Kjære mannfolk

Jeg har sagt det ti tusen ganger før, jeg sier det nå og jeg kommer garantert til å måtte si det ti tusen ganger i framtiden. Når man våkner av vekkerklokka etter tre timers urolig søvn, er man ofte litt trøtt og smågretten. Personlig bruker jeg å kaste av meg dyna og trampe surt opp fra senga. Jeg drar på meg klærne i en sint, men fremdeles rolig bevegelse. Jeg klarer ikke helt å se gjennom øynene, alt er slørete og jeg er kvalm. I en zombielignende tilstand subber jeg bortover til toalettet. Der bruker jeg å dra ned buksa og sette meg ned for å pisse. Da er det ikke kult at rumpeballene havner rett på doskåla. Det er iallefall ikke kult når doskåla er full av pisset DITT.

Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å holde styr på den enøyde slangen når du slår lens. Selv klarer jeg ikke stå på huk å pisse uten at skoene fylles opp. Så at du bommer når du står der i all din prakt, kan jeg godt forstå. Det jeg ikke forstår er hvorfor du ikke tørker opp etter deg?

Vi jenter sitter når vi tisser, det har du sikkert fått med deg for lenge siden. Derfor bruker vi å ha doringen ned når vi gjør våre saker der inne. Vi tenker ikke alltid over at et hjernedødt mannfolk med et ustyrlig lem har pisset på dokanten, uten å tørke opp eller å ha tatt ned doringen etter seg.

Så heretter gjør vi det slik: enten lærer du deg å ta ned doringen etter du har tisset, eller så må du selv sitte når du skal pisse. Enkelt og greit. Hvis jeg ikke merker en bedring i dette innen en måned, kommer jeg til - og jeg tuller ikke nå - å tisse i en spruteflaske og sprute deg i trynet for hver gang jeg selv må ta ned doringen.

Det er ditt valg. Mannfolk.


- Hvorfor er det så vanskelig for mannfolk å ta ned doringen etter de har pisset?

Fabelaktig date

Her tar jeg meg en pause fra pc'n i to dager, og hva venter meg når jeg kommer tilbake igjen? 50 uleste innlegg på bloglovin. Jeg får vel bare hive meg i det, vil jo ikke gå glipp av noe. Kan jo hende det står noe snadder.

I går hadde jeg en fabelaktig date med Captain Morgan. I dag hadde jeg en fabelaktig date med senga. Helt om natta, fosterstilling om dagen.

Ville bare stikke innom og fortelle dere at jeg lever i beste velgående fremdeles. Jeg forsover meg om morran, sovner på skolen og sover etter skolen. Jeg jobber, leser skolebøker og forsøker å presse inn tid til venner i alt det der. Jeg har aldri vært en kløpper på å sjonglere, men jeg skal nok greie å kaste inn en blogg-ball blant alle de andre ballene jeg har i lufta også. I morgen.

Nå skal jeg ta meg litt iskald pepsi max og en snus, og lese blogger i flere timer.


Spy, rap og klem fra bakruslotte.

SuperLotte is back!

Jeg bråvåknet og kastet meg etter mobilen. Klokken var plutselig kvart over sju! Jeg tok en liten salto - okei, nå lyver jeg litt, jeg hoppet ut av senga med hodet først, og letet i ren panikk etter klærne mine. Jeg løp mot do, mens jeg febrilsk forsøkte å kle på meg. Jeg kledde på meg mens jeg pissa. Jeg pussa tennene mens jeg børstet håret. Jeg tok veska mi, la ei skolebok i den og forsøkte å kle på meg jakka samtidig som jeg tok på meg skoene. Klokken ti på halv åtte sto jeg på bussholdeplassen. Det tar minst ett minutt å gå dit.

SuperLotte is back!

Dere skjønner, jeg har spilt så mye Super Marie 64 på DS i det siste, at jeg selv følte for å bli litt super. Derfor slo jeg med vilje av vekkerklokka da den ringte klokka halv sju i morges. Litt spenning i hverdagen er bra for helsa. Litt høyt blodtrykk og slikt er med på å skape effektivitet vettu.

Jeg sovna på skolen. Så mye for SuperLotte.


