Hun var høygravid- og hun røyket

I dagens samfunn er det en del fokus på gravide og hva man bør gjøre- og ikke gjøre. Røyking har i mange år vært et stort nei, og jeg tør påstå at de fleste vet at røyking skader fosteret. Det er nettopp av den grunn at jeg blir forskrekket når jeg ser gravide røyke.

Det er helt forståelig at man er avhengig av røyk, og at det er vanskelig å slutte. Jeg er selv avhengig av snus, og vet hvordan akkurat det der er. Likevel hadde jeg sluttet på dagen om en graviditetstest lyste positivt mot meg. Når man ikke engang er villig til å stumpe røyken for babyen sin, hvor mye bryr man seg egentlig da?

Det er lenge siden man trodde at røyking ikke kunne skade fosteret. Fremdeles er det 17% av de gravide som røyker. Jeg kan ikke forstå hvordan noen vil påføre det uskyldet fosteret sitt slike plager. Nikotin får blodårene i morkaken til å trekke seg sammen, noe som fører til at fosteret får mindre oksygen og næring. I tillegg kommer alle de andre kjemiske stoffene man inhalerer når man røyker. Snus skader like mye. De kjemiske stoffene går over i morens blod, og derfra tar de veien til morkaken. Er ikke de røykende gravide klare over dette? Eller er de rett og slett egoistiske og dumme?




Bilde fra google (røyking og graviditet)


Hvis man er gravid uten å vite det
, så kan man ikke klandre mødrene for å skade fosteret. Man tror jo gjerne at de stumper røyken med en gang de finner ut av graviditeten. Jeg forventer iallefall det. De har ingen rett til å tvinge på fosteret alle plagene røyking og snusing medfører. Fosteret har ikke noe annet valg enn å ligge der i mors mage og motta alle de skadelige stoffene. Det er urettferdig!

Da jeg gikk hjem fra skolen i dag gikk det en gravid kvinne foran meg. Hun var noen få år eldre enn meg, vil jeg tro. Da jeg oppdaget røyken i hånda hennes stoppet jeg opp et øyeblikk. Jeg ble rett og slett sjokkert. Hun var høygravid. Jeg ble fryktelig sint. Hun kunne overhodet ikke bruke unnskyldningen: "Jeg visste ikke at jeg var gravid". Hun hadde ingen unnskyldning for at hun pattet på den røyken!

Jeg blir så frustrert. Synes du det er greit at gravide røyker?


Rumpeglaner

Jeg liker å se på andres rumper. Det er ingen hemmelighet. Her om dagen satt jeg og ei klassevenninne i kantina på skolen. Vi satt der og spiste lunsjen vår, pratet og diskuterte hvilke skoleoppgaver vi skulle jobbe med framover. Plutselig merket jeg at hun ble distrahert. Jeg fulgte blikket hennes og oppdaget hva hun ble så fascinert over.

- Det var ei fin rumpe, sa hun.
- Hvilken rumpe? spurte jeg.
- Den der vel, sa hun og pekte.
- Det var ei lita rumpe, kommenterte jeg.
- Jeg synes det er fint jeg, sa hun med et sukk.
- Se på buksa hennes da, den er så langt opp at rumpeballene blir skilt, sa jeg og demonstrerte med hendene hva jeg mente.

Plutselig snur hun seg med rumpa mot oss, hun trekker opp buksa ekstra mye og bøyer seg framover - som for å vise at hun hadde oppdaget at vi glante og diskuterte rumpa hennes.

Tydeligvis holder det ikke at kantinen er full av folk som bråker. Glaner en lenge nok, og demonstrerer nok med hendene blir man uansett oppdaget. Så da sitter man der og føler seg som en rumpestalker. Man føler seg som de stygge, patetiske mennene i amerikanske filmer som glaner på damer. Det er lite gøy.

Jeg - Lotte - er en rumpeglaner. Jeg liker å se på andres rumper. Rumper er fint. Jeg liker å diskutere andres rumper. Jeg liker å ta på andres rumper, skjønt jeg holder fingrene for meg selv mesteparten av tida.

Jeg lurer på hvem rumpejenta var. Håper jeg ikke støter på henne på skolen noen gang i framtiden. Det kan bli flaut.


