Hvor er nøkkelen?

Etter en lang og slitsom måned har jeg endelig ferie, og jeg har lagt merke til at jeg samtidig har tatt ferie fra bloggen. Under eksamensperioden måtte jeg tvinge meg selv til å ikke sette meg ned foran pc'n. Jeg og pc'n har et usunt kjærlighetsforhold, og jeg har innsett at jeg muligens er litt pc avhengig. Og kanskje en smule spillegal. Alt for å ikke lese kjemi, anatomi og matte, vet dere. Kabal er så utrolig mye mer givende.

Nå som jeg har ferie og all verdens tid frister ikke pc'n lengere. Jeg har rett og slett blitt avvennet. Abstinensene har sluppet taket og jeg kjenner ikke den plagsomme trangen til å "bare sjekke facebook". Dessuten har jeg innsett at det å spille kabal i flere timer faktisk er litt.... patetisk.

Nå har jeg lyst til å gjøre ti tusen andre ting, og jeg irriterer meg fremdeles over at døgnet bare har 24 timer. Egentlig har ikke ting endret seg så mye. Jeg er fremdeles stresset og nedfor. Ikke fordi jeg har eksamener som henger over hodet mitt og som hindrer meg i å gjøre det jeg vil. Nånei, tvert i mot fordi jeg har så mange ting jeg vil gjøre, og alt for lite tid. Jeg vil lese bøker, jeg vil spille de nye DS-spillene mine (som jeg forresten kjøpte i dag), jeg vil se på serier og filmer, jeg vil være med familie og venner og jeg vil sove. Det er ikke nok timer i døgnet til å dekke alle de ønskene mine. I tillegg har jeg jo andre behov som å spise mat, dusje og gjøre andre ting for å holde meg i live. Nå har jo jeg alltid vært flink til å kombinere ting, så jeg både leser, ser på tv og spiser samtidig.

Julefølelsen har jeg mistet. Den har vært der siden desember startet, men jeg har fortrengt den. Jeg kunne ikke la meg selv slappe av under eksamensperioden, julefølelsen har den effekten på meg og det kunne jeg ikke risikere. Derfor låste jeg inn julefølelsen og gjemte nøkkelen. Nå ser det ut til at jeg har mistet nøkkelen, og det er jo litt trist da. Jeg er min egen lille Grinchen. Grønn og jævlig (i dag var jeg faktisk grønn i trynet, men det tror jeg skyldes et litt for høyt alkoholinntak i går).

Blogge gjør jeg igjen når døgnet får flere timer. Eller muligens når jeg blir lei av å lese, spille DS-spill og se på filmer. Det skjer vel om noen dager, vil jeg tro. Da slenger jeg også ut noen bilder fra jula mi (deriblant et bildebevis på at jeg har møtt pisspreikdronninga og kjæledyret hennes!)

Jeg fikk forresten D på kjemieksamen. Jeg tror ikke sensor hadde låst vekk julefølelsen, for sensor var jammen snill!

Over og ut.


God jul

For første gang på sikkert 8 år var jeg den i familien som sto opp først. Jeg hoppet opp av senga og ropte: "DET ER JUL!". Neida. Jeg krøp ut av senga og tenkte: "Jeg må ha vært sinnsyk for 8 år siden, som sto opp så tidlig".

I går hadde jeg kjøpt meg snus, og på kvelden da jeg skulle åpne den, var den tom! Det er nedtur på kvelden før kvelden det. Derfor sto jeg opp ekstra tidlig i dag, slik at jeg fikk byttet den før Tre nøtter til Askepott begynte. Viktig det.

Ønsker dere alle en fin jul.


Krig med min verste fiende

Det er ikke ofte jeg møter den verste fienden min. Med omtanke for meg selv og de rundt meg velger jeg å utsette møtene i det lengste. Det ender alltid stygt når vi møtes.

Fienden min er grusom. Den bråker, skader meg og gjør aldri som jeg vil. Den gjør meg så forbannet at jeg koker over. Det starter som regel bra. Vi snakker høflig til hverandre og forsøker så godt vi kan å samarbeide. Dessverre har omstendighetene rundt møtene ofte skylden i at det først går galt. Jo trangere det er rundt oss, jo nærmere må vi stå hverandre. Jo nærmere vi må stå hverandre, jo mindre albuerom har vi rundt oss. Vi krasjer bort i ting rundt oss, den setter seg fast og jeg river den til meg for å få gjort det som må gjøres. Det ender alltid med at den sparker meg i skarpleggen, og det svartner for meg. Jeg kaster den veggimellom mens jeg roper som King Kong på en dårlig dag.

