Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred


Jeg har mange tanker og følelser omkring det grusomme som har skjedd de siste dagene. Nyhetene har stått på stort sett hele tiden, jeg har grått for alle ofrene og de pårørende og jeg har tenkt mye. Jeg velger å ikke si stort om saken på bloggen min, men jeg har lagt ved en sang jeg ikke hadde sett for meg kom til å bli så aktuell igjen.

Det skal være en minnesmarkering og et fakkeltog på torget i Trondheim i kveld, klokken seks. Dessverre får ikke jeg deltatt på dette, da jeg må på jobb. I stedet kommer jeg til å tenne nok et lys i kveld når jeg kommer hjem.

Jeg sender mange varme tanker til ofrene og de pårørende, og kondolerer.


Snakkes

Jeg har ikke blogget på en uke, og jeg tror faktisk jeg har tatt meg en pause. Uten å ha egentlig planlagt det.

For tiden er jeg i veldig dårlig humør, og jeg aner ikke hvorfor. Sikkert hormoner, dårlig søvn og generelt småting som irriterer meg. Jeg er bare så lei.

Jeg aner ikke om jeg gidder å blogge mer på en stund, det kommer vel ut noe i ny og ne. Det er ingen vits i å spytte ut drit når verken lysten eller inspirasjonen er der. Jeg leser fremdeles bloggene til de jeg følger fast, og når jeg er i litt bedre humør kommenterer jeg også.

Snakkes.


Dilla er bare en unnskyldning til å slippe unna..

Akkurat nå burde jeg sittet i et stille og godt opplyst rom, omringet av mattebøker, mattepapirer, kalkulator og skrivebok. Konteksamen i matte er satt til den 5 august, og jeg har en stor plan om å stå på denne eksamenen. Stryker jeg igjen, stryker jeg meg selv med strykejernet. Som jeg forøvrig har lånt av mamma, siden vi ikke har noe strykejern enda. Forøvrig vet jeg heller ikke hvordan man bruker det. Uansett, så har jeg store problemer med å sette i gang med lesinga. Det er alltid det som er det store problemet. Det er lett å pugge så snart man har satt i gang.

I helga så jeg alle Harry Potter-filmene. Jeg sa til meg selv at det var en oppvarming til kino i morgen, når jeg skal se den aller nyeste filmen. Innerst inne så vet jeg at jeg lurte meg selv. Det var da ingen jævla oppvarming. Det var for å slippe unna mattebøkene. Nå har jeg fått dilla på Harry Potter igjen, og vurderer nesten å lese alle bøkene igjen før jeg drar på kino. I morgen. Jeg kunne sikkert greid å sluke de to siste bøkene på 27 og en halv time. Alt for å slippe unna matte.

Jeg har også blitt spillegal. Mer spillegal enn jeg allerede har vært. Jeg spiller på King.com hele tida, og klarer ikke slå av. Jeg sier til meg selv at jeg spiller og snuser så mye fordi jeg har fått dilla på potetgull. Dere skjønner, jeg har lagt om kostholdet mitt og har sluttet helt å spise godteri, potet, pasta, sukker og generelt så mye karbohydrater. Det største problemet er at jeg er avhengig av potetgull, og jeg tror seriøst jeg tygger på tomme pappesker snart. Gi meg fettete, knasende og salt Sørlandschips!

Det er også unormalt ryddig her i leiligheten. Det skyldes at jeg rydder hele tiden. Seriøst. Hele tiden. Det er nesten så ille at jeg roter det til, bare for å kunne rydde. Dette er så klart ikke fordi jeg liker å rydde. Det er fordi rydding er en gyldig grunn til å utsette mattepugging. Jeg vet jo med meg selv at jeg ikke klarer å konsentrere meg om matte når det er rotete rundt meg. Det sier seg jo selv. Så.. da rydder jeg da. Hele tida.

Herregud, nå har jeg faktisk klart å produsere et helt blogginnlegg uten noe spesielt innhold. Jeg har i det minste sluppet unna et kvarter med eksamenspugging. Hurra!

Her er forresten en sang jeg har fått på hjernen. Jeg nynner og synger på den hele tida, og jeg tror faktisk det klikker for meg snart. Hør på den. Flere ganger, slik at du er sikker på at den sitter. Mohah.


Skulle jeg legge meg nå?