Om det å studere bachelor i bioingeniør

Det er kun to eneste grunn til at jeg fremdeles går bioingeniør, og det er et ønske om å bli bioingeniør og klassevenninnene mine. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke holdt ut. Det sies at førsteåret på en bachelor er det tøffeste, fordi de skal kvitte seg med ugresset. Ugresset som bare sitter der og egentlig ikke duger til en dritt. Det er visst ikke så lett å bli kvitt ugress, for det skal sies at HiST virkelig står på for å kvitte seg med oss!

Lange skoledager, fra åtte til fire. Vi har i gjennomsnitt fire innleveringer i uken. Med innleveringer menes obligatoriske øvinger i analytisk kjemi, organisk kjemi, statistikk, dataoppgaver/Exeloppgaver og kjemirapporter. Hver øving tar som regel minst 4 timer å gjøre. Analytisk kjemiøvinger tar oftest lengere tid, da de er grusomt vanskelige.

Jeg gikk gjennom timeplanen i sted, og fant ut at vi har mindre undervisning framover. Dette betyr flere fritimer som kan brukes på alle innleveringene. Her har dere et eksempel fra uke 11 og 12.





Disse to ukene er stappet fulle av innleveringer, som er der kun for å gi oss studenter magesår. Og kanskje fordi det er meningen vi skal lære noe. Ikke vet jeg, for jeg har ikke tid til å fundere over saken. Jeg må nemlig gjøre kjemiøvinger! Til tross for alle innleveringene de to ukene, kjenner jeg en lettelse. Alle de hvite feltene sier at jeg har fri, og dermed kan jeg planlegge litt selv. Når vi har undervisning hver dag fra åtte til fire, er det sjeldent jeg er i form til å jobbe med studier etter skoledagen er over. Man må være supermann for å ha overskudd til alt. For min del vil det si at jeg ikke får tid til å lese på egen hånd, jeg får ikke tid til å gjøre noe i mitt tempo. Jeg må bare forsøke så godt jeg kan å henge på, samt møte opp på flest mulig forelesninger for å lære av lærerne (enkelte av dem kan ikke engang å lære bort).

Jeg har alltid trodd at høgskolen handlet om selvstudium. Jeg trodde vi selv kunne velge om vi ville møte opp på forelesninger, eller om vi heller ville studere på egen hånd. Som bioingeniørstudent har du ikke noe valg. Du må møte opp. Spesielt hvis du skal få innlevert og få det godkjent. Får du det ikke godkjent, får du ikke ta eksamen. Tar du ikke eksamen får du ikke fortsette til neste år. Fortsetter du ikke til neste år blir du ikke bioingeniør.

Hvis du mot all forventning skulle stryke på en eksamen, får du en sjanse etter sommerferien til å ta den opp igjen. Stryker du på den, får du seg deg om etter en annen utdanning.

Om jeg vil anbefale dette studiet til andre? Du skal ha jævlig lyst til å bli bioingeniør for å holde ut dette studiet. Du må ha et pågangsmot uten like for å gjøre det bra. Du må være veldig god i matte og kjemi for å kunne henge med (jeg er ingen av delene, og strøk på matte). Du må tåle blod og det å ta blodprøver. Studentene øver seg på blodprøvetaking på hverandre. Personlig ville jeg heller latt hele klassen ta blodprøver av meg hver eneste dag, framfor å ha matte og kjemi.



Mange har allerede sluttet hittil, enda flere kommer til å slutte etter sommeren. Jeg vet ikke enda om jeg er en av dem. Det eneste jeg vet er at hver gang jeg nevner at jeg ønsker å slutte til Joakim eller til de i klassen, så får jeg kjeft. Jeg skal ikke være svak. Jeg skal holde tenna sammen og gjøre så godt jeg kan. Går det ikke, så går det ikke. Slutter jeg så sitter jeg igjen med et år av livet mitt kastet bort, og en haug med studielån jeg må nedbetale.



Jeg har et ønske om å bli bioingeniør
, og jeg har bestemt meg for å stå på. Det kommer til å koste meg blod, svette og tårer. Kanskje mest blod. Jeg går jo tross alt bioingeniør. Blodprøvetaking. Du skjønner poenget.



