Glede

Da jeg flyttet gikk alt veldig raskt. Tingene mine ble pakket ned og jeg er fremdeles ikke ferdig med å pakke opp alt. I det siste har jeg lett etter favorittveska mi. Overalt. Jeg har ikke funnet den og etterhvert har den grusomme tanken slått meg at jeg kanskje har kastet den ved et uhell. Det er en stor sjanse for at den kunne havnet i søppelposen. Dette har gjort meg veldig trist.

Nå nettopp tok jeg opp en svartsekk med brettspill... og vet dere hva som lå oppi der? Veska mi!

Det er dette som kalles ekte glede!

Lotte, hoppende glad 


Godteripress

Hvor enn jeg går hen og hva enn jeg gjør blir jeg minnet på at det er påske, og at man skal spise godteri. Annen hver blogg jeg har lest handler om dette temaet. Butikkene holder på å eksplodere av smågodt og annet påskegodt. Nettavisene er stappet fulle av reklamer for smågodt. Nettavisene skriver til og med saker om hvor man kan få kjøpt billigst smågodt. Da jeg var på treningssenteret før idag så jeg på tv'en mens jeg sto på stepmaskinen. Tror dere ikke det var reklamer for smågodt og annet påskegodt der også?

De gjør det virkelig ikke lett for en stakkar som forsøker å bli litt sunnere og slankere. Etter nyttår har jeg nesten ikke rørt godteri, potetgull eller brus. Jeg forsøker så godt jeg kan å holde meg unna det, og unner meg det kun i nødstilfeller. Med nødstilfelle mener jeg ekstrem bakrus eller ekstrem PMS. Hittil har det fungert kjempefint, og jeg har faktisk gått ned en del i vekt. Tror jeg. Jeg har ikke veid meg på flere år. Men jeg kan se ut ifra klærne at jeg har gått ned. Jeg har gått ned to buksestørrelser.

Så hvorfor gjør verden det så vanskelig for meg? Jeg vil bare være den beste versjonen av meg selv som jeg kan. Dette innebærer dessverre at jeg ikke kan fråtse i godteri. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle denne påsken. Det ender nok med at jeg setter meg i en snøhaug på fjellet på Røros, og spiser snø. Bare for å spise noe. Jeg har bedt min kjære mor om å hilse påskeharen med beskjed om at intet påskeegg er ønsket her i gården. Dette hindrer dog ikke påskeharen i å levere påskeegg til mine tantebarn. Oh boy, som de blir lei seg når tante Lotte går bananas og spiser opp alt påskegodtet deres!

Moderasjon er nok nøkkelen her tror jeg. Jeg skal unne meg noe godteri i påsken, men dog i små mengder. Eventuelt jeg skal fråtse helt sinnsykt en dag, slik at jeg blir så kvalm at jeg ikke får lyst på godteri på lenge. Nå må jeg bare forsøke å unngå nettaviser, tv'er og butikker fram til jeg drar på hytta. Det er nemlig en stor fare for at jeg blir så oppsatt på godteri at jeg knekker sammen.

Jeg mener, jeg har lyst på solo. Og jeg liker ikke solo engang.




Lotte, påskeklar som et egg 


Uproduktiv kjedespising

Jeg la meg klokken ti i går. 

Har dere smakt nok på det utsagnet nå? Det var ikke det at jeg var utrolig trøtt og sliten, noe jeg dog burde vært etter en kraftig todagers. Det var heller det at jeg ikke ville være våken mer. Å sove fører til at en slipper å tenke, og det var nøyaktig hva jeg trengte i går. Egentlig trenger jeg det i dag også, men nå har jeg klart å holde meg våken litt lengere. Det igjen skyldes heller at jeg virkelig ikke er trøtt. Jeg sto nemlig ikke opp før klokken elleve idag, og det vil si at jeg sov i over tolv timer. Man blir da uthvilt av mindre.

Dette har vært en uproduktiv dag. Jeg la meg igår kveld med store planer og intensjoner om å bruke denne fantastiske søndagen til å trene litt. Jeg sto opp, spiste frokost, så friends, lagde middag, og så mer friends. Deretter dro jeg på besøk hos lillebroren min og spilte New Super Mario Bros, lagde enda en middag og spiste nevnte middag. Etter dette dro jeg hjem og så på film med hun tyske som bor her. 

Så. Produktiv. Dag.

Hvis alle de andre dagene av denne nesten to ukers lange påskeferien skal være slik... så kommer jeg til å være i overkant opplada til bacheloroppgaveskriving altså. Jeg kjenner at jeg gleder meg masse til å dra på hyttetur med familien. Der er det ingen pc og mobil og internett. Der er det kun familie, peiskos og bøker. Jeg gleder meg. Masse.

Lotte, uproduktiv kjedespiser


Fat, single and ready to mingle

I høst snakket jeg med Oda om det å være singel, og det å finne seg en fyr. Hun klaget på at det var vanskelig og skummelt. Jeg fnyste av henne og sa at den gangen jeg var singel hadde jeg intet problem med det! Hå! Jeg var så sikker på meg selv den gangen og hadde aldri noe problem med å flørte. Det er jo bare å kaste seg ut i det, man har jo ikke noe å tape, sa jeg til henne. Så lite jeg visste da. Jeg hadde grodd meg fast i rollen som kjæreste, og klarte ikke lengere å sette meg selv inn i den skremmende situasjonen det faktisk er å måtte møte noen. Flørte med noen. Sjekke opp noen. Hva som helst med noen.

For to dager siden satt jeg på mormors med noen venninner, og vi diskuterte dette temaet. Det var kun en av de fem jentene rundt det bordet som sa at sjekking ikke er noe problem. Sjekking er ikke vanskelig. Det er jo bare å møte en fyr og så dra på date. Det er ikke noe skummelt i det hele tatt. Hun kunne ikke helt skjønne hva problemet var. Lite vet hun om dette. Hun har hatt kjæreste og samboer i sikkert seks år snart. 

