Et slitent drog

Det sies at den første uken er alltid verst, og det kan jeg skrive under på. Det kjennes ut som om kroppen min skal gå i oppløsning når som helst. Jeg har allerede blitt avhengig av kaffe, og jeg vet nesten ikke opp og ned på meg selv. Det er masse å lære og mange folk å bli kjent med. Hittil trives jeg kjempegodt og er veldig glad for at jeg valgte å komme opp hit. Jeg skal ikke skyve noe under noen steiner og pynte på sannheten, det har vært tidspunkt der jeg har vurdert å innta fosterstilling for å gråte mine bitre tårer. Det kan bli litt ensomt når en ikke kjenner folk her, og tilbringer dagene alene. 

Livet mitt den siste uken har så og si foregått sånn:
06.00 Våkne
06.15 Løpe inn til bad og fikse morgentrynet
06.30 Spise en rask frokost
06.45 Pusse tenner
06.50 Gå til bussen
07.15 Ankomme sykehuset, skifte klær i garderobe
07.25 Drikke kaffe, snakke med kollegaer
07.30 Arbeidsdagen begynner
15.00 Arbeidsdagen er over
15.15 Sitter på buss på vei hjem

Her varierer det litt hva som skjer, enten drar jeg på butikken eller så drar jeg rett hjem. Uansett, man kan si følgende:
16.00 Sitte hjemme og roe ned pulsen
16.30 Lage middag
17.00 Spise middag og se på serier
17.30 Chatte med folk på facebookchatten, surfe på nettet, høre på musikk, kjede meg
23.30 Gå til sengs

Sånn er livet mitt for tiden. Derfor gleder jeg meg som enormt mye til å reise hjem til Trondheim neste helg. Jeg skal sove hos en kompis og bare få masse kos hele helgen. Jeg skal møte venner og drikke god vin. Jeg skal møte familie og jeg skal bare generelt kose meg og føle meg elsket igjen! Det blir så fint.


Nei, nå må jeg gå til sengs igjen. Jeg skal jo opp om 6,25 timer. God natt!

Lotte, en strandet hval 


Mission Impossible: Farg håret ditt, kvinnfolk!

Tanken har slått meg før, men aldri så sterkt som i dag. Jeg kan umulig være et vellykket hunnkjønn. Jeg sto der på badet med engangshanskene på og ei flaske med hårfarge i venstre hand. I et forsøk på å ha et system under farging av hår hadde jeg endt opp med hår til alle kanter. Det var grisete, det var regelrett umulig for meg å farge håret på bakhodet og skuldrene mine verket. I ren panikk styrtet jeg halvnaken ut fra badet og sparket i veggen som jeg deler med min venninne Caro. Altså vi deler vel ikke veggen, men den skiller rommene våre, det gjør den. Så da blir det kanskje riktig å si at vi deler den...? Det tok 10 sekunder fra jeg sparket i veggen til hun kom løpende inn døra. 

Jeg klarer ikke engang å farge mitt eget hår. Og det er ikke spesielt langt altså! Jeg føler meg litt som et mislykket eksemplar kvinnfolk. Ikke liker jeg shopping heller.

Da jeg skulle skylle ut hårfargen hadde jeg alle intensjoner om at badet ikke skulle se ut som et makabert åsted etter meg, jeg satte meg derfor på huk. Det var en ytterst ubehagelig stilling, det rant hårfargevann overalt og jeg kunne ikke la være å nynne på kjenningsmelodien til Mission Impossible

Nå sitter jeg her med et noe mørkebrunt hår med rødskjær i, og er fornøyd med resultatet. Badet ser ut som et bad, og ikke som en scene fra Bones. Klokken er halv ett og jeg burde gå til sengs. Den første dagen i ny jobb som ferdigutdannet bioingeniør er over, og jeg er mildt sagt sliten. Det suser i hodet av all den informasjonen hjernen min har å bearbeide. Derfor skal jeg faktisk gå det enormt lange stykket på to meter bort til sengen min.

God natt!

