Ferdigutdannet

Det tok meg 16 (eller 17??) år med skolegang, men nå er jeg da her. Ved vei ende. Virkelig ved veis ende. I dag hadde jeg siste skoledag, der vi presenterte bachelorprosjektet vårt. Vi hadde også avslutning med lærerne. Det var litt merkelig å gå i gangene på sykehuset og tenke at her, akkurat her sånn, skal jeg nok aldri gå igjen. Jeg håper virkelig at jeg får meg jobb på St. Olavs Hospital en gang i framtiden, etter jeg har fått erfaring oppe i Tromsø. Etter en lang skoledag dro vi bortover til Solsiden for å ta noen pils i sola. Det var så varmt, jeg hadde byttet ut jakke og skikkelige sko med sandaler. 

Da vi satt på Solsiden og feiret oss selv begynte det å regne. Jeg mener, det begynte å REGNE. Lenge leve trønderværet! Jeg kom hjem dryppende våt, jeg var litt kald og klærne satt klistret fast til meg. Likevel var jeg en meget lykkelig Lotte. Jeg er nemlig ferdigutdannet bioingeniør! Om to dager kommer Oda hjem. Alt er så fint og perfekt. Jeg er bare så innmari lykkelig i nåværende stund. Hadde fortids-deprimerte-Lotte visst hvor fantastisk livet hennes kom til å bli, hadde hun ikke ligget i fosterstilling i mørket!



Lotte, bioingeniør


Bacheloroppgave

Sjekk ut hva jeg har hentet fra trykkeriet i dag da:

 


Da er jeg offisielt ferdig med bacheloroppgaven. Nå gjenstår kun å presentere den på torsdag, og så er jeg ferdigutdannet. Det tok meg 16 år med skole, men nå er jeg ved veis ende. Med mindre jeg vil studere mer senere. Jeg håper ikke det. Jeg håper virkelig ikke framtids-Lotte finner ut at hun vil studere mer. Uansett er denne en av de mer viktige dagene i Lottes liv. Den dagen hun sto med sin ferdigtrykkede bacheloroppgave i hendene sine. Dette skal jeg feire med et lite glass vin. Fra mitt nye vinglass...



Lotte, WOHOHOHOHOOOOO!!!


Helseskadelig uke

I forrige uke burde noen ha advart meg om at den kommende uken kom til å være fyllt med smerter. Det hadde vært fint å fått en advarsel, slik at jeg hadde psyket meg opp til hva enn jeg kom til å møte denne uken. Hver eneste dag har jeg skadet meg på en eller annen måte.

Mandagen startet så fint og koselig. Jeg ante fred og ingen fare da jeg skulle åpne hermetikkboksen med maiskolber. At lokket skulle være så skarpt, og at et lite blodig kutt skulle gjøre så vondt, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi sett for meg.

Tirsdagen startet med et pang. Det var en lang dag. Jeg skulle bare lage meg hurtigmiddag i microbølgeovnen på skolen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor maten ikke ble varm, for det var da helt klart og tydelig varmt inne i ovnen. Det viste seg at en fjott hadde trykket inn knappen som slo på grillfunksjonen. Med andre ord varmet ikke microen maten på riktig måte, siden den var mer opptatt med å grille toppen av maten. Det var ren og skjær uvitenhet som førte til at den lille ulykken skjedde. Jeg forutså ikke at det var mulig å brenne seg på en microbølgeovn, men det greide jeg altså. Jeg kom så vidt borti grillelementet i underkant av to sekunder. Resultatet var et fint brannsår.




Onsdagen startet dårlig, med en migrene. Dagen ble ikke bedre da jeg skrapet opp underarmen min på kjøkkenvifta. Det var ren refleks å slå armen min i den retningen i et forsøk på å ta imot det fallende glasset med pesto. En eller annen idiot, mest sannsynlig meg siden det er kun jeg som bruker skapet, presterte å sette glasset med pesto for langt ute på kanten. Dette medførte at glasset falt ut da skapdøren ble åpnet, og i ren panikk kastet jeg armene etter det. Det var på ingen måte behagelig å skrape seg opp på det skarpe hjørnet av kjøkkenvifta.



