Stinkdyr på bussen

Jeg sitter her og ser ut av vinduet. Ser at det norske landskapet passerer forbi vinduet. Kjenner at ryggen verken og rumpa sovner etter nesten åtte timer med konstant sitting. Føttene stivner i sittende stilling og det knaker i nakken når jeg snur på hodet.

Mannen tre rader bak meg har snakket i telefonen nesten konstant siden vi forlot Oslo. Han snakker på et eller annet asiatisk språk. Hvorfor er det alltid ikke-norsk språkelige som konstant snakker i telefonen på bussen? Jeg blir så nysgjerrig. Snakker han dirty med elskerinna si kanskje? Jeg vil vite!

Det er heldigvis ikke så bråkete på bussen i dag, som det var sist gang. Jeg slipper i det minste å høre to jenter snakke om håret til hverandre og fnise over forrige helgs festligheter. Når det kommer til det punktet at den ene jenta spør: "Er det deeer månen?" og jeg tenker: "Nei, det er en ost svevende på himmelen, smartass", da har jeg fått nok.

Som sagt slipper jeg unødvendig mye bråk i dag. Bare noen snorkende passasjerer og en asiater som shitshatter i telefonen. Det å ta buss er egentlig ikke så ille. Sånn egentlig.

Forresten, glem det. Det er en eller annen person ombord på denne bussen som har gassproblemer. Det lekker konstant ut illeluktende tarmgass fra han eller henne. Jeg kveles. Slipp meg ut! Er vi framme snart?! At man har mageproblemer kan jeg forstå. At man sitter og fiser i en buss med under ti andre passasjerer kan jeg ikke forstå. Seriøst. Det er faktisk et do på denne bussen. Jeg bare nevner det... Kanskje visse personer får en idè om å bruke det?

Jeg er iallefall på vei hjem til Trondheim igjen. Helga har flydd av gårde og jeg vil tilbake allerede. Hjemme venter eksamenslesing, svette, tårer og hjerteproblemer. Jeg takler ikke stress så bra. Når jeg kommer hjem og får tid skal jeg lese litt blogger. Har ikke vært nevneverdig aktiv på internett de siste dagene.

Herregud, nå stinker det død og djevelskap her igjen. Si meg, har et stinkdyr krøpet oppi rævva på'n?





Det er alltid en glede å finne bilder tatt i fylla på pc'n. Ser ut til at jeg hadde en fin lørdag. Med stort hår. Veldig stort hår. Ser ut til at Iselin også hadde en fin lørdag, men jeg skal spare henne for nervene ved å legge ut bilder av henne. Vi skulle liksom kle oss ut som hulder. Som om jeg ikke ser ut som det til vanlig.




- Har du hatt en fin helg?
- Hvis man har luft i magen og sitter på en buss: slippe ut gass eller knipe igjen rævballene?


Blindern

"Hvordan skal jeg åpne denne døra her da?"

Det var alt jeg klarte å tenke da jeg sto utenfor butikken. Alt stoppet opp. Jeg klarte ikke å tenke. Jeg skjønner virkelig ikke hva som skjedde. Kanskje hjernen min fikk en midlertidig black-out. Plutselig kom det en mann og så dumt på meg. Han dyttet opp døra og gikk inn. Jeg nølte et sekund eller to før kroppen plutselig kickstartet og jeg spratt inn døra med null kroppskontroll. Mannen så nok en gang dumt på meg og holdt opp den andre døra for meg. Han trodde sikkert jeg var tilbakestående. Eller full.

De er ofte full her på studenthjemmet til Iselin. Blindern. Jeg liker meg her. Hvis jeg noen gang skal flytte til Oslo for å studere, så skal jeg søke om å få bo her. Det er dog store sjanser for at jeg utvikler en mild form for alkoholisme av det da, men det er sikkert verdt det. Nå skal jeg ta meg en paracet og åpne ei flaske hvitvin. Jeg har ikke drukket på sikkert over en måned, hvis vi ser bort i fra i går kveld. Jeg tror det er pågrunn av gårdagens morsomheter at jeg trenger paraceten. Uansett, jeg fortjener de to flaskene med hvitvin som står i kjøleskapet.

