Stukket på rumpa og megaturist

Er det et insekt i nærheten, kan du banne på at det velger ut meg som offer. I går lå vi på taket og solte oss, og jeg reiste meg opp for å smøre inn Charlotte på ryggen med solkrem. Da jeg la meg ned igjen kjente jeg en forferdelig svie. Da hadde en idiotveps prestert å legge seg på MIN solseng. Jeg mener.. Hallo?! Skaff deg en egen solseng din jævla veps! Resultatet ble at den stakk meg på rumpa, og nå har det hovnet opp så mye at jeg nesten blir redd for at det er noe galt med meg.


Nå fikk dere forresten et bilde av rumpa mi. UUUH! You like? Herregud..

I tillegg til at jeg har gått rundt i Hollywood og klødd meg på rævva i hele dag, har jeg også gjort mer skam av meg selv ved å være skikkelig turist. Vi tok en sånn sightseeingtur der vi satt i en åpen buss og fikk sett hjemmene til stjernene. Jeg ble så flau av meg selv. Jeg er en person som ler av alle japsene, som springer rundt i grupper med kameraer, og så er jeg like ille selv! Derfor dro jeg hetta langt over hodet og gjemte meg bak kameraet. Neida. Det blåste så fælt at jeg endte opp med å se ut som Bridget Jones til slutt. Dere vet den scenen der hun og Daniel (Hugh Grant) drar på helgetur, og de reiser i en cab. Håret hennes står rett til værs når de kommer fram. Der hadde dere meg..



Nå skal jeg forsøke å gre håret mitt, slik at det ikke står av seg selv. Merkelig hvor utseendefiksert man blir av å være her i Los Angeles. Altså, jeg har neglelakk på tærne!


Det sies forresten at de ikke selger snus i USA. Bullshit. Jeg fant det i dag!


- Hvor er det merkeligste stedet du har fått et insektbitt/stikk?

Bra de viser at de bryr seg da!

I dag har jeg tilbringt hele dagen på det fantastiske taket vårt. Jeg har alltid fundert litt over at folk sier slikt som "solstålene slikker meg på huden" og lignende utsagn. I dag skjønte jeg hva de mener. Solstålene slikker virkelig huden min! Man kan også si at den stryker lett over huden. Sannheten er vel egentlig at den brenner seg gjennom marg og bein, i et febrilsk og ondskapsfullt forsøk på å gi deg hudkreft. Brunfarge fikk jeg iallefall i dag, og det eneste jeg gjorde var å ligge i en deilig dobbeltseng på et tak, med ei bok foran trynet. I tillegg har de servering av mat og drikke på taket! Jeg ble litt småsulten og fant ut at jeg skulle bestille meg et fat med nachos. Dama kom med et digert fat og umenneskelige mengder guacamole. Enn det! Da jeg reiste hjemmefra var jeg redd for at jeg ikke skulle få mat servert på senga igjen på minst tre uker, og så kommer jeg hit og finner ut at det gjør jeg bættre meg likevel!

Uansett, da jeg bestilte ville dama ha romnummeret mitt og navnet mitt. Det tok henne lang tid å forstå navnet mitt, og jeg stavet det for henne ca hundre ganger (helt til jeg kom på at "Helvete! Amerikanerne har jo ikke bokstaven Ø i alfabetet sitt"). Da var hun visst ikke så dum likevel.

Servicen på dette hotellet er fantastisk. I sted da jeg satt på dass, kliss naken (skulle dusje da serru, og jeg pisser ikke i dusjen), kom det ei dame og banket på døra. Da jeg ikke svarte åpnet hun døra og ropte: "Hello?? Is it anybody heeeereeee?"
Jeg satt der på dass, kliss naken og visste ikke hva jeg skulle gjøre: "Ehhhhm... I'm sorry, I'm on the toilet!"
Hun begynte og fnise litt og sa: "I'm soo sorry! It's room service, I just want to check on you. Is everything okey?"
"Oh, yes! Everything is fine!!!"
"Okey, have a nice day, bye!"


Noen timer senere fant jeg en lappe stukket under døra:


Det var da måte på å vise hvor velkommen jeg er. Skal nesten tro de tror jeg er rich and famous, men det er jeg ikke. Jeg bare bor med miss Diva. Dette brevet må jeg si føles veldig personlig, de har til og med skrevet navnet mitt. Nei, vent litt der mister!


Ms. Tovar? TOVAR? Ser jeg ut som en tova r kanskje? Det var da for svarte ikke det jeg brukte ørten førti minutter på å stave for den stakkars dama på taket. Tovar? Dama var visst dum likevel! Bra de viser at de bryr seg da.

Vel vel. Nachosen her er i det minste god.


- Liker du guacamoledip?

Los Angeles

Jeg liker meg skikkelig godt her i Los Angeles. Det er steike varmt om dagen og overraskende kjølig på kvelden. Med en gang sola går ned, kommer ståpelsen fram. Det igjen betyr at jeg ikke trenger å ha på aircondition om natta, noe som igjen betyr at jeg ikke blir syk. Og det - det er bra. Det er ikke noe sjakktrekk å bli støggsyk her i USA, har jeg hørt.