Torsdagen skjedde det heldigvis ikke noe spesielt. Jeg kjente fremdeles på ettervirkningene av migrenen. Noen alvorlig skade skjedde ikke med meg, sånn rent bortsett fra at jeg presterte å få skrapet av en del av huden på brannsåret ved et uhell. Dette var ytterst ubehagelig, fordi under den skadete huden var det et væskende og sviende kjøttsår. Det kan gå betennelse i sånt, vet dere. Jeg kan utvikle sepsis, altså blodforgiftning. Kanskje jeg blir så angrepet av LPS til bakteriene at jeg får intravaskulær koagulasjon i de små blodkarene mine, noe som medfører at jeg i verste fall mister hånden! Det kan skje. Det er ikke spesielt sannsynlig, men det kan skje.

Fredag var en merkelig dag, fyllt med rosevin og vennekos. Denne dagen fikk kneet mitt gjennomgå, og jeg fikk et fint skrubbsår.



I dag, lørdag, våknet jeg opp med en ikke fullt så deilig bakrus. Jeg var svimmel, kvalm og sliten. Jeg hadde cravings for alt mulig rart av mat og drikke. Typisk nok hadde ikke fulle-Lotte sjenket framtids-Lotte en eneste tanke, så hun hadde faktisk ikke kjøpt med noe som helst til henne. Hun tenkte bare på seg selv, og spiste opp kebaben sin uten å kjøpe inn potetgull. Fulle-Lotte er ikke spesielt omtenksom. Framtids-Lotte, eller i dette tilfellet, nåtids-Lotte hadde det ikke bra. Hun bestemte seg for å kle på seg og dra på butikk. Det var da hun presterte å klemme magefettet i glidelåsen på skjørtet. Det gjorde så vondt! Huden bare hang fast i glidelåsen.

Nå ligger jeg her i sengen og tenker på hva morgendagen vil bringe. Det er tydelig at denne uken har som mål å skade meg hver dag. Hva vil morgendagen bringe?! Hvilken kroppsdel vil bli skadet? Hvor vondt vil det gjøre? Vil jeg havne på sykehus? Er det hodet som blir skadet? Er det et sted jeg allerede har blitt skadet? Jeg tør nesten ikke legge meg, i frykt for hva som vil skje i morgen. Nei, dette er ikke tidspunktet å være pysete på. Jeg legger meg, og møter morgendagen med hevet hodet og glimt i øyet. Morgendagen skal ikke få knekke denne Lotten, nei!

Lotte, full av sår og blåmerker 


Hvilket liv!

Nå for tiden jobber jeg med bacheloroppgaven, som dere sikkert har fått med dere nå. Hvis dere ikke har fått det med dere enda, shame on you! Livet mitt er fantastisk spennende, og jeg tenkte jeg skulle ta bilder en hel dag og vise alt jeg gjør om dagene. Det viste seg at jeg glemte det halvveis ut i dagen. Jaja. Her har dere en halv dag i Lottes liv:


























I Trondheim vanner de hauger med stein i håp om at de en vakker dag skal vokse til å bli store og sterke skyskrapere.



Etter å ha sett gjennom bildene innså jeg at jeg tok mange bilder av at jeg gikk. Det gjør jeg altså ikke. Det er sjeldent jeg går. 

Lotte, som går og går og aldri blir ferdig med bacheloroppgaven


En kald dusj

Siste nytt fra Osloveien: Jente med vått, dryppende hår løper opp trappen i gangen. Hun er dryppende våt og har kun et lite håndkle rundt seg. Forskrekkede naboer forteller om en bleik cellullittrumpe de ufrivillig ble vitne til. De kan ikke forstå hvorfor noen ville blotte seg selv på den måten.

La meg ta det fra begynnelsen: Vi satt på det trange grupperommet den sjuende dagen på rad. Jeg hadde så vidt begynt å venne meg til den tunge luften i det vindusløse rommet. På facebook og på nettavisene skrøt de så mye av det fine været, den deilige temperaturen og den flotte sola. Personlig hadde jeg ikke fått nyte stort av dette. Alt jeg hadde opplevd den siste uka var gnagende hodepine, verkende nakke, stress, sinne og fortvilelse. Vi nærmer oss endestasjonen på bacheloroppgaven sakte, men sikkert. Om to dager må vi være ferdige, slik at veileder kan peke ut alt vi må fikse opp i før vi leverer. Jeg vil ikke snakke mer om det.


