Hva skulle jeg gjort uten facebook?

Uten facebook hadde jeg ikke klart å holde meg oppdatert på noen ting. Jeg hadde garantert ikke husket bursdagene til venner, søsken og foreldre. Uten facebook hadde jeg sikkert klart å glemme min egen bursdag. Takk og lov for at facebook finnes!


Engelskkunnskapene mine har heller aldri vært noe å skryte av, og takk og lov for at facebook hjelper meg til å bli bedre på det området. "Your anniversary with Joakim is 4. juni."


Om 11 timer starter eksamen i analytisk kjemi og jeg er overhodet ikke forberedt. Fikk migrene i går kveld, og har nesten ikke klart å lese noen ting i dag. Lørdag var jeg på jobb hele dagen, så da var jeg så utslitt da jeg kom hjem at jeg ikke engang orket å åpne bøkene. Fredag hadde jeg hatt eksamen i organisk kjemi, og da var jeg så psykisk nedbrutt at jeg begynte å grine bare av tanken på å lese til en ny eksamen. Dette kommer ikke til å gå bra. Jeg er innstilt på at jeg kommer til å stryke, og blir ikke lei meg hvis det skjer. Sånn er det bare.

Det som ikke gikk, det gikk ikke. Kanskje går det neste gang. Jeg gir egentlig litt faen akkurat nå. Senest tirsdag i neste uke har jeg levert den hittil halvferdige hjemmeeksamenen min, og jeg har offisielt ferie. Sommerferie! Endelig får jeg slappe av i en måneds tid før jeg skal begynne å lese til matteeksamen. Stryker jeg på analytisk korter jeg kanskje ned litt til på ferien, men den tid - den sorg.

Alt kommer til å bli så bra uansett. I slutten av juni flytter Joakim og jeg sammen og blir offisielt samboere med ansvar for egen økonomi og skittentøysvask. Det er ferie. Det er sommer og det er sol..eller regn og hagl med tanke på at vi befinner oss i Trondheim. Uansett, så blir alt så mye bedre. Jeg ser framover med et smil.



Joda, neida, så..

He he he-heeeeh.

Jeg forlot eksamenslokalet etter halve tiden i dag. Av en eller annen grunn gikk det raskt å gjøre oppgavene. Det vil derimot ikke si at jeg gjorde oppgavene på en tilfredstillende måte. Mange av oppgavene var jeg usikker på, og en oppgave visste jeg ikke engang hva handlet om. Jeg kan ikke huske at vi har hatt om dette på skolen. Tull og fanteri fra "eksamensoppgavelagerens" (hvem er det egentlig som lager eksamensoppgavene?) side altså!

Det føltes godt at jeg ikke var den eneste som forlot lokalet tidlig. Etter en raskt sammenligning med de andres svar, så skjønte jeg at enten har jeg vært på skikkelig bærtur eller så har de andre dritti på draget. Jeg tror det førstenevnte. Uansett, så svarte jeg på alle oppgavene og det burde iallefall være nok til å stå. Håper jeg.

Godt med helg da kanskje? Nei. Jeg har eksamen i analytisk kjemi på onsdag, og jeg kan ingenting i det faget. Det er jo ikke kjemi, det er matematikk! Grusomt. Jeg skal uansett gjøre mitt beste, slik jeg alltid gjør og så får vi bare krysse baller, pupper og fingrer.


Tunga rett i munnen

Jeg satt midt i eksamenslesing til organisk kjemi, svetten rant og tårene var ikke langt unna. Konsentrasjon kan ikke sies å være min sterkeste side, men akkurat i dag har jeg forsøkt å holde tunga rett i munnen. Det er siste dag før eksamen i organisk kjemi, og jeg vil ikke stryke. Jeg satt i så dyp konsentrasjon, at da mobilen min ringte knakk jeg blyet på blyantpenna og hylte av sjokk. Det er sjeldent at mobilen min ringer, jeg er ikke så populær.