Det er ikke sunt

I forrige uke skrev jeg at jeg er fryktelig sint for tiden. Charlotte hadde en fin teori jeg ikke ser vekk i fra.



Jeg har fortrengt alt av negative følelser de siste månedene, spesielt etter nedturen da jeg strøk på matteeksamen. Til tross for at jeg har vært helt utslitt, har jeg stått på så godt jeg kan for å møte opp på skolen og jobbe med innleveringene. Vi har i gjennomsnitt fire obligatoriske innleveringer i uken. I tillegg har vi ofte undervisning til klokken fire. De få fritimene jeg har om dagene, bruker jeg på å jobbe med innleveringer. Jeg rekker så vidt å levere en innlevering før den neste puster dårlig ånde i trynet på meg. Jeg hater dårlig ånde.

Det har vært et ork, og jeg har ikke klart å senke skuldrene et eneste sekund. Alt av sinne, frustrasjon og nedstemthet har jeg stengt inne i et rom langt bak i hodet. Alle de negative tankene som fortalte meg at jeg ikke strekker til, at jeg er elendig på skolen, at jeg er en elendig venn og en elendig kjæreste- har jeg forsøkt å overse. Det er vanskelig å være en god venn og en god kjæreste, når en er helt utslitt etter at skoledagen er over. Man kan ikke strekke til på alt. Det har jeg innsett.

Nå har det seg kanskje slik at det å fortrenge slike følelser, ikke er så sunt som en skulle tro. Fortrengte følelser har det med å sprette fram når man minst venter det. I mitt tilfelle har følelsene sneket seg ut gjennom sinne. Jeg har omgjort alle de triste følelsene til sinne, og hver eneste dag våkner jeg opp med en surmunn. Jeg smiler nesten ikke lengere. Jeg føler et intenst sinne mot alle som maser på meg, eller rett og slett snakker til meg.

I går fikk jeg også en liten nedtur, der jeg bare lå i senga og gråt. Alt stresset, all frustrasjonen og alt ville ut. Jeg lot det slippe ut, og er ikke like sliten i dag som jeg har vært i det siste. Jeg er ikke fullt så sint (hvis vi ser vekk i fra at jeg er mislykket på skolen og ikke engang greier analytisk kjemi) og jeg smiler litt. Litt.

Poenget mitt er at det er sunt å slippe ut negative følelser, istedet for å samle på dem. Jeg er lei av å være så sint hele tiden. Stakkars Joakim gjør alt han kan for å få meg i bedre humør. Han er den snilleste på jord mot meg, og likevel starter jeg dagen med å kjefte han ørene full. I dag dro jeg innom butikken for å kjøpe "unnskyld"-gave til Joakim. En cola og en Litago sjokomelk. Håper han tilgir meg for at jeg er en bitch.

Fritt for å være mindre bitch framover.


Harry-harry-harrytur!

Da vekkerklokka ringte kvart over åtte i morges, holdt jeg seriøst på å spy. Det var jo lørdag! Hvem er det som frivillig står opp før klokken tolv på en lørdag? Jeg, tydeligvis.

Man må visst stå opp tidlig hvis man skal ta fleskbussen til Sverige. Harrytur er saker! Kjøpte masse alkohol, åtte ti-pakninger med Capri Sonne (kostet 45 kr for to ti-pakninger, mens i Norge koster det 44 kr for en fem-pakning!) og masse snus. Nå har jeg snus ut påske, tror jeg. Det er digg. Kjøpte bacon også, så klart. Det er ikke harrytur, med mindre man kjøper bacon og snus!




Harry-harry, hei hei, harry-harry, hei!


Resten av dagen skal jeg slappe av.
Det er deilig med helg, og tenk hvor mye jeg har fått ut av dagen! Det å stå opp før klokken ni på lørdager er visst ikke så dumt. Skjønt jeg tenkte ikke direkte positivt om det i morges..


