Et slitent drog

Det sies at den frste uken er alltid verst, og det kan jeg skrive under p. Det kjennes ut som om kroppen min skal g i opplsning nr som helst. Jeg har allerede blitt avhengig av kaffe, og jeg vet nesten ikke opp og ned p meg selv. Det er masse lre og mange folk bli kjent med. Hittil trives jeg kjempegodt og er veldig glad for at jeg valgte komme opp hit. Jeg skal ikke skyve noe under noen steiner og pynte p sannheten, det har vrt tidspunkt der jeg har vurdert innta fosterstilling for grte mine bitre trer. Det kan bli litt ensomt nr en ikke kjenner folk her, og tilbringer dagene alene.

Livet mitt den siste uken har s og si foregtt snn:
06.00 Vkne
06.15 Lpe inn til bad og fikse morgentrynet
06.30 Spise en rask frokost
06.45 Pusse tenner
06.50 G til bussen
07.15 Ankomme sykehuset, skifte klr i garderobe
07.25 Drikke kaffe, snakke med kollegaer
07.30 Arbeidsdagen begynner
15.00 Arbeidsdagen er over
15.15 Sitter p buss p vei hjem

Her varierer det litt hva som skjer, enten drar jeg p butikken eller s drar jeg rett hjem. Uansett, man kan si flgende:
16.00 Sitte hjemme og roe ned pulsen
16.30 Lage middag
17.00 Spise middag og se p serier
17.30 Chatte med folk p facebookchatten, surfe p nettet, hre p musikk, kjede meg
23.30 G til sengs

Snn er livet mitt for tiden. Derfor gleder jeg meg som enormt mye til reise hjem til Trondheim neste helg. Jeg skal sove hos en kompis og bare f masse kos hele helgen. Jeg skal mte venner og drikke god vin. Jeg skal mte familie og jeg skal bare generelt kose meg og fle meg elsket igjen! Det blir s fint.


Nei, n m jeg g til sengs igjen. Jeg skal jo opp om 6,25 timer. God natt!

Lotte, en strandet hval


Mission Impossible: Farg hret ditt, kvinnfolk!

Tanken har sltt meg fr, men aldri s sterkt som i dag. Jeg kan umulig vre et vellykket hunnkjnn. Jeg sto der p badet med engangshanskene p og ei flaske med hrfarge i venstre hand. I et forsk p ha et system under farging av hr hadde jeg endt opp med hr til alle kanter. Det var grisete, det var regelrett umulig for meg farge hret p bakhodet og skuldrene mine verket. I ren panikk styrtet jeg halvnaken ut fra badet og sparket i veggen som jeg deler med min venninne Caro. Alts vi deler vel ikke veggen, men den skiller rommene vre, det gjr den. S da blir det kanskje riktig si at vi deler den...? Det tok 10 sekunder fra jeg sparket i veggen til hun kom lpende inn dra.

Jeg klarer ikke engang farge mitt eget hr. Og det er ikke spesielt langt alts! Jeg fler meg litt som et mislykket eksemplar kvinnfolk. Ikke liker jeg shopping heller.

Da jeg skulle skylle ut hrfargen hadde jeg alle intensjoner om at badet ikkeskulle se ut som et makabert sted etter meg, jeg satte meg derfor p huk. Det var en ytterst ubehagelig stilling, det rant hrfargevann overalt og jeg kunne ikke la vre nynne p kjenningsmelodien til Mission Impossible.

N sitter jeg her med et noe mrkebrunt hr med rdskjr i, og er fornyd med resultatet. Badet ser ut som et bad, og ikke som en scene fra Bones. Klokken er halv ett og jeg burde g til sengs. Den frste dagen i ny jobb som ferdigutdannet bioingenir er over, og jeg er mildt sagt sliten. Det suser i hodet av all den informasjonen hjernen min har bearbeide. Derfor skal jeg faktisk g det enormt lange stykket p to meter bort til sengen min.

God natt!

