Helg, hva er det?

Dagens flotteste facebookstatus:

Kjærringa var tissnødig, stormet inn på herretoalettet, tok ned trusa og sætte rompa opp i pissoaret. Da hun var ferdig slapp hun en brakfis, hun så seg rundt og oppdaget at det sto en mann der. Flau og forlegen sa hun, dere mannfolk har det lett, dere behøver bare å riste han, mens vi kvinnfolk må blåse ho tørr!!!

Herlig, herlig!

SE! En fugl fløy forbi trynet mitt! Sånt skjer kun på halloween, dere!

I kveld hadde jeg egentlig en knallgod plan om å kle meg stygt og dra dritings på byen. Samvittigheten slo inn, og jeg innså med skrekk og gru (passer fint nå som det er halloween) at jeg skal bruke morgendagen på matte, kjemi og medisinsk laboratorie teknologi. Hva var helg igjen? Jeg husker ikke helt.

Kveldens planer har blitt endret til et lite kinobesøk, og Trolljegerne står på planen. Kan umulig være så ille at det ikke er godt for noe, sa Lotte og tok på seg joggebuksa.

Du tror forresten at du er smart? Vel, prøv dette spillet. Enkel og morsom hjernetrim for sånne tapere som meg, som ikke har forstått hva helg er for noe.


- Hvilke planer har du resten av helga?


Blodfan

Det siste jeg gjorde på pc'n i natt før jeg la meg var og lese på adressa.no. Der skrev de om folk som lå utenfor kinoen, klar til å kapre seg billetter til den nye Harry Potter-filmen. Billettene skulle bli lagt ut klokken 8 i morges, og folk lå ute i kulda for å sikre seg dem. "Stakkars folk", tenkte jeg og slo av pc'n.

Jeg åpnet vinduet, og konstanterte
at dette kom til å bli en kald natt. Jeg la meg under den varme dyna mi og fikk meg en god natts søvn. Klokken halv tolv våknet jeg og slo på pc'n. Jeg gikk inn på trondheimkino.no og så om det var mulig for meg å kapre meg noen billetter til den helga.

Nesten alt var borte
, inkludert de gode plassene. Med unntak av fire gudsforlatte plasser i midten av salen. Favorittplassene mine. Jeg kjøpte meg to billetter og lo da jeg tenkte på de stakkars folkene som sikkert hadde pådratt seg lungebetennelse i kampen om gode billetter.

Jeg er blodfan av Harry Potter-bøkene
. Jeg kunne giftet meg med bøkene. Herregud, jeg skulle ønske det var virkelighet. Jeg hadde garantert havnet i Ravnklo. Garantert. At jeg er blodfan, gjør meg derimot ikke til blodfan av filmene. Jeg synes sjeldent filmene er halvparten så gode som bøkene. Men greit at folk vil ligge ute i kulda for å få gå på premieren altså. Det er vel først da man er blodfan. Så jeg er vel bare vannfan jeg da. Eller noe sånt.

 

POUR SOME OUT FOR HARRY POTTERS PARENTS!!


- Sverger du til bøkene eller filmene?


Projects Abroad

I flere år har jeg lekt med tanken på å dra til et land og jobbe som frivillig. På grunn av skole og lite informasjon om saken har jeg bare lagt denne tanken til side.

I kveld satt jeg og snakket med en venninne, da hun plutselig luftet at hun hadde lest litt om å være frivillig i blant annet Mexico og Sør-Afrika. Jeg ble øyeblikkelig interessert, og klikket meg inn på siden hun snakket om.

Projects Abroad ga meg masse nyttig informasjon, og jeg har nok engang begynt å leke med tanken på å reise til for eksempel Tanzania. De har tilbud om å kun være der en måned også, så da kan jeg uten problemer bruke sommerferien min uten at det krasjer med skolen.

Det virker som om Projects Abroad har mange tilbud for oss som ønsker å jobbe som frivillige. For min del blir det vel aktuellt å jobbe med barn og unge, med mindre de også har noen tilbud for folk som holder på å utdanne seg til bioingeniører. Jeg vet ikke helt hvor aktuelt det er med blodprøvetaking og slikt i Afrika? Det må jeg undersøke nærmere. Jeg kan uansett tenke meg å jobbe på for eksempel et barnehjem.