Bilde fra i fjor. Jeg ser fremdeles like blid og velstelt ut om morran.

Hva er vitsen med å legge seg tidlig, når typen din ligger hele natta og spiller på DS'en din og med jevne mellomrom vekker deg for å spørre om hvor stjernene er? Hva er egentlig vitsen i det hele tatt med å legge seg? Tror jeg skal begynne å døgne jeg, og heller sove når jeg kommer hjem fra skolen. På den måten får jeg kanskje med meg hva som skjer på skolen også. Gleder meg til vi skal ta blodprøver av hverandre. Kommer sikkert til å sovne med nåla i en eller annens stakkars blodåre.


- Har du forsovet deg hittil i høst?

Yatzy!

- Åååh, Joakim!! I morgen er det mandag, og da tar det nye busselskapet over! Kanskje jeg får sitte på med en av de nye bussene? Åååh ja!!
- Blir du seriøst så glad hvis du får sitte på en av de nye bussene?
- Nei, men det er viktig å blåse opp slike ting. Små gleder, større lykke vettu. Derfor storgleder jeg meg til å sitte på en av de nye bussene! Viktig med litt glede i hverdagen.

Klokken halv åtte i morges sto jeg på bussholdeplassen. Det kilte nesten i magen, for jeg ville virkelig sitte på en av de nye bussene. De nye, grønne bussene. Ei i klassen min hadde fortalt meg at hun hadde sittet på med en av de nye bussene, og setene var kjempedigge! Jeg sto og trippet for meg selv, og så etter bussen. Plutselig så jeg noe stort og grønt som kom kjørende. Yatzy!! Det var en av de nye bussene. Jeg jublet for meg selv og gikk ombord.

Nedtur. Den største nedturen jeg har hatt på lenge. De lurte meg. Det var ingen ny buss. Det var en gammel buss, som de hadde malt grønn! Dumminger!!! Det ødela hele morgenen min. Jeg gikk fra middels morragretten, med et snev av godt humør - til ekstrem morragretten, med null sans for humor. Takk skal dere ha. Jaja, de kjørte meg iallefall fra AtB. HE HE HE ny buss, my ass.

Da jeg skulle hjem, var jeg trøtt og sliten.
Jeg hadde i grunn lagt morgenens skuffelse bak meg, og merket at en ny spire av håp vokste inni meg. Kanskje, kanskje jeg fikk sitte på en av de nye bussene hjemover? Yatzy! Altså, maxi yatzy! Det var en ny buss. Hurra!

Og vet dere hva? Den var ikke så digg som hun i klassen skulle ha det til. Det var en buss. En grønn buss, med grå seter.

Hva skal jeg glede meg til nå da?


- Hva gleder du deg til?

Vekkerklokka ringer fremdeles

Er det normalt å høre vekkerklokka ringe i tide og utide? Jeg snakker ikke om når den skal ringe, jeg mener når den er slått av. I sted satt jeg i senga mi, trøtt og sliten. Jeg koste meg med snus, cola og blogger. Og så ringer faen meg den jævla vekkerklokka (jeg banner fordi vekkerklokka og jeg har et litt anstrengt forhold for tida)! Jeg letet etter mobilen, og akkurat da innså jeg at lyden ikke kom fra mobilen. Den kommer fra hodet mitt.

Det er offisielt. Jeg er blitt gal. Etter flere morgener på rad der jeg har måttet stå opp før klokken er 8, har jeg altså blitt vippet av pinnen. Blitt ko-ko. Tullerusk. Reint spikka gærn.

Vekkerklokka ringer fremdeles. Jeg hører den grusomme alarmtonen, den gjør meg faktisk kvalm. Jeg forsøker å ignorere den, for jeg vet innerst inne at alarmen er slått av, og det skal den være i minst et døgn til.

Jeg er blitt paranoid. Jeg tror konstant at vekkerklokka ringer, og at jeg har forsovet meg igjen. Jeg er faktisk blitt så paranoid at jeg tror dette i nåværende øyeblikk, og jeg tør banne på at klokka er 1 om natta og jeg er faktisk våken. Jeg sover ikke. Jeg har ikke forsovet meg. Jeg har fri i morgen. Så hold kjeft din jævla vekkerklokke! Hadde det ikke vært for at vekkerklokka egentlig er mobilen min, så hadde jeg for lengst skylt den ned i do. Mobilen min og jeg har et hat-elsk-forhold. Jeg hater den om morran og når den aldri ringer eller sender meg meldinger, jeg elsker den når den får meg til å føle meg trygg og til tider elsket.