Lotte, bioingeniør i jobb 


Handywoman i Tromsø

I hele mitt liv har jeg sluppet å måtte gjøre stort. Da jeg bodde hjemme kunne jeg stole på at mamma og stefaren min tok seg av alle problemer som måtte dukke opp. Da jeg flyttet ut med eksen min besto mine oppgaver stort sett av å holde leiligheten ryddig og ren, samt å ha kontroll på matvarer og husholdningsartikler vi hadde. Han sørget for at vi fikk internett, han reparerte ødelagte møbler, byttet lyspærer, drepte insekter, skrudde opp møbler, fikset tv og anlegg, støvsugde. Det var til og med han som brukte å sy klærne mine da de var ødelagte. En gang sydde han faktisk om en kjole jeg hadde. Han gjorde så og si alt, og jeg levde som en ekte prinsesse. 

Den dagen jeg gjorde det slutt med J var jeg fremdeles ikke helt alene. Da jeg flyttet inn på eget rom hadde jeg Oda som hengte opp bilder og speil. På en eller annen måte erstattet hun J fullstendig. Jeg merket ingenting til denne overgangen fra å være i et langvarig forhold til å være singel. Jeg fikk aldri kjenne på det å måtte greie meg helt alene. Det var derfor et stort sjokk for meg da Oda reiste fra meg til Island, samt at han jeg bodde med i kollektivet også forlot meg for en hel måned til fordel for Kina. Med ett fikk jeg ansvaret for alt selv. Den stoltheten jeg følte da jeg formaterte pc'en alene kan ikke beskrives. Følelsen jeg hadde da det var jeg som fikset det slik at vi kunne se film fra pc ved å styre med ledninger bak forsterkeren og alt dette, den kan så vidt beskrives.

I går ankom jeg Tromsø by. Det er første gang jeg er her, og nå skal jeg bo her i et helt år og jobbe. Foreldrene mine satte meg av, etterlot meg med en flatpakke og alle tingene mine. Stefaren min hengte opp to bilder for meg, ga meg en klem og ønsket meg lykke til. Klemmen fra mamma var den lengste jeg noen gang har fått, hun hadde litt problemer med å klippe navlestrengen. Så der satt jeg på min nye hybel, mutters alene med ansvaret for meg selv. Jeg innså med ett at jeg var alene, og hadde ansvaret for meg selv, for første gang i hele mitt liv. Jeg er helt alene her i helga, jeg har ingen. Det var en litt rar følelse.

Noen timer senere satt jeg svett på gulvet, med noe som skulle bli en kommode balanserende på lårene mine. På skype hørte jeg Oda se på Bones, samtidig som hun fra tid til annen kommenterte at jeg kanskje skulle vente til mandag med å sette sammen denne kommoden. Spesielt med tanke på at det i bruksanvisningen spesifikt sto at det måtte to til for å skru den sammen. "Jeg vil ikke vente til mandag, jeg vil ikke være avhengig av Caroline!", snerret jeg gjennom sammenbitte tenner i et blodsprengt ansikt. "Jeg skjønner at dette her er noe symbolsk for deg, men hadde det ikke vært lurere å vente??", halvveis tryglet Oda. Der og da bestemte jeg meg, jeg skulle klare dette. Underveis møtte jeg på noen hindringer i form av manglende skrujern til å skru sammen skuffene, men jeg er et kreativt menneske.

Etter ett døgn kan jeg stolt si at kommoden er skrudd sammen. Jeg har vondt i fingrene, kommoden er litt skjev og potetskrelleren jeg brukte som skrujern er litt ødelagt. Dette er jo bare sjarmerende. Å skru sammen en skuffe tok meg i gjennomsnitt 30 minutter. Det vil si at jeg brukte sammenlagt tre timer på å skru skuffene. Selve kommodeskjelettet brukte jeg to timer på å skru sammen. Ting tar tid når Lotte skal gjøre alt selv. Hadde J skulle skrudd sammen denne, hadde han brukt et kvarter. Antakeligvis.

Midt i rusen over å være en vaskeekte handywoman fikk jeg lyst til å henge opp bilder. Derfor hengte jeg opp fire bilder, helt av meg selv. De ble skjeve de også. Sjarmen, vet dere. Sjarmen. Nå sitter jeg i sofaen og ser på mesterverket mitt. Stoltheten gir meg en varm følelse, og jeg kjenner at jeg skal nok klare meg selv. I det minste har jeg en hammer og en boks med spiker nå.








Lotte, independent handywoman flyttet til Tromsø



RSS 0.91