Klokka var tre på natta. Det var fremdeles litt mørkt der ute. Skulle jeg legge med nå? Nei, jeg ville vente litt lengere. Bare slik at det ble lyst der ute. Innendørs sto alle lys på, stearinlys var tent og telefonen lå rett ved siden av meg. Jeg var pisseredd. Ikke redd for innbruddstyver og overfallsmenn, neida, jeg var redd for å være alene. Det var første gang jeg hadde hele leiligheta for meg selv gjennom en hel helg. På dagtid gikk det greit, for da var det lyst. Der det er lys er det trygghet.

Klokka nærmet seg fem, og det hadde begynt å lysne ganske mye der ute. Jeg hørte at biler kjørte forbi på veien der ute. Jeg så aktivitet i enkelte leiligheter i naboblokkene. Skuldrene mine begynte å senke seg litt. Skulle jeg legge meg nå? Nei, jeg ville vente litt lengere. Det var trossalt kun en time igjen av den andre Harry Potter-filmen jeg så denne natten.

Klokka var litt over seks, og jeg hørte tydelig at den nærmeste naboen min hadde våknet og vandret rundt i leiligheten sin. Jeg lurte på hva naboen romstrerte med, og hvorfor naboen hadde stått opp så tidlig. Det var helt lyst ute. Jeg følte meg litt tryggere. Plasserte mobilen trygt i lomma mens jeg nølende slo av alle lys i leiligheten. Stearinlysene hadde for lengst brent ut.

Klokka var halv syv, og jeg lå anspent i senga mi. Rommet var helt lyst. Gardinene gjorde ingen god jobb med å stenge ut dagslys. Det gjorde meg ingenting. For der det er lys er det trygghet. Jeg hadde overlevd en hel natt alene i leiligheten. Jeg hadde overlevd å være alene, selv om det var helt mørkt der ute. Ingen spøkelser, demoner eller dodrauger hadde gjort noe forsøk på å ta livet av meg. Enda.

Klokka var ett på formiddagen. Jeg åpnet øynene og så rundt meg. Jeg var helt alene i rommet, og jeg var like hel. Utrolig! Det hadde tatt meg en hel time å få sove, jeg hadde ikke direkte sovet noe godt, men det hadde gått greit. Kanskje det ikke var så ille å være alene hjemme likevel? Jeg sto opp, og følte meg helt trygg. Tross alt, det var dagslys der ute.

Nå gjenstår kun en natt til alene, så kommer Joakim hjem. Denne natten kommer forhåpentligvis til å gå like bra. Jeg har fremdeles fire Harry Potter-filmer igjen å se, og så lenge det er masse lys rundt meg går det nok greit. Og så lenge jeg har mobilen i nærheten. For jeg vet at hvis det blir skummelt kan jeg ringe til noen. Det er en patetisk liten trygghet.

Jeg er et patetisk eksemplar av en 21-åring. Jeg er husredd, redd for å være alene, mørkeredd og ulogisk redd for spøkelser, monstre, dodraugen og demoner. Forøvrig er jeg også redd for insekter, hester, kyr og geiter. Tunger og spytt gir meg frysninger og tivoli skremmer livskjiten ut av meg. Heiser får meg til å svette, jeg tør ikke se for lenge i speil og høyder gjør meg svimmel.

Til tross for at jeg er redd for alt det overnevnte, så klarer jeg å leve et liv. Tro det eller ei. Man skulle tro jeg hørte til på et isolat. Med masse lys og hvite vegger, og en hvit tvangstrøye. Jeg møter frykten i hvitøyet ganske ofte, og det hjelper ikke en dritt. Jeg blir flau av meg selv.


Husmorgenet slår til

Alle kvinner har et husmorgen i seg, skjønt hos mange ligger det dypt begravd. For min del måtte det en uke som selvstendig voksen til, før genet kicket inn. Og hoooy, for en kraft det kicket inn med. Jeg går rundt omkring og rydder hele tiden. Kjøkkenet ser nærmest strøkent ut, selv etter at jeg har både baket brød og laget middag. Ja, forresten - jeg har bakt mitt første brød!



Brødet ser litt stakkarslig ut, men det så saftig ut da jeg delte det i to. Om det smaker godt vet jeg ingenting om. Tør egentlig ikke å prøvesmake engang. Men jeg vet at de gresskarkjernene på toppen smaker gull! Jeg ble litt usikker da brødet stekte i ovnen, det kan hende jeg var litt for raus med bakepulveret. Det så iallefall ut til at brødet holdt på å heve seg ut av ovnen. Jaja, når enden er god er all ting godt. Håper jeg.