Min verste fiende er støvsugeren. Vi hadde et stygt møte i dag. Jeg skulle støvsuge rommet mitt, og der er det trangere enn i bøttekottet Harry Potter sov i sine ti første leveår. Med andre ord er det vanskelig å komme til der man skal fjerne støv, og jeg forsøker fortvilt å lirke støvsugeren fram. Den setter seg fast. Jeg blir mer og mer irritert. Resultatet har dere vel allerede skjønt.

I dag fikk jeg to krigsskader. Et blåmerke på leggen og en sort flekk på sjela mi. Jeg er overbevist om at hver gang jeg får et sinneanfall, setter det igjen en sort flekk på sjela mi. De sinneutbruddene jeg får når jeg har krig med støvsugeren setter garantert igjen så store sorte flekker på sjela mi, at det snart ender med et sort hull som sluker alt og alle rundt meg. I rent sinne. Jeg hater støvsugeren.

Rommet er iallefall rent.


Så flau jeg er

- Lotte, nå må du stå opp, sa Joakim forsiktig.
- Nei.
- Jo, Lotte... Du har eksamen i dag, og se her da! Jeg har laget frokost til deg!
- Nei. Jeg vil sove i ti minutter til.

- Lotte, nå har det gått ti minutter.
- Nei.
- Nå må du faktisk stå opp hvis du ikke skal bli stressa.
- Nei. Jeg vil sove i ti minutter til.

- Lotte, jeg vet du er trøtt, men du må stå opp. Du kan sove når du kommer hjem.
- Nei.
- Vær så snill..
- Nei. Jeg gidder ikke dra. Jeg stryker uansett, så da vil jeg heller sove mer og ta den en annen gang.

Det endte med at jeg sto opp av senga med surleppa på geip og tårene rennende. Jeg hadde fått i underkant av to timer søvn, som alltid. I tillegg hadde jeg en bankende hodepine, som var såppas ille at jeg ikke klarte å tenke. Det er et under at Joakim klarte å få meg opp av senga. Jeg har fremdeles ikke helt forstått hvorfor han var våken klokken halv sju om morgenen, og jeg er fremdeles litt i sjokk over at han er så snill med meg for tida. Han er herlig. Dessuten hadde han varmet opp senga da jeg kom hjem fra eksamen, så det var deilig å legge seg ved siden av ham. Soving er undervurdert.

Uansett, jeg hadde matteeksamen i dag og var 100% sikker på at jeg kom til å levere blank. Jeg kan ikke matte, det har aldri vært min sterkeste side. Det sies at man lærer matte ved å gjøre oppgaver, og jeg har ikke gjort en eneste oppgave i studieuka her. Jeg har lest og sett over oppgaver som er gjort tidligere (gjort av andre altså, jeg har seriøst ikke gjort noe matte i år. Jeg skjemmes. Jeg bruker da aldri å være en gratispassasjer. Jeg hater gratispassasjerer) i år. Derfor hadde jeg innstilt hjernen min på at jeg kom til å stryke.

Da de leverte ut eksamenssettet og jeg så oppgavene, kjente jeg et lite håp spire dypt inne i den forpestede sjela mi. De to første oppgavene kunne jeg sikre meg 40 % på, og det er nok til å stå på eksamen. De to første oppgavene var noe jeg burde kunne. Og så fikk jeg hjerneteppe. For første gang i hele mitt liv fikk jeg hjerneteppe! Hele eksamenskarakteren min sto på spill her, og så fikk jeg hjerneteppe! Jeg måtte rett og slett bare gå videre og forsøke meg på de andre oppgavene, men jeg skjønte faen ikke en dritt. Bare på noen av dem, men jeg vet ikke om det er rett.

Så med andre ord har jeg mest sannsynligvis strøket på matteeksamen og kjemieksamen i år. Herregud, så flau jeg er. Jaja, jeg har ferie nå da!


Kjære julenissen, jeg liker de ikke sprengt

Kjære julenissen.
Man vil alltid ha det man ikke får, og jeg har hatt lyst på deg siden i går kveld. Jeg har lengtet etter deg. Det kribler i magen når jeg holder deg i hånda mi. Du er så hard og fristende.