Det var forresten grusomt å stå opp klokka halv åtte i morges. Det var jo trossalt lørdag, og lørdager er til fordi jeg skal sove lenge. Ikke i dag. Jeg dro på jobb. På jobb klarte jeg å kjøre på stortåa mi med en gaffeltruck-greie-ting-som-man-bruker-til-sånne-trepaller-de-spikrer-i-fengsel. En sånn ting man drar etter seg vettu, en slags vogn. Jeg vet ikke hva det heter jeg. Jekk! Heter det jekk? Åh, samme det. Jeg er så trøtt og vekkerklokka gjør meg forvirret. Poenget mitt var at jeg klarte å kjøre på stortåa mi med den. Resultatet var at neglen ble bøyd oppover og bakover, og så begynte jeg å blø! Nå har jeg sikkert blånegl, men problemet er at jeg ikke klarer å se det. For jeg har nemlig på meg blå neglelakk på tærne. Jeg vil tørre å påstå at den kamuflerer en eventuell blånegl ganske så bra. Og siden blodet er vasket vekk, kan jeg ikke sutre til Joakim. Isåfall må jeg ta av neglelakken, og det orker jeg ikke for DEN JÆVLA RINGINGA GJØR MEG GAL!

Så her sitter jeg da, klokka ett på natta. Jeg er trøtt, sliten, paranoid og jeg har vondt. Og lider av en liten dose galskap. FML, jeg legger meg. Håper jeg ikke har så vondt i tåa i morra. Det er ikke kult å gå rundt offentlig når det ser ut som om jeg har fått en trepall stappet langt oppi huttiheita baki der sola aldri skinner.

God natt.


- Hører du av og til lyder, du vet ikke er der?

10 grunner til å ikke drikke dagen før viktige bilder skal tas

Grunn 1, 2 og 3:


Dette bildet tok jeg i dag til adgangskortet mitt på sykehuset. Kortet skal vare i 3 år. Jeg satt der i stolen, var trøtt og i bakrus. Håret var fett, sminken var fra i går og leppene tørrere enn halsen min. Fotografen sa jeg skulle smile. Jeg ville ikke smile. Så jeg smilte. Mitt skjeve smil, som egentlig ikke er et smil. Det er et; jeg smiler fordi du synes jeg burde gjøre det, men egentlig så ser jeg for meg måter å slå inn nesa di på, bare fordi du sier jeg skal smile-smil. Jeg ser nå at bildet av bildet kamuflerte de fleste av skavankene mine, takk og lov! På dette bildet ser øynene mine ut som to sorte hull i hodet mitt. På adgangskortet er øynene mine halvveis lukket, og man ser at jeg har på meg gammel sminke. Jeg ser rett og slett full ut. Eller bakfull. Jajaja!

Grunn 4:



Mopedlappen min, jeg var 17 år. Jeg var på fylla dagen før og jeg spydde rett før vi dro nedover til biltilsynet. Jeg tok faktisk med meg en plastpose på bussen, i tilfelle jeg måtte spy på bussen. Da jeg tok den testen, var jeg livredd for å spy på pc'n til biltilsynet. Bildet er ett av mine fineste minner. Ah, disse vakre minnene. Spy, spy og spy.

Grunn 5, 6, 7, 8, 9 og 10:


Passbildet mitt. Det skal vare i 10 år. Hurra! Jeg ser ut som søstra til Quasimodo. Håret fett, uten sminke, tomme øyne, feit hud og uheldig med lyset. Der har man meg. Skulle ønske man kunne bruke bilder man har tatt med webcam på passet, da hadde jeg blitt fornøyd!



Ooops! Det var ikke det bildet jeg mente! Jeg mente så klart noe slikt:


Så vet de at jeg snuser, liksom.