Etter en lang dag på skolen trengte jeg en oppmuntring. Det var da jeg gikk forbi speilet at det slo meg.. Jeg har ikke trent på over en uke, og jeg har spist enorme mengder med godteri og potetgull. Det er ikke rart jeg har vært lite opplagt i det siste. Og det er iallefall ikke rart jeg har følt meg oppblåst som en gravid flodhest. Det var med nytt mot jeg tok turen innom treningssenteret, og det var med fornyet energi jeg spaserte til butikken. Der handlet jeg matvarer for 1000 kroner, og innså med skrekk og gru at jeg faktisk måtte bære alt dette med meg hjem. Og jeg hadde nettopp trent. Vel, det er en annen historie.

Det var da jeg skulle dusje alt raste sammen. Jeg hadde gått inn i dusjen og slo den på. Det hylet som slapp ut mellom de sammenbitte tennene mine var alt annet enn halvkvalt. Den smerten jeg følte var alt annet enn deilig. Vannet var iskaldt. Ikke lunket. Ikke kaldt. Iskaldt. Det var så kaldt at jeg fikk ståpels overalt. Noen hadde brukt opp alt varmtvannet.

Det er i slike stunder det er så kjekt å ha en venn i etasjen over som er villig til å låne deg dusjen sin på kort varsel. Jeg samlet sammen klærne mine, såper, shampoo og balsam. Jeg surret et lite håndkle rundt kroppen og løp gjennom leiligheten. Ut i gangen. Opp trappen. Og gjennom leiligheten der oppe.

Så da har jeg gjort det også. Nestennaken-løping gjennom et hus der det bor 17 stykker på det meste. Hvorfor ikke? 

Sånn ellers kan jeg meddele at jeg har fått meg nye kjoler og Oda sendte lakrissjokolade i posten til meg. To gode grunner til å være lykkelig. På torsdag er vi ferdige med nest siste utkast av bacheloroppgaven, da blir jeg enda mer lykkelig. 




Lotte, med rumpa bar og helgeklar


 


Lagre er ikke et alternativ

I januar mottok jeg en mail fra HiST der jeg fikk beskjed om å forsikre meg om at adressen min inne på studenweb var korrekt. Dette fordi HiST tilbyr oss forenklet sakgang i forbindelse med autorisasjonen vår. Vi må nemlig betale en koselig regning på 1500 kr for å få autorisasjonen vår. Denne regningen skulle bli sendt i posten til oss, og hadde visstnok betalingsfrist på 10 mai. Det var også viktig at adressen vår er riktig slik at autorisasjonen vår blir sendt til riktig adresse etter endt studium. 

Jeg flyttet som kjent ut fra leiligheten jeg delte med J i januar, og jeg gikk følgelig inn og endret adresse den gangen.  Tror jeg. Da jeg mottok mailen fra HiST sjekket jeg studentweben min øyeblikkelig, og jeg oppdaget at jeg fremdeles sto oppført på min gamle adresse. Dette endret jeg på, og trykket lagre. Dermed tenkte jeg at dette var i tipp topp orden. Dette viste seg å være en illusjon. 

Nå som Oda er i Island har jeg ansvaret for plantene hennes og for å sjekke at korrekt post havner i riktige hender. Plantene går det så-som-så med, men postansvaret tar jeg i det minste med det største alvor. Da hun i forrige uke mottok sin regning fra Autorisasjonskontoret og det gikk flere dager uten at jeg fikk min, begynte jeg å ane ugler i mosen. Da jeg sjekket studentweben viste det seg at adressen min ikke hadde blitt lagret da jeg endret den. Hvordan dette er mulig aner jeg ikke, for jeg husker at jeg trykket lagre. Full av panikk ringte jeg til Autorisasjonskontoret. Fem minutter for sent. De hadde rukket å stenge. Det var fredag, og jeg kunne ingenting gjøre. Bortsett fra å endre adressen igjen. Denne gangen var jeg virkelig virkelig nøye med at jeg trykket lagre.

