Flytting!

I dag var dagen for flytting. Oda har nok engang stilt opp og vært både bærehjelp og handyman. Man må bare elske den jenta!

Det meste av tingene mine er flyttet og det er ikke mye som gjenstår. Takk og lov!


Å sove for lenge

Jeg kan ikke benekte at jeg er litt for glad i å sove. Hvis jeg ligger i en god seng, med alle putene mine og den fantastiske dynen min, skal det mye til for å få meg opp. Spesielt hvis jeg har fri fra skole. Ansvar for egen læring. Hva er det for noe tull da? Det er ikke skole. Det er sovetid, det. Barnehagen om igjen.

Problemet med å sove lenge er at søvn avler søvn. Man vil ikke føle seg uthvilt når en står opp, heller tvert i mot. Nakken verker, hodet er tungt og er en riktig uheldig så har man sovet på seg en hodepine. Det presterte jeg å gjøre i dag. Egentlig skulle jeg stå opp tidlig, for jeg må jo lese til eksamen. Ansvar for egen læring...

Nå er klokken to og jeg sitter i sofaen med tidenes hodepine. Det bare skjer ikke at jeg orker å lese til eksamen nå, og hva skal jeg gjøre da? Stryke på eksamen, kanskje? Det høres ut som en fantastisk plan, som kommer til å føre meg langt her i livet. Vær så snill, hodepine, gå din vei!





Serumtest

Har dere noen gang lurt på hvordan Candida albicans ser ut i mikroskop? Det har dere antakeligvis ikke, det er bare sånt som sånne som jeg lurer på. Dere vet kanskje ikke engang hva Candida albicans er for noe? Det er en type gjærsopp, som er kjent for å gi en ekkel kløe nedentil hos uheldige kvinnfolk. I går la jeg ut et bilde av sopp, og dere skal få se det igjen. Slik ser faktisk sopp ut som vokser på agar. De runde koloniene blir større for hver dag som går.



På skolen i dag var jeg alene i laboratoriet. Jeg bestemte meg for å hilse litt på soppen. Lukte litt på den. Den lukter faktisk veldig godt. Akkurat som gjær. Noe som egentlig er ganske logisk, med tanke på at det er en type gjærsopp. De små hvite prikkene var blitt store, runde hvitinger i dag. Skikkelig søte er de.

For å kunne være sikker på at det jeg hadde foran meg var Candida albicans utførte jeg noe som kalles serumtest. Serum er en gul, vandig løsning man får når man sentrifugerer koagulert blod med en gel mellom. Jeg blandet rett og slett serumet mitt med noen hvite kolonier sopp, og lot dette inkubere i varmeskap i 2 timer. Deretter så jeg på det i mikroskop. Under ser dere bilder av hvordan Candida albicans ser ut i mikroskop. Til venstre har dere bare vanlig sopp, uten tilsats av serum. Til høyre ser dere hvordan det ser ut etter man har blandet med serum. Dette er spesielt for Candida albicans, og det er fordi de liker seg godt i serum.


- Jaaaadda, sa jeg, dere liker serumet mitt ja. Det gjør dere ja. Åååh, så søte dere er. Sånn er det når man sitter alene på en lab, og det eneste man kan snakke til er en agarskål med sopp.

Lotte, ikke fullt-så-gal-laborant


Skole på kveldstid

Nå har eksamenstiden startet. Vi har tre eksamener i neste uke, hvorav to er praktiske eksamener. Oda, en annen i klassen og jeg bestemte oss for å dra på skolen på kveldstid. Da er det ingen andre her og vi kan fritt øve oss på hva enn vi måtte føle for!

Hvis vi skal analysere blod eller serum, må vi ta egne blodprøver! Sånn er det å være bioingeniørstudent.

Og dette kalles sopp:


Lotte kan ikke smile

Jeg kan på ingen måte skryte på meg at jeg er fotogen. Hvis dere ser på et gruppebilde og en av personene lager en grimase, er det stor sannsynlighet for at den personen er meg. I dag skulle klassen ta et klassebilde, siden vi er sisteårsstudenter og greier. Folk pynta seg og hoia og styra. Jeg bare gruet meg jeg. Har grudd meg kjempelenge. Faktisk har dette vært en like stor stressfaktor som eksamen for meg, og ikke uten grunn. Jeg husker fremdeles gruppebildet etter konfirmasjonen med skrekk og gru. Da mamma og stefaren min fikk hentet ut bildet kastet de det. De kastet konfirmasjonsbildet mitt. Grunnen? Det var jo et fint bilde, av alle andre enn meg. Fotografene bruker jo å ta masse bilder når de fotograferer grupper, og det gjorde de også den gangen. Mot alle odds presterte jeg å nyse på ett av bildene, og det var dette bildet som ble valgt ut. Dette var dog et skrekkeksempel, det er ikke alltid like forferdelig. Likevel kan jeg ikke komme på en eneste fotografering der jeg har gått derfra med selvfølelsen intakt.

Hele settingen rundt det å ta et bilde er grusomt. Man skal stå sånn og sånn, man skal smile sånn og sånn. Det er rett og slett så masse en må passe på. Hvis hodet er for mye vendt nedover får en dobbelthake, og er jeg riktig heldig får jeg en vakker trippelhake. Skuldrene skal presses sammen slik at man får en bra holdning. Deretter skal en smile, og da er spørsmålet om en skal smile med åpen eller lukket munn? Smiler jeg med lukket munn er det kun halve ansiktet mitt som smiler. Smiler jeg med åpen munn kommer vi igjen tilbake til problemstillingen med dobbelt- og trippelhaker. Og som om ikke alt dette er nok å passe på, skal en også unngå blunking! Jeg mener, helt ærlig, hvor stor er sjansen til at en får til å ta et bilde av 50 personer der ingen blunker? Det bare skjer ikke. Og den personen som alltid blunker? Det er meg.

Så der står jeg da, som en blunkende idiot med enten et skjevt smil eller med trippelhaker. På en god dag er jeg også ganske rød i ansiktet, så likheten mellom meg og en kalkun er skremmende lik. Det største problemet er at jeg opplever dette hver gang et bilde skal taes av meg. Det er så unaturlig å smile for å bli tatt bilde av. Det hele er ganske anstrengt og det gjør overhodet ikke situasjonen bedre.

