Denne galskapen må ta slutt!

Jeg kunne føle svetten renne nedover ryggen min. Det kilte på en ikke fullt så ubehagelig måte. Kroppen min skalv etter den harde treningsøkta jeg nettopp hadde utsatt den for. For en gangs skyld var ikke garderoben full av skravlete middelaldrende damer. Mens jeg gikk bortover mot skapene tok jeg meg selv i å sniffe litt. Det jeg liker så godt med damegarderober på treningssentre er lukta. Kvinnfolk som dusjer har en tendens til å bruke shampoer og dusjsåper som lukter frukt og bær. Jeg undres på hvordan det lukter i mannegarderoben. Jeg ser for meg at det stinker skikkelig stramt der. Jeg er glad for at jeg er kvinnfolk, og kan nyte duften av jordbær istedet for mannesvette. 

Alle disse tankene gikk gjennom hodet mitt da jeg gikk mot skapet mitt. Plutselig stoppet jeg opp..  Hvor var egentlig skapet mitt? Hvilket skap hadde jeg valgt i dag? Hodet mitt var helt tomt. Jeg hadde ikke snøring på hvilket skap jeg hadde tingene mine i. På dette tidspunktet var det kun jeg og annen person inne i garderoben, og jeg smøg meg diskre inn på en do. For å tenke. Hvor? Hvilket?! Hvorfor skjedde dette med meg akkurat i dag?!

Jeg kunne ikke akkurat være inne på den doen for alltid. Jeg ville jo ikke at den andre personen skulle tro jeg bæsjet der inne. Omsider listet jeg meg forsiktig ut av doen og gikk mot det stedet der jeg kunne se for meg at skapet var. På dette tidspunktet kjente jeg en antydning til virkelig panikk. Hodet mitt var helt tomt. Helt svart. Jeg forsøkte å tenke bakover på hva jeg gjorde da jeg ankom treningssenteret. Jeg forsøkte eliminasjonsmetoden, ved å se på alle henglåsene. Det var en god del som matchet min lås, og jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle forsøke å låse opp hver eneste en av dem. Et øyeblikk sto jeg faktisk å planla hvordan jeg skulle gjennomføre dette uten at noen andre la merke til meg. Jeg undret på om damen kom til å gå på: "HEI! Se der da! En elg løp nettopp inn i senteret!!"

Etter 15 pinefulle minutter, der jeg hadde latet som om jeg ventet på noen og ikke skulle inn i noe skap, gikk det opp et lys for meg. Jeg var nesten på gråten på dette tidspunktet. Det var med et hamrende hjerte jeg førte nøkkelen inn i hengelåsen. Låsen åpnet seg! Det ble en rørende gjenforening mellom meg og de høyt elskede tingene mine.

Dette er ikke første gang dette skjer. Dette skjer faktisk så ofte at jeg begynner å bli redd for min egen ve og vel. Har jeg virkelig blitt så glemsk? Er det fordi jeg er stresset? Er det fordi jeg har fått for lite søvn i det siste? Har jeg drukket for mye vin? Hvorfor skjer dette?! Denne galskapen må ta slutt!! Jeg vet ikke hvor mange flere ganger jeg kan blogge om akkurat dette, uten at dere tenker at jeg har begynt med copy+paste på gamle innlegg. 

Lotte, glemsk og skamfull 


Var det egentlig en god idè? Var det virkelig det?

Når du skal til å gå inn i dusjen og telefonen ringer. Venninna di høres ekstremt glad ut i den andre enden av røret. "Bli med på tequila-kveld da? Jeg har fri i morgen, og jeg vil ha margaritas! WOHO!
Du svarer nølende ja, og spør deg selv hvor lurt dette egentlig er. Er dette egentlig en god idè?





Noen minutter senere: FUCK YEAH!