Jeg åpner deg og føler kjærligheten strømmer ut av deg og omfavne meg. Jeg stikker hånda mi ned i deg og plukker opp en bit. Jeg åpner munnen og fører deg inn der du hører hjemme. Under leppa mi.

Men hva faen? Renner det av deg igjen? Jeg spytter deg ut og studerer deg. Antakelsen min var rett. Du er sprengt. Du havner i søppla. Jeg plukker opp en ny bit og undersøker den. Den er også sprengt.

Slik fortsetter det helt til jeg finner en som ikke er sprengt. Jeg innser raskt at halve dåsa mi er tom. Dåsa mi som jeg hadde så kjær. Alt innholder bare renner ut når jeg tar det i munnen.

Hat er et veldig sterkt ord, som overhodet ikke burde bli misbrukt. I de fleste tilfellene er det mer rett å si misliker sterkt. Vel, jeg hater når nesten all snusen er sprengt. Det gjør meg så sint, frustrert og lei meg. Jeg kunne jo like gjerne brukt bakesnus. Og jeg kan ikke å bake! Jeg vet jeg har sagt: "Æ kainn bak æ", men det var bare lureri. Jeg kan ikke. Jeg vil ikke ha ekle ting under neglene mine.

Poenget mitt, kjære julenissen, er at jeg skulle ønske du tok kontakt med snusguden for å fortelle han hva jeg mener. Jeg har forsøkt å nå han, men i disse eksamenstider er det begrenset hvor mye tid jeg kan bruke på å søke opp snusguden i telefonkatalogen. Du skal vite det at jeg har vært veldig snill i år. Nåja, den siste delen av året iallefall.

Uansett, vær så snill og ta kontakt med snusguden. Det er så kjipt hver gang jeg åpner ei snusdåse og oppdager at alt er sprengt. Det gjør vondt dypt i hjerterota, spesielt når dette er det mest alvorlige problemet mitt for tida (rett etter det faktum at jeg kommer til å stryke på eksamen).

Kos og klem fra Lotte den sutrete.



Herregud Lotte...


Symptomer

Et klassisk tegn på at man har vært usosial og stresset over lengere tid er urovekkende perioder med uvanlig oppførsel. Symptomer på tilstanden jeg har valgt å kalle (i ren mangel på oppfinnsomhet i disse vanskelige tider) eksamens-eremittkrepseperioden kan være alt fra tårer, sinneutbrudd med det resultat at omgivelsene blir ødelagte og ukontrollerbare latteranfall. Man kan gå fra å ligge i fosterstilling til å hoppe rundt naken, mens man ler av verden. Man kan ende opp med en ødelagt kalkulator og en ødelagt tv, grunnet kraften i kastet av kalkulatoren (dette symptomet har jeg forøvrig ikke opplevd enda, takk gud. Jeg hadde ikke klart meg uten tv'n).

Et annet plagsomt symptom er innsovingsproblemer og mareritt, som i sin tur igjen fører til lite konstruktive dager. En blir så trøtt at man henger over bøkene og stadig trykker feil på kalkulatoren (her passer forresten symptomet med ødelagt tv og kalkulator inn). Øynene glir igjen, samvittigheten gnager på innsiden og stresset roper i ørene. Hver gang man sovner, det være seg på dagtid eller om natta, bråvåkner man av at noen roper en i øret at en kommer til å stryke på eksamen.

Jeg tar meg selv i å se ut i luften mens jeg tenker på hva lykkelige folk gjør akkurat nå. Folk som kan takke seg lykkelige for at de ikke har matteeksamen på mandag. De er sikkert på fylla hele gjengen. Håper de ender opp med fylleangst, roping på elgen og generelt løs mage i morgen. Og hodepine. Jeg hadde gledelig byttet bort matteeksamen med det. På mandag er jeg ferdig. Da skal jeg slutte å syte. Man har ikke noe å syte over når man har venner en kan være med uten å få skyldfølelse fordi man burde gjøre skolearbeid.

Ferie kom til meg! Jeg savner et sosialt liv. Jeg savner vennene mine. Helvete, jeg savner å være i bakrus. Dessuten savner jeg å smile med hele meg bare fordi jeg er lykkelig. Snart blir jeg lykkelig. Snart ser jeg vennene mine. Snart blir det jul. Kom blåne, kom jente, kom gutt, snart kommer jula til Lotte!