Etter jeg ble singel har jeg tenkt litt på å kaste meg selv ut på markedet igjen. Det er skummelt altså. Jeg har mistet evnen til å flørte. Jeg har vært i forhold så lenge at jeg har blitt utrent. Samtidig har jeg et skilt i panna som sier utilgjengelig. Det er det skiltet alle jenter med kjæreste har, og er egentlig mer en kroppsholdning og utstråling enn et skilt. Gutter blir ikke akkurat oppmuntret til å sjekke en opp når en unngår blikkontakt og ser uinteressert ut. Derfor jobber jeg for tiden med å bygge opp egen selvtillit samt å fjerne denne holdningen, og i går klarte jeg det. Jeg fant en fyr på byen og sjekket han opp. Helt av meg selv. Dere kan tro jeg er stolt av meg selv.

Kanskje jeg ikke har mistet evnen. Kanskje jeg bare har gjemt den langt bak i hodet og må lete den fram igjen. Tørke litt støv av glemte talenter. Kanskje jeg bare skal begynne å kaste meg selv ut i det hele tiden, bare for å finpusse litt. Det er til syvende og sist faktisk så enkelt som jeg sa til Oda for flere måneder siden. Det er bare å kaste seg ut i det. Man har ikke noe å tape. Man må bare innse det selv og gjøre noe med det.

Lotte, kaster seg ut i det med hodet først


Dans i sola

Jeg dro på byen i går jeg. Skulle bare drikke litt vin. Det gjorde jeg forsåvidt, en halv flaske drakk jeg. Plutselig drakk jeg øl, rom & cola og tequilashots i tillegg til nevnte vin. På en torsdagskveld. Helt uplanlagt. Det er skummelt. Det verste med det hele er jo at jeg ikke tåler øl. Jeg får tidenes bakrus av det. Det er som om jeg hadde styrtet en helflaske med whisky i går, for det får man iallefall bakrus av. Øl er min whisky. Mitt svake punkt.

Da jeg våknet i morges rakk jeg såvidt å registrere at jeg var halvdød før jeg sovnet igjen. Mersom gikk inn i en slags bakruskoma. Klokken tolv sto jeg opp og dro inn til byen. Dere skjønner det, at det er helt tomt i både kjøkkenskap, kjøleskap og fryseboks her i gården. Derfor måtte jeg faktisk flytte på droget og komme meg nedover til en butikk. Meget sliten og dårlig gikk jeg skjelvende bort til trikkeholdeplassen. Sola skinte og ga meg hodepine. Det var iskaldt, jeg hadde seriøst så stive brystvorter at jeg fryktet de skulle ødelegge klærne mine. Jeg hørte på musikk og hoppet litt opp og ned for å få varme i kroppen. Før jeg ante det sto jeg plutselig der og danset. Jeg mener ikke hoppedansing, men skikkelig dansing med armer, rumpe og hele pakka. Gladmusikk gjør meg lykkelig og får meg til å danse til tross for dårlig form.



Så klart ringte en venninne meg da jeg satt på trikken og hun overtalte meg til å bli med på kafe. Det var koselig det. Man skal passe på at man får i seg masse væske og mat dagen derpå, så jeg peiset på med mat jeg. Alt for å bli kvitt bakrusen.



Man skulle tro jeg følte meg bedre etter mat og appelsinjuice. Dream on, dream on. Jeg var så svimmel at hele rommet snurret og jeg var så skjelven at jeg klarte såvidt å gå. Likevel ble jeg med henne på shopping. Venninnepoeng til meg! Ikke bare hater jeg shopping, jeg ble med på shopping til tross for min tilstand. Meget alvorlige tilstand, om jeg får si det selv. Det var tidspunkt der jeg fryktet at jeg skulle falle om på bakken og aldri reise meg igjen. 

Etter uendelig mange timer med shopping, og handling av vin og matvarer, kom jeg meg endelig hjem. Nå ligger jeg i senga og skjelver så mye at pc'en rister. Jeg har den oppå lårene mine. Fikk forresten en skremmende melding i sted, fra hun tyske jenta som bor her: Then I buy tequila... Excited about tonight!! Tankene mine da jeg leste den meldingen var sånn cirka slik: ...tequila? ...å kjære vene... gud hjelpe meg! NÅDE!!!! Have mercy!!!

Dette kan bli spennende.

Lotte, bakrus for alltid


Kan ikke klage

For noen uker siden spilte vi friendsspillet på en fest. Vi spilte jentene mot guttene. Taperlaget måtte lage middag for vinnerlaget, og så klart vant jentene. Vi vinner alltid. Okei, jeg kan ikke si at vi vinner alltid, men hittil har vi vunnet 100 %. Begge gangene vi har spilt spillet. Guttenes problem er at de enten undervurderer oss eller overvurderer oss. Derfor måtte de lage middag til oss.

Da jeg kom hjem svett og jævlig fra trening i går var de i full sving ute på kjøkkenet. Jeg må ærlig innrømme at forventingene mine var lave, jeg hadde sett for meg å få servert grandis eller nudler. Den gang ei! Det ble utrolig nok en tre retters middag, som attpåtil smakte nydelig!








Jeg tok ikke noe bilder av desserten. Jeg vet ikke helt hva det var for noe, men jeg tror det var en ny form for dessert. En slags Crème brûlée-suppe-ting. Den smakte godt, merkelig nok.