Senere skal jeg gå på Hundringsjakt. Jeg har nemlig hørt rykter om at han bor et sted her.


- Hva skal du gjøre i helga?


Move bitch!

Mamma lærte meg at man skal respektere andre mennesker. Huset med det rare i, Lilly's butikk, Sesam Stasjon og mange andre tv-serier som gikk på NRK innprentet meg at man skal behandle andre mennesker bra. Kardemommeloven lærte meg at man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.

Det er derfor det er så vanskelig for meg å smile høflig når jeg helst vil bite av øret på enkelte personer. Helvete ta kardemommeloven når jeg blir dyttet av bussen klokka åtte om morgenen! Hvem er det som gjør sånt? Jeg hadde stått ute i kulda og ventet på bussen i over ti minutter. Hun kom tre sekunder før bussen ankom busstoppet. Jeg skulle til å gå på bussen, hun trengte seg forbi meg og dyttet meg ut. Deretter stilte hun seg slik at ingen kom forbi henne, mens hun brukte ørten førti minutter på å betale. Jeg trodde det var meningen man skulle slippe fram de med t-kort jeg? Men så trodde jeg også at man skal vente høflig i kø.

Uansett, man kødder ikke med Lotte klokka åtte om morgenen. Jeg presset meg inn og satte albuen hardt i ryggen på merra. Move bitch! Dytter du meg ned trappa, gir jeg deg ryggskader. Sånn er det bare.

For øvrig holdt bussen på å kjøre ned ei gammel dame i går. Det var hennes feil. Bussen hadde grønt lys, hun hadde rød mann. Det var midt i prinsen krysset og det kom biler og busser fra alle kanter. Hva tenkte hun på da hun spaserte rett ut i veien? Hadde hun forventet at all trafikken stoppet opp? Damen bare presset seg fram, og så seg ikke om til sidene. Hun bare masjerte rett fram, og selv om hun så at bussen kjørte fortsatte hun. Hun så direkte sjokkert ut da bussen ikke stoppet for henne, men bare kjørte videre. Dermed så jeg at ansiktet hennes gikk fra sjokkert til fly forbanna. Hun hyttet med neven, ropte og slo stokken sin inn i bussen. Dumme menneske. Det er faktisk en grunn til at en smarting fant opp trafikklys. Det er ikke for at de skal lyse opp med fine farger på en mørk vinterdag. Sett fra den annen side kan det jo hende hun hadde gode grunner til å springe ut i gata. Jeg skal ikke dømme, jeg skal være grei og snill. Men for helvete, tenk litt da!

Jeg kan ikke få sagt det nok hvor lei jeg er av å ta buss. Jeg er møkklei av stappfulle busser og folk som ikke passer seg når andre skal av. Jeg hater at jeg må presse meg fram, og deretter rope fortvilt til sjåføren at han må åpne døra igjen. Jeg hater desperasjonen jeg føler når bussen begynner å kjøre og jeg fremdeles ikke har kommet meg av. Jævla idioter hele gjengen, enn å stå der som en flokk med hjernedøde sauer, hva med å flytte seg? Jeg er møkklei. Busser som aldri kommer tidsnok, skyhøye priser, fjortiser som bråker og gamle gubber som fiser.


- Hvis en ukjent person hadde dyttet deg for å komme foran deg i køen, hva hadde du gjort?


"Jeg-må-bare-gjøre-noe-så-viktige-gjøremål-får-vente-til-siden"-syndromet

Jeg liker den reklamen på Viasat 4 for Politistasjonen Danmark. De forteller at serien handler om Danmarks mest hardbarkede forbrytere. Deretter forteller de hva "dagens" episode skal handle om. Den skal handle om noen som har stjålet neglelakk i forskjellige farger. Dæven de er hardbarkede, de danske forbryterne. Det må jeg si. Neglelakk i forskjellige farger. De matchet sikkert ikke klærne deres engang. Jeg tror nok det er en sak for Fanthomas! Kanskje han er villig til å bistå det danske politiet.