- Hei! Har du sjekket eksamenskarakterene dine? spurte ei klassevenninne.
- Nei. Har de lagt ut noe nytt altså? spurte jeg og kjente at pulsen økte litt.
- JA! Karakterene i med.tek har kommet!
- Å nei!! Jeg ringer deg etterpå!! ropte jeg mens jeg løp mot pc'n.

Det tok rundt tre minutter å slå på pc'n. De tre minuttene føltes som tre døgn. Hjertet banket raskere og raskere, og tanker om at jeg hadde strøket fløy gjennom hodet på meg. De to minuttene det tok meg å komme inn på studentweb, der karakterene blir lagt ut, fikk meg nesten til å kaste pc'n i veggen. Makan så treg pc'n plutselig skulle være akkurat da jeg skulle sjekke karakterene.

Jeg lukket igjen øynene mens jeg klikket meg inn dit karakterene ble vist. Jeg trakk pusten dypt og åpnet øynene raskt, slik man trekker av et plaster raskt. Det er bedre å få det overstått, for å minske smerten. Da jeg så karakterene mistet jeg pusten et øyeblikk. "De må ha gjort en feil. Dette kan ikke stemme. Noe er galt.", var alt jeg klarte å tenke der en stor B lyste mot meg.

Da jeg forlot eksamenslokalet sist fredag, kun etter 20 minutter, var jeg 100% sikker på at denne eksamenen hadde gått strake vegen til helvete. Jeg hadde gjettet på 3/4 av spørsmålene, og det er ikke akkurat det smarteste man gjør på eksamen. Enten er jeg veldig flink til å gjette, eller så har den personen som rettet eksamen vært full. Noe må da være galt. Jeg er overlykkelig! Den praktiske eksamen i medisinsk laboratorieteknologi gikk også bra, med tanke på at jeg fikk bestått. Det var kun bestått eller ikke bestått på den. Hurra!

Nå må jeg bare holde tunga rett i munnen fram til onsdag. I morgen har jeg eksamen i organisk kjemi. Allerede på onsdag har jeg eksamen i analytisk kjemi, et fag jeg overhodet ikke forstår eller mestrer. Målet mitt på onsdag er å få en ståkarakter. Jeg blir strålende fornøyd med en E. Jeg sikter ikke mot stjernene, heldigvis.


Snart på tide å flytte

I dag dro Joakim og jeg for å se på leiligheten vi skal bo i det neste året. Den er "rett over gata" fra der vi nå bor, og er nydelig. Fine farger, mye plass til Joakim og meg - og enda bedre, jeg har fått meg walk-in-closet. Oh, hello dear heaven! Leiligheten ligger i tredje etasje og sola skinner inn hele dagen, så den er varm stort sett hele tida. Den er nesten fullt møblert, og det eneste vi trenger å kjøpe inn er noe kjøkkenutstyr, håndduker og sengetøy. Det er nesten for godt til å være sant!

Det er rart å tenke på at om en måned og en uke bor jeg ikke lenger hjemme. Da må jeg vaske klærne mine selv, holde det rent og pent rundt meg, samt lære meg å lage sunn og næringsrik mat som ikke består av kun nudler og Fjordland. Det blir herlig! Jeg er veldig spent på hvordan Joakim og jeg kommer til å takle å måtte klare oss helt selv. De siste årene har vi jo mer eller mindre bodd sammen hjemme hos moren hans, så vi vet at vi fungerer sammen. Jeg tror likevel Joakim kommer til å falle stygt ned mot bakken den dagen han innser at det ikke finnes husnisser som rydder opp og vasker rundt han. Her er det ingen kjære mor, som vasker klær og hus for han. Han får vær så god å bidra litt selv. Det går så bra så.

Foruten dette kan jeg opplyse om at jeg kun har tre eksamener igjen, hvorav en av dem garantert går til helvete. Og det sier jeg med en positiv innstilling. Så dårlig er jeg i det faget. De to eksamenene jeg hadde på fredag gikk ikke direkte som forventet. Den praktiske delen gikk i grunn greit, men den teoretiske ble bare tull. Jeg hater avkryssningseksamener. Hjemme, borte, uavgjort - og vet ikke. Det er de fire svaralternativene. Jeg gjettet på halvparten. Hallo, stryk og djevelskap!