Dette er absolutt en av fordelene med å bo i kollektiv. Det er sjeldent jeg virkelig føler meg alene og ensom. Det er så mye sosialt som skjer til enhver tid, og jeg har det så morsomt! Jeg er veldig glad for at jeg flyttet hit og har blitt kjent med så mange fantastiske folk. Det er trist å tenke på at jeg til sommeren flytter herifra til pokkers i vold oppi nord.. Det er nesten slik at jeg vurderer å gå en master bare for å være student for evig og alltid. Hadde jeg vunnet millioner i lotto skulle jeg vært evig student. Jeg hadde kommet til å hatt så mange grader at jeg ikke hadde visst opp og ned på meg selv!

Lotte, kun student fram til sommeren


Motivasjonen på topp, eller?

Klokken ni i morges hadde jeg "skype-møte" med de to andre på bachelorgruppa vår. Nå har startskuddet virkelig gått, og vi sitter hver for oss og skriver. Vi har fordelt teoridelen av bacheloroppgaven mellom oss. Heldigvis fikk jeg i oppgave å skrive immunologidelen. Det er jo noe jeg faktisk kan. Iallefall mye bedre enn metodevalidering og statistikk. 

Klokken kvart over ni avsluttet vi møtet, og jeg skulle begynne å skrive. Jeg så på pc'en i ca. tre minutter før jeg sukket og gikk på kjøkkenet. Fant ut at nå hadde jeg jo tid til å lage en skikkelig god omelett! Da jeg skulle spise den innså jeg at jeg kan jo virkelig ikke spise den mens jeg stresser med skole. Sånt har negativt innvirkning på fordøyelsen, mener jeg. Derfor så jeg en episode av Friends. Deretter måtte jeg nesten ta oppvasken. For oppvasken kan jo ikke stå på kjøkkenbenken å lukte. Jeg mener, hallo?! Jeg bor i et kollektiv og her vasker vi alt vårt med en gang. Trivsel og miljø, vet dere folkens, trivsel og miljø..

Før jeg ante ordet av det var plutselig klokken elleve. Jeg hadde kastet bort to timer av "arbeidsdagen" på bare tull. Klokken halv tre må jeg være ferdig, fordi da skal jeg trene. Nå er klokken halv tolv og jeg blogger. Det er viktig det også. Til mitt forsvar rakk jeg å gjøre følgende før jeg begynte å blogge:




Okei, nå har jeg faktisk ingen flere unnskyldninger. Jeg må bare bite det i meg og åpne boka. Det verste med all denne latskapen er at jeg vet hvor raskt alt kommer til å gå, bare jeg får satt i gang. Første skritt på veien er å åpne boka. I can do this...

 

3 x Lotte, lenge leve latskapen


Jente søker sjelevenn

Mot alle odds ble vi tidlig ferdige med arbeidsoppgavene våre på jobb i dag. Dette innebar noen rolige timer, og det er i slike rolige timer Hjemmet kommer godt med. Nå snakker jeg ikke om hjem hjemmet, men ukebladet Hjemmet. Det er et ukeblad lest av den eldre garde, og består for det meste av oppskrifter på sunn mat, diverse desserter og strikking. Jeg satt og bladde i det uten egentlig å ense hva jeg så på. 

Med ett stoppet jeg opp på en side. Jeg klarte ikke bla videre, jeg bare måtte lese alt som sto der. Jeg var kommet fram til siden med kontaktannonser. Det stakk i hjertet mitt da jeg leste om alle de litt overvektige, eldre og hyggelige damene som søkte hyggelige mannfolk å dele livet med. Jeg følte et ubehag da jeg leste alle annonsene fra 60 år gamle mannfolk på jakt etter en sjelevenn. Ikke fordi det er så grusomt å sende inn en kontaktannonse, men jeg blir litt trist når jeg tenker på at man kan på et tidspunkt i livet ende opp med å måtte gjøre det. Bare fordi man ikke finner noen på noen annen måte. Skjønt, min generasjon har jo internett. For meg føles det helt uvirkelig å skulle sende inn et svar på en kontaktannonse. Helt uaktuelt.

Nesten nederst på siden sto kontaktannonsen fra ham. Jeg ble så satt ut. Måtte lese den om og om igjen. Mann, 35 år, søker en brevvenn med utsikt for et lengere vennskap. Da jeg først leste dette syntes jeg det var litt merkelig at en mann på 35 år skulle sende inn en kontaktannonse til et ukeblad. Jeg mener, han har da vel hørt om internett? Svaret fikk jeg da jeg leste videre. Denne mannen sitter i fengsel. Han vil ha en brevvenn.

Og da tok jeg meg selv i det. Jeg satt der og stirret ned på bladet, og vurderte faktisk å sende et svar til han. En stor del av meg ønsket det, virkelig. Det fristet så mye. Jeg kan på ingen måte forklare hvorfor jeg følte det slik. Det eneste jeg kan si er at jeg formelig kastet bladet vekk fra meg selv, som om jeg hadde brent meg på det.

Nå sitter jeg her, alene og ensom i sengen, og tar meg selv i det nok en gang. Jeg klarer ikke slutte å tenke på denne mannen. Hvorfor sitter han i fengsel? Er han morsom? Hva heter han? Hva gjør han til daglig når han ikke sitter i fengsel? Kanskje han er pengeinnkrever for en skummel motorsykkelgjeng. Kanskje han er narkovrak. Kanskje han er splitter pine gærn. Hva vet jeg? Jeg kommer nok aldri til å finne det ut heller.

Og det er like greit, spør du meg. 

Lotte, litt i overkant ensom for tiden 


Lotte vs. pc

Her i huset har vi et mannfolk som alltid fikser opp i datatrøbbel. Det være seg problemer med internett eller datamaskiner. Han fikser også tv-problemer, og kobler om ledninger i hytt og pine. Nå har dette mannfolket reist på en lengere ferie. Det vil si at vi er bare kvinnfolk her, tre stykker for å være konkret. Det viste seg raskt hvem av oss som må ta seg av teknologitrøbbel.