30 minutter satt jeg i telefonkø i dag for å snakke med noen på Autorisasjonskontoret. Du er nummer ni i køen. Du er nummer ni i køen. Du er nummer ni i køen. Du er nummer ni i køen. Du er nummer åtte i køen. Du er nummer åtte i køen. Du er nummer åtte i køen. Du er nummer seks i køen. Du er nummer seks i køen. Du er nummer fem i køen. Du er nummer fem i køen. Du er nummer fem i køen. Du er nummer fire i køen. Du er nummer tre i køen. Du er nummer tre i køen. Du er nummer tre i køen. Du er nummer to i køen. Du er nummer to i køen. Du er nummer to i køen. Du er nummer en i køen. Du er nummer en i køen. Du er nummer en i køen. Du er nummer en i køen. Hallo, du har kommet til Statens Autorisasjonskontor for helsepersonell, hva kan jeg hjelpe deg med?
TAKK GUD, ENDELIG! Jeg trenger hjelp, bla bla bla bla bla. 
Dette er ikke noe jeg kan hjelpe deg med. Du må ringe HiST.
WHAT?! Hadde dette vært en tegnefilm hadde man kunne hørt lyden av knust glass da hun sa de grusomme ordene. Jeg hadde sittet i tredve minutter og bitt meg selv i fingrene av ren frustrasjon over den plagsomme stemmen, som fortalte meg hvilket nummer jeg var i køen. Stemmen hans var så mekanisk, han hørtes neddopet ut. Det er så typisk!

Lettere frustrert ringte jeg til studieveilederen på HiST. Jeg gruet meg skikkelig til å fortelle henne at jeg hadde feilet. En oppgave hadde jeg fått, og det var å sjekke at adressen stemte. Hva måtte vel hun tenke om meg, som ikke engang klarte å gjøre det? Det var en meget hyggelig og sympatisk dame som tok telefonen. Vi gikk inn og sjekket adressen min på studentweben nok en gang, og det viste seg at det ikke ble lagret på fredagen heller! Er jeg virkelig så stokk dum at jeg ikke klarer å endre og lagre noe via internett? Her har jeg vandret rundt med en illusjon om at jeg er verdensmester på pc, og så viser det seg at jeg er ubrukelig?! Livsløgnen min fikk nettopp en brist.

Uansett, den utrolig snille damen fra HiST hjalp meg, og sa at alt kom til å gå bra. Så da stoler jeg på henne. Alt vil gå bra. Alt ordner seg. Pust inn. Pust ut.

Jeg har fått meg ny mobil forresten. Samsung Galaxy S3. Jeg er forelsket.

Lotte, ubrukelig


Siden sist

Nå for tiden er det så mye fart og spenning i hverdagen min at jeg har problemer å henge med. Det skjer ting hele tida, jeg sitter ikke inne å kjeder meg på kveldstid og jeg er helt utslitt av alt dette styret. Helt sant. Jeg går ikke på veggen. I det hele tatt. 



Jeg kan egentlig oppsummere de siste ti dagene med følgende bilder:







De beste festene har spritgele, sånn er det bare. Merk dere mine ord! Nå kjenner jeg at Lottes visdomsord bare vil tyte ut av alle hull her, så jeg slenger med ett til: Man føler seg bedre på fest med nylakkerte negler. Og her får dere enda en til: Tørste planter falmer sakte, men sikkert.

Wow, jeg er virkelig i skuddet i kveld. Jeg burde skrive ned noe av dette, slik at jeg kan bli festivalens midtpunkt i juni. Ja, for kollektivet her skal arrangere en festival før jeg drar til Tromsø. Den skal vare fra mandag til lørdag, og det blir så bra! Mest fordi vi faktisk skal ha spritgele, og hva har jeg sagt om det? De beste festene har spritgele! Jeg gleder meg enormt mye til festivalen, den er et digert lyspunkt jeg kan skimte i horisonten. Som en vakker soloppgang. Jeg har allerede begynt å lage festivalarmbånd. 

Et annet digert lyspunkt i denne mørke grotten jeg befinner meg i er at vakre, fantastiske, snille Diplom-Is har begynt å produsere lollipopis på boks igjen. Tusen, tusen, tusen takk! Det er lenge siden jeg var så lykkelig som den dagen jeg tilfeldig tittet ned i frysedisken og oppdaget denne fantastiske nyheten. I frykt for at de skulle bli utsolgt og aldri få inn flere bokser, kjøpte jeg like gjerne to med en gang. Jeg har snart spist 3 liter med lollipopis. På fire dager. I dag dreit jeg rosa. Kanskje på tide å roe ned.

Eller, kanskje ikke?



Lotte, avhengig av lollipopis på boks



RSS 0.91