Mr. Funny

Det hadde vært en lang dag på jobb. Føttene verket, hodet banket og magen rumlet. Når magen rumler, hodet banker og føttene verker, da er det lurest å stenge seg inne i et bomberom. Lottzilla slipper løs og hun er sint. Sinnet hennes slår deg ned som en atombombe. Jeg mener det, redd deg selv! Det som er litt merkelig med Lottzilla er at sinnet hennes kan sprenge en hel by, men plutselig slår det om og hun ender opp i fosterstilling. Hun oversvømmer byen med tårer i stedet. Lottzilla er ustabil.

Joakim vet alltid hva han skal gjøre når jeg er et monster. Han snakker ikke til meg. Han ordner slik at jeg får i meg mat og han maser ikke. Han burde jobbe med sånn forhandlingsgreier i FBI. Han kunne nok fått en gisseltaker til å roe seg ned. Trossalt, han takler jo meg.

I dag hentet han meg på jobb og ba meg om å ringe for å bestille mat. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og fikk vite at det kom til å ta ti minutter. Ti minutter senere sto jeg der og skulle betale.

- Hei, jeg skal betale for en gresk biff! sa jeg med noe som lignet mer på en grimase enn et smil.
- Nei, det skal du ikke, sa han og så alvorlig ut.
- Hæ?
- Vi er tomme for mat, skjønner du.
- Hæ? Eh, nei. Jeg ringte for ti minutter siden og da sa dere det var greit!
- Ja, men vi gikk tom og jeg rakk ikke si ifra til han som tok telefonen.
- Hæ? Nei!
- Beklager, men vi har ikke mer mat igjen.

Akkurat der og da stoppet tiden. Jeg kjente Lottzilla strømme inn i alle blodårene mine. Dette kunne få to utfall:  Jeg kom til å få et anfall og det kunne ende med at jeg kastet et glass i trynet på ham. Eller så kunne det ende med at jeg kom til å gi restauranten fuktskader pga tårer.

- Neida, jeg bare tuller!

Hahaha, mr. Funny. Kjempemorsomt. Tulle med meg når jeg er sulten. Kjempesmart. Jeg rødmet, betalte, tok opp maten og løp derifra. Jeg er så lettlurt at jeg skjemmes av meg selv.


Kun en uke igjen

Denne dagen startet på ekte Lotte-vis. Jeg våknet sur som et råttent morrabrød. Få timer søvn med en haug av rare drømmer. Verkende hodepine, verkende hals og tett nese. Det eneste som skilte denne dagen fra andre dager var at jeg skulle ha eksamen. Dagen var rett og slett dømt til å bli forferdelig.

Joakim hoppet opp av senga og laget frokost til meg før jeg i det hele tatt klarte å åpne øynene. Jeg fikk til og med sjokolade. Slike ting gjør humøret bedre og gjør eksamensnervene mindre. (Dette er en påminnelse til meg selv: Jeg har den beste kjæresten ei jente kan ha. Husk det når han ikke tar ned toalettsetet, kaster fra seg skittentøy på gulvet og roter overalt!)

Klokken fem over åtte sto jeg på bussholdeplassen sammen med en haug andre mennesker. Bussen skulle komme når som helst. Ti minutter gikk og ingen buss hadde kommet. Flere folk kom til bussholdeplassen. En buss passerte på den andre siden av veien. Ti minutter gikk og enda en buss passerte på den andre siden av veien. Etter at jeg hadde stått på holdeplassen i tjuefem minutter hadde fremdeles ingen buss kommet på min side av veien. Det begynte å snø og jeg kjente nervene gi meg mer hodepine. Det var et kvarter til jeg skulle møte opp på eksamenslokalet. En halvtime til dørene kom til å bli lukket. Hvor var bussen?

Det sies at når man venter på bussen kommer den aldri, og når man gir opp kommer det plutselig tre busser. Jeg hadde begynt å tenke tanken på at jeg kom til å gå glipp av eksamen og vurderte nesten å gå hjem til senga. Etter en halvtimes venting i snøvær ankom to busser. Jeg hoppet på den ene, og angret øyeblikkelig. Stopp-knappen fungerte ikke, så folk måtte rope til bussjåføren når de skulle av. Jeg hadde ingen stemme i morges pga forkjølelsen, så jeg ble mer nervøs for å skulle komme meg av bussen enn jeg var for å komme for sent til eksamen.