I går kveld satt vi alle på stuen, og de holdt på med mobil og pc. Plutselig blir de begge blanke i øynene og legger i fra seg det de holder på med. "Jaja, nettet fungerer ikke". Hvem fikset problemet? Lotte. Så enkelt.

Vi skulle se film her om dagen. Hvem var det som koblet om ledninger og fiklet bak tv'en? Lotte.

I helga skulle jeg formatere pc. Hvem klarte det selv? Lotte.

Alt i alt har jeg konkludert meg fram til at jeg faktisk er brukbar. Teknologi skremmer ikke meg lengere, jeg skremmer den! Likevel er det tider der jeg undres over om teknologien hater meg. Den gjør iallefall sitt beste for å irritere meg. Det skal den ha.



 


Hva er forskjellen på en tysk og ei norsk jente?

I det siste har jeg tilbringt mye tid med ei tysk jente som bor her midlertidig. Vi snakker engelsk sammen, og det fungerer kjempebra. Egentlig er det ikke større forskjell mellom oss enn det ville vært mellom meg og ei norsk jente. Jeg tenker sjeldent over at hun ikke er norsk norsk. Vi liker mye av de samme tingene, vi er begge jenter og tenker som jenter. Vi snakker om det meste, og det er kjempekjekt. Likevel oppdaget jeg i natt en stor forskjell mellom oss.

Da vi dro hjem fra vors måtte vi gå ned en bratt bakke. Denne bakken var ganske glatt, fordi det ikke var blitt strødd. Typisk, ikke sant? Der skulle vi gå nedover i høye hæler. Jeg satte på musikk på mobilen (sangen hører dere nedenfor her) og danset nedover bakken. Jeg danset. Hoppet og snurret rundt, lo og hadde det morsomt. At det var glatt tenkte ikke jeg mye over, for jeg hadde full kontroll. Det var ikke akkurat det glatteste jeg har gått på før.

Etter en stund snudde jeg meg for å se hvordan det gikk med henne. Hun var nesten i toppen av bakken. Klamret seg til gjerdet på siden, og gled for hvert skritt hun tok. Hun så livredd ut, og brukte uendelig lang tid på å komme seg ned bakken. Da vi omsider var nederst i bakken og skulle gå bortover en sti, som forøvrig ikke var spesielt glatt, danset jeg bortover. Riverdance. Ja, for det er sånt jeg gjør når jeg er glad. Hun derimot, hun trippet langt i bakgrunnen, gikk meget forsiktig. Hun tok hvert skritt med stor omhu.

Da vi endelig kom oss hjem sa hun følgende- And this is the difference between us. I'm german and can't walk down this hills, and you norwegian people are crazy! Why don't you fall?!

Vi nordmenn er vant til å falle på is. Det har vi gjort siden vi var små. Eneste forskjellen fra da til nå er at vi har lært oss å balansere kroppen, slik at vi ikke faller i tide og utide. I ekstreme tilfeller bruker vi isbrodder, men stort sett klarer vi å holde oss på beina. Vi kan i de fleste tilfeller forutsi hvor det vil være glatt å gå, og dermed velge steder å gå som ikke er fullt så glatt. Dette er noe vi konstant gjør, og vi gjør det automatisk. Derfor kan vi gå raskere på glatt underlag enn det for eksempel hun klarte. Hadde hun tilbringt mer tid i Trondheim hadde hun nok blitt raskere etterhvert.



Funfact: Når vi spør en tysk person om å bli med på vorspiel, og de oversetter direkte, så vil de tolke det dithen som forspill i seksuell sammenheng. Tenk på det neste gang du skal spørre en tysk jente om hun kunne tenkt seg litt vorspiel.

Lotte, Trampe på glattisen


Lørdag

Idag spiste jeg en frokost som kommer til å gi meg skyldfølelse i flere uker framover. Blodårene mine er trolig blitt tettet igjen av fett.

Det var verdt det da! Så mye lykke en feit burger gir. Med masse bacon.


Feitdag

Jeg står foran speilet, rekker tunge til meg selv og ser generelt sint ut. Uansett hvordan jeg snur og vender på meg ser jeg helt enorm ut. Da mener jeg ikke sånn enorm som jeg til vanlig er, men ti ganger større. Buksa jeg nettopp tok på meg er blitt for stor. Den er helt nyvasket og jeg trenger nok belte. Dette betyr at jeg har gått ned i vekt. Likevel føler jeg meg skikkelig feit. Skikkelig, skikkelig feit.

Jeg nekter å tro at jeg er alene om denne følelsen. Det finnes mange kvinnfolk i verden, og jeg vedder på at de fleste skjønner hva jeg snakker om. Enkelte dager er ingenting som det bør være. Håret er feil. Ansiktet ser rart ut. Klærne sitter helt galt. Man føler seg som en stor og ekkel elefant. Man får lyst til å hyle til sitt eget speilbilde.

Det er i slike stunder det er så godt å ha venninner som muntrer en opp.



Lotte, småfeit, men fremdeles gira på burger


Bli med meg overalt



Visste dere at facebook sier hallo?! hver gang man får en notification? Det fant Oda og jeg ut isted da vi satt og skypet.

Jeg sender en stor takk til personen som fant opp skype. Tusen, tusen takk! Det gjorde så godt å se og snakke med Oda igjen. Det er sånt som man trenger av og til. Ikveld har jeg snakket med Oda i nesten to timer. I løpet av disse to timene har Oda vært med meg på kjøkkenet for å lage kveldsmat, hun har vært med meg på do, hun har vært med meg på badet når jeg har pusset tennene og hun har holdt meg generelt med selskap.



