Ferdigutdannet

Det tok meg 16 (eller 17??) r med skolegang, men n er jeg da her. Ved vei ende. Virkelig ved veis ende. I dag hadde jeg siste skoledag, der vi presenterte bachelorprosjektet vrt. Vi hadde ogs avslutning med lrerne. Det var litt merkelig g i gangene p sykehuset og tenke at her, akkurat her snn, skal jeg nok aldri g igjen. Jeg hper virkelig at jeg fr meg jobb p St. Olavs Hospital en gang i framtiden, etter jeg har ftt erfaring oppe i Troms. Etter en lang skoledag dro vi bortover til Solsiden for ta noen pils i sola. Det var s varmt, jeg hadde byttet ut jakke og skikkelige sko med sandaler.

Da vi satt p Solsiden og feiret oss selv begynte det regne. Jeg mener, det begynte REGNE. Lenge leve trndervret! Jeg kom hjem dryppende vt, jeg var litt kald og klrne satt klistret fast til meg. Likevel var jeg en meget lykkelig Lotte. Jeg er nemlig ferdigutdannet bioingenir! Om to dager kommer Oda hjem. Alt er s fint og perfekt. Jeg er bare s innmari lykkelig i nvrende stund. Hadde fortids-deprimerte-Lotte visst hvor fantastisk livet hennes kom til bli, hadde hun ikke ligget i fosterstilling i mrket!



Lotte, bioingenir


Bacheloroppgave

Sjekk ut hva jeg har hentet fra trykkeriet i dag da:




Da er jeg offisielt ferdig med bacheloroppgaven. N gjenstr kun presentere den p torsdag, og s er jeg ferdigutdannet. Det tok meg 16 r med skole, men n er jeg ved veis ende. Med mindre jeg vil studere mer senere. Jeg hper ikke det. Jeg hper virkelig ikke framtids-Lotte finner ut at hun vil studere mer. Uansett er denne en av de mer viktige dagene i Lottes liv. Den dagen hun sto med sin ferdigtrykkede bacheloroppgave i hendene sine. Dette skal jeg feire med et lite glass vin. Fra mitt nye vinglass...



Lotte, WOHOHOHOHOOOOO!!!


Helseskadelig uke

I forrige uke burde noen ha advart meg om at den kommende uken kom til vre fyllt med smerter. Det hadde vrt fint ftt en advarsel, slik at jeg hadde psyket meg opp til hva enn jeg kom til mte denne uken. Hver eneste dag har jeg skadet meg p en eller annen mte.

Mandagen startet s fint og koselig. Jeg ante fred og ingen fare da jeg skulle pne hermetikkboksen med maiskolber. At lokket skulle vre s skarpt, og at et lite blodig kutt skulle gjre s vondt, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi sett for meg.

Tirsdagen startet med et pang. Det var en lang dag. Jeg skulle bare lage meg hurtigmiddag i microblgeovnen p skolen. Jeg kunne ikke forst hvorfor maten ikke ble varm, for det var da helt klart og tydelig varmt inne i ovnen. Det viste seg at en fjott hadde trykket inn knappen som slo p grillfunksjonen. Med andre ord varmet ikke microen maten p riktig mte, siden den var mer opptatt med grille toppen av maten. Det var ren og skjr uvitenhet som frte til at den lille ulykken skjedde. Jeg foruts ikke at det var mulig brenne seg p en microblgeovn, men det greide jeg alts. Jeg kom s vidt borti grillelementet i underkant av to sekunder. Resultatet var et fint brannsr.




Onsdagen startet drlig, med en migrene. Dagen ble ikke bedre da jeg skrapet opp underarmen min p kjkkenvifta. Det var ren refleks sl armen min i den retningen i et forsk p ta imot det fallende glasset med pesto. En eller annen idiot, mest sannsynlig meg siden det er kun jeg som bruker skapet, presterte sette glasset med pesto for langt ute p kanten. Dette medfrte at glasset falt ut da skapdren ble pnet, og i ren panikk kastet jeg armene etter det. Det var p ingen mte behagelig skrape seg opp p det skarpe hjrnet av kjkkenvifta.