Har dere sett Friends? De fleste har nok sett den serien, men har dere sett den episoden der Chandler ikke kan smile? Jeg føler meg akkurat som ham hver gang jeg skal bli tatt bilde av.




Bilde hentet fra google



Jeg gir opp. Papirpose over hodet heretter.


Nitten bjeller

Mobilen min er en smart liten jævel. Den retter opp i alt jeg skriver, slik at jeg skriver det den vil. Bortskjemte møkkatelefon. Her om natten lå jeg i senga og skrev meldinger til Oda. Det er slik vi jenter gjør når vi ligger på hvert vårt rom, maks ti meter unna hverandre. Langt å gå for å snakke, liksom.

- Han får liksom ikke noe bjelle til å ringe.. skrev jeg.
- Aaae. Kjipt! Likte at den bjella rang, svarte Oda.
- Haha, jeg også, men...nei. Og til din informasjon tror jeg ikke *her velger jeg å sensurere vekk et navn* får nitten bjeller til å ringe heller. Hahah ikke en engang, og iallefall ikke nitten!
- Mann fikk nitten bjeller til å ringe. Sensasjon.

Da jeg skrev disse meldingene mente jeg egentlig at han ikke fikk noen bjeller til å ringe. Mobilen min fant ut at noen ikke var et dekkende nok ord, og rettet det opp til å bli nitten. I dag har Oda og jeg diskutert bjeller, og forsøkt å finne en mening i det mobilen rettet opp. Kanskje den ikke er så dum?

Det finnes mange ulike bjeller, og det finnes mange ulike grunner til at de ringer. Ta for eksempel når du møter en fyr på en fest. Han ser fin ut. Ring ring! Han smiler til deg og har et nydelig smil. Ring ring. Han er høy. Ringa ding ding! Han har fint skjegg, men ikke bart. Ring ring ring! Han snakker til deg og du innser at han er både smart og morsom. Ring ring ring ring, to bjeller i samme slengen! Han flørter med deg. Ring ring! Han kysser deg. Oooh ring a ding ding ding!

Det er som sagt mange bjeller som ringer, så spørsmålet er hvor mange bjeller skal til? Hvor mange bjeller må til før en skal hoppe til sengs med en fyr? Oda og jeg diskuterte hvor lavt vi var villige til å gå, og kom fram til at åtte bjeller kan være nok. Vi konkluderte oss også fram til at disse såkalte bjellene kun gjelder fram til det punktet man har hoppet til sengs med fyren. Hvis ikke vil man jo etterhvert møte på bjella i toppen av kirketårnet. Den helt enorme bjella som ringer så høyt at en må ha på seg hørselsvern. Følelsesbjella. Den overstyrer alle de andre små bjellene, og gjør at en ikke hører noen andre toner.

Det er her en annen hypotese kommer inn. Sett at man har tolv bjeller som ringer, uler og dinger inni hodet. Man kjenner at denne fyren han er... Ja, dere skjønner tegninga. Man blir med han hjem, og møter på kirketårnklokkas store motpart. Nå mener jeg den helt enorme hånda som holder rundt bjella og stopper ringingen. Skuffelsen når man innser at her er det ikke noe å hente. Hånden holder rundt bjella i all framtid, og hver gang man tenker på fyren hører man bare stillhet. Ingen bjellelyd.

Det er derfor vi mener at disse bjellene kun gjelder fram til det punktet der man gjør det. Enten er det bra eller så er det dårlig. Er det bra vil andre typer bjeller ringe. Med en annen toneart. Og da gjelder helt andre regler, som jeg ikke engang gidder å tenke på. Hvem bryr seg?

Egentlig er det ganske fint å tenke på bjeller og den følelsen en får når de ringer. Alt i alt kan det hende mobilen min ikke er så dum. Kanskje det faktisk må nitten bjeller til før man kan være sikker på at fyren er noe å satse på. Kanskje disse nitten flotte bjellene er nok til at de teite bjellene med negativ toneart ikke blir hørt?

Ringa ding ding!


Etter Team Rocket

Løsvippene ble tatt av, kostymet er byttet ut med mer behageligere klær og håret er blitt vasket tre ganger. Det er noe helt eget med å vaske håret og se at skummet fra shampooen blir blått. Nydelige farger gjør selv en redusert Lotte glad. Gårsdagen fest var morsom, det var i overkant mye folk her og jeg drakk kanskje litt for mye. Når jeg tenker meg om burde jeg kanskje tenkt meg om en gang eller to til før jeg tok de tre spritgeleshotsene. Det finnes ikke en eneste celle i kroppen min som har fått noen glede av spritgeleen. Iallefall ikke i dag.

Håret ble dessverre ikke så blått som jeg hadde håpet, men resten av kostymet ble faktisk ganske så bra!





Dagen i dag startet med en grusom oppvåkning, der jeg innså at denne dagen kom til å bli fæl. Bakrusfeen har ikke vært på rommet mitt i natt og drysset antifyllesykestøv på meg, for å si det sånn. Etter en lang dusj der jeg fortvilt forsøkte å fjerne blå hårfarge, ventet en nydelig frokost. Å sitte åtte stykker rundt et frokostbord og spise sammen er veldig koselig. Det er lite som smaker bedre dagen derpå enn eggerøre, stekt bacon, røyket laks, nystekte rundstykker og spekeskinke! Jeg håper resten av dagen blir like koselig. Faktisk håper jeg at en ridder i skinnende rustning kommer med kinamat til meg. Kanskje jeg faktisk må ringe og bestille hjemmelevering selv. Det ordner seg for snille piker.

 


Skurk- og superheltfest

Hvor mange bokser med sprayfarge må til for å gjøre Lotte blåhåret?

Vi skal ha skurk- og superheltparty her ikveld. Oda og jeg skal kle oss ut som Team Rocket, og vi leker ikke pokemon altså.