Nå kan jeg faktisk legge meg med et smil om munnen. Det har jeg ikke gjort på noen dager. Jeg tror faktisk jeg har funnet ut hva som skal til. En dose med Oda i ny og ne. Ikke fordi jeg er så insane forelska i henne, men fordi hun faktisk er blitt en av de få personene som muntrer meg opp. Uten engang å prøve. Det er en av Odas superkrefter. Superpower! Supergirl!

Lotte, endelig litt blid


Det jeg trenger

Akkurat her. Akkurat nå.

Dagen har vært dritt. Tidligere når jeg har vært først åtte timer på skolen, for deretter åtte timer på jobb, og har vært dausliten, så har jeg kunnet dra hjem. Med hjem mener jeg ikke stedet jeg bor. Eller bodde. Men hjemme til en armkrok som ga meg kjærlighet, trygghet og omsorg. En armkrok som fikk meg til å le. Føle lykke.

I en lang periode var denne armkroken J. Det er naturlig, da han faktisk var kjæresten min. Etter J tok Oda på en måte over den jobben. Og hun utførte den ekstremt bra. Så mye glede og varme man kan finne hos Oda. Det var så godt å komme hjem og krype inntil henne der hun lå i senga og spilte pokemon. Eller så på serier. For det er seriøst stort sett alt Oda gjør om dagene når hun er hjemme.

Akkurat her. Akkurat nå. Så savner jeg Oda alt for mye. Det er trolig fordi jeg er helt utmattet. Jeg har ikke slappet av på tolv timer, og nå la jeg meg i sengen. Jeg forsøker å slappe av, men det gjør vondt. Inni meg. Det jeg trenger mest akkurat nå er faktisk en klem. Samt at noen sier at alt kommer til å bli bra. Innen i morgen er jeg trolig i bedre humør, og jeg kan føle lykke igjen.

Det er bare det at jeg ikke føler så mye lykke for tiden. Jeg forsøker bare å gripe tak i hvert eneste lille øyeblikk med glede, og med dem forsøker jeg å skape en liten ball med lykke.

En klem.

 


Lotte, ensom trist og skikkelig jentete

 


Dildo i taket

Det henger en ballong i taket etter lørdag. Den blir mindre og mindre for hver dag.
"It looks more like a dildo today than a cucumber.." sa den tyske jenta som bor her i en måned. Kunne ikke sagt det bedre selv.



Denne dagen har vært utrolig kjedelig. Vi har møttes på skolen og planlagt bachelorperioden, samt laget en gruppekontrakt. Jeg kan fortelle mer om selve bacheloroppgaven senere en gang. Det kommer til å ta litt tid, og det har jeg dessverre ikke nå.

Uansett, nevnte gruppekontrakt falt ikke helt i min favør.. Jeg er som kjent et B-menneske uten like. Hadde jeg hatt et mellomnavn ville det vært forsovelse. Helvete heller, da jeg studerte tegnspråk betydde navnetegnet mitt å sovne! Dermed betyr det at jeg kommer til å komme for sent til møter med gruppen. Det er bare å innse det. For det vil skje.



Som dere kan se på bildet over her, som forøvrig er et utsnitt fra kontrakten, så kan jeg med 95% sikkerhet si at jeg kommer til å måtte be en gutt med på date innen mai. Eller løpe i undertøy foran en masse folk jeg ikke kjenner. Det kan faktisk skje at jeg kommer for sent mer enn 15 ganger. Og det vil bare være min egen feil.



Jeg gikk meg forresten nesten bort i kjelleren under sykehuset idag. Alle bygningene på sykehuset er forbundet med enormt mange tunneler under bakken. Man kan komme fra det ene bygget til det andre bygget på andre siden av sykehusområdet tørrskodd ved å gå under bakken. Dette er selvfølgelig kun for ansatte og oss studenter. Tror jeg. Primært iallefall. Som regel er det godt skiltet hvor en skal gå, for det er faktisk litt av en labyrint der nede. Idag fikk vi litt problemer, da det ikke var skiltet dit vi skulle gå. Vi gikk og gikk, og fant intet skilt der det sto forsyningssenteret. Helt til vi fant dette. Det var lett å se fra lang avstand uten briller. Jada.

Lotte, halvblindt B-menneske


5 ting jeg liker ved meg selv

I dag har jeg en sånnen dag, der jeg ser meg i speilet og bare tenker: Oh my god.. come on! Whyyyyy?! Derfor passer det ganske fint at jeg fikk en utfordring slengt i trynet av Julie isted. Hun oppfordrer til å nevne 5 ting man liker ved seg selv. Bare fordi jeg har selvtillit som er nede i kjelleren for tida, skal jeg faktisk ta det ett skritt videre. Ikke bare skal jeg nevne 5 ting ved utseendet mitt jeg liker, men også 5 ting ved personligheten min jeg liker. Ingen blåmandag uten å ta seg vann over hodet, eller?

5 ting jeg liker ved utseendet mitt:
* Leggene mine.
De har muskler de.

* Puppene mine.
De er store de.

* Rumpa mi.
Den har blitt strammet opp den.

* Øynene mine.
Jeg liker at de er brune.

* Jeg liker at magen min har blitt mindre.
Trening som gir resultater, gjør en Lotte glad.

5 ting jeg liker ved personligheten min:
* Jeg blir veldig lett glad og er generelt over gjennomsnittet entusiastisk.

* Jeg sprer glede rundt meg. Forutsatt at jeg føler glede selv.

* Jeg er utadvendt og imøtekommende.

* Jeg er god på planlegging.

* Jeg er ryddig.

Det er ganske rart, men jeg tror faktisk dette hjalp meg litt. Misforstå meg riktig, jeg brukte faktisk tre kvarter på å finne disse ti tingene. Tre kvarter. Det er ille. Nå skal jeg gjenta disse listene for meg selv hver gang jentehjernen tar over.