Nå, hvor var jeg? Jo, husmorgenet. Mamma hadde blitt sjokkert om hun hadde sett alt jeg gjør her. Da jeg bodde hjemme var det så vidt jeg giddet å sette inn i oppvaskmaskinen, og jeg brukte minst en time på å sutre før jeg vasket badet. Det var nemlig min jobb da jeg bodde hjemme. Vaske bad og dass. Egentlig en helt grei jobb, men jeg lot mamma få vite hvor kjedelig jeg syntes det var ved å syte. Hun ble etterhvert så lei av meg at hun sluttet å be meg om hjelp. Jeg føler meg litt fæl egentlig. Spesielt med tanke på at jeg nå ser hvor viktig det er å ha det rent og ryddig rundt seg for å trives.

Jeg har nå også sett hvor irriterende det er med at man aldri får hjelp. Det er fryktelig frustrerende at man har ryddet og ordnet det koselig, og så kommer en nisse og slenger i fra seg snytpapir, ledninger og annet rask og rot. Dassring som ikke er lagt ned, tiss rundt dassen, avbarberte skjeggstubber som ligger og pryder vasken på badet. Skitne tallerkner og fat. Skitne sokker og skitten morgenkåpe som ligger på gulvet. Nei, dæven jeg kan forstå at mamma ofte er frustrert.

I dag har jeg allerede satt inn og ut av oppvaskmaskinen to ganger. Jeg har vasket klær, tatt ned tørre klær og hengt opp våte klær. Forøvrig var det Joakim som satt på maskinen med klær, og vet dere hva? Han satte på maskinen på 60 grader i stedet for 40 grader, og nå er den nye toppen min som jeg elsker så mye blitt KRYMPET! BUUUUUU JOAKIM! Det kan hende at jeg klarte å strekke den ut litt, men den kan dessverre ikke brukes som tunika lengere med kun tights under. Jeg er så trist...

Det er så typisk, man går rundt og klager på at man aldri får hjelp og at de man bor med aldri tar intiativ til å gjøre noe selv. Og plutselig en dag bestemmer samboeren seg for å være snill og faktisk gjøre noe, og så går alt bare skeis. Det minner meg egentlig om Alle elsker Raymond, der han gjør alt hun ber han om så dårlig - med vilje så klart - at kona hans ikke ber han om hjelp igjen. Vel, om det var med vilje eller et uhell at Joakim krympet tunikaen min, han slipper ikke unna. Han kan krympe så mye han vil, jeg kjøper bare nytt jeg. For hjelp skal jeg ha. Moha!

Her ser der forresten hva jeg spiste til middag i dag, Joakim lurte seg unna. Så klart. Ovnsstekt ørretfilet og scampi, med purre og søtpaprike og "jukseris" ved siden av. "Jukserisen" er raspet blomkål stekt med smør, salt og pepper. Smakte faktisk ganske godt, og jeg savnet ikke vanlig ris eller poteter. Kanskje jeg kan takle å gå på lavkarbo. Vi får se. Det er forresten mitt nye prosjekt. Lavkarbodiett altså.






Slik ser det ut hos oss

Det er fremdeles mye smårot rundt omkring, og det er fremdeles mange småting jeg ikke har giddet å pakke ut enda. Det er så kjedelig å pakke ut og rydde! Likevel vil jeg påstå at vi alt i alt har kommet oss godt til rette her. Det begynner å føles som "hjem", og jeg liker det!




Gang


Kjøleskapet som viser at vi er ungdommer med sunt næringsvett!




Det rotete walk-in-closetet mitt. Søppelsekken inneholder Joakim sine klær.
Den brune morgenkåpen dere ser, med hvite prikker på, den bruker jeg å ta på når jeg vil føle meg sexy.


Stue med spisebord


Spisebord med mitt første mordoffer, den stakkars orkideen jeg ikke vet hvordan jeg skal gjenopplive.


Stue


Stue. Liker at det står "Tilkaller de ikke kavaleriet når du ikke kommer?"
på underteksten på tv'n når det er et par som har sex.


Lillesofa.


Store sofa.


Kommende mordoffer.

Forøvrig kan jeg opplyse at Joakim begynner å bli syk, så jeg må nok avlyse alle planer de nærmeste dagene. Det lukter en kommende mannefluensa her, og da skal han sikkert ligge i sofaen og se Tour de France til øynene renner like mye som nesen, mens han hyler at han er døden nær. Dessuten er skuldra mi blitt mye bedre, så jeg kan ikke lengere skylde på den for å slippe unna diverse gjøremål. Litt trist egentlig..



RSS 0.91