint, smilte jeg tilbake og flyttet meg noen skritt unna.
- Du sto så nære, så det var vanskelig å ikke komme borti deg..
- Det går helt fint, jeg er så vant til at folk tar på rumpa mi hele tida jeg, lo jeg til ham.

Etter noen minutter begynte jeg å trene selv, da han utbrøt:
- Næmmen, flyttet du deg nå da?!?
- Hhihihi, sa jeg.

Aaaah, ingenting muntrer opp dagen som litt spenstig flørting på 3T. I det siste har jeg lagt merke til at det er ganske mange kjekke mannfolk som trener på 3T. Jeg klager ikke på det, jeg. Nå burde jeg kanskje nevne at mannen som er nevnt over, var en meget kjekk kar. Jeg vil anslå at alderen hans var rundt 65, men det er jo bare en liten bagatell. Flørting er flørting.

Dette var faktisk det eneste spennende som har skjedd i løpet av dagen min, så vi snakkes senere.


Er hun tilbake nå da?

God dag!

Jeg vet ikke om dere husker meg, men jeg tenkte jeg skulle fortelle dere at jeg lever i beste velgående. Etter en utfordring fra en venninne skal jeg nå ta opp bloggingen igjen. Og jeg skal holde ut lengst mulig, for nå er det mye drittprat som må ut av det overfylte hodet mitt.


Det har skjedd mye rart i livet mitt siden sist gang jeg blogget, som er rundt ett år siden. Jeg slipper heldigvis å oppdatere dere på alt, da det mest spennende og de mest omveltende forandringene som har skjedd, faktisk har skjedd siden starten på det herrens år 2013.

Jeg tar det på en rolig og oversiktlig måte, så kan dere selv velge hvor mye informasjon dere vil få på en gang. Man må jo være realistisk, tenker jeg, og ikke gi dere pustevansker på grunn av innpustet drikke grunnet sjokk. Så, for å være på den sikre siden anbefaler jeg dere å sette ifra dere mat og drikke resten av dette innlegget.

- Jeg har begynt å bruke briller. Breaking neeeeeews!
- Jeg har sluttet å snuse. Eller jeg forsøker å slutte.
- Jeg er blitt singel.
- Jeg har flyttet ut fra leiligheten og bor nå hos ei venninne.
- Denne venninnen bor i et kollektiv og jeg bor på rommet hennes i hennes seng.
- Derfor føler jeg det nå er på tide å komme ut av skapet.. Neida. (Jeg har faktisk fått noen spørsmål om akkurat dette, skjønner ikke hvorfor)
- Jeg venter i spenning på å flytte for meg selv, forhåpentligvis og trolig nok i etasjen under overnevnte venninne.
- Jeg er blitt avhengig av Pokemon, for jeg er nemlig 23 år gammel.. Dette innebærer at jeg for tiden ser på pokemonserien, samt at jeg spiller på Nintendo DS. Dette gjør også venninnen min, så det er ikke bare jeg som tydeligvis er skadet.


Så... da var vi tilbake til sex og singelliv da. Tikka værra Samantha!



RSS 0.91