Typisk Lotte

Svett, rød og varm subber jeg inn i garderoben. Føttene er helt utslitte etter beinøkta og jeg klarer såvidt å løfte de. Etter å ha drukket masse vann må jeg en tur på toalettet. Dette er helt normalt, og alle personer med fungerende nyrer føler dette behovet flere ganger om dagen. Akkurat det viste seg å bli et lite problem da jeg åpnet døren. Der satt det visst noen på do, og de hadde glemt å låse døren. Takk for det. Det er i slike situasjoner man fryser et lite øyeblikk, før man innser at en står og ser på et annet menneske i en ydmykende situasjon. "Ooops, sorry!" sa jeg rødmende og slengte igjen døren. Som om jeg ikke var knallrød i trynet fra før av etter treningen..

Omsider var jeg klar til å hente tingene mine og dra hjem. Nå skal det nevnes at hver gang jeg er på treningssenteret har jeg mitt "faste" skap, og i dag var første gang dette skapet var opptatt da jeg ankom 3T. Lettere forvirret forsøkte jeg å lokalisere hvilket skap jeg hadde brukt. Ikke klarte jeg helt å huske hvordan låsen min så ut heller. Det er i slike situasjoner jeg får panikk, og går for det første og beste. Jeg gikk bort til et skap jeg trodde var mitt, da låsen faktisk lignet litt på det jeg så for meg at min så ut som.

Låsen min er en liten luring. Nøkkelen går inn i den, men den vil ikke alltid vries rundt og låses opp. Dette har jeg blitt vant til, og bruker dermed å lirke litt frem og tilbake helt fram til det går. Denne gangen var intet unntak. Låsen ville ikke vries rundt, så jeg sto der for meg selv og bannet en liten stund. Prøvde fortvilt å lirke opp låsen med den ubrukelige nøkkelen min. Etter mye om og men gikk det plutselig opp et lys for meg. Jeg stoppet opp og så meg rundt.

"Hva i svarte?!" tenkte jeg. Det var da ikke her jeg hadde skap? Eller...? Plutselig innså jeg at skapet mitt faktisk var flere rader unna..

Man kan si det slik at hvis jeg ikke var rød i ansiktet etter treningen eller etter den lille dohendelsen, så ble jeg det iallefall da! Hadde jeg vært alene i garderoben hadde det vært såre vel, og jeg hadde ikke brydd meg stort. Dessverre, og typisk nok, for min del var det mange folk der. De så på meg, og de så at jeg dreit på leggen. Heldigvis ikke bokstavelig, for DA hadde jeg blitt flau da.

Spøk til side, heretter skal jeg forsøke å memorere hvilket skap jeg bruker.


Lotte, lettere forvirret, men likefullt glad!


Framtids-Lotte

Da jeg så på kalenderen i sted følte jeg et stikk av medfølelse for framtids-Lotte. Ohoy, som hun kommer til å ha det fælt de neste tre ukene! Det stikker nesten litt i hjertet mitt når jeg tenker på den stakkars jenta. Hun kommer til å måtte jobbe seg ihjel på skolearbeid, bare fordi fortids- og nåtids-Lotte har valgt å utføre skippertaksmetoden. Og dette i et fag som teller like mye studiepoeng som bacheloroppgaven. Hvorfor, spør dere? Det lurer fortids-, nåtids- og antakeligvis framtids-Lotte på også! Om nøyaktig to uker skal det være to praktiske eksamener i dette faget, samt en teoretisk eksamen. Det er tre eksamener det. I et fag noen (merk: jeg) har valgt å gi faen i.

Hva forventer de av meg? Jeg har nettopp blitt singel, jeg har flyttet ut fra leiligheten vår og bor nå hos ei venninne. Alle skolebøker, skolepermer og andre skolesaker er pakket ned i gud-veit-hvilke-og-hvor-mange esker som står nede i et kott. De blir ikke pakket opp før den 1 mars, og da er det kun fire dager til eksamen. Sånt blir det stress av. Dessuten har jeg sluttet å snuse. Jeg synes faktisk det er imponerende nok at jeg har klart å møtt opp på skolen jeg, samt trene og få tid til venner og familie oppi alt dette.

I neste uke blir det full skjerpings her i gården. Det blir lange skoledager, jeg skal skaffe meg oversikt over mest mulig i faget og jeg skal øve på alt jeg er usikker på. Jeg skal iallefall øve på det jeg nesten aldri har gjort. Føle meg usikker gjør jeg jo på omtrent alt. Foruten det skal jeg lese mye teori. Når den 1 mars kommer skal jeg flytte inn på rommet mitt, og bruke et halvt døgn på å få orden der nede. Men alt dette er framtids-Lotte sitt problem. Akkurat nå er det som stresser meg mest superhelt og superskurkfesten vi skal ha i helga. Jeg har ikke fått ferdig kostymet mitt enda, og jeg har enda ikke lært meg en av replikkene jeg skal si. Dette til Odas lille frustrasjon. Faktisk tror jeg at jeg skal øve litt på den replikken nå. Blir du glad da, Oda?

Oda... Jeg synes det gjør litt vondt å tenke på at Oda flytter til Island om to og en halv uke. Hun blir borte helt til sommeren, og når hun kommer tilbake har jeg flyttet til Tromsø. Der blir jeg i minst ett år. Dette er ikke bare framtids-Lotte sitt problem, nåtids-Lotte takler dette dårlig hun også! Hun gruer seg masse, dette er faktisk nesten på kanten til kjærlighetssorg. Takk og lov for at internett og skype eksisterer!


NEEEEEEI!!!

Da jeg våknet i morges følte jeg meg litt slapp, trøtt og meget sint. Alt var altså ved det normale. Utover dagen begynte jeg å hoste. Helt ut av det blå. Deretter har det hele eskalert. Jeg hoster mye, det er helt i fra bunnen av lungene (noe som forresten er grusomt vondt, siden jeg er støl i magemusklene etter trening i går) og nå har jeg begynt å føle meg dårlig i kroppen også. Litt snørr, fryser, svetter og er fremdeles sur. Kanskje dette er en sær form for PMS?

Jeg håper det.

Hvis jeg legger meg nå vil jeg kanskje våkne i morgen tidlig og føle meg helt fin. Vi begynner på skolen klokken halv åtte, så hvorvidt jeg føler meg fin klokken halv sju om morran er et morsomt spørsmål. Jeg håper uansett at all hoste, kroppsvondt og feberlignende oppførsel har forsvunnet. Kanskje det finnes håp!