Jeg gjør alt for å slippe unna skolearbeid. Jeg vil ikke gjøre kjemioppgaver, jeg vil ikke jobbe med prosjektoppgaven og jeg vil ikke løse matteoppgaver. Jeg gjør hva som helst for å slippe unna, om jeg så skal sitte og nistirre på teite tv-reklamer dagen lang. Det er merkelig hvor mye mer underholdende det er å plystre med på kjente reklamemelodier (merk: reklamen for gulesider) enn å sikre framtida mi. En utdanning er ingenting opp mot den erfaringa jeg får ved å plystre samtidig som jeg spiller Hjerter.

Apropos Hjerter, så har jeg funnet ut en taktikk. Jeg vinner hver gang, selv om visse personer alltid skal ødelegge (Joakim, Kristine og Stian har jeg kalt dem - det er så mye morsommere å spille når noe trigger vinnerinstinktet mitt). Taktikken går ut på å starte runden med å ta storeslem. Altså å ta alle 26 poengene. Dermed får jeg null poeng, mens de andre deltakerne får 26 poeng hver. Deretter går det bare ut på å spille taktisk riktig, slik at jeg får minst poeng hver påfølgende runde. Jeg eier dere! Hører dere det?!

Nå gjorde jeg det igjen. Slippe unna skolearbeidet altså. Man kan lure hjernen sin til å tro hva som helst. Jeg valgte nettopp å lure hjernen min til å tro at det er kjempeinteressant å prate om taktikk i Hjerter. Et tåpelig kortspill på pc'n. Men hva mener hjernen min at jeg skal gjøre istedet da liksom? Prakke den full av fagstoff kanskje? Tror ikke det.

Nå skal jeg spille litt mer hjerter og se litt mer reklamer på tv. Hva som helst for å slippe unna skolearbeidet.




Det er så typisk Teddy Bed å snike seg med på fotoshooten min. Jævla linselus.



- Lider du også av "jeg-må-bare-gjøre-noe-så-viktige-gjøremål-får-vente-til-siden"-syndromet?


Jeg har gitt blod. Har du?

Man kan si mye om meg, men er det en ting jeg ikke er så er det gavmild. Jeg har aldri likt å dele, spesielt ikke mat eller godteri. Da jeg var lita fikk jeg raserianfall hvis noen tok leken min. Mamma sa jeg skulle dele, og jeg ga leken gråtende i fra meg. Det var lørdagskveld og jeg satt foran tv'n og koste meg med lørdagsgodtet mitt. Mamma sa jeg skulle dele godteriet mitt med den andre ungen som var på besøk. Jeg tenkte stygge tanker om personen og delte motvillig godteriet mitt. Hvis noen spør om jeg kan dele noe med dem, smiler jeg og deler. Innvendig tenker jeg at de kunne for helvete kjøpt seg det selv. Fjernkontrollen liker jeg å ha for meg selv. Pc'n min er min. Jeg liker rett og slett ikke å dele. Folk kan holde seg til sine egne saker, jeg er ikke et helvetes bibliotek.

Enkelte unntak finnes det så klart. Jeg kan godt dele med andre hvis de deler med meg. Deling av godteri på en filmkveld går helt fint, hvis alle bidrar. Personer jeg bryr meg om, som ikke har råd til det, kan jeg også dele med. Uten stygge tanker. Likevel kan man konkludere seg fram til at jeg ikke vender det andre kinnet til og jeg er ikke en gavmild person. Litt av et kupp med andre ord. Lucky Joakim.

Til tross for at jeg er en så forferdelig person har jeg helt frivillig delt noe viktig i dag. Blodet mitt. Jeg har gitt blod. Har du?