Uansett, det var en grunn til at jeg nektet å vise dere passbildet da jeg fikk passet. Det var ikke bare fordi jeg sa det var stygt. Det er stygt. En passkontrollør lo av det. Grunnen til at de sier vi må ta passbilder hos politiet og være sånn, og sånn og sånn på det - er fordi de har en så jævla kjedelig jobb at den eneste formen for glede i arbeidsdagen deres er stygge bilder. Det går helt fint for meg. Jeg kan godt være med på å støtte arbeidsgleden deres jeg! Håper de får mareritt av bildet mitt.

En ting er iallefall sikkert. Neste gang jeg skal ta passbilde (altså om 9 år) skal jeg ikke drikke dagen før. Jeg skal bruke flere timer på å sminke meg, ordne håret og så videre. Faktisk skal jeg dra til frisøren først og så til en make-up artist, så jeg er sikker på at jeg har det beste utgangspunktet. Faktisk tror jeg at jeg skal dra til en plastisk kirurg først også. Altså, det må kanskje planlegges litt. Vi får se - om 9 år.

Folkens, ikke drikk dagen før dere skal ta bilde til førerkort, adgangskort, pass +++
Unger, ikke drikk i det hele tatt (så er jeg litt forbilde også, liksom)


- Er du heldig med passbilder og den type bilder?

Kjærestetortur

I dag har jeg drevet med kjærestetortur. Jeg tvang han med på shopping. Stakkar gutten ble, i følge seg selv, dratt rundt omkring i hundretusen butikker. Det nøyaktige antallet butikker var 4, siden han rømte for å ta seg en røyk. Jeg skjønner han godt. Jeg hadde rømt når som helst jeg også, om det var mulig.

Dere husker jeg har nevnt hvor ondskapsfulle speil kan være? Prøveromsspeil er tvers igjennom onde. Det var et veldig dårlig sjakktrekk av meg å dra på shopping akkurat i dag. I dag har jeg en skikkelig forferdelig hårdag, jeg droppet sminken og..... så hadde jeg ikke engang på meg et matchende undertøyssett! Speildemonene hadde fest da jeg stilte meg foran speilet og prøvde klær. Jeg er 99% sikker på at jeg hørte speildemonene le og skåle for hver gang jeg bannet. Jeg håper de ble møkkings og får tidenes hangover. Drittspeil. Jeg føler egentlig at jeg tar opp dette temaet hver gang jeg har vært på shopping. Det er litt gammelt nytt. Jaja, Lotte. På tide å komme seg videre kanskje? Kanskje finne noe annet å klage på?

Uansett, jeg fant til slutt noen klær jeg ikke så ut som en feit flodhest i og Joakim kunne puste lettet ut. Han sto klar ved inngangspartiet til City Syd, som en forbanna maratonløper foran start, og løp med en gang han så jeg hadde betalt. Han hadde det visst travelt, gitt. Jeg kan ikke klandre han. Stakkar, stakkar, stakkar Joakimsen.

I morgen er sommerferien offisielt slutt for min del, og jeg plasserer meg nok en gang foran skolepulten. Denne gangen skal jeg stå opp om morgenene og jobbe med skolearbeidet helt til huden faller av meg. Jeg leste nemlig noe om at hvis jeg skal sikre meg gode karakterer må jeg jobbe minst 45 timer i uka med skolearbeidet. Hurra! Hurra for matematikk og kjemi! Hurra hurra hurra! Rene 17 mai her i gården nå.


- Er sommerferien slutt for din del?


Spennende liv

Det er to dager til skolen starter. Det er fint vær ute. Jeg har korte negler igjen. Jeg trenger nye klær. Jeg har kjøpt meg nye penner. Og jeg skal spille Super Mario 64 på Nintendo DS'en min etterpå.

Så spennende er mitt liv.

- Hvor spennende er ditt liv?

Lille Petter Edderkopp - flat som en flatlus

Hvis jeg en gang i framtiden får unger skal jeg ikke ha de i senga med meg. Jeg er et monster. Et stort, fælt monster som dreper og skader andre i søvne. Til vanlig er det Joakim det går ut over. Han blir presset oppover veggen, dyttet ut av senga og får støtt og stadig diverse kroppsdeler slått i ansiktet. I natt var det lille Petter Edderkopp. Han døde.