Hvis alt håp er ute og jeg virkelig er syk, må jeg dra inn årene og ringe blodbanken. Det er så typisk. Jeg får gi blod maks to ganger i året, fordi kroppen min ikke takler mer. Jeg er nylig blitt singel, så sjansen for at jeg havner i 6 måneders karantene er relativ stor. Og nå når jeg først har fått gitt blod, da presterer jeg å bli syk dagen etter?! Jeg mener, hvorfor akkurat dagen etter?! Hvorfor ikke gi meg et hint dagen jeg ga blod? Nå må de faktisk KASTE blodet mitt! Jeg har fått jernmangel uten grunn. Hva er det for noe tull da?!

Merkelig at jeg er så sint i dag altså..


Gleden

Gleden man føler når en slenger seg ned i sofaen med et iskaldt glass vin.
Gleden av å ha fri fra skole og jobb.
Gleden av å spise sjokolade.
Gleden av å ha gått ned i vekt.
Gleden av å få større muskler.
Gleden av å bli strøket på ryggen.
Gleden av å være elsket.
Gleden av sex.
Gleden av å kunne gjøre hva en vil, når en vil.

Gleden av å få den jobben en har søkt på.
Gleden av å høre på en fin sang.
Gleden av å ha nyvasket hår.
Gleden av å ikke ha kviser.
Gleden av å kunne sove lenge.
Gleden av å ha noe å se fram til.
Gleden av å ikke ha på BH.
Gleden av å være lykkelig.
Gleden man føler når man føler den bare fordi gleden i seg selv er en glede.

Dette er kanskje en blåmandag, men jeg er glad. Det finnes mange gleder i livet, det gjelder bare å komme på dem og huske dem. Gjenta dem for seg selv, til en selv tror på dem. Til tross for en blåmandag har jeg har fått gjort unna mye. Deriblant har jeg gitt blod. www.giblod.no folkens! Dessuten er det supertirsdag i morgen! Etter en lang skoledag fortjener vi taco til middag. Bare fordi vi kan.


Et lite mirakel

- Har du blogget i dag da, Lotte? spurte Oda
- Nei, jeg vet ikke hva jeg skal skrive..

Det ser ut til at jeg har gått på en bloggesmell, og det brukte som regel å være helt greit. Hvis jeg ikke visste hva jeg skulle skrive tidligere, lot jeg like gjerne være å blogge. Nå er det dessverre andre boller og rosiner og symfonier. Jeg er midt i en bloggekonkurranse der det er om å blogge hver eneste dag. Det bare skjer ikke at jeg lar Oda vinne, kun fordi jeg ikke har noe fornuftig å spytte ut. Ærlig talt er det sjeldent noe fornuftig som blir spyttet ut av meg, det være seg skriftlig eller muntlig.

I dag blogget Oda om hvor bakrus hun er i. Svarte, jeg skulle ønske jeg var i bakrus i dag. Slik at jeg hadde hatt noe å skrive om. Kanskje jeg kunne sutret litt om hvor kvalm jeg var eller hvor vondt jeg hadde i hodet. Faktum er at jeg var i knallform da jeg sto opp i morges. Okei, der var sannheten blitt litt pyntet på. Klokken var vel nærmere ett da jeg sto opp i dag, men jeg var altså i knallform. Dette til tross for at jeg ikke var i seng før halv fire i natt, og at jeg ikke overholdt drikkeregelen som sier at en ikke skal blande ulike typer drikke. Det er et mirakel!

Jeg ser ingen annen forklaring på dette mirakelet enn at en liten magisk fe besøkte meg i de sene timer, drysset litt anti-fyllesykestøv på meg og lot meg våkne i tipp-topp-form. Måtte denne fantastiske feen besøke meg neste helg også, for da blir det utkledningsfest!


Valgets kval

Det er endelig helg, og jeg kan gjøre hva jeg vil i kveld. Vel, nesten alt jeg vil. Det jeg har aller mest lyst til er å fylle et lekebasseng med forskjellige typer potetgull og sjokolader og bade i det. Det er da ikke et valgalternativ, men sett bort i fra det kan jeg gjøre hva jeg vil. Akkurat nå sitter jeg i sofaen og ser på Easy A på tv, drikker vin og nyter litt alenetid. Det er en sjelden kost etter jeg flyttet inn i kollektivet til Oda. For all del, det er kjempedeilig å aldri føle meg ensom og alene, men så fantastisk deilig det er å være litt alene av og til!

Nå er egentlig spørsmålet om jeg skal dra ut etterpå? Kanskje møte Oda og noen venninner på byen. Det innebærer dog at jeg må ordne meg. Ordne håret og sminke vekk kviser og sånt, vet dere. Et evig slit. Kanskje det er like greit å bli hjemme. Under kosepleddet. Med et glass vin. Det høres mye koseligere ut enn å dekke til kvisen fra helvete. Jeg sverger, det ser ut som om jeg har fått en rød skjønnhetsflekk.

Jeg har forresten ekstremt lyst på pasta med fløtesaus. Eller ostesaus. Nam..

Innså nettopp at dette må være et av de beste innleggene jeg har skrevet. Ever.


Enkelte dager

Det er enkelte dager man våkner og føler seg rævva. Uansett hva man har på seg føler man seg feit og oppblåst. Håret vil ikke ligge slik det gjorde i går. Noe er rart med ansiktet, kanskje det har forandret seg i løpet av natten. Nei, vent. Det var bare de ti tusen kvisene som fant ut at i dag var dagen å poppe fram på. "Titt-tei, Lotte! "

Det er på slike dager man ikke finner noe å ha på seg. Som regel bruker disse dagene å være grusomme for meg, men idag ble problemet løst. Jeg har vært på skolen, der jeg har hatt labundervisning. Deretter dro jeg på jobb. Det vil si at jeg har hatt på meg en hvit, posete uniform i hele dag. Faktisk har jeg hatt den på meg i 12 timer. Plutselig var det ikke så stort problem å være jentete!


Til min valentine

På alle hjerters dag er jeg singel, men ikke alene. Jeg har ingen kjæreste, men er ikke ensom. Jeg er nemlig så heldig at jeg har en Oda. Min egen lille valentine. Min helt spesielle, fantastiske jente.