Jeg er egentlig ganske så fornøyd nå.


Eksamenslesing og blod

Det er ikke mye som skjer nå om dagen. Jeg er fremdeles midt opp i eksamenslesingen, og jobber for harde livet (sikkert..). Det går mest i å lese i et rolig og ikke-stressende tempo. I morgen har jeg to eksamener, en praktisk og en teoretisk. Jeg gruer meg, samtidig som jeg er møkkalei og bare vil bli ferdig.

Gårdagen ble ikke brukt så masse til eksamenslesing, da jeg ga blod midt på dagen. Jeg fant ut at blodgiving var en god unnskyldning til å ikke lese tidligere på dagen, og det var utrolig mer givende å spille The Sims 3 på ettermiddagen. I natt derimot, da leste jeg så det suste i veggene. Helt sant.




Å gi blod er egentlig ikke så ekkelt.
Det gjør ikke vondt, og det er raskt unnagjort. Nåla dere ser jeg har stukket i armen, ser ganske stor ut. Det er den forsåvidt, sammenlignet med vanlige kanyler. Slike nåler man stikker i arma når man tar blodprøve, vet dere. Det jeg synes er litt morsomt, er at det gjør vondere å ta en vanlig blodprøve enn å bli stukket med den saken dere ser på bildene over. Det er litt ubehagelig, men ikke vondt. Og jeg er en skikkelig pyse.

Dessuten har blodbanken den beste isteen jeg noen gang har smakt! Det er nesten litt sært at jeg gledet meg til å dra nedover dit for å gi blod, kun fordi jeg hadde så lyst på den isteen. Jammen bra at blodtypen min er noe de virkelig ønsker, slik at jeg blir ringt opp med jevne mellomrom og får kose meg med iste! Sært.

Jeg kan også opplyse om at jeg nå har meldt meg som beinmargsdonor. Det var forbausende enkelt, det var bare å si ifra til de som jobbet i blodbanken om at jeg ville bli donor - for deretter å fylle ut et skjema og ta en blodprøve som de tok samtidig som jeg ga blod. Sjansen for at jeg matcher med noen er veldig liten, men det gjør godt å vite at jeg kanskje en gang i framtiden kan bidra med å redde livet til noen.

Hvis du ønsker å bli benmargsdonor, må du først melde deg som blodgiver. For å bli blodgiver kan du oppsøke blodbanken der du bor (for min del er det i Trondheim - i Laboratoriesenteret ved St. Olavs hospital. Mail-adressen deres er: blodgiver@stolav.no), eller du kan registrere deg på giblod.no (jeg ser forresten at den linken jeg har gitt dere ikke fungerer for tiden, jeg tror de har blitt hacket). Du kan også lese om det på Røde Kors sine sider, eventuelt google det for harde livet. Hvis du vil finne ut hva mail-adressen, eller telefonnummeret til din lokale blodbank er det jo bare å google det. Det tar deg sikkert 3 minutter.

Visste dere at Norge er det landet i Vest-Europa som har lavest antall blodgivere i forhold til befolkningstallet? Det er egentlig ganske trist med tanke på at blodgiving ikke er noe problem. Jeg skulle ønske at alle som kan gi blod, hadde meldt seg som blodgiver. Tross alt, man får jo servert tidenes beste iste!

Dette er sikkert det fjerde innlegget jeg skriver om blodgivning, og jeg vet at det kanskje er masing om emnet. Likevel mener jeg at folk burde være mer opplyst om dette emnet. Jeg hadde aldri tenkt over å gi blod før jeg leste bloggen til Regine, som skrev veldig mye om dette og opplyste folk om hvor viktig blodgivning og benmargsdonasjon er. Målet mitt er at iallefall en av leserne mine skal få opp øynene og oppsøke sin nærmeste blodbank. Er du over 18 år kan du gi blod, forutsatt at du ikke har hatt kreft, prostituert deg, har smittsomme sykdommer samt en del andre krav de har. Det skader ikke å oppsøke blodbanken for mer informasjon, tross alt kan blodet ditt redde et liv!

