Tar utfordring på strak arm

Aleksandra har utfordret meg, og jeg tar utfordringen på strak hånd - for en gangs skyld. Nå får dere en liten sjanse til å kjenne meg bedre. Det er jeg 100% sikker på at dere vil. Ingen tvil om det, nei.

Reglene er:
-Link til den som ga deg awarden
-Besvar spørsmålene
-Gi prisen videre til 10 bloggere

1. Hvis du måtte høre på en spesiell lyd hver eneste dag resten av livet ditt, hvilken lyd skulle det være?

Bølger. Jeg liker lyden av bølger som slår mot stranden. Hadde jeg ikke vært livredd for havdraugen, hadde jeg garantert flyttet til et sted nært havet når jeg blir stor.



2. Hva vil du helst kunne? Fly eller bli usynlig?

Fly. Jeg hadde spart masse ved å fly til skolen om morgenene. Jeg hadde også sluppet plagsomme medpassasjerer, som stinker og bråker og irriterer meg grenseløst. Jeg liker ikke å møte folk om morgenen.


3. Hvis du fikk 1 million som du måtte bruke opp på 3 dager, hva ville du kjøpt? Du har allerede gitt 10 millioner til veldedighet, så du kan ikke svare det.

Jeg hadde kjøpt meg et sted og bo. Og kanskje noe nytt undertøy.


4. Hvem ville du ha invitert på middag av Hitler og Stalin? Hva ville du ha servert den slemme gjesten din?

Jeg hadde nok bedt Hitler. Det hadde vært litt av en middagsdate. Jeg tror ikke det hadde blitt så masse prating, da jeg kun kan noen få ting på tysk. Det hadde nok blitt mersom; Hei, jeg heter Lotte. Jeg er 20 år gammel. Jeg bor i Trondheim. Aaah ja, Schlafse meine Schnabel sehr gut! Hadde han kunnet snakket engelsk, hadde jeg trolig snakket litt med han om hvorfor han gjorde alt han gjorde. Og så hadde jeg påpekt at han ikke så så veldig arisk ut.
Han hadde blitt servert pasta med svinekjøtt i hjemmelaget fløtesaus. Med masse hvitløk.


5. Hvis du kunne spilt i en film, hva skulle filmen handlet om? Eller.. Hvis det skulle bli laget en film om livet ditt, hvem skulle ha spilt deg?

Hadde det blitt laget en film om livet mitt hadde Renee Zellweger spilt meg. Hun passer veldig fint inn i rollen som Lotte, den tafatte jenta som alltid sier dumme ting. Selve handlingen i filmen hadde nok ikke vært spesielt spennende. Lotte sover dårlig og får kun tre timer med søvn. Lotte står opp tidlig og drar til skolen. Lotte sitter på bussen og ser sur ut. Lotte sitter på skolen og sier dumme ting. Lotte tar bussen hjem. Lotte kler av seg og setter seg i senga med pc'n. Lotte bruker flere timer på å spille teite dataspill, mens hun febrilsk forsøker å få motivasjon til å gjøre lekser. Lotte innser at hun er for sliten til å gjøre lekser. Lotte griner litt. Lotte spiser litt. Lotte småkrangler litt med Joakim, fordi han er plagsom. Lotte og Joakim ser en serie. Lotte og Joakim legger seg. Lotte har endelig helg. Lotte leser en bok og ser på film med vennene sine. Spennende!



6.
Hvis du fikk sjansen til å henge rundt med Obama i Det Hvite hus og styre verden litt, hva ville du ha gjort?

Jeg hadde nok sovnet. Kjedelig å løpe rundt etter en mann som er president i et land, som igjen tror de eier verden. Kanskje det hadde vært spennende likevel, og sett hvordan de gjør det. Jeg tror egentlig det er litt som i The Simpsons - the movie. At presidenten sitter i stolen sin og velger et tall mellom 1 og 5, så gjør alle de ansatte resten av jobben.


7. Hvis du måtte ha et insekt som kjæledyr, hvilket insekt ville du hatt?

Maur. Da jeg var lita ville jeg ha et sånn hus til masse maur. Maurfarm tror jeg det heter. Maur er kule, selv om jeg er redd for dem. Jeg hadde vært livredd for at de skulle bryte seg ut av huset sitt og krype inn i øret mitt.


8. Hvis du måtte ha flyttet til et annet land og blitt der for alltid, hvor hadde du flyttet?

USA, nærmere bestemt Miami. Eller et annet sted i Florida. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er noe med Florida som drar meg til seg. Min største drøm er å jobbe med Horatio i CSI. Det hadde vært awesome!