Sånn, nå har jeg vært ydmyk ovenfor den stakkars edderkoppen. Da er det på tide å få ut mine traumatiserte følelser. Jeg våknet i morges, sto opp fra sengen og kledde på meg. Da jeg snudde meg og så oppi senga lå det en diger, flat og livløs edderkopp - akkurat der ryggen min hadde vært noen minutter tidligere.

Hva skjer med at insekter er så jævla dumme at de legger seg under ryggen og rævva mi? Først en idiotisk morderbie i Los Angeles og nå en jævel av en edderkopp på størrelse med en.... hest. Ja, for i min edderkoppfobihjerne så den like stor ut som en hest. Man spøker ikke med sånt.

Jeg er helt skjelven. Tanker om at den har vandret rundt på den sovende kroppen min og lagt egg har streifet den hysteriske hjernen min omtrent hvert tiende sekund i dag. Jeg lå på en diger edderkopp. Herregud. Jeg er dødsdømt. Skal virkelig si at fredag den 13 startet bra!

Sånn ellers har jeg vært i Sverige og hamstret snus og brus i dag. Jeg har vært hos ei venninne og fått farget håret og klippet det. Nå blir det spillkveld med diverse brettspill. Virker som om fredag den 13 avsluttes bra!


- Hvordan hadde du reagert om du hadde oppdaget at du hadde sovet på en diger edderkopp?

Automatisk vinking

Når jeg går for meg selv langs veien på vei til butikken eller bussen, lever jeg i min egen lille rosa boble. Jeg ser det rundt meg, men jeg ser ikke. Jeg observerer, men reflekterer ikke. Jeg bare er og jeg bare går. Det verste jeg vet når jeg flyter rundt i min lille boble er biler som tuter på meg når de kjører forbi, og personer fra bilen som vinker. Tidligere brukte jeg å stoppe opp og se dumt på dem. Jeg så at noen vinket, men jeg klarte ikke å få kroppen til å reagere og jeg klarte ikke å se hvem det var som vinket. For de som satt i bilen så jeg nok ut som en dum zombie, med hodet på skakke og tomme øyne.

Det siste året har jeg øvd meg på dette med automatisk vinking.
Når jeg ser noen som vinker, så vinker jeg tilbake. Dette har vist seg å være meget dumt. De siste dagene har det skjedd flere ganger at noen har vinket til meg fra en bil, og jeg har automatisk løftet handa og vinket tilbake. Det er ikke før etter jeg har vinket og bilen har kjørt videre, at jeg har stoppet opp og tenkt: "Hvem var det der?!". Jeg har snudd meg og sett noen andre bak meg. Okei, så jeg har blitt henne. Jenta som vinker til fremmede. Den innbilske jenta som tror alle vinker til henne.

Heretter skal jeg feste håndjern på hendene mine når jeg går ut. Jeg må få slutt på denne automatiske vinkingen. Jeg vil ikke være jenta som vinker til fremmede. Jeg vil heller være zombien fra Byåsen med et tomt blikk og en treg reaksjonsevne.

Men mest av alt vil jeg vandre rundt i den rosa boblen min uten å bli forstyrret
. Dere aner virkelig ikke hvor mange løsninger på verdensproblemer jeg har løst på det viset. Min verden altså. Ikke jorda. Jeg er ikke akkurat overmenneskelig heller, jeg er en zombie.


- Lever du ofte i din egen lille boble?

Uvaner

Vaner og uvaner. Vi alle har dem. Enkelte av dem holder vi skjult for omverdenen, andre gjør vi åpenlyst.

På barneskolen var det en gutt i klassen min som hadde en forferdelig uvane han absolutt ikke skjulte for oss rundt seg. Han pilket nese, studerte busemannen nøye og spiste den. Sidemannen min på barneskolen laget merkelig stønnelyder hvert tiende sekund. Ei jente i klassen trampet med føttene. De alle hadde uvaner som irriterte de rundt dem.