Å gi blod redder liv. Det var ikke like forferdelig som jeg hadde forestilt meg. Et lite stikk og litt ubehag, men over på under et kvarter. Man får oppfølging hele veien, og de som jobber der gir deg en helt utrolig service. Du får iskald eple- eller appelsinjuice, du kan også få iskaldt vann. De har til og med kjekser. Jeg var litt svimmel og slapp etter jeg ga blod, men det er ingenting sammenlignet med hvor god følelse jeg har inni meg. God karma, folkens! Jeg lever fremdeles, og kanskje kan blodet mitt bidra til at noen andre får leve videre.

Er du interessert i å gi blod eller vil du vite mer om det? Gå inn på GiBlod.no.


Jeg fikk et krus i takkegave også! Her kommer Mummi!


- Liker du å dele?
- Har du gitt blod, eller kunne du tenkt deg å gi blod?


Helvetesukene trer i kraft

I tunge og stressende stunder er det viktig å ha små lyspunkt man kan holde fast med blikket. Det sies at man ikke skal se på lyset når man befinner seg i en mørk tunnel, men det er reinspikka tull. Det verste som kan skje er at lyset viser seg å være et møtende tog i 200-og-shit-fart. Det beste som kan skje er at du ikke dør av stress og depresjon.

Jeg velger å se på lyset, og krysser fingrene for at det ikke er et tog som tuter i mot meg. De neste fem ukene kommer jeg til å bli mentalt ustabil. Psykisk sett kommer jeg til å være på en plass mellom stressa og deprimert. Av og til kommer jeg til å være fly forbanna. Andre ganger kan man være så heldig at man får et smil fra meg.

Eksamenstida starter, og jeg har laget meg en leseplan. Jepp, listomanen Lotte måtte trå til for å få orden i systemet, og nå er planene klare. For de spesielt interesserte ser helvetesukene (heretter forkortet HU) slik ut:
HU1: Gjøre skolearbeid og lese anatomi
HU2: Lese kjemi og gjøre matte
HU3: Lese kjemi, nå starter presset
HU4: Eksamen i kjemi, deretter lesing av anatomi
HU5: Eksamen i anatomi, deretter storpugging av matte
Uke 6: Eksamen i matte. JULE-fuckings-FERIE!

Planene er klare, og stressnivået har økt betraktelig. Jeg kjenner humøret synke og monsterlotte titte fram bak sinte øyne. Noe må gjøres (bortsett fra å lese til eksamen, altså), for å holde monsterlotte i sjakk. Derfor har jeg nok en gang spurt listomanen Lotte om eksperthjelp og gledesplanen framover ser slik ut:
- Kino for å se Hærri Påttah
- Besøke Iselin i Oslo
- Putti Plutti Pott den 7 desember
- Juleferie





- Hvilke lyspunkt har du framover?


Forbanna drittdag

Hodet eksploderer, samvittigheta kveler meg, jeg kjeder meg og vil dra ut. Eneste problemet er at jeg egentlig ikke vil dra ut. Jeg orker ikke. Jeg orker ingenting. Jeg burde lese til eksamen, men istedet føler jeg for å drepe meg selv med kjemiboka. Jeg gidder ikke mer.

DRA TIL HELVETE! Åååh, jeg er så sint. Jeg er så lei meg. Jeg er så lei av alt og alle. Men mest av alt er jeg lei av meg selv. DRA TIL HELVETE!

Æ'm så frikkin' pissd.

Jeg drepte forresten ei flue med fjernkontrollen i sted. Verken flua eller fjernkontrollen overlevde. Forbanna flue som irriterer meg akkurat i dag. Hvor hjernedød går det an å bli?


Motivasjonen har gått i minus

Herregud, eksamenene puster meg i nakken. Jeg er så stressa at jeg snart får forstoppelse og stressutslett. Drømmene mine for tida er helt sinnsyke. I går natt var det noen som klatret inn vinduet og forsøkte å voldta meg med ei kjemibok. Jeg forsøkte å slå slemmingen, men slagene mine hadde ingen kraft. Deretter måtte jeg løpe etter ei i klassen, fordi jeg hadde laget krem til henne. Med slike sære og stressende drømmer er det ikke rart at jeg våkner opp med hodepine og med en tung følelse i magen.