9. Hvis du plutselig ble superallergisk mot nesten alle matvarer i hele verden, bortsett fra èn vare som du kunne velge selv - hva ville du valgt?

Her velger jeg det samme som Aleksandra. Pasta. Jeg hadde dødd uten pasta, det er jeg sikker på.


10. Hvilken ting ville du hatt med deg hvis du strandet på en øde øy?

Enkelt. Bear Grylls. Det er godt mulig han er et menneske, men jeg har for lenge siden gjort han om til et sexobjekt. Et objekt. En ting. Sexobjektet Bear hadde nok både underholdt meg og gitt meg mat. Han hadde trolig kommet til å reddet livet mitt også. Eller reddet seg selv. Fra meg. Grrrr, Bear!



10 bloggere jeg utfordrer:

Malin
Marianne
Rebella
Trine Camilla

Jeg kommer ikke på flere i farten.


Søt film


Dette må være noe av det søteste jeg har sett på lenge! Jeg lurer på om de hadde en skikkelig samtale, der de faktisk skjønte hva den andre sa.


Min nemesis

De står der og stirrer på meg. Roper på meg. Frister meg. Torturerer meg. De ser så søte og uskyldige ut. Jeg vet de kan tilfredsstille meg. Jeg vet de kan gi meg et øyeblikk med ubetinget lykke og kjærlighet. De er så store. Fyller hele meg. Jeg vil ha dem. Eller iallefall en av dem. Jeg kan klare meg med en av dem. Det er alltid kjekt å ha en stor og god en i bakhånd.

Jeg holder snart ikke ut. Jeg vil bare smake litt. Kose meg litt. Så stor og brun, og hvit innvendig. Det verker i hele kroppen min, jeg lengter sånn. Jeg hater dem. Virkelig. Og jeg elsker dem. Virkelig. De vet de gjør meg vondt, og likevel står de der og ser så søte ut.


Se, der står de. De ser veldig søte ut, men egentlig er de utrolig utspekulerte. Jeg har stirret lengelsfullt på dem i fem timer. I alle de fem timene har de stirret fristende tilbake. Ved første øyekast ser de kanskje kun ut som to sjokoladeharer. Sannheten er at de er Kindersjokoladeharer. Min akilleshæl. Jeg tror jeg har møtt min nemesis.


4 år, snart 26?

I det siste har jeg vært veldig dårlig på å oppdatere. Hovedgrunnen har vært at jeg ikke har hatt noen humoristisk sans de siste ukene. Det har vært mye skole og ingenting spennende har skjedd. Når ingenting spennende har skjedd, klarer jeg ikke skrive noe morsomt. Når jeg ikke skriver noe morsomt er det ingen vits i å skrive i det hele tatt. Derfor har jeg holdt kjeft. Nå har derimot Joakim slått til igjen, og jeg kan fortelle dere om den koselige natten min.

Det var søndagskveld og jeg ville legge meg relativt tidlig, slik at jeg skulle komme meg opp i dag. Joakim derimot, han dro på bursdagsselskap og erklærte at han skulle på hardfylla. Joakim holder det han lover. Klokken to hadde jeg akkurat sovnet. Jeg våknet til av at det smalt i ytterdøra. "Sikkert bare Joakim som kom hjem", tenkte jeg og snudde meg rundt for å sove videre. Plutselig hørte jeg ekle brekningslyder fra toalettet. "Snart 26 år og kan ikke engang å drikke", tenkte jeg og forsøkte å stenge ut lyden. Etter en halvtime med brekningslyder orket jeg ikke mer. Jeg kledde på meg og gikk for å sjekke om Joakim var døden nær.

Der lå han med hodet og hendene nedi doskålen, og spydde. Med hendene nedi doen. Jeg spurte om han trengte hjelp, og fikk ikke noe svar. Akkurat da begynte jeg å lure på om man kunne spy i døde. Etter mye om og men fikk jeg presset ut noen grynt av han, som jeg tolket til at det hadde blitt litt mye drikke. Man kan ikke tilby gratis shots til et blokkbarn. Blokkbarn er fattige og tar i mot alt som er gratis. Jeg hentet litt cola til den stakkars fulle karen min og da ble han plutselig emosjonell.

"Lotte..?"
"Ja, Joakim?"
"....æ ælske dæ.."
"Jada, jada. Drikk cola du nå"
"Kan du ordne med spybøtte til mæ?"
"Ok"
"...du e verdens beste kjæreste..."
"Mhm, æ vet"
"..æ e så fuuuull!!" På dette tidspunktet snufset han og jeg var redd for at han skulle starte og grine.