The sweetest thing

Hun er en player. Hun gir faen i Mr. Right. Hun vil ha Mr. Right Now. Ingen mann vil noen gang få henne til å binde seg. Jenta drar på byen, danser og koser seg. Hun møter en fyr, som gir henne et skikkelig dårlig førsteinntrykk. Hun kaller ham en kødd. De krangler. De blir venner. Danser, flørter og koser seg. Han forteller henne at han skal i bryllup om noen dager. Hun klarer ikke å slutte å tenke på han. Venninnen hennes blir lei av at hun maser så mye om han, så hun drar likegreit med seg den kjærlighetssyke venninnen til bryllupet. De møter opp, og oppdager at det er han som er brudgommen! Verden går i tusen knas, og rimelig ydmyket reiser de hjem igjen. I tre timer hadde de kjørt for å møte han. Jenta blir trist og føler at livet ikke er like bra, slik det var før hun møtte han. Tiden går og hun kjemper seg gjennom den plutselige krisen i livet sitt. Hun tenker fremdeles på han, men forsøker å kose seg på byturer likevel. Danser og flørter med gutter. Plutselig en kveld sitter han utenfor huset hennes. Han erklærer at han ikke giftet seg likevel. De kysser og gifter seg. Alle levde lykkelig i alle sine dager.

Sukk.. Denne filmen har jo alt! Hvem visste at det er så lett å finne sin sjelefrende? Ekte, sann kjærlighet innpakket i mye drama. Det spiller ingen rolle hvor mye dritt som skjer underveis, fordi det ender alltid godt. Man blir gift og lever lykkelig i alle sine dager. Det er jo slik det er! Filmen setter virkelig fokus på sannheten. Tenk at man bare kan dra på byen, og plutselig møte drømmemannen?! Sykt at man kan vite det allerede etter en kveld at man har møtt på drømmemannen. Det å kjøre i tre timer for å møte han uanmeldt er jo helt normalt. Gutter elsker slikt! Det sier seg selv at de gjerne vil at du skal stalke dem etter første møte. Det viser jo at du er interessert. Når sant skal sies, så er jo de interessert i deg. For det er slik det fungerer. Man møter en person, og bim-sala-bim, så er man forelsket. For resten av livet.

Jeg elsker egentlig slike jentefilmer. Romantiske komedier. Det er godteri det. Jeg blir litt forelsket. Svever rundt på en rosa sky der jeg innbiler meg at alle gutter er romantiske. Innbiler meg at Joakim skal komme dansende inn døra med en bukett roser, mens han roper ut at han elsker meg over alt på jord. Jeg blir raskt revet ned fra den rosa skyen når han kommer inn på rommet uten roser. Det han gjør er å slippe en diger fis, som slettes ikke lukter slik en bukett roser gjør, som sitter igjen i både tak og vegger i flere timer i ettertid. Deretter erklærer han så klart at han elsker meg. Men det er kun fordi jeg kjeppjager han med luktfjernerflaska. Hverdagsromantikk kalles det.

Første gang jeg møtte Joakim, samme kveld som jeg kysset han for første gang, var forresten ute på byen. Vi var dritings, og husker egentlig ikke stort av det. Jaja, kanskje slike filmer har et snev av sannhet. Venninnene mine og jeg gjør forresten slik hver gang vi spiser ute (se film under). Ren rutine.


Sinna-sinna-sinna-Lotte

- Dæven han steike, huttetu med satan i Japan og andre drittskapninga. Det va som faen. Drittdag. Drittklær. Drittmørke. Drittkulde. Drittkvise. Dritt. Dritt. Dritt. Ååååh!

Jeg våknet i morges, og så svart. Jeg stirret rett i taket og startet dagen med å banne høylydt, mens jeg fortvilt forsøkte å få på meg klærne. Klærne hadde på merkelig vis havnet på vranga. Rommet var på merkelig vis iskaldt. Mobilen ringte på merkelig vis alt for tidlig ut i fra mine beregninger. Skjønt jeg lett kan beregne ting til min fordel. Hadde det vært opp til min frie vilje, hadde jeg sovet fram til i morgen.

Slik ble det ikke. Jeg måtte komme meg på skolen, til den helsikes obligatoriske undervisninga. Jeg rakk ikke spise frokost. Jeg glemte å pusse tennene. Bussen var stappfull. Personen foran meg luktet gammelt egg. Ingen av sangene på Ipoden min fristet. Nakken verket. Jeg hadde vondt i magen. Og jeg var trøtt.