Når jeg våkner tidlig om morgenen etter ei natt med lite og dårlig søvn, og kjenner at det er iskaldt på rommet, synker motivasjonen like lavt som gradestokken der ute viser. Motivasjonen har gått i minus. Jeg forsøker å tenke: "Hei, Lotte. Det er en ny dag, du må på skolen og lære deg mest mulig. Du har viktige innleveringer du må gjøre og om under en måned har du tre eksamener som du ikke engang har begynt å lese til". Deretter synker motivasjonen min enda mer, og jeg føler for å grynte og legge meg inntil varme Joakim igjen. En god seng, en varm Joakim og flere timers søvn frister langt mer enn skolearbeid og eksamensstress.

Så hvorfor står jeg opp i det hele tatt? Det lurer jeg også på.


- Har du noen viktige prøver/tentamener/eksamener til jul som du gruer deg til?
- Har du noen tips for å senke stresset og få opp motivasjonen?


Baaanet må jo ikke fryse!

" Kjære Lotte . Morfar lurte på om ikke dok kunne dra til byen ilag i morgen . Det ville jo være nesten som da du var yngre ha ha . Klem fra mormora di :-o "

Mormor er veldig søt når hun sender sms.  Det å sende tekstmeldinger og sende fancye bilder med grusomme sanger og lyder har blitt den nye hobbyen hennes, og hun er en racer når hun skriver. Hun skriver raskere enn meg, og jeg rekker så vidt å svare før jeg får en roman i svar tilbake. Hun har ikke helt skjønt dette med at :-o er et gispefjes og ikke et smilefjes. Hun synes den er søt, nemlig.

Noen timer før jeg fikk denne sms'en av henne hadde jeg vært på besøk hos besteforeldrene mine. Vi hadde diskutert hvor kaldt det var ute og mormor hadde påpekt hvor trang kåpen min hadde blitt rundt livet (ja, jeg har lagt på meg litt de siste årene mormor). Hun mente det var tide på at baaanet (stakkar barnet på mormorspråket) fikk seg en ny og varm vinterjakke. Ikke snakk om at jeg skulle fryse. Vi ble enige om at jeg skulle få penger til jakke i julegave, og jeg hoppet av glede og klemte både mormor og morfar.

Så fikk jeg da denne sms'en og jeg kunne ikke la være å smile. Stakkar morfar har ikke stort å gjøre om dagene, han har jo ingen hobby. Han ble faktisk glad da de fjernet minibanken her oppe på Hallset, for da hadde han en unnskyldning til å dra ned til byen. For å ta ut penger i banken. Jeg foreslo at han kunne dra på bingo, men da så han bare stygt på meg. Skjønner han godt jeg.

Da jeg var lita brukte morfar og jeg ofte å dra på shopping sammen, og det var tider det! Jeg fikk ikke bare klær, jeg fikk også leker. Jeg var så lykkelig. Jeg savner den tiden, så da mormor sendte meg den sms'en nølte jeg ikke et sekund. Så klart jeg ville dra til byen med morfar!

Dagen etter dro vi sammens ned til byen for å shoppe vinterklær til baaanet. Det ble ikke helt som i gamle dager, jeg har nemlig fått forståelse for penger nå. Samt at jeg ikke er interessert i leker lengere da. Vel, ikke slike leker jeg kunne tenkt meg å shoppe med morfaren min. Resultatet av shoppingen var en varm vinterjakke og et par ullsokker. Ah, årets beste julegave tror jeg!

Jeg sier bare en ting: Du vet at vinterjakka di er varm, når du svetter i minusgrader. Takk mormor og morfar, jeg er glad i dere, og jeg gleder meg til neste gang jeg skal komme på middagsbesøk. Hjemmelagde kjøttkaker er nammenam.