Jeg ordnet en spybøtte og gjorde klar sengen til ham. Det tok meg et kvarter å få han i seng. Ikke klarte han å reise seg fra dassgulvet, ikke klarte han å gå selv og ikke klarte han å sette seg i senga uten å falle ned. Da han skulle kle av seg skjorten, brast nesten hjertet mitt. Herregud. Han satt i en evighet og forsøkte å kneppe opp knappene. Jeg ville hjelpe han, men da slo han bort hendene mine og ga meg et stygt blikk. Til slutt ga han opp og begynte å legge seg ned med klærne på. Det var det jeg visste. Det var ikke bortkastet å gå omsorgsfag på vgs, for jeg kan nemlig å kle av og på folk som ligger til sengs.

Etter at jeg endelig hadde fått av han klærne og lagt han trygt i sengen, samt reddet unna alt som eventuelt kunne blitt truffet av en spystråle eller en veltet spybøtte, var jeg klar til å legge meg selv igjen. Dessverre klarte jeg ikke sovne, fordi et damplokomotiv lå og snorket ved siden av meg.

4 år, snart 26? Jeg blir nesten fascinert over at det går an å bli så hjelpesløs. Nesten et under at han kom seg hjem. Makan.


Sånn ellers kan jeg fortelle at Joakim og jeg har pratet litt sammen. Vi har funnet ut at det er på tide at vi forlater redet og flytter for oss selv. Slik det ser ut nå skal vi nok leie et eller annet sted så snart sjansen byr seg. Forhåpentligvis skjer det før sommeren. Hurra!


Lotte vs. Trondheim og livet

I går da jeg la meg var det vårvær der ute. Vel, all regnet og vinden minnet mer om høst, men snøen var iallefall borte. Da jeg våknet i morges var alt hvitt der ute. Jeg burde vel egentlig skjønt allerede da at jeg burde holdt senga. Da jeg sto på kjøkkenet i de tidlige morgenstundene og smurte meg brødskive (jeg liker ikke brødskive engang!), ante jeg fred og ingen fare. Det var helt stilt i leiligheten, jeg visste at alle lå og sov. Plutselig så jeg en bevegelse i øyekroken. Jeg snudde meg og så noe stå der. Jeg klarte ikke å registrere nøyaktig hva det var som sto der. Min automatiske reaksjon var å hyle for full hals. Jeg har en teori om at hvis jeg hyler høyt nok hvis en innbruddstyv eller et morderisk spøkelse lister seg inn på meg, så vil alle andre høre meg og redde meg. Så da sto jeg der da, med kjøkkenkniven i hånda og hylte. Da jeg hørte en kjent stemme hyle like høyt, ble jeg helt satt ut. Der sto jammen svigermor i morgenkåpa. Jeg klappet igjen og kremtet. "God morgen", sa jeg og snudde meg mot brødskivene igjen. "God morgen", mumlet hun og gjorde sitt.

Det har snart gått en uke siden jeg blogget, og likevel har jeg ikke noe spennende å fortelle. Livet mitt er like spennende som en haug med klosser. Det føles mer morsomt å rive det ned enn å bygge det. Ikke i form av at jeg vil skade meg selv altså, bare i form av at jeg ikke synes det er noe gøy med skole. Jeg vet at det er snakk om kun tre uker til med skole, så er det ikke mer undervisning. Det er snakk om tre uker med virkelig pågangsmot for å lære siste rest. Det er snakk om å gi litt av meg selv for å gjøre det bra. Stå på litt for å bygge livet mitt - framtiden min. Jeg gir faen. Jeg synes det er morsommere å rive ned klossene.

Humøret mitt har forøvrig vært like ustabilt som været i Trondheim. Det er både solskinn, snø, regn og vind i løpet av en dag. Jeg er ikke i tvil om at dette har påvirket synet mitt på skolearbeid. Senest i går kveld ble det torden og lyn også. Ikke i Trondheim altså, men på rommet til Joakim. Jeg har konkludert meg fram til at jeg er dum som en hjernedød sau når det gjelder matematikk og statistikk. Jeg har også konkludert meg fram til at kalkulatoren min tåler utrolig mye. Den har blitt kastet vegg-i-mellom så ofte at den rent teoretisk burde vært knust i tusenvis av småbiter nå. Det er vel sant som mor mi sier: "ukrutt går itj". Personlig liker jeg å kalle kalkulatoren min for Satans lille hjelper. Den er her for å late som om den hjelper meg, mens det den egentlig gjør er å ødelegge livet mitt. Helt sant.

