Juksehusmor

Jeg er kanskje ikke noe husmoremne. Støvet kiler gjestene i nesa, gulvet er skittent, oppvasken hoper seg opp og gangen har blitt en uoffisiell søppelplass. Likevel merker ingen som kommer hit på besøk dette. Trikset?

Hver gang jeg skal få besøk gjør jeg følgende:
1. Rydde unna alt rot. Det rotet jeg ikke får ryddet vekk, kaster jeg inn på soverommet. Ingen skal jo gå inn dit uansett.

2. Alt av oppvask plasseres i oppvaskmaskinen, alt av smuler og søl vaskes raskt vekk med kjøkkenkluten. Hvis jeg har tid vasker jeg kjapt over stekeplatene med sånn kjøkkenspray fra Jif. Da skinner den og gir en illusjon om at det er rent og ryddig her.

3. For å gi inntrykk av at stua er ren, blir stuebordet vasket kjapt over.

4. Speilet på badet blir kjapt vasket med engangsklut fra Jif (Jif er min beste venn når det kommer til husarbeid). Doen blir skrubbet ren med do-vask. Hvis vasken er veldig skitten vasker jeg den kjapt med Jif Baderomsspray. Ved å gjøre dette lukter badet rent, og det ser nesten rent ut.

5. Hvis noen søppelposer står ute i gangen løper jeg enten ut med dem, eller slenger dem inn på rommet til Joakim. Sistenevnte irriterer Joakim grenseløst, noe som gir meg desto mer lyst til å gjøre det. Hvis disse søppelposene har ligget en god stund og godgjort seg, stinker det garantert død og djevelskap i leiligheten. I ren skrekk for at dette skal være tilfelle, lufter jeg ut og sprayer med luktfjerner. Jeg tenner også noe røkelselignendegreier.

6. Det siste jeg gjør er å senke belysningen i stua, og tenne masse telys og kubbelys. På denne måten blir alt av støv skjult.


Om det funker? Hver gang. Ingen har kommentert at det er skittent og rotete hjemme hos meg. De skulle bare visst hvordan soverommet ser ut... Og det beste med det hele? Det tar meg maks en halvtime å gjøre dette.

Noe jeg dessverre ikke kan skjule, er min mangel på grønne fingre. Alle planter jeg tar i dør. I sommer da vi flyttet hit hadde svigermor kjøpt en plante til meg. "Denne her er skikkelig hardfør, Lotte. Hvis du klarer å ta livet av den er det et under". Vel, kjære svigermor undrenes tid er neimen ikke over!



Hvis noen har tips til hvordan jeg kan gjenopplive denne stakkarslige planten, tar jeg det i mot med et stort smil. Mot alle odds har jeg klart å få liv i en annen potteplante, dere ser så vidt et av bladene dens i høyre hjørne på bildet over. I desember hang alle bladene, de var slappe og rett og slett livløse. Nå har de løftet seg, blitt grønnere og hardere. Jeg vet seriøst ikke hva jeg har gjort annerledes. Kanskje det er våren som nærmer seg, som gjør underverker?


Bildene på forrige innlegg viste forresten tarm.


Kan noen gjette hva dette er?

Som de fleste allerede vet, så studerer jeg andreåret ved bioingeniørutdanningen. Førsteåret var grusomt, med masse uforståelig matte og kjemi. Andreåret har derimot vært helt fantastisk hittil. Det er så mye morsomt å lære, og for en så enkel sjel som meg er det rene himmelriket! Jeg blir så lett fascinert av ting der andre bare tenker: "Åja, er det sånn den ser ut, ikke så spesielt det da". Der andre ser en haug med farger, ser jeg mange morsomme mønstre som rett og slett fascinerer meg så mye at jeg ikke kan la være å stirre på det.

I dag har vi farget vevsnitt og sett på det i mikroskop. Med vevsnitt mener jeg at de har kuttet av en bit fra et organ, for deretter å snitte tynne, tynne skiver som nesten er gjennomsiktige for det blotte øyet. Dette tynne snittet har blitt plassert på et objektglass, som man kan bruke til å se på i mikroskop. Det blir så klart utført en del andre ting med vevet før det havner på objektglasset, men det skal jeg ikke gå inn på her. Poenget mitt er at hvis man skal se på det i mikroskop er det en fordel at de forskjellige typene celler vises tydelig og skiller seg fra hverandre. Derfor farger vi dem med forskjellige farger. Nå har det seg slik at det ene mikroskopet vårt på skolen kan ta bilder av det vi ser på, og jeg har nå tenkt å vise dere noen bilder.

Kan noen av dere gjette hva disse bildene viser?
Alle bildene er tatt fra samme type organ, kan noen av dere gjette hvilket organ det er snakk om?







Bildene er litt uklare, men jeg håper jeg ikke er den eneste som sitter og tenker: "Wooow, fiiine farger!"
Sånn ellers kan jeg opplyse dere alle om at jeg fikk A på en eksamen jeg har stresset med i hele januar og februar. Hipphipp Hurra!


Lenge siden sist

Det var en kald lørdag i mars hun åpnet øynene og tenkte: Må jeg stå opp nå? Igjen? Jeg vil bare sove.. Hun tvang seg opp, laget seg frokost og la seg ned i sofaen. Ikke hadde hun lyst til å se på tv. Ikke hadde hun lyst til å se på serier. Bare tanken på å være sosial gjorde henne dyster. Det eneste hun orket var å lese. Så hun leste i flere timer. Hun leste helt til boken tok slutt.

En anelse skuffet og slukøret vurderte hun for og i mot om å ta fram en ny bok. Hun gikk for å hente en ny bok samt lage seg litt middag. Ved en ren tilfeldighet snudde hun på hodet og oppdaget den ensomme pc'n. Vi er alene du og jeg, sa hun med en tom kjærlighet. Sukkende satt hun seg i sofaen og tok fram sin kjære, gamle venn. Ingenting på nettet interesserte henne lengere. Facebook gjorde henne irritert. Nettavisene gjorde henne trist. Mailen sang tom mot henne.

En plutselig lyst slo henne, og før hun rakk å tenke over det var blogg.no åpnet. Skulle hun? For en merkelig følelse det var å skrive et blogginnlegg etter så lang tid. Hun hadde egentlig ikke overskudd til å skrive noe morsomt, hadde ingen humor i dag.

Så her sitter jeg i den varme stua mi, med et deilig pledd rundt skuldrene mine. Ute blåser det så ille at flaggstangen svaier faretruende. Akkurat som humøret mitt. Likevel er jeg lykkelig. På en måte. Jeg tror det kommer av et annet syn på livet. Det er aldri så ille at det ikke er godt for noe. Så lenge man kommer over kneika går alt mye bedre. Ved enden av enhver bakke må det flate ut og etterhvert gå oppover. I motbakker får en trent opp kondisen. Og så videre. Dere skjønner tegninga.



RSS 0.91