At jeg er morgengretten er fremdeles ingen hemmelighet. Jeg er jo det hver gang jeg må stå opp tidlig, og faktisk enkelte dager der jeg har fått sove lenge også. Normalt avtar surheta mi utover dagen, forutsatt at jeg får i meg mat og drikke. Det skjedde ikke i dag. Fire timer etter at jeg hadde bannet meg igjennom morgenen var jeg fremdeles sint. Jeg hadde spist mat og drukket masse. Det hjalp ikke.

På et tidspunkt hørte jeg det buldre inne i hodet mitt. Som torden, vet dere. Jeg kjente en varm og ekkel følelse strømme gjennom kroppen min. Den startet nederst i magen og gikk oppover helt til den traff hodet, der den vokste og holdt på å eksplodere. Der og da klarte jeg ikke å oppfatte hva visse personer sa til meg, det eneste jeg hørte var brølet inne i hodet mitt. Jeg fikk bilder på hornhinna om at jeg plutselig vokste meg stor som Hulken, tok tak i stolen og dænget til den jævla.... vel, det tar vi en annen gang.

Jeg er så sint! Og jeg kan på ingen måte forstå hvorfor jeg er så sint. Jeg bare er det. Derfor har jeg holdt meg innendørs i dag, i trygg avstand fra alle andre medmennesker her på jorden. Nå gleder jeg meg til Joakim kommer hjem fra skolen. Kanskje han vil ta i mot noen slag. Neida. Joda. Nei.

Dessuten har det vært litt ubehagelig i magen min de siste dagene. Jeg klarer ikke helt forklare det. Første gang jeg kjente det, føltes det som om hjertet mitt hadde forflyttet seg til rett over navlen. Jeg trodde nesten at en diger arterie skulle til å sprekke. Andre gangen kjentes det ut som om tarmene mine var forvandlet til en ål, som snurret på seg. Etter det har det vært på forskjellige steder, og det er omtrent den samme følelsen som andre gangen. I dag var det på venstre side, omtrent der jeg vil tro bukspyttkjertelen ligger. Jeg er jo litt hypokonder, og ser for meg at det er alt fra en tett blodåre til kreft. Har faktisk vært innom tanken på at jeg kan være gravid uten å vite det også, men hva er sannsynligheten for det da? Jeg har jo gått på p-piller konstant i 7 år og uten å glemme en eneste pille. Kanskje jeg bare har hatt mye gass i magen i det siste. Eller kanskje det er en bendelorm - æsj. Har du hørt om noe lignende?


Legekontroll på alle under 30 år

Det viktig å få i seg nok væske både før, underveis og etter en blodgivning. Dette erfarte jeg sist gang jeg ga blod, da jeg ble skikkelig dårlig etterpå. Det vil man jo ikke ha noe av, så derfor drakk jeg masse vann og iste denne gangen. Når man drikker mye, må man ofte på do. Jeg gikk på do rett før jeg dro hjem, og etter en halvtime holdt jeg på å pisse meg ut igjen. Bokstavelig talt. Jeg sto på butikken og kjente at blæra nærmest eksploderte. Likevel måtte jeg ha ostepølser. Man har ikke tid til å tisse når man skal kjøpe ostepølser. Ostepølser er viktig.


Nå har jeg kommet meg hjem, allerede tisset tre ganger på to timer og spist ostepølse. Jeg har bestilt opp de polvarene jeg skal kjøpe på harryturen til Sverige lørdag, og alt er bare fryd og gammen. Jeg lurer forresten på hvem som har ansvaret for oversettingen på disse sidene. Hvordan har de tid til å foreta legekontroll på alle kundene?


Alle hjerters dag

Ingen kan si at jeg ikke er romantisk. Det første jeg gjorde i morges da jeg stod opp var å løpe til butikken, kun for å kjøpe frokost til kjæresten min. Jeg kjøpte ferdigsmurt baguett og en iskald cola. Deretter brukte jeg ti minutter på å vekke den sure kjæresten min, som egentlig ville sove noen timer til. Da han til slutt begynte å bjeffe til meg, ble jeg så irritert at jeg dro til ham med puta. Happy Valentine, darling!