Etter å ha kastet den i veggen i går, la jeg meg i fosterstilling og gråt. Lenge. Det var deilig og slippe ut følelsene. I morges våknet jeg til en helt ny vinter der ute (det er så koselig at Trondheim nekter å la våren slippe til altså. Nei.) og jeg følte for å legge meg i fosterstilling igjen. Det gjorde jeg ikke. Jeg er en ekte hverdagshelt og sto opp. Lotte 1, Trondheim og livet 0

Da jeg bestemte meg for å droppe undervisningen og dra hjem fra skolen, var det ikke hvitt der ute. Det regnet i alle mulige retninger. Jeg sverger - på enkelte tidspunkt virket det som om det regnet oppover. Vinden, vet dere, den helvetes vinden. Innen jeg nådde fram til bussholdeplassen var jeg gjennomvåt. Som en våt sau. En hjernedød, dum og våt sau. Lotte 1, Trondheim og livet 1.

Jeg lurer på hva stillinga blir i morgen og om jeg velger å bygge opp klossene, i stedet for å rive dem ned.


Trøbbel med jura

Jeg husker da jeg var 15 år gammel og plutselig en dag oppdaget at puppene mine hadde blitt større. Jeg ble kjempeglad. Da jeg var 17 år gammel oppdaget jeg at de hadde vokst enda mer. Jeg var strålende fornøyd, og mente de faktisk var ganske store. Hurra for pupper! På bildet under ser dere forresten hvordan jeg så ut på håret da jeg var 17.



Nyttårsaften 2008 var en minnerik kveld
. Jeg skal ikke nevne stort om den natten i skrivende stund, men jeg tenkte å legge ved et bilde for å illustruere hvor store puppene mine var på det tidspunktet. Jeg var 19 år gammel og litt i overkant beruset. Puppene hadde ikke vokst spesielt mye siden jeg var 17 år, og jeg hadde i bunn og grunn slått meg til ro med at dette var utstyret jeg skulle ha resten av livet.



17 mai 2009 var det året jeg trolig brukte bunaden min for siste gang. Vi er nå kommet i 2011 og puppene mine bare: "BOOM"!



7 år har gått siden jeg satt i bila og så puppene gjenspeile seg i bilvinduet. 7 år har gått siden jeg virkelig la merke til jentene. 5 år har gått siden jeg slo meg til ro med at 70B var den bh-størrelsen jeg skulle bruke resten av livet. Jeg vet ikke hva om skjedde. For mye potetgull, cola og sjokolade har visst lagt seg rett på jura, og nå har jeg måttet kaste alle bh-ene mine. Fine bh-er, mange av dem faktisk ganske nye. Det er penger rett ut av vinduet det, for det koster å ha pupper. Puppene mine eksploderte på null komma niks, og jeg la ikke merke til det selv før jeg en dag oppdaget at puppene hang utenfor bh-en. "Hva har skjedd her?!", tenkte jeg. Det ble ganske dyrt å kjøpe seg nye bh-er.

Nå ser det ut til at jeg må invistere i en ny bunad også. Jeg har hele veien vært glad i puppene mine og vært fornøyd med at jeg har noe mer enn ei diger rævv. Selv på dårlige dager der den ene tydeligvis prøver alt den kan for å gjøre seg større enn den andre, selv på slike dager har jeg vært glad i dem. Det er nemlig viktig å være glad i seg selv, akkurat som en er. Selv om det innebærer at man blir skrapa blakk, fordi man har måttet gå til innkjøp av nytt undertøy for alle penga. I går begynte jeg å tvile litt. Er det egentlig så bra at puppene har vokst i fra meg?

Jeg prøvde bunaden min i går. 17 mai 2009 var som sagt sist gang jeg brukte den. Jeg elsker bunaden min. En grønn nordlandsbunad. Den er kjempefin. Jeg tenkte å ha den på meg på 17 mai i år. Det blir nok ikke noe av. Det går ikke an å få igjen hektene i brystregionen, og det var da jeg så dette at det virkelig gikk opp for meg. Det er trøbbel med jura. Jeg kan ha blitt så feit som bare det, bunaden får jeg på uansett. Men jeg kan virkelig ikke gå rundt på selveste nasjonaldagen til Norge med puppene hengende utenfor bunaden! Tanten min foreslo at jeg skulle prøve en stram sportsbh. Kanskje den klarer å presse inn jura nok til at jeg får igjen hektene. Eventuelt gjøre som Gwyneth Paltrow i Shakespeare in Love og sulle meg selv inn i noe for å presse dem flate. Jeg skal prøve iallefall, kanskje det blir bunad på 17 mai!

Det gikk nettopp opp for meg at jeg har klart å spytte ut et helt innlegg om puppene mine, og det poenget jeg egentlig skulle fram til var at bunaden min var blitt for trang oppi. Fantastisk gjort! Hvor mange ganger har jeg egentlig sagt pupper?