- Har du et bra forhold til besteforeldrene dine?


Hell i uhellet og uhell i hellet i uhellet

Det er ikke lett å være Lotte når det er glatt ute. Skoene mine er glatte og jeg har null balanse. For en person med ei så stor og baktung rumpe som meg er det generelt vanskelig å holde seg i vater når en går.

På vinteren finner du meg som regel viftende med hendene, hylende og dansende bortover gata. Enkelte ganger griper jeg tak i en lyktestolpe og later som om den er en strippestang. Andre ganger tar jeg piruetter og later som jeg er en ballerina. Faktisk har jeg det med å ta en riverdance bortover gata til tider også. For å holde balansen i all galskapen stepper jeg for å finne en likevekt. Ah, jeg elsker riverdance.

I dag gikk jeg nesten på rumpa. Det eneste som reddet meg var den superkjappe, superwoman-reaksjonen min. Jeg bøyde knærne mine og stilte meg i "jeg-later-som-om-jeg-skal-hoppe-på-ski"-stillingen. Jeg er ikke like elegant som profesjonelle skihoppere. Til tross for at jeg reddet rumpa mi, gikk ikke alt etter superwomans planer. Det hadde seg slik at jeg hadde en enormt tung veske i dag. Jeg sverger, den var minst like tung som rumpa mi. Merkelig at den ikke har raknet med alle de bøkene oppi. Uansett, i stedet for å falle bakover, falt jeg til siden.

Hell i uhellet var at det var et vindu der jeg krasjet inni. Uhell i hellet i uhellet var at jeg krasjet trynet inni vinduet og trolig skremte alle de som satt der. Man blir alltid så pen når man presser trynet sitt inn i et vindu. Det er virkelig flatterende. Virkelig. Ah, jeg elsker vinteren.

Forresten tapte jeg et veddemål i morges. Broren min og kjæresten ventet barn, og jeg var 99% sikker på at det skulle bli en gutt. Joakim veddet 50 kroner på at det ble ei jente, og nå er jeg 50 kroner fattigere. Folkens, jeg har blitt tante igjen! Det er ei utrolig nydelig jente, som skal hete Edda.


- Har du tante/onkel-barn?


Alle facebookvenner: se ut vinduet og oppdater!

I helga sitter jeg barnevakt for lillebroren min, og det mest spennende jeg har opplevd hittil var da jeg skulle vaske klær og mistet vaskemiddelet på gulvet.

Det blir ikke produsert noe spennende blogginnlegg nå, jeg er tom for drivstoff. Derfor har jeg en stor plan om å spise en deilig frokost med lillebroren min nå, bestående av nystekte rundstykker og masse godt pålegg. Twilight Eclipse står på planen, og det samme gjør en koselig middag med Joakim og Ironman i kveld. Ikke at Ironman kommer hit da. Jeg mente at vi skulle se filmene.

Sånn ellers kan jeg opplyse alle der ute om at nå har snøen kommet tilbake, og jeg er sjokkert over at kun en person på hele vennelista mi på facebook har opplyst alle andre om det hittil. Kanskje fordi klokka er tolv, folk står ikke opp så tidlig i mørketiden. Kanskje mesteparten av de som er der ute rett og slett er så fyllesyk at de ikke har sett ut enda?! Da vil det jo si at det er min oppgave her i verden og opplyse dem på facebook om at , nå har snøen kommet!



Nei, forresten. Jeg tror folk er mer interessert i hva jeg drømte i natt. Virkelig. Herregud, jeg skjemmes over meg selv. Snakkes igjen når jeg ikke tror jeg er morsom.


- SNØ!! Har du snø der du bor?


Cause I'm a fjortisgirl

Du møter dem på bussen. Når du går gjennom byen står de der og henger. Når du går gjennom butikksenteret i nærområdet ditt, står de faen meg der også. Du hører dem på lekeplassen like ved der du bor.