Over og ut. Jeg skal lese mer om blod, bakterier og mikroskop nå.



Velfortjent premie

I går kveld la jeg meg med en lykkefølelse. Det er en følelse jeg ved enkelte anledninger får når jeg vet at jeg kan sove lenge dagen etter. Alarmen var stilt inn på klokken tolv, jeg ville jo ikke sove bort hele dagen selv om jeg fikk sove lenge. Jeg hadde nesten sovnet da jeg bråvåknet og innså med en synkende magefølelse at jeg skulle stå opp klokken halv ni.

Hele gårdagen var full av tull fra min side. Jeg begynte nesten å gråte da jeg innså at det var søndag og ikke lørdag. Joakim og jeg rakk nesten ikke kinoen i går kveld, kun fordi jeg hadde sett feil på klokken og påsto at vi hadde god tid. Bursdagskaken til mormor holdt på å bli brent, kun fordi jeg glemte av klokken og var mer opptatt av å spille på King.com. Jeg hylte ned i puta da jeg innså at jeg måtte stå opp tidlig i dag for å ta vaksine. Bare tull og tøys. En god ting kom det iallefall ut av gårdagen, jeg vant meg en massasje i poker. Joakim og jeg har begynt å spille poker om ting vi egentlig ikke vil gjøre for den andre, men som vi vet at den andre setter pris på. Så er det da om å vinne, hvis ikke er du stuck med å gjøre noe du egentlig ikke vil. Kjekt at jeg knuser han mesteparten av tiden.

Uansett, da vekkerklokken ringte halv ni i morges, var det like før jeg vurderte å betale et gebyr for å ikke ha møtt opp til vaksinasjonstimen. Det hadde nesten vært verdt det. Helt seriøst, hvem er det som har lyst til å forlate den varme senga klokken halv ni om morgenen, kun for å bli stukket i arma? Ikke jeg, men jeg gjorde det likevel.

Vaksinasjonsdamen var kjempehyggelig. Det gjorde nesten ikke vondt da hun stakk meg. Dessverre viser det seg at jeg nå har nådd en alder der premie etter sprøytestikk ikke lengere er en selvfølge. Så jeg forlot vaksinasjonskontoret med en vond arm og ingen premie. Vel, det kom ikke på tale. Mulig jeg er 22 år til høsten, men jeg syntes helt ærlig at jeg fortjente en premie. Så jeg dro på en liten shoppingrunde. Nå hater jo jeg shopping, men når jeg finner noe jeg forelsker meg i med en gang - da er det greit.

Det tok meg under et kvarter å finne den velfortjente premien min, og nå sitter jeg i senga halvveis lykkelig og halvveis nedstemt. Nedstemt fordi jeg er trøtt og vil sove. Nedstemt fordi jeg vet at jeg ikke kan sove, siden jeg må lese til eksamen. Lykkelig fordi jeg kan sove lenge i morgen. Lykkelig fordi jeg har en ny topp. Lykkelig fordi jeg vet at om nøyaktig fem minutter skal jeg plage Joakim til han våkner. Det er min nye hobby. Får ikke jeg sove, får ikke han sove. Rett skal være rett.

Dette er forresten et bilde av den fantastisk gode sjokoladekaken jeg bakte til mormor.
Glasuren ble laget av smeltet stratos, blandet med litt vann, smør og kaffe.
Smaker godt!



 


Fint..

Jeg slo opp øynene og kjente en panikkfølelse langt nede i magen. Hva var klokken? Dette var tirsdag morgen, dagen da jeg skulle ha eksamen i statistikk, og jeg følte nesten at jeg måtte være der i god tid. Jeg tok en rask titt på klokken og den lille panikkfølelsen i magen bredte seg utover i hele meg. Klokken var ni og jeg skulle møtt opp for over et kvarter siden!