Lotte, bioingenir i jobb


Handywoman i Troms

I hele mitt liv har jeg sluppet mtte gjre stort. Da jeg bodde hjemme kunne jeg stole p at mamma og stefaren min tok seg av alle problemer som mtte dukke opp. Da jeg flyttet ut med eksen min besto mine oppgaver stort sett av holde leiligheten ryddig og ren, samt ha kontroll p matvarer og husholdningsartikler vi hadde. Han srget for at vi fikk internett, han reparerte delagte mbler, byttet lysprer, drepte insekter, skrudde opp mbler, fikset tv og anlegg, stvsugde. Det var til og med han som brukte sy klrne mine da de var delagte. En gang sydde han faktisk om en kjole jeg hadde. Han gjorde s og si alt, og jeg levde som en ekte prinsesse.

Den dagen jeg gjorde det slutt med J var jeg fremdeles ikke helt alene. Da jeg flyttet inn p eget rom hadde jeg Oda som hengte opp bilder og speil. P en eller annen mte erstattet hun J fullstendig. Jeg merket ingenting til denne overgangen fra vre i et langvarig forhold til vre singel. Jeg fikk aldri kjenne p det mtte greie meg helt alene. Det var derfor et stort sjokk for meg da Oda reiste fra meg til Island, samt at han jeg bodde med i kollektivet ogs forlot meg for en hel mned til fordel for Kina. Med ett fikk jeg ansvaret for alt selv. Den stoltheten jeg flte da jeg formaterte pc'en alene kan ikke beskrives. Flelsen jeg hadde da det var jeg som fikset det slik at vi kunne se film fra pc ved styre med ledninger bak forsterkeren og alt dette, den kan s vidt beskrives.

I gr ankom jeg Troms by. Det er frste gang jeg er her, og n skal jeg bo her i et helt r og jobbe. Foreldrene mine satte meg av, etterlot meg med en flatpakke og alle tingene mine. Stefaren min hengte opp to bilder for meg, ga meg en klem og nsket meg lykke til. Klemmen fra mamma var den lengste jeg noen gang har ftt, hun hadde litt problemer med klippe navlestrengen. S der satt jeg p min nye hybel, mutters alene med ansvaret for meg selv. Jeg inns med ett at jeg var alene, og hadde ansvaret for meg selv, for frste gang i hele mitt liv. Jeg er helt alene her i helga, jeg har ingen. Det var en litt rar flelse.

Noen timer senere satt jeg svett p gulvet, med noe som skulle bli en kommode balanserende p lrene mine. P skype hrte jeg Oda se p Bones, samtidig som hun fra tid til annen kommenterte at jeg kanskje skulle vente til mandag med sette sammen denne kommoden. Spesielt med tanke p at det i bruksanvisningen spesifikt sto at det mtte to til for skru den sammen. "Jeg vil ikke vente til mandag, jeg vil ikke vre avhengig av Caroline!", snerret jeg gjennom sammenbitte tenner i et blodsprengt ansikt. "Jeg skjnner at dette her er noe symbolsk for deg, men hadde det ikke vrt lurere vente??", halvveis tryglet Oda. Der og da bestemte jeg meg, jeg skulle klare dette. Underveis mtte jeg p noen hindringer i form av manglende skrujern til skru sammen skuffene, men jeg er et kreativt menneske.

Etter ett dgn kan jeg stolt si at kommoden er skrudd sammen. Jeg har vondt i fingrene, kommoden er litt skjev og potetskrelleren jeg brukte som skrujern er litt delagt. Dette er jo bare sjarmerende. skru sammen en skuffe tok meg i gjennomsnitt 30 minutter. Det vil si at jeg brukte sammenlagt tre timer p skru skuffene. Selve kommodeskjelettet brukte jeg to timer p skru sammen. Ting tar tid nr Lotte skal gjre alt selv. Hadde J skulle skrudd sammen denne, hadde han brukt et kvarter. Antakeligvis.

Midt i rusen over vre en vaskeekte handywoman fikk jeg lyst til henge opp bilder. Derfor hengte jeg opp fire bilder, helt av meg selv. De ble skjeve de ogs. Sjarmen, vet dere. Sjarmen. N sitter jeg i sofaen og ser p mesterverket mitt. Stoltheten gir meg en varm flelse, og jeg kjenner at jeg skal nok klare meg selv. I det minste har jeg en hammer og en boks med spiker n.








Lotte, independent handywoman flyttet til Troms



RSS 0.91