De hyler, roper og bråker. De snakker høyt om sex, kuksuging og fitter. De fniser og hyler. De får deg til å tenke tilbake til de årene du var slik, og du håper virkelig innerst inne at du ikke var så ille.



Jeg satt på bussen på vei hjem fra skolen i dag
. Det hadde vært en lang dag, som startet med at jeg forsov meg og verken rakk å spise frokost eller dusje meg. Skoledagen hadde vart i ti lange timer. Jeg satt der på bussen, helt utslitt og sulten. Følte meg som en pose med søppel. Turte ikke se ut vinduet engang, det viste meg speilbildet mitt.

Mens jeg satt der for meg selv, hørte på musikk og telte inni meg grunner til å være lykkelig kom de på bussen. Jentegjengen. De samlet seg sammen bakerst i bussen og begynte å synge på selvkomponerte sanger hvor hovedinnholdet var kuk, kuksuging, fitte og puling. De sang høyt. De sang så høyt, at selv ikke ipoden min overdøvet dem. De fniste som en gjeng med hyener. Grusomme hyener på fjorten år.

Det var akkurat i det øyeblikket jeg fant den viktigste grunnen til å være lykkelig. De årene er bak meg. De årene jeg følte meg usikker, ville være kulest i gata og ville at alle skulle like meg. De årene jeg håpløst forsøkte å få oppmerksomheten til en gutt. Jeg ville bare bli lagt merke til, jeg ville bare at noen skulle se meg og like meg. Jeg snek unna drikkevarer fra foreldrene mine og drakk det fordi jeg trodde jeg var kul. Jeg røykte fordi alle de andre gjorde det. Jeg snakket om sex hele tida, og la ut i det vide og det brede om sex i all offentlighet. Jeg gjorde som alle andre. Jeg trodde at jo mer høylydt jeg var, jo mer oppmerksomhet fikk jeg. De årene er forbi. Jeg er glad for det.

Jeg satt der for meg selv og mimret. Plutselig nådde syngingen deres nye høyder. Da ei jente plutselig ropte ut: Hun suger kuuuuuuuuuuuuk. Hun er en kuuuksuuuuger!, fikk jeg nok. Jeg ble flau på deres vegne. Tenkte de ikke over at det satt en haug med andre mennesker på den bussen? Hva om noen som kjente dem satt på bussen? Blir de ikke bittelitt flau av seg selv?

Jeg har sikkert vært like ille selv. Jeg er heldigvis ikke slik nå lengere. Med visse unntak av to flasker hvitvin og en jentegjeng. Merkelig at jeg sitter her og klager på hvor jævlig en gjeng med fjortenåringer er, når jeg med sikkerhet kan påstå at voksne folk på fylla er like ille - om ikke verre. Merkelig med det. Jeg har vel lite tålmodighet på en dårlig dag.


Hej, hej, hej jag är bara 14 år, kom och titta på mig, kom och ta på mig. För jag vill jo bara va din tjej. Du får ta på mig om du ber mig snällt. För jag vill jo bara va me dig. Do you wanna be my fjortisboy?


- Hva mener du om folk som sitter på bussen og roper om sex, kuk og andre ting du ikke vil høre om?


What a date

"En svenske kjører på motorveien i England. På radioen advarer de mot en galning som kjører på feil side av veien.
- En galning? utbryter svensken.
- Det er jo hundrevis av dem!"

Jeg skulle bodd i England. Jeg er nemlig venstrehendt. I går kveld tok Joakim meg med ut for å øvelseskjøre. What a date. Det var utrolig romantisk å sitte i ei bil langt oppi i svarte skauen midt på natta. Da Joakim brølte til meg at jeg måtte bremse, ble jeg nesten kvalt av all romantikken.

Joakim: Nå skal du bremse helt. Nei nei nei, ikke gass! Brems, Lotte, brems!
Lotte: *får panikk og tråkker på bremsen*
Joakim: HUSK Å TRYKKE NED CLUTCHEN FØRST!
*bilen bråbremser*
Joakim: ...du kvelt den.
Lotte: Hva med å fortelle meg detaljert hva jeg skal gjøre før du ber meg om å gjøre det?
Joakim: Jeg glemte det.