Vi startet i samme klasse for snart tre år siden, men jeg la aldri spesielt merke til deg. Nei, nå lyver jeg. Jeg la jo så klart merke til deg. Du var hun jenta som alltid gikk i skjørt, og som hadde lilla pannelugg. Etterhvert la jeg også merke til at du aldri hadde matchende sokker. Lite visste jeg om at vi en dag i framtiden skulle bli så gode venner.


Jeg kan ikke huske nøyaktig når og hvordan vi ble venner. Det startet nok så smått med at vi hadde felles venner og møttes på fest. Deretter inviterte jeg deg med på eksamenslesing, og vi begynte å snakke. Da du begynte å snakke, da som nå, så stopper du aldri. Plutselig kom det et øyeblikk, et såkalt moment, der det gikk opp for meg at du sa det jeg tenkte. Jeg visste med hele meg selv da at du var min bedre halvdel. Aldri kan en mann utfylle meg på samme måte som du gjør. Vi har så mange like meninger, verdier og tanker at det nesten er skremmende. Jeg trenger aldri å være redd for at noe jeg sier blir tolket feil av deg. Og hvis du mot formodning skulle tolke det feil, tar du det aldri ille opp. Du dømmer meg ikke, du lar meg være meg og du gjør meg til en bedre versjon av meg selv. Du får meg til å tørre å være meg selv. Fullt og helt.


Vi startet i det smått med å møtes, vi var i en lag-fase. Plutselig eskalerte det hele, vi gikk over i en log-fase. Vi møttes oftere og oftere, og før jeg visste ordet av det kunne jeg finne på å være på besøk hos deg i et døgn om gangen. Senga di er god vettu. I det siste har jeg bodd hos deg (jeg kommer tilbake til det om litt), og jeg tror jammen vi har begynt å gå over i en stasjonær-fase. Hvor ofte vi møtes og henger sammen er blitt konstant, siden vi bor sammen og går i klasse sammen. Jeg håper bare ikke forholdet vårt går over i neste bakteriefase når du forsvinner til Island og jeg til Tromsø..

Da jeg var i en kjip fase av livet mitt, der alt så ut til å falle sammen, var du der. Du støttet meg opp, oppmuntret meg og sørget for at jeg holdt ut. Du brukte to kvelder av livet ditt på å hjelpe meg med å pakke ned livet mitt i esker, poser og sekker. Du brukte en hel dag på å løfte de tunge møblene mine og de tidligere nevnte esker og poser. For en helt du var! Du løftet og bar opp lange trapper. Ikke en eneste gang hørte jeg deg klage. Ikke en eneste gang så jeg deg ha en bister mine. Istedet oppmuntret du meg og ga meg energi til å fullføre den tunge oppgaven. Ikke en eneste gang trenger jeg å være redd for at du ikke stiller opp, når du frivillig utsetter deg for slik tortur for min skyld. Jeg setter så stor pris på deg, jeg håper du vet det. Du har åpnet hjemmet ditt for meg, og lar meg bo her. På rommet mitt, i senga di. Jeg er her konstant, og du har ikke klaget et eneste gang. Alt du har gjort for meg hittil i 2013 kvalifiserer seg som noe av det mest romantiske jeg har opplevd i livet mitt. Du har stilt opp på alle ønskelige måter, og jeg er så enormt takknemlig. Det er ikke sjangs i havet for at jeg noen gang kan klare å gjengjelde alt du har gjort for meg. Med mindre du står på døra mi om 15 år med en unge på handa, nyseparert og desperat. Det hadde vært noe det. Da skulle jeg virkelig stilt opp! Tro du meg..

De eneste gangene jeg trenger å frykte at du ikke stiller opp, er når jeg trenger at du stiller opp til et bestemt tidspunkt. Jeg kan banne på at du kommer sent. Men det er greit, jeg kan bare tilpasse tidspunktet etter Oda-tid. Dermed kommer du til riktig tidspunkt likevel, og alt er bare fryd og gammen! Derfor tror jeg kanskje at jeg skal si at kinofilmen starter åtte i kveld, og ikke i ni-tiden som jeg sa tidligere. Øøøøøøøhhhhhrm.


Den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt var å sende deg en melding den kalde dagen for å spørre om du ville være med på eksamenslesing. Og i kveld er du min valentinedate, jeg er så glad i deg.

Var dette romantisk, enn?!


Lykke


Lykke er et glass med iskald hvitvin og nybakte sjokolademuffins. Nei, forresten Oda sier det ikke heter muffins. Det heter fondant. Uansett, så er det lykke.

Lykke er å vite at jeg har langhelg nå. Lykke er å kunne kose meg med dette uten å få skyldfølelse, bare fordi jeg er jente. Jenta har tatt seg fri ikveld, slik at jeg kan være lykkelig. Det er lykke, det!


Hypokonder, hmmmMM?

Du vet du er bioingeniørstudent når du synes det er helt naturlig å ha et blodprøveglass rett ved siden av skolesakene dine.

En av de store fordelene med å være bioingeniørstudent er at vi kan analysere blodet vårt. Bare for å få trening og erfaring, vet dere. Vi må jo lære oss ting skikkelig!


I det siste har jeg, som dere vet, slitt litt med mange blåmerker. De popper opp overalt og hele tiden. Mitt nyeste merke kan observeres på venstre knoke.


Alle disse blåmerkene fikk meg til å undre på om noe var galt med meg. Kanskje jeg hadde litt for lite blodplater? Heldigvis kan vi sjekke dette på skolen, så jeg slapp å undre lenge. Det var en blodprøve og en fem minutters lang analyse på en liten, søt maskin - og på magisk vis kom det svar ut! Ifølge svarene den magiske maskinen ga meg, har jeg et helt normalt platetall. Forøvrig er alt annet normalt også, her finner du ingen blodmangel! Uansett, noe er rart med meg og blodet mitt. Blåmerker skal ikke dukke opp så raskt, de skal ikke være så intense i farge og de skal ikke vare så lenge som de gjør i full fargeprakt. Jeg er litt hypokonder nå. Og lager litt storm i vannglass. Det er bare sånn jeg er, det er min måte å få litt action i hverdagen på.