Jeg har også en uvane som irriterer vettet av de rundt meg. Jeg pilker på huden rundt neglene, spesielt på tommelfingrene. Til tider ser det ut som om fingrene mine har vært i krig med ei kjøttsag. Det ser helt for jævlig ut. Mange har spurt meg hvorfor jeg ikke bare slutter? Det er en (u)vane. Jeg er vant til å pilke. Jeg startet å pilke i en periode av livet mitt der jeg var mye stresset og nedfor. Ved å pilke fikk jeg på en sær måte kontroll over følelsene mine. Kanskje nesepilkeren fra barneskolen også fikk kontroll over sine følelser ved å spise busemenn?

Da jeg var i Los Angeles satte jeg på negler, og sluttet automatisk med pilkingen. Det er ikke det samme å pilke med uekte negler, tror jeg. Fingrene mine ser - for første gang på sikkert 5 år - helt normale ut. Huden er hel og det eneste som hinter om årevis med pilking er at huden er litt hardere og lysere enn resten av huden rundt.

Dessverre ser det ut til at jeg har fått en annen uvane som er litt mer høylydt enn pilking av hud. Jeg pilker på neglene, jeg slår neglene mot hverandre og mot harde overflater, slik at det blir en høy og ekkel lyd. Personlig blir jeg så fascinert av lyden, at jeg fortsetter med det helt til det snapper for noen av de rundt meg - og de kjefter meg huden full. Men hei, det er jo bedre med slike lyder enn at fingerhuden min ser mishandlet ut.

Siden jeg allerede er så godt i gang med å fortelle dere om min plagsomme uvane, kan jeg like gjerne dele en annen uvane. Jeg snoker i fryseren etter pommes frites/chips (jeg kaller det chips jeg, synes det er et mer fancy ord). Jeg elsker iskalde og harde chips. Jeg snavler det som om det skulle vært godteri. Joakim sier at jeg blir dårlig i magen av det, men helt ærlig har jeg ikke merket noen endring av bæsjen min etter jeg har spist en halv pose med iskald pommes frites. Og skal jeg fortelle dere en annen hemmelighet? Pommes frites fra Euroshopper/billigvarer fra ICA er ti ganger bedre enn Hoffs opphøgde poteter. Så vet dere det, i tilfelle dere planlegger å snavle iskald chips.


- Har du noen uvaner?

Ja, jeg er lykkelig

- Er du lykkelig, Lotte?

Vi lå i det mørke rommet, det var midt på natten og vi samarbeidet om å knuse bossen i Super Mario Bros på Nintendo DS. Jeg tenkte meg om et øyeblikk og svarte; Ja, egentlig. For hvordan kan jeg unngå å være lykkelig når jeg har alt jeg kan ønske meg og mer til?

Jeg har en deltidsjobb jeg stortrives i. Jeg kom inn på det studiet jeg ønsker å studere. Jeg har venner. Jeg har familie. Og jeg har den beste kjæresten ei jente kan drømme om. Og så har jeg en pc, en Nintendo DS, en ipod og en mobil. Dessuten har jeg ei seng med rent sengetrekk.

Hva betyr vel små bagateller i hverdagen? Hva gjør det vel om jeg ikke har penger den neste uka? Hva gjør det vel at jeg må stå opp klokken 7 på en lørdag morgen? Hva gjør det vel at jeg har vondt i nakken og føttene?

Jeg lever og jeg er frisk - mer eller mindre iallefall. Noe mer kan jeg ikke be om. Jeg har ikke rett til å be om noen ting. Derimot kan jeg gjøre noe med de små bagatellene, istedet for å klage og be om å få det bedre. Hvorfor skal jeg lage problemer for meg selv og gjøre meg selv stresset og trist, bare fordi ting ikke går nøyaktig som jeg vil?

Ja, jeg er lykkelig. Så lykkelig som jeg kan bli, tror jeg. Med mindre jeg plutselig vinner 90 millioner i lotto eller noe sånt, da hadde jeg plutselig blitt overlykkelig.

Slik forsøker jeg å tenke hver eneste dag. Enkelte dager går det - og da omfavner jeg lykkefølelsen jeg har inni meg. Andre dager går det ikke - og da forsøker jeg alt jeg kan for å unngå og omfavne den tristheten og tomrommet som vil sluke meg levende. I det siste har tristheten og tomrommet svevd rundt meg som en irriterende mygg, men jeg har vært altfor sliten til å vifte den vekk. I dag, derimot, har jeg kjøpt meg en elektrisk fluesmekker - så vik unna din jævla mygg! Meg får du ikke bite og dra med ned i mørket.