Lyd, lys og lukter

De siste dagene har jeg slitt veldig mye med migrene, det har til tider vært grusomt. Spesielt med tanke på at jeg hver eneste dag har måttet møte opp på skolen. Det å sitte på skolen med migrene er egentlig ikke det verste. Det verste er å ta bussen.

Når jeg har migrene blir jeg følsom for lys, lyder og lukter. Folk rundt meg har jublet og danset rumba fordi sola har bestemt seg for å varme oss litt. Jeg har gått med hodet bøyd og bannet for meg selv. Det er så lenge siden jeg har sett skikkelig sol, at jeg blir helt blendet. Ikke akkurat noe man ønsker med et hode som hyler av smerte, men jeg lyver hvis jeg sier at vårværet ikke har påvirket meg humørmessig. Man kan ikke klage når sola skinner og snøen smelter. I går så jeg folk sitte og sole seg i solveggen, og det er et syn jeg ikke har sett på over et halvt år! Skarpt lys eller ikke, jeg hilser sola velkommen.

Hvor var jeg hen? Jo, bussen. Lys er ikke et problem der. Alle lydene og luktene er derimot en utfordring. Folk som snakker, høytaleren som roper ut hver bussholdeplass, unger som skriker og dører som hyler når de åpnes og lukkes. Lydene kan jeg til dels stenge ut med ipoden. Enya og Secret Garden er fin musikk å høre på i slike stunder.

Hadde det bare vært funnet opp noe slikt for nesa. Det nytter ikke å puste med munnen, for da høres jeg ut som en hund på en varm sommerdag. Dessuten må jeg konsentrere meg for å klare og puste med kun munnen, og konsentrasjon er ikke noe jeg er spesielt flink til. Dermed sitter jeg der da og puster inn luktene. Luktene som blir forsterket når hodet verker.

Mannen som sitter bak meg har ikke pusset tennene på flere dager. Han er nok en liten smugdranker, ut ifra den gamle alkoholånden hans å dømme. Den kjekke mannen i slutten av tjueårene, som sitter ved siden av meg har dårlig mage. Han sender ut små smygere med jevne mellomrom, og håper vel at jeg tror det er noen andre. Men jeg er ikke dum. Jeg vet at selv kjekke gutter fiser. Ungen som ligger i barnevogna si har bæsjet. Den middelaldrende mannen svetter og han glemte nok å ta på seg deodorant i dag. Ungjenta på bakerste rad glemte å sminke seg og ordne håret. Hun fikser håret med litt hårspray (hvem gjør forresten det på bussen?!). Den eldre damen med pelskåpen fra 1800-og-frys-ihjel sitter på femte rad og ser fisefin ut. Hun har håndvesken sin i fanget og sitter rett i ryggen. Trekker ikke på en mine. Hun har trolig brukt opp halve gammeldame-parfymen sin i dag. Det lukter fisefin mormor på lang vei. Da jeg gikk bak henne på vei til bussholdeplassen, kunne jeg kjenne parfymelukten hennes på fem meters avstand. Kanskje hun følte at pelskåpa luktet litt for mye dyr og sprayet den med godlukt. Hvem vet?

Alt jeg vet er at folk tenker lite på hvordan de lukter på bussen. Takket være andre har jeg blitt mer obs på min egen kroppslukt. Hvis jeg har glemt å pusse tennene, passer jeg på å puste med munnen godt lukket. Jeg tar aldri på meg mye parfyme, bare akkurat nok til at man kan kjenne lukta hvis man lener seg mot meg. Jeg fiser ikke. Herregud. Jeg kan godt forstå at folk med for eksempel KOLS ikke kan ta bussen. Jeg som er funksjonsfrisk kveles nesten av luktene!

Uansett, jeg har som sagt slitt med migrene de siste dagene. Der har dere grunnen til at jeg har vært fraværende. Jeg kommer plutselig tilbake. Uten migrene.


Røde striper

Jeg tok meg fri fra skolen i går for sitte hårmodell ei venninne som hadde prøve. Man skulle tro jeg fikk sove litt lengere, siden jeg ikke skulle på skolen. Det skjedde ikke. Jeg skulle ønske jeg var en person som våknet om morgenen uten å være trøtt og sur. Heldigvis måtte jeg ta buss i sammenlagt en time for å komme meg dit, og fikk sovet ut litt på bussen. Flashback til siste året på videregående. Da gikk jeg nemlig på den skolen hun hadde prøven på. Mange herlige minner fra da jeg sovnet på bussen og folk kastet appelsinbåter på meg om morgenen. Jeg kan ikke forstå at de turte det med tanke på hvor sint, stygg og ekkel jeg er når jeg er trøtt. Bildet under tok jeg akkurat da jeg gjespet, og jeg har konludert meg fram til at jeg må slutte å gjespe offentlig. Det er en grunn til at gjesping offentlig blir sett på som noe uhøflig. Ingen ser fine ut når de gjesper.