JEG ER BRA NOK! Og det er DU også.


Aldri mer

En jente ligger alene i sengen sin. Man kan nesten ikke se henne, hun har gjemt seg godt under alle lagene med puter og dyner og tepper. Rundt sengen ligger gårdagens klær strødd og nattbordet er fullt av vannflasker. Inn gjennom sprekken mellom gardinene forsøker noen stakkarslige solstråler å skinne. De gir rommet en blålig og lys farge, og man kan se støvet som svever i lyset. Det er helt stille. Ingenting av dette legger jenta merke til. Hun vil ikke åpne øynene.

Hvis hun åpner øynene vil dagen begynne. Hun kommer til å måtte kjenne på kvalmen og hodepinen. Gårdagens hendelser blir tatt fram i lyset. Hun vil ikke huske. Hun vil ikke føle. Hun er helt alene og ingen kan gjøre noe for å ta bort all smerten hun har gjemt inne i seg.

Det starter som en vond og varm klump nede i magen. Den vokser. Trekker seg dypere inn i magen. Hun trekker pusten dypt og hurtig. Dette har hun vært gjennom før, hun kjenner denne følelsen inn og ut. Et ul slipper ut av munnen hennes. Et sårt ul, som høres mer dyrisk ut enn menneskelig. Ut med ulet kommer tårene. De strømmer nedover kinnene hennes og hun slipper ut flere ul. Hun krøller seg sammen til en ball, graver ansiktet ned i puten og forsøker å kvele alle følelser.

Hun må fokusere. Dette har hun vært gjennom før. Hun har alle redskapene for å takle dette. Er det noe flere år med psykolog har lært henne, så er det hvordan man takler slike situasjoner. Hun må trekke fram alt som er positivt. Alle gode minner. Alle gode følelser. Hun hyler ned i puten nå. Det nytter ikke tenke på alle de gode minner for det er det de er. Bare minner. Aldri mer skal hun få oppleve dem igjen. Aldri mer.

En stemme kjefter på henne. Skjerp deg! Ingen har dødd, du er ikke alene for alltid og alt kommer til å ordne seg! Hun reiser seg sakte opp og ser ut i rommet. Ser støvet som svever i lyset. Innser at dette er en ny dag. Det er ingen bra dag. Antakeligvis kommer hun ikke til å ha noen bra dager på en stund. Men det kommer til å være deler av disse dagene som er bra. Hun kommer til å oppleve fine øyeblikk. Selv et liv uten Oda her er et liv. Dessuten blir alle følelser blåst opp til å bli ti ganger verre nå. Det kalles fylleangst og bakrus og gud-veit-hva. Det pleier å bli sånn når man har hatt en heftig todagers, og etter man har hatt tre eksamener på en uke, og etter at man har vært syk. Tatt i betraktning har dette faktisk vært en grusom uke.

Hun reiser seg og klatrer ut av sengen. Åpner gardinene og ser ut over Trondheim som blir badet i sollys. Hun kommer til å få det bra. Så snart fyllesyken forlater kroppen. Heretter skal hun ikke kjøre todagers hver helg. Hun skal trene oftere. Hun skal spise oftere. Hun skal ta vare på seg selv. Heretter kan det bare gå en vei - oppover.



Så trist

Jeg fikk aldri blogget idag, fordi jeg er så trist. Oda har reist og jeg er alene. Det er som om noen har revet ut hjertet mitt, trampet på det og kastet det inn i peisen.


Ferdig

Jeg er helt ferdig.

Det var koselig å våkne opp til skinnende sol i dag. Oda sang, pratet og lo hele veien til eksamenslokalet. Det var umulig å ikke bli smittet av det gode humøret hennes.

Humøret var ikke like bra etter eksamen, og jeg vil ikke snakke mer om det.

Humøret ble ikke bedre heller da jeg innså at dette er siste kveld med Oda før hun drar til Island. Der blir hun i fire måneder. Jeg er så lei meg. Dette blir en trist kveld. Og jeg som burde feire at jeg har tatt min forhåpentligvis siste eksamen idag!


Stressmestring

Til tider kan man observere en skremmende likhet mellom Monica i friends og meg. I går måtte jeg lese til eksamen, og jeg var så stresset. Måten jeg taklet det?

Jeg vasket hele leiligheten der jeg bor, og fikk til og med hjelp fra en av de jeg bor med! Og gudene skal vite det trengtes.. Her hadde det ikke blitt vasket på flere år tror jeg. Hybelkaninene var vokst seg så stor at støvsugeren min gikk tett. Tre ganger.

Men frykt ikke! Jeg fikk faktisk øvd til eksamen, for hele tiden mens jeg svettet rundt med støvsugeren hørte Oda meg. Til og med de jeg bor med vet noe om gjørsopp, filamentøs sopp og anaerobe bakterier nå.

Eksamen gikk helt greit. Spesielt tatt i betraktning at jeg bare fikk to timer søvn i natt grunnet feber og hoste. Det er en annen historie vi tar for oss en annen dag.


Litt trøst

Det ble lite søvn i natt, da jeg hoster hele tiden. Hvis man plusser på litt feber og snørr midt oppi alt, så får man litt av en fest! Jeg hadde eksamen idag, og den kunne gått bedre. Har eksamen imorgen og på fredag også.

Så hva gjør en når man føler seg syk og lei? Ser på tv-serier og spiser hjemmelaget crossaint med sjokolade. Av og til er det lov. Når man virkelig trenger det.


Kose?

Jeg er egentlig ikke noe spesielt kosete av meg. For all del, det kan være veldig koselig å ligge nær et annet menneske. Kanskje kose litt. Men jeg har mine grenser. Det er begrenset hvor lenge jeg orker å kose før jeg føler et ubehag. Dette er ikke fordi jeg synes kosing er ekkelt, men heller det faktum at jeg liker å ha intimsonen min for meg selv. Av den grunnen er det også få folk jeg faktisk vil kose med. Slik har jeg alltid vært, helt siden jeg var lita.

Hvorfor er det da slik at jeg helt plutselig i dag føler et ekstremt behov for kos? Jeg trenger det så enormt mye. Jeg trenger at noen ligger bak meg, holder rundt meg, stryker meg på ryggen og kysser meg i nakken. Jeg trenger at den personen forteller meg hvor bra alt skal gå, at jeg ser smashing ut selv om jeg er syk og at de tre eksamene framover ikke er noe å stresse over. Jeg trenger at personen forteller meg at alt kommer til å ordne seg. Og at jeg får tillatelse til å lukke igjen øynene og bare nyte.

Det er typisk at når jeg trenger kosing mest er jeg singel, syk, ekkel og jævlig. Ikke engang jeg ville koset med meg selv nå. Er det lov å skrive slikt på bloggen uten at det tolkes feil?

Jeg føler meg så snytt av Disney og verden. Da Tornerose sovnet kom det faktisk en prins i skinnende rustning for å redde henne. Han kuttet seg gjennom uendelig mye tornekratt og drepte en drage. Bare for hennes skyld. Snehvit trengte bare å late som om hun døde hun, så kom det en kjekk prins ridende og kysset henne. For å ikke snakke om Askepott! Hun var skitten, hun. Bare tenk på hvor ekkelt hun måtte ha luktet. Og så kom det en prins der også! Så hvorfor kan det ikke komme en kjekk prins nå? Jeg lukter vondt, og skal snart til å sovne. Vet dere, jeg tror faktisk jeg skal late som at jeg dør litt også jeg. Bare for å øke oddsene for at det kommer en prins rennende inn døra her. Selv om jeg vet at det ikke skjer. Slikt skjer aldri. Dumme Disney som har gitt meg vrangforestillinger om livet.

Men hvis det mot alle odds skulle skje, så trenger det ikke å være en ekte prins. Jeg tror jeg hadde følt meg litt ille til mote om det stormet inn en kongelig her. På rommet mitt liksom. Snakk om service fra de kongelige! Nei, jeg hadde faktisk vært fornøyd med en mann jeg. Akkurat nå hadde jeg faktisk vært fornøyd med et kvinnfolk også. Jeg vil bare at noen skal trøste meg, kose med meg og få meg til å føle meg bedre. Nå.


Eksamen, sa du?

Jeg begynner å bli litt bekymret for meg selv. Om to dager er det eksamen, og jeg sitter her i stua med venner og koser meg med vin. Igjen.

Til mitt forsvar har jeg gjort to eksamenssett idag. Sto opp tidlig i morges gjorde jeg også. Så noe er da gjort, nå må jeg bare få kontroll over nervene mine.


Høy i hatten

Jeg var ikke spesielt høy i hatten tidligere i dag, og det er neimen ikke rart. Det å være i bakrus er på ingen måte morsomt. Dessverre er ikke bakrus noen unnskyldning for å ikke utføre viktige oppgaver. Som å lese til eksamen. Eller iallefall skaffe seg et system i rotet. På fredag skrev jeg ut alt av forelesninger og notater, og på lørdag måtte dette sorteres. Dette er forøvrig en oppgave jeg pleier å nyte, da jeg har ekstremt stort behov for å føle kontroll over situasjoner. Når jeg sorterer ting og får et system i rotet, da føler jeg meg tilfreds. Det er først da jeg klarer å senke skuldrene. Listomanen Lotte strikes again!

Merkelig nok følte jeg ingen tilfredsstillende følelse i dag da jeg fortvilt forsøkte å sortere alt av ark og hefter og gud-veit-hva. Jeg følte bare et ekstremt ubehag, samt at jeg hørte en stemme i hodet som halvkvalt hvisket: legg deg i senga istedet, Lotte...




I flere timer satt jeg på gulvet iført nattklær og sorterte ark. Jeg hullet alle ark som trengte det. Jeg sorterte dem i hauger ut ifra hvilket tema de hadde. Deretter satte jeg alt inn i en perm. Etter det måtte jeg ordne skilleark, slik at det blir mulig for meg å finne igjen det jeg trenger. Til alt dette sier jeg bare en ting: takk og lov for at jeg har gulvvarme!

Da jeg omsider ble ferdig med den selvvalgte torturen hadde jeg faktisk ikke noe energi igjen til å lese. Så jeg gikk opp til Oda og lagde biffsnadder. Så kom en kompis av han Oda bor med, så da drakk vi vin. Nå er klokken halv tre og jeg er fin i farten. Igjen.

Hva var det jeg sa senest i forrige innlegg? Dumme jenter lærer aldri.

Lotte, ikke høy i hatten i morgen heller


Smarte jenter drikker ikke tequila

Jeg har nok en gang fastsatt at jeg ikke er en smart jente. Dum som et brød, det er det jeg er. Jeg lærer aldri, og det eneste håpet for meg her i verden er at jeg blir mer herdet.

I neste uke har jeg eksamen på onsdag, torsdag og fredag. Denne fredagskvelden skulle jeg bare bruke til å slappe litt av, siden jeg nettopp har flyttet og var sliten. Vi jentene lagde oss en god biffmiddag, og deretter skulle vi bare spille friends-spillet med noen kompiser. Drikke litt vin.

Det skjer jo aldri at jeg bare drikker litt vin. Gi meg et glass og jeg tømmer det. Gi meg nok et glass og jeg tømmer det også. Fortsetter man slik lenge nok ender det med at jeg synes en bytur høres fantastisk genialt ut. Vel, det er ikke det! Det er aldri en fantastisk ide. For all del, jeg hadde det morsommere enn jeg har hatt det på lenge. Da jeg kom hjem i firetiden i natt så jeg ut som en druknet katt, jeg var kald og full og trøtt. Tenkte ikke så mye over hvordan jeg kom til å ha det dagen derpå.




I morges våknet jeg og tenkte et øyeblikk på hvor fantastisk fin verden er og på hvor uendelig lykkelig jeg er for tiden. Deretter gikk det 30 sekunder og så sa det PANG. Et lyn slo ned i meg, forplantet seg dypt ned i magen slik at jeg nesten brakk meg. Et tordenbrøl fra helvete dundret gjennom hodet mitt og jeg bare lå i senga. Skalv, hakket tenner, hadde tårer i øynene og vurderte å bli kristen. Slik at jeg kan be. Som om det hadde hjulpet. Masse vin, masse rom og tequila. Det drakk jeg kvelden før jeg skal lese til eksamen.

Dumme jenter lærer aldri!

Lotte. Trenger trøstekos.


Lotte vs. teknologi

- Dere to hadde ikke holdt ut en eneste dag som dataingeniør. Dere hadde kommet til å krasje med veggen tre ganger om dagen. Med vilje.

Dette sa Asgeir til Oda og meg, og siktet til vår manglende tålmodighet med teknologi. Pfffft, tenkte jeg om den saken. Jeg har kanskje dårlig tålmodighet, men jeg er jo ikke helt elendig med teknologi heller da. Trodde jeg.

Jeg ankom skolen i ettiden med den hensikt å skrive ut en del forelesninger og notater i forbindelse med eksamen. Det høres fryktelig enkelt ut, ikke sant? Vel, slik foregikk det:

13.00 Jeg har startet PC'en, setter meg i sofaen og ser i veggen.
13.10 PC'en er endelig startet opp, nå må jeg bare vente til den slutter å være treg. Dette er snakk om en liten minipc som ikke takler at noen ser på den engang.
13.15 Jeg gjør et forsøk på å åpne en mappe.
13.17 Jeg plugger i en lader.
13.20 Mappen er åpnet og jeg kan lete etter worddokumentet.
13.22 Worddokumentet er åpnet. Nå skal jeg skrive ut.
13.27 Alt har hengt seg opp, og jeg sukker irritert for meg selv.


Svarer ikke?!

13.45 Jeg har fått åpnet en god del filer fra pc med egenskrevne notater, og sendt til utskrift. Dessuten har jeg lagt dem over på minnepenn, i tilfelle det verste skulle skje. Bedre føre var.
13.50 Jeg forsøker fortvilt å komme meg inn på its learning, for å hente forelesninger lagt ut av lærerne.
14.10 Jeg har endelig fått sendt mange filer til utskrift og samtidig lagret dem.
14.12 Jeg skal skrive ut fra skriveren til HiST. Ingenting er blitt sendt over. Dette fordi dumme meg ikke var logget inn på riktig nett.
14.13 Det viser seg at HiST-nettet ikke finnes lengere, kun eduroam. Jeg må gjennomgå noen forandringer på pc for å få skrevet ut.
14.14 Jeg innser at det gidder jeg faen ikke. Jeg kan gå bort til Øya helsehus og skrive ut der istedet. Slår av pc.
14.30 Pc har endelig slått seg av, og jeg har ryddet sammen alt. Innser med ett at jeg må overføre penger til kopikortet mitt.
14.35 Pc er endelig slått på igjen, og jeg skal logge meg inn i nettbanken.
14.40 Jeg kommer meg ikke inn i nettbank, for jeg må ha engangskode. Det får man via mobil, som jeg formaterte sist uke.
14.45 Jeg har ringt banken og de har ordnet det slik at jeg får tak i engangskode.
14.46 Java... Jeg har ikke nyeste versjon av Java og banken sier jeg må avinstallere den versjonen jeg har først. Jeg forsøker, men finner ingenting. Pc er treg som alltid.



14.47 Kjenner at tålmodigheten har tatt slutt. Jeg er tre sekunder fra å kaste pc i veggen.
14.50 Ringer Oda med tårer i øynene, ber henne om å komme bort til meg.
14.55 Forsøker å lure pc med å laste ned en oppdatering bare. Selv om jeg vet dette kommer til å bite meg i rævva neste gang jeg trenger java.
15.00 Oda kommer stormende inn døren, og redder dagen. Med å gi meg psykisk støtte.
15.10 Java er ferdig oppdatert og jeg kommer meg inn i nettbank og får overført penger til kopikort.
15.11 Oda forteller at Øya helsehus er stengt og at jeg må skrive ut fra laboratoriesenteret.
15.12 Sinneutbrudd
15.15 Rusler bort til en av pc'ene som står på laboratoriet og plugger i minnepenn.
15.30 Alle filer er åpnet, sendt til utskrift og jeg står på kopirommet med Oda og venter på at det skal skrives ut.
15.35 Oda og jeg setter på en sang og danser.
15.37 En lærer står utenfor vinduet og ser inn. Hun gir oss "thumbs up!" og ler.
16.00 Alt er skrevet ut, alt er pakket sammen og jeg kan omsider dra til byen for å handle..

Tre timer brukte jeg på å skrive ut i underkant av 20 filer, eller deromkring. Jeg innser nå at Asgeir hadde et godt poeng. Skulle jeg jobbet som dataingeniør hadde jeg antakeligvis sittet og grått i all evighet. Så mye sinne jeg følte i dag! Det er sjeldent jeg blir så sint at jeg griner, men i dag pushet java meg nesten over kanten. Bare nesten. Litt mer herk og jeg hadde løpt mot veggen med hodet først.

Lotte, mildt sagt frustrert.



RSS 0.91