Du tar springfart og hopper inn i dusjen. Hopper og synger om hverandre mens du vasker hår og kropp. Du tørker hår, lakkerer negler og finner fram klær. Du er klar for en vill kveld med jentene! Tequila er ikke din fiende, tequila er din beste venn! Jeg har forresten farget og klippet håret:



Du kommer hjem klokken to på natta, og er så full at du ikke klarer å få av deg dine egne klær. Jentekveld var en helt fantastisk bra idè! Margaritas og strawberry daiquiris med tequila i, nam nam nam. Det var godt ja! Du legger deg på opptur, og hører en stemme i bakhodet som hvisker fortvilet at du burde spise noe før du sovner. Du ignorer den, og sovner med et smil om munnen. Dagen etter våkner du opp med surmunn og tårer i øynene. Var det egentlig en god idè? Var det virkelig det?





Så verdt det!

Lotte, lærer aldri


Nerd? Nei.

Her om dagen fikk jeg vite at jeg er så nerdete. Jeg skjønner ikke hva folk mener når de sier det, så jeg gjorde det enhver luring ville gjort. Jeg googlet det. Wikipedia fortalte meg følgende, og man må da stole på wikipedia siden de åpenbart er en pålitelig kilde:
"En nerd er en person med et spesielt interesseområde eller en sær hobby. Dette trenger ikke å være altoppslukende, men i mange tilfeller så blir det oppfattet som det. Det kan også bare være en overgjennomsnittslig kunnskap/interrese og forståelse på dette området. Ordet brukes også ofte generelt nedsettende om en person som er intelligent eller skoleflink, men som er dårligere utrustet sosialt eller utseendemessig." 

Okei, takk for det. Jeg er åpenbart ikke dårlig utrustet sosialt eller utseendemessig, for jeg er jo perfekt. Det må nok være fordi jeg er så intelligent og skoleflink. Jeg ser ingen annen forklaring på at de kaller meg nerdete. Virkelig ikke.


Har kjøpt meg ny t-skjorte forresten. En av puppene mine er en pichachu, mens den andre puppen er en Pi. Gotta catch'em all! Pokemon forever!



Jeg er søt.

 



Lotte, glad i pokemon og vin 


100 dager

Idag er det 100 dager siden jeg tok min siste snus. Det er også 100 dager siden jeg hadde en kjæreste.

Dette må nesten feires!


Jeg er 23 år gammel

Hei, jeg er en 23 år gammel jente fra Trondheim. Jeg studerer det siste året på bioingeniørutdanningen, og vil da være ferdigutdannet bioingeniør til sommeren. Til sommeren flytter jeg oppover til Tromsø for å jobbe. Utifra dette skulle man tro jeg var voksen, og det er jeg jo. Likevel finnes det dager der jeg tviler på min egen alder. Tanken slår meg at et eller annet sted på veien stoppet jeg å utvikle meg til en ansvarlig og moden voksen kvinne.

Et eksempel på dette var da jeg så ned på dagens innkjøp..




Lotte, for evig ung!

 


Mannfolk

Det var etter lunsj vi gikk mot laboratoriet der vi analyserer prøvene i forbindelse med bacheloroppgaven. Vi hadde nettopp vært i kantinen, der de hadde en fantastisk oppfinnelse. Vannautomat med isbiter, der alt kommer ut samtidig. Det er nok unødvendig å påpeke at vi etter denne lunsjen virkelig måtte på toalettet.

Jeg: Tikka ha den blå doen!
Hun: Hvilken do mener du?
Jeg: Den med blå vegger vettu!
Hun: Skal du gå på guttedoen, enn?
Jeg: Ja, hvorfor ikke? Det er det nærmeste jeg kommer mannfolk for tida.

Blir helt sliten av alle mannfolka som løper ned døra mi nå om dagen jeg altså. Aldri fred å få.. Jadda.
 

Mannen i mitt liv..