Vi dro en tur til Downtown i dag, men det var ikke noe bra. Bare masse skumle folk. Derfor dro vi nok en gang til Hollywood and Highland. Liker meg mye bedre der. Det er så fint der. Spesielt på kvelden. Jeg har aldri sett så mange limousiner på en gang. En dag i nærmeste framtid (strengt tatt må det jo være i løpet av de neste to ukene - siden vi reiser hjem etter det) har vi tenkt oss nedover til Santa Monica. Det blir nok flere dager. Litt shopping, mye soling på stranda. Deilig!

Jeg er ikke så flink til å oppdatere eller å kommentere i disse dager. Dere skjønner, jeg bruker tida mi på å sole meg.

Snakkes i sola da!


- Har du, eller skal du, reise noe i sommer?

Fansen samlet ved stjerna til Michael Jackson

I dag er det ett år siden Michael Jackson gikk bort. Charlotte, jeg og to andre jenter vi er her i LA med vandret bort til stjerna hans på Walk of fame. Der var mange fans allerede samlet. Lys var tent, fans satt i ring rundt stjerna hans, fans sto rundt i ring. Alle sang.




I morgen kommer det til å bli ti ganger så mange fans der. Politiet har allerede stengt veien langs stjernene. Vi har planlagt å dra til Forest Lawn Memorial Park i morgen, samt å dra utenfor huset hans der ungene befinner seg. Der skal alle synge "Cry". Turen går så videre til Hollywood, der stjerna hans er. Klokken halv ni skal alle tenne lys. Det kommer til å bli en veldig følelsesladet dag, jeg blir så lett påvirket av andre humør og følelser.



Herregud!!!!

Jeg er så helsikes solbrent!


Her har jeg brukt opp halve lønna mi på solarium for å forberede huden min på litt sommersol (for den ville absolutt ikke komme til Trondheim). Så kommer jeg til Los Angeles og skal sole meg bittelitte før vi drar ut. I litt over en time lå jeg på den fantastiske solsenga (se bilde under, det er den dobbeltsenga vi lå på), vi glemte solkrem og det resulterte i at vi ser ut som to små griser på tur til California. Jadda.


Fantastisk! Her har vi den flotte solplassen med et herlig basseng, og så må jeg dekke meg til og holde meg i skyggen?! Herregud!!!! Har unngått sola som en sky vampyr i hele dag. I nåværende øyeblikk sitter jeg og smører meg med aftersun m/aloe vera for sikkert ørtende gang. Armene har begynt å få tilbake sin naturlige farge, men høyre skulder brenner så mye at jeg faktisk tror jeg kunne stekt egg på den. Med litt tålmodighet så klart.


- Hvor lang tid tar det som regel før en solbrenthet forsvinner?

Mitt møte med Robert Pattison

Åååååh, dere aner virkelig ikke for en fantastisk dag dette har vært for meg! Først koste jeg meg i solen, oppe på det fantastiske taket her. Følte meg nesten rich and famous, liksom.


Etter at vi, så klart, hadde blitt solbrent fant vi ut at det var smart å ta en kald dusj. Det hjalp ikke. Jeg brenner opp. Huden min brenner. Jeg er rød. Knallrød! Iallefall, etter et vilt forsøk på å lindre solbrentheten dro vi til Hollywood, og hvem tror dere jeg møtte der? Ingen andre enn Robert Pattison. Fikk så klart ta bilde med han da. OH MY FUCKING GOD!



Dessverre var jeg så gal, at han......ikke ville møte meg til en sen middag og dessert naken i senga.

Møtte forresten på Colin Farrel rett før vi dro hjem! Mmmmmmmm.... Dessverre kom jeg i buksene da jeg fikk øye på ham, så han ville ikke bli med meg for å drikke Irish Coffee. Kan ikke forstå det der altså. Forsto det slik at han liker både frokost, lunsj og fuckings middag jeg.


Dagen her kunne virkelig ikke blitt bedre. Eller jo. Hvis jeg ikke hadde blitt solbrent og drømmekarene mine ikke hadde vært av voks, hadde denne dagen blitt perfekt! Men herregud folkens, hva hjelper mot solbrenthet? What to do?!


- Hva lindrer solbrenthet?
- Hvem er din drømmemann/drømmekvinne i Hollywood?

Mynteproblem

Pengboka mi sprenges snart. Ikke det at jeg har så jævlig mye penger at det gjør noe, faktisk er jeg tilnærmet blakk fram til lønna og skattepengene tikker inn på konto i løpet av denne uken. Pengboka mi er stappfull av mynter. Amerikanske mynter. Jeg har nemlig et bittelite turistproblem. Da jeg ikke vet hvilke av myntene som er hva, så betaler jeg kun med sedler. Derfor har myntene hopet seg opp som flatlus på en skitten mus.