Problemer er til for å løses, så jeg hoppet av holdeplassen før, der jeg visste mange andre skulle av. Tre minutter før dørene ble stengt stormet jeg inn i eksamenslokalet. Anatomieksamen gikk ikke så bra som jeg hadde håpet, men den gikk bedre enn forventet.

Nå gjenstår kun en helvetesuke uten like, der jeg skal pugge så mye matte at jeg driter andregradslikninger og derivasjoner. Neste mandag skal jeg sitte i tre grusomme timer og forsøke alt jeg kan for å ikke stryke på matteeksamen, og deretter har jeg endelig ferie. Endelig. Endelig. Endelig!


Læreren min i kjemi har lagt ut fasit på eksamen

Er det nå jeg skal si: "Hva var det jeg sa?"

Jeg hadde spart på eksamensbesvarelsen min. Læreren la ut fasit. Nå har jeg sett over og telt over hvor mange prosent rett jeg har. Jeg håper med marg og bein at sensor er kjempesnill og ser gjennom fingrene de små feilene jeg har. Hvis sensor er snill på enkelte av oppgavene har jeg en sjanse til å stå. Jeg har akkurat ikke nok rett til å stå, bare pågrunn av noen småfeil her og der (og så klart det faktum at jeg har enormt mye feil og ubesvarte oppgaver).

Derfor har jeg kun en ting å si til alle de der ute som påsto at "dette kom til å gå sååå bra atte": Jeg vet best.

Jeg vet alltid best. Og jeg vet at jeg ikke kan kjemi.

Jeg var egentlig forberedt på det. Likevel blir man jo litt skuffet og sint på seg selv. Jeg gjorde faktisk så godt jeg kunne. Ingen kunne krevd mer av meg. Utregninger og lignende er jeg utrolig dårlig på, og når hele eksamen består av utregningsoppgaver er det egentlig et under at jeg i det hele tatt greide noen ting. Hvis man ser positivt på det.

Jeg er bare så utrolig eksamenslei nå at jeg bare vil grine, igjen. Jeg gjør ikke annet enn å stå opp, spise, lese, spise, lese mer og enda litt mer for deretter å sove. Deretter står jeg opp og gjentar hele rutinen om igjen. Dag ut og dag inn, og for hver dag føler jeg at eksamen nærmer seg og kunnskapen blir ikke større. I morgen skal jeg på jobb og får ikke lest noen ting i det hele tatt. Jeg drar hjemmefra i titiden og kommer hjem igjen i titiden på kvelden. All logikk sier at jeg ikke er i form til å innta noen kunnskap etter jobb i morgen.

Jeg er lei meg, sint, skuffet og generelt utslitt på alle områder. Nå skal jeg legge meg hvis jeg skal være i form til å stå opp i morgen. Og det verste er at jeg er så utslitt at jeg ikke engang har lyst til å sove. Jeg får ikke til å sove. Det er bare dritt hele opplegget.


Vil du følge bloggen min, eller vil du ha flere lesere?

I det siste har jeg oppdaget at flere og flere legger meg til som venn her på blogg.no. Jeg har aldri sett at noen av dem kommenterer til meg. Legger de meg til som venn med baktanker om at jeg skal besøke bloggen deres og kommentere til dem, eller vil de rett og slett være vennen min fordi de vil følge bloggen min?

Jeg legger ikke til folk som venner når de bare sender meg en forespørsel, uten å skrive til meg at de legger meg til fordi de vil lese bloggen min. I starten da jeg begynte å blogge godtok jeg til alle som la meg til. Det endte i en venneliste pakket full med tull. Enkelte spyttet ut ti innlegg på en time, der de bare skrev dritt som brydde meg midt i analåpningen. Andre skrev kun om dagen outfit. Så var det de som spammet alle på vennelista si med spørsmål av typen: "Fin blogg, kommenter til meg da?", og bloggen deres var proppfull av innlegg med overskrifter av typen: "Headerkonkurranse", "Hot eller not?", "Heia bloggen, i dag pakket jeg en tampong opp i rumpa og spiste en kjeks med muggelost" (okei, kanskje ikke av den siste typen der. Dere skjønner hva jeg mener. Blogger som kun skriver om hva de har gjort fra og med da de sto opp om morgenen. Det interesserer meg ikke).

For all del, legg meg gjerne til som venn. Jeg liker å sjekke ut nye blogger for å se om det er noe jeg liker. Jeg liker bare ikke å legge til folk som ikke engang har lest bloggen min. På vennelista mi finner du kun blogger jeg har interesse av å lese, og folk jeg vet leser bloggen min.