No pain, no gain

Ingen sport uten sportsskader, og dåseball er intet unntak. Beina mine ser ikke ut etter onsdagens kamp. Det er nesten en uke siden og mange av blåflekkene mine er faktisk lilla fremdeles. Jeg skal ikke skryte på meg at det er behagelig å gå rundt omkring gul og blå. Egentlig har jeg hatt litt i overkant mye blåflekker i det siste, og de dukker opp helt uten grunn. Jeg må nesten få sjekket blodplatene mine.




Det er likevel verdt det å ha fargerike bein, for jeg vant nemlig over Oda i dåseball! Nænænæ næ nææ!


Jente

At jeg er en jente er ingen hemmelighet, jeg har trossalt to pupper og heter Lotte. Likevel er det tider der jeg er for jentete. Så jente at jeg blir sliten av meg selv. Stresser rundt for å finne ut hva jeg skal ha på meg neste lørdag. Og når lørdagen kommer stresser jeg med å ordne håret og sminken, klærne jeg hadde valgt ut er plutselig ikke bra nok. Jeg stresser og maser i det uendelige om dette antrekket framhever dårlige sider, og om jeg ser bra nok ut. Vil man egentlig noen gang føle seg bra nok? Jeg kan stå på badet i flere timer og fortvilt forsøke å få kontroll over hår, ansikt og pupper. Til ingen nytte. Jeg vil jo likevel føle meg rævva. Eneste forskjellen fra før jeg startet med prosjekt se ok ut er at jeg føler meg rævva og er dritsur. Heldigvis er jeg ikke mer jente enn at jeg overser stemmen i hodet som sier jeg ser ut som et takras. Jeg later som ingenting. Later man som ingenting lenge nok vil man til slutt ikke merke noenting. True story.

Gutter.. Apropos det å være jente. Gutter. Hva mente han da han sa det? Hvorfor sa han det? Hvorfor ser han sånn på meg? Skjønner han at jeg ser på han? Skjønner han at jeg vil ha ham? Ser jeg teit ut hvis jeg står sånn? Synes han jeg er teit? Høres jeg helt idiotisk ut hvis jeg sier dette? Å nei, nå synes han sikkert jeg er kjemperar. Tankene vil ingen ende ta. Det er som å høre på en trist plate med hakk i, som går på repeat. Enkelte mannfolk hadde blitt livredd hvis de hadde tatt seg en liten måneskinnstur inni hodet mitt. For når jeg ikke tenker slike tanker, bruker jeg stort sett tiden på å kle av dem. Inni hodet mitt. Jepp, det gjør jeg. En av mine favoritthobbyer.

Jeg skal ikke gå inn på alt som er negativt med å være jente. Lista er jo lang. Menssmerter, PMS, ømme bryster, skjeve bryster, fødsel, strekkmerker, kroppspress, likestilling og så videre og så videre og så videre. Jeg har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har brukt foran speilet i bare undertøyet. Holdt inn magen alt jeg har klart, dratt tak i magefettet og... ja, enkelte ting har det kanskje best med å være usagt. Uansett, i det siste har jeg vært veldig flink. Ikke bare har jeg sluttet med å snuse, jeg har faktisk prestert et mirakel. Jeg har greid å gå ned noe i vekt midt opp i alt annet stress og styr. Dette skyldes trolig at jeg har sluttet å spise godteri hele tiden, samt at jeg har begynt å trene. Flinka!

Min største svakhet har alltid vært, og vil alltid være, potetgull. Normale jenter er avhengige av sjokolade, selv foretrekker jeg fett. Masse fett. Jo mer fett, jo bedre. Fett. Fett. FETT! Her om dagen hadde jeg en pose med tortillachips. Det er ikke akkurat potetgull, men likevel. Nam. Det var lenge siden jeg hadde spist noe slikt, og jeg skulle bare spise litt. Bare fordi det var helg. Plutselig kjente jeg at noe tok over meg. Jeg var som besatt. Jenta i meg dukka opp. Jenta som spiser hele forbanna posen og deretter hater seg selv i flere dager. Da jeg hadde spist halve posen fikk jeg panikk. Jeg klarte ikke stoppe. Med mye viljestyrke brettet jeg sammen posen og kastet den til motsatt side av rommet. Det skjer jo ikke at jeg orker å reise meg fra senga for å hente meg mer godteri, såpass lat er faktisk jeg. Det viste seg at jeg trengte kun noen minutter vekk fra posen, så forsvant suget etter mer. Så enkelt. Heretter skal jeg kjøre Oda-metoden oftere. Hun har det med å kaste halvspiste sjokoladeplater tvers over rommet.



Djevelposen gliste til meg fra andre siden av rommet. Du vet du vil ha meg, sa han.



Det er kanskje ikke så ille å være jente likevel. Er det?


6 liter vin, kald og stiv. #denfølelsen

Den følelsen...

Jeg hater misliker sterkt når folk sier "den følelsen" om teite ting. Det irriterer vettet ut av meg. Jeg får vondt i magen, krampe i øyet og smerter i handa når jeg hører eller leser at folk sier det. Jævla twitter. Det var det jeg visste! Jorda kommer til å gå under på grunn av twitter og alle twitterzombiene som blir produsert. Zombier som går rundt og sier: Når man krasjer i veggen foran mange folk.. Den følelsen. Når man ikke får på tv'en.. Den følelsen. Når det ikke er mer dasspapir igjen.. Den følelsen. DEN FØLELSEN!

Jeg skal fortelle dere DEN FØLELSEN, jeg. Når man går ut døra og det er hundreogspeikihjæl-kuldegrader der ute. DEN FØLELSEN. Når man kommer ned til byen og innser at det er morsdag imorgen, og innser at halve trondheim har innsett det samme. DEN FØLELSEN. Når man står i kassa på polet og innser at man skal bære med seg 6 liter vin hjem. DEN FØLELSEN. Når man er på butikken med 6 liter vin og innser at man skal bære med seg alle dagligvarene hjem, i tillegg til 6 liter vin. DEN FØLELSEN. Når man står utenfor butikken og innser at det er kjempelangt til trikken, det er pisskaldt ute og man skal bære med seg 6 liter vin og dagligvarer nok til å brødfø en familie på sju. DEN FØLELSEN.

Til gjengjeld var det veldig godt å komme hjem, legge seg under varmeteppet og vite at jeg slipper å reise meg på en god stund. Det er lørdag, jeg har fri og.... åååh, nei! Den følelsen, dere. Når man endelig har lagt seg for å slappe av og plutselig må tisse. DEN FUCKINGS FØLELSEN!