Venninna mi og jeg avtalte at vi skulle undersøke dette nærmere. Kanskje er det en mulighet for at vi kan dra en måneds tid i sommer? Vi får se hva vi kommer fram til. Det hadde vært en opplevelse for livet. Jeg vil virkelig gjøre noe for andre, og jeg som er studentfattig med ufattelig lite fritid, har ikke så mange muligheter til vanlig med å hjelpe de som trenger det.


- Vet du noe om frivillig arbeid i utlandet? Har du noe å fortelle om det?
- Kunne du tenkt deg å jobbe som frivillig?


Falle-på-rævva-bli-våt-bak-og-knuse-pc'n-klubben

Jeg våkner etter en time med søvn. Jeg trenger ikke engang vaske søvnen ut av øynene, for den har aldri vært der. Ute regner og snør det om hverandre. Jeg tar en rask kikk ut av vinduet og konstanterer at i dag er det nødvendig å dra inn det harde artilleriet. Hardt vær, krever at jeg slår hardt mot hardt. Ut av døren stormer jeg med ti tonns tunge vintersko, vinterkåpe, hansker, paraply og en sekk som veier mer enn meg.

Det første som møter meg når føttene mine treffer bakken er null bakkekontakt. Føttene mine går som trommestikker bortover gata og jeg er hellig overbevist om at i dag er dagen jeg ikke ankommer skolen uten skader. Etter ti lange minutter sitter jeg endelig trygt på bussen.

Etter tre lange kvarter går jeg av bussen og ut i det forfriskende regnet (det var ikke akkurat de ordene jeg brukte da jeg beskrev været, stille i mitt sinn, i morges). Jeg trekker pusten dypt inn og går mot sykehuset. Det er da jeg blir obs på hva som foregår rundt meg. Overalt ser jeg folk hyle og vifte med armene. Folk faller på både rumpe, rygg og mage.

Plutselig er det ei som går rett foran meg som tryner så det ljomer i fjellene. Den-gode-sameritan-instinktet mitt kicker øyeblikkelig inn, og jeg er på vei til å hjelpe henne opp. Det er da jeg merker at jeg beveger meg i nedoverbakke, selv om jeg står i ro. Jeg hyler og vifter like vilt med armene som de omkring meg. Plutselig er jeg fullverdig medlem av hyle-klubben.

Jeg er fast bestemt på å ikke bli medlem i falle-på-rævva-bli-våt-bak-og-knuse-pc'n-klubben. Derfor inntar jeg surfe-kult-nedover-bakken-stillinga og suser nedover bakken, tar en 540 og lander perfekt nederst i bakken, uten å hyle. Deretter snur jeg meg rundt og moonwalker bort til sykehuset, mens jeg flirer og peker på alle idiotene som ligger og spreller på bakken.

True story. Bortsett fra det med å gli ned bakken med stil da. Og det med moonwalk. Pc'n min er iallefall hel. Poenget mitt er at jeg skal skaffe meg isbrodder neste gang jeg får penger. Greit nok at jeg tilbringer 5 av dagene mine på sykehuset, og dermed har redningen nær hvis nøden blir stor. Jeg vil uansett ikke ende opp som en strandet hval rett foran Samfunnet, sprellende i sørpe og isvann.


- Har du gått på rævva i år?


Oppskrift: Tacobaguett

Jeg er veldig glad i varmmat til frokost. Hadde jeg hatt penger og mulighet, hadde jeg spist middag til både frokost, lunsj, middag og kveldsmat! I dag sitter jeg og sliter rævva av meg med å skrive om leverens oppbygging. Joakim var så snill å lage frokost til oss. Jeg tenkte jeg skulle være så snill å dele oppskriften med dere.