Denne dagen gjør meg litt småkvalm. Facebooken min blir spammet av alle kjæresteparene der ute, som overøser hverandre med romantiske og klissete veggmeldinger. Hjerter meg her, og hjerter meg der. Jada, det er valentines day i dag. Dere vet vi bor i Norge? Det er i USA de gir hverandre gaver og blomster på denne dagen. Her i Norge gjør vi det på vanlige ukedager, kun for å vise at vi bryr oss om den andre. Iallefall gjør Joakim og jeg det.

Hvorfor skal denne dagen være så spesiell? I et parforhold er alle dager spesielle. Det går ikke en eneste dag uten at Joakim og jeg gjør noe hyggelig for hverandre, kun for å vise hvor glad vi er i den andre. Valentines day er en dag funnet opp av de som vil tjene penger på idiotiske, elskovssyke par som ikke helt har forstått enda at man kan gjøre koselige ting og gi gaver til hverandre når som helst. Det er mer romantisk å bli overrasket av en uventet gave, enn å gå rundt på Valentines day og vite at man kommer til å få en gave kjæresten mest sannsynligvis ikke har lyst til å gi deg.

Og dette sier jeg ikke kun fordi Joakim har bannlyst denne dagen og har nektet å gi meg gave. Jeg er ikke bitter. Jeg har nemlig bestemt at han skal få lage middag i dag, og det er den beste gaven jeg noen gang kan få. Veien til hjertet går via magen, vet dere.

Alle hjerters dag, du liksom. Pfft.


Gi blod

Neste uke skal jeg gi blod. Blodet består av røde blodlegemer, hvite blodlegemer og blodplater. Når du gir blod skiller de disse fra hverandre og bruker alt. Sist gang jeg ga blod fikk jeg vite at jeg har masse blodplater, noe de er interessert i. Problemet den gangen var at jeg noen dager tidligere hadde hatt migrene, og hadde tatt migrenemedisin. Migrenemedisinen min gjør til at de ikke kan bruke blodplatene (regler, schregler, tregler). Dette syntes jeg var litt synd, og bestemte meg da for å ikke ta verken migrenetabletter eller ibux (man kan visst ikke gi blodplater hvis man har tatt ibux noen dager før heller) 10 dager før neste blodgivning.

I forrigårs ble jeg innkalt som blodgiver, og tenkte at det passet jammen fint siden jeg ikke hadde tatt noen tabletter de siste dagene. I natt fikk jeg migrene, og det har fortsatt i hele dag. Jeg har ved flere anledninger hatt migrenemedisinen i hånda, klar til å ta den. Ved hver anledning har samvittigheten min vunnet. Helvete heller, jeg har masse blodplater de kan bade i og da synes jeg de skal få lov til det. For 100 år siden så brukte de ikke tabletter mot migrene. De bet sammen tennene og fortsatte med gårdsarbeidet. Derfor la jeg fra meg tablettene og fortsatte med matteoppgaver.

Det å gi blod er viktig, og om du kan gi blod - gjør det! Det gjør ikke vondt, i verste fall er det litt ubehagelig. Ubehagelig eller ikke, tenk på all den gode karmaen du sikrer deg og tenk på at du redder liv!


Jeg som er bioingeniørstudent kan ikke ha sprøyteskrekk. Blodprøvetaking er fredagskos.


Vil du vite mer om blodgivning? Gå inn på giblod.no.


Stinker mann

Ofte går jeg på butikken med planer om å kjøpe noe jeg trenger. Det være seg snus, tamponger eller deodorant. 6 av 10 ganger kommer hjem med massevis av varer, men ikke akkurat den tingen jeg i utgangspunktet dro til butikken for. I morges innså jeg at gårdagen var et slikt tilfelle.

Jeg sto på badet, trøtt og morgengretten. Da jeg innså at jeg var tom for deodorant fikk jeg panikk. What to do liksom? Akkurat da fikk jeg øye på deodoranten til Joakim. Jeg kunne vel ikke..? Det var krise. Bedre enn ingenting. Jeg gjorde det.