Venninna mi gjorde egentlig ikke noe spesielt
annerledes med håret mitt. Siden jeg har planlagt å spare til lang pannelugg, fant vi ut at det var lurest å bytte side jeg har skillen min på. Helt fram til jeg startet på videregående hadde jeg midtskill og lang panneluff. Det så grusomt ut. Da venninnene mine tok mot til seg og sa i fra om at jeg kanskje skulle vurdere en sideskill istedet, tok jeg sideskillen på høyre side. Jeg har i alle år siden den gang irritert meg grønn og grå over at panneluggen aldri ville ligge mot venstre. Jeg har noen søte små kværviller (for å blande inn trøndersk i et ord som sikkert ikke finnes) der, som gjorde til at panneluggen delte seg og ville ligge i forskjellige retninger.

Det tok meg og venninna mi over ett år på å finne ut at vi kanskje kunne prøve å bytte side jeg har skillen min på. I ett år, helt siden jeg startet å sitte modell for henne, har hun irritert seg over disse grusomme kværrvillene. Jeg har irritert meg over dem i fem år. Det har aldri falt meg inn å flytte skillen til den andre siden. Det er ikke naturlig for meg med forandringer, jeg er jo et vanemenneske og er veldig lite impulsiv. Skjønt når det kommer til hår kunne jeg ikke gitt mer faen i hva folk gjør med det. Det er jo bare hår. Uansett, det viste seg at luggen legger seg naturlig den andre veien, så nå har jeg byttet side jeg har sideskillen min på. Det er stort det! For meg altså. Et stort skritt for Lotte, resten av verden kunne ikke gitt mer faen.

Oppgaven på prøven hennes var ikke bare å klippe, det var også farging av hår. Jeg stiller gladelig opp når det er snakk om gratis hårfarging. Resultatet var en litt mørkere nyanse av det jeg hadde fra før av, samt røde striper som glir fint inn. Jeg ble ganske så fornøyd. Jeg liker røde striper. Spesielt når de er mer rødbrune og gir et fint spill i håret.





Før- og etterbilde. Det slo meg nettopp nå at jeg burde ha tatt etterbildet med en gang jeg hadde vært hos venninna mi. Bildet ble tatt i dag, og håret er ikke akkurat noe pent i dag. Kanskje jeg tar et finere bilde når jeg har dusjet og håret ikke er påvirket av den urolige søvnen min. Mobilkameraet gir ikke akkurat rettferdighet ovenfor håret heller. Man ser iallefall at jeg har byttet side på skillen, at håret er litt kortere og man kan så vidt skimte de røde stripene.

Oi, herregud som jeg babler. Jeg har bare ligget i senga i hele dag, og formen har ikke vært noe bra. Dessuten er jeg underernært på sosial omgang. Jeg får litt munndiare/skrivediare i slike stunder. Det resulterer i slike lange, kjedelige innlegg der jeg kveler dere med unyttig informasjon om sideskillen min.


Ikke noe poeng

Jeg har gått på en liten smell igjen, og er helt utslitt på alle områder. Det er mulig det skyldes at Joakim med 90% sikkerhet har smittet meg med snørret sitt. Dette til tross for at jeg har pakket i meg så masse c-vitaminer at jeg snart pisser appelsiner. Jeg har vondt i hele kroppen, hodet verker, musklene er stive, huden svir, jeg er slapp og er konstant trøtt. Dessverre har jeg ikke tid til å bli syk, så jeg møter opp på skolen og sover der i stedet.

Når skoledagen er over sover jeg hele veien hjem. Snorker litt slik at sidemannen min på bussen kan le av meg. Når jeg kommer hjem kler jeg av meg og legger meg i senga med pc'n. Der blir jeg helt til jeg går og pusser tennene for å ta kveld.

Med andre ord har jeg de siste kveldene kun sittet i senga med pc'n. Jeg har sett en og en halv sesong av Privat Praksis. Jeg har spilt massevis på King.com. At jeg har laget meg en bruker på King.com er forresten et klart bevis på at jeg sliter litt med spillegalskap. Dette ble bekreftet av filmen Joakim viste meg i sted. Han filmet meg mens jeg satt i senga og spilte. På filmen prøvde han å få kontakt med meg, alt han fikk til svar var: "Joakim, la mæ vær. Æ SPILLE!". Jeg har herved ingen rett til å klage på at han spiller for mye cs og wow.