Du trenger:

- Baguett (gjerne sånn mini-pariser. Går også an å bruke pariserloff, men da må du minst dele den i to, hvis ikke blir du veldig mett...)
- Kjøttdeig
- Tacokrydder
- Tacosaus
- Nachoschips med ostesmak
- Ost

Du gjør slik:

- Hvis baguttene ikke er stekt, så steker du dem. Pass på at de ikke står i for lenge, det holder at de er nesten helt stekt.
- La ovnen stå på, eventuellt slå på ovnen hvis du ikke har gjort det. På 200 grader, eller noe sånt.
- Stek kjøttdeigen
- Bland i tacokrydder og vann
- Skjær opp baguettene langs midten (oppå så klart)
- Smør litt tacosaus inni baguettene
- Ta resten av tacosausen og bland den inn med kjøttdeigen (dette gjør at tacokjøttdeigen blir mer saftig)
- (Hvis du vil kan du blande i for eksempel maiskorn)
- Knus litt nachoschips og dryss nedi baguettene (jeg bruker å ha masse oppi)
- Ta kjøttdeigen over i baguettene, fyll opp til det blir fullt.
- Knus litt nachoschips over kjøttdeigen (jeg bruker å ha masse oppå der også)
- Ta på ost
- Sett baguettene inni stekeovnen og la stå til osten får en lysebrun overflate (eventuelt la det stå kortere hvis du liker myk og seig ost, eller la det stå lengere hvis du liker skikkelig hard og brent ost)

Tadda!

Webcam.. viste ikke akkurat baguettene fra sin beste side.


- Har du smakt tacobaguett før?


Jeg kommer til å savne deg

Etter et halvt års kamp, måtte jeg se den tapt. Prognosene hadde ikke vært gode. Jeg hadde vært forberedt på denne dagen lenge. Den dagen smerter, blod og tårer ble byttet ut med et tomt hull.

Det føles så tomt uten deg. Etter fire år har du blitt en del av meg. At du plutselig er ute av livet mitt, er vanskelig å forstå. Jeg bar deg nær hjertet mitt, og var oppriktig glad i deg. Du hjalp meg med å komme over komplekser og dårlig selvbilde. Du ga meg mot til å vise meg naken. Du fikk meg til å føle meg bra.

Det siste halve året har ikke vært bra. Du har gjort meg mer vondt enn godt. Det startet med et lite sår, som ikke ville gro. Det begynte å verke, og jeg gjorde alt jeg kunne for å hjelpe deg. Jeg kunne ikke det. Jeg kan ikke utrette mirakler.

Nå ser jeg deg ligge på baderomshylla. Naken, ensom og forlatt. Utstøtt. Min kjære piercing. Jeg tok deg til mitt bryst, bokstavelig talt, og ting ble ikke som jeg hadde håpet. Jeg kommer til å savne deg.


- Har du noen piercinger?


Jeg har fått meg en ny venn

Jeg er en flittig student. Jeg tilbringer med glede ti til tolv timer på skolen hver dag, bare for å kunne sikre meg en fin C. Karakterer er viktige vettu. Lesing av kjemi og oppgaver i kjemi er noe jeg gjør på ukentlig basis. Lesing av anatomi og oppgaveskriving om diverse organer og oppbyggingen deres er noe av det morsomste jeg vet.


Jeg tar studiet veldig seriøst, og har en konsentrasjon som ikke ligner grisen. Man får ikke kontakt med meg når jeg sitter og leser om nyrene. Det er så spennende dere. Jeg blir helt med! Nefroner, glomeruli med bowmans kapsel, podocytter og mesangiale celler er noe jeg kan ramse opp alt om akkurat nå. Rent teoretisk skulle jeg kunne ha ramset det opp iallefall, med tanke på hvor mange timer jeg har sittet her. Dessverre sovnet jeg midt oppi en haug med nefroner..


Dessuten lengter jeg litt etter det sosiale livet mitt. Dessverre er det ingen i nærheten jeg kan snakke med, derfor skaffet jeg meg en ny venn. Han og jeg snakker og ler masse sammen. Jeg kaller han Mr. Bones. Jeg tror han er litt dævv.


Dere ser han i bakgrunnen der. Han har akkurat sagt noe kjempemorsomt om nyrer og slikt dere ikke forstår. Intern humor, vet dere. Jeg ler så jeg griner.

Nå må jeg logge av. Mr. Bones krever min oppmerksomhet. Han blir litt fornærmet når jeg overser ham. Skjønner han godt jeg. Det er ikke så morsomt å stå i et hjørne mutters alene.