Jeg løp rundt omkring i bare trusa og ropte som en galing. "Å nei, å nei, å nei, å nei!! Faen, steiki, nei nei nei nei nei!" ropte jeg mens jeg febrilsk forsøkte å finne klærne mine. Joakim våknet og ble like stresset og panisk som meg. Jeg satte meg ned i senga og begynte å hyperventilere, mens tårene trillet og en følelse av et ydmykende nederlag brant nede i magen. Jeg klarte ikke å tenke klart. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Klokken var allerede fem over ni, og eksamen hadde allerede begynt.

Joakim hadde gått ut av rommet mens jeg stresset rundt som en forvirret og hysterisk lemen. Tydeligvis hadde han funnet en løsning på problemet, og kom inn på rommet igjen for å si ifra. "Jeg tror du bør kle på deg og gjøre deg klar til å dra, det kommer en taxi om noen minutter. Dette skal gå bra, Lotte. Ikke vær lei deg, bare pust rolig og gjør deg klar til å dra", sa han mens han holdt rundt meg. Klokken ti over ni sto det en drosje utenfor og ventet på meg.

Jeg løp ut til bilen- uten å vaske meg, pusse tennene eller tisse. Egentlig skal jeg være fornøyd med at jeg i det hele tatt hadde greid å kle på meg klærne mine. "Jeg må ned til nidarøhallen, kjør i en helvetes fart, jeg er sent ute til eksamen!", sa jeg til taxisjåføren, og jeg måtte ha sett rimelig gal ut der jeg satt med håret til alle kanter og med en ekkel morgenånde. "Når skal du møte opp da?", spurte han og ga meg et merkelig blikk. "For snart en halvtime siden. Eksamen begynte for snart et kvarter siden", sa jeg med tårer i øynene. Det var stort sett det eneste vi sa til hverandre på vei nedover. Han tok meg på ordet og kjørte i en helvetes fart nedover, og klokken ti på halv ti løp jeg inn i nidarøhallen på leting etter eksamensvakter.

Mot alle odds slapp de meg inn, og jeg hadde to og en halv time til rådighet for å gjøre en haug med statistikkoppgaver jeg ikke skjønte en dritt av. Klokken tolv løp jeg ut av eksamenslokalet på jakt etter et toalett. Å sitte på en vond stol i to og en halv time, mens jeg kjente at blæra presset på hjalp overhodet ikke på konsentrasjonen.

Så hvordan gikk det med eksamen? Jeg er 90% sikker på at jeg strøk, da 3 av 4 oppgaver var noe jeg ikke mestret. Det er typisk min flaks at jeg ikke fikk noe av det jeg kunne, og den ene oppgaven jeg kanskje kunne greid spolerte jeg ved å rote det til noe inn i granskauen. Dagen før eksamen var jeg overbevisst om at jeg kom til å gjøre det kjempebra på denne eksamenen, siden jeg fikset de fleste oppgavene. Nei.. Ikke det, nei.

Kort og godt kan man si at jeg betalte 155 kroner for å stryke på en eksamen. Fint..


Jeg heier på deg, Charlotte

Dere husker sikkert at jeg dro til LA i sommer, sammen med "lillesøsteren" min. Hun er barndomsvenninnen min, vi har vokst opp sammen og jeg så på moren hennes som min reservemamma. Hvis dere har fulgt bloggen min i en god stund, har dere nok fått med dere dette.



Nå har det seg slik at min kjære "lillesøster", barndomsvenn og bestevenninne har meldt seg på Frøken Norge, noe jeg synes var på tide. Hun har i alle de år vært veldig pen, men de siste årene har hun blomstret opp og jeg fatter fremdeles ikke hvordan et helt vanlig menneske kan være så skjønn - både innvendig og utvendig.