Jeg hadde virkelig ikke noe poeng med dette innlegget. Nå skal jeg hente meg en appelsin, se mer Privat Praksis og vurdere for og i mot om jeg egentlig gidder å se Paradise Hotel. Jeg tror kanskje jeg begynner å bli voksen, for jeg fikk magesår av å se på det i går.

Det tikket forresten inn en grusomt stygg sms fra mormor i sted. Jeg svelgte drikken i feil hull og fikk hosteanfall, mens Joakim lo så mye at en snørrboble på størrelse med en fotball sprakk i trynet på han.
" Ei blondina traff ein neger i ein bar, tok han med hjæm og sa:
- Bind mæ te sænga å gjær det som negran e bæst på!
Negeren batt ho te sænga, stjal tvèn, videoen, stereoen og stakk ;)
"
Vel, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst av at mormor sender meg grisemeldinger eller at hun spyttet ut slike rasistiske utsagn.


Hvor ærlige er dere?

Jeg har alltid trodd at mobilkameraet mitt gjør meg styggere enn jeg egentlig er, men tydeligvis er det motsatt. Hadde dere sett hvordan håret virkelig var etter at frisøren tok ut hårrullene, hadde dere ikke sagt at det var pent. Det var grusomt. Jeg så ut som en blanding av en puddelrocker, mamma fra 90-tallet og Tore Strømøy.

Heldigvis satt jeg bare hårmodell for en venninne som øvde seg på å rulle opp hår. Jeg har tidligere vurdert å ta permanent, bare for å prøve det, men etter håropprullinga innså jeg at jeg foretrekker rett hår best. Venninna mi sa faktisk direkte til meg at jeg ikke kler krøller, og hun sier slikt rett ut. Hun har forøvrig bestemt at jeg skal la panneluggen gro nå. Hun har nemlig en teori om at det kommer til å passe meg bedre.

Hvor ærlige var dere egentlig? To av ti stykker sa rett ut at jeg kler rett hår best. Fire av ti sa at det sikkert ble penere hvis håret fikk legge seg. De andre sa rett og slett at det var fint. Jeg mistenker at dere som sa det kom til å legge seg egentlig syntes at jeg ikke kledde dette. Dere bare forsøkte å pakke inn at dere ikke likte det. Har jeg rett?

Jeg gjorde dette for å sjekke hvor ærlige dere egentlig er. Mange velger å lyve framfor å være ærlig, spesielt hvis de er redd for at det kan såre. Det har jeg full forståelse for, og jeg er ikke akkurat noe bedre på det området selv. Av og til er det lettere å ta en liten hvit løgn, framfor å risikere og såre noen. Hvis ei venninne av meg hadde brukt masse penger på noe som egentlig fikk henne til å se ut som en overvektig flodhest fra verdensrommet, som hun var veldig stolt av, så vet jeg helt ærlig ikke om jeg hadde turt å fortelle henne sannheten. Man vil jo helst ikke såre noen man er glad i, men man vil jo heller ikke at den personen skal gå rundt og se ut som noe de oppdaget og dokumenterte i Hessdalen.

Hvor ærlige er dere? Hadde dere kunnet fortalt en venn at den nye buksa gir henne fire rumpeballer? Nå som dere vet at jeg ikke har brukt masse penger på en permanent, synes dere helt ærlig at jeg kledde det? Eller synes dere jeg kler rett hår best?


Vært hos frisøren

Jeg tok meg en tur til frisøren i dag. Følte at jeg trengte en forandring. Det sies at man føler seg så mye bedre etter man har gjort en liten forandring. Det er sant som de sier. Jeg har alltid hatt lyst til å prøve permanent, og i dag tok jeg skrittet. Altså, jeg tok ikke permanent i skrittet. Dere skjønner hva jeg mener.








Jeg er litt usikker på om jeg liker resultatet eller ikke. Frisøren sa at det kommer til å legge seg litt finere snart. Jeg minner litt om mamma på begynnelsen av 90-tallet egentlig. Da jeg sendte henne et bilde, sa hun at hun likte den nye hårsveisen min. Jeg tror hun lengter litt tilbake til sine beste år.

Så, hva synes dere? Skal jeg beholde håret slik eller ikke? Jeg vil dere skal være helt ærlig. Hvis det ser helt grusomt ut, ønsker jeg ikke at folk skal le bak ryggen min bare fordi en gjeng med blogglesere ikke hadde bein i nesa til å være ærlig.


Du må bruke det som er inni firkanten her

- Du bare gjør sånn og sånn og sånn og bla bla bla.
- Åja, ehh.. Hæ?