- Er du flink på skolen?


P-r-i-o-r-i-t-e-r-i-n-g

- I morgen skal jeg sove helt til klokken to og deretter skal jeg bestille meg en deilig middag, som jeg skal spise mens jeg sitter i senga. Jeg skal tilbringe hele dagen under dyna med ei bok og jeg skal kun røre på meg når jeg må på dass.

I dag våknet jeg faktisk først klokken to. Jeg bestilte meg mat, som Joakim - etter en halvtime med mas hentet. Jeg har kun beveget meg vekk fra senga to ganger for å gå på do. Jeg har lest ut boka og har rukket å begynne på bok nummer to.

Dette har virkelig vært en lenge etterlengtet dag. Ingen bakrus, ikke noe skolestress og ikke noe annet mas. Bare jeg, meg og boka mi. Og det begynnende liggesåret mitt.

At det er mandag i morgen bekymrer meg ikke stort, slik det har gjort alle andre søndager siden jeg startet på skolen. Jeg ser fram til morgendagen. To timer med skole, der jeg skal gjøre et kjemiforsøk med en fantastisk labpartner. Deretter to timer med rapportskriving med nevnte labpartner. Etter det skal jeg til ei venninne, som skal leke seg med håret mitt. Når hun er ferdig med meg drar jeg til en annen venninne og skal kooose meg. Lekser og stress får vente til tirsdag.

Det er som jeg alltid sier til Joakim når han er stresset fordi han har glemt å gjøre noe eller har avtalt flere ting på en gang. P-r-i-o-r-i-t-e-r-i-n-g. Man må prioritere. Det viktigste først. Pust rolig. Stress ned. Alt kommer til å ordne seg til slutt likevel. Jeg velger å prioritere min egen lykke framfor stress og kommende utbrenthet.

Jeg er litt lykkelig akkurat nå. Jeg elsker å bruke en hel dag på å lese tilfredstillende bøker. Jeg er faktisk så lykkelig nå at jeg nesten åpner anatomiboka og leser om urinveissystemet. Nefroner og slikt er spennende, men det er da måte på hvor såkalt lykkelig jeg er. Er jo ikke gal heller da.


- Har du hatt en fin helg?


Litt småforvirret

Det føltes ut som om jeg nettopp hadde sovnet. Hele kroppen skrek da jeg hørte den grusomme lyden fra telefonen. Jaja, på tide å stå opp. Hvorfor var lyset på? Jeg skjønte ingenting da jeg så Joakim sitte der og lese ei bok (han har begynt å lese ei bok folkens, jeg er sjokkert!), klokka ni om morgenen. Jeg satte meg opp og begynte å lete etter klærne mine.

- Hva er det du gjør? spurte Joakim
- Vekkerklokka ringte, jeg må stå opp..
- Hæ?
- Ja, klokka er ni og jeg vil sove lengere, sa jeg med gråten i halsen.
- Hahaha hæ? Klokka er ikke ni, Lotte. Klokka er tre, midt på natta.
- Ja, men... vekkerklokka ringte jo? Hvorfor gjorde den det da?
- Det var noen som ringte deg. Legg deg til å sove mer du.
- Ja, men jeg må stå opp klokken ni.
- Da kan du sove i seks timer til! Jippi!
- Ja, men... jeg vil sove lengereeeee!!! hulket jeg ut og la meg til for å sove.

Koselig med folk som ringer klokka tre om natta.

Nå er det helg! Jeg har helg! Helg, helg, helg! Hurra! Da kan jeg sove lenge, og slipper ti timers skoledager. Hurra! God helg!

- Hva skal du gjøre i helga?


Dagen da Gud hadde PMS

Den dagen jeg forsover meg og glemmer å kle meg varmt og tørt, er selvsagt dagen skjebnen ville at det skulle pissregne. Den dagen jeg er blakk som ei kirkerotte ville så klart skjebnen det til at jeg ikke rakk å smøre mat. Den dagen jeg glemmer av bussruta er dagen skjebnen ville at jeg måtte vente i over et kvarter på bussen.

Den dagen var i dag.