Torsdagen skjedde det heldigvis ikke noe spesielt. Jeg kjente fremdeles p ettervirkningene av migrenen. Noen alvorlig skade skjedde ikke med meg, snn rent bortsett fra at jeg presterte f skrapet av en del av huden p brannsret ved et uhell. Dette var ytterst ubehagelig, fordi under den skadete huden var det et vskende og sviende kjttsr. Det kan g betennelse i snt, vet dere. Jeg kan utvikle sepsis, alts blodforgiftning. Kanskje jeg blir s angrepet av LPS til bakteriene at jeg fr intravaskulr koagulasjon i de sm blodkarene mine, noe som medfrer at jeg i verste fall mister hnden! Det kan skje. Det er ikke spesielt sannsynlig, men det kan skje.

Fredag var en merkelig dag, fyllt med rosevin og vennekos. Denne dagen fikk kneet mitt gjennomg, og jeg fikk et fint skrubbsr.



I dag, lrdag, vknet jeg opp med en ikke fullt s deilig bakrus. Jeg var svimmel, kvalm og sliten. Jeg hadde cravings for alt mulig rart av mat og drikke. Typisk nok hadde ikke fulle-Lotte sjenket framtids-Lotte en eneste tanke, s hun hadde faktisk ikke kjpt med noe som helst til henne. Hun tenkte bare p seg selv, og spiste opp kebaben sin uten kjpe inn potetgull. Fulle-Lotte er ikke spesielt omtenksom. Framtids-Lotte, eller i dette tilfellet, ntids-Lotte hadde det ikke bra. Hun bestemte seg for kle p seg og dra p butikk. Det var da hun presterte klemme magefettet i glidelsen p skjrtet. Det gjorde s vondt! Huden bare hang fast i glidelsen.

N ligger jeg her i sengen og tenker p hva morgendagen vil bringe. Det er tydelig at denne uken har som ml skade meg hver dag. Hva vil morgendagen bringe?! Hvilken kroppsdel vil bli skadet? Hvor vondt vil det gjre? Vil jeg havne p sykehus? Er det hodet som blir skadet? Er det et sted jeg allerede har blitt skadet? Jeg tr nesten ikke legge meg, i frykt for hva som vil skje i morgen. Nei, dette er ikke tidspunktet vre pysete p. Jeg legger meg, og mter morgendagen med hevet hodet og glimt i yet. Morgendagen skal ikke f knekke denne Lotten, nei!

Lotte, full av sr og blmerker


Hvilket liv!

N for tiden jobber jeg med bacheloroppgaven, som dere sikkert har ftt med dere n. Hvis dere ikke har ftt det med dere enda, shame on you! Livet mitt er fantastisk spennende, og jeg tenkte jeg skulle ta bilder en hel dag og vise alt jeg gjr om dagene. Det viste seg at jeg glemte det halvveis ut i dagen. Jaja. Her har dere en halv dag i Lottes liv:


























I Trondheim vanner de hauger med stein i hp om at de en vakker dag skal vokse til bli store og sterke skyskrapere.



Etter ha sett gjennom bildene inns jeg at jeg tok mange bilder av at jeg gikk. Det gjr jeg alts ikke. Det er sjeldent jeg gr.

Lotte, som gr og gr og aldri blir ferdig med bacheloroppgaven


En kald dusj

Siste nytt fra Osloveien: Jente med vtt, dryppende hr lper opp trappen i gangen. Hun er dryppende vt og har kun et lite hndkle rundt seg. Forskrekkede naboer forteller om en bleik cellullittrumpe de ufrivillig ble vitne til. De kan ikke forst hvorfor noen ville blotte seg selv p den mten.

La meg ta det fra begynnelsen:Vi satt p det trange grupperommet den sjuende dagen p rad. Jeg hadde s vidt begynt venne meg til den tunge luften i det vinduslse rommet. P facebook og p nettavisene skrt de s mye av det fine vret, den deilige temperaturen og den flotte sola. Personlig hadde jeg ikke ftt nyte stort av dette. Alt jeg hadde opplevd den siste uka var gnagende hodepine, verkende nakke, stress, sinne og fortvilelse. Vi nrmer oss endestasjonen p bacheloroppgaven sakte, men sikkert. Om to dager m vi vre ferdige, slik at veileder kan peke ut alt vi m fikse opp i fr vi leverer. Jeg vil ikke snakke mer om det.