Hun har opplevd mye motgang i løpet av livet. Likevel har hun reist seg opp på sine lange ben og sett framover med et hevet hode. Hun nøler aldri med å stille opp om noen trenger henne, selv om hun ikke nødvendigvis har det spesielt bra selv. Hun bruker hvert ledige øyeblikk til å vise de rundt seg hvor mye hun bryr seg om dem, og hun kan få hvem som helst til å føle seg bedre. Sistenevnte egenskaper er jeg sikker på at hun har arvet fra moren sin, som også var et fantastisk menneske med mye omtanke for de rundt seg. Man føler seg alltid elsket, verdsatt og spesiell når en er sammen med Charlotte.



Charlotte har så lenge jeg kan huske hatt drømmer og planer for framtiden. Hun var ikke stort gammel den dagen hun erklærte at når hun ble stor, da skulle hun flytte til Los Angeles. Okei, kanskje hun var litt eldre enn jeg framstiller her, men drømmene var og er på plass iallefall. Hun håper å vinne Frøken Norge, på grunn av alle de mulighetene og opplevelsene denne konkurransen åpner for. Hun har de siste to årene snakket om at hun vil forsøke å komme inn på en musikkskole i Los Angeles, og dette er noe hun virkelig jobber for å oppnå. Jeg tror og håper at dette er noe som blir realitet. Det fortjener hun. Hun fortjener også å vinne Frøken Norge, fordi jeg mener hun er en av de peneste damene i Norge i tillegg til at hun innehar mange fantastiske egenskaper.


Fra LA i sommer. Du er ikke skikkelig turist før du drar på Madame Tussaud,
og tar masse bilder av deg selv poserende med voksdukker.







Charlotte er en av 40 andre deltakere som er kommet til kvartfinalen. To og to jenter skal kjempe i en duell, der den personen som får flest sms-stemmer vinner og går videre til semifinalen.

Hvis du er interessert ligger det noen nye bilder fra en photoshoot her.
Du kan lese mer om Charlotte og jenta hun kjemper mot her.
Du kan sjekke ut profilen til Charlotte og lese mer om henne, samt se flere bilder av henne her.

Hvis du vil gjør som jeg, og stemme på henne, gjør du følgende:
1. Ta opp mobilen og skrive "FN34"
2. Send denne meldingen til 2105. Dette koster deg 3 kroner.
3. Gjerne gjenta punkt en og to flere ganger.





Hei hei HEI!

Plutselig var jeg vekke i over en uke, og ikke en eneste sjel ble bekymret for meg her inne. Men frykt ikke godtfolk, jeg lever i beste velgående! I det siste har jeg vært på hyttetur, jeg har spist meg feitere enn jeg allerede er, jeg har solet meg rød og jeg har drukket meg fin på vin. Jeg har vært på kino, vært med familien, fått masse massasje av Joakim, knust Joakim i poker (som deretter måtte skifte på senga, hei hei rent sengetrekk!) og jobbet litt for lite med eksamen. Fra og med i morgen skal jeg være kjempeflink og jobbe masse med eksamen helt fram til 7 juni. Det blir en hard måned.

Jeg kunne skrevet mer, men helt ærlig så er jeg møkklei av blogging. Når jeg ikke har noe interessant og morsomt å fortelle, så får det bare være. Ikke har jeg tid til å lese andre blogger heller, selv om jeg vil. Jeg skal sette av litt tid etterpå til å lese bloggene til de jeg er blitt litt sånn derre blogge-glad i. Dere vet hvem dere er, selv om jeg ikke alltid er like flink til å kommentere - husk, jeg leser alltid det dere pøser ut.

Jeg avslutter dette innlegget med en eksplosjon av fine bilder fra påsken og livet mitt.


Improvisert kjøleskap på hyttetur


Påskeaftens outfit. Riktig kledd for å sitte ut foran bålet hele kvelden og natta.


Valper er søte... så lenge de sover.


Joakim klager på at jeg roter for mye, men personlig mener jeg dette "rotet" setter en personlig preg på rommet hans.


... som sagt, et personlig preg..


... som sagt, valper er søte når de sover.


Jeg er kanskje ikke noen kløpper på kjøkkenet, men dæven jeg er flink til å lage skeive muffinser. Det var planlagt..




Dere hører fra meg når dere minst venter det.



RSS 0.91