Jeg hadde nettopp vært på skolen i ti timer, og gikk ut i høstkulda for å sjekke om bussen kom snart. Bussen kom ikke på en god stund. Det regnet ute, så jeg stilte meg inne i et busskur for å holde meg tørr. Himmelen ville det slik at regnet økte i styrke, og jeg tenkte: "Hadde det ikke vært typisk om det blåste opp skikkelig, slik at regnet havnet på meg nå!".

Og akkurat da blåste det opp skikkelig. Det regnet vannrett, rett inn i busskuret der jeg sto i alt for kalde klær. Det var det jeg visste. Gud er ei kjerring, og i dag hadde kjerringa PMS. Jeg forsøkte å stille meg slik at regnet ikke blåste direkte på meg, og tror dere ikke vinden forfulgte meg? Var dette en form for sær humor ovenfra?

Da bussen endelig kom etter et kvarter var hendene mine røde og iskalde. Klærne klistret seg fast til kroppen og jeg hadde så stive brystvorter at jeg kunne drept noen med dem. Poke ut øyet på noen med dem. Takk for det.

Men ja... det var jo kjempekoselig med en slik avslutning på den ti timers lange skoledagen.


- Har du støvler og regnklær?


Mobilen fra helvete

Du ringer av deg selv. Du sender meldinger til feil personer. Du vil ikke reagere når jeg trykker som en gal på skjermen. Du vil ikke vekke meg om morgenene, skjønt dette kanskje ikke fullstendig din feil. Vi vet jo begge hvor hardt det er å få opp selveste Lotte klokka sju om morran.

Likevel har jeg fått nok. Første gang jeg så deg, var det kjærlighet ved første blikk. Da jeg holdt deg i min hånd for første gang, kjente jeg gleden spire i meg. Denne gleden gikk raskt over i frustrasjon, da jeg ikke fikset tastaturet ditt. Tastaturet med de små knappene inni en skjerm, som jeg måtte trykke på. I starten tenkte jeg at alt var en vanesak. Jeg hadde jo en touchtelefon, og hvor kult var ikke det?!

Etter noen måneder var det ikke kult. Det var ikke en vanesak. Du var umulig å skrive på. Etterhvert gikk jeg også lei av å rette opp i skrivefeilene mine. Restultatet var at jeg konstant sendte ut meldinger, der det så ut som om jeg hadde slukt ei flaske vin eller to i forkant.

Jeg er lei av at andre tror jeg er dritings hele tida. Nå når du i tillegg har begynt å sende ut personlige og veldig private meldinger til flere personer ad gangen, får jeg litt hetta. Du har vendt deg i mot meg. Alle de hemmeligheter jeg har delt med deg, har du valgt å videresende til personer de ikke er ment for. I det siste har du også begynt å ringe i ett kjør. Det koster penger det, lille venn. Når folk kontakter meg og ber meg om å slutte å bølleringe dem, så har det gått for langt.

Hva er det, lille venn? Er du ensom? Gjør du tenåringsoppgjør? Vil du ha oppmerksomhet? Føler du at jeg misliker deg, og vil endre dette ved å få meg til å eksplodere? Du har klart det. Gratulerer.

I neste uke havner du i boksen din inne i skapet. Du blir ERSTATTET. Skjønner du det? Jeg håper du er fornøyd nå, ditt lille sorte monster. Heretter kjører jeg i den rosa fila. Jeg skal ha en søt, rosa og gammeldags klapptelefon. Itte'no knussel. Det er slutt på fyllemeldinger og bølletelefoner.



Jeg tar heretter over makta over mitt eget telefonliv. Over og ut.


- Hvor lenge har du hatt den mobilen du har nå?


Hvis jeg hadde vunnet 90 millioner i lotto...

Når jeg tar buss sitter jeg for meg selv og hører på musikk. Jeg lar tankene flyte og dagdrømmene kicker inn. I dag så jeg for meg hva jeg ville gjort om jeg hadde vunnet 90 millioner i lotto. Jeg liker å være realistisk når jeg dagdrømmer, og det at jeg plutselig vinner 90 millioner uten å kjøpe en lotto-kupong slår meg som veldig realistisk.