Jeg er kanskje prippen og kravstor, jeg er kanskje en bitch og egoistisk. Det spiller ingen rolle. Jeg liker å ha det ryddig rundt meg, inkludert vennelista mi. Ved å vite hvem jeg har på vennelista og hva de skriver, har jeg også lettere for å følge dem uten å bruke bloglovin. Det går ikke an å følge favorittene mine hvis vennelista er full av folk som irriterer meg, som spammer oversikten over nyeste innlegg. Det bare går ikke. Rotete hode, rotete kommode. Ryddig venneliste har samme effekt som en vanlig liste for kontrollfriken Lotte.

Jeg vet forresten hvorfor man fiser mer av å spise erter og bønner.



Det som er gjort er hjort, sa elgen og døde av skam

Enkelte sliter med hjerneteppe under eksamener. Enkelte er så nervøse at de får forstoppelse i forkant av en eksamen. Enkelte leverer eksamen blank, fordi de rett og slett ikke klarer oppgavene.

Jeg har aldri hatt noe problem med hjerneteppe. Jeg pugger, møter opp og leverer. Denne gangen var intet unntak. Jeg pugget så svetten rant. Jeg var for første gang så nervøs at jeg ikke klarte å sove. Jeg møtte opp og så oppgavene. Hjernen min sa ikke stopp. Det var mangelen på kunnskapen som stoppet meg. Jeg innså med skrekk og gru at jeg rett og slett ikke hadde kunnskap nok til å kunne svare på 1/4 av eksamen. De andre oppgavene hadde jeg heller ikke direkte peiling på hvordan jeg skulle løse. Likevel leverte jeg. Ikke blank, men med 3/4 løst. Om oppgavene ble løst rett har jeg ingen anelse om. Jeg kan da for faen ikke kjemi. Jeg bare gjorde oppgavene ut i fra hvordan jeg trodde de skulle gjøres.

Det har gått en dag nå og jeg tenker fremdeles litt på eksamenen. Jeg forlot eksamenslokalet med en tom magefølelse. Bokstavelig talt. Jeg var sulten. Neste gang skal jeg ta med meg matpakke. Kanskje noen kjekser. Uansett, jeg følte meg helt tom. Eksamen var gjort, og det som er gjort det er gjort. Enkelt og greit. Jeg leverte så godt jeg kunne, og går det til helvete så går det til helvete. Går det ikke til helvete, så tror jeg helvete har fryst til is. Det verste som kan skje er at jeg stryker og må gjøre den om igjen. Nei, forresten. Det verste som kan skje er at jeg stryker, må ta den om igjen og stryker igjen. Det skal ikke skje. Stryker jeg en gang er det flaut, stryker jeg to ganger graver jeg meg ned i skam.

Nå har jeg så smått begynt på eksamensforberedelsene i anatomi. Jeg har 500 sider koselig lesestoff å få unna. Det skremmer meg litt at jeg brukte 4 timer på 30 sider i dag. Hvis jeg skal lese konstant fram til eksamen, med kun sove-, spise- og dusjepauser må jeg lese i gjennomsnittet 10 sider i timen. Jeg har alltid likt å lese og kan lett sluke ei 700 siders bok på under et døgn. Når det kommer til faglitteratur blir det merkelig nok litt verre. Plutselig skal jeg lære det jeg leser, og da holder det ikke å lese som Supermann. Skjønt Supermann hadde sikkert lært av å lese superraskt. Jeg skulle ønske jeg var Supermann. Uten den teite drakten med trusa utenpå altså.

Tvi tvi til Lotte!


Plutselig skal jeg ha eksamen

Jeg har konkludert meg fram til at morgendagen har hoppet på meg som julekvelden på kjerringa. Det hadde vært en lettelse om jeg kunnet sagt: "Hei, kjemieksamen! Du stresser ikke meg, for jeg er kjempegodt forberedt!". I stedet må jeg bite i det sure eplet og innse at jeg enten er dum som en stokkand, eller at jeg rett og slett har jobbet for lite med kjemi i år. Det sistenevnte tror jeg ikke er et alternativ engang, da jeg faktisk har jobbet rævva av meg i flere måneder nå. Kjemi er og blir vanskelig.

Morgendagen bringer intet godt. Etter nøye studering av tidligere eksamener, har jeg funnet ut at hvis jeg klarer halvparten av minst 4 oppgaver, har jeg nok til å kunne stå. Tror jeg. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å klare det, jeg.