 


Lotte, ikke helt mannevond


Free Booby

Det var kanskje litt i det optimistiske laget å ta på meg den blå BH'en i kveld. Ikke kan jeg forstå hvorfor jeg på død og liv ville ha på meg den, da det ser ut til at dens livsmål her i verden er å torturere meg. Den ser veldig fin ut på, jeg får store, fine og runde pupper i den. Akkurat slik de fleste jenter ønsker at puppene skal være. Dessverre har den spiler og sømmer som gnikker og gnukker. Litt for trang er den blitt også. Sistenevnte her var det store problemet mitt i kveld.

Jeg har vært på bursdagsfeiring hos ei i klassen, og valgte som sagt å ha på meg denne BH'en. Så klart hadde jeg på andre klær også, men det er ikke viktig i denne sammenhengen. Etter bursdagsfeiringen, som skulle fungere halvveis som et vorspiel, skulle en del av oss jentene dra på en slags klassefest arrangert av linjeforeningen vår. Dette hadde jeg egentlig gledet meg litt til. Dessverre var ikke formen min helt der i dag, da jeg faktisk var der i går. Fest, bytur, fest, nachspiel og fire timer søvn. Dette ble etterfulgt av en brå oppvåkning med 30 minutter på meg til å komme meg nedover til sentrum. Fordi vi skulle på harrytur til Sverige, fant vi ut. En halvtime før bussen gikk fra sentrum. Need I say more?

Uansett, av åpenbare grunner var jeg meget redusert denne kvelden. Utover kvelden kjente jeg at piercingen begynte å gjøre vondt igjen, og da jeg sjekket hvordan ståa var oppdaget jeg blod. Masse blod. Tydeligvis har killer BH'en fra helvete vært så trang at den har irritert piercingen utover hva som høflig er, og nå er resultatet mye blod. Med ett hadde jeg ingen gode grunner til å dra ut, så jeg dro hjem. Jeg kjente at det var på tide å slipp puppen min fri.

Nå ligger jeg med puppa bar og lar piercingen være i fred. Dere skal se det at vi blir meget gode venner snart. Bare ikke akkurat nå.



Lotte, slipp puppen fri 


Piercing

I går kveld lå jeg og tenkte på fortids-Lotte. L.F.J - Lotte før J. Jeg hadde selvtillit, turte å prøve meg på gutter og flørtet med alt og alle. Denne Lotte har jeg savnet, og i det siste har jeg funnet henne igjen. Det er også noe annet med L.F.J jeg har savnet, og det er piercingen min. På den tiden hadde jeg piercing i brystvorten, og den ble en del av meg. Så tok jeg den ut.

I dag gikk jeg og tok en ny en. Ganske spontant. Den er fin med lilla diamanter i kulene på stanga.

Nå har jeg vondt i puppen, det banker og jeg gleder meg til den ikke gjør det lengere. Husker ikke hvor lang tid det tok sist gang jeg tok piercing. Uavhengig av den smerte jeg måtte føle akkurat nå, så er jeg så glad! Jeg er nå komplett igjen. L.E.J - Lotte etter J. Og om dette ikke er forandring fra den kjedelige hverdagen min, så vet ikke jeg! Hoppet ut av loopen.

Lotte, med bankepupp 


Toneskifte

I dag fikk loopen en annen tone. Jeg gjorde nemlig noe helt vilt. Da jeg kom hjem i åttetiden tok jeg fram støvsuger, støvkost og vaskemidler. Jeg gikk til angrep på toalett, bad, oppholdsrom og soverom. Vekk med skitt og støv, inn med glede og ikke-stressende atmosfære. 