Lotte 14 år. Nei, vent! 23 år..


Når man innser at en begynner å bli gammel. #denfølelsen


Torturinstrument

Har dere hørt om Quiz Battle?

I det siste har jeg spilt det en del. Både morgen, dag, kveld og natt. Skjønt, det å spille det klokken åtte om morgenen ikke er det smarteste å gjøre. Man samler ikke inn poeng ved å svare feil på alt i halvsøvne. For de av dere som ikke vet hva Quiz Battle er, så kan jeg si at det er en mobilapp der man spiller mot venner eller ukjente. Man spiller hver sin runde, og får fem spørsmål hver runde. Hvert spørsmål har fire svaralternativer, og man har så og så lang tid på seg til å svare. Det finnes mange ulike kategorier, og det er om å få mest poeng. Skjønner dere tegninga?

I morges svarte jeg i halvørska. Klokken var åtte, jeg var supertrøtt og klarte så vidt å holde øynene oppe. Langt mindre tenke. Et spørsmål jeg fikk var: En musikkgruppe har oppkalt seg etter et torturinstrument, hva heter de? Da jeg så gjennom svaralternativene ble jeg litt forvirret, for det første torturinstrumentet jeg tenkte på sto ikke der! Jeg kunne ikke se svaralternativet vekkerklokke noe sted jeg?! Skjønte ingenting... Hva skjer med verden når Illustrert Vitenskap er så på bærtur liksom??

Det var meningen jeg skulle ta trikken som gikk 8.28, men det skjedde ikke. Dermed måtte jeg ta trikken 8.43. Klokken 8.37 sto jeg opp og kjørte en Lotte spesial. Klokken 8.44 sto jeg på trikkeholdeplassen og så på at trikken kom, takk og lov, ett minutt for sent. Ikke så jeg ut som et takras heller. Lotte spesial er ren magi! SuperLotte strikes again!


Jobb??

Jeg satt på et grupperom og jobbet med gruppearbeid tidligere i dag da jeg mottok en gledelig telefonsamtale. Om jeg ikke var ukonsentrert med skolearbeidet fram til da, ble jeg det iallefall etter den telefonsamtalen. Dette til stor frustrasjon fra gruppen min, som fortvilt forsøkte å bli ferdig med foredraget i dag. Vi skal nemlig framføre på mandagen, og ingenting er klart. Må faktisk møte på skolen i morgen tidlig, bare fordi vi ikke ble ferdige i dag. Jeg beklager så mye at jeg ikke var stort til hjelp i dag.

Telefonsamtalen? Hva den handlet om? Jeg kan si såppas at jeg har fått et jobbtilbud oppi Tromsø, og jeg føler ikke at jeg kan si nei til denne sjansen. Ikke bare er det innenfor det faget jeg er interessert i, men klassevenninnen min har også fått tilbud om jobb. Man sier ikke nei til en slik sjanse! Det er ikke bare snakk om en sommerjobb, det er snakk om et helt års vikariat og jeg er så utrolig glad!

Det er sånn ekte glede føles! Som en varm klump i magen, som bare vokser og vokser. Kiler på innsiden av magen. Sprer seg i hele kroppen. Det er ekte glede! Jeg er så glad!

Dessverre er et lite skår i gleden at mormor er blitt dårligere igjen. Kolsen.. Lite gøy. Det er ikke vits i at jeg tenker på det negative, bør heller fokusere på det positive. Jeg kan uansett ikke gjøre noe for verken mormor eller morfar.

Jaja...

Æ har fått mæ tilbud om jobb, æ!!


Det skal gjøre vondt

Å spille dåseball er ingen pysesport.
Føtter og legger er hovne og blå,
nesten umulig å gå på!
Det spiller ingen rolle,
for Oda kan bare ta seg en bolle.
Jeg vant nok en gang,
lyden av dåseballen som traff stolpen var en herlig klang!

Vi blir så varme
Vi blir så svette
Vi blir så slitne
Vi ler til vi gråter
Dette må vi aldri slutte å spille!

Livet er herlig!

Vi har så mange fine farger på skolen! Den blåfargen der begynner leggen min å få. Smerte.


Blå og lilla tarmer

Farget litt tarm og nyrer på skolen idag. For det er sånt som vi gjør. Vi bioingeniørstudenter.


Stiv og blå

Jeg må ha brukt noen muskler som har vært godt gjemt fram til igår da jeg sto på ski altså. Det er ikke fysisk mulig å bli så stiv og støl som jeg har blitt nå. Jeg har fått trent opp lårene nok til at de ikke skal dø på seg med en gang jeg trener. Jeg mener... En tur på ski! Hallo! Skam over lårene mine.

Og mens jeg klager over min egen ubrukelige kropp, kan jeg nevne de elendige trombocyttene mine. Dere normale folk kaller dem gjerne for blodplater. Det er de små dingsene som sirkulerer rundt i blodet og sørger for at blødninger blir stoppet. Mine trombocytter fungerer ikke bra nok. Jeg har fremdeles mange stygge blåmerker fra sist helg, da jeg flyttet. Lårene mine ser ikke ut. Nå som blåmerkene endelig har begynt å bli litt gulaktige, som er et tegn på at de har tenkt å forsvinne, så presterer jeg å gå på snørra på ski. Tadda! Plutselig poppet det opp noen nye, fine og blå flekker på lårene mine. Farger gir så mye glede i hverdagen, ikke sant?

Uansett, det er kjekt å vite at blodplatene mine fungerer bra nok til at jeg ikke blør ihjel. Det er også kjekt å vite at musklene mine vil la seg trenes opp. For å bygge muskler må man drepe muskler. Merkelige greier.

På laben er det meningen vi skal samle håret i strikk. Hvis en ikke har strikk, må man improvisere. Engangshansker kan brukes til så mangt!