Kan folk vennligst slutte å si: "Du klarer det så fint, Lotte. Du er jo kjempesmart. Dette kan du. Du stryker ikke på eksamen. Du kommer til å gjøre det knallbra"? Folk kan også slutte å smile forventningsfullt mens de sier dette. Jeg liker ikke å ha press på meg. Jeg fungerer dårlig under press. Dessuten vet jeg best selv hvordan jeg ligger an i kjemi. Jeg ligger ikke an.

Uansett, ønsk meg alt godt og masse lykke til. Jeg kommer til å trenge det.


Kviseangrep fra en annen verden

Jeg så meg i speilet og hylte. Det så ut som om jeg var blitt angrepet av byllepesten. Kvisene var overalt. De var store og, jeg sverger, de pulserte. Den verste hadde plassert seg midt i pannen. Den var diger og betent. Når jeg strammet ansiktsmusklene ble den blåst opp, akkurat som en ballong. Hinnen rundt den var nesten gjennomsiktig. Egentlig minnet den meg om en oppblåst kondom, med sæd inni. For noe hvitt og ekkelt så jeg under den gjennomsiktige hinnen.

Mamma kom inn på badet og hoppet forskrekket tilbake. "Hva har skjedd med ansiktet ditt?!", ropte hun. "Ikke vet jeg, men det kjennes ut som om den djevelen her kommer til å sprekke snart", svarte jeg og strammet ansiktet for å demonstrere Kong Kvisemonster.

Så sprakk den. Akkurat som en ballong man har blåst alt for mye luft inn i. Heslig kviseinnhold rant nedover ansiktet mitt. Jeg trodde jeg skulle spy.

Akkurat da våknet jeg. Jeg spratt opp av senga og løp halvnaken ut til badet. Hysterisk trykket jeg trynet opp mot speilet og speidet etter voksende monsterkviser. Det er første gang jeg har vært takknemlig for de kvisene jeg har. De pulserer iallefall ikke.


Å nei, gjorde jeg? Åh ja, jeg gjorde.

Jeg sukket høyt og tørket vekk en tåre. Det var like før jeg kastet de 10 kilos tunge bøkene i veggen. Etter 8 timer med konstant kjemipugging hadde jeg nådd bunnen. Jeg var svimmel, så dobbelt og klarte så vidt å holde øynene åpne. Det eneste som fristet var en varm dusj, en god dyne og en skål med popcorn.

Når jeg er sliten og har god tid på å dusje, liker jeg gjerne å skjemme meg litt bort i samme slengen. Jeg er visst litt jentete sånn sett med både ansiktsmaske, kroppsskrubb, hårkur og hele røkkelet. Da jeg sto der under det varme vannet og sendte varme tanker til min kjære mor som for noen år siden kranglet til seg en tropedusj, fant jeg ut at en ansiktsmaske var virkelig noe jeg trengte nå. Jeg strakk den skjelvende hånden min etter flasken, åpnet den og sprutet en stor klatt i hånda. Jeg gnidde det inn i ansiktet. Og akkurat da oppdaget jeg at noe var galt.

Siden når hadde ansiktsmasketingen luktet slik? Hadde den en slik konsistens? Jeg fikk bange anelser og våknet opp fra tåken jeg tydeligvis hadde vandret rundt i. Hadde jeg..? Nei, jeg hadde vel ikke...? Den dyre shampoen min, som jeg skjemmer bort håret mitt med? Jo, det hadde jeg. Jeg hadde gnidd inn trynet fullt av den dyre frisørshampoen min. Jeg hadde brukt nesten siste rest av shampoen min på den slitne ansiktshuden min.

Supert Lotte. Virkelig. Supert.

Ser dere? Det er sånt eksamen gjør med en! Det er ikke sunt. Jeg er snart et vrak, og jeg nekter å innfinne meg med at jeg må stå opp før tolv for å lese til eksamen. Studenter som gjør det får A, og jeg liker ikke A for det er den samme bokstaven som i ANALSEX, ANANAS, APRIKOS og APPELSINHUD. Jeg er ikke fan av noen av dem. Derfor holder jeg meg til å bare stå på eksamen. Det er kjekt å være så sliten at jeg kan lure hodet mitt til å godta slik.

Eksamenslesing i morgen også. God natt.



RSS 0.91