I nåværende øyeblikk sitter jeg i senga og studerer myntene. Det er på tide å komme til bunns i dette! Hva faen er "one dime"?! Jeg skjønner ikke noe av pengesystemet til amerikanerne, jeg. Dollar, cent og nå plutselig slenger vi inn dime? Dime? Kom an! Og hva er en "quarter dollar"? En kvart dollar? Hvor mange cent er en dollar da? 100? Jeg skjønner ikke en dritt. Vet dere hva jeg skal gjøre? Jeg skal google det. Ja, det skal jeg!

One dime er 10 cent. 100 cent blir 1 dollar. Dollar kalles ofte bucks. Det må jeg huske. Har alltid trodd at de snakket om hundre bøtter på filmer jeg ;) Thank you wikipedia! Nå skal jeg bare forsøke å sortere engelske og amerikanske mynter. De frekke engelskmennene forsøker å lure seg ned til amerikanerne, men det kommer ikke på tale. Naughty, naughty!

I dag har jeg fått tre orgasmer forresten. En orgasme for hvert skopar jeg prøvde på meg. Og en kraftig nedtur for hver gang jeg fant ut at jeg ikke hadde råd. I dag. Men neste gang. Når jeg får penger. Da skal jeg tilbake og da skal jeg faen meg få trippelorgasme! Bare så dere har det klart.


- Hva skjer i kalde Norge da?


Endelig framme!

Etter 25 timer med venting, stressing, sutring og krangling har vi endelig ankommet hotellrommet vårt i Los Angeles. Endelig! Flyturen til LA fra London tok rundt 11 timer. Så flaks at vi hadde så god plass til føttene våre da!



Hurra for fotplass! Tusen takk til personen foran meg, som lente seg bakover med en gang. Det gjorde resten av flyturen til en drøm. Heldigvis kom en snill flyvertinne og ga meg vin.



Boka var bare full av dritt, så humøret steg mange hakk med litt vin innabords. Visste dere forresten at man visstnok ikke skal blande reisesyketabletter (som gjør deg døsig) med vin? Mitt råd er å gjøre det, for da sovner man.

Uansett, vi har kommet fram til Los Angeles nå. Klokken er 18.02 her, og vi skal ut og utforske rundt hotellet. Har hørt rykter om at det ligger en Starbucks her et sted. Må. Ha. Noe. Godt.

Hotellrommet er forresten kjempefint! Her har dere et lite bilde av "stua" vår. Tenkte å ta bilder av resten, men vi har vært her i en time nå og Charlotte har allerede greid å bombe stedet med klær og dilldall. Hun er et naturtalent!




Kommer tilbake når jeg har tid og har noe å komme med.




- Liker du å fly?

Snart reiser jeg!

Nå får jeg snart et skikkelig anfall, sånn type "stresset-Lotte-klikker-mentalt-og-slenger-kofferten-som-veier-for-mye-i-veggen-og-griner-fordi-hun-sikkert-knuste-parfymeflaska-da-hun-kastet-kofferten". Jeg får lov til å ha med meg en koffert, som veier 20 kg, og håndbagasje på 10 kg. Så fint da!

Så fint at kofferten min veier 18,5 kg med og håndbagasjen veier 8 kg. Det blir plass til mye shopping det! Jeg har forsøkt å ta ut bagasje fra kofferten i håp om at det hjalp, men det er begrenset hvor mye jeg kan ta ut. De klærne jeg har med, må jeg ha med. Toalettsakene må jeg ha med. De tre par skoene må jeg ha med (ærlig talt, det ene paret veier mindre enn ei fjær).

Foreldrene mine har alltid sagt at jeg ikke skal ta sorgene på forskudd og problemer skal ikke lages av meg selv. Problemer er til for å løses! Derfor har jeg en løsning på mine sjelesorger. Hvis det ender opp med at jeg shopper for mye, så tar jeg og hiver ut halve innholdet i kofferten. Eller noe sånt. Det ordner seg. I verste fall får jeg leve med å betale hvis det veier noen kg for mye. Problem løst ;)

Jeg tror hodet mitt blåses av kroppen snart. Så stresset har jeg ikke vært på lenge. Herregud. Jeg reiser om 14 timer.

Gi meg litt Lotte-tid?

Lotte sitter i senga med pc'n og forsøker å spytte ut et blogginnlegg. Joakim henger over henne og spør om alt mulig rart, bare for å irritere.
- Åååh, kan du ikke sette deg på pc'n din og spille litt wow?!
- Men... Lotte... Jeg er jo lei av wow, jeg vil heller ligge i senga.
- Joakim, jeg er sliten og vil bare ha litt Lotte-tid. Gå og spill litt wow du nå.
- Er det sånn du behandler den snille kjæresten din, som kom med både frokost og middag til deg i dag?? Den snille kjæresten som kom for å hente deg på jobben din og ventet i en halvtime på at du skulle bli ferdig? Den snille kjæresten som til og med kjøpte snus til deg? Er dette takken jeg får?


Beklager Joakim, det var ikke meningen å "tvinge" deg til å spille favorittspillet ditt. Tusen takk for at du er den beste kjæresten i hele verden. Er jeg tilgitt nå?