Jeg er Lotte, og jeg er klar for å omfavne resten av dagen med et smil - selv om jeg er blakk og sliten.


- Er du lykkelig?

Burnout

- Tjoooohooo! Hva spiller dere? spurte jeg da jeg hoppet inn på rommet til lillebroren min.
Han og søskenbarnet vårt satt i senga hans og spilte playstation.

- Vi spiller Burnout, svarte lillebror åndsfraværende. Utrolig at jeg fikk kontakt med han i det hele tatt. Hvis du slår opp tv-zombie i leksikonet, ser du et bilde av ham. Nå tror jeg ikke akkurat at tv-zombie er et ord, men det burde finnes i boka. Jeg tror nesten jeg skal sende inn et forslag til Det store norske leksikon med et bilde av lillebror.

- Åååh, jeg elsker Burnout! Får jeg være med?! Får jeg? Pliiiiis'a!

- Greit, du får spille når vi er ferdige med denne banen.

- JIPPIII!!!! Jeg skal bare slå av pc'n!


Jeg danset avgårde til stua der pc'n sto på bordet og surret for seg selv. Jeg skulle bare sjekke Facebook, og så slå av. Det tok meg tre minutter. Da jeg på ny stakk hodet inn døråpningen til lillebror, så jeg at de hadde slått av.

- What?! Har dere slått av? Skal vi ikke spille mer?!


- Bare spill du. Vi skal ut nå.

- Åja... Så vi skal ikke spille sammens likevel?

- Nei.


Nedtur.

Jeg kan da ikke spille alene. Det er ikke noe morsomt. Da kan jeg like gjerne spille et spill på 123spill.no. Eller jeg kan gå ut på lekeplassen, sette meg på humpedissa og leke for meg selv. Kjempemorsomt.

That's it Jeg skal personlig sørge for at julenissen ikke kommer med gaver til lillebror i år. Og ikke kom her å si at julenissen ikke finnes, for hvert år får jeg minst to pakker der det står at den er fra nissefar! Selv om det er skrifta til mamma, så vet jeg at nissen finnes. Mamma bare samarbeider med ham! Okei?!

Okei... Nå tror jeg kanskje at jeg skal gå meg en tur på lekeplassen. Alene. På humpedissa. Snakkes.


- Hvor lenge trodde du på julenissen?


Positive Lotte

Denne dagen startet bedre enn den i går. I dag rakk jeg nemlig ikke å stå opp på feil fot - jeg tryna ut av senga. Man kan vel si det slik at jeg sto opp på feil tryne. Håret ser - om mulig - verre ut enn i går. I dag står det bokstavelig talt rett opp. Øynene er klistret igjen. Det klør på leggen. Jeg har vondt i magen. Puppene lever sitt eget liv. Og jeg er trøtt.

Men; det er sol ute! Hei hei hei! Man kan ikke klage når det er fint vær ute. Det er ikke noe vits i å kaste bort en finværsdag når den først kommer på besøk her i Trondheim.

Nå ble det forresten overskyet. Jaja, jeg skal ikke gråte over spilt melk. Jeg setter meg ute med ei bok likevel, jeg. Lenge leve positive Lotte!


Jeg savner å ligge på den dobbeltsenga der.

Ha en fin dag, alle sammen!



- Skinner sola hos deg?

Se opp for surmunnen!

I dag har jeg virkelig stått opp på feil side av senga. Jeg våknet med et snerr, og er overbevisst om at jeg kommer til å snerre resten av dagen også. Hvorfor er vi så sinna i dag da, Lotte? Ikke har jeg sovet dårlig, ikke har jeg spist for lite og ikke har jeg pms. Hvorfor vil jeg slå til alle som snakker til meg da?