Jeg hadde sikkert spurt henne for femte gang om den samme tingen. Jeg hadde det litt tungt for å forstå hva det var hun mente. At tankene mine vandret til andre temaer hver gang hun svarte meg hjalp nok ikke på forståelsen. Jeg prøvde virkelig å fokusere, problemet var bare det at jeg var så fordømt sliten. Det hadde vært en lang dag og med alt bråket inne på laboratoriet hadde jeg store problemer med å få med meg hva hun sa. Det var viktig at jeg fikk det med meg, siden jeg faktisk skulle skrive en obligatorisk rapport om akkurat dette.

- Så hvordan vil du jeg skal skrive dette da? Jeg ser du har skrevet ned en mal på tavla, men jeg skjønner rett og slett ikke tankegangen din. Kanskje du kan utbrodere litt, slik at jeg er sikker på at jeg gjør det rett.

Det var et ærlig spørsmål. At hun hadde forsøkt å forklare dette tidligere hjalp nok ikke på humøret hennes. Jeg så at hun var utålmodig. Likevel ble jeg litt sjokkert over hvor sint hun ble.

- Du må bruke det som er inni den firkanten her, sa hun med hevet stemme samtidig som hun tegnet en firkant rundt hodet sitt med hendene. Deretter snudde hun på hælen og marsjerte vekk. Igjen sto jeg med et rødt og forbauset ansiktsutrykk. Litt småsjokkert. Litt fornærmet. Litt ydmyket. Og veldig sint.

Hvis hun vil at vi skal levere perfekte rapporter bør hun skrive bedre maler og forklare bedre. Så enkelt er det. Hvis hun ender opp med fjorten rapporter, som ikke tilfredsstiller og dermed må gjøres om igjen, får det være hennes problem. Det er hun som får mer arbeid med å rette dem. Ikke mitt problem. Jeg har nemlig problemer med å bruke det som er inni firkanten.


Det finnes barn der ute som du kan hjelpe

For en stund tilbake nevnte jeg at jeg gjerne vil dra til Afrika og jobbe som frivillig. Jeg vil så gjerne gi noe til de som trenger det mest. Det ser ikke ut til at det blir noe av dette for min del denne sommeren, da jeg er kort på både penger og tid. En gang i løpet av livet skal jeg gjøre noe aktivt for å hjelpe, bare ikke i år. Det jeg derimot har store planer om å gjøre, er å bidra med litt penger. Marimusa reiser nemlig til Sør-Afrika snart, der hun skal jobbe som frivillig på et barnehjem kalt Home of Hope.

På dette barnehjemmet bor det mishandlede og hiv-smittede barn i alderen fra 0 til 6 år. De får en ny sjanse i livet, takket være barnehjemmet. Dessverre har barnehjemmet dårlig økonomi, og det resulteter i at de små ikke får alt de fortjener. Bleier blir skiftet når det er høyst nødvendig, og det kan kun brukes 6 våtservietter hver dag. 6 våtservietter på ca 30 barn. Det gjør vondt å tenke på.

Mari har startet en innsamlingsaksjon, der alle som vil bidra kan donere bort litt penger. Jeg er student, og lever på lånekassa. Selv har jeg ikke rævva full av penger, men jeg skal uansett gi penger. Pengene går til barna. Derfor oppfordrer jeg nå alle dere som leser dette å bidra litt dere også. Målet til Mari er å dra nedover neste fredag med 10 000 kr. Vil du også hjelpe henne med dette?

Hvor mye du eventuelt vil donere er opp til deg, de setter pris på det uansett. Tenk deg hvor lite 50 kroner er for deg, men hvor mye det er for barna på barnehjemmet. Selv skal jeg overføre 200 kroner. For min del betyr det at jeg må droppe å kjøpe skolemat i kantina et par dager, og det gjør meg ingenting når jeg vet hvor mye det betyr for de små.



Kontonummeret er:  4230 55 37890



Et bilde fra barnehjemmet


Hjelp til å samle inn penger til Home of Hope
, slik at de kan kjøpe inn bleier, våtservietter, håndduker, pledd og noen leker. Det finnes folk der ute som trenger hjelp, og her har du en sjanse til å hjelpe noen. Du vet at pengene går direkte til barna. De har hatt en urettferdig og fæl start på livet, hjelp til med å gi de en bedre hverdag.

Her finner du link til barnehjemmet: http://www.homeofhope.co.za/index.php

"Home of Hope is a very special place providing safety and care for babies and young children until they can be placed in a suitable new home. This is an especially rewarding project where volunteers are able to see the positive difference their caring contribution makes to the lives of some very special babies and young children. The children come from varying backgrounds, some abandoned in dustbins, others abused, neglected, raped or infected with HIV. Volunteers are so important to this project and will play a real part in caring for these children."



RSS 0.91