Sånn ellers kan jeg fortelle:

Hadde det ikke vært for at jeg er så sliten akkurat nå, hadde jeg vært både stresset og i hundre. På lørdag reiser jeg til Los Angeles og jeg føler at ikke en dritt er klart. Jeg har et helt A4-ark fullt av ting jeg bør gjøre innen fredag. Listoman, vet dere. Apropos listoman, her har dere pakkelistene mine:


4 ark med lister. Jeg elsker lister. Alt føles så bra når man har en liste foran seg. Nå skal jeg ikke begynne med å preike om hvor mye jeg elsker lister igjen. Jeg har andre viktige ting fore. Som å korte ned listene. 4 ark er kanskje litt vel mye.. Det bør kanskje nevnes at jeg skrev stort og fordelte de inn i "toalettsaker", "klær side 1", "klær side 2" og "diverse saker og ting". Viktig med system. Alt føles så bra når det er orden rundt en. Stopp! Nå må jeg seriøst slutte med tørrpratet om hvor viktig lister og system er.

En liten stemme bak i hodet mitt roper at jeg må slå av pc'n og være snill med Joakim. Jeg tror det er samvittigheten min som snakker. Han har trossalt vært verdens snilleste i dag, og han er oppmerksomhetssyk. Da fortjener han litt av min oppmerksomhet. Vi har trossalt bare 60 timer på oss før jeg reiser vekk. Lotte-tid kan jeg vel ha siden.


- Klarer du å skrive når noen andre ser på?


Håpløse Lotte, ingen framtidig husmor

- Du e itj så jente av dæ du...

Joakim sitter i senga med den hvite kjolen min i den ene hånden si, i den andre hånda har han ei synål. Jeg er et vandrende katastrofeområde på alt som har med husarbeid å gjøre. Støvsuging, vasking av klær, stryking av klær, sying av klær og matlaging - you name it. Jeg er katastrofe. Joakim derimot er min hverdagshelt. Hver eneste dag viser han at han er mer verdt enn ti husmødre. Han kan vaske, stryke, sy og lage mat. My hero!!

På en eller annen måte utfyller Joakim og jeg hverandre. Han er den praktiske av oss, han gjør tingene. Dessverre er han litt lat og glemsk (han har visst konsentrasjonsproblemer), så jeg er den som sparker han bak slik at han begynner å gjøre tingene. Jeg er også den av oss som har kontroll på dager, avtaler og slike viktige saker. Vi er litt av et team, skal jeg si dere.

Når jeg skal støvsuge ender jeg alltid opp med å rive ned noe, eller så mister jeg støvsugeren på tærne. Det hele ender som regel opp med at jeg kaster støvsugeren tvers over rommet og ødelegger noe - i rent raseri. Når jeg vasker klær, krymper de eller blir misfarget. Når jeg skal stryke klær... ja, for å si det sånn - det er bra vi har røykvarsler! Synåler og jeg har aldri gått bra sammen. Jeg treffer aldri hullet! Bra jeg ikke er gutt. Det hadde vært en depressiv tilværelse. Matlaging? Jeg presterer å brenne nudler. Derfor skal jeg bli rik og få meg hushjelp når jeg blir stor. For jeg er virkelig ikke noe koneemne.

Nå må jeg nesten avslutte. Han har nesten reparert ferdig kjolen (han klarte til og med å gjøre det mens han snakket i telefonen. Wow! Det er det jeg sier dere, han er my hero!!) og jeg kan jo ikke sitte med bloggen når han jobber rævva av seg. Det blir jo feil.


Jeg er håpløs. Klarer ikke blåse tyggisbobler engang.

- Er du flink med husarbeid?

Jeg har alltid rett

- Det er den samme familien som i forrige film. De får problemer igjen, så hun kommer tilbake.
Han var sikker i sin sak, og når han mener han har rett er det ikke stort andre kan si eller gjøre. Han har rett. Alltid. Iallefall ifølge seg selv. De sier at det ikke bare er arv unger får fra sine foreldre, miljøet påvirker også. Det at jeg er minst like sta og at jeg alltid har rett, kan jeg med hånda på hjertet påstå at jeg har arvet fra ham. Han er ikke min biologiske far, men han er pappan min likevel. Han har alltid vært der i livet mitt og jeg har arvet massevis fra ham. Derfor så jeg han rett i øynene og sa:
- Det er ikke den samme familien. Nanny McPhee trenger aldri å komme tilbake, fordi hun gjør en så god jobb med ungene. Det er garantert en annen familie.

- Nei, det er ikke det.
Han begynte å bli litt småirritert. Han visste han hadde rett.
- Skal vi vedde om det? Jeg vet jeg har rett.
Jeg har aldri feil.
- Det er greit det. Vi får se hvem som har rett da!

Han var sikker på at han hadde rett.

Det ble ikke noe veddemål, men hadde det vært det hadde jeg vunnet. Lett. Jeg har alltid rett. Alltid.


Bilde lånt fra trondheimkino.no

Familietid er koselig. Mamma, pappa, lillebror og Lotte dro på kino for å se Nanny McPhee 2. Lotte likte den nok best av alle i kinosalen. Garantert. Jeg vet jeg har rett.