Hvorfor stinker det så mye mann av mannedeodoranter? Det stinker ikke så mye kjerring av damedeodoranter. Jeg fikk panikk og forsøkte å vaske vekk lukten. Det hjalp ikke. Selv ikke dusjing i parfyme hjalp mot lukta. Med halen mellom beina vandret jeg til bussen, vel vitende om at jeg stinket mann.

Jeg stinker fremdeles mann, men slipper iallefall å føle at jeg stinker svette. Hvor den ekle ideen om å låne Joakim sin deo kom fra, aner jeg ikke. Jeg tenker ikke klart om morgenen. Er alltid så trøtt og forvirret. De dårligste ideer kan virke glimrende i de tidlige morgentimene.

Når det er sagt, så låner visst Joakim og jeg ofte ting fra hverandre. I skrivende stund sniker Joakim seg ut med epilatoren min. Jeg lurer litt på hvor han har tenkt å bruke den. Jeg vil helst ikke tenke på det...



Hygiene, hva er det? Æsj.


To år har gått

Hei Grete.

Jeg vet ikke om de har pc'er og internett der oppe i himmelen, og uansett så tror jeg ikke du vet at jeg har en blogg. Likevel vil jeg skrive litt til deg her. For to år siden sto jeg på jobb da telefonen min ringte. Den beskjeden jeg fikk da glemmer jeg aldri. Jeg glemmer aldri hvordan føttene mine skalv og hvordan alt ble svart rundt meg.

Man kan aldri forberede seg på å miste noen som står en nær. Du ble revet så brått i fra oss, på en forferdelig urettferdig måte. Du etterlot deg to fantastiske barn, hvorav datteren din er bestevenninnen min og er en av de personene som betyr mest for meg i hele verden. Hun er som en lillesøster for meg, og du var som en slags reservemamma for meg.

Jeg tenker på deg hver eneste dag. Av og til snakker jeg til deg. Av og til føler jeg at du er der når jeg har det tungt. Når jeg har det vondt og tenker på deg, så er det en liten trøst. Jeg føler at du er der og at du vil gi meg en klem. Åh, som jeg savner de klemmene dine. Ikke en eneste person i hele verden kan å gi en klem slik du kunne. Måten du smilte med hele deg samtidig som du sa: "Husk at æ e kjempeglad i dæ, Lottemor. Godpia mi! Husk det!", deretter slo du armene dine rundt meg og ga meg en lang og varm klem. Du luktet så godt og var så varm. Du strålte kjærlighet og glede.

Jeg husker det. Jeg husker deg. Jeg husker at du var glad i meg. Jeg husker hvordan du var glad i alle. Jeg husker hvordan du viste til alle og enhver hvor glad du var i dem. Du var et fantastisk menneske, som kunne lyse opp en dårlig dag. Du hadde evnen til å få andre til å føle seg vel og komfortabel med seg selv.

Det er urettferdig at de beste personene blir tatt fra oss. Vi kunne trengt deg her nede, vet du. Du gjorde verden til et bedre sted. Kanskje gjør du himmelen til et bedre sted. For hvis himmelen finnes, så vet jeg du er der. Hvis det er slik at man etter døden bare går til et annet nivå med andre sjeler, så gjør du isåfall den plassen bedre. Jeg håper og tror vi møtes igjen, den dagen tiden er inne. Jeg ser fram til å se smilet ditt igjen. Jeg ser fram til å få en klem av deg igjen.

Hvis du hører meg når jeg snakker til deg og hvis du merker det når jeg tenker på deg, så vet du hvor mye du betyr for meg. Jeg tenner et lys for deg i kveld, og kommer til å tenke på alle de gode minnene du gav meg. Tusen takk for at du var til og tusen takk for at du ga meg så mye kjærlighet. Jeg savner deg.


Grete, Charlotte og meg (med kosebamsen til Charlotte og en rar trutmunn) for mange år siden.

Kjempeglad i deg Grete!