Etter en lang dag p skolen trengte jeg en oppmuntring. Det var da jeg gikk forbi speilet at det slo meg.. Jeg har ikke trent p over en uke, og jeg har spist enorme mengder med godteri og potetgull. Det er ikke rart jeg har vrt lite opplagt i det siste. Og det er iallefall ikke rart jeg har flt meg oppblst som en gravid flodhest. Det var med nytt mot jeg tok turen innom treningssenteret, og det var med fornyet energi jeg spaserte til butikken. Der handlet jeg matvarer for 1000 kroner, og inns med skrekk og gru at jeg faktisk mtte bre alt dette med meg hjem. Og jeg hadde nettopp trent. Vel, det er en annen historie.

Det var da jeg skulle dusje alt raste sammen. Jeg hadde gtt inn i dusjen og slo den p. Det hylet som slapp ut mellom de sammenbitte tennene mine var alt annet enn halvkvalt. Den smerten jeg flte var alt annet enn deilig. Vannet var iskaldt. Ikke lunket. Ikke kaldt. Iskaldt. Det var s kaldt at jeg fikk stpels overalt. Noen hadde brukt opp alt varmtvannet.

Det er i slike stunder det er s kjekt ha en venn i etasjen over som er villig til lne deg dusjen sin p kort varsel. Jeg samlet sammen klrne mine, sper, shampoo og balsam. Jeg surret et lite hndkle rundt kroppen og lp gjennom leiligheten. Ut i gangen. Opp trappen. Og gjennom leiligheten der oppe.

S da har jeg gjort det ogs. Nestennaken-lping gjennom et hus der det bor 17 stykker p det meste. Hvorfor ikke?

Snn ellers kan jeg meddele at jeg har ftt meg nye kjoler og Oda sendte lakrissjokolade i posten til meg. To gode grunner til vre lykkelig. P torsdag er vi ferdige med nest siste utkast av bacheloroppgaven, da blir jeg enda mer lykkelig.




Lotte, med rumpa bar og helgeklar



Lagre er ikke et alternativ

I januar mottok jeg en mail fra HiST der jeg fikk beskjed om forsikre meg om at adressen min inne p studenweb var korrekt. Dette fordi HiST tilbyr oss forenklet sakgang i forbindelse med autorisasjonen vr. Vi m nemlig betale en koselig regning p 1500 kr for f autorisasjonen vr. Denne regningen skulle bli sendt i posten til oss, og hadde visstnok betalingsfrist p 10 mai. Det var ogs viktig at adressen vr er riktig slik at autorisasjonen vr blir sendt til riktig adresse etter endt studium.

Jeg flyttet som kjent ut fra leiligheten jeg delte med J i januar, og jeg gikk flgelig inn og endret adresse den gangen. Tror jeg. Da jeg mottok mailen fra HiST sjekket jeg studentweben min yeblikkelig, og jeg oppdaget at jeg fremdeles sto oppfrt p min gamle adresse. Dette endret jeg p, og trykket lagre. Dermed tenkte jeg at dette var i tipp topp orden. Dette viste seg vre en illusjon.

N som Oda er i Island har jeg ansvaret for plantene hennes og for sjekke at korrekt post havner i riktige hender. Plantene gr det s-som-s med, men postansvaret tar jeg i det minste med det strste alvor. Da hun i forrige uke mottok sin regning fra Autorisasjonskontoret og det gikk flere dager uten at jeg fikk min, begynte jeg ane ugler i mosen. Da jeg sjekket studentweben viste det seg at adressen min ikke hadde blitt lagret da jeg endret den. Hvordan dette er mulig aner jeg ikke, for jeg husker at jeg trykket lagre. Full av panikk ringte jeg til Autorisasjonskontoret. Fem minutter for sent. De hadde rukket stenge. Det var fredag, og jeg kunne ingenting gjre. Bortsett fra endre adressen igjen. Denne gangen var jeg virkelig virkelig nye med at jeg trykket lagre.