- Liker du familiefilmer/barnefilmer?
- Innrømmer du ofte at du har feil?


Regn. Humør.

Klokken tolv la jeg meg.
Klokken ett var jeg fremdeles våken.
Klokken to var jeg også våken.
Klokken tre var jeg irritert.
Klokken fire var jeg forbanna og utslitt.
Klokken fem var jeg nok sovnet.
Klokken seks våknet jeg igjen, og sovnet.
Klokken syv forsøkte jeg å sove mer.
Klokken halv åtte sto jeg opp.

Lys våken. Ikke et gram trøtt. Okei, kanskje et gram trøtt, men ikke mer. Jeg føler meg bare tom. Kanskje litt trist? Ikke glad iallefall. Noen følelser er det, men jeg er redd for å kjenne på dem. Det er for tidlig. På morran. Og jeg skal på jobb om en time. Klokken 6 i kveld er jeg ferdig på jobb, da skal jeg kjenne på følelsene mine. Da skal jeg komme til bunns i alt, og kanskje får jeg det bra. Kanskje. Kanskje ikke.

Det regner ute. Det passer bra. Da matcher jeg og været. Det er viktig å matche, vet du.


- Hva skal du gjøre i dag?

Føkk VM

Hvorfor sier man så mye dumt når man krangler? Det er så mye annet som burde blitt sagt, istedet for det som ble sagt. Det er så mye som burde blitt fortalt, som forsvant bak den røde skyen av sinne.

Av og til får man nok. Av og til blir det for mye. Av og til er den eneste løsningen å trekke seg tilbake og slikke sine sår i fred. Jeg skal bruke resten av dagen til å tenke over alt. Jeg skal bruke denne dagen til å legge alt av vonde tanker og følelser bak meg, slik at jeg møter opp med et smil på jobb i morgen. Et ekte smil.

Jeg skal også finne ut hva jeg skal ha med meg til LA. Klær må vaskes. Klær må pakkes. Alt må være klart innen onsdag. Hvis ikke bryter jeg nok sammen av stress. Enn at det er en uke og en dag til jeg reiser? Det er helt sykt å tenke på. Jeg blir helt syk av å tenke på det.

Jeg skjelver. Halvveis fordi jeg gleder meg slik til å reise, og halvveis fordi jeg er så sint og lei meg. Enn at så mange forskjellige sterke følelser får plass i en enkelt kropp?

Og... føkk VM. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.


- Er du like gal etter VM, som alle de rundt meg for tida?


Sol inne, sol ute, sol på jobben

I dag spiste jeg frokost ute på verandaen iført bikini. Det har jeg ikke gjort siden i fjor sommer. Jeg har savnet det. Jeg tenkte at "Hei, jeg har jo fri! Da skal jeg nyte sola og bli brun!", og så ringte telefonen... Et par timer senere var jeg iført arbeidsklær. Jeg sto bak disken på jobb, og stirret lengselsfullt ut vinduet der sola stekte bakken. Ikke noe galt med det altså. Jeg skal trossalt til LA om ei uke, og da blir jeg garantert brun. Jobbing betyr penger, og penger betyr shopping i LA. Man kan ikke klage, kan man vel?

I morgen har jeg nok en gang fri, og den fridagen skal jeg nyte ute i.... nei, forresten. Den skal jeg nyte inne. Her i Trøndelag har vi ikke sommervær to dager på rad. Værgudene kan jo ikke akkurat skjemme oss bort. Det blir for dumt.

- Jeg tror jeg skal skaffe meg litt fri fra jobben, sier mannen.
- Hvordan skal du få til det, lurer blondinen.
Han viste henne, ved å klatre opp veggen, og henge seg opp ned fra taket. Formannen kommer og spør hva han driver med.
- Jeg er en taklampe.
- Jeg tror du trenger å dra hjem for å hvile deg litt, sier formannen.
Mannen hopper ned og begynner å gå mot døra, og blondinen følger etter.
- Hva i all verden er det du gjør, roper formannen.
- Jeg går hjem, jeg kan da ikke arbeide i mørke, svarer blondinen.


He he he... eeeh...


- Har du hatt sol i dag?

StresseLotte kom på besøk

I dag har jeg hatt besøk av StresseLotte. Jeg tror jeg har nevnt henne ved tidligere anledninger. Det er henne som gjør meg hysterisk, og får meg til å lage lange og unødvendige lister. I dag var intet unntak.

Jeg satt i sofaen og nippet til vannglasset mitt mens jeg gikk gjennom de listene jeg laget tidligere i år. De listene som handler om hva vi skal gjøre i LA. Hva vi hadde planlaget å gjøre, hva vi hadde planlagt å ordne i god tid før vi reiser. Vel, de listene har så klart blitt glemt og jeg har ikke sjenket de noen store tanker.

Nå er det 9 dager til vi drar og vi har jo ikke en dritt klart! Noe dritt har vi klart, så klart. Sier jeg klart en gang til flipper jeg ut. Vi har ordnet ESTA, pass, hotell, fly og.... noe mer tror jeg. Transport har vi helt glemt. Hva vi skal gjøre der har vi også glemt. Derfor kom StresseLotte på besøk i dag.