Nå har jeg vasket det meste, og vurderer nesten å vaske resten. Bare for å gjøre noe. Klokken er ti og jeg har ingenting å gjøre, annet enn å se serier og lese bok. Da jeg var hos mamma i sted så vi på nyhetene, og der viste de en sak om barn som blir født med skader grunnet antistoffreaksjon hos moren. Altså at morens immunforsvar reagerer mot noe barnet har, som for eksempel Rh(D)-uforlikelighet. Nå skal jeg ikke gå inn så mye på dette, jeg skulle bare fortelle at nyhetssaken handlet om blodplateantigener hos fosteret som aktiverte morens immunforsvar. Når morens antistoffer så går til angrep på fosterets blodplater fører dette til at blodplatene blir destruert. Dette igjen fører til at barnet kan blø ihjel eller få alvorlig hjerneblødning, siden det ikke har noen blodplater til å stoppe blødninger. At dette gikk an var for meg helt ukjent, så det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å hente fram immunhematologiboka. Tydeligvis er dette meget sjelden. Dessverre sto det kun 7 linjer om temaet i boka, og jeg ble meget skuffet. Hallo!! ALARM ALARM NERDEALARM!

Så.. nei... hva skal man gjøre på resten av kvelden, mon tro? 

Lotte, drukner i kjedsomhet 


Loop

Livet mitt har blitt en loop. Det jeg gjør om dagene er stort sett dette:

Klokken kvart på åtte våkner jeg brått av alarmen som forsøker å drepe meg. Jeg ligger i noen minutter til, hater verden og mumler skjellsord rettet mot det store intet som kalles universet. På slaget ni stormer jeg inn på grupperommet, livredd for å få en prikk. Prikkesystemet til gruppen min har jeg jo nevnt før, så jeg antar dere forstår hva jeg mener. Fram til klokken fire sitter vi på skolen og jobber, mer eller mindre, effektivt. Deretter drar jeg direkte til treningssenteret og trener. Etter trening drar jeg ofte på butikk og handler, eller så tar jeg bussen hjem. Enkelte dager går jeg faktisk i ti minutter for å ta trikk istedet. Et klokkeslett mellom seks og åtte er jeg hjemme. Da dusjer jeg og lager middag. Middagen blir spist foran pc-skjermen der en eller annen tv-serie ruller over skjermen. Nå for tiden ser jeg Gossip Girl, ja, det gjør jeg ja. Bare le så mye dere vil. Rundt klokken elleve begynner folk å bli aktive på facebookchatten, så da har jeg plutselig noen å snakke med. Nå i det siste virker det litt som om Oda vil ringe på denn tiden, så da har jeg også noen å snakke med i tlf. Klokken tolv-ett-to legger jeg meg.

Så er det å våkne til samme dritten dagen etter.

For å si det sånn... Det mest givende for meg i hele dag var å snakke med Oda i telefon. Det aller mest givende med det hele var at vi klarte å avslutte samtalen etter akkurat en time. Det sto 01:00:00, og det var jo kjempegøy! Og så drepte jeg en mygg. Med mobilen min. Mens jeg snakket med Oda. Det var egentlig ikke så veldig givende, men iallefall et lite avbrekk fra normalen!  

Angående klærne jeg forsøkte å ta livet av på søndag, så kan jeg opplyse dere om at de overlevde. De var unormalt veldig våte og noen hadde blitt misfarget, men jeg har stor tro på at de har det greit nok. Jeg har ikke tatt de ned fra tørkestativet enda, fordi de var virkelig virkelig våte. Vi får se i morgen om noen er krympet, men jeg tviler. Klær tåler visst mer enn man skulle tro.

Lotte, fanget i en loop 


Ubrukelig husmor

Husmødre verden over ble nok overlykkelige den dagen vaskemaskinen ble allemannseie. Siden den gang har vaskemaskiner blitt utviklet og oppgradert. Den dagen de fant opp vaskemaskinen kunne de nok ikke tenkt seg at monsteret en gang i framtiden kom til å ha ti tusen innstillinger. De så nok ikke for seg at kvinnfolk (merk: undertegnende) verden over kom til å stå foran det faens skaperverket og klø seg i hodet, mens de fortvilt forsøkte å finne ut hva de ulike knappene og symbolene betydde.