30 minutter satt jeg i telefonk i dag for snakke med noen p Autorisasjonskontoret. Du er nummer ni i ken. Du er nummer ni i ken. Du er nummer ni i ken. Du er nummer ni i ken. Du er nummer tte i ken. Du er nummer tte i ken. Du er nummer tte i ken. Du er nummer seks i ken. Du er nummer seks i ken. Du er nummer fem i ken. Du er nummer fem i ken. Du er nummer fem i ken. Du er nummer fire i ken. Du er nummer tre i ken. Du er nummer tre i ken. Du er nummer tre i ken. Du er nummer to i ken. Du er nummer to i ken. Du er nummer to i ken. Du er nummer en i ken. Du er nummer en i ken. Du er nummer en i ken. Du er nummer en i ken. Hallo, du har kommet til Statens Autorisasjonskontor for helsepersonell, hva kan jeg hjelpe deg med?
TAKK GUD, ENDELIG! Jeg trenger hjelp, bla bla bla bla bla.
Dette er ikke noe jeg kan hjelpe deg med. Du m ringe HiST.
WHAT?! Hadde dette vrt en tegnefilm hadde man kunne hrt lyden av knust glass da hun sa de grusomme ordene. Jeg hadde sittet i tredve minutter og bitt meg selv i fingrene av ren frustrasjon over den plagsomme stemmen, som fortalte meg hvilket nummer jeg var i ken. Stemmen hans var s mekanisk, han hrtes neddopet ut. Det er s typisk!

Lettere frustrert ringte jeg til studieveilederen p HiST. Jeg gruet meg skikkelig til fortelle henne at jeg hadde feilet. En oppgave hadde jeg ftt, og det var sjekke at adressen stemte. Hva mtte vel hun tenke om meg, som ikke engang klarte gjre det? Det var en meget hyggelig og sympatisk dame som tok telefonen. Vi gikk inn og sjekket adressen min p studentweben nok en gang, og det viste seg at det ikke ble lagret p fredagen heller! Er jeg virkelig s stokk dum at jeg ikke klarer endre og lagre noe via internett? Her har jeg vandret rundt med en illusjon om at jeg er verdensmester p pc, og s viser det seg at jeg er ubrukelig?! Livslgnen min fikk nettopp en brist.

Uansett, den utrolig snille damen fra HiST hjalp meg, og sa at alt kom til g bra. S da stoler jeg p henne. Alt vil g bra. Alt ordner seg. Pust inn. Pust ut.

Jeg har ftt meg ny mobil forresten. Samsung Galaxy S3. Jeg er forelsket.

Lotte, ubrukelig


Siden sist

N for tiden er det s mye fart og spenning i hverdagen min at jeg har problemer henge med. Det skjer ting hele tida, jeg sitter ikke inne kjeder meg p kveldstid og jeg er helt utslitt av alt dette styret. Helt sant. Jeg gr ikke p veggen. I det hele tatt.



Jeg kan egentlig oppsummere de siste ti dagene med flgende bilder:







De beste festene har spritgele, snn er det bare. Merk dere mine ord! N kjenner jeg at Lottes visdomsord bare vil tyte ut av alle hull her, s jeg slenger med ett til: Man fler seg bedre p fest med nylakkerte negler. Og her fr dere enda en til: Trste planter falmer sakte, men sikkert.

Wow, jeg er virkelig i skuddet i kveld. Jeg burde skrive ned noe av dette, slik at jeg kan bli festivalens midtpunkt i juni. Ja, for kollektivet her skal arrangere en festival fr jeg drar til Troms. Den skal vare fra mandag til lrdag, og det blir s bra! Mest fordi vi faktisk skal ha spritgele, og hva har jeg sagt om det? De beste festene har spritgele! Jeg gleder meg enormt mye til festivalen, den er et digert lyspunkt jeg kan skimte i horisonten. Som en vakker soloppgang. Jeg har allerede begynt lage festivalarmbnd.

Et annet digert lyspunkt i denne mrke grotten jeg befinner meg i er at vakre, fantastiske, snille Diplom-Is har begynt produsere lollipopis p boks igjen. Tusen, tusen, tusen takk! Det er lenge siden jeg var s lykkelig som den dagen jeg tilfeldig tittet ned i frysedisken og oppdaget denne fantastiske nyheten. I frykt for at de skulle bli utsolgt og aldri f inn flere bokser, kjpte jeg like gjerne to med en gang. Jeg har snart spist 3 liter med lollipopis. P fire dager. I dag dreit jeg rosa. Kanskje p tide roe ned.

Eller, kanskje ikke?



Lotte, avhengig av lollipopis p boks



RSS 0.91