Jeg har brukt en del timer på å lese gjennom alt vi hadde tenkt i januar, og jeg har funnet ut hva vi skal gjøre nedi der. Jeg har også lest litt mer på hvordan vi skal bestille det. Skjønt jeg skjønner jo ikke en dritt. Det står jo på engelsk, og det blir aaaltfor slitsomt for den lille nøtta mi. Jeg har iallefall laget en oversiktlig liste på 3 sider. Aaah, ingenting motvirker stress så godt som en deilig liste.

Resten får Charlotte ta seg av, eller hjelpe meg med. Nå skal jeg sparke StresseLotte ut av tempelet mitt og slappe av. Nyte livet, vet dere. Det er viktig.

- Vet du noe om hvordan man kan komme seg rundt omkring i Los Angeles?
- Hva gjør du når du er stresset?


Hadebra alle fine klær

To ganger i året går jeg gjennom klesskapet på jakt etter klær som det er på tide å ta farvel med. Hver gang er det noen klær som smiler til meg og sier: "Ikke kast oss. Det kan jo hende vi passer om et år når du har slanket deg litt?"

Jeg er lei av å føle meg lurt. De sleipe klærne skal ikke lengere få lov til å manipulere meg. Det som bør kastes, skal kastes. Det var iallefall den innstillinga jeg hadde da jeg stakk hodet inn i klesskapet i dag. Jeg hadde tatt på meg strengmaska og funnet fram svartsekken. Etter ti minutter lå jeg i fosterstilling inne i klesskapet og tviholdt rundt forskjellige bukser og kjoler, mens jeg gråt mine bitre tårer. Jeg ville virkelig ikke gi slipp på dem. Jeg hadde jo trossalt rukket å binde meg til dem. Det var et bånd mellom oss, og man kaster ikke noe man har kjært. Ville du kastet kjæresten din i en søppelsekk liksom? Ville jeg gjøre det? Det skal jeg forresten ikke svare på.



Det var et mareritt uten like. Jeg gikk gjennom skuffe for skuffe, så gjennom klær, prøvde på meg klær og forsøkte å være streng. Skikkelig streng. "Nei, Lotte. Den der har du ikke brukt på over ett år. Nei, Lotte. Den buksa der får du faktisk ikke på deg!" Jeg vedder på at de fleste som har lagt på seg litt har en "slankejeans" i skapet sitt. Jeg hadde tre. Tre bukser som lo mot meg hver gang jeg så nedi skuffa med klærne. Jeg innser nå at jeg - om mulig - har vært litt vel optimistisk. Sjansen for at jeg kom til å fjerne nok av bilringen til å komme meg inn i tre bukser, som for lengst har blitt for trange, er like stor som at vi i Trondheim får en varm og solrik sommer. Lik null, med andre ord. Derfor kastet jeg dem... Okei, jeg innrømmer det. Jeg sparte på en. Det kan jo hende bilringen blir mindre etter sommeren. Man vet jo aldri.


Klesskapet før jeg begynte. Bare rot og fanteri.



Halvveis i "strenge-Lotte-skal-kaste-alt-hun-ikke-bruker"



FERDIG!




- Hvor ofte rydder du i klesskapet ditt?
- Har du noen "slankejeans"?

Slutt å streik!

Jeg kjenner at reisefeberen melder sin ankomst. Om 10 dager skal jeg reise til LA, og overalt hvor jeg snur meg er det streik. British Airways (som er det flyselskapet vi skal reise med) har hatt streik i lang tid nå. Charlotte og jeg pustet ut med et stort sukk da det sto at de var ferdige med streiken. Fem dager senere gikk de ut i streik igjen. Nå ser jeg at vektene på forskjellige flyplasser i Norge også går ut i streik, deriblant vektere på Gardemoen Lufthavn.

Hvorfor gjør de dette mot meg? De må da skjønne at de gir meg urolig mage til tusen ved å streike slik, 10 dager før jeg skal reise! British Airways prioriterer lange flyreiser, så vi kommer oss nok fra London til LA. Problemene oppstår hvis vi ikke kommer oss fra Oslo til London. For å ikke snakke om problemer som kan oppstå om vi ikke kommer oss fra Trondheim til Oslo.

Nei... Nå må jeg nesten ta meg en lang og varm dusj, jeg. Kanskje litt avslapping hjelper mot reisefeber. Herregud, streikeidioter! Jeg kommer til å krepere av høyt blodtrykk innen neste onsdag.

Slutt å streike! Gi dem det de vil ha! Gi meg hva jeg vil ha! Okei, Lotte. Pust. Rolig. Sånn ja. Fokuser. Du kommer deg til LA. Slapp av. Det går bra, selv om de streiker. Pust Lotte. Ikke tenk på at de streiker. Pust.


- Har du noen tips mot reisefeber?


Bakrusens ansikt

I det siste har jeg lagt merke til noe. Noe litt skremmende. Trist. Irriterende. Og ikke minst unødvendig. Er det ikke nok at bakrusen gir meg kroppslige plager og til tider kraftig fylleangst? Nå skal den plutselig slå meg ned også?