Joakim: Nå kjører du litt fortere, og så slipper du gassen og trykker ned clutchen og bytter til andre giret. Lotte... Lotte...? LOTTE STOPP!!
Lotte: HVA NÅ DA?!
Joakim: Hvor er andre giret? Fortell meg hvor andre giret er.
Lotte: Der.
Joakim: Det er femte giret. Jeg tror vi må øve litt på giringa.
Lotte: Jamen... jeg er venstrehendt skjønner du, det er ikke så lett for meg.

Jeg synes ikke det er noe morsomt å kjøre bil jeg. Pisser meg nesten ut i ren skrekk. Med en gang jeg sitter bak rattet får jeg den følelsen jeg hadde i sommer, da Charlotte tvang meg med i berg-og-dal-banen. Livredd og overbevisst om at noe ille kommer til å skje. For noe ille kommer faktisk til å skje. Det er liksom snakk om at jeg, som ikke engang klarer å sykle som et normalt menneske, skal lære meg å kjøre bil.

Joakim sier at alt går bedre etterhvert
, at øvelse gjør mester og blablablu. Han har sikkert helt rett, men jeg vedder 1000 kr på at jeg kommer til å:
a) kjøre ned et dyr
b) havne i grøfta
c) rygge inn i en lyktestolpe
d) unngå at noe skjer ved at jeg aldri greier å ta lappen

"Det var en gang en gutt og mora som kjørte til butikken. Da gutten så en mann som gikk litt lenger fremme, spurte han moren sin:

- Skal vi kjøre over han?
Da svarte mora på kødd: - Ja! Vi kjørern rett ned!
Plutselig sier det et BOM og mora ser forskrekket ned på sønnen og skriker: Hva var det?
- Da svarte sønnen: Nei, jeg så du holdt på å bomme så jeg tok han med døra."

Ingen dyr, mennesker eller biler ble skadet under gårdagens øvelseskjøring.


- Har du tatt lappen?


Dodraugen, troll og andre monstre

Da jeg var fem år sa storebroren min at dodraugen var i do. Han fortalte meg at hvis jeg satt for lenge på do, kom dodraugen til å dra meg ned. Dette førte til at jeg i mange år dobbeltsjekket i do før jeg i det hele tatt turte å sette meg ned. Det førte også til at jeg med jevne mellomrom dobbeltsjekket mens jeg satt på do. Jeg turte ikke sitte for lenge om gangen, og min største frykt var at jeg en dag skulle være uoppmerksom. Jeg var nemlig overbevisst om at et øyeblikks uoppmerksomhet var alt som skulle til for at han fikk sjansen til å dra meg ned i undervannsverdenen sin.

Jeg har alltid hatt lett for å tro på overnaturlige saker. Med min aktive barnefantasi trodde jeg at lekene mine levde, at det fantes hekser gjemt i kommoden, spøkelser inne i skapet og monstre under senga. Da jeg lærte meg å lese tok det ikke lang tid før jeg kastet meg over Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Jeg elsket eventyrene om Espen Askeladd, som vant prinsessa og halve kongeriket. Eventyrene om trollene fascinerte meg, og jeg visste innerst i meg selv at troll fantes dypt inne i skog og fjell.

Den dag i dag, tror jeg ikke på verken dodraugen eller troll. Likevel var det mange gode minner om mørke høstkvelder og lesing av folkeeventyr som kicket inn da jeg var på kino lørdag. Trolljegeren må være en av norges beste filmer, som noen gang er laget. De fikk meg nesten til å tro på troll igjen.

Nå håper jeg bare at ingen lager en film om dodraugen, for da får jeg nok problemer med dobesøk igjen.


- Har du sett Trolljegeren, eller har du tenkt å se den?



RSS 0.91