Jeg lå i senga og så på tv, i et håp om at teite serier ville få opp humøret mitt. Jeg lo ikke av Simpsons, derimot begynte jeg nesten å bite negler i ren frustrasjon (og de neglene kostet meg penger altså!). Da Kongen av Queens begynte måtte jeg rett og slett slå av tv'n. Herregud, så forbanna de folka gjør meg. Idioter hele gjengen. De tror de er så morsomme, men sannheten er at de er teitere enn en gjeng med fulle klovner.

I dag er alle rundt meg idioter. Alt er idiotisk. Og jeg? Jeg er faen ikke bedre. Orker ikke se på meg selv i speilet engang. Håret mitt står til alle kanter, og uansett hva jeg gjør spretter det opp igjen. Og den surmunnen da! Herregud, stakkar alle rundt meg som må se på den.


Av ren medlidenhet for mine medmennesker, skal jeg sperre meg selv inne i dag. Det er ikke trygt for de rundt meg akkurat nå. Det kan jo hende jeg biter av noen hodet i et lite sinneutbrudd. For å ikke snakke om at jeg risikerer å ødelegge noen andres humør også, og det hadde jo vært verdens undergang!

Så hva kan surpompen gjøre resten av dagen? Lese bok? Nei, Frodo irriterer vettet av meg. Spille DS? Nei, jeg blir så forbanna når jeg ikke greier et spill beregnet på unger fra 3 år og oppover. Vil ikke risikere å slenge DS'en min i veggen, den kostet trossalt over 1000 kr. Se TV? Det er vel også utelukket. Se en film? Se en serie?

Jeg tror jeg skal se Charlie's Angels. De jentene er fantastiske! Når jeg blir stor skal jeg gifte meg med Drew Barrymore. Hun er heit.


- Har du en fin dag i dag?

Quasimodo-Lotte

Det var lørdag natt, jeg var sliten og ville hjem. Ei venninne sa vi kunne gå inn til sentrum og ta bussen hjem. Helmaks Egon! Jeg tok av meg de høyhælte skoene og byttet om til et par flate sko, og tok fatt på veien. Det tok sikkert 20 minutter, minst. Etter 10 minutter kjente jeg at føttene verket. Jævlig smart å tre på seg stylter når man skal på fest, det er så bra for føttene det.

Vi kom da omsider fram til byen. Der viste det seg at vi skulle bli kjørt hjem istedet, men da måtte vi gå bort dit bila var. Supert, 10 minutter ekstra å gå!! Jaja, vi sparte 60 kroner. Etter bilturen ventet nok en 10 minutters gåtur før jeg kom meg trygt hjem. Den lille spaserturen tok litt lengere tid enn planlagt. Føttene verket så mye at det var like før jeg stilte meg på knær og krabbet hjemover.

Trygt hjemme i senga mi tok jeg en liten titt under fotsålene. Hurra! Jeg hadde fått tidenes vannblemmer. Vannblemmer klarer virkelig å sprite opp et allerede sprita sinn. Jeg la meg ned og sovnet.

Søndag våknet jeg med spyet i halsen. Da jeg løp til do holdt jeg på å besvime av smertene under føttene. Jeg brukte lang tid på do-gulvet. Ikke søren om jeg skulle gå tilbake til senga med disse føttene. Omsider fikk jeg kvalmen under kontroll og jeg bokstavelig talt krøp tilbake til senga.

I dag er det mandag og vannblemmene ser ut til å ha blitt mindre. Føttene verker ikke lengere like sterkt. Jeg kjenner ingen banking under der. Likevel klarer jeg ikke å gå som en normal person. Hvis dere har sett "Ringeren i Notre Dame"- tegnefilmen fra Disney, så vet dere hvem Quasimodo er. Jeg går akkurat som ham. Bortsett fra at jeg ser ut som om jeg har fått en påle stukket opp bak i tillegg til den søte haltinga mi.


Neste gang jeg skal ut og skal ha på meg høyhælte sko, skal jeg pakke inn føttene i bobleplast. Har hørt at det beskytter mot vannblemmer og gnagsår. Dessuten ser det jo litt fancy ut med alienføtter som lager morsomme lyder når jeg går (boblene som sprekker vet dere, knall!).


- Hva kan jeg gjøre for å beskytte føttene mot vannblemmer når jeg skal bruke høyhælte sko?


RSS 0.91