Den siste tiden har et mønster tredt tydelig fram i lyset på dager jeg er i bakrus. Nå drikker ikke akkurat jeg så ofte, så mønsteret har vært vanskelig å legge merke til. Følelsene slår ned i meg som lyn fra klar himmel. De kutter alt strøm rundt meg, slik at alt blir mørkt. Jeg blir rett og slett deprimert.

Jeg snakker ikke om vanlig "være-nedfor" nå, for jeg kjenner lett forskjell på å være nedfor og på å være lengst nede i brønnen. Den eneste forskjellen på "bakrus-depresjonen" min og den vanlige depresjonen jeg har slitt med, er at en vanlig depresjon sniker seg innpå en. Som en katt i mørket. Derfor blir det kanskje feil å kalle "bakrus-depresjonen" for en depresjon, for det er jo strengt tatt ikke det. Det er bare det at følelsene er så mye mer kraftige enn å være nedfor.

Alt blir mørkt. Ingenting gjør meg glad. Jeg orker ikke gjøre noen ting, ikke engang tenke. Jeg føler for å gråte konstant. Alle de mørke tankene jeg har låst ned i en skuff i hodet mitt, hopper fram som et troll i en eske. Det verste er at siden de kommer så plutselig, rekker jeg ikke å få opp forsvaret mitt. En vanlig depresjon sniker seg innpå, slik at jeg om mulig kan gjemme meg bak festningen min. De følelsene som stormer fortet mitt på en bakrusdag er skumle. De angriper innenfra. De river ned muren jeg har rundt meg konstant - innenfra. Forbanna jævler.

Det kan da umulig være normalt dette? Jeg har lest om at folk endrer humør når de er i bakrus, men herregud - det må da være måte på! Det verste er at følelsene sitter igjen i flere dager etterpå. Akkurat nå har jeg det halvveis bra. Jeg føler meg litt apatisk, litt trist og jeg klarer ikke helt å se det flotte i alt rundt meg (og det er sommervær der ute!).

Det finnes bare en enkel løsning på dette. Jeg må slutte å drikke. Eller iallefall holde meg til å feste en-to ganger i måneden. Slik det har vært de siste månedene. Smart. Jeg undrer på hvorfor jeg har det slik.


- Blir du ekstremt nedfor når du er i bakrus? Ikke bare litt nedfor, men skikkelig - skikkelig - nedfor?

Plutselig ble vi foreldre

Hils på vårt nye barn, Teddybed.


Joakim og jeg adopterte han i går, og vi har allerede fått smake på hvordan det er å være foreldre. Kjære vene, for en liten masekopp! Vi voksne hadde tenkt å kose oss med en film, og tror du ikke Teddy kranglet til seg å få se den med oss? Vi advarte ham og sa at filmen var altfor skummel for en liten pjokk som han, men neida. Teddy mente han var stor nok han. Han var ikke så tøff i hatten da han gjemte seg i halsgropen til Joakim og skalv som et lite aspeløv. Nånei. Han angrer nok på at han så den filmen. Det hele resulterte i at han krevde å få sove mellom Joakim og meg i natt. Jeg håper det ikke blir en vane.

Som alle andre småbjørner, trenger Teddy mye søvn. Komisk nok er han ganske lik meg (arv og miljø, vet du), så han klarer ikke lukke øynene skikkelig. Derfor plager det han at det er så lyst ute. Men Lottemor vet råd:


Nå sover Teddy så søtt, som bare småbjørner kan. Jeg benytter muligheten til å komme meg litt ut. Det er finvær ute, jeg skal grille og kose meg med venner. Teddy mumlet noe i søvne om at jeg skulle hilse alle dere ukjente der ute. Er han ikke søt?


- Hvilke planer har du i kveld?


2 år har gått siden jeg lå i armkroken din


I dag er det 2 år siden jeg lå i armkroken til Joakim og spurte om vi var kjærester eller ikke. Svaret hans den gangen var: "Ehm... Tror det." Jeg håper han er litt mer sikker den dag i dag.

Jeg har ikke tenkt å skrive et langt og tåredryppende innlegg om hvor fantastisk han er, og om hvor mye jeg elsker ham. Jeg har ikke tenkt å bruke opp resten av dagen deres på at dere må lese om alt det flotte han gjør, eller alt det mindre flotte han gjør. Jeg skal ikke preike dere ørene fulle med hvor perfekt han er for meg (man skulle tro han var skapt for meg - sorry kunne ikke dy meg).

Det har jeg faktisk ikke tid til. Etter to år med mr. Joakimsen har jeg blitt lat og treig. Jeg utsetter alt til siste sekund, istedet for å planlegge et halvår i forveien. Derfor må jeg skyndte meg nå. Klokken er halv to og jeg har fremdeles ikke fått tak i gave til min kjære. I fjor på denne tida hadde jeg kjøpt gaven for flere måneder siden. Hmm..