Jeg ville bygd meg et stort hus. Jeg har allerede innredet det i hodet. Jeg skal ha en 40-tommers flatskjerm på badet, den skal jeg se på når jeg tar meg et deilig boblebad i det store boblebadet jeg har innstallert.

Jeg skulle ordnet meg et walk-in-closet, som skulle vært fylt opp av mange nye klær jeg hadde følt meg komfortabel og fin i. Selvfølgelig hadde jeg ansatt en person til å kjøpe de klærne, jeg hater shopping.

Jeg ville tatt meg fri fra skole og jobb, bare for å reise ett år (mens huset blir bygd vettu). Reise til forskjellige land og lære meg nye språk. Jeg ville reist til Afrika og hjulpet til der, både personlig og økonomisk.

Jeg ville ansatt personlig trener, som selvfølgelig skulle ha kommet hjem til meg. For jeg har nemlig et eget treningsstudio i kjelleren. Rett ved siden av kinosalen og aktivitetsrommet. Aktivitetsrommet har forresten både bowlingbane og billjardbord. Og en bar.

Jeg skulle bortskjemt meg selv med en egen spaavdeling (herregud, jeg sa jo at huset var digert). Massasje hver dag og nelgene ordnet hver gang det hadde vært nødvendig. Da hadde det blitt slutt på fingerhudpilkingen.

Jeg skulle tatt lappen og kjøpt meg verdens kuleste bil.

Jeg ville kjøpt ei hushjelp til mammaen min. Hun fortjener å kunne komme hjem fra jobb uten at det er noe husarbeid som roper på henne. Hun sier vi andre ikke hjelper til nok, og det har hun rett i. Jeg skulle forresten hatt ei hushjelp selv. Ikke faen om jeg orker å vaske hele det svære huset alene.

Jeg hadde nok blitt fattig med en gang, men jeg hadde hatt et fint hus og en knall bil da!


- Hva hadde du gjort om du hadde vunnet 90 millioner i lotto?


Hei, Lotte

Dere vet den reklamen der hun damen møter på en mann på en kafe? Han sier hei, og hun søker gjennom hodet sitt etter navnet hans. Husker dere den? Av og til møter man på personer man vet man burde vite navnet på, personer som er bekjente og som sier hei til deg. Jeg møter iallefall på slike personer i blant, og det er litt av en jobb å lete gjennom alle filene i harddisken der oppe. Det er alltid like kjipt, stressende og flaut. Spesielt hvis den personer selv må fortelle deg hvem han/hun er.

I morges var jeg veldig trøtt. Jeg skulle på jobb og tok på meg arbeidsgenseren, pusset tennene og gikk til bussen. På bussen satt en usedvanlig blid bussjåfør og strålte som ei sol. Jeg presset fram det søteste smilet jeg får til klokken halv ni om morran og sa et lavt "hei!". "Hei, Lotte!" fikk jeg til svar. Jeg ble litt satt ut og så litt nøyere på sjåføren. Kjente jeg ham? Hvordan i huleste visste han hva jeg het? Jeg kjente rødmen stige og smilet mitt stivnet. "Eeeehhheehee hei..." mumlet jeg og så ned.

Da oppdaget jeg navneskiltet mitt. Jeg skulle jo på jobb, så jeg gikk rundt med et navneskilt på venstre pupp. Han lo da jeg oppdaget navneskilet mitt og rødmet mer. Jeg fniste litt og gikk lengere bak i bussen.

Det er ikke første gang dette skjer når jeg har på navneskiltet mitt. På jobb for en tid tilbake sto jeg i kassa og tok i mot varer fra en kunde. Jeg ga han et strålende hei og til svar fikk jeg "Hei, Lotte! Hvordan har du det i dag da?". Jeg blir litt småskremt når folk jeg ikke kjenner sier navnet mitt til meg. Hva skal jeg svare da? "Hei... du.". Sikkert.


- Møter du av og til på en person du ikke husker navnet på?