SKITur og dåseball

Jeg står i toppen av bakken og ser ned. Bakken har ingen ende. Den starter i et stup og varer til det uendelige. Ikke ser jeg noe skispor der heller, så her må man stole på seg selv. Jeg stoler ikke på meg selv. Jeg kjenner kaldsvetten piple nedover ryggen, pulsen øker og det svartner for øynene. I det fjerne kan jeg høre en stemme som sier at jeg bare skal hive meg utfor. Det går bra. Det verste som kan skje er at jeg faller, og det går også bra. Jeg tror ikke på ham. Barndomsminner flasher foran øynene mine som en grusom skrekkfilm. Tårer, smerte og redsel. Det er alt jeg forbinder med å stå på ski i bratte nedoverbakker. Okei. Jeg trekker pusten dypt og setter utfor.


Jeg startet dagen klokken elleve med smil og sang. Det å drikke masse vann når man er ute må være noe av det smarteste jeg har gjort på lenge. Det skvulpet i magen og jeg måtte på do konstant, men det var verdt det! Klokken kvart over ett var jeg på vei til årets store utfordring. Skitur. SKITur. Det var litt av en gjeng vi hadde klart å skrape sammen. En sportsgaling, en som hater ski og tre nerder.

Skiløypa var full av bakker. Og skal jeg fortelle dere en hemmelighet? De oppoverbakkene jeg pustet og peset meg oppover, var på magisk vis gjort om til bratte nedoverbakker da jeg skulle tilbake igjen. En ting skal jeg ha, mulig jeg hater å gå på ski og mulig jeg er livredd for nedoverbakker - men gleden har jeg! Jeg gledet meg oppriktig til å gå på ski i morges, og jeg koste meg oppriktig. Mest på grunn av selskapet da, og fordi jeg visste at dette var siste gang på fire måneder jeg får være med venninna mi. Hun reiser nemlig til Brasil for å gå på skole. Det var kaldt og det var slitsomt, men jeg kan skryte på meg å ha gått på ski. Ikke verst det! Som belønning fikk jeg faktisk en cola (okei, jeg fikk den ikke. Jeg skal gi han penger for den neste gang jeg møter han) og grillet pølse!


Jeg klarte meg helt til slutten. Da var jeg sliten, jeg var kald og håret hadde fått rimfrost på seg. Bakken var lang, den var bratt og den var som en fuckings kuleløype. Det var intet skispor, jeg måtte stole på egne plogeferdigheter. Nevnte ferdigheter har aldri, og vil nok aldri, eksistere. Det gikk ganske greit i starten, da hadde jeg en viss kontroll. Plutselig gikk det raskere og raskere, jeg klarte ikke tenke, måtte bare holde balansen. Jeg har da aldri hatt balanse, så det var over før jeg rakk å forsøke. Jeg fløy framover og gikk på snørra. 10 poeng for stil! Flaks at det var i den siste bakken jeg falt, så slapp jeg å miste motet tidligere. Kald og forslått, men like fullt blid, dro jeg hjem. 

Etter en varm og lang dusj følte jeg meg som ny. Humøret var fremdeles på topp. Hva skjer med det egentlig? Skulle tro jeg går på lykkepiller, så glad som jeg har vært de siste dagene. Skulle nesten tro jeg var forelska. Har alle symptomene på det, sett bort i fra at jeg ikke er forelsket da. Distre, glad, kiler i magen, hele verden er fantastisk og det er nesten like før jeg ser rosa elefanter. Oda derimot, var ikke like fin i farta i dag. Hun har nemlig sittet inne og vært i bakrus, så vi fant ut at vi skulle aktivere oss litt.

La meg presentere: Dåseball!





Vi ommøblerte hele stua for å lage en bane, og spilte til svetten rant. Mye latter, mye smerter i tærne og mange mål senere har vi endelig satt oss til ro i sofaen for å se film. Jeg er så glad! Neste uke kan bare komme, jeg løper den i møte med åpne armer. Mon tro hvilke fantastiske opplevelser neste uke vil bringe!

Jeg er så glad at jeg nesten blir kvalm av meg selv.


Jadda..

Jeg kom nettopp hjem fra fest. Dumt nok rakk jeg aldri innom bursdagsfesten til marimus da. Det irriterer meg litt når planer går til langt-nedi-der.

Nå må jeg nesten legge meg, for jeg skal nemlig stå opp om fem timer. For jeg er en sånnen luring jeg. Har prestert å love at jeg skal gå på ski imorgen. I bakrus. På ski. Og jeg liker ikke engang å gå på ski!

Tro det eller ei, men jeg lovte faktisk dette i edru tilstand. Flaks at jeg har drikket nok vann til at det er sjanser for at bakrusen uteblir. Vær så snill.

Edit: Nå er klokken halv tolv dagen derpå, og jeg er våken. Formen er fin, sola skinner og humøret er på topp! Får dessverre ikke tak i venninnen min som jeg skal låne ski av, så nå begynner jeg å bli litt vinglete. Skal, skal ikke gå på ski?


Ingen smell idag!

Da jeg skulle ta med meg drikke til vors idag, ble jeg stoppet av min kjære Oda. Ikke sjangs i havet at jeg skulle få ta med meg en hel hvitvinsdunk! Derfor tok jeg med meg drikke på flaske.

Bare for å gjøre Oda glad drikker jeg vann ved siden av. Et glass vin og et glass vann, deretter et glass vann og så et glass vin. Sånn gjør man det.

For det kommer en dag imorgen.


Never ending story

Ikea.. Ja, ikea dere. Man går inn og kommer aldri ut igjen. Hvis man først kommer ut, ser en ut som et pakkesel. Man går og går, og kommer aldri til kassen. For hvert skritt en går, kommer det på magisk vis flere og flere varer oppi handlevognen. Hvis uhellet skulle være ute, og en ikke finner utgangen, slipper man å frykte at sultedøden kommer. Ikea har nemlig en restaurant. De er kjekke sånn sett.


Idag var jeg, som dere sikkert har forstått, på ikea. Etter jeg flyttet ut fra leiligheten til Joakim og meg, trenger jeg en god del. Ikea har jo alt, så derfor dro vi dit. Jeg kjøpte det meste jeg trengte og det var tuuuungt å bære. Faktisk var det så tungt, og været ute så ekkelt, at vi tok taxi hjem. For det kan vi gjøre nemlig, vi har jo rævva full av penger.


Jeg sverger, det så ut som det jeg hadde kjøpt var masse, men da jeg la alt utover gulvet var det plutselig ikke så mye likevel.



RSS 0.91