Jeg ser bare deg, tenker bare på deg, berører bare deg, puster deg, begjærer deg, drømmer om deg; med andre ord - jeg elsker deg! Juliette Drouet


Kjøpesenteret fra helvete

Jeg våknet av at jeg hylte i morges. Et lite mareritt hadde sneket seg inn i søvnen min. Nå lurer du sikkert på hva Lotte har mareritt om, og det skal jeg jammen meg fortelle deg!

Jeg drømte at jeg var på City Syd (kjøpesenter på Tiller i Trondheim). Det nærmet seg stengetid, og jeg måtte dra opp til tredje etasje. Dessverre viste det seg at rulletrappa var i det morderiske humøret. Den kappet av diverse kroppsdeler på alle forbipasserende. Hun jeg var på shopping med skulle absolutt opp den trappa. For herregud, de hadde jo salg på Bik Bok i tredje etasje. Vi måtte opp. Basta bom. Hun endte opp uten sitt venstre øre. Jeg...løp opp trappa. Og vet dere hva? Kondisen min er visst enda dårligere i drømme. Merkelig.

Alltid når jeg drømmer om kjøpesenter, får jeg mareritt. Enten er det rulletrapper fra helvete, eller så må jeg klatre over broer. Det er butikkansatte som vil drepe meg, butikker som stenger, folk som faller ned fra taket, heiser som styrer seg selv og kroppsdeler som flyr rundt meg. Masse blod. Masse stress.

Jeg tror disse kjøpesenterdrømmene gir alle et ganske klart bilde av mine følelser angående shopping. Jeg har avtalt at jeg skal dra på City Syd i dag med ei venninne. Det ga meg mareritt i form av morderiske rulletrapper. Jeg vil virkelig ikke utsette meg selv for grusomme prøveromsspeil i dag. Likevel må jeg. Sommerklær må'n ha.


Et vanlig kjøpesenter, eller et sted der alle mine mareritt blir til virkelighet?
Bilde lånt fra google.



Ønsk meg lykke til, folkens!


- Har du hatt mareritt i det siste?

Bikinitrøbbel

"Herregud, har jeg så mange kviser? Er alt det der hudormer? Å nei... er det enda flere strekkmerker? De lyser jo opp. Jeg ser ut som en rødstripet zebra. Hva skjer med de håndtakene der? Jeg kan jo brukes som ei trillebår. Seriøst, jeg burde hatt et varselsskilt: Se opp for humpete tur. Cellullitter i veien. Herregud! Har jeg SÅ hårete legger? Barberte jeg dem ikke for noen dager siden? Jeg kan virkelig ikke kjøpe denne bikinien. Ærlig talt. Jeg kan ikke bruke bikini i det hele tatt..."

"Seriøst, Lotte. Står du her og snakker dritt til deg selv? Merker vi kanskje litt tegn til personlighetsforstyrrelser her?"

- OK. Hør her ditt jævla blanke prøveromsspeil. SLUTT MED DETTE! Du gir meg personlighetsforstyrrelser. Ikke smil til meg! Jeg vet du hater meg. Du får meg til å hate meg selv. Ikke se på meg sa jeg! Dra til blokksberg!

Da jeg sto halvnaken i prøverommet og oppdaget at jeg kjeftet på prøveromsspeilet, skjønte jeg at dette må slutte. Speilet framhevet alle skavankene mine. Det speilet er besatt av demoner. Alle prøveromsspeil er besatt av demoner. Speilene på frisørsalonger også. De ødelegger selvfølelsen og selvtilliten min.

Neste gang jeg skal på shopping skal jeg ha med meg et laken. Trodde du jeg hadde tenkt å bruke det som en burka? Nånei du, jeg skal henge det over speilet. Jeg skal prøve på meg klærne, og spørre tilfeldige forbipasserende om hvordan klærne ser ut på meg. Jeg regner med de kommer med mye mer konstruktiv kritikk enn det jeg selv gjør når jeg står foran prøveromsspeilet.


Jeg gir opp. Det er ikke bare prøveromsspeil som har noe mot meg.
Mobilkameraet har visst også en aldri så liten vendetta mot meg.


Det er 17 dager til jeg reiser til LA, tror jeg. Etter mange timer med selvtortur har jeg endelig fått kjøpt meg to bikinier og en knallfin kjole. Jeg orker ikke bry meg om hvordan prøveromsspeilet får meg til å føle meg. Drittspeil. Når jeg blir president, skal jeg forby alle speil. De gjør folk overfladiske.


- Har du kjøpt deg ny bikini til sommeren?

Jeg kommer alltid tilbake!

Akkurat som Kaptein Sabeltann kommer jeg alltid tilbake...

...i morgen. Mye har skjedd, gleder meg til å få spyttet ut litt! Jeg har det endelig mye bedre (neimen ikke rart, med tanke på at jeg har sommerferie nå. På en måte. Hvis man ser vekk i fra jobb).

Gleder meg masse til å ta fatt på de ørten-hundre-og-uendelige-med-blogginnleggene på bloglovin jeg har gått glipp av. Det var ikke ironi, altså. Jeg savner dere litt. Jeg tar det igjen i morgen. Senga kaller. Tjohei!


- Hvordan har DU det?
- Når har du sommerferie?


RSS 0.91