Sykehusspøkelset

Det er helt stille rundt meg. De eneste lydene jeg hører er min egen pust, duringen fra ventilasjonssystemet og knappene jeg trykker på tastaturet. Ute blir det mørkere og mørkere. Man skulle tro det var litt mer liv på et sykehus, litt mer bråk ute i gangene. Det er ikke det i Laberatoriebygningen. Her er det for det meste kun studenter og lærere. Ingen syke folk. Ingen døde folk som går igjen i gangene. Eller.... kanskje gjør det det?

Jeg skvetter til av en lyd, som ikke kom fra meg. Noen går. Der ute. De går forbi døren. Jeg lister meg bort og smugkiker ut døra. Det er ingen der. Hjertet mitt banker litt raskere og jeg holder pusten. Jeg er trossalt på et sykehus. Det må da være noen som går igjen her. Er jeg alene her? Det var sikkert noen i etasjen over. Jeg puster rolig ut og går bort til stolen min og setter meg ned.

Plutselig ser noe røre seg i øyekroken. Å nei, jeg er ikke alene! Hjertet stopper et øyeblikk. Jeg tør ikke snu meg. Det er noe eller noen til høyre for meg. Jeg forsøker å late som ingenting. Nei, jeg må se. Jeg snur meg og skvetter bakover.

HERREGUD!

Det er speilbildet mitt i vinduet som ser tilbake på meg. Jeg rakk ikke dusje i morges. Man blir jo skremt av mindre. Grusomt, ekkelt og uvasket hår. Slitne og tunge øyne. Tørre lepper og en liten surmunn. Jeg tror ikke noen spøkelser kommer til å skremme meg i dag. De tror sikkert jeg er en av dem. Puh.


- Tror du på spøkelser og ting mellom himmel og jord?


Mitt skip er lastet med

Mitt skip er lastet med skole, jobb, innleveringer, Hepatitt B-vaksine, hodepine og dårlig humør.

Bare to dager igjen, og så har jeg helg. Bare to dager igjen, og så har jeg fri. Bare to dager igjen, og så kan jeg endelig slappe av. De siste dagene har vært mindre koselige. Bare stress, grining og sutring. Jeg sender mange varme tanker til de rundt meg som må leve med meg. Stakkar folk!

Jeg så meg selv i et vindu i dag da jeg gikk til bussen. Merkelig at småbarn ikke griner når de ser meg. Jeg ser ut som en sliten, bitter og sur kjerring. Rett og slett skummel. En lærer sa til meg for mange år siden at jeg er som en åpen bok. Humøret mitt blir reflektert i ansiktet mitt og i kroppsholdningen min. Hun påsto at jeg har et dårlig pokerfjes. Det tviler jeg ikke på. Alle følelser jeg har vises klart og tydelig. Er jeg sint, kan du banne på at jeg har en surmunn og svarte øyne. Er jeg trist, henger hele trynet nedover. Er jeg glad.... vet dere hva? Det vet jeg ikke lengere, for jeg har ikke vært glad på en god stund. Antakeligvis stråler jeg glede når jeg føler glede. Til helga kanskje...



Jeg må lære meg å kamuflere humøret mitt. Det er bare så jævla vanskelig når alt jeg vil er å krype ned senga og gjemme meg for alltid. Kanskje jeg kan sove i tre år og plutselig være ferdigutdannet. Kanskje jeg kan sove ei ukes tid og plutselig være lottomillionær når jeg våkner. Kanskje..

Jeg tror jeg starter på prosjekt "sov for alltid" nå.


- Hva er ditt skip lastet med?


Fiskeboller lengter etter havet

Hurra... Det er mandag. Ny uke, nye muligheter og så videre. Jeg kjenner det sitrer i kroppen av den gleden jeg føler. Det er mandag dere! Er ikke det fantastisk da?

Da jeg våknet i morges, var jeg skrekkslagen. De drømmene jeg har hatt i natt er av den typen jeg ser for meg at manusforfatteren til Saw-filmene har. Herregud. Folk ble torturert og drept. Tenner ble trukket ut av trynet til folk, og ansiktene ble knust med en metallstang. Alt det blodet og den hylinga. Svært som folk hyler når de blir torturert altså. Og som om det ikke var nok, så sto jeg i et prøverom og prøvde på meg en jeans. Mareritt deluxe liksom.