En gang Lotte, alltid Lotte

Det vanker visst straff på meg likevel. Jeg hadde planlagt alt, men jeg var så trøtt. Da vekkerklokka ringte, slumret jeg i 20 minutter. Bare tanken på å stå opp var grusom. Joakim lå ved siden av meg og var så varm. Det slo meg som en god ide å bli litt lengere i senga, bare for å varme meg på ham. Irriterende nok flyttet han seg unna hele tida. Jeg ville jo bare varme de kalde føttene mine! Da jeg til slutt sto opp, lå han halvveis oppover veggen i et fortvilt forsøk på å rømme fra de kalde føttene mine. Jeg var iallefall varm og litt mer våken. Så sto jeg opp, og ble kald med engang og følte at livet var over. Dritbra ide, Lotte. Den slo virkelig an!

Hvor ble det av den gode døgnrytmen min? Hvor ble det av morgenfuglen Lotte? Bortevekke. Poff. Jeg får vel bare innse realiteten. En gang Lotte, alltid Lotte. B-menneske og konstant forsinket.

Klassevenninna mi bare ga meg "blikket" da jeg løp inn i rommet. Blikket som viste at hun ikke var sjokkert over at jeg kom over et kvarter forsinket og at hun var skuffet. Jeg forsøkte å unnskylde meg med å si at jeg var så trøtt. Til svar fikk jeg: "Jaja, men jeg får iallefall noen å trene med da!". "You wish", tenkte jeg.

Det virker forresten som at jeg har pådratt meg noe omgangssykelignende greier, så nå tar jeg kvelden. Aua i magen.

Jau, god helg!


Det handler om planlegging

- Klokken ni i morgentidlig skal vi møtes. Klokken ni. Ikke klokken halv ti eller ti. Hører du det Lotte?
- Ja, klokken ni. Jeg skal komme dit tidsnok. Kanskje vi skal si halv ni istedet, slik at vi er sikker på at jeg kommer tidsnok.
- Hvis du ikke kommer klokken ni så får du en straff! Ja, du får en straff. Jeg tenker vi sier at straffen blir å være med meg på en treningstime! Hah!
- Okei, okei, okei. Jeg lover å komme tidsnok!!
- Fint, hvis du er flink kanskje vi kan kose oss med cola og potetgull også. Det er jo tross alt fredag i morgen.

Nå har det virkelig gått så langt at klassevenninnen min truer meg med straff hvis jeg ikke dukker opp tidsnok. Det viser hvor fæl uvanen min har blitt. For flere år siden var jeg alltid tidsnok, ofte kom jeg et kvarter før avtalt tid. Nå er jeg alltid en halvtime forsinket. Jeg skjønner at det er irriterende for de som må vente på meg, og jeg hater egentlig at det er blitt slik.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har kjeftet Joakim huden full fordi han er forsinket til avtaler. Alt for mange ganger har jeg stått ute i kulda og ventet på ham, mens sinnet har bygd seg opp. Det har alltid eksplodert med en gang jeg har satt meg inn i bila. Det svir litt å måtte innrømme at jeg minst like ille, om ikke verre.

En av de få tingene jeg alltid har sagt til Joakim når han har kommet med sine utallige unnskyldninger om hvorfor han er forsinket, er at det handler om prioriteringer og planlegging. Hvis man vet at man skal møtes klokken seks, så planlegger man det slik at man er der ca fem på seks. Det er ren høflighet. Jeg lukter en smule dobbeltmoral her.

Jeg er egentlig flink til å planlegge, men det er alltid noe annet viktig jeg må gjøre før jeg kan dra. Sånn i siste sekund. Det fører ofte til at jeg mister bussen, og dermed blir jeg minst ti minutter forsinket. Jeg må rett og slett forbedre meg, og det starter allerede i morgen tidlig!

Det handler om planlegging. Hvis jeg beregner at det tar 45 minutter med bussen, så må jeg dra klokken åtte for å rekke bussen. Hvis jeg står opp klokken halv åtte har jeg en halvtime på å ordne meg, så kan jeg spise frokost på skolen. Hvis jeg gjør klar skolesekken og alt annet før jeg legger meg, så sparer jeg tid på det. Se her, nå har jeg planlagt alt og kan umulig komme for sent i morgen tidlig!

Flinke Lotte. Håper jeg ikke forsover meg, da vanker det treningstime på meg.



RSS 0.91