Jeg ble meget stolt av meg selv i dag da jeg fikk satt på en maskin med klær. Dere aner ikke hvor forferdelig denne dagen har vært. Jeg var på hardfylla til klokken halv seks i natt. Klokken halv ti sto jeg opp og dro for å ta bussen hjem fra Oslo. Det er 8 timer med buss det. I bakrus. Da jeg kom hjem var det ikke snakk om å sette seg for å slappe av. Her måtte det ryddes, lages mat, samt vasking av klær og seg selv. Så da jeg sto nede i vaskerommet og fortvilt forsøkte å få den idiotmaskina til å på magisk vis vaske klærne mine, ble jeg meget stolt det øyeblikket jeg skjønte hva symbolene betydde. Ved hjelp av en bruksanvisning valgte jeg det programmet som vasker klærne på 40 grader. So far so good...



Meg klokken to i natt. Med kaninører. Fatter ikke at jeg overlevde bussturen hjem i dag.


Etter å ha satt på maskinen omtrent krøp jeg opp trappa for å få i meg noe mat. Jeg har ikke spist mat siden i morges da jeg satt på bussterminalen og skalv. Så da jeg hadde spist opp maten og unnagjort andre gjøremål var det gått nesten en time, og jeg tenkte jeg skulle sjekke vaskemaskinen. Da jeg kom ned stusset jeg litt over at det sto at den ikke var ferdig før om enda en time. Makan hvor lang tid den liksom skulle bruke. Av gammel vane tok jeg handa mi mot glasset på døra til vaskemaskina. Den var glovarm. Jeg fikk litt panikk det øyeblikket jeg innså at drittmaskina har funnet ut at program 4, nei det skal ikke lengere være 40 graders bomullsvask. Neeeeida, program 4 vettu, det er 90 graders kokvask det. Okei..

Jeg sto der og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg forsøkte å overstyre programmet og skru ned temperaturen til 40 grader, men skaden er allerede skjedd. Faktum er at jeg har kokvasket klærne mine i nesten en time. Jeg gruer gruer gruer meg til å ta de ut av vaskemaskina etterpå. Dette er snakk om en helt full maskin, med masse klær. Jeg husker ikke alt som jeg kasta inni der, så jeg vet ikke om noen av favorittklærne mine er inne der.

Det er nok store sjanser for at lille Lotte kommer til å gråte seg i søvn i natt. Nei, jeg tror nok ikke det var dette oppfinnerne av vaskemaskinen hadde sett for seg da de skapte et monster.

Lotte, kleskrymper 


Velfortjent pust i bakken

Jeg ble så fryktelig sliten etter alt stresset med å slappe av i påsken, så jeg tok meg en liten langhelg til Oslo. Jeg syntes nesten jeg fortjener å lade opp batteriene ytterligere, jeg gikk jo tross alt en hel mil på ski i påska! 

Rett etter det ble slutt med J. fant jeg ut at jeg kom til å trenge noe å se fram til. Spesielt med tanke på at både min elskede Oda og min elskede Asgeir skulle reise fra meg. Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg bestilte billetten til Oslo. De siste tre årene har jeg vært på besøk til Iselin her i Oslo to ganger i året, en gang hvert semester. Sist semester ble det ikke noe av Oslotur, og det føltes bare så feil. Som om noe ikke stemte. Nå stemmer alt i hele verden.

Jeg blir i Oslo fram til søndagen og har masse å se fram til. I morgen skal jeg være alene hjemme på dagtid med monsterbikkja til Iselin. Han er helt enorm. Faktisk er han større enn meg. Jeg er veldig redd for hunder. Men Iselin sier han er snill som et lite lam, og han er jo faktisk veldig søt. Det skal bli interessant, men jeg har stor tro på at både jeg og bikkja overlever.

Det beste med hele turen er at jeg også har noe å se fram til etter den er over. Istedet for å være trist over at jeg må dra hjem til det kjedelige livet mitt, som forøvrig er fylt med bacheloroppgaveskriving, så har jeg noe å glede meg til. Mandag kveld kommer endelig Asgeir hjem. Da skal vi kose oss med god mat og Game of Thrones. Så... mye... glede i verden!!!

Lotte, lykkelig i Oslo


Hvis jula varer helt til påske, hvor lenge varer påsken da?

Denne påskeferien har vært fantastisk. Jeg har vært på hyttetur med foreldrene mine og lillebroren min. Hytta ligger oppe på fjellet på Røros, og jeg har koset meg utrolig mye. Ikke minst har jeg fått slappet av også, noe som var sårt trengt her i gården. Vi var veldig heldige med været, for en gangs skyld, og jeg har nesten fått litt farge i ansiktet. En av dagene gikk lillebroren min og jeg på skitur. Vi gikk en hel mil. Jeg sjokkerte mine foreldre dypt da jeg kom gående ut iført uteklær og skisko, og tok fram skiene. De kunne ikke tro sine egne øyne. Jeg har aldri vært, og kommer nok aldri til å være, spesielt glad i å gå på ski. At jeg går på en skitur frivillig er noe som skjer en gang i skuddåret. Merkelig nok har jeg gjort det frivillig to ganger hittil i år, og det er ikke skuddår...? 

Resten av tiden på hytten har jeg tilbringt med bøker, familie, brettspill, kortspill og godt selskap fra andre hyttenaboer. På lørdag hadde vi det tradisjonelle påskeskirennet med quiz. Laget mitt kom ikke på førsteplass i år, dessverre. Vi kom "bare" på andreplass, og lå 0,5 poeng bak vinnerlaget. Aaaargh! Konkurranseinstinktet mitt takler ikke slike tilbakeslag! Det er ikke sikkert jeg kan ta revansje neste år heller, siden det er store muligheter for at jeg må tilbringe påsken oppe i Tromsø. Det vet jeg ingenting om per dags dato.









Lotte, høy på fjelluft


Det er ikke offisielt før det er på facebook




Det står nå at vi er i et åpent forhold. Det har vi vært siden 14 januar. Det har vel egentlig aldri vært noen hemmelighet, vi har ikke akkurat forsøkt å skjule det. Det har bare ikke vært naturlig å dele det med omverdenen. Dette mest fordi jeg på den tiden nettopp hadde gått ut av det forhold, og det var i det tidligste laget å hoppe inn i et nytt forhold. I går fikk jeg vite at J. har funnet seg en ny potensiell kjæreste, så da tenkte jeg: "Shit au, på tide å kaste alle kortene på bordet!". Da kaster jeg alt på bordet, og vrenger skapet innside ut.

Jeg elsker henne dypt og inderlig. Jeg har aldri møtt en annen person som utfyller meg så til de grader som Oda gjør. Hun gjør meg lykkelig bare ved å eksistere. Hun får meg alltid til å le. Når hun skriver en melding til meg sitter jeg med mobilen og fniser som en elskovssyk fjortenåring. Jeg trodde aldri at jeg skulle møte en slik person. Dette er som en av de mange romantiske historiene jeg har blitt proppet full av fra Disney, og jeg trodde aldri det skulle skje meg. Jeg trodde aldri jeg skulle møte en slik person. En drømmeprins. Eller en drømmeprinsesse i dette tilfellet. Jeg hadde iallefall aldri sett for meg at det skulle være en henne som tok meg med storm. 

Jeg gruer meg litt til hva mamma vil si. Heldigvis er det fremdeles håp for framtidige barnebarn. Vi har jo tross alt et åpent forhold. Det vil si at jeg har også rom til å være Bare Lotte, og ikke Lotte-som-er-i-forhold-og-ikke-er-egen-person. Dette kan bli interessant. Jeg er svært lykkelig.

Lotte, ikke lengere 100 % singel



RSS 0.91