Skolen i dag var helt grei. Jeg tegnet i tre timer. Tegnet arterier, vener, kapillærer, hjertemuskulatur og slike kule ting. Rene barnehagen. Det triste er at jeg tror en gjeng med barnehageunger hadde tegnet finere enn meg. Man ser ikke engang hva jeg har tegnet, så det er bra jeg skrev en overskrift over for å forklare hva som var hva. Takk og lov.

Nå skal jeg skrive litt om de forskjellige tingene jeg har tegnet. Det vedder jeg på at barnehagekidsa ikke hadde fått til. Vi hadde blitt et bra team tror jeg. De små tegnerne og skriveren Lotte.

Spiste forresten fiskeboller i hvitsaus til middag i dag. Joakim hadde stått i en time og laget den. Snille Joakim. Kanskje han vil sitte i fire timer å gjøre lekser for meg også.


- Hva spiste du til middag i dag?


Duemannen og apene

Jeg har ikke sett bussen så full på lenge. Den var stappet full av fulle folk. De brølte, kastet ting, sølte øl rundt seg, slo i vinduene og regelrett skremte livskjiten ut av meg. Jeg var edru. Klokken var litt over elleve på kvelden (for en times tid siden). Jeg er litt småskjelven fremdeles.

I morges våknet jeg klokken åtte. Jeg så i taket og tenkte: "Shit, jeg er i god form!". Jeg reiste meg og tenkte: "Shit, jeg er ikke i god form!". Jeg sovnet igjen og våknet både klokken ni og ti og elleve. De to nevnte tankene gikk gjennom hodet mitt hver gang jeg våknet. Klokken tolv tvang jeg meg selv til å stå opp.

Vi feiret nemlig bursdagen til Joakim i går (han hadde forresten bursdag i går), og det ble en del mer hvitvin enn planlagt. Kompisene til Joakim hadde ordnet overraskelsesparty for ham, og jeg har hatt store problemer med å holde det skjult for ham i over en uke. Jeg er ikke så god på å holde på slike saftige hemmeligheter. Mer om det en annen gang.

Iallefall, jeg satt på bussen i sted. Jeg var edru og i bakrus. Når bakrusen kommer, kommer også et lite snev av angst. Ikke fylleangst, jeg bare blir generelt redd og skvetten. Aner ikke hvorfor. Alle de skumle, fulle folkene gjorde meg veldig ukomfortabel. Jeg plugget i ørepluggene og skrudde på musikk med volumet på maks. Det var da han dultet borti meg.

Den første gangen han dultet borti meg tenkte jeg at han bare kom borti meg. Den andre gangen ble jeg litt irritert. Den tredje gangen tok jeg ut ørepluggen og snudde meg mot ham. "Kan jeg få låne en øreplugg?", spurte han med ølånden sin. Det dunstet øl av ham.

Nei, helst ikke. Egentlig ville jeg være i fred. "Greit, bare lån den du, men ikke klag på musikken min!", gryntet jeg tilbake. Jeg tror ikke engang jeg smilte til ham. Daddy Yankee strømmet ut av ørepluggene og plutselig begynte han å digge musikken med hodet. Du vet sånn som enkelte gjør. Hvorfor gjør de det? De ser ut som en gjeng med duer.

Rundt meg sto og satt en gjeng med fulle folk og brølte, som en gjeng med forhistoriske aper. Ved siden av meg satt en fyr i smoking og digget musikken jeg hørte på. Selv satt jeg og ønsket meg en fjernkontroll som kan styre alle rundt meg. En fjernkontroll jeg kunne brukt for å få hele bussen til å holde kjeft. Helvetes fulle folk.

Det var en stor lettelse jeg kjente da jeg kunne gå av bussen og ut i stormen. Heller vind som gir meg hår i munnen, framfor en stappfull buss med fulle folk. Fulle folk er ustabile og respektløse. De søler øl på de rundt seg, de roper og bråker, de slåss og de kjefter. Jeg blir redd. Duemannen ved siden av meg var grei da. En due blant en flokk med aper.




- Hvorfor blir folk så bråkete når de er fulle?
- Hvorfor "digger" folk med hodet når